28 desember 2013

Somebody to love...


25 desember 2013

VELSIGNELSER...

Små detaljer som gjør dette bostedet så hyggelig. 1.juledag 13. Foto: Synnøve Sætrum
 
When I 'am awake and cannot sleep, I Count my blessing's instead of sheep...
 
Jeg teller mine velsignelser første juledag morgen ved Rawai Beach.
For det første er jeg privilegert som fikk en morgen. Noen døde i natt og gjorde det ikke.
Det tenkte jeg da jeg åpnet øynene. Så vandret tanken videre til at her er i fantastisk seng jeg sover i. Passe myk og god. Her er dyne, og det får meg til å føle hjemmefølelsen.
Dessuten er det stille om natta.
Kun noen gjester som kommer hjem, og en og annen gekko som smatter. 
For det andre, om noen synes jeg var selvmedlidende julekvelden så var det ikke sånn det var.
Det er ikke synd på meg i det hele tatt, og jeg opplever det som en velsignelse å ha noen mennesker jeg savner. De som er de viktigste for meg på jorda. Familien min, hele familien min. Dessuten har jeg en utvidet familie noe ikke alle har. Velsignet være den. Venner har jeg også, og mange av dem var i tankene mine i går kveld. Jeg kunne velge å være i varmen og bedring av helsa mi. 
Slikt koster julefeiring alene.
 
Eller det vil si:
Valget var mitt, og jeg tok det helt selv. 
Kunne bare ikke feire jul og nyttår noe annet sted dette året slik jeg kjente det.
For meg er det bare så viktig med ordentlig seng, stillhet og rent rom.
"Time out" ved Rawai, og så må den velsignede sørge for å ha papirene i orden. 
 
Thailandske delikatesser til 1. juledagsfrokost. Foto: Synnøve Sætrum
 
Sovnet seint, og våknet like så. Nå er det ettermiddagen her, og jeg har akkurat fått manikyr, pedikyr og beina skrapt nye for trehundre thailandske bath, eller femtisju norske kroner. For en verden jeg lever i. Har sittet i dyp skygge, og bare hatt det fint mens noen steller slik med meg.
Supervelsignet... Sa jeg det?
 
Rett i etterkant kunne jeg klar i toppen og med fornyede negler gå rett inn i et migreneanfall.
Ikke av de sterkeste heldigvis, og jeg har nå langt meg litt ned. Paracetamol mot litt murrende verk, og om en times tid eller to er jeg god som ny igjen. Som om ikke det er nok så spurte de meg om jeg ville ha norsk mat i kveld. Jeg takket høflig nei og sa som sant er at den thailandske maten passer meg helt utmerket. Jeg kan ikke se for meg ribbe og tunge poteter i denne temperaturen.
 
 Tankene mine kretser rundt dem som sikkert sitter ved 1.juledags frokost bordet i nord. Det er faktisk en gave å ha noen i tankene et sted som heter hjemme.Håper alle hadde ei utmerket feiring, og fikk mye fint. Gaven fra undertegnede kommer når jeg kommer hjem. Jeg skal nemlig til Chiang Mai og da...Avreisen fra Asia er ikke bestemt ennå. Mottoet er å gjøre den nordiske vinteren kort, helst ikke-eksisterende.Det har vært luftig bris i palmene innimellom denne dagen, og lettskyet sommerdag. Bare tjueåtte grader og lettskyet. Siden jeg stod seint opp slo jeg straks fra meg stranddag. En velsignelse å kunne velge i tillegg til at jeg ikke på noen måte har panikk for at det ikke skal bli nok sol. For det blir det, og jeg orker ikke lenger den der mer enn nok følelsen. Solfaktor 70 i bruk.
 
Jeg leser pavens oppfordring om mindre selvopptatthet. Så kanskje jeg skulle tenke på andre enn meg her jeg sitter og har iste i glasset. Så normalt det kan få blitt her på Good 9 at Home mens jeg leser at kronprinsparet fikk julen forsinket på grunn av været. "Stakkars"... Kanskje jeg skulle toe mine hender, men nei vet du hva. Dem er det da slett ikke synd på. Astronautene vandret i rommet på julekvelden, og hadde det garantert helt utmerket. Jeg er glad jeg hadde beina godt plantet på jorda.Ei gammel bombe forstyrret freden for noen i den belgiske byen Gent.
Jeg visste ikke at det fantes en by med det navnet før akkurat nå.
Syklisten som forsvant i Telemark ble heldigvis funnet i god behold.
 
Snowden har ikke fått amnesti, og jeg er glad det ikke er meg.
På den andre siden synes jeg han har påpekt veldig mye viktig.
Overvåkning, manipulering og maktmisbruk er noe skit nemlig. Jeg tar sjansen og sier det selv om det kanskje betyr jeg aldri slipper inn i landet han kommer fra. Er det bare halvparten så vanvittig som det han har "lekket" om så blir også dette utsagnet registrert.
Jeg mener, det er jo en google-konto dette her. Kanskje den også er velsignet....
 
Julemåltid på Good 9 at Home. . Fantastisk sjømat. Foto: Synnøve S
 
 
---
 
26.12.13 stod jeg over frokost.
Kaffe, soda og litt thailandske delikatesser kom jeg ikke utenom.
Jeg ble invitert på thailandsk frokost med ris, omlett og suppe som hører med.
Klappet meg på magen og ristet på hodet mens jeg sa "baby coming soon"...
Siden jeg lever som ei dronning her har jeg nå trukket inn igjen, i kjølig rom og skal ha en liten formiddagsblund før jeg tar beina fatt. Gå litt må bli dagens syssel.
Fotografere og kikke litt rundtomkring opp etter veien.
Kanskje til og med ta en lokal buss et eller annet sted jeg ikke vet hvor er enda.
 
Jo, velsignelsene er mange her. Kvelden som gikk var super.
Når en er alene på tur er en ikke alene på tur, i alle fall ikke her.
Det ble asiatisk sjømat. Velsmakende som bare det.
Godt selskap og fine diskusjoner.
Mange nasjoner ved bordet.
Alt er mulig.
 
1.juledag 13 ble til kveld med god prat og mange rundt bordet. Foto: Synnøve Sætrum
 
Jeg sendte takknemlig takk til alle engelsklærere, og er glad for påvirkningen sånn generelt.
Språk binder og skiller. Jeg kan ikke thai, men engelsk.
 
Synnøve Sætrum

24 desember 2013

JULEKVELDEN 2013

Good 9 at home, 24. desember 13. Foto: Synnøve Sætrum

Fyrverkeri og det er midnatt i tropene.
Julefyrverkeri, og for de fleste andre turistene begynner feiringen først nå.
Det er i morgen det er gaver og alt det der.
Her på gjestehuset har de pyntet treet utenfor, og jeg ble fortalt at de fikk det av en gjest som var her i fjor. I dag kjørte søte Jimmi ens ærend etter glitter og lys. Stemning skaper de jammen.
Jeg er enda mer takknemlig enn tidligere for å slippe fire felts sterkt trafikkert veg rett utenfor døra. Hadde ikke vært helt samme idyllen om den ene etter den andre traileren raste forbi.
Biltrafikken i verden tenker jeg må kvele mye ro...
Selvsagt kan jeg ikke gjøre annet enn å godta at den er.
Den stopper ikke om jeg synes det er aldri så trist.
Ikke kan jeg gjøre noe med livsfarlig kjøring heller.
Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvor jeg bor i forhold til den.
Jeg vet det!
Veger eller ikke veger så sitter jeg her og er glad.
Kvelden har vært spesiell.


Jammen dukket ikke den norske laksen opp på det asiatiske julebordet.
Men, med dressing som smeller.

 Smakte godt om enn skeptisk...
 Ikke farlig å være på tur aleine her... Aleine er jeg bare når jeg vil..
Hyggelig julefeiring...

Den er straks historie denne julekvelden. Så ferdig er den at jeg ligger på magen i senga.
Puta under meg og pc-en opp mot sengegavlen. Tv-en står og suser med noe engelsk.
Klør meg litt på den ene puppen hvor jeg har pådratt meg nok et digert myggbitt.
Krapylet var plutselig inne i bikinien i går, og faen som de biter. 
Enten de er store eller små.
Giftige som fy er de også.
 Skikkelig allergisk reaksjon og jeg vet ikke riktig om jeg skal være glad for det...
Selv om jeg så til de grader kjenner at jeg lever.
Kanskje man skulle slutte med overdel ?
Nei, den tiden er definitivt forbi...
Jorda kaller... ;-)
 
Julaften 2013 ved Rawai Beach, Phuket, Thailand.
Sitter i senga og det er kveld.
Jeg savner det voksne barnet mitt veldig, veldig.
Resten av familien og så Castor.
Ja, og noen venner jeg gjerne skulle børi litt ved sammen med nå i romjula.
Jo da, det er på høytiden man skal kjenne sine følelser. Ikke sant?
Jeg kan kjenne lukten i kjøkkenet hjemme hos mamma og pappa.
Det lukter godt. Ribbe og alt tilbehøret.
Ser for meg glassene, serviset, bestikket og alt sammen som hører jula til.
Jo, akkurat på julaften lengter jeg hjem.

"Merde", den fulle unge franskmannen banner i gangen utenfor her.
Heldigvis har han ikke med seg damer hjem for å danse denne kvelden.
Tror det hadde blitt litt kjedelig.
Han har det med å være overstadig under pari...
Skjønner?

 Jeg klør mer, og trøster meg med at i morgen er det atter en helt vanlig dag i tropene. 
Ei stund har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke sitter ved bordet hjemme, og dratt litt tanker om både det ene og andre. Alle mine tilkortkommenheter, svik og alt det som ikke har vært så bra. Sånne alenetanker som kan dra en langt ut på jordet om det ikke blir satt en bråbrems på.
Heldigvis, så virker den nå her 27 minutter inn i 25. desember.
 
 Vi har da Skype i disse dager, og det er som å sitte i samme rommet.
Både med barn, foreldre og andre. Jeg er utrolig takknemlig for teknologien.
Tenker på før i tiden når folk dro til sjøs eller utlandet og bare ble borte i uker, måneder og år.
Ikke noe kontakt, og det kunne være tungt for den som gikk hjemme og tenkte.
Har vært en sånn hjemme-tenker, så jeg vet litt om hva det innebærer.
Sånn er det ikke nødvendig å ha det i disse multi medie tider, og det er jeg takknemlig for.
Blå tanker og savn er ikke usunt.
Det får meg til å tenke på viktige mennesker i livet, og hva som betyr mest.
Så er det noe med disse høytidene og familietegnet over dem.

I gangen. Norske konsulatet i Phuket. Foto: Synnøve Sætrum
 
 Jeg har ellers ikke vært alene i det hele tatt denne dagen.
Den begynte med tur til det norske konsulatet for å skaffe orden i papirene.
Det fikk jeg. Trenger ikke tenke på annet enn noen stempel over nyåret.
Snudde i døra på immigrasjonskontoret for der var det kaos i varmen.
Men, jeg er fornøyd med at papirene er oversatt, og at jeg har de riktige søknadskjema klar i skapet.
Trenger bare fylle ut og så ta en tur bortover etter nyåret. Ordne alt før jeg skal til Chiang Mai.
I grunnen er det ganske deilig å tenke på å skulle nordover i landet.
Få kjøligere netter og morgener.
Kan til og med hende jeg må handle klær.
Eller hjelpe en fattig som fryser.... ;-)

Julekvelden 13 ble jeg invitert med på grillparty.
Jeg har spist så jeg holder på å sprekke.
Ingenting manglet.
Heller ikke selskap og god stemning.
Thailand er et godt sted for enslige glade tanter.

Juleselskap 13. Foto: Synnøve Sætrum


Så da sier jeg god natt og takk for i aften.

Fortsatt fredelig julefeiring dere !

Synnøve Sætrum

20 desember 2013

MORNING HAS BROKEN...

 
Morning has broken...
Fredag den 20 desember 2013 ved Bang Niang i Thailand.
Skal nyte den siste dagen på stedet før jeg drar tilbake til Rawai for stillhet, refleksjon og "time out".
Jeg har sovet godt kanskje fordi kvelden i går ble så spesiell. Sovnet i tanker om alt jeg har og hvor godt det er å "bare være". Det som ikke er noe bare.
Ingen selvfølge å sovne med dyna tett rundt seg og gode utsikter til en ny dag. Takk Gud, tenkte jeg.

Morning has broken...
Riverside Guesthouse har akkurat gitt meg frokost i resepsjonsområdet.
Kylling- og ostesmørbrød for å si det på godt norsk.
Tredje kaffekopp og første flaske soda smaker.
Ikke noe revolusjonerende,men det er de små detaljene som teller når alt kommer til alt.
Det store i det små og det lille i det store.
 
Takknemligheten over å være i tiden og verden er sterkere enn vanlig.
I går så jeg et medmenneske på jorda miste det dyrebare...
Jeg satt på en fortausrestaurant for å spise for kvelden, og måltidet fikk en brå slutt.
Lyden var dump og skrapende da mopeden traff bilen.
Hun hadde vært på 7-11 og skulle ut i trafikken igjen.
Den som dundrer forbi her så en kan miste pusten og livet. 
Jeg satt sånn ti meter unna, helt paralysert, og så på dramatikken.
Medmennesker kom til og gjorde det de kunne for å hjelpe.
Ambulanse og et annet blinkende ulende kjøretøy kom på under fem minutter.
Leger, sykepleiere gjorde det de kunne.
Dessverre ble det ikke ambulansen som tok henne med seg.
 
I ly av mørket ble jeg sittende der ei stund til.
Jeg spiste ikke mer.
Kunne se blodet renne fra den livløse kroppen på asfalten.
Følte meg nummen og rar, og langt bortenfor det vanlige.
Selvsagt gråt jeg, mens jeg frøs i tropevarmen.
Ei av de ansatte damene på stedet satt litt sammen med meg.
Vi hadde gåsehud begge to.
Snakket om trafikk, liv, død og gåsehud.
Jeg vet ikke hva gåsehud heter på engelsk.
Hun spurte meg om det.
Er det noen som vet?
 
Sløret mellom liv og død er tynt.
I brøkdelen av et sekund trekkes det vekk og alt blir stillhet. 
Jeg vet ikke hvem hun var, hvordan hun levde eller hva som var hennes drømmer og ønsker.
Det jeg derimot vet er hvor alt tok slutt. På asfalten rett ved siden av 7-11.
Jeg tviler sterkt på at det var det hun ønsket for ferien sin.
Hvil i fred medmenneske !
 
En annen gjest her på huset forteller meg at det er gått mange menneskeliv utenfor her de siste ukene.
Trafikken i Thailand er ingen spøk.
Jeg skriver, ergo er jeg.
Morning has broken...
"Praise with elation, praise every morning... Gods recreation of the new day"...
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


18 desember 2013

NOTHING ELSE MATTERS...


Beetwen the devil and the deep blue sea...


......


HOLIDAY


IN YOUR EYES...


SAME SAME BUT DIFFERENT....


Vegen ved siden av her... Foto: Synnøve Sætrum
 
Deilig thailandsk mat fra det lokale markedet denne seinettermiddagen.
Soda med isbiter og lime.
Alt smakte fortreffelig.
Vårruller og grillspyd.
Nok i massevis for en førtikroning.
Jeg nøt det hele i resepsjonen.
Burde sagt balkongen siden den er så stor, og har både stoler og bor.
Trives ikke der.
Myggen har utmanøvrert meg totalt, og fukten i lufta.
Grønn og rød chili smeller mot ganen og varmer leppene. Yummi. 
Pepper og visse typer curry er blitt en vane magen snart er helt med på.
Same same, but different ! 
Klappe meg selv på skuldra:
You've comed a long way Synnøve !

Foto: Synnøve Sætrum
 
 Etter måltidet gikk beina av seg selv mot mulig massasje.
Ikke til stedet jeg var i går. Der hadde jeg turens første, pent sagt, elendige massasje.
Oppdaget nesten sporenstruksen at dama ikke kunne det.
Så startet grubleriene om hvordan jeg skulle få avsluttet seansen uten at hun mistet ansikt.
Jeg kikket meg rundt og oppdaget "falang" i ledelsen.
Den typen utlending som ikke er noe grei med thaier, spesielt ikke damer.
 Mørket kan skjule et og annet i alle fall for en grønnskolling som meg. 
Erfaringsmessig er det  bedre å ta en litt eldre enn de helt unge massørene første gang.
So far so good.
 Det ble den ene av ti ganger det ikke går bra.
Når jeg kikket litt bedre etter oppdaget jeg at der var blue-light i lokalet.
Ikke-redlight.
Dog, som de uttrykker det her:
Same, same but different.
Et utkledd bordell?
Jeg holdt ut.
Hun klappet meg tålmodig på beina en time.
Refleksologi var det ikke, ikke vanlig fotmassasje heller.
Bare noe klatt jeg ikke kunne avbryte.
Damen slapp å miste ansiktet, og eventuelle represalier som kunne fulgt om jeg hadde klagd.
Kan likevel ikke hjelpe for at jeg tenkte det sikkert var helt andre typer massasje hun pleide gi.
En tildragelse var det. Slett og rett.

Foto: Synnøve Sætrum
 
 Jeg gikk lenger i kveld, forbi blue-light-huset.
Intervjuet nærmest om refleksologi og fortalte om mine lange reiser i landet.
Bra det, for jeg fikk den ekte typen.
Vi snakket en del.  
Hun hadde ikke vært i Norge.
Når jeg forteller hva en slik behandling koster hos oss forstår de det rett og slett ikke, men repliserer ofte et morsomt ønske om å bli med i kofferten.
Det høres jo ut som rene Utopia der oppe på den andre siden mot nord. Virkelig som vi velter i penger. Når engelsk-kunnskapene mangler og jeg ikke snakker thai kan jeg ikke forklare.

Nattemørket har tredd frakken over Bang Niang.
Denne dama liker å gå tidlig til sengs om kvelden. Enten jeg er her eller der.
Føler slett ikke jeg går glipp av noe. Rangler jeg mister jeg bare våkne timer.
Elsker rolige morgener og uthvilte dager.
God massasje og stell av føttene denne tidlige kvelden gir forhåpentlig god nattesøvn.
Det har vært en mangelvare her på dette herberget.
 Så da kan en sette seg på senga og nyte det faktum at jeg bare er.
Tåa verker ennå såpass at jeg kjenner jeg har kropp også.
Nok er det bare å være her på rommet. Kjenner det ikke som jeg går glipp av noe som helst.
Jeg er sikkert veldig kjedelig, men med det følger en god porsjon forutsigbarhet.
Liker det jeg, og det er ikke uforenelig med endringer og opplevelser.
Jeg har vært ung, jeg har vært syltynn, og jeg har vært på pub.
Nå er jeg ikke fullt så ung, ikke fullt så tynn og jeg er aldri på pub.

Same same, but different!

Synnøve Sætrum

......

 
Jeg betraktet i mange timer en voksen utelukkende komme med negative korrigeringer til barnet sitt. Et barn som åpenbart bare ønsket seg kjærlighet, bekreftelse og aksept.
Lenge ble jeg sittende og se.
Gruble.
Var det ikke jeg som sa at man alltid har plikt til å stå på den svakest sin side?
Så sa jeg det til denne voksne.
Selvsagt fikk jeg så hatten passa og beskjed om ikke å legge meg borti barneoppdragelsen hans.
Vel, jeg har i alle fall sagt noe, selv om det ikke nytta.
 
Synnøve

Similanøyene og hermenuetikk(en)....


Ettermiddagspanorama . . . Foto: Synnøve Sætrum

Alltid har jeg vært spørrende og søkende.
Ikke nødvendigvis tatt det som blir presentert som "sannheter" som god fisk. 
Ofte handler det om å stille gode spørsmål og ikke nødvendigvis finne alle svar.
Noe forblir undring og refleksjon.
 Da jeg stilte spørsmål som unge hente det jeg fikk tilbakemelding at jeg "ikke måtte være så negativ" i stedet for svar.  Jenter skulle være søte og blide. Godta tingene som de ble presentert, særlig på barneskolen. Så vidt jeg husker har jeg hele livet hatt det noe trangt i den rollen.
Ikke for at jeg ikke har vært og er både søt og blid når det faller seg naturlig, men et menneske er da ikke bare det. Tidlig tenkte jeg om og om igjen;- Det må da være noe mer!

 
 
 
Da jeg fortalte en gresk mann og venn om planene mine for vinteren og muligens de neste årene spurte han:"Kan du som kvinne, i din alder, ta et så stor skritt"? Videre delte han noen tanker om hvor bra Norge synes å være, og at jeg måtte slutte og se så negativt på landet mitt. (Vel, vel jeg synes Norge er bra, og at det meste fungerer veldig bra. Noe jeg har skrevet om fjøksen ganger. Skal ikke kjede lesere med det. Skulle noen være i tvil om hva jeg mener er det bare å lese under etikettene om uførepensjonistens liv, noen av reisebrevene, diabetes, depresjon, brev fra et liv osv. osv.)
 
"Lucky me" er ord jeg sier ofte i møte med andre på reise.
Så min greske venn oppfattet ikke hele bildet.
Sånn er det når språk- og kulturforskjeller kommer inn i tolkninger.
Jeg forklarte etter beste eller kanskje fattig evne at vinteren ikke er så god for min helsetilstand.
 "Ok, you have the snow, we have economic crises", svarte han. Underforstått "stick to it"...
Det der med at jeg er kvinne gadd jeg ikke en gang å kommentere.
 
Kjennemerket for Similanøyene  Foto: Synnøve Sætrum
 
 Alder og kjønn kan ikke være noen grunn for å la vær, så fremst en greier stå på beina.
 Ikke sant?Jeg ser at vi er veldig få voksne damer aleine på reise a la backpackere i for eksempel Thailand. Hvordan det er andre steder i verden vet jeg ikke, for der har jeg jo ikke vært?
Noen som har erfaringer å dele?
Det slår meg at flertallet av oss rundet femti er etablerte i betydningen knyttet til hus, heim og arbeid. De godt voksne bor som oftest på andre typer hoteller og er på tur i kortere perioder.
Lommebøkene til folk fra Skandinavia er nok i gjennomsnitt betydelig feitere enn min.
Jeg leste nettopp en undersøkelse som fastslo at ei gjennomsnittlig inntekt i Norge nå er på 500 000. Jeg fatter det ikke. For meg er det flere hundre tusen som mangler, og jeg kjenner da alderspensjonister som ikke har det til sammen en gang etter et helt yrkesliv.
Så det er noe forvrengt dette bildet som er skapt av at alle er styrtrike i landet øverst i verden.
Jeg kommer til å fortsette å poengtere det. For det er så stille fra oss som er i gruppen som har det rimelig vanskelig med å få pengene til å strekke til i Norge.For meg er det en av grunnene til å pakke sammen og dra. Vel, nok om det.
 
Et hjerteblad i melissanden som bestilt trøst for den vonde tåa! Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Etter en litt tufs gårsdag hvor jeg sov mye sitter jeg nå i resepsjonsområdet på Riverside Guesthouse. Noen dager her og det er klart jeg foretrekker støyen fra den dundrende ferdselsåren (fire felt) framfor balkongen mot sumpen. Den er dyp og har god plass, men for meg blir det for hett og for mange mygg. Den lille bekken fungerer jo som et klekkeri av den slags. Jeg registrerer fire kraftige myggstikk som sikkert skriver seg fra jungelen, men også noen bitt som får meg til å tenke på andre muligheter. Maur og annet har en hang til å gnafse på meg. Sånn er det bare, men den slags utfordringer kan jeg løse ved å bo på litt bedre etablissementer. Når luftkjølingsanleggene ikke fungerer tipp-topp og jeg kan stille spørsmål ved rensingen av dem gjør det noe med helsa øyeblikkelig. Jeg blir sår i halsen, og sliter om natta. Dessuten er badet slett ikke bra, det er mye fukt og garantert mugg under både ditt og datt. Noe jeg kan lukte faktisk.
 
Så hvorfor i huleste blir jeg da?
Betimelig spørsmål eller tanke.
Igjen: Det handler om økonomi.
Avbestillinger koster ganske enkelt litt for mye.
Når man har betalt på forhånd er det nesten umulig å få penger tilbake.
Det blir for mye mikk-makk og jeg lar det være. Holder ut, men har fått dundra inn at dette er noe jeg ikke skal gjøre igjen. Jeg vet det jo. Ikke mer enn tre netter forhåndsbestilling på ukjent sted.
 
Det som avgjort gjør oppholdet levelig er søte hyggelige ansatte i resepsjon + bøtteballett, og de to som jobber med maten. Det er godt at her finnes frokost, for det er ellers et stykke og gå.
 Det positive for meg som trenger daglig mosjon er at jeg må labbe to kilometer til stranda.
Bang Niang er nydelig der den bukter seg i landskapet.
Ikke overbefolket, og solstolene er gratis hele vegen.
Jeg har gått og gått og gått.
Truffet hyggelige voksne på tur, og snakket med mange fastboende.
Stemningen sånn generelt er god her.
Dessuten er det et godt sted som utgangspunkt for mange turer.
Snorkling,dykking, jungelturer med elefanter og mye annet.
Det skal være en gammel by ikke så langt unna som er verdt å se.
Leste om det, men er ikke sikker på at jeg kommer meg av sted.
Jeg kan absolutt tenke meg en tur tilbake hit en gang, men ikke til dette gjestehuset.
For kummerlig for helsa mi rett og slett. Er du frisk og rask og ellers ikke bryr det om mugg, fukt, trafikk, mygg og skitt spiller det ingen rolle. Som reisende bor jeg akkurat der jeg er til enhver tid og da betyr slikt mye."You have to pay a little more to get out of misery" som over for nevnte greske venn uttrykte det. Returnerer til et bedre gjestehus for jul- og nyttårshelg.
Jeg er sikker på at dette oppholdet på dette gjestehuset midt mellom godt og dårlig kommer til å gjøre meg enda mer tilfreds med huset ved Rawai Beach.
 
Når det er sagt kan jeg berette å ha vært på snorkletur langt der ute ved Similan-øyene. 
Sydhavsparadis.To dager, ei overnatting i telt i jungelen.
Jeg har fått sett fantastiske fargerike fisk, noen fine koraller og mye annet jeg ikke har navn for.
Var til og med heldig og møtte havskilpadde. Det varte ikke lenge, men var sterkt.
Noe jeg kommer til å huske. Likeså som jeg vil huske turen min alene gjennom jungelen.
Vel og merke på en godt opptråkket sti, men likevel. Traff varan og fugler jeg aldri har sett før. Hørte det knake i greiner men så ingen slanger. Derimot både eremittkrabber og de såkalte kyllingkrabbene som gjør det de må for artens overlevelse langt innpå land. Å sovne til jungellyder i telt er vel heller ikke noe jeg kommer til å gjøre så mange ganger. Utrolig nok "besvimte" jeg til tross for varmen. Teltet var tett og jeg kunne åpne alle fire vegger slik at vinden kom inn. Mulig jeg hadde kokt hvis ikke.
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
Nå skal jeg ikke si at alt var like enkelt for meg. Når det ikke var noen stige opp igjen i båten er det en smule utfordrende. Jeg har aldri vært helt nede i spagat, selv ikke i mine velmaktsdager. Når man må ut i spagat for å komme opp det ene trinnet som finnes for å komme tilbake i båten blir det noe klabb og babb. For å si det enkelt måtte jeg få assistanse av den unge sterke thailandske mannen som passet godt på "madam" hele turen. Ble dratt, delvis løftet, etter redningsvesten. Følte meg som åtti og hundre og femti kg der jeg hang og dinglet. Han brukte bare en arm. Liten og likevel sterk som en bjørn. For at "madam" ikke skulle miste ansikt sa han selvsagt "it is okay". Jeg tenkte "this is not okay", men jeg så komikken. I det hele tatt så har jeg humret for meg selv i ettertid. Det hører til historien at jeg ikke bare var uti og snorklet en gang. Full pakke og seks løft for den unge.
Samme historien hver gang jeg hadde vært uti. Godt jeg hadde redningsvest, ellers hadde vel andre skuldra røket. Om det kan jeg si at venstre er restituert og høyre stortå i ferd med å leges helt.
Den hadde godt av saltvannskuren, selv om jeg slo opp såret igjen mot båtripa.
 Blodet fossa enda en gang, men betennelsen forsvant.
 
Ellers er det å si at de passet godt på meg hele turen.
Jeg kunne bare overlate all organisering av tidspunkter til dem.
For å si det sånn så dro jeg og min nye venninne opp aldersgjennomsnittet vesentlig,.
To lett aldrende enslige damer i samme båt blir lagt merke til. Sånn er det her i verden. 
Personlig fornemmet helt bevisst likhet (øyeblikkelig) uten at det egentlig handlet om det ytre.
Noen ganger møtes "sjeler på den samme kurs, som ingen makt kunne forandre".
 Så der ute i jungelen fikk jeg timevis med gode samtaler om lignende åndelige søken og erfaringer. Fantastisk sterkt, og jeg tenkte mange ganger at det var en av grunnene til disse dagene.
Tilfeldigheter sier den matematisk rasjonelle. Etter som livet går framstår hendelser lignende enkelthendelser for meg som hermeneutikkens spiral*. Da denne damen dukket opp tenkte jeg umiddelbart: "Å ja, der kommer hun jeg skal snakke med de neste dagene". Namaste !
 
Så svarte på tanken om at "det må være noe mer" er:
Ja det er det for den som tør og søker.
 For den som lever er det alltid noe mer.
Alder ingen hindring.
Dagen i dag inneholder alltid mer.
Mye mer !



 

 
 
Synnøve Sætrum
 
*Hermeneutikk (fra gresk: ἑρμηνεύω hermēneuō, som har en tredelt betydning 1) å uttrykke eller uttale, 2) å utlegge eller forklare og 3) å oversette eller fortolke.) er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker en bevisstgjøring over denne prosessen, og den foreslår også fremgangsmåter for tolkning. (Ordet tekst blir her brukt i utvidet form, og gjelder enhver form for budskap.)
Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære.
Hermeneutikken er også en filosofisk retning, den blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode, og den blir brukt som en personlighetsutviklende mental øvelse.Ordet kommer av det greske ordet hermeneuein – å uttrykke eller uttale, å utlegge eller forklare og å oversette eller fortolke. Begrepet er knyttet til den greske guden Hermes. Han var ikke bare gudenes budbringer, men også den som uttrykte, forklarte og fortolket budskapet.
 
Den hermeneutiske sirkel
Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral.
Det beskriver helheten av det som skjer når vi fortolker en tekst og danner oss en mening av innholdet i den, fra vår vurdering av avsenderens bakgrunn, situasjon og intensjon, til vår vurdering av teksten selv og mediet den når oss gjennom, og videre til vår egen selvrefleksjon.
Dette er hvordan mening dannes gjennom fortolkningsprosessen, uavhengig av om vi er bevisst at prosessen foregår eller ikke.
Å bruke den hermeneutiske sirkel er å bevisstgjøre seg sine egne og tekstens horisonter, og å la denne bevisstheten være en del av den prosessen det er å skape mening av en tekst. Delene forstås og fortolkes ut fra helheten – og helheten forstås og fortolkes ut fra delene. Altså som en sirkel eller spiral, med et gjensidig utvekslingsforhold mellom deler og helhet. Slik forandres og utvides vår oppfatning og forståelse av delene og helheten gjennom tolkningsprosessen.

13 desember 2013

Om skyggedager, likheter og ulikheter...

 
Balkongen i skumringen. Foto: Synnøve Sætrum
 
Her har jeg hatt en dag med skriving av julekorrespondanse og timer i skyggen.
Dog ikke her på balkongen hele dagen det har det vært for brennhett til. Har heldigvis med meg noen samtaler om det med noen som forstår hva jeg mener. Det er noe med ei viss komfortsone også når det gjelder varme, i alle fall når høy luftfuktighet er innblandet slik som her. Så dagen har handlet litt om å finne fysisk ly for varmen. Blant annet.

En av skyggedagene både i bokstavelig og overført betydning går mot slutten. Jeg har sittet på ulike stoler fredag den 13. desember 2013. Akkurat nå sitter jeg godt under dyna med pc-en på fanget. Har akkurat slått av luftkjølingen, lytter litt til tropelydene utenfor og synes det er deilig at jeg ikke skal noe sted. Snart er jeg sovnet. Er av den kjedelige typen som elsker gå å legge meg relativt tidlig om kvelden. Når jeg er med på hytteturer eller camping eller annet fellesprosjekt er jeg nesten alltid av dem som går i seng først. Så også her. Jeg er blitt informert om en Katoy-Cabaret rett over gata. Men, venter til en kveld jeg er mer opplagt. Det finner nemlig sted hver eneste aften på samme tidspunkt.



Dagen i dag, ja. Jeg satte meg i dyp skygge på et gjestehus trukket vekk fra støyen og trafikken.
Tenkte på turen min til nå, og framover. Eller dypere:
Livet mitt til nå og framover. Her på herberget skal jeg være til 21.
Har tatt bestemmelsen at jeg drar tilbake dit jeg kom fra og blir der til jeg vender nesa mot Chiang Mai litt uti januar. Sånn må jeg "sy" i hop for at det skal kjennes riktig for meg. Det betyr gledelig jul og godt nytt år på Phuket og ved Rawai. Der jeg var bare for tre dager siden. Dessuten betyr det ro og fred til å tenke over saker og ting. Kjenner det er tiden for det. Litt dypdykk i hva jeg vil videre med meg og livet mitt. Stoppe opp litt. Ta meg den luksusen det faktisk er å kunne kjenne etter.

Hvor er jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
 
 Phuket er et utmerket sted for refleksjon.
Ja, Bang Niang også, det er ikke det. Tankerekkene er i gang.
Men: det noe med Phuket og meg.
Jeg innser det. Sjøl her ute i det vakre havgapet ved Khao Lak.
Jeg har tenkt å få sett fisken i havet, snorkle og dra på et par dagsturer.
Se under overflata. Ved siden av meg på nattbordet ligger en bunke brosjyrer med dagsturtilbud.
 De skal jeg lese i når jeg våkner uthvilt i morgen tidlig.
 Aldri vært noe lurt triks med bestemmelser på kveldstid for denne dama.
Den slags må jeg gjøre når jeg er våken.

---

 Vet ikke om det er innlevelsesevne og fantasien min som tar litt grep om meg i disse dagene. Rett bak her er nemlig tsunami-minnesmerke og sånn. Flere hundre meter lenger inn i terrenget bakenfor gjestehuset står et stort skip som bølgen tok hit. Det er to kilometer å gå før en når stranda.
 På stolpene langs hovedveien står det den da var 3 meter høy. Det er mye det.
 Alt må jo ha vært under vann, og å overleve måtte være flaks. Jeg vet ikke jeg, men det er noe i lufta som uroer meg her. Noe trykkende, klemmende. Jeg er tidligere konkurransesvømmer og behersker vann godt. Elsker faktisk å bade, så det er ikke det. Ikke vannskrekk
.Bare noe utenfor det jeg har kontrollen over, og som den noe kontrollfriken jeg er kjennes det ikke godt. Ikke rasjonelt, men akkurat sånt som gir meg generell angst.
 Noe litt lammende som jeg blir utrolig trøtt av å holde på avstand.
 Bønnen om sinnsro er i bruk, så den kommer nok når jeg forstår dybden.

Men jo, det synes å være en god i det å få ligge litt i overflata, se fantastiske fisk og bare være pust. Har ikke hatt på meg maske siden Rhodos. Ja, og det er noe veldig sterkt mellom meg og Solens øy i Egeerhavet også, men det skal jeg ikke skrive akkurat nå. Digresjonen kom likevel rekende helt av seg selv. Du verden...
 
Bekken og sumpen utenfor. Fint for øye, og mygg ! Foto: Synnøve Sætrum
 
For første gang satt jeg utenfor på balkongen i skumringen her på gjestehuset.
Det mørknet hurtig, og trafikken tar seg opp før den roer seg etter mørket er brutt fram.
Fortsatt passerer mange biler begge veger det meste av tiden.
Samtidig som sumpen nedenfor er tett av lyder. Jeg kan skille ut gekko, gresshopper, sirisser og frosker. Men, det er mye annet jeg ikke vet hva er.
For å si det sånn så var det helt greit å sitte lyttende på avstand.
En og annen mygg prøvde seg selvsagt, men jeg fyrte på tre myggspiraler...
Gekkoene er alltid klare for middag, og jeg er sausa inn i alskens anti-anti.
Har nemlig myggallergi.
Myggen har en tendens til å jage meg inn når nattemørket siger ordentlig på.
De er så begeistret for meg, men jeg liker dem ikke.
Særlig ikke den allergiske reaksjonen etter at de har stukket.
Ellers er det å melde at jeg ser fisk vake i den lille bekken.
Så det er sikkert mye feit innsekt å snappe i seg.
La de endelig jafse i seg det som finnes av blodsugere i mils omkrets.
 
 
Gekko og noe som minner mistenkelig om stokkmaur. Foto: Synnøve Sætrum


Klar til natta. Foto: Synnøve Sætrum
 
Klokka 21 36  er det helt mørkt og jeg sitter under kjøleren.
Innser at det ikke blir noen telting i jungelen for min del dersom skuldra ikke går seg litt til.
Tror ikke jeg ville fått blund på øynene et eneste minutt uten luftkondisjonering.
Eller jo, men ikke med vond skulder...
Den trenger den nordiske kroppen min.
Nå i kveld er det 32 grader utenfor.
Her inne har jeg 26.
Det er behagelig.
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
 Ha en deilig fredag den 13.

---

Lørdag den 14. er det blitt og jeg våknet nesten restituert.
Ti timer søvn, og skuldra er nesten som før fallet. Kjenner den litt, men ikke sånn som det har vært.
Tåa har fått såpass nytt skinn at jeg kan ta den med på snorkletur ute ved Similan Island i morgen.
Vanntett plaster er å få på apoteket vet jeg. For å beskytte litt ekstra.
Jeg skal til og med sove ei natt i telt...  Tenk det..
Må handle jungelremedier, myggspiraler og nødmat.
Er og blir diabetiker også.

Her kjenner jeg på takknemligheten for det evig foranderlige livet.
Skyggene er borte, og jeg er lykkelig for å være på plass i meg selv igjen.
 Alt føles fredelig, trygt og godt. Skyggene har gått til sengs. Jippi !
Søte Apple som jobber her hjalp meg med bestillinger og annet.
Dessuten fikk jeg en påminnelse om en by jeg bør få sett før jeg drar herfra.
Jeg vet ikke hvordan totalt angstfrie mennesker har det, for jeg har hatt min i mange mange år.
Til og fra, av og på, sterk og svak, men jeg har lært å trekke meg ut av den igjen.
Gå videre og kose meg alle de dagene jeg lever uten.

Ha fortsatt god helg.
 
 
Synnøve Sætrum

Jeg verker, ergo er jeg ! Litt her og nå mixa med der og før...

Båt ved stranda her og jeg tenker på deg Arne H....
Foto: Synnøve Sætrum
 
Det kommer seg alt sammen tenker jeg.
Vondt i skulder og tå fortsatt, men halvert intensiteten siden i går...
Livet kan ikke leves uten diverse vondt(er) til påminnelse om at en er her på kloden.  
Akkurat nå sitter jeg utenfor på balkongen.
Riverside Guesthouse er i ferd med å bli bitte litt heimslig, selv om jeg ennå savner Rawai.
Jeg har vært utenfor og spist frokost, snakket med de andre gjestene som satt der og funnet ei soda med is. Utrolig hvor mye mer staselig sodaen blir med isen, og ei skive lime gjør den til en fest.
 
Kilometer etter kilometer med fredelig fin strand. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Søvnen var bedre i natt om enn senga er ganske hard.
Puta er myk og smertene halvert som sagt, så  da ordner det seg.
Når jeg ser hvor de som er født her kan legge seg å sove er det ikke underlig at madrassene er som de er. Lik et sant svir ! Mitt lille, ja men til dette stedet handler om mitt behov for stillhet og ro der jeg skal sove. Nå er det sant jeg har sagt meg overmoden for å bryte opp fra den leiligheten jeg bodde i før jeg dro, men stille var det der. Jeg sov godt om natta.
Avstanden til byen og kulda om vinteren var det jeg etter hvert ikke trivdes særlig godt med.
 Pluss et par tre andre greier jeg ikke skal ta her...
De som står meg nær vet, og det holder.
 
Fristende massasjested ved storhavet... en dag så... Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 Noenlunde stillhet og sinnsro synes jeg er ei forutsetning for god søvn.
Trafikk som dundrer forbi tjuefire timer i døgnet påvirker meg.
Sånn er det bare.
I si tid bodde jeg i det nederste krysset i Østevegen, Kristiansand.
To og et halvt år sånn omtrent.
Da jeg siden flyttet ut i skogen våknet jeg med noe som lignet panikkangst de første par-tre ukene. Heiv etter pusten og følte det som jeg ikke hadde vegger rundt meg.
Stillheten åpnet opp og var øredøvende !
 
Hadde en liten time passiar over mango-drikken. Skjønn dame! Foto: Synnøve Sætrum
 
Denne dagen i tropene skal jeg ikke vandre langs strendene her.
Julekort skal skrives og sårene gro i fred.
Dessuten har jeg sett noen fine små steder for litt ansiktsstell og massasje.
Jeg er ganske så sikker på at denne dagen blir fin.
Skulle jeg komme til å klage finnes mitt indre mantra for dagen.
Påminnelsen om at livet er akkurat her og nå som det er; -Jeg verker, ergo er jeg !
Denne dagen skal også bli super.
 
Ha nydelig fredag både her og der!
 
Synnøve Sætrum

12 desember 2013

Riverside Guesthouse, 12.12.13....

 


Utenfor nytt bosted. Foto: Synnøve Sætrum
 
 Wan Rattathammanoon eller grunnlovsdagen i Thailand er feiret med et måltid sammen med søte jenter på Rawai Beach. Det er første gangen på årevis jeg ikke fulgte meg på utdelingen av Nobels Fredspris. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men kunne ikke få med meg alt. Det skjedde så mye den dagen. Den internasjonale dagen for menneskerettigheter i regi av FN passerte den 10. sammen med sørgehøytideligheten for Nelson Mandela i Soweto, Sør-Afrika. Som mange andre så jeg deler av den på fjernsyn. Jeg hørte Obama og mange andre holde minnetaler. Det var sterkt, samtidig som jeg hadde mine refleksjoner rundt hva Mandela har betydd for mine egne tanker og holdninger. Noen unike mennesker er bare giganter som lyser og viser vei. Han blir stående som et slikt sammen med Gandhi, Dalai Lama og Mor Theresa i min bevissthet og sikkert mange andres.


Foto: Synnøve Sætrum
 
I fjor den 12. 12 var jeg sammen med to venninner på konsert med Thailand's store Carabao. Begivenheten fant sted i Hua Hin. I år vet jeg de samme venninnene er akkurat i den byen, men jeg er her. Ute ved strendene nær Khao Lak, nærmere bestemt Bang Niang. Jeg kom hit i går. Eller det vil si søte AO fra gjestehuset på Rawai kjørte meg trygt hit. Finfin biltur på litt over to timer. Jeg kjenner jeg er takknemlig for at jeg slapp diverse busser og kaos. Gikk nemlig på hodet, nesten, for to dager siden. Skrapte av meg tuppen av stortåa, og tok meg for i fallet. Så venstre skuldra verker kraftig, men det hjelper med to paracet innimellom så brukket er den ikke. Aldri så galt at det ikke er godt for takknemligheten. Jeg kunne falt ut i vegen og blitt truffet av en bil.
Det var nære på. Flere thaier skvatt opp fra der de satt for å hjelpe meg opp.
Katastrofen avverget og jeg sitter her og kan skrive om det.
Takknemligheten siger inn et øyeblikk og er sterkere enn smerter pist og hist.

Foto: Applerich Oppa


---

Da jeg kom hit i går var det litt nedtur, jeg må bare innrømme det.
Etter mildt sagt åtte supre dager på Rawai og gjestehuset der er jeg blitt godt vant hva fasilitetene angår. Og først tilbød de meg et rom som hva støyen angår like godt kunne lagt midt i firefeltsveien her.Jeg satte meg ned på senga, kikket meg rundt, tok nedturen innover meg og spurte så pent jeg kunne om de ikke hadde et roligere rom. Jeg fikk det lengst inn i gangen.Dette er typen gjestehus som er sjarmerende men litt slitent. Når det er sagt skal det sies at damene som jobber her er supre. Mye viten om det meste, og bare trivelige. Her serveres også frokost utenfor, bare ikke i dag.
Så det var litt nedtur, og endte med spagetti c som ikke var spagetti c litt utpå dagen.
Derimot gjorde utsikten over Bang Niang opp for manglende Carbonara.

Bang Nieng.   Foto: Synnøve Sætrum


Vel, aldri så galt at..... Jeg kjenner jeg er i livet.
Det gir skuldra så til de grader beskjed om.
Ettermiddagstimene er her og jeg sitter under kjøleren etter første vandring og møte med stranda Bang Nieng. Det var ved fjære sjø, og ganske mye vind.
Så litt sand og grums var det nok jeg så i dag. Liker ikke så godt når vannet er uklart.
Er redd for brennende maneter. Med mine allergier er det bare det som mangler.
Nei, da det vil helst gå godt... Akkurat nå handler det vel om at jeg falt og blir en lille smule overtroisk i forhold til uflaks. Når det er sagt avslutter jeg med å si at man sover av seg det meste, også betente skuldre. Her er det siestatid, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å stortrives her ved Bang Niang også..

Synnøve Sætrum

10 desember 2013

Good 9 at Home (2)...og gode dager ved Yanui Beach !

Skilt ved Yanui Beach, Phuket.  Foto: Synnøve Sætrum
 
Ta en tur dit om du kommer til Phuket en gang. Når det gjelder dette stedet reklamerer jeg uten det minste snev av tvil om fortreffeligheten. For meg er denne lille perla blitt en god grunn for å komme tilbake. Dessuten er "Good 9 at Home" et gjestehus hvor en føler seg som hjemme.
Appelirich  Oppa snakker så godt engelsk at en finner ut av alt mulig uten å kunne et kløyva ord på thai. Det er en stor fordel.  Hun har kjørt og hentet den som vil til den lille nydelige stranda Yanui. Det er som man får tildelt en liten bit av stor sinnsro, hjemmekos, vennlighet og paradis alt sammen. En våkner til smil og sovner til det samme. Jeg storkoser meg på singelturen min. På piren i Rawai og Yanui Beach  med krystallklart vann som på Tsambika.Det første badet om morgenen nesten litt kjølig. Stranda bare ligger der med et fredelig velkommen. Vi tusler ned til sengene i første rekke, jeg og mine to badestrandvenner. Knoter på engelsk og bryter på tysk.
Sveitsertysk og norsk er ganske likt nemlig. Det har vært kjempefine dager.

 

Ellers er det å opplyse at de hyggelige menneskene som driver dette stedet var dem som spurte om jeg ville være med til denne stranda. Jeg takket ja, og i dag var jeg der for siste gang denne turen. Men, jeg har en bestemt følelse av at jeg vil tilbake til dette.
Det er noe av det mer avslappende jeg har kjent i Thailand. Helt ro her i disse dager, langt fra store demonstrasjoner og dramatikk i Bangkok.

Foto: Applerich Oppa
 
Appelrich har tatt oss med til fantastiske solnedganger. 
Jeg som trodde Phuket var bare turistløyper med titusener mennesker tok feil. 
Det er nydelige fredelige små lommer her også.
Ingen grunn til ikke å like seg på øya. Tvert om.
Ikke alle kjører rundt på moped nemlig. Noen av oss tør ikke.
For å si det pent så kunne ikke ti ville elefanter få meg til å kjøre i Thailand.
Ikke under noen omstendighet. Så jeg er svært takknemlig for å bo på et gjestehus hvor jeg er blitt kjørt. Uten vederlag til og med.
 
 
Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Mot solnedgang ved Yanui Beach  Foto: Synnøve Sætrum
 
I skrivende øyeblikk ligger jeg i den myke senga.
Har pause fra solgudens stråler.
Skinnet trenger hvile et par dager.
I morgen skal jeg videre til Phang Ngna ved Khao Lak.

Gårdagen avsluttet jeg med aloevera-massasje. 
Utsøkt nytelse i halvannen time.
Verd hver en nikkel.
Jeg syntes nok det var litt dyrt.
Det vil si det jeg kaller Thailand-dyrt.
I Norge hadde man knapt fått massert halve foten for samme summen..
Innimellom må jeg tvinge meg til å sette perspektivet på plass slik.
Vel er jeg ikke krøsus her heller, men halvannen time nytelse koster ikke mer enn en pizza-buffet av diskutabel kvalitet på Egon. Så... Og, nå mener jeg slett ikke at samværet med kjære venner fredag ettermiddag på Egon er skralt. Langt ifra. Savner det og tenker på det når fredagen er her.
(Maten derimot... Vel, det har jeg sagt høyt før og mener det !)
 
 Selvsagt har jeg tenkt på Nelson Mandela de siste dagene.
Mannen sa alle er like mye verd.
Da jeg var ungt menneske var han symbol for arbeidet mot rasisme, og apartheid var den grelle ideologien satt i system. Kan huske hvor sjokkert jeg var over å få høre at medmennesker ikke kunne ta busser, gå fritt på skole, i butikker eller sitte i parker eller eller eller pga huden. Siden har jeg lært at noen steder fører motstanden fram. Apartheid falt i Sør-Afrika, men kampen mot all undertrykking og utbytting er langt fra slutt på jorda. Det er mer behov for dem som kjemper enn noen gang tidligere. For det er ikke slutt på elendigheten. Mennesker dyttes ned både på grunn av hud, legning, alder, helse, sivilstatus,politikk, religion, økonomisk status.... (osv osv)Jeg tenker for eksempel på diskrimineringen av tiggerne i Kristiansand. Trenger ikke se lenger enn dit.
 
 

Foto: Synnøve Sætrum

 
Brudepar på Yanui Beach. Foto: Synnøve Sætrum
 
Rødt kommer jeg aldri utenom. Det være seg som symbolikk for politikk eller ikke minst kjærligheten.
 Kraften som er grunnen til å stå opp alle dager. For kjærligheten finnes og lever sjøl for de som lever livet enkeltvis.Det dukket opp et brudepar mot solnedgangen den ene dagen på Yanui Beach.
Lyset ble etter hvert mer dunkelt, og kontrasten kjolen ga sterkere.
Å si jeg ble sittende og glo er ingen overdrivelse.

 
I den ene skråningen ved stranda fant jeg en annen type uttrykk for kjærligheten.
Bunnløs sorg, og sterk kjærlighet. Sterkt å stå der og lese inskripsjonene.
Noen hadde festet minneplater over mennesker tsunamien tok for snart ni år siden.
Sterke uttrykk. Fantasien min strekker ikke helt til i forhold til å forstå hva som skjer når ei fire meter høy bølge bryter inn. Det var den da den traff Yanui Beach. Merkene er satt opp, så derfor vet jeg det.  Mektige og dødelige krefter. Å overleve der må ha vært et knippe av lykkelige omstendigheter.

 
 
 
Minneplate  på Yanui Beach. Foto: Synnøve Sætrum
 
 Jeg var aldri i Thailand før tsunamien rullet inn 26. desember 2004. Men, jeg husker nyhetene den romjula. At jeg måtte slå av for å beskytte hodet mot alle de grusomme inntrykkene. Hvordan det må ha vært for menneskene midt oppi alt er faktisk vanskelig å forestille seg.
For i dag er jo alt nesten som før i betydningen at her er et gigantisk knippe fantastiske paradiser.
 
Jeg har det veldig godt som gjest her i dette landet.
Er kommet mer og mer inn i den litt sløve roen jeg liker så godt. Det er blitt sommer, ordentlig sommer de siste dagene. Jeg elsker det, ganske enkelt.
Denne formiddagen skal jeg spise et eller annet sted her i Rawai.
Nyte den siste dagen her.
Forresten så er det akkurat to måneder siden jeg kom til Thailand.
Tiden bare flyter, og jeg bare nyter.
Heldiggrisen meg.
 
Synnøve Sætrum