08 november 2011

Voksne kvinner og menn er flotte, levd liv er vakkert.


Antar de fleste godt voksne mennesker synes det er stas når blodet bruser såpass at en kan rulle i gresset eller andre steder. Førti- femtiåringer opplever også slikt en gang i mellom. Ikke så ofte som i den fasen av livet da slikt var det eneste som stod i hodet på en, men man er dog ikke levende død om huden ikke lenger er tjuefem. Huden er fortsatt det største organet på kroppen. Den virker som bare det, og noen ganger blir den brukt til å kjenne seg både saftig, kraftig, nytende, lekende og levende.
Berøringen er ikke oppskrytt men livsnødvendig om motivet er sanselighet eller nærhet.
Samme saken om man er femten, tjuefem, femti eller syttifem.
 Kroppen forblir som kjent en del av hodet absolutt hele livet.

Som voksen singel kvinne hender det jeg tenker litt rundt og rundt det her. Savner mangelen på nærkontakt av ulike slag. Her under østens sol har jeg skaffet meg mer massasje enn jeg kan huske å ha fått et helt liv. Jeg har ligget rett ut med lukkede øyne og bare nydt å bli berørt av varme hender. En luksus jeg ikke har råd til hjemme, om jeg kunne trenge det aldri så mye. Slikt finnes ikke på blå resept. Noen vonde punkter har man oppdaget både pisten også. Au her og vondt der. Skikkelige vonde og ømme punkter rundtomkring på kroppen. Spenninger som skriver seg fra det livet man lever. Den der nå må du ta deg sammen og ikke klage på noe som helst liv.
Stå oppreist i et samfunn hvor det meste måles på det ytre.
Det er jo sånn i vår del av verden,
 at man kan være ensom men skal for gudenes skyld ikke snakke om det.
 At en sliter litt eller mye noen ganger.
Nei, man gjør gode miner til slett spill, og setter seg på internettet og spiller Majong eller noe annet i stedet. Så kjenner man ikke etter den stunda, er ikke til bry for noen eller noe. Ensomhet er et tabu.
 Slitsom å høre om når man hadde det så trivelig med den nye kjøkkeninnredninga fra Bohus.
Dessuten snakker den ensomme sjelden om sin ensomhet, fordi den føles som en skam.
Alle de andre har noen, bare ikke jeg.
Så da kan jeg ikke belemre dem som er så opptatt med andre mennesker med at her sitter jeg alene og kan ikke annet. Det er vondt å være usynlig, og ikke særlig bedre å være mindre enn.
Om det er sant eller ikke er knekkende likegyldig.
 Følelsen gir samme resultatet. Den gjør vondt.

Singelliv. Voksent singelliv er noen ganger uønsket aleneliv.
Savn etter noen som ikke er der eller finnes.
Tanker om at jeg er veid og ikke funnet bra nok til å bli elsket for den jeg er.
Når den kverna er i gang er det ikke snakk om å tenke at man selv veier og finner for lett.
I slike øyeblikk finnes ingen gode sider ved å bestemme over livet sitt selv.
Da er man bare singlest... og helt uverdig kjærligheten osv. osv.
Skrur av kroppen og aleneheten.
Bestemmer meg for ikke å leve i en mangeltilstand fordi det blir for smått med berøring.
Man vil rett og slett ikke være voksent enslig menneske, og særlig ikke kvinne.
For enten man vil eller ikke trenger verden inn.
Det ungdommelige vakre kvinneidealet.
Plastikk-kirurgien går så det suser.
Vi som ikke benytter oss av den enten det er av den ene eller den andre grunnen må bare sitte der med skammen eller hva det nå er vi sitter der med, mens huden siger og jorda kaller...
Så ubegripelig trøttende det kan være å ikke være ung lenger.
Slik ståa er er det bortimot en skam å være femti.
Jeg går for å putte posen i sekken, men er ikke helt sikker på om det nytter...
Noen ganger virker det som om vi er så få som synes voksne levde kvinnekropper er vakre.

Så:
Å så glad jeg blir når jeg ser disse voksne kvinnene går sine oversjøiske medsøstre i næringa,
lar seg avfotografere til kallender. Jeg skal bestille sporenstruksen. Klistre den på veggen. 
Voksne kvinner og menn er flotte, levd liv er vakkert.

Synnøve Sætrum

KVELDSTANKER I AO NANG

Foto: Synnøve Sætrum

Først og fremst:
- En liten hilsen sjelefrenden hjemme i Norge med ønske om snarlig bedring fra forkjølelsen , og en god god-bedring- klem fra smilets land...

Mørket har senket seg over Ao Nang igjen, og jeg kan ikke hjelpe for at horisonten min utvides langsomt. Pulsen er blitt merkbart roligere sammenlignet med første uke's jet-leg-hyperaktivitet. Godt er det. For det tempoet nytter ikke i denne varmen, såpass har jeg lært nå på den 10. dagen.
 I ly av mørket kan jeg sitte her og utbasunere akkurat det.
 I Swiss Chalet's heller upretensiøse lille vestibyle kombinert med spisested har jeg koblet min bærbare i veggen. Det er inspirerende å sitte med litt liv rundt seg. Bare la tiden komme og være i den.
Tror det må være det som heter sinnsro og sjelefred, for det er slik jeg føler meg innerst inne.
Jeg har det godt. Ingen depresjoner å spore. Ikke noe annet helsespørsmål heller.
Jeg har rett og slett en god dag, og en god dag er og blir akkurat det.
For varm til de store utfluktene, men god.
Ujålete og greit.
 Her slipper man tenke på fasaden og annet overfladisk vås.
Jeg liker meg på gjestehuset her.
Bare meg og reisefølget i etasjen hvor vi bor.
Som før sagt så laga det seg til det aller beste i denne første omstillingsperioden.
For det er store omstillinger å ta seg til tropiske strøk for middelaldrende damer.
Gata befinner seg under meg når jeg går ut på verandaen,
og de mer lukseriøse hotellene plassert godt over gata.
 Pakketuristhoteller!

Et øyeblikk i Thailand. Foto: Synnøve Sætrum

 Sakte omstiller jeg meg til den thailandske heten og rytmen.
 Ting tar tid, og jeg takker mine høyere makter for at det er det jeg har nok av her og nu.
 Her er en del tysktalende turister kommet til "smilets land", men mange skandinaviere er det ikke ennå. Jeg overhørte hotelldriftsamtaler om akkurat det der denne ettermiddagen.
 Vi er de eneste fra det høye nord akkurat her.
Det er vel øvre backpacker reisende vi kan kalle oss i disse dager.
 Både hva prisklasse og alder angår. Gjestehuset's eier er europeer, men den daglige lederen er ei veldig hjelpsom og hyggelig dame fra Thailand.
Bare smil og omsorg og vellvillighet i forhold til alle ting fra den kanten.
 Enten det gjelder innkjøp av vann i store kvanta eller våre generelle omstillingsutfordringer.
 Det er liksom ikke bare en ting å tenke på.
 Døgnrymte og søvnmønster ordner seg det.
Men, så skal man få i seg nok fast føde og salt til å være i tropiske strøk.
 Varmen krever sterkere vanning av kroppen, og det er jo vel og bra.
 Bare man ikke skyller ut alt for mye salt og mineraler  + + +
Jeg vet ikke alt, og er langt fra lege.
 Diabetiker derimot er jeg og er vant til å tenke balanse og ernæring og være min egen beste hjelper hver eneste dag. Så jeg er svært takknemlig for at jeg har matlyst som en liten alligator, og at jeg vet noe om hva som funker eller ikke for denne kroppen.
 Slikt er ikke en selvfølge når det blir så varmt og annerledes alt sammen.
Det ene kan fort ta det andre og så blir man 'hudløs' og kraftløs før en har sagt 'kalori' eller 'salt'...
Vet jeg har sett på mine siste reiser til Hellas som øvelsesprosjekter i forhold til varmen her nede, og det ser ut som noen av erfaringene er verdifulle for meg, og det man ikke dør av vokser man på.

Foto: Synnøve Sætrum

Dessuten finnes Skype og internettet, noe jeg er takknemlig for.
 Da kan jeg holde kontakten med de menneskene jeg har på andre siden av verden.
Noen er i tankene mine hver eneste dag uansett.
Fint å ha noen og bry seg om , og vice versa. Savne litt.
Jeg tenker mer enn en gang pr. dag at nå skulle den eller den vært her og sett og opplevd dette sammen med meg. Sånn er det ikke, men det er jammen noe å skrive hjem om.
Avstander i mil betyr ikke noe når båndene er sterke.

Jo visst er jeg navlebeskuende her jeg sitter, og det så det holder i landet som fortsatt sliter med flom. Noen steder går det bedre, andre steder er det værre.
Ting vil ta tid for alle millionene av mennesker som er rammet.
 Men som en thai sa til meg:
"Det beste du kan gjøre for landet her er akkurat det du gjør. Thailand trenger turistene".
Ut fra det andre som ble sagt i samme samtalen oppfattet jeg det slik at thaiene ikke er så veldig oppsatt på å få nødhjelp. Så da bidrar jeg med min skjerv ved å være her når andre kansellerer og rømmer. Her i Krabi-provinsen er vi helt trygge.
Ingen grunn til å la hysteriet ta seg og avbestille tur hit.
 Ikke rammet av annet enn helt vanlige tropiske regnskyll som er normale for årstiden.
Forfriskende er de, og vakre å se på.
Jo , naturen er storslagen og menneskene her like så.

Foto: Synnøve Sætrum


Synnøve Sætrum