Om "2 lady massage" og "Friends house"....

Himmel over Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum

 

Hundene er begynt ulekoret.
Det har vært mer intenst de siste kveldene.
Uler de virkelig mot fullmånen?

Jeg skal ikke påstå bombastisk i noen som helst retning.

Tida flyr fortsatt. Jeg sitter oppstabla på beinharde puter og har siste skriveøkta i Hua Hin.

En måned og en dag på toogeihalvstjerneshotellet Baan Pak sam Anong.
Jeg har levd billig her. Bare betalt 12 000 bath for den måneden.
 Nå er prisene gått opp og jeg betalte 850 bath for siste natta.

Turistløypa er full av folk fra hele verden, og det hele virker litt mer hektisk.
Bangkokfolket er også kommet ned for helga, og byen får hurtigere puls.
En hører flere ulende ambulanser, og fløytene fra trafikkpolitiet kan være noe øredøvende ved enkelte fotgjengerfelt. På den andre side er jeg mange ganger glad de er der og hjelper til.
Trafikken er ei utfordring noen ganger.

 Likevel er nå Hua Hin en passe bedagelig småby.

Her er ikke så mye som skal til for å finne ut av saker og ting.

En skal slite for å gå seg vill, men her er nok av steder å utforske ved egen beinbruk.

Selvsagt kommer det nok an på øyet som ser, men jeg synes det er spennende.

Da jeg gikk hjem fra siste kveldens utmerkede middag på "Friends House" er ikke byen større enn at jeg møtte den fantastiske massasjedama kledt i hvitt på vei til tempelet.
"2 Lady Massagee" har virkelig flinke folk. Sånne som kommuniserer, og kan lese det som skjer i kroppen til den de masserer. Det er jo ikke noe tøv når man legger for eksempel nakken i andres hender. For meg er det et must at de vet hva de holder på med, er det ikke sånn kan det bare være.
Da blir det skummelt nesten... Der driver de med tradisjonelle metoder, og det synes for meg som de fleste av damene som har oppnådd en viss alder kan sine ting.
 Uansett; det var fint å se henne og dem hun var sammen med.
Å si pent adjø, og takk for det jeg har fått av bedret helse faller meg lett. Mange ganger når jeg har lagt på den matta har jeg tenkt: Steike for en respekt jeg har for den dama. Det er jo rene tryllekunstneren. Når noen kan legge hendene sine på meg og jeg etter hvert merker alerdommen gli ut, og foryngelsen inn. Jo, jeg kan takke!
 Jeg blir rørt over de gode klemmene jeg får, ønskene om et godt liv og velkommen tilbake.
 Jeg mener, det skal noe til før fysioterapauten stopper en på gata heime.
Om det i det hele tatt vanker et avmålt nikk er det nesten storveis.

Jo, dagene her i Hua Hin har flytt lett. Jeg har nikost meg, og vil ikke ta endelig farvel.
Nye og spennende sider er oppdaget, og kan ligge og vente til en annen gang.
I morgen er det millionbyen Bangkok som venter for ei lita uke.
Det blir en opplevelse!

På gjensyn Hua Hin!

Himmel over Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum

JEG DRØMMER FORTSATT...

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

På facebook, i nettaviser og på blogger leser jeg alt for ofte uttalelser fra mennesker som har mer enn de makter bruke opp om at de slett ikke vil betale for medmennesker som er rammet av arbeidsledighet eller sykdom. Pengene de tjener vil da ha sjøl og dermed basta!

Om ikke annet til å rulle seg i, eller tørke seg bak.

Ikke et eneste øre skal betales til fellesskapet...

Det er ikke snakk om å glede seg over sosiale systemer som fungerer for alle.

 

 

Jeg spør dere ennå en gang:

Har dere noen sinne overveid muligheten for at alle mennesker kan bli rammet av sykdom?

Vet dere ikke at alle, absolutt alle, alle mennesker kan få sparken?

Og dessuten:

Har dere tenkt på at mange mange mange av dem som er syke eller arbeidsløse har jobbet hele sitt liv, betalt skatt og bidratt til fellesskapet?
Har du forsøkt forestille deg deg selv i en situasjon hvor du ikke får behandling på sykehus eller sykehjem fordi alt det er borte? Har du tenkt på at du kan komme i den situasjonen at du er den eneste igjen av alle du kjenner? Familien er borte, og alle sikkerhetsnett samfunnet Norge har like så? Hva gjør du da? Når ingenting finnes? Pengene dine er slukt i aksjespekulasjon eller såkalt finanskrise, så dem har du ikke. Boligen din har  banken inndradd fordi du er blitt arbeidsledig, mot din vilje (som ikke har noen betydning i denne sammenhengen) og du er satt på gata.
Hva gjør du da?

 

Mulig jeg er banal,

men jeg drømmer fortsatt om et verdenssamfunn hvor menneskene blir flinkere til å ta vare på hverandre....

 

Synnøve Sætrum

 

"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet"...

I noens bakgård. Foto: Synnøve Sætrum

 

Verden har en forside og en bakside.

Baksiden er den største, den vondeste og den mørkeste.

Derom hersker det ingen tvil. Følg litt med om du ikke tror det.

Les.

 Lytt.

Lær.

Se.

Si nei og atter nei!

 

Ingen uverdighet der i gården... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Jeg har sett spedalske sitte med bøyd hode over tiggerkoppen,lik sine menneskebrødre og søstre i Kristiansand. Ja, dere husker vel trekkspillerhæren som kom før ren risting på pappbeger.

Her synger blinde til musikkmaskinen, og døvstumme selger stearinlys i kokosnøtter.

Noen strekker resolutt fram ei åpen hand.

Hvem ville jeg vært om jeg ikke kjøpte eller ga?

For meg selv uten tvil et likegyldig og dårligere menneske.

Selv om jeg slett ikke kan gi til alle, for det er for mange, for stort, for omfattende så kan jeg hjelpe noen. Det hender mer enn en gang jeg får et smil, et takk, et vennlig blikk på veien.

Jeg tenker de er som meg. Medmennesker, og avstanden fra det ene til det andre er så kort. Marginene så nådeløse. Tilfeldighetene har ikke følelser for rettferdighet.

Kapitalismens verdenorden er fortsatt den som rår, og :

"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet".

Hvem ville jeg vært om jeg kunne stanset elendigheten, skapt fred, utryddet sykdom og jaget utbytting og undertrykking så langt ut i galaksene at de aldri mer kunne sno seg tilbake?

På julaften vandret jeg i de mer perifere områdene av Hua Hin.

Noen steder der det eksisterer forslumming.

Det betyr likevel ikke at der ikke er smil, verdighet og lek.

Snille øyne og blide gjestfrie mennesker. For en forundringspakke vandreturen var i går. 

Det er en gave når øynene åpner seg, sansene begriper og hjertet blir varmt. 

Ja, for det gjør det, også i bakgater der fasadene ikke eksisterer.

 

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 I alle bakgater og veger i verden finnes de som ikke har. I Kristiansand også.

De bor under broene, og noen setter fyr på toalettene kommunen bygger for de trengende.

 Sånn er det, og jeg begriper det stadig ikke. For de er jo mennesker, som meg. Overbevisningen min er stadig at de ikke hadde vært der om de hadde et valg.

Ville jeg reist til for eksempel Hua Hin for å tigge just for det fun of it???

 

Nei, den tigger bare den som er fattig. Den som må, som ikke finner andre utveier. Det er mange fattige på jorda, og de blir flere og flere. Visste du forresten at flere ble arbeidsledige også i Norge i året som gikk? Nå har vi heldigvis arbeidsledighetstrygd og andre ordninger. La oss håpe det varer. La oss protestere om noen grådige forsøker sko seg på situasjonen som er enda værre i andre land. For det er nemlig sånn at for den som er uten arbeid, eller syk, eller boligløs, eller krigsrammet så hjelper det lite at statistikken er bra for de andre. Tall er kun tall. De eier ikke nåde eller rettferdighetssans. Husk det. Det handler om menneskeskjebner.

 

Mennesker som ikke kan velge vekk maktspillet, grådigheten og onskapen som rår.

Alle dager, alle netter. Jeg har hørt det jeg trodde som intelligente mennesker, venner til og med, kalle de fattige sine egne lykke smeder. Og: Hvordan skal det gå når alle kommer til Norge og tar alt fra oss? Hvordan blir det når noe helt annet overtar? Hvordan skal det gå med oss i randsonen i nord om vi ikke får fortsette velte rundt på berget, og lange innpå alle dager. Ja, for vi har jo fortjent det!

 

Har de andre fortjent å være fattige, undertrykte, utbyttede, syke, voldtate, lemlestede, bombede og syke? Hvordan kan man bare kikke og kikke og kikke den andre vegen og late som ingen ting?

 

 

Ha fortsatt gledelig, fredelig jul...

Dette ble reisebrevet fra smilets land...

 

Synnøve Sætrum

 



LILLEJULAFTEN I HUA HIN

 

Regnet ganske bra da jeg først var våken litt over sju.

Så jeg stilte alarmen og snudde meg vekk fra verden litt til. Opp igjen halv ti.

 

 

Kveldsmat 22. desember 12 på "Friend house" Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Det gjorde seg med en ekstra høneblund.

Damene hadde sein middag i går, så jeg sitter ennå med smaken på tungen.

Deilig sjømat av ymse slag.

Blekksprukt, fisk, tigerreker, muslinger og ris med krabbe.

Ingenting var noe å klage over.

Ekte thaisjappe, hvilket var en åpenbaring og finne. 

Hundre og tjue kroner for hele stasen inkludert seks drikke.

Da er det gøy, og så var det avgjort hvor julekveldsmiddagen skal stå.

For det blir julekvelden her også, om ei ikke på tradisjonelt vis.

Jeg vet jeg kommer til å tenke på dem hjemme, samtidig som jeg tenker på kjærlighets- og fredsbudskapet julefeiringen springer ut av. Sånn er det med den saken. Når man snart har levd i femtiett år går det ikke å bare hoppe helt bukk over saken. Jeg har dessuten alltid hata den sporten.

 

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

I dag er det altså dagen før dagen også her.

Selvsagt minnes en det om en er aldri så mye borte.

Familehøytider er familehøytider.

Jeg har vært heldig og opplevd gode feiringer.

Så jeg har ikke rømt, eller stukket fra det som jeg vet endel andre gjør.

Full forståelse for det også. Mange har sine traumer å bære på fra de kveldene.

Er livet trist, så blir det så ekstra trist på julaften.

 

Sant og si så skulle jeg veldig gjerne vært heime akkurat i morgen, men det handler om resten av vinteren for min del. Hjem skal jeg mot slutten av februar.

Mine tre måneder her skal nytes likevel.

For meg er det utmerket å være borte den mørkeste delen av vinteren.

 

Dansende i tropevarmen... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Men, sånn apropos; Her har det tettnet betraktelig til med juleferieturister fra det kalde nord de siste dagene. Ser mange mange som er mye hvitere enn meg. De har tindrende jetlegblikk og ser veldig fornøyde ut i nattmarkedsgata om kvelden. Særlig nå i helga har det vært helt helt merkbart.

Dessuten kjører handelsstanden her i Hua Hin ganske aggressiv markedsføring for høytiden og alle kjøpesenter og butikker man kan benytte for shopping i den anledningen.

Gjett en gang om man også her har begrepet komerset rundt høytiden.

Her danser både snømenner, juletrær og annen julejippopynt i gatene om kvelden.

28-30 grader ingen hindring. Stakkars folk tenker jeg. Ja, for det er noen inni all staffasjen.

Sikkert ikke særlig godt betalte heller...

 

Det er altså hva jeg tumler litt med om morgenen på lillejulaften.

Her er ingen snø eller is eller noe i den retningen.

Bare lette skyer, lett bris og deilig temperatur.

Ha flott lillejulaften og hils hovmesteren fra turisten!

 

Synnøve Sætrum

 

 



JAU, JAU, JAU.....

Alt tyder på at de som har hatt hodet langt oppi... et mørkt sted, kan slappe av og nyte framtidsperspektivet. Jeg har sagt det før, men sier det bare en gang til:

Jorda består og Niburu kom ikke farende i går.

Regnbuen kommer nok opp igjen ved neste korsveg, men jeg synger ikke "Barn av regnbuen" likevel. Stemmen er for trøtt, men jeg sang den den dagen alle de andre gjorde.

 

 

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

 

 

Sitter morgenfrisk og sprudlende opplagt på balkongen.

Siden jeg ikke har bluse eller genser på handler det heller ikke denne morgenstunda om å bare riste en ny blogg utav ermet. Litt tankevirksomhet må til, selv om den kanskje ikke alltid er på høyden med de store filosofers tankesprang og funderinger. Jeg kan for så vidt leve godt med det.

Våknet faktisk seint til meg å være. Men, jeg er. Det er det viktigste for meg akkurat her og nå.

 

Klokka var halv ti.

Så da er man ikke kommet til mer enn kaffekrus nummer to.

Jeg har lest epost fra venner, og sender en takk til dem alle.

Julehilsener er om mulig enda litt mer betydningsfulle når man er på den andre siden.

Hjemme er ikke klokka mer en 04:05 viser klokka på datamaskinen.

 

Det er mye å være takknemlig for også denne morgenen.

Min eneste utfordring de første timene er hvorvidt jeg skal gå dit eller dit til frokost. Om jeg skal bruke solfaktor førti eller femti. Hvor langt jeg skal gå i dag vet jeg ikke. Bare at det blir et stykke sånn at kondisjonen kommer seg opp til akseptabelt nivå . Det blåser såpass at jeg ikke blir liggende på noen strand denne dagen heller. Uten at det er noe som helst problematisk.

Dessuten må jeg hente mer vann og soda i hus...

Ja, det er de virkelig banale ting og saker sammenlignet med verdensbegivenhetene.

I Ukraina for eksempel, meldes det at minst 83 mennesker er døde på grunn av kuldebølge.

Hardeste frostperiode på hundre år.

Folket der er og blir stadig prøvet og prøvet og prøvet......

Da er det kaldt da, men her jeg sitter er det varmt. Så varmt at jeg drøyer tiden her i høyden og brisen. For jeg vet det nærmest koker på bakkenivå. Heldig er den som kan drøye så mye hun vil.

 

Ikke bare det, hun har fred der hun sitter også. Det er ingen selvfølge på jorda. Langt i fra.

Paven har sitt pent sagt aparte syn på saken. Hvorvidt han mangler fantasi, eller begynner bli meget tidlig gammel skal jeg ikke ha sagt noe om. I følge Benedictes såkalte fredsbudskap for året er barmhjertighetsdraå, abort og homofilt ekteskap de største truslene mot verdensfreden. 

Jau, jau, jau sier nå jeg.

Bakkekontakt har han ikke, men det er kanskje sånn for den som sitter der han sitter.

 Så fjernt fra sine medmennesker at budskapet om kjærlighet til nesten er totalt vekk.

For ordens skyld: Jeg med letthet tenke meg en åtte tolv andre mekanismer som faktisk har noe med krig og elendighet å gjøre.

 

I Egypt brukes det tåregass, igjen mot islamister og opposisjonelle i gatekamp.

Hvordan skal det gå med Egypt og demokratiet?

Bloggeren Alber Saber har sittet arrestert siden i september anklaget for å ha promotert filmen "Innocence of Muslims". Noe han selv benekter.

Tiltalen omhandlet også kritiske utsagn om islam og kristendommen.

 I følge påtalemyndighetene skal han ha drevet fjesboksider med oppfordringer til ateisme, og dermed ha fornærmet religiøse. Det er sørgelig at blasfemi er satt inn som en kriminell handling i den egyptiske grunnloven.Som jeg ser det er Saber samvittighetsfange som kun sitter i fengsel for å brukt retten til ytringsfrihet på fredelig måte. Det er makt i de bloggende hender...

Akkurat det kan jeg fortsette å grunne på over frokosten.

 

Ha nydelig lørdag!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 



COMPLICATIONS...

 

 

Det er ikke mer komplisert denne dagen enn noen annen.

Profetiene ser ute til å slå feil.

Formiddag klokka 10 30 fredag 21.desember 2012.

Den gamle gode av Steve Forbert på høyttalerne. Her står det til liv gitt.

Utsiktene til en dag uten komplikasjoner er absolutt til stede.

Kloden snurrer fortsatt, og jeg tipper vi blir mange som overlever den spådde undergangen.

Her på balkongen i skyggen seks etasjer opp i lufta er det enda mild og god temperatur.

 Brisen holder meg avkjølt. God varm sommertemperatur som passer nordisk kropp, men "bikkjekaldt" er det veldig veldig veldig veldig langt unna.

To kaffekrus er unnagjort, jeg har dusja og nå er det soda før jeg pakker sammen ting og saker. Frokostspising står på programmet før jeg skal på marked. Flytende marked.

Er sugen på opplevelser som sagt.

Se noe nytt, noe annet.

Den eneste som kan ordne opplevelser for Synnøve er Synnøve.

Enkelt og ukomplisert...

 

Ja, det var bare en liten morgentanke!

 

Ha god fredag.

 

Synnøve Sætrum



KVELDEN IGJEN...

 

Når sant skal sies kjenner jeg på å være på en helt annen tur enn i fjor.
På egenhånd mye mye mer. Det har sine fordeler med tanke på uavhengighet og bestemme sjøl. Siden jeg nå er godt trent i å leve alene er det ikke store problemet på reise heller.
Dessuten kjenner jeg jo bitte litt til landet og mentaliteten.
Ikke at jeg har fått tak i den indre logikken, uten kunnskap om språket.
Likevel er jeg kommet fram til at det hjelper med et smil eller femten,
 og å forsøke ta det rolig i alle situasjoner. Kanskje ikke noe spesielt for Thailand sånn sett.

Ser ikke så mye til de andre kjente som er her. Ulike behov, og ulike døgnrytmer gjør sitt til det.
Jeg er, som i fjor først og fremst på helsereise. Tilværelsen min handler om å sove riktig og spise så riktig som over hodet mulig. Jeg er ikke blitt nazi med meg selv, så av og til sprekker det. Men, i det store og hele er det enklere her. Billig og god sjømat flommer, og porsjonene er ikke så store som heime. En tallerken er nok. Jeg burde kunne klare den der fordelingen seinere også...Hmmmm... får ta tak i det sammen med kostholdsekspert når den tid kommer. Nå er jeg her.

 Tar til meg så mye fotsonemassasje og annen massasje så mye som mulig.
 Mosjonerer hver dag, langt utover det anbefalte.
Dessuten er det deilig å vandre rundt med nykvessa fotoapparat og kikke på det som måtte dukke opp rundt hjørnene heromkring. I morgen etter frokost tar jeg tuk-tuk til det flytende markedet som jeg ikke har fått sett. Den berømmelige broen over Kwai har jeg også tenkt å få med meg. Nå er det ikke så mange dager igjen her, så programmet kan bli tett. Det gjør ingenting.
Er en hund etter opplevelser når jeg først er på reise.

 Ja da, jeg hører jeg er tantete nå men skjønner meg lite på å sove vekk dagene og bare være oppe om natta. Noe jeg så absolutt får inntrykket er livet til endel turister. Natteliv for alle penga. 'Tante Sofie' er slett og rett blitt hode over hals forelska i å være våken og uthvilt hver eneste morgen.
Tidlig opp og tidlig i seng. Puber og slekt har jeg sett min kvote av.

Denne gangen her har jeg vært et par kvelder på såkalt rock-kafe. Jo da, de kan spille guttene der. Det er slett ikke det det står på. Det skal de ha. Men, musikken er såpass høy at man ikke kan snakke med noen, og når det er sånn kommer øl- eller dramdrikkinga i fokus. Folk sitter og tviholder i hvert sitt glass, mens de nirøyker. Alkoholdrikking i sentrum er ikke mi greie.
Dessuten er det gått mange mange år siden jeg hang fast i røyken også.
Takknemligheten for å kunne velge det der vekk er ubeskrivelig stor.

 

 I skrivende øyeblikk sitter jeg i senga, også fordi det ikke er noen skrivepult på rommet.

Det har jeg kjøpt meg den første uka i Chiang Mai. 

Trives jeg på det hotellet ser jeg ikke vekk fra at jeg blir der hele oppholdet. 

Før det skal jeg altså til Bangkok og er begynt å kikke litt på hva jeg ønsker se, og hva jeg ønsker få ut av det oppholdet. Gleder meg. Nei, det er dagene etter i morgen. Om lenge. Det er dagen i dag som teller. Den har vært fin, og snart skal jeg sovne godt utslitt. I morgen er det en ny dag.

 

 

 

 Jeg har tenkt å utforske endel parker og palasser, og ta meg en tur nordover til Cha Am før jeg forlater Hua Hin for godt. Det kan kjennes som om jeg er i ferd med å bli ferdig med denne lille byen. Som det var i fjor da jeg dro fra Ao Nang andre gangen. Når man blir mett er man mett. Det er det som er så fint. Skulle jeg bodd i Thailand i lengre perioder ville det ikke blitt her for det er for smått.

 

I dag kan jeg konstatere det er akkurat to måneder igjen av reisa.
 Om et par uker er turen halvreist. Her gjelder det leve så godt en bare kan få til i øyeblikket.

  Dagene flyr. Jeg har ikke til hensikt å bli mørkebrun, så det blir mye liv i skyggen.

Noe jeg egentlig synes er det deiligste.

Bare rusle eller sitte, ta livet som det kommer.
Se det som skjer og kjenne en er i livet. Så er det kvelden igjen.
Dagen ble slett ikke som den så ut til.

Jeg hadde tenkt å labbe langt.

 Men det var før jeg visste hvor varmt det var, tok til vettet, og utsatte det.

Kanskje får jeg ikke gått så langt før jeg kommer nordover i landet.

 

 

Natta!

Synnøve Sætrum

 



Dagane

20. desember 2012

Strandliv i Hua Hin, 19.desember 12. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Balkongmorgen, balkongmorgen, balkongmorgen.

Jeg er her i Hua Hin ennå ja.

Åtte døgn til.

Nåja, men det er dagen i dag som står for døra.

Den som teller.

Dette er jo også endedagen for den gamle tidsregningen i følge Mayaene.

I morgen går den gamle mørke verden under, og så starter noe lyst og nytt.

Menneskeheten skal i følge dem som slutter seg til den typen tenkning i morgen markere punktet hvor vi kan feire at 13 000 år med mørke er over.

Høømmmm.

Det er å håpe, men det vil nå vise seg.

 

Vintersolhverv blir det nå jaffal, og den lengste dagen i året. Hvilket jo betyr at sola har lavest høyde over horisonten. Den korteste dagen, målt i lyse timer. Solas bane i forhold til horisonten varierer som kjent. Jordklodens akse står ikke i rett vinkel mot den glødende kula. Så etterpå blir det lysere tider, akkurat som hvert eneste år før dette. Kanskje det ikke er mer komplisert enn som så.

 

Jeg tror ikke all frykt, fordømmelse, grådighet, maktbegjær, krig, sult, sykdom, undertrykking og utbytting tar slutt over natta. Denne siste mørke natta ifølge profetiene.

Om alskens profetier er aldri så visjonære må det nok først og fremst realpolitikk til.

For tiden råder den tenkningen som bygger opp under all elendigheta.

Det er penga som rår, og med det bare noen få på kloden som får.

Og: Joda, der rota jeg meg uti det igjen på blanke torsdags formiddagen i Hua Hin.

 

Denne dagen hadde jeg en tanke om å ta bussen ut til Ao Takiap og gå strandstrekningen tilbake.

Det er en god del kilometer, og undertegnede så for seg at hun skulle bade mye og stoppe på diverse serveringssteder under vegs.

 Kulingen står på i dag også, så det går ikke.

 Der ute blir store deler av stranda borte når vinden er slik.

Så jeg gjør det omvendt.

Jeg tar beina fatt og går den andre veien.

Ser hvor langt jeg kommer, og tar bussen i retur.

Poenget var å få gått, og solt seg på kjøpet.

Først skal jeg likevel ha lang frokost på et sted med gode stoler.

Uten mat og drikke duger heltinnen ikke.

Jeg har greid ta beslutning om å dra til Chiang Mai etter Bangkok.

Fem netter i Bangkok, før jeg klyver på bussen nordover.

Alt skal bli spennende, veldig spennende.

Morgenen er tiden for beslutninger.

Fint å få bestemt seg mens lufta ennå er kjørlig og klar.

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



DETTE ALLTID OG DET ENESTE

Foto: Synnøve Sætrum


Du kan vandre langs ei strand ved Stillehavet, eller myse mot sola under parasollen.
Kikke på tilfeldige mennesker fra Europa og Amerika som også nyter jule- og vinterferie i Thailand. Være mottaker av vennlighet og smil, bli knadd og eltet. Få ungdommen trykket inn og aldringen ut av kyndige massørhender. Kokosnøtter lukter helt spesielt godt, og den unge melka finnes bare akkurat her. Ikke visste du at det var noe helt annet enn det søte hvite klisset før du hadde smakt. Hvorfor gjorde du det ikke før? Du humrer. Menneskets beven for det ukjente er banal.

Du tumler rundt på flytende markeder. Ser med et en elefant, og ei stasjonsbygning fra "Killing Fields". Endog både dag og kveld. Spesielt og vakkert også ved gjensynet. Fantasier om Orientekspressen vokser seg kanskje til virkelighet. Drømmene og Tibet og Kina også. En vakker dag sitter du kanskje i Kualalumpur og drikker te, og har bestilt en sterkt krydret rett du ennå ikke kjenner navnet på. Den som lever får leve, og se. Ja, alt dette kan et indre rom romme i løpet av ganske få sekunder. Du ser det, du kjenner det, og du skriver det hjem.Du må bare meddele deg fort og sterkt og forfatter både epost og postkort til den vennen du savner mest akkurat denne onsdagen. Mens du tenker på et vindu du kjenner utsikten fra, trær, en veistubb og ei blokk hjemme. Du kjenner utsikten gjennom alle årstidene. Har sittet mange mange timer der.Delt det viktige i livet.
 Gjør det nå også, selv om du er på den andre siden.
Ydmykt takker du igjen for inspirasjonen. Sender den gode tanken den veien den må og skal.  Menneskehjernen kan være et fantastisk sted. Menneskehjertet med.

Hverdagsopplevelser er likevel de sterkeste.
Dette alltid og det eneste.
De som er livet alle dager. Ei reise til det fjerne østen eller gamle Hellas er krydder.
Noe å reflektere høyt over,  mens du kikker ut av et vindu, noen etasjer opp mens du lever den lange reisen til et annet menneske. Jo, Asia smeller mot sinnet.
Måneder og år derimot flyter som blodet i årene, er det du er på bunnen av alt.

Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum


LOVE

 

 

 

Så oppover ørene erotisk ...

"Vi skal bare være venner, og elskere", sa hun.

"Fucking good friends", sa han.

"Det er noe spesielt med deg", sa han.

"Noe jeg alltid kommer tilbake til"...

"Vi er så ulike du og jeg", sa han.

"Likere barn leker bedre ", sa hun.

"Det er umulig", sa hun.

"Affære kan du selv være"...

 

 

"Der fant jeg deg her også, nå får vi se om du svarer",skrev han.

Hun svarte:

"En av titusen ganger finner man nåla i høystakken".

Alle åkre sin høystakk.

Alle store kjærligheter si nål.

"Den eneste forskjellen på deg og meg er kjønnet", sa han.

"Så er jeg aldri alene mere", sa hun.

 

Synnøve Sætrum

 

 



DEN SOM BLOGGER FÅR SE....

Takk for flere hyggelige henvendelser og forslag om at jeg må vurdere utgi bok.

 Den som blogger får se.
Antakelig er ingen ting umulig for den som går inn for det.

Klemmer til energibruken mener jeg.

Det man ønsker seg kommer til en, sier en venn.

Ser ikke bort fra at han kan ha rett i det også.

Mine innerste dypeste ønsker har jeg derimot satt på ei flåte og sent til havs.

De får seile rundt der ute, til jeg er klar til å slippe dem til i virkeligheten.

Stillehavet er stort, så jeg får kalle dem på land før jeg drar hjemover til nordområdende igjen.

Ja, for jeg er så lite overtroisk egentlig at jeg har mine tvil om verdens undergang fredag. Jeg er femti og har overlevd noen profetier om undergangen.

Det spesielle med denne mayaprofetien, er at jeg har hørt mer om den enn noe annet jeg kan huske.

Jeg leser nyhetsspeilet.no og humrer i veg. Der står det litt av hvert av de mer konspiratorisk alternative tankene. Skulle vi få Niburu i hodet er det selvsagt slutt, men en dag er det jo det for oss alle likevel. Så jeg sitter her og synger "Syng" sammen med Odd Nordstoga og Klovner i Kamp.

Det tyder på jeg ikke tar det så tungt, ikke ennå.

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

I formiddag var jeg hos den thailandske tannlegen igjen. Null hull igjen, bare sliping og rensing og skylling. Skikkelig skrubb. Så tennene føles nesten som nye, og lommeboka er ikke tom. Det koster bare en brøkdel av hjemme. Så det er bare å gå til tannlege i Thailand. Anbefaler trygt.
Dagen har gått til egenpleie. Helsestell fra topp til tå.
Jeg har ei skulder som ikke er helt i hundre, og etter litt leting har jeg funnet dama som kan hjelpe meg. For det er stor forskjell på disse masørene, men de som kan faget er virkelig gode. Etter hvert som en skjønner at en er i riktige hender slipper all frykt for å bli skadet, og man samarbeider rett og slett. Det gir resultater, og jeg har tenkt besøke henne annenhver dag til jeg drar her fra Hua Hin.
Opplevelsen var noe lignende i fjor, og det holdt helt til utpå høsten hjemme.
Stedet heter "Two lady massage"og ligger nedover mot havet i samme gate som nattmarkedene.
På høyre side av gata når man spaserer nedover. Alle de voksne damene der er gode massører. Ungdommene vet jeg ikke noe om, men har erfart at det kan være lurt å holde seg unna de aller yngste. De har ikke samme grepet på halvunge noe skrantne kvinnekropper.

Denne dama kan faget sitt.  Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

I går satte det seg en meget spesiell sommerfugl på armen min.
Mørke store vinger med et blått øye nederst på hver av dem. Som om de kikket på meg. Veldig fasinerende, og jeg vet jeg ikke så den i fjor.
Var jo på et par tre sommerfuglfarmer uten den erfaringen.
Thaiene som jobber på det spisestedet kom løpende fra alle kanter og ga seg ende over i forklaringer om hvilken lykke det betyr for meg, og for stedet og for livet mitt og i det hele tatt.
Den ene av dem skrev opp eksakt tall på hvor mange millioner jeg ville vinne i lotteri om jeg tok lodd. Hvilket han anmodet meg sterkt om å gjøre. Jeg rakk ingen fotografering, men det betyr ikke noe. For mitt indre øye blir den boende. Skvatt faktisk litt av skyggen først, tenkte det kunne være et kjempeinnsekt eller noe. Jeg har sett noen veps og humler jeg ikke på noe vis ønsker nærkontakt med...Dette var altså lykkesommerfuglen som satt på armen.
Kanskje den slett og rett varslet at jorda mi ikke går under på fredag likevel.

Den som blogger får se...

Synnøve Sætrum

Ingenting å skrive hjem om

Delt glede, er felles glede. Foto: Synnøve Sætrum

Jo, det er magisk at jeg kan sette meg i et fly og rase gjennom lufta i 972 km i timen på 39000 fot (eller 11800 m). Nesten tolv timer tar turen fra København til Bangkok. Der oppe blir verden langt under en liten. Østen nærmer seg med stort overblikk, og mens en krysser India kan man gjøre seg tanker om andre byer. Andre reiser, enn den en er på denne gangen. Det finnes så mye der nede en ikke har sett. Ho Chi Min, Hanoi, Kumming, Rangoon, Dacca, Da Nang, Ulan Bator, Dehli, Bejing, Hong Kong og Changhai. På flyturen ned var det endel turbulens, og jeg får ikke sove mer når jeg vekkes av slikt. Fikk med andre ord mange timer til tankevirksomhet. Tanker er tanker, og stort sett er de ufarlige også. For meg er det sånn at kroppen alltid vinner. Har den meldt uro eller beredskap blir det slik, til den kommer på andre tanker. Om teknologien, den fantastiske teknologien kan ta meg jorda rundt på et øyeblikk er det likevel sånn at kropp og sjel lever hver sine liv.
En kan operere vekk alderstegn, fikse tenner og øyelokk hvis en vil, men det er jo bare ytre staffasjer. Alt det kroppslige vi ikke kan ha noen kontroll over vinner i situasjonen, om man vil eller ikke.

Jo, jeg skjønner hvor det bærer. Her er man i ferd med å føre til bloggs det man ikke skriver hjem om. Frimodig har jeg til hensikt å artikulere medaljens bakside. For den har det.
Samme hvor en snur seg har en stumpen bak. Ikke sant?

Nei, jeg har ikke skrevet så mye om hva det gjør med meg å kikke på all denne prostitusjonen som finnes her. Det har seg slik at jeg unngår redlight-gater og lignende så sant jeg kan. For det gjør noe med en gammel feminist akkurat det der. Utbytting og menneskehandel er forjævlig, og det er selv om jeg legger mine spaserturer langt vekk fra de stedene. Kanskje er de til nettopp fordi kroppslige behov råder sammen med en dypt urettferdig verden. Jeg sier igjen, at jeg er overbevist om det ikke ville vært slik om mennesker fritt kunne velge sin tilværelse. Jeg tror ikke et sekund på myten om den lykkelige prostituerte. Det vrir seg fortsatt i magen når jeg tar denslags uttalelser inn over meg.

Så jeg tenker slett ikke så mye på det, men så dukker det opp. I går kveld, etter nydelig middag , spaserte jeg til fotmassasje. Jeg la ikke ruta om redlight, men så noe jeg av og til ser.
Tre svære euorpeiske menn sånn mellom 55 og 65 år et sted, sammen med to bitte bitte små jenter herfra.Det er mulig de var fylt 18, skal ikke hadnakka påstå noe annet for jeg spurte ikke.
Så kan man selvsagt innvende at jeg trekker forhastede konklusjoner, reagerer på myter,fordommer og så videre. Kanskje den ene var bestefaren til en av dem... Nei, jeg vet det ikke var sånn.
Jeg vet det hva jeg så, og det vrengte seg. Ganske oppløst kom jeg til fotmassasje, og ble spurt om jeg hadde det bra. Hvilket jeg ikke hadde. Men, språkbarrieren forhindret meg fra å forklare.
Ikke vet jeg hva hun så, men hun så jeg var opprørt. Noen ganger greier en ikke stenge ute.

Mer harmløse unevneligheter kan være peset med varmen om natta. At det tar si tid for kroppen å venne seg til varmen. Av og på med luftkondisjoneringen. Selv om en stiller teknologien fra 27 grader og oppover har det konsekvenser med bruken. Jeg hoster mer enn jeg liker, har vært kraftig forkjøla og mistenker at filterne i maskinen ikke renses ukentlig. Pent sagt. Støv og skit sirkulerer stadig i rommet. Irritasjonen kjennes i halsen. Selvsagt er det ikke så ille at jeg får ødelagt noen tur av det. Alternativet er jo snø og kulde som kroppen liker enda dårligere. Men, det er en av baksidene.

Jeg er dessuten begynt bruke munnbind når jeg går på de mest traffikerte stedene, for der er det tung eksos. Den blir liggende som et lokk i varmen. Det var det med den irritasjonshostinga...
Myggstikk blir det også. Store hovne kuler, enda man tar både antihistaminer og sauser seg inn med lokale myggmiddler alle dager og særlig kvelder. Jeg lever i kjemiske stoffer jeg ikke vet hva er.
Men, må ha dem på huden for å holde myggen unna. Likevel er det ikke til å unngå med noen stikk.
Heller ikke det holder meg vekk herfra, men et og annet stikk blir det, og jeg er allergisk til tusen.

Så er det dette med andre bakterier enn den magen er vant til. Selv om en er vaksinert mot alt som finnes vaksine mot, er verden større enn som så. Kolera har man jo ikke lyst på.
Det har ingen som har opplevd bare en skarve og 'aldri så liten' akutt diare. Og, da mener jeg akutt.
Man sitter der på bussen, på vei til sydhavsparadisets strand. Har akkurat spist frokost.
Tankene surrer takknemlig rundt det store gode livet, man bare nyter hele greia. Er lutter lykke.
Og så begynner magen. Man får kommet seg av bussen, står og holder seg. Sliter og sliter og leter etter en utvei. Den finnes ikke. Kroppen vinner, og man har ikke noe annet valg enn å komme seg inn i nærmeste busk. Noe som er risikosport i seg selv i tropene. Hva kan ikke finnes av slanger , scorpioner eller annet der? Men, kroppen vinner... Og, en har flaks som ikke blir sett av noen.
For her er det mye folk... Nå skal jeg ikke legge ut om alt det andre peset som avstedkommer etter en sånn høyst ufrivillig seanse. Mye trasig kan jeg bare si, bruk fantasien den som lyster.
Akutt er akutt, og ikke noe mer å skrive hjem om.

Ikke spis såkalt biff her i Thailand.
Det thailandske kjøkkenet er fantastiske kulinariske opplevelser, men biff kan de ikke.
Jeg holder meg konsekvent til alt annet, som er evig nok.

Det er rart hvordan språket man ikke skjønner et kvidder av glir inn i en med alle sine lyder.
Jeg kan skille thai fra japansk eller kinesisk, eller annet. Noen ganger føler jeg meg likevel isolert, og tenker på dette med å mangle språk. Tenker på alle dem som kommer til oss i Norge og ikke kan dette språket for spesielt interesserte. Hvor ensomt det må være alle dager, hvor utestengende.
Hylende alenehet preger følelsene innimellom.
Fordi , menneskene her er så stillfarne, vennlige og varme at en skulle ønske en kunne snakke med dem på ordentlig. Det går ikke, jeg snakker ikke thai.

Kulingen til tross... Foto: Synnøve Sætrum

I dag blåser det liten kuling eller noe.
Så strandliv blir det ikke.
Derimot skal jeg ut og gå.
Finne nye perspektiver, og kjenne føttene mykne.
Etter hvert skal jeg ha både massasje og god mat.
Leve det gode liv akkurat som det kommer.
For selv om det finnes saker og ting jeg ikke skriver hjem om, så er dette godt.
Sabla godt!

 

NIBURU OG JEG...

Ikke bare ved Egeerhavet er hanene fanden gale.
Ved Siambukta starter den lokale to timer før soloppgang, for siden hvile litt og gi seg til to timer etter. Hvorfor ikke? Jeg står opp med sola, og tar heller siesta utpå ettermiddagen.

 Døgnvilla kan ramme noen og enhver.

 

Mayaenes profetier blir behandlet i engelskspråklige Nation også.

Foto: Synnøve Sætrum

 

I det hele tatt så er vel dette dagene å være helt i villa...Skal man telle ned?

Kaste seg på bølgen av dommedagsfanatisme, flykte hals over hode og forberede seg på verdens undergang? Tro blindt på det man ikke kan styre eller gjøre noe med.
 Forsøke dirigere verdensbegivenhetene etter eget hode.
(Ok, det skulle blitt slutt på undertrykking, krig, terror, sult og annen dreping fikk jeg bestemme...

  Her i Hua Hin uler hundene som ulver om kvelden. Varsel om noe?
Tror ikke det, de lager et sabla lurveleven sånn ettermiddagstid også.

Siden her dessverre ikke er en elefant vet jeg ikke om de sover rolig nattestid...
Elefantbyen her i Pratchuap Khiri Khan vil jeg ikke besøke.
Liker ikke tanken på fotballspillende elefanter, og annet de må gjøre for pengestreke turister.
Denslags brød og sirkus blir for mye for meg. Dyreplageri heter det med rene ord.
 Men, en tur i jungelen på elefantryggen derimot.
En gang når jeg har fått vaksiner for endel greier som finnes i urskogen da så...

Nei, dommedagsprofetiene blir for søkte for meg.

Verden går under for meg en eller annen dag likevel, like sikkert som at jeg sitter her og skriver dette akkurat nå.Nå sitter jeg her,og har det alldeles utmerket. Heldige meg.
Dagen har vært vindfull men fin.

 Helt uanfekte av dette med at jorda i følge profetiene skal gå under om noen få dager.

Niburu, eller planet x skal lage krøll i systemet hevdes det. På endel nettsteder hevdes det at denne er solsystemets tiende planet. Lyset fra Elenin gjemmer den, slik at vi ikke kan bivåne den og dens helt spesielle bane. Den kommer nær bare en gang hvert 3600 år og vil skape store endringer i følge de troende. Ja, for her er det snakk om tro, ikke viten.Nibiru skal være mellom to og fem ganger større enn jorda. Troen som går på at gravitasjonskreftene i kjølvannet vil endre jordaksen.
Kloden vil bli rammet av enorme vulkanutbrudd, jordskjelv og enorme tidevannsbølger.
Det er i det hele tatt lite lystelige framtidsutsikter for den som tror!
De som tror sterkest hevder til og med at den store forandringen kommer først i Stillehavet.
Så da vil jeg vel få det med meg da.
Nei, jeg sitter ikke her og sier jeg vet alt.
Presiserer gjerne at det faktisk forholder seg tvert om.
En gang brant man jo dem som hevdet jorda var rund.
Om Niburu virkelig er gjemt bak sola får andre enn meg svare på.

Solsystemet. Illustrasjon fra NASA.

 

For Hua Hin har alt jeg ønsker meg for øyeblikket. Kvelden er her, og jeg tenker meg ut i nattmarkedsgaten for spising. Helt for meg selv denne kvelden, enten verden er sånn eller slik.
Jeg hører det regner i nord, og det er jo ille med tanke på all unødvendig snåskuffing og sånn.

Det går an å være komplett lykkelig uten skuffing av snø, og hutring over iskalde golv.

Jeg bor nesten rett på bakken der hjemme, og jeg merker det godt når vinteren hardner til.

Så her sitter jeg, er enda litt forkjøla og komplett lykkelig.
Sånn er det, Niburu eller ikke Niburu.




LOVE OF MY LIFE...

DET SPRINGENDE PUNKT

 

Ikke sant vi kjenner til det, jeg og du?

Overflødig rettferdiggjøring må ha seg frabedt. Takk!

Lysegrønt håps revestreker og overlistende atferd.

Før ei eneste bakdør er slått igjen holder nidingen alt ute.

Vi forregnet oss. Den ubudne gjesten kom allerede i går.

 

Forelskelsen er en skyldfri drøm vi faller i.

Indingnerte inderlige følelser.

Lykkelige ulykkelige hendelser.

Monster eller uhyre?

Offer eller overgriper?

Anbefalingene fordummer...

Interessante overstadige latterbrøl.

 

 

 

Intermesso med ubehageligheter.

Krig og kjærlighet tillater både gode og onde kriger mens stumme telefoner kimer.

Ropet om hjelp, vi kjenner da til det?

 

Nedrige ideer.

Rykter.

Ubesvarte spørsmål

Sjofle tanker.

Rykter.

Tindrende ren samvittighet alle dager, vi har da det?

 

Rett eller galt.

Imponert.

Overlistet.

Felleskapet og lidenskapen.

Er forstanden lidenskapens tjener virkelig?

 

Det springende punkt er oss alle dager.

Vi erkjenner da det du og jeg, ikke sant?

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

SØSTEREN MIN

 

Til Marit

 

Hele mitt liv har jeg hatt ei søster, ei som alltid er der.

Hun er til å stole på. Hun er snill og god og raus.

Varmen hun har i seg merker alle som kjenner henne.

Den er rik som har ei lillesøster som mi.

Ingen selvfølge, men jeg har hatt henne hele mitt femtiårige liv heldig som jeg er.

Da vi var små lekte vi sammen alle morgener, dager og kvelder.

Vi fantaserte og fabulerte. Lo og gråt. Snakket og var sammen.

Med broren vår også, ja for vi har en felles bror min søster og jeg.

En vi er veldig glad i begge to, men akkurat nå er det søsteren min jeg skriver om.

 

Da vi ble tenåringer ble vennskapet mellom oss sterekere.

Hun er ikke bare søsteren min, men også min aller beste venninne.

Selv om vi i perioder av livet ikke har sett hverandre hver eneste dag, har det aldri hatt noen betydning for båndet oss i mellom. Det har vært der, er der og vil være der så lenge vi er.

Hun er et av de klokeste menneskene jeg kjenner.

Ingen kan jeg lytte til som henne.

Ingen kan jeg snakke med som henne.

Absolutt ingen kan jeg le og tøyse sammen med som henne.

Ingen kan jeg gråte sammen med som henne.

Hele det voksne livet har vi vært nære gode venner.

Hun er den beste søsteren i verden, og jeg er så bortenfor alle ordene glad i henne.

 

På den andre sida av jorda har jeg ei søster.

Hun har kraftig snue for tiden.

Så jeg sender en bloggende tanke gjennom eteren, og håper den kan være til glede.

 

God bedring!

 

Synnøve Sætrum





Carabao i Hua Hin, 12.12.12

Kakekø på konsert... Foto: Synnøve Sætrum

I går som var den 12.12.12, altså dagen hvor det var kø rundtomkring for giftemål skulle altså ikke jeg smies... Er det noe jeg egentlig skulle legge meg ned, hamre i puta og gråte over ?
Næææhhh.. er så slitsomt å velte rundt i det der man akkurat for øyeblikket slett ikke kan forandre.
Lev! Var det ikke det jeg skrev?
Med denne skriver jeg den bloggteksten hvor Ytringsstedet vil passere 50 000 oppslag.
Jeg synes det er ganske bra jeg.
Jo, det er det om jeg må få si det selv.

Kveldens hovedpersoner, Carabao i  Hua Hin.  Foto: Synnøve Sætrum

Tilbake til 12.12.12...
 De tre musketerinnene var på konsert i Hua Hin.
Med Carabao, Thailands store rockeband.
 Over tretti år på turne. De har også spilt i Norge.
Jeg visste lite, hadde såvidt hørt noen dårlige youtubefiler med gutta.
På den andre siden ville det helt klart vært nok i seg selv med opplevelsen av stemningen.
Sjøl om jeg ikke hadde likt musikken. Akkurat det siste skal mye til for ei som lar seg engasjere og begeistre meget bredt når det er snakk om musikk. Det ble det.
 Fantastiske musikere, og god rock i mange timer. Publikum er ufattelig for en nordboer.
Det er dans og moro hele veien. Alkoholinntak er helt underordnet, og alle generasjoner er med. Faktisk er det slik at en glemmer en er forknytt og beina danser av seg selv det de vil. Når jeg satt og pustet ut innimellom slagene var det så ufattelig mye flott å kikke på. For ei folkesjel, for ei stemning.

Carabao. Foto: Synnøve Sætrum

Jo, jeg kan trygt anbefale denne fantastiske gruppa fra Thailand.
Denne skrivende kveldsstunda er jeg temmelig utlada.
Dagen begynte tidlig med tur til tannlegen.
Gått og gått og gått har jeg også.
Det ble fotmassasje til slutt, og så kom jeg til enighet med meg selv.
Tenkte jeg skulle få skrevet noen postkort også, men det får være.
Klokka er halv ti, jeg er stuptrøtt og går til ro. Våkne tidlig i morgen og få en fantastisk dag på Ao Takiap. Kjennes som en svært god plan!

Synnøve Sætrum
 

 

 



CARABAO ...

TAKK

"Lev og la leve", sa en eller annen meget vis person en historisk gang. 
Jeg får være meg, og du får være deg.
Det betyr likevel ikke la være bry seg på omsorgsfull eller positiv måte.

Siden er det blitt et munnhell som jeg synes det er ei fin utfordring og forsøke leve opp til.

Det virker rasjonelt, enkelt og kanskje nesten oppnåelig for egen del.
Øvelse må alltid til, selvsagt.

Jeg mener, mitt liv er for meg det eneste jeg har.
Kanskje lever jeg ikke opp til andres forventninger om mitt potensiale.
Min klokeste og kjæreste venn sa en gang : "Det er livsfarlig og snakke om potensiale når man forventer noe av et menneske".
Han fortalte meg at han hadde fått noen skuffelser på grunn av den tankegangen.
Ordene er blitt hos meg i alle årene siden.
Klokt sagt, og så så sant. Andre lever seg, jeg lever meg. 
Sjeldne ganger dukker det opp medmennesker etter vegen som gjør livet sterkere, dypere og sannere. Hva kunne jeg ikke mistet uten dette medmennesket?
Sammen med enkelte blir elva roligere, sorgene mindre.
Helt alene alltid er det lett og snurre rundt i det som var.
 I samtale med en god giver og lytter blir makta til å parkere fortiden sterkere... Skjønner?
Takk...

 Tilbake til meg. Meg som er resultatet av de gode menneskene jeg samspiller med i livet.
De nære og kjære. Jo da.
Kan hende mener noen jeg ikke ble som forventet ut fra mitt såkalte potensiale.
Jeg mener: Man var da både fremadstormende karrierekvinne med åtteårig høgere utdanning +++. Så tok livet en annen retning, og en ble tvunget til andre tanker, andre valg.
Endog til kan det hende noen mener en burde "tatt seg sammen" og lekt ok alle dager. Skrantende helse skal man helst tie om. Man kan være syk, men ikke vise det. 
Det er som med alderen, den som man heller ikke skal vise... Ikke sant?

For mange år siden, etter et kraftig møte med veggen begynte jeg på mi lange lange reise tilbake til meg selv. Noen av oss kommer seg ikke tilbake til det livet som var før smellet. Utbrenthet er ingen spøk, ingen konstruksjon. For meg måtte det lang tid, og mye nytenkning til. J
eg måtte tilbake til det jeg handlet om før galloppen i livet tok helt avsted. 
Uten at jeg visste det selv var lyset brent i begge ender i årevis, og plutselig en dag var det slutt. Noen timer seinere satt jeg gråtende på legekontoret og sa: "Jeg klarer ikke ta meg sammen". Klok som den legen var ble jeg møtt med forståelse.
Og akkurat da var det viktigste at jeg ikke ble bedt om å skjerpe meg...
Takk!

  Noe av det viktigste jeg tok med meg fra terapi var ordene:
"Du kan velge og bare være. Å være deg er godt nok". 
Jeg var langt nede, følte jeg hadde mislykktes så til de grader i forhold til prestasjonssamfunnet.
Det kjentes som om livsstrategien var helt umulig og null verdt.
I dag tenker jeg ikke slik. 
Jeg har tatt makten over egen hverdag tilbake.
Fortidens traumer er parkert, men en del av innholdet i ryggsekken.
Ikke noe og skamme seg over.
Å være er ikke 'bare'. 
Å være er alt.
 Min eksistens er akkurat like mye verdt som en annens.
Det menes og sees ned på personer avhengig av offentlige støtteordninger i velferdssamfunnet.
Er grådigheten grunnen i bunnen?
Kan det tenkes at den som har mer enn nok fortsatt mener at den som lite har ikke skal ha det?
Holder solidariteten virkelig på og dø?
Enten det handler om enkeltmennesket skjebne i Norge, eller rundtomkring i sultende og krigsherjede verdenssamfunn? Må det alltid alltid alltid være slik at når man har så det holder kan man bare toe sine hender og se en annen veg? For meg er det så underlig at store mengder mennesker som var barn av femti- og sekstitallet er blitt sånn.
Vi har da vitterlig både ant og blitt fortalt hva fattigdom og elendighet var bare en og to generasjoner før. Er det sånn at når man blir overmett må man slå og spenne nedover?
I min oppvekst opplevde jeg menneskene stolte, iherdige og opptatt av det som handler om felles beste. Det der med troen på at et samfunn uten fattigdom og undertrykking dog er det beste, og at fellessakpet må betale regninga for det.Jeg har alltid menneskerettighetserklæringen i bunnen for min tenkning om menneskenes vilkår på jorda. Det dokumentet er ikke til å komme utenom.
 Så her sitter jeg, er frimodig, og skriver i veg om det.

Tiden går, men livet er hos meg og alle dem jeg er glad i ennå.
Det takker jeg for hver eneste kveld.Vi blir alle eldre, men er.
Ja, for det er jo noe med det der som ikke synes utenpå bortsett fra alderstilleggene da.
Mange av oss får litt ekstra å dra på av den grunn.
Naturen er naturen. Man eser ut eller inn, blir gråhåret om man er så heldig at man har hår.
Jeg synes forresten både lite grått hår, og høreapparat kan være sexy.
Til tider det fineste jeg vet, og vel så det.
Dessuten så er et kjent og kjært menneske ei sjel, et jeg som stråler uavhengig av tiden.
Så heldig jeg er som har noen å være lett aldrende sammen med.

Objektivt sett er en fullt ut i stand til og se tiden som går.
Aldringen følger den. Av og til kan jeg kikke på meg i speilet og undre meg.
Furer, rynker, tunge øyelokk, smilerynker, bekymrings like så. Rundt buken har jeg litt for mye, men fortsatt er leggene meget bra. Håret er tykt og nesten like mørk blondt som det alltid har vært.
Samme brunøyde jenta kikker på meg fra flaten.
Jo, jeg kjenner meg igjen også i denne lett aldrende innpakningen. Jeg kommer ikke til å henge på karusellen med fettsuging, tarmskylling og plastiske operasjoner pisten og histen. Det er for meg uverdig. Til og med synes jeg at jeg er verdt å være glad i, verdt og elske til og med.
Akkurat som jeg er.

Ikke at jeg ikke kan være vemodig over tiden som går, tenke på døden som fenomen.
Grunne fordi også den er en del av livet. Den kommer nærmere for hver eneste dag for den som lever. Jo, det kan jeg tenke på der jeg sitter stille i skyggen og bare lever og er takknemlig for å bare være. Så det så. Dagen i dag er strengt tatt det eneste om mitt væren.

Ei stund på jorda, en ubegripelig gave. Akkurat denne stunda befinner jeg meg på helsereise i Thailand. I tropene, på andre siden av jorda. Det gir refleksjoner, og takknemlighet.

Kanskje gjør varmen og massasjen meg yngre til sinns og mykere i kroppen.
Jeg blir gladere og mer meg selv. Nei, jeg mangler ingenting. Absolutt ingen ting.
 

Dagen stunder mot natt. Garbarek's "Officum" er en nytelse og bakgrunnsmusikken mens denne teksten er blitt til. Femtenhundretallsmusikk. Kanskje noe av det vakreste som er laget.
Denne dagen her i Hua Hin går også inn i minneboka som en av de veldig veldig gode.

 Vært på spa halve dagen.

Deilig deilig kroppsskrubb.
Bare et eneste unevnelig sted som ikke ble slipt helt rent for alt som måtte vekk.
Nå når jeg sitter her over datamaskinen kjennes huden ut som på et lite barn.

Skrubben ble fulgt opp med aromamassasje. Noe så nydelig!

Til slutt fikk ansiktet jammen svært god behandling det også.
Siden spiste vi whitesnapper(kjenner ikke norske ordet for fisken), stekt ris med kongereker, blekksprut og salat. Alt var himmelsk, og sodaen smaker enten det er første eller syvende flaska. Siden satt vi i gode kurvstoler og akkurat jeg fikk en god kopp espresso med pisket krem.
Er det sånn at femtiårige kvinnelige uførepensjonister ikke skal kunne nyte noe?
Ikke si et kvekk, late som hun ikke finnes tilfelle noen ikke liker det?
Eller skrive om at man gjør det beste ut av sitasjonen og har det godt tross alt?
Noen mener det!

For en lykke!
Å kjenne at kropp og psyke blir mykere.

Skal jeg ha munnkurv når livet er godt fordi jeg har mange kroniske sykdommer og helseutfordringer?Det vesentligste er å ha det godt i sitt eget selskap enten livssituasjonen er sånn eller slik. Like kjernen i identiteten sin uavhengig av hva andre måtte forvente, tro eller mene.

Eksistensielle utfordringer med ensomheten har jeg en ide om er fundamentalt i livet.

Å rokke ved at en fødes, lever og dør alene er umulig.
En kan dele mye av sine tanker, bry seg om andre mennesker, men kontrollere andre enn seg selv nytter ikke. Årene går. Livet gir og tar, på godt og vondt. Mest godt, men likevel...
Hver eneste dag på jorda må jeg leve alene, og la leve. Takk!

Synnøve Sætrum