16 juni 2011

"Åffer" skal man egentlig det?


Mykonos by. 2009.

Hedigvis har jeg ingen sur nabo på verandaen eller en revolver i bakhodet.
Jeg har plenty sinnsro og tombola bankkonto. 
Fryseren er sprengt, og her kommer ikke til å bryte ut hungersnød denne uka heller.
Selvsagt kan jeg ikke gå på Kapp Ahl og kjøpe rødetikkettvarer med ytterligere 25 % rabatt. Men, hva så? Hvor mange billige t-skjorter trenger et menneske? Jeg har nok til at frosten forblir et fremmedord denne litt kjørlige, men dog, sommerdagen. Sånn er livet, et pust i sivet... Og, penger er bare penger. Særlig for relativt fattigfolk. For de som er skikkelig utenfor alt dette vi ruller oss rundt i her oppi røysa og naborøysene ville jeg ikke drømme om å si "bare"... "Bare" gjelder kun oss som har det godt over eksistensminimum.
Jeg er faktisk svært svært takknemlig for at jeg er så frisk til og være så sjuk... :-)

Det som betyr noe er å være noe for noen. Sette av en plass, og bli satt av plass til.
Enten det gjelder venner eller familie. På godt og vondt. Alltid alltid alltid mest godt.
 Siden menneskene er forgjengelige synes jeg det er fint å minne meg selv om det.
Særlig når jeg henger meg kraftig opp i bagateller i stedet for trær.
Noen ganger må man bare innse at toget går, en får ikke stoppet det.
Og så skal man rote rundt i alt det der med hvem man ikke er, og hva man ikke har,
og alt er min skyld og hvis folk bare kunne oppføre seg som folk.
Ikke sårer meg, eller tramper meg på tærne.
For ikke å snakke om når man oppdager bakvaskelsene og den stille manipuleringen. Selv om jeg ikke på noe vis er kapabel til å løfte den første steinen øver jeg meg intens på framsnakking.
Men nedi den der kjelleren: Jo, da skal man ha takk, og alle gode forsetter og sinnsro skylles vekk som dasspapir i sluket. Ikke noen vakker metafor, men det er sånn det er når man tar en tur ned i den mørkeste møkkasluket... Det er bare et lite døgn siden jeg var nedi der og rota. 
Fant ikke noe annet enn gammel lort, kulde og mørke. 
Og, nok en påminnelse om at menneskene kan jeg ikke styre etter mitt hode.
Så hadde jeg meg en skikkelig depp på den også.
"Hello hello hello how low?
Hello hello hello how low?"
 Jeg er helt alene i verden, og ingen, og da sier jeg absolutt ingen, bryr seg om halvgamle single fruentimre om enn de er aldri så virile og ungdommelige. Så det så. Egentlig bare å hoppe i penalet først som sist.
Jo takk, og takk!

Hellet er at det ikke er sant.
Jeg var nemlig ikke alene i går heller.
Siden jeg nå fortsatt har venner.
Noen av dem er på toppen av alt veldig veldig kloke også.
Så jeg fikk det rett i planeten. 
Ta et valg, fikk jeg høre.
Det her har du snakka om før.
Du må styre livet ditt vekk fra aktiviteter og mennesker som ikke gjør deg sælig godt.
Enkel tale uten en haug med gloser og utenomsnakk.
Direkte som jeg sjøl kan være, er og kommer til å være mer enn en gang.
Så den satt, og svei fordi det var riktig.
 I nattens søvn og mulm er saken fordøyd.
Forsmedelig kan det føles når en blir presentert mindre flatterende sider ved seg selv.
Måtte se dem i hvitøyet.
Ta et valg eller fem, om enn ubehagelige.
Saken er klar som blekk i dag.
Ikke smerter det meg lenger heller.
Sannheter er faktisk sannheter.
Det er bare ett å gjøre:
Jeg får ta i tu med strømmen, i stedet for å leke offer!
For "åffer" skal man egentlig det?

Synnøve Sætrum

Jo, Webtussa: Det hender jeg går over internett etter vann!

Blomstrende tre i Naoussa våren 09  Foto: Synnøve Sætrum

Morgenstund med ABC-nyheter og annet hoff- og kjendisnytt på nett kan være tull i grunn...
Det reneste pølsevås. Siden jeg også er et menneske som ønsker å være i utvikling ville det blitt for smått, trist og trått om trykkingen på tastaturet kun skulle tatt meg ut i slike univers. Jeg synes fine møbler og farger er fine, det er ikke det. Småbarn er skjønne, og når jeg blar i bloggene med den tematikken kjenner jeg ikke akkurat noen sterk motvilje. Mennesker er der de er i livet, og det må de få lov til å være. Men, jeg er ikke der for tiden. Min søken er noe annet, så jeg graver videre og innimellom finner jeg vann.
Faktisk er det såpass at jeg tror jeg hadde slutta med internett, og gått tilbake til kun å konsentrere meg om de gode gamle, gammeldagse bøkene om situasjonen hadde vært kun den sorte jord.
Jeg hadde nemlig et rikt åndsliv lenge lenge lenge før internett entret verdensbildet.
Men:
Jeg digger blogger med refleksjoner, inspirasjoner og godt utviklet skriftspråk. Så jeg hilser til dem; de bloggerne, som gir ofte gir morgenstunden min en ny tanke, litt humor eller et nytt perspektiv.
I går hadde livet mitt en tur ned i kullkjelleren, og da er det godt å våkne til solskinn og familielyder i huset. Jeg har fått nye naboer med gode lyder. Verden er sommer, og jeg står fritt til å øse gode ting av dagen så mye jeg orker. Det handler igjen om perspektivet.
Så jo, Webtussa: Det hender jeg går over internett etter vann! Takk skal du ha!

Synnøve Sætrum