Livet rusler sin vante gang heromkring. Undertegnede lufter sin firbeinte gjest, verker i foten, hører musikk, koser seg med 'På kjøret', og lengter etter ordentlig vår til tross for at hun har hatt en hel vinter i Thailand. Ingen tvil om hvilken værtype og årstid som er mitt element. Sånn er det å leve i hverdags-Norge for meg. De små detaljer og ting er det som utgjør mitt liv. Her er ingen store tanker om revolusjoner, eller annet. En ønsker bare å ha fred og leve i fordragelighet med verden omkring. Antakelig vanlig for flere enn meg.
Disse dagene er dog litt annerledes. Ingen lever i vakum, ro eller ikke ro. Tankene snurrer stadig rundt de store spørsmålene den berørte ikke kan komme forbi. For jeg er berørt. Til tider veldig. Stumme skrik blandet med den store trøtte utmattelsen er det som finnes på innsiden i denne tiden. Det er så en bare vil trekke dyna over hodet og sove til det er over.
Noen sider ved tilværelsen er pent sagt krevende berøring.
Så hvordan det må være for dem som har fått sine liv dirkete berørt har man ingen forutsening for å forstå til fulle.Tårene renner igjen. Inntrykkene blir sterke.
Å gråte med de som er rammet direkte er det eneste man kan gjøre.
Medfølelsen dør ikke sammen med dem som ble myrdet den dagen.
Det er ufattelig å høre bare bruddstykker av rettssaken, og få inntrykket av at denne vanvittige gjerningsmannen ikke viser en eneste følelse i forhold til alt han har forårsaket av menneskelig lidelse og smerte. 'Uvirkelig' sier de fleste. Det beskriver følelsen man får når man ser og leser nyheter og rapporter. Akkurat som man følte det i de nære ukene etter terroren i fjor sommer.
Uansett så er det godt å se at rettssystemet vårt fungerer. At rammene rundt gir verdighet til alle involverte. Det betyr noe for å bevare troen på norsk rettssystem og samfunnssystem.
Her om dagen var vi noen som snakket om akkurat det, og undertegnede ble spurt om hun trodde på framtida for Norge. -Selvsagt gjør jeg det! For meg var det ingen nøling i svaret. Jeg mener, man må jo tro på ei framtid. Den gode framtida og det positive for oss menneskene i den.
Ellers vinner denne feigingen. Det fortjener han ikke. I det hele tatt fortjener han ikke noe som helst.
Som mange andre gleder jeg meg til dom og straff er avsagt, og han kan parkeres og glemmes.
Erfaringen fra gjerningene er en annen sak. Det kommer man alltid til å huske.
Maktesløsheten gjenoppleves på en måte disse dagene, selv om det værste allerede er historie.
Ha god lørdag!
Synnøve Sætrum
