Sommer i Kristiansand... Blomster og lys etter terroren 22. juli 11
Foto: Synnøve Sætrum
Sørgelige, inn i beinmargen sørgelige dager de siste fem.
Ja for det er bare fem dager gått siden den forferdelige terroren rystet Norge.
Det føles som fem år eller mer.
Jeg vet ikke jeg.
Jeg vet jeg ikke er direkte rammet i betydningen å ha mistet noen nære.
Selv om tankene går til dem som er rammet hele tiden.
Søvnen er elendig, og har vært det disse nettene som er gått.
Og, det er for meg, som egentlig har det bare godt her uti tilværelsen.
Sove ordentlig får jeg vel igjen, så meg er det jo slett ikke synd på tenker jeg.
På den andre siden tenker jeg på dette som blir sagt om at vi som nasjon er traumatisert,
og vi er fortsatt i sjokk og sorg.
Traume kommer fra gresk, som så mye gjør ,og betyr skade eller sår.
Fysisk eller psykisk. Kanskje vil det ta månedsvis før vi er tilbake i normalt gjenge.
Vi er allerede i gang med å forsøke finne tilbake til hverdagen som før.
Gjøre det vi kjenner igjen.
Har tenkt en del på det vår kloke statsminister har sagt i denne sammenhengen.
Jo, jeg ser at vi er mange som vil ta Norge tilbake til det vi er glad i.
Vi var mange som var på gatene mandag.
Godt å delta i det, tross alt.
Akkurat det starter jo med en selv, det er jo der ansvaret for å få det til ligger.
Så vi er sammen, finner på noe hyggelig.
Skaper pusterom og ny hverdag så godt vi kan.
Men, så snakker vi om det igjen.
Diskuterer.
På og av, på og av.
Så priviligert jeg er, jeg som har gode venner, og god familie å snakke med.
Jeg har penn og papir jeg kan skrive på, og jeg kan lytte til andre.
Empati gir sorg.
Samhold gir håp.
Hodet arbeider hele tiden med å finne en slags forståelse,
eller kanskje det aldri nytter forstå slike grusomheter,
for det blir så svært med slik ondskap.
Så utenfor all fantasi.
Likevel ser jeg bilder for mitt indre.
Tenker, lever meg inn i. Særlig når jeg legger hodet på puta for natta og skal hvile.
I to dager har jeg latt være å slå på tv.
Hører bare radio, men likevel nytter det ikke å skjerme seg helt.
Jeg tror kanskje ikke det er meningen heller.
Her handler det mer om å ta inn over seg virkeligheten litt mer bitvis enn de første dagene.
Fordi den gjør vondt.
Jo, jeg har visst at ekstremister kan være troende til hva som helst,
men jeg har store problemer og vanskeligheter med å fatte slik ondskap...
Synnøve Sætrum
