27 november 2011

Karon Beach første søndag i advent.

På bussen til Karon. Foto: Grete Wågen

Så sitter jeg her da, og stirrer ut på det asiatiske styrtregnet.
Den første søndagen i advent hørte jeg på norsk nattradio rundt syv denne morgenen.
 Jeg var oppe tidlig for å forflytte meg fra Ko Ko (stedet ingen visste hvor var) til Karon Beach.
Finnes det noen typisk Thailand-farer som ikke vet hvor det er? Eller drar hit for selvsyn? 
Jeg hadde allerede leid meg inn på Karon Guesthouse, men hadde ingen god magefølelse ved tanken. Regnet på det på vegen og fant ut at la jeg på 140 kroner for 2 uker ville jeg kunne bo atskillig mer standsmessig. Det er grenser for hvor backpacker jeg kan være.
Jeg 'bor' jo her for tiden, og har hatt nok perioder i livet hvor det bare har handlet om 'å holde ut'.
 Ikke noe annet enn 'lyset på men ingen heime' når det er på det viset. Dit har jeg ikke dratt halve jorda rundt for å være. Får jeg ikke rene lakner og ordentlig luftkondisjonering samt noenlunde ro og mak om natta kan det være det samme. Dagens første rom manglet det meste, og jeg kom fra et av de beste jeg har hatt på denne turen om enn hotellet lå i Ko Ko.
Ting gikk som de måtte. Oppjustering for 140 kroner.
Jeg fikk ikke balkong, men ellers det jeg ville.
Kan jeg uten balkong på sikt?
Har jeg lagt meg til noen skikkelige nykker? 
Er jeg privligert eller?

Tempel. Foto: Synnøve Sætrum


Jordbærdrikken jeg akkurat fikk servert av stedets helt skjønne katoy er i alle fall til å leve med.
Ingen problemer å finne både alkoholfrie og sukkerfrie gode drikker i dette landet.  
Den smaker norsk sommer, og er like rød og frisk som julenissedraktene jeg ikke skal se snurten av dette året. Blir nok litt rart å ikke være sammen med familie på julaften. Akkurat det har jeg aldri opplevd, men her er så mye glitter og glam og oppheng at her har de 'julegater' hele året.
Regnet slår i bakken fortsatt og jeg har det herlig herlig herlig, og ikke på noen måte farlig.

Foto: Synnøve Sætrum


Phuket ja, som er blitt så annerledes enn det jeg trodde.
For jeg var grum i hu og tenkte her ser jeg ikke annet enn sørgelig prostitusjon og så videre.
Det har jeg sett ja, og ser det stadig.
Men, jeg har også sett ufattelig skjønne tempelområder, mediterende munker som ligner voksfigurer (nesten). Jeg lurer på hva hvilepulsen er når man kommer så langt innenfor kunsten?
Buddhaer som er så fantastisk vakre og storslåtte at det er til å miste pusten av.
Mate store elefanter, og klappe små på hodet mens man står helt på siden, stryker den til den begynner dilte etter. Da løp jeg tilbake i tuk-tuken. De er jo tunge fordi om de er barn. Stå der og kjenne hvordan en snabel er på tuppen, uten å være redd. Den utrolige følelsen det er å ta på huden til det fantastiske dyret. Jeg kan ikke reise hjem fra Asia uten å ha sittet på ryggen til en slik en. Det er nå sikkert.

Dulter til meg i ryggen etter mat. Foto: Grete Wågen


I morgen skal jeg bare lese roman, være i sola og havet det jeg orker.
Være skikkelig solelskende turist.
Jeg digger denne tilværelsen.
Og, må modifisere meg i forhold til påstanden om at har man sett et turistmål så har man sett dem alle.
Jeg glemte helt det der med årsak og virkning.

Synnøve Sætrum