24 oktober 2010

Det er mange ute på veiene...




Der skytes fortsatt i Malmø, og de som har renter skal være i rus i lang tid, sier nettavisen.
Det er vel neppe årsaken til skytingen og drepingen i Ciudad Juarez vil jeg tro. Verden går sin skeive gang av hengslene,helt uavhengig av mine betraktninger. Dessverre for de som er på vei under torva.
Noen forlyster seg med bloggerier, andre stjeler ambulanser.Noe skal man jo finne på for å gi livet mening og innhold. Smaken er så forskjellig ser jeg.
For å si det litt Zapffe-aktig, så er ett helt sikkert:
Det er veldig langt fram til en verden der all sosial urettferdighet er opphevet, og alle "elsker" absolutt alle. En verden der ingen tragedier er å skue og dødeligheten er historie.

I dag er det uansett innsamlingssøndag.
Tv-aksjon som jeg har tenkt å støtte. 
Jeg skal ut på skogsveien med hundene, og kan takke for at jeg ikke er der fordi jeg er flyktning.
Gode varme sko har jeg på beina. Klærne mine er like så. Jeg koser meg på tur, og har et mål med den. Dessuten skal jeg hjem igjen etterpå. Å ha et hjem er ikke en selvfølge. Selv om det burde vært det for alle. Det er mange ute på veiene. Uten bestemt mål med turen, og de kan ikke bare snu og gå hjem igjen om de roter seg aldri så langt vekk...
Sånn 42 millioner mennesker er det her på jorda, sa tallet jeg akkurat fant.
Ufattelige skarer med medmennesker som har måttet gå fra alt.
Det kan vel ikke være noen som helst tvil om at de trenger hjelp.
Mye hjelp.

Det er mye jeg kan takke for. I det hele tatt så er jeg stått helt uthvilt opp. Jeg har medisiner i skapet som holder sykdommene mine i sjakk. Kaffen smaker fortreffelig. Stearinlysene som brenner rundt meg gir fred i sinnet. All litteraturen står fortsatt på plass i alle hyller. Fatimas gode øye kikker mildt på meg fra veggen. Det finnes ikke drama i min verden. Priviligert er den som kan møte dagen med total sinnsro.

Synnøve Sætrum

Aksjonslederne for Flyktningehjelpen