13 oktober 2013

Bann Pak Sam Anong i Hua Hin....

 

 
Har ikke "varm kakao, fjernkontrollen og Fantomet", men derimot  6. etasjes utsikt over byen og Thailandbukta, kaffe i koppen og vind i håret. Togfløyta skjærer gjennom lufta, og når jeg vender hodet ser jeg Orientekspressen kjøre forbi. Mange vognrekker passerer hvert døgn.
Støy ville vel noen si, men jeg lar meg ikke affisere. 
Oppveksten på Halsøy i Vefsn var rett ved Nordlandsbanen. 
 
 Sitter her, det er blitt formiddagen og snart er det ut til frokost.
Luksus å kunne sette seg til dekka bord, og bli møtt med vennlighet og smil.
For det er sånn menneskene er her.
Har ved noen anledninger spurt etter veldedige organisasjoner for å støtte.
Thaiene svarer som aller oftest at jeg støtter ved å være her.
Her er det forresten ingen som lager noe oppstuss over tiggere.
Forskjellene mellom folk gjemmes ikke vekk i selvgod dårlig samvittighet... 
Folk gir sin skjerv til den som har en mer ublid skjebne, og alt har for meg et skinn av verdighet jeg ikke ser heime. Selvsagt gjør jeg like så.
Ikke fordi jeg er helgen, men fordi jeg tenker det er et medmenneske som sitter der kunne vært meg.
Solidariteten er ikke død! I alle fall ikke sett fra min synsvinkel.

Når det gjelder skriving som sådan handler det om den som sitter ved tastaturet og den som mottar. På sett og vis er en jo bare ansvarlig for ordene en sier eller skriver, ikke hvordan mottakeren oppfatter den. Det er det fantastiske med tekst. Alle de ulike assosiasjoner og tolkninger den kan avstedkomme. Noen liker det jeg skriver, andre slett ikke. En kan ikke gjøre alle til lags.
 
Jo jeg må skrive tankene enda en gang:
Hvis høyrekreftene får råde og rasere i Norge framover kan det fort bli elendige kår for mange.
Jeg ser jo at Siv og Erna allerede er i gang med å kutte i stønaden til uføre.
Er det det som er å løfte?
 Hva er såkalte "svake mennesker" Siv Jensen? 
Du snakker som om, ja, det ekstremt høyreorienterte maktmennesket du er.
 På den andre siden er det greit at du viser til fulle hva for menneskesyn du flagger.
Jeg grøsser ! ! !
Mulig jeg er en av dem du sikter til, en "utgiftspost" det skal skjæres i.
 Skal straffe seg å bli kronisk syk. 
På den andre siden har du nå ikke fått flertall for det enda.
 Vi andre får bare håpe at opposisjonen av alle slag har medmenneskelige farger og at solidariteten ikke for alltid er død og begravet under begrepet velferd.
 
 
Herberget i Hua Hin for andre gang hjemmet mitt. Bann Pak Sam Anong.
 
 
Skjønner? Man tar seg selv med også til andre siden av planeten.Akkurat nå sitter jeg altså her, på balkongen min og lever. Bann Pak  Sam Anong er blitt et hjem.
Det er disig og varm vind, og kroppen har det mye bedre enn på lenge.
 
Blikket har ikke ørnens skarphet, i alle fall ikke uten briller, men jeg har landet i Hua Hin.
Her skal jeg leve med utsyn over bølgeblikk, murstein og hav i de fire neste ukene. 
Kroppen åt tidsforskjellen fort denne gangen.
Som om hele organismen er i gjenkjennelse og på lag med seg selv.
Kanskje fordi det er mye tidligere dette året.
Stivheten hadde ikke fått satt seg på samme måten.
Ikke sovingen heller. Og, de siste ukene i Norge bodde jeg sammen med mamma, pappa og Castor. En logrende hund til vekkeklokke har utmerket effekt på humør og vilje til å stavre seg opp.
Likevel vet jeg alt for godt hva som hadde kommet om jeg ble i Norge utover høsten og vinteren.

Her og nå kan jeg konstatere at stivhet, smerter og trøtthet er forvandlet til varmere og mykere kropp. Sover mange timer i døgnet fortsatt, ikke alt snur seg på fire dager.
I går våknet jeg seks, og hadde min første stranddag ute i Ao Takiap et sted jeg ikke hadde sett før.
 Vannet har enda en bitte liten anelse kjølighet i seg, og det gjorde godt.
Jeg er ikke akklimatisert. Det betyr også at jeg lever. Andre dør.
Hjemme, eller i Thailandbukta.
I går tok de opp en død ung mann fra havet.
En utåndet delfin fløt til lands med merker av garn den ikke kom seg løs fra.
Noen så det og var ganske oppkava. Jeg så det ikke, men hørte og tenkte.
På livet her og nå, smått og stort. Forgjengeligheten og hva som betyr eller ikke betyr noe.

I går kveld hadde jeg to timer på matta.
En time thaimassasje fulgt av en time med olje.
Massøren var god og fant problemområdene med en eneste gang.
Slik begynte veien til et mykere og friskere "skrog".
Du verden så elendig og forknytt jeg kjennes etter åtte måneder stopp.
.
Helsereiser er nå en gang mye behandling med røtter i lengsler og drømmer.
Effekten kjennes både fysisk og psykisk.
Det gode liv på reise er i gang...

Jeg registrerer ellers at dette er publiserte innlegg nr. 1000.
Selvsagt er ikke alle mine, men mange av dem er.

Ha god søndag !

Synnøve Sætrum