Foto: Synnøve Sætrum
Først og fremst:
- En liten hilsen sjelefrenden hjemme i Norge med ønske om snarlig bedring fra forkjølelsen , og en god god-bedring- klem fra smilets land...
Mørket har senket seg over Ao Nang igjen, og jeg kan ikke hjelpe for at horisonten min utvides langsomt. Pulsen er blitt merkbart roligere sammenlignet med første uke's jet-leg-hyperaktivitet. Godt er det. For det tempoet nytter ikke i denne varmen, såpass har jeg lært nå på den 10. dagen.
I ly av mørket kan jeg sitte her og utbasunere akkurat det.
I Swiss Chalet's heller upretensiøse lille vestibyle kombinert med spisested har jeg koblet min bærbare i veggen. Det er inspirerende å sitte med litt liv rundt seg. Bare la tiden komme og være i den.
Tror det må være det som heter sinnsro og sjelefred, for det er slik jeg føler meg innerst inne.
Jeg har det godt. Ingen depresjoner å spore. Ikke noe annet helsespørsmål heller.
Jeg har rett og slett en god dag, og en god dag er og blir akkurat det.
For varm til de store utfluktene, men god.
Ujålete og greit.
Her slipper man tenke på fasaden og annet overfladisk vås.
Jeg liker meg på gjestehuset her.
Bare meg og reisefølget i etasjen hvor vi bor.
Som før sagt så laga det seg til det aller beste i denne første omstillingsperioden.
For det er store omstillinger å ta seg til tropiske strøk for middelaldrende damer.
Gata befinner seg under meg når jeg går ut på verandaen,
og de mer lukseriøse hotellene plassert godt over gata.
Pakketuristhoteller!
Sakte omstiller jeg meg til den thailandske heten og rytmen.
Ting tar tid, og jeg takker mine høyere makter for at det er det jeg har nok av her og nu.
Her er en del tysktalende turister kommet til "smilets land", men mange skandinaviere er det ikke ennå. Jeg overhørte hotelldriftsamtaler om akkurat det der denne ettermiddagen.
Vi er de eneste fra det høye nord akkurat her.
Det er vel øvre backpacker reisende vi kan kalle oss i disse dager.
Både hva prisklasse og alder angår. Gjestehuset's eier er europeer, men den daglige lederen er ei veldig hjelpsom og hyggelig dame fra Thailand.
Bare smil og omsorg og vellvillighet i forhold til alle ting fra den kanten.
Enten det gjelder innkjøp av vann i store kvanta eller våre generelle omstillingsutfordringer.
Det er liksom ikke bare en ting å tenke på.
Døgnrymte og søvnmønster ordner seg det.
Men, så skal man få i seg nok fast føde og salt til å være i tropiske strøk.
Varmen krever sterkere vanning av kroppen, og det er jo vel og bra.
Bare man ikke skyller ut alt for mye salt og mineraler + + +
Jeg vet ikke alt, og er langt fra lege.
Diabetiker derimot er jeg og er vant til å tenke balanse og ernæring og være min egen beste hjelper hver eneste dag. Så jeg er svært takknemlig for at jeg har matlyst som en liten alligator, og at jeg vet noe om hva som funker eller ikke for denne kroppen.
Slikt er ikke en selvfølge når det blir så varmt og annerledes alt sammen.
Det ene kan fort ta det andre og så blir man 'hudløs' og kraftløs før en har sagt 'kalori' eller 'salt'...
Vet jeg har sett på mine siste reiser til Hellas som øvelsesprosjekter i forhold til varmen her nede, og det ser ut som noen av erfaringene er verdifulle for meg, og det man ikke dør av vokser man på.
Dessuten finnes Skype og internettet, noe jeg er takknemlig for.
Da kan jeg holde kontakten med de menneskene jeg har på andre siden av verden.
Noen er i tankene mine hver eneste dag uansett.
Fint å ha noen og bry seg om , og vice versa. Savne litt.
Jeg tenker mer enn en gang pr. dag at nå skulle den eller den vært her og sett og opplevd dette sammen med meg. Sånn er det ikke, men det er jammen noe å skrive hjem om.
Avstander i mil betyr ikke noe når båndene er sterke.
Jo visst er jeg navlebeskuende her jeg sitter, og det så det holder i landet som fortsatt sliter med flom. Noen steder går det bedre, andre steder er det værre.
Ting vil ta tid for alle millionene av mennesker som er rammet.
Men som en thai sa til meg:
"Det beste du kan gjøre for landet her er akkurat det du gjør. Thailand trenger turistene".
Ut fra det andre som ble sagt i samme samtalen oppfattet jeg det slik at thaiene ikke er så veldig oppsatt på å få nødhjelp. Så da bidrar jeg med min skjerv ved å være her når andre kansellerer og rømmer. Her i Krabi-provinsen er vi helt trygge.
Ingen grunn til å la hysteriet ta seg og avbestille tur hit.
Ikke rammet av annet enn helt vanlige tropiske regnskyll som er normale for årstiden.
Forfriskende er de, og vakre å se på.
Jo , naturen er storslagen og menneskene her like så.
Synnøve Sætrum
Tror det må være det som heter sinnsro og sjelefred, for det er slik jeg føler meg innerst inne.
Jeg har det godt. Ingen depresjoner å spore. Ikke noe annet helsespørsmål heller.
Jeg har rett og slett en god dag, og en god dag er og blir akkurat det.
For varm til de store utfluktene, men god.
Ujålete og greit.
Her slipper man tenke på fasaden og annet overfladisk vås.
Jeg liker meg på gjestehuset her.
Bare meg og reisefølget i etasjen hvor vi bor.
Som før sagt så laga det seg til det aller beste i denne første omstillingsperioden.
For det er store omstillinger å ta seg til tropiske strøk for middelaldrende damer.
Gata befinner seg under meg når jeg går ut på verandaen,
og de mer lukseriøse hotellene plassert godt over gata.
Pakketuristhoteller!
Et øyeblikk i Thailand. Foto: Synnøve Sætrum
Ting tar tid, og jeg takker mine høyere makter for at det er det jeg har nok av her og nu.
Her er en del tysktalende turister kommet til "smilets land", men mange skandinaviere er det ikke ennå. Jeg overhørte hotelldriftsamtaler om akkurat det der denne ettermiddagen.
Vi er de eneste fra det høye nord akkurat her.
Det er vel øvre backpacker reisende vi kan kalle oss i disse dager.
Både hva prisklasse og alder angår. Gjestehuset's eier er europeer, men den daglige lederen er ei veldig hjelpsom og hyggelig dame fra Thailand.
Bare smil og omsorg og vellvillighet i forhold til alle ting fra den kanten.
Enten det gjelder innkjøp av vann i store kvanta eller våre generelle omstillingsutfordringer.
Det er liksom ikke bare en ting å tenke på.
Døgnrymte og søvnmønster ordner seg det.
Men, så skal man få i seg nok fast føde og salt til å være i tropiske strøk.
Varmen krever sterkere vanning av kroppen, og det er jo vel og bra.
Bare man ikke skyller ut alt for mye salt og mineraler + + +
Jeg vet ikke alt, og er langt fra lege.
Diabetiker derimot er jeg og er vant til å tenke balanse og ernæring og være min egen beste hjelper hver eneste dag. Så jeg er svært takknemlig for at jeg har matlyst som en liten alligator, og at jeg vet noe om hva som funker eller ikke for denne kroppen.
Slikt er ikke en selvfølge når det blir så varmt og annerledes alt sammen.
Det ene kan fort ta det andre og så blir man 'hudløs' og kraftløs før en har sagt 'kalori' eller 'salt'...
Vet jeg har sett på mine siste reiser til Hellas som øvelsesprosjekter i forhold til varmen her nede, og det ser ut som noen av erfaringene er verdifulle for meg, og det man ikke dør av vokser man på.
Foto: Synnøve Sætrum
Dessuten finnes Skype og internettet, noe jeg er takknemlig for.
Da kan jeg holde kontakten med de menneskene jeg har på andre siden av verden.
Noen er i tankene mine hver eneste dag uansett.
Fint å ha noen og bry seg om , og vice versa. Savne litt.
Jeg tenker mer enn en gang pr. dag at nå skulle den eller den vært her og sett og opplevd dette sammen med meg. Sånn er det ikke, men det er jammen noe å skrive hjem om.
Avstander i mil betyr ikke noe når båndene er sterke.
Jo visst er jeg navlebeskuende her jeg sitter, og det så det holder i landet som fortsatt sliter med flom. Noen steder går det bedre, andre steder er det værre.
Ting vil ta tid for alle millionene av mennesker som er rammet.
Men som en thai sa til meg:
"Det beste du kan gjøre for landet her er akkurat det du gjør. Thailand trenger turistene".
Ut fra det andre som ble sagt i samme samtalen oppfattet jeg det slik at thaiene ikke er så veldig oppsatt på å få nødhjelp. Så da bidrar jeg med min skjerv ved å være her når andre kansellerer og rømmer. Her i Krabi-provinsen er vi helt trygge.
Ingen grunn til å la hysteriet ta seg og avbestille tur hit.
Ikke rammet av annet enn helt vanlige tropiske regnskyll som er normale for årstiden.
Forfriskende er de, og vakre å se på.
Jo , naturen er storslagen og menneskene her like så.
Foto: Synnøve Sætrum
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar