DRØMMEN OVER ALLE DRØMMER

Menneskene:

-Redde og lukket inne i seg selv med tause meldinger grådighet.

Den som er redd mister villigheten tror jeg.
Kanskje er det der noe av alt ligger for de rike på jorda.
Redde rike mennesker lukker seg i skam over makt og besittelse av det meste.
Møter ikke de fattige, syke og nakne med ord som beklager å ha tatt alt for mye til seg selv.
Gir ingen håp om å ledige stoler ved samme bordet, for å bryte det samme brødet og se de samme blomstene under solen. Redde mennesker kommer med krig, ikke fred.
De sender kanoner etter druknende, bygger murer for å holde ute...

Så tar jeg fram ordene om fred og kjærlighet enda en gang.
De er store, og jeg er liten.
Likevel er det mulig :
Å strekke seg mot drømmen over alle drømmer...

Synnøve Sætrum

NELSON MANDELA - HVIL I FRED MANN . . .

TAKKNEMLIGHET...

 

Sitte på en balkong i sjette etasje eller under et luftkjølingsanlegg. I begge tilfeller befinner jeg meg på den andre siden av jorda. Kjølende bris begge steder. En tenker litt mer på dette med overoppheting her nærmere ekvator. Det er naturlig del av virkeligheten jeg lever i akkurat her og nå. Jeg sitter vendt mot byen og havet. Himmelen er i ferd med å bli blå etter som morgendisen damper vekk. Asfalten nedenfor forteller det har regnet i natt.

I disse omgivelsene er det fantastisk å være meg. Jeg greier i stor grad å bare være.Når jeg reiser vekk fra alt jeg er og er i hjemme møter jeg meg selv på en litt annerledes måte. Ofte synes det som om jeg kikker litt dypere innover og ser på det som befinner seg der. Jeg har alltid hatt sansen for ånd. Jeg har vært nysgjerrig, jeg har lest og jeg har stilt spørsmål fra jeg var liten. Vet jeg ikke alltid har vært så kul (hva nå enn det måtte være), men jeg har vært meg. På godt og noe vondt. (Jeg har mitt som jeg alltid må jobbe med.)
 Min virkelighet handler nå om det faktum at jeg har reist av sted for å se hva veiene bringer i tillegg til bedret fysisk og mental helse. Så uredd og modig kan jeg være når det gjelder, og samtidig er jeg bare ei lita sårbar vettskremt jente. Jeg vet hva generell angst, panikkangst og depresjon er, og jeg vet hva diverse fysiske sykdommer er. Alt henger trolig i hop, men jeg erfarer at jeg kan leve ganske godt med alt sammen når jeg bare tar i tu. Utfordringen er å mestre livet på livets premisser. Ikke at det er noe unikt med det. Alle mennesker sitter i den båten, enten de er i det rike nord eller i et fattigstrøk utallige steder på kloden. Den som er lutfattig og uten rettigheter til trygd eller annet har helt klart andre utfordringer enn jeg som til nå har vært så heldig å bo i Norge (jeg håper det fortsetter sånn... at ikke de blå-blå tar rotta på alle oss som strever...).Jeg tror ikke det er noe unikt med å bale innimellom. 2013 har så til de grader vist meg at jeg ikke har annet valg. Jeg kommer ikke utenom sjokk, sorg eller strev, men det gode motstykket er mestringen. Den gir glede, latter, trygghet og kjærlighet til livet. Dessuten gir det håp om mer av det gode, og glede over dagen i dag. Intens takknemlighet akkurat i skrivende øyeblikk.

Det er godt når man står gjennom utfordringene og får følelsen av å kjenne seg samlet i seg selv alt til tross. Siden jeg har opplevd følelsen av å være spredd i tusen biter takker jeg for alle hele dager. De er ingen selvfølge. Akkurat nå sitter jeg i den deilige milde vinden på balkongen her i Hua Hin. Himmelen er disig og litt grå. En venn sa jeg var passe gæren som dro ut på denne reisen, en annen sa han oppfattet det som om jeg er inne i en enorm positiv utvikling. Mange har ønsket meg riktig god lykke på reisen, og er glade på mine vegne. Noen sier jeg er god på dette med mot. Kanskje, kanskje ikke. For meg handler det bare om noe så enkelt som å si ja i stedet for nei. Leve som best jeg kan med meg selv og mine utfordringer mens jeg enda har muligheten. Jeg mener: En eller annen dag skal jo også jeg hvile ved en stein og bli der. Jeg er forgjengelig, som alle andre. Alt liv har en ende en eller annen gang. Plutselig gikk det så til de grader opp for meg at jeg må benytte de mulighetene jeg har, mens jeg har dem. I det perspektivet blir det enklere å si ja.

23. oktober 2013 tenker jeg på at dette året har gitt mange påminnelser om forgjengeligheten.
Mennesker jeg kjenner strever med harde behandlinger mot alvorlige livstruende sykdommer. Kampviljen for livet er påtakelig. Noen takker for en interessant erfaring, og tror sterkt på et positivt utvikling. Det gjør jeg også. Vet det går an å bli helt frisk av noen typer alvorlig sykdom. Flott at ikke alt forblir kronisk eller ender med døden. 

I går så jeg et skjellet av en hval på stranda her et stykke vekk fra Hua Hin. Ganske fantastiske dimensjoner. Og, det stod under tak og hadde gjort det siden ca. 1860 (med forbehold om å huske litt feil..) Da jeg stod der tenkte jeg på ei god venninne som ville likt å sett det der. Hun døde i sommer, så det får hun ikke. Jeg tenker ofte på alt jeg har vært heldig å få dele med dette fantastiske medmennesket, men har ennå ikke bearbeidet det faktum at hun er borte. Døden er så definitiv og siden er alt bare stillhet og i dette tilfellet utallige gode minner. Det som er gitt er gitt, og blir ikke borte så lenge noen, i dette tilfelle jeg, bærer minnene om et menneske med seg. Jeg skulle så gjerne sendt henne en epost med dette fotografiet, men kan ikke det. Så nå poster jeg det her !

Alt er forgjengelig, også vennskap (noen ganger). Jeg har kjent stort savn etter et som endret såpass karakter at tomrommet oppstod. Han som har betydd så mye for meg, til tider den store forskjellen, gjennom utallige dager i livet de siste fem-seks årene er ikke i livet mitt på den måten mer. Noen ganger blir det sagt ting som endrer terrenget. Det blir for mange humper til å fortsette på samme måte. Selv om en kan ønske seg ingenting endret oppfylles ikke alle ønsker. Langt i fra, egentlig. Smertefylt har det vært, og gjør det fortsatt når jeg tenker på det. Likevel vet jeg, forgjengeligheten til tross, at det som har vært har faktisk vært. Ingen innbilning eller løgn. Jeg vet hva jeg sjøl har gjort, og hva jeg har vært. Det jeg har fått har jeg fått (og det er plenty), og det jeg har gitt har jeg gitt( også plenty)... Ingen kan ta det. Skal holde det nært hjertet. Og hvem vet ....?
For meg er det en sannhet det med at livet gir håpet.

Nå er det på tide å snu perspektivet, for jeg er skrudd slik sammen at jeg ikke kan bli liggende og balsamere meg i tap. Livet er for dyrebart og skjørt til å fokusere på alt en ikke har. Vissheten om forgjengeligheten endrer perspektivet. Tap i ulike farger får meg til å fokusere på alt jeg har i livet.

 Takker for å kunne sitte i Thailand, på en stol og kunne skrive om alt dette.Det er ingen selvfølge.
Tankene går til barnet mitt som jeg er så uendelig glad i, og veldig stolt av. For en nesten ubegripelig gave det er å få barn. For en skatt, og ordene blir smuldrende og for små når en søker uttrykke følelsene for livets store under. Jeg tenker på foreldre og søsken, og hele den nære familien jeg har. Jeg er rik. Enda rikere blir jeg når jeg tenker på de gode vennene jeg har. Noen av dem har vært i livet mitt så lenge jeg kan huske. Sterke solide vennskap, som til nå har tålt alt. Det er også livets store gave. Jeg er så heldig at jeg får være sammen med en av dem her i Hua Hin.

Så har jeg to bein jeg ennå står på, to føtter som når jeg er ferdig med neste kaffekopp skal ta meg ut til frokost. Jeg vet ennå ikke hvor for den veien blir til mens jeg går, og der nede på bakken er det mye varmere enn her. Alt avhenger av det. Jeg skal ha pausedag fra stranda. Jeg skal finne et sted og spise frokost, og så skal jeg til to timers thaimassasje. Har vært heldig og funnet en gammel mann som utfører det tradisjonelle med en erfaring og dyktighet jeg ikke har vært borti før. Jeg ser fram til det med stor glede. Huden har godt av massasjen og pause fra sola. Sommeren skal jeg få oppleve i måneder framover. Kroppen skal høyst sannsynlig bli i bedre og bedre form, og jeg skal få uendelig mange opplevelser og erfaringer å takke for.

Skype er forresten en fantastisk oppfinnelse. På den måten får jeg snakke med familie og venner rett som det er. Alt det som er viktig for meg i Norge blir nært. Tenker på framtidsvisjonære romaner jeg leste som ung. Den tiden da dette med lyd og bilde sendt over store avstander bare var en diktet drøm. Nå er det virkelighet. Alle typer virkeligheter er forgjengelige. Ingen virkelighet er objektiv. Min subjektive virkelighet som fyller meg med takknemlighet.

Ha god onsdag.

Synnøve Sætrum

THE ROSE - BETTE MIDLER

HVER LIVSENS DAG

 

 

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!  

 

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

 

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

 

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

 

(Arnulf Øverland)

DU ER VELSIGNET OG VET DET. . .

 

 

Kjærlighet er kjærlighet, og når du elsker lever du ikke forgjeves.

Kjærlighet er kjærlighet, og du er velsignet.

Du kikker på hendene dine, ser merkene fra livet.

Er eldre, men de er ikke gamle.

Du kjenner dem.
 Med disse hendene har du strøket over kinnet og ryggen til det elskede barnet ditt.
Disse hendene har du foldet i takk for de mektige gavene livet har gitt deg.

 

Nå stryker hendene emaljen, løfter kruset til munnen.

Den varme drikken bringer fryden inn.

Velsignet er du som sitter i  det tidlige sommerlyset ei morgenstund.

Tankene kretser om det du har, og det du var.

Springer til den fredfulle søvnen ungen din hadde når hun sov dypt.

Du tenker hun alltid må vite hvor høyt du elsker henne alle dager.

Du vet, du med begrensede evner har forsøkt vise dette din tid på jorda.
Den stien vil du følge alle dine dager.

 

Kjærlighet er kjærlighet, og når du elsker lever du ikke forgjeves.

Du er velsignet og vet det. 

Valgene er ingen selvfølge, bare den som lever har dem.
Hvordan det må være å bli angrepet med vannkanoner og tåregass når du hevder dine fredelige meninger? Begrensningen blir synlig og bøyer deg i takk over livet i et fredelig land på jorda.

Hele ditt liv har du levd i fred og overflod.
Velferd er ingen selvfølge, like lite som demokrati. 

Disse hendene har tørket tårene, knyttet seg.

De har løftet paroler og møtt andre hender i kampen.

 

Hendene strøk det bare hodet til den siste du hadde kjær.
Den siste vil alltid være den første.

Det var de samme som lekte med lyse krøller ei sommernatt, eller var det to, long time ago?

Disse hendene har lengtet mot steder de aldri skulle kjenne.

Vært skrikende tomme når elsken var omme.

Bevende tok de tak i ensomheten, foldet seg og tryglet om hvile.

Visste at den som elsker ikke lever forgjeves.

Du var velsignet.

 

 Du er velsignet og vet det.

Disse hendene har møtt de gode hender, riktige hender.

Fått og gitt støtte til å stable beina under seg.

Alle skulle møte åpne hender, ikke måtte stå alene.

Disse hendene har ikke noe å skamme seg over.

Den som elsker lenge lever ikke forgjeves.

Kjærlighet er kjærlighet.

 

Synnøve Sætrum

 

 



RHODOS BY

-Ha et smil og en latter til Kirsten ...

-Takk for sist Marit I ...

- Hei Eli M ...

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Antikkens greske historiker, Pindar, gir oss myten om Rhodos opprinnelse. Zevs seiret over gigantene og ble herre over jorden. Olympens guder fikk etter det områdene på jorden delt mellom seg. Helios var ikke til stede og ble dermed en landløs. Da han kom tilbake klaget han over dette og ba Zevs om at det stykket jord som dukket opp av havet skulle bli hans. Mens han snakket om dette dukket Rhodos langsomt opp av havet. Solen skal ha blitt fra seg av glede, innhyllet øya i sitt gylne lys. Det lyset jeg som besøkende fortsatt legger merke til. En annen myte tilskriver Rhodos tilblivelse som et resultat av kjærlighetsforholdet mellom Helios og nymfen Rhodos. Nymfen var datter av Poseidon, og Helios ble så betatt av hennes skjønnhet at han giftet seg med henne. Sammen fikk de en datter og syv sønner.  
Jeg har ruget på reiseberetningen de siste to ukene. Nytt besøk på Rhodos, nærmere bestemt Rhodos by er over. Dager under gylden som ved det det blågrønne havet er kun et deilig minne her jeg sitter ved tastaturet. Nydelige spaserturer i gamlebyen er unnagjort for denne gang. Middelalderbyen som langt fra er død. Den huser mange tusen innbyggere i tillegg til alle butikker og restauranter. 
Denne gangen var jeg ikke innom stormesterens palass, men jeg skal tilbake om et par måneder så da.. Det ble mer vandringer i og rundt Sokrates. Dessuten ble det mange turer i Mandraki. Også denne gangen har jeg fantasert om hvordan Kolossen må ha tatt seg ut mens den stod i havna. Vidunderet fikk bare stå i sekstiseks år. Det store jordskjelvet i 226 f. Kr veltet statuen av Helios, og ble aldri oppført igjen. Rhodesierne skal etter sigende ha vært redde for at noe slikt ville føre til forbannelse fra gudene. 

Uansett: Atmosfæren på Rhodos gir tanker om stor estetisk sans og kunstneriske evner. Selv om en av antikkens syv underverker ikke står er det mye annet som gjør det. Selv om turistene er mange er befolkningen vennlige. Ikke et surt ord å få, men smil og vennlighet alle steder. Som gjest kan man ikke unngå å få tanker om gjestfrihet, vennlighet, livsnytelse og inkludering. Det er noe spesielt med Rhodos. Noe jeg liker godt nok til å ha vært der elleve ganger. Jeg kjenner ei dame som har vært der femtifem. Det sier sitt, og jeg sier mitt selv om jeg vet man bare kan ta en tur av gangen.
Dagen i dag, og så videre...

Siden mine interesser omfatter både litteratur og historie tenker jeg på det når jeg er der nede. Øya har siden antikken hatt betydning for litteratur og kunst. Etter år 300 f. Kr var den sentrum for utdanning hvor ikke bare egne men også all verdens unge studerte. Berømtheter som Cicero, Lucretius, Pompeius, Julius Caesar og Cassius (for å nevne noen) fikk sin utdanning i filosofi og retorikk i Rhodos by. Dikterne Peisandros, Antagoras og Apollinos levde og hadde sitt virke på solens øy. Når en skriver reisebrev fra Rhodos by må en ikke glemme billedhuggerkunst, malerier og keramikk. Det var for eksempel Chares fra Lindos som utformet den myteomsuste kolossen.

Evangelisimos  kirke. Foto: Synnøve Sætrum

Administrasjonsbygningen. Foto: Synnøve Sætrum

 
Rhodos by har mye ved seg som trekker meg tilbake. Det er en fornøyelse å få fart i sin estetiske sans. Jeg er ingen kjenner av arkitektur, men greier se at innflytelsen i byen kommer både fra østlige og vestlige stilarter. Jeg ser at jeg ikke er den eneste i verden. Selv om jeg denne gangen syntes det var noe mindre turister enn tidligere. Om det skyldes den økonomiske krisen i Europa, eller det faktum at været var noe kjøligere enn vanlig er på denne tiden skal jeg ikke ha sagt noe om. Men, færre turister var å se. Dog er jeg overbevist om at øya kommer gjennom krisen. Folket der har vært ute for det før. Pent sagt.

Rhodos by ble grunnlagt i 408 f. Kr, og er naturligvis en milepæl i øyas historie. Under den klassiske epoken var byen vekselvis under Athens og Spartas innflytelse inntil Makedonia overtok og så videre. Rhodos har lang historie, og i klassisk tid nedtegnet man også det som kalles "den rhodesiske sjøfartslov". Denne loven inneholdt internasjonale sjøfartsbestemmelse og regnes for å være et av de mest betydningsfulle juridiske dokumenter noensinne. Romas keiser Antonius skriver blant annet: "Jeg er verdens herre, men rhodesiernes lov hersker over havene". Likevel opplevde øya i romersk tid, under Cassius hevn fordi rhodesierne (etter mordet på Julius Caesar) ikke ville hjelpe ham mot fienden. I år 42. f. Kr ødela han byen og bragte over tretusen kunstverk tilbake til Roma.
I byzantisk  og middelaldersk tid ble Rhodos igjen et viktig senter for handel mellom øst og vest. Aksepten for den kristne tro kom hurtig, og apostelen Paulus predikerte i år 58 e.Kr i Lindos. Mange skal ha blitt omvendt. For å gjøre en lang historie om plyndringer, erobringer og annet kort begynte Rhodos igjen sin kontakt med vesten fra det 11. århundre. I 1191 kom Richard Løvehjerte og Philip med sin flåte til øya, og vervet soldater til korstogene. Ridderne holdt til på Rhodos i 213 år. I 1522 ble den siste stormesteren tvunget til å overgi Rhodos by til den tyrkiske sultan Suleiman. Den tyrkiske regjeringstiden regnes for å være den mørkeste tid i øyas historie. Tyrkeren ble på Rhodos og i de øvrige tolvøyene fram til 1912. Italienerne erobret da øya med støtte fra den greske befolkningen. Det greske flagget skulle likevel ikke vaie over Guvernørpalasset før 7. mars 1948.

Perspektiv fra guvernørpalasset.. indre gård... Foto: Synnøve Sætrum

Velger å ikke skrive om ståket på Elly-stranda, for jeg flytta meg til vindsiden som er mye reinere, roligere og i det hele tatt. Der ble vi liggende på sengene til den hyggelige lokale varianten av en aldrende gresk gud med frue og følge. En fornøyelse å bli kaldt Birgitte hver eneste dag. Jeg tåler et blunk eller femten uten problemer. Det samme kan jeg si om vitser og ubetydelige morsomheter. Si hva du vil om Hellas og krisen, om ditt og datt. Endrer ikke mitt syn på at grekerne er varme, vennlige og gjestfrie mennesker. Landet kommer jeg til å besøke igjen og igjen og igjen og igjen så lenge det går blod i gjennom meg, og Rhodos blir ikke kvitt meg så lett.
Det hadde jeg aldri trodd den aller første kvelden, den aller første reisa dit.
 Da var jeg skuffet over turistsjappematen, hotelljungelen og jeg tenkte:
-Ok, jeg holder ut på stranda i to uker, og så aldri mer!
Jommen sa jeg smør!
Det fantastiske med livet er at det mer enn en og annen gang viser noe helt annet enn en tenker seg...

Hadde jeg hatt kondis kunne jeg skrevet om fulle øst- og vestlendinger. Damene som på stranda fikk meg til å tenke på ola dunk-dunk på tur. Mulig jeg er blitt ei skikkelig snerpe, men jeg gir meg ikke til kjenne som norsk når ser fulle landskvinner med det greske flagget på hodet og det norske midt i fi...! Synes slett ikke om det. Nei. Flaut er det. Heldigvis har kvinn et valg og kan holde mæle og munn. Den slags minner er få, og takk for det.
Derimot kan jeg konstatere at dager under den greske sola gjør meg mykere og mye gladere til sinns. Livet blir atskillig mer levelig, og batteriene nokså fulle av ny energi. Ingen tvil om at klima gjør noe med menneskenes sinnstilstand. For meg er det milde mer tiltrekkende enn det strenge. Jeg har en tendens til å snurpe truten sammen og nesten tygge ut jekslene gjennom vintermåneden. Tildragelsene er såpass omfattende at de ikke lenger kan skjules når gapskrattet kommer over meg i takt med stigende blodsukker. Horta-salat, middelhavsbrød og fantastisk olivenolje kan gjøre hvem som helst lattermild og salig. Sjelden har jeg ledd så mye og så hjertelig. Av fjoll og ren livsglede. Åh... jo, det er et deilig liv.

Jo, jeg følger med og jeg hadde noen fornemmelser jeg ikke likte. Blant annet så jeg ingen av de grekerne jeg vet jobber i det offentlige. Mennesker jeg pleier snakke med når jeg er på Rhodos. Hvor er de? Er de sagt opp og flyttet tilbake til stedene de kom fra?
Eller har de så elendig lønn at de ikke kan være ute og ta en kaffe kveldstid?
Nå går jeg alltid på greske steder. Jeg er den typen turist som liker den gode greske maten.
Typisk turistsjappejuggel kan være for meg. Det kan man få over alt i verden, og jeg har lite sansen. Ikke har jeg sansen for all-inclusive-bølgen heller. Nei, jeg kan ikke fordra den.
Er sterkt imot hele konseptet når jeg tenker meg om. Helt vanvittig opplegg det der.
Kan ikke begripe at folk kan utsette seg for det.
Når det finnes så mye vakkert og levende setter man seg i stedet i en samlebånds feriefabrikk.
 Den greia undergraver lokalsamfunnene og støtter haier. Sove, ete, drikke og drite i kø.
Jeg observerte paradoksene. Man må være blind om en ikke ser noen av det. 
Flyene var fulle og flyplassen kaotisk, akkurat som det pleier på Rhodos.
Men, det var vel mange tomme bord og solsenger både i Rhodos by og på Lindos.
Det har vært vanskelig å få bord på restaurantene om man ikke hadde reservert etter klokka åtte.
Sånn var det ikke denne gangen.
Jeg fikk flere ganger følelsen av å være på Rhodos i april.
Sånn for ordens skyld minner jeg om at det var første ukene i juni.

Tilbakeblikket fyller meg mer med tanker om en esel-taxi på Lindos.
Busstur, båttur og mange turer med apostlenes hester i gamlebyen, Mandraki og andre steder.
En gudstjeneste av de lange fikk jeg med. Kirka var nydelig, og sjela fikk enda mer ro.

 Jeg kjenner på stor takknemlighet over å få være meg. Så heldig jeg er, og så mye jeg blir gitt.
 Hvordan nyrike russere vifter med  fargekaos og hummeren er demonstrert en gang for alle.
Denne gangen uteble "hamsteren", men det gjorde ikke noe med smilebånd og latter...
Fulle finner synger karaoke på visse steder, og jeg må bare bøye meg i støvet for pågangsmotet.
Justeringer kunne sikkert vært på sin plass, men "lev og la leve", ikke sant?

Lindos. Foto: Synnøve Sætrum

 

Det er kvelden. Kvelden til en dag hvor jeg har jeg hatt seks krus kaffe og et eple. Vann men ikke noe brød. Jo da, et stykke stekt torsk, selvkomponert tzatziki og tomater gikk også ned på høykant. Nå når kvelden siger på drikker jeg vann og humrer over alle opplevelsene i ukene som gikk.

  Jeg er så mett etter fjorten dager med fantastisk gresk mat. Deilige Rhodos, skjønne Hellas.
Så mange flotte minner jeg har fra det landet, og som jeg ser fram til neste reise den vegen (hvis Gud vil). Jeg fintenkte mens jeg satt på trammen før i dag. Tror det måtte være varmen og olivenoljen som gjorde de gamle grekerne til store tenkere. Da var det nesten tretti i skyggen her ved heimen min i Norge. Yr.no lover sommer fram til fredag. Vel, det handler om dagen i dag, og en av gangen.

Livet er ei reise i seg selv. Jeg glemmer ikke det. Vegen blir til mens jeg vandrer eller har en rast, sånn er det. Takknemligheten i fokus, og sinnsroen var plass denne formiddagen og jeg gleder meg over den i skrivende stund denne tidlige sommerkvelden. Døra er akkurat stengt for myggen, og sola forsvunnet bak åskammen. På bordet står markblomster og om et øyeblikk tenner jeg stearinlysene. Jo, jeg er hjemme hos meg selv igjen. Hele dagen har vært en av de gode i livet.

I går fløy jeg over flomrammede Budapest. Titusen fot opp mot verdensrommet. Det er mye det. Jeg greier aldri slutte tenke på at jeg sitter så høyt når jeg befinner meg i kroppen til et fly. Alltid er jeg litt engstelig, og mer klar over min egen forgjengelighet. Å dø har jeg ikke lyst til, noe jeg også reflekterer over både før, under og etter en flytur. I så store perspektiver synes det litt underlig at de basale behovene består. Man skulle kanskje vært mer eksentrisk og fintenkt på kjærligheten, livet og døden og kun det. Eller bare lene seg rolig tilbake, være i livet og atmosfæren helt uten frykt.

Perspektiv fra ei solseng. Foto: Synnøve Sætrum

Fra en vandretur langs havet. Foto: Synnøve Sætrum

Altså, til Rhodos drar man med fly. I alle fall som oftest. Om jeg noen gang kommer dit sjøveien vil tiden vise. En gang dro jeg derfra med ferge, men det var ikke nå. Selv om jeg synes det er noe magisk ved å være der oppe under himmelen er og blir det transport. Litt redd er jeg alltid, og mine bønner om sinnsro må til. Aldri slutter jeg undre meg over at de virker, men de gjør virkelig det. Når så skjer studerer jeg skyenes formasjoner. Over skyene er himmelen alltid klar og blå. Langt nede kan jeg noen ganger skimte byer, elver og veger. Å fly inn over Jæren og heiene der da vi skulle lande på Sola i går var fantastisk. Jeg fikk et glimt av prekestolen og mye mer. Nå sitter jeg her og tenker det var en god opplevelse. På det tidspunktet hadde all flyskrekk gått til ro, og akkurat i denne maskinen befant det seg en kabinleder som gjennomgikk alle lyder og prosedyrer ved landing. Han gjorde det til en hverdagslig sak, og det kommer jeg ikke til å glemme. Jo og ja, jeg vet det er urasjonelle greier når jeg holder på med den der frykten. For min del posttraumatisk stress også, så jeg må mange ganger ha noen runder med meg selv. Særlig på hjemturer. Det var på en sådan jeg opplevde en nødsituasjon nemlig. Så det er noe fortærende ved den første timen i maskinen. Siden blir det bedre, og jeg har jo reist lange veier siden. Men, likevel: Angst er ikke noe man alltid kan bestemme...På den andre siden gjør jeg jo mitt for å se den i kvitøye og ta itu ! Antakelig totalt unødvendig å nevne, men gjorde det likevel.

Akk og akk: under turen med Tomas Cook Airlines spiste jeg, nei nærmest "inhalerte" jeg, ei heller kjiipslig kjøttbolle, brekkbønner og potetmos i brun saus med liv og lyst.
Mat er fine greier i åttehundre og seksti kilometer i timen. Noen ganger er en slett og rett hul. Andre ganger er trøstespisning en nødvendig dyd.Så jeg er glad jeg hadde bedt om et måltid på forhånd. Glad for at jeg hadde kjøpt meg ekstra vekt også. For nå er de nøye med veiingen i Hellas.

Alt blir tatt med, også håndveska. La nå det være et tips!

Humrer for meg selv når jeg tenker på det. For er det noe jeg ikke har vært uten denne ferien (som før skrevet om enn jeg nevner det enda en gang...) er det fantastisk mat. Meze og annen snadder til den store gullmedaljen. Jeg har ledd så magen(e) rister, og bare kost meg med kosten. Livet blir en jammerdal om man alltid skal tenke på dietten og vekta. Sånn kan jeg ikke ha det. Dessuten er det litt legitimt med alderstillegg for den som har passert femti.
 Observasjonene over at andre også tenker som meg satte en ekstra piff i det gode feriehumøret. Det er hyggelig å ha noen sammen med seg under gode måltider. Uforglemmelige samtaler og situasjoner er blitt med meg hjem. Godt reisefølge kan aldri bli oppskrytt.

 
Mye godt å spise i Rhodos by. Den som har lyst på de greske spesialitetene kan for eksempel ta seg en tur til Koykos eller Neohori. Førstnevnte ligger i Mandalari. Den andre i hullet i veggen. Veggene som rommer 29, I. Kazouli str. Fantastisk mat gamlemor står på kjøkkenet og produserer. Når man er så mett at man nesten sprekker kommer hovedretten. Siden er det bare å tippe til sides og finne et sted med sterk kaffe.

Rhodos by har mye for den som liker det greske. Selvsagt er det også muligheter for å "fråtse" i det heller elendige om en ikke ser ordentlig etter. Et gammelt jungelord forteller at en bør spise der de innfødte gjøre det, og da skulle det være enkelt nok. Så sant en kan se. Kan en ikke får en spørre seg fram.Ambassador har huset meg siste to ukene. Det absolutt hyggeligste stedet jeg har bodd i Rhodos by. De som jobber der er til å smøre på skiva. Ok , det er kanskje ikke verdens største rom, men man skal jo bare sove, hvile og dusje. Perfekt for den som bor aleine, men også for den som har med seg en veldig god kjærest eller venn. Skal ikke utbrodere særlig mer, men det hører med å si at bor du der føler du deg sett og spesiell. Kikker du etter ser du at alle gjester får den følelsen.
Akkurat det er unikt. Trenger jeg si mer egentlig?

Synnøve Sætrum



PUST

( Av Makris Thanassis.. Lastet fra nettet, og selvsagt har jeg null rettigheter)

 

 

ja kjære...

en arm å krype inn i

hud å lene seg mot

pust

mot halsen

hår mot hofta

milde

uthvilte god morgen ord

lett filosofistund

et glimt av lyset i lyset

mellom to evigheter

 

kjære

jeg skylder

stor takk

for

pust

for

et

glimt

et

sting

og

en sildrende stråle

 

Synnøve Sætrum

 



GOD BEDRING

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Der oppe i nord handler et liv om forkjølelse og nesedråper.

Godbedringhilsen til deg der på andre sida av jorda.

Sender et smil, og en god tanke om snuens snarlige retrett.

Varme fra Asia.

Dråper til påkomne tilfeller tas med i kofferten nordover.

Ikke så lenge til nå, så igjen god bedring på andre breddegrader!

 

 

 

Klem

ONDSKAPEN SOM GJØR SEG TIL HERRE OVER LIV OG DØD...

"Men den som ikke akter noen sjel, kan heller ikke elske noen, og har man ingen evne til å elske, utfyller man sitt liv med sansenes lyst og grove nytelser...alt dette som en frukt av den uopphørlige, sløvende løgn overfor andre og seg selv."
( Dostojevskij i "Brødrene Karamazow)

 

Da jeg hadde grønn lunsj etter steril tannlege denne dagen kunne jeg ikke unngå å høre på to amerikaneres diskusjon. Sånn er det noen ganger på reise alene. En venn av meg mener det ikke er legitimt å innrømme denslags syssler i Norge, men jeg gjør det glatt. Man bare er, gjør ikke noe galt. Hadde jeg ikke tålt sitte aleine ved et kafebord kunne jeg ikke dratt ut på reiser. I det hele tatt kunne jeg ikke beveget meg et eneste sted på egenhånd. For jeg gjør jo mye mye mye akkurat det. 

Ensom, i betydningen bare meg. Å være ensom betyr ikke alltid å ha det vondt. Kun at den eneste jeg forholder meg til er meg selv. Så, som sagt: Jeg tygde, drakk store slurker soda i varmen og lyttet!

 

Satt der og tygde og lyttet, og tenkte: Jo, det er nok sånn at det vonde og unødvendige kan man neppe gardere seg hundre prosent mot. På den andre siden er det som Stoltenberg sa etter 22.juli:

Aldri naive! Aldri mer 22. juli!

Så har jeg fått med meg, at norske statsborgere igjen er rammet av terrorisme, men ikke på norsk jord. For dem som har mistet noen i Algerie er det 22. juli på nytt. Like meningsløst og bortenfor det tenkelige. Noen har bare tatt noens elskede fars, sønns eller brors dyrebare liv. Under påskudd av at målet helliger middelet. Samtidig leser og ser jeg at kvinner som uttaler seg i det offentlige rom trues på livet kun fordi de er kvinner som deltar i demokratiet. Virkelighetsbildet som er grunnlaget for denslags sjikane forstår jeg ikke. Jeg kjenner det slett ikke. For meg hører det ikke til de norske selvbildene. Det hører til et menneskesyn og samfunnssystem  jeg ikke vil være med på.

 

 Diskusjonen ved nabobordet handlet om terror, og om det med at dersom noen vil noe vondt. Vil noen  ta deg, så tar de deg, sa den ene. Ekstremisme og terrorisme fungerer sånn.

Den ene mente man ikke kunne gå inn i totalovervåkning som konsekvens.

Andre karen stilte seg mer filosofisk likegyldig til hele greia.

Var mer relativist i forhold til virkeligheten. Trakk det lenger ut rundt hva som er virkelig?

Om noe i det hele tatt er? Han var litt der jeg er noen ganger. Man kommer ut av det evige føreksistensen. Så får man ei tid på jorda, for så å gå tilbake til den samme eksistensen.

Bare at da er den etter.  En evighet, et øyeblikk, og så evigheten igjen. Hvorfor være så onde og slemme med hverandre da? Hvorfor skade sine medmennesker i stedet for å elske dem?

Tiden er jo så kostbar. De man møter på vegen så vedifulle.Vanskelig å begripe, men hvem kan egentlig forstå ingenting mens en er her knyttet til tid og rom?

Kort sagt: De diskuterte dette med ondskapen som gjør seg til herre over liv og død.

Undervegs står det ethvert menneske fritt å velge holdning til livet og til døden.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

DETTE ALLTID OG DET ENESTE

Foto: Synnøve Sætrum


Du kan vandre langs ei strand ved Stillehavet, eller myse mot sola under parasollen.
Kikke på tilfeldige mennesker fra Europa og Amerika som også nyter jule- og vinterferie i Thailand. Være mottaker av vennlighet og smil, bli knadd og eltet. Få ungdommen trykket inn og aldringen ut av kyndige massørhender. Kokosnøtter lukter helt spesielt godt, og den unge melka finnes bare akkurat her. Ikke visste du at det var noe helt annet enn det søte hvite klisset før du hadde smakt. Hvorfor gjorde du det ikke før? Du humrer. Menneskets beven for det ukjente er banal.

Du tumler rundt på flytende markeder. Ser med et en elefant, og ei stasjonsbygning fra "Killing Fields". Endog både dag og kveld. Spesielt og vakkert også ved gjensynet. Fantasier om Orientekspressen vokser seg kanskje til virkelighet. Drømmene og Tibet og Kina også. En vakker dag sitter du kanskje i Kualalumpur og drikker te, og har bestilt en sterkt krydret rett du ennå ikke kjenner navnet på. Den som lever får leve, og se. Ja, alt dette kan et indre rom romme i løpet av ganske få sekunder. Du ser det, du kjenner det, og du skriver det hjem.Du må bare meddele deg fort og sterkt og forfatter både epost og postkort til den vennen du savner mest akkurat denne onsdagen. Mens du tenker på et vindu du kjenner utsikten fra, trær, en veistubb og ei blokk hjemme. Du kjenner utsikten gjennom alle årstidene. Har sittet mange mange timer der.Delt det viktige i livet.
 Gjør det nå også, selv om du er på den andre siden.
Ydmykt takker du igjen for inspirasjonen. Sender den gode tanken den veien den må og skal.  Menneskehjernen kan være et fantastisk sted. Menneskehjertet med.

Hverdagsopplevelser er likevel de sterkeste.
Dette alltid og det eneste.
De som er livet alle dager. Ei reise til det fjerne østen eller gamle Hellas er krydder.
Noe å reflektere høyt over,  mens du kikker ut av et vindu, noen etasjer opp mens du lever den lange reisen til et annet menneske. Jo, Asia smeller mot sinnet.
Måneder og år derimot flyter som blodet i årene, er det du er på bunnen av alt.

Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum


SØSTEREN MIN

 

Til Marit

 

Hele mitt liv har jeg hatt ei søster, ei som alltid er der.

Hun er til å stole på. Hun er snill og god og raus.

Varmen hun har i seg merker alle som kjenner henne.

Den er rik som har ei lillesøster som mi.

Ingen selvfølge, men jeg har hatt henne hele mitt femtiårige liv heldig som jeg er.

Da vi var små lekte vi sammen alle morgener, dager og kvelder.

Vi fantaserte og fabulerte. Lo og gråt. Snakket og var sammen.

Med broren vår også, ja for vi har en felles bror min søster og jeg.

En vi er veldig glad i begge to, men akkurat nå er det søsteren min jeg skriver om.

 

Da vi ble tenåringer ble vennskapet mellom oss sterekere.

Hun er ikke bare søsteren min, men også min aller beste venninne.

Selv om vi i perioder av livet ikke har sett hverandre hver eneste dag, har det aldri hatt noen betydning for båndet oss i mellom. Det har vært der, er der og vil være der så lenge vi er.

Hun er et av de klokeste menneskene jeg kjenner.

Ingen kan jeg lytte til som henne.

Ingen kan jeg snakke med som henne.

Absolutt ingen kan jeg le og tøyse sammen med som henne.

Ingen kan jeg gråte sammen med som henne.

Hele det voksne livet har vi vært nære gode venner.

Hun er den beste søsteren i verden, og jeg er så bortenfor alle ordene glad i henne.

 

På den andre sida av jorda har jeg ei søster.

Hun har kraftig snue for tiden.

Så jeg sender en bloggende tanke gjennom eteren, og håper den kan være til glede.

 

God bedring!

 

Synnøve Sætrum





HVA SÅ ?

Egon Shiele "Sittende kvinneakt"

 

 

 

Heldig er den som opplever å kunne elske uten forventninger...

Kjenne den gro...

 

Kravløse øyeblikk 

er ikke alle forunt

Kjærligheten går i døden for noen...

Andre elsker enveis...

 

Hva så? 

Store følelser er ingen skam

Den er rik som kan elske.

Gjengjeldt eller ikke.

Skam finnes ikke i kjærligheten.

 

-Den ene lettere enn den andre, sier du!

 

Hvem kan måle kvantespranget?

 

 

Synnøve Sætrum

UTEN

 

 

kjærlighetslengselens

sugende

sår

uten syn for lyter og år

 

  gamle blir vi

årene

går

uten hensyn til drømmer om vår

 

Synnøve Sætrum



DET ER

 

 

 

Et og annet gyldent øyeblikk.

Møte et smil, motta ens varme, ane bunnløs glede i ansiktet ditt.

Klemmene som varmer.

Favntakene som nærer.

Trygt og godt.

Nært.

Det er hva lykke kan være.

Mennesket fyller alle tankene helt.

Titusener av ord.

Utallige indre bilder.

 Et kvantesprang svøpt i et sekund

En munn.

En arm.

Smilet ditt.

Stille elsker.

Det er hva kjærlighet kan være.

Et brød.

Ei bok.

Sokker.

Pute.

Pledd.

Varm suppe, og loff med smør.

Det er hva omsorg kan være.

Refleksjoner.

Forstand.

Latter.

Spøk.

Ert.

Uttfordringer.

Utvikling alle dager.

Det er hva vennskap kan være.

Lojalitet.

Raushet.

Frihet.

Lytte og se.

Be en bønn.

Gi...og få og få og få og få og få og få og få.

Det er hva å elske kan være.

 

Synnøve Sætrum

PLUKK EN BLOMST OG PÅVIRK EI STJERNE....

 

 

 

Til mine nære venner...dere vet sjøl hvem dere er.. :-)

 

 Jeg smiler og hilser på fremmede mennesker hver eneste gang jeg går ut av døra.Øver meg på vennlighet og åpenhet. Her kan jeg ikke skryte på meg å alltid ha vært sånn. Min mor kan det, men ikke jeg. Men, jeg forandrer meg sakte men sikkert. Det er spennende at man ikke er blitt kjærring i betydningen å ha tenkt en tanke en gang for alle. Jeg kjenner ingen jenter som er slik.
Damene 'mine' er gode diskusjonspartnere, fabulerende og reflekterte. Takk og takk og mange slags takk for venninnene mine.

 Gubber, eller den som er blitt gubbe er også på den måten.Tenkt en tanke en gang for alle, og så får det være med det. Jeg kjenner heldigvis ingen gubber.
De få mennene i mitt liv er tolerante, reflekterende og interssert i utvikling av erkjennelsen og tanken. Flott å forholde seg til. Takk og takk og mange slags takk for vennene mine.

Siden jeg opplevde østens mentalitet og virkning på meg kun var positiv bestemte jeg meg for å øve på den holdningen hver eneste dag så lenge jeg har bevisstheten om et liv. Det er mange gode grunner til å smile, og akkurat jeg har kanskje gjort det for lite. Før.

Før var før.
Nå er nå.
"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".
Hvert minste lille snev av vennlighet gir ringer i vann. Når jeg greier sette mine gode intensjoner ut i livet kommer det nesten alltid godt tilbake. Det mentale landskap har godt av å se verden positivt. Det kan til og med tenkes at min holdning påvirker positivt utenfor meg selv. Selvsagt kan det motsatte også skje. Jeg kan gjøre noe idiotisk dumt helt tankeløst og så får det uante fryktelige konsekvenser. Innenfor østlig tenkning finnes et eksempel en kan grunne over.
En person spiser en banan og slenger skallet fra seg på gata. Et tilfeldig menneske sklir i det, slår hodet i kanten av fortauet og dør. En ubetenksomhet får fatale konskekvenser for et medmenneske. Selvfølgelig var ikke intensjonen det, men det forandrer likevel ikke konsekvensenes faktum. Å øve seg på tenkning før handling er kanskje ingen dum ide. I alle fall ikke for meg.
Kanskje var det den uheldiges dårlige karma som slo tilbake. Kan hende hadde den fremmede drept ei veps eller en kakerlagg i ren affekt, en gang i et tidligere liv...
Samme det, ingenting forandrer det bananskallet har forårsaket...

Det er aldri for seint å skifte holdning. Heldigvis.
Smiler eller hilser jeg til mennesker på gata blir jeg som aller oftest møtt med det samme. Heromkring. Det hjelper selvsagt hvis det er sol, og ikke så intenst kald vind.
Synes likevel det er for tynt å henge alt mellom himmel og jord på klimaet her oppe i nord.
Det gjør vel egentlig bare iskald vintervind kaldere med lukkethet og innadvendthet. Egentlig skulle jeg ønske det var slik også her i sør at mennesker bare kom innom. Uten invitasjon. Ikke en horde fremmede selvsagt.
Siden jeg er oppvokst nordover på et sted hvor menneskene bare kom på besøk har det alltid føltes litt tomt at det sjelden skjer her i sør.

Tilbake til det der med smil og hils ute på gata.
Når det er sol og sommer er verden helt annerledes, så jeg ser jo at noe av det kan henges på klimaet. I grunnen er det underlig. Jeg har da levd på nordligere breddegrader. På steder der sommeren viser seg hvert skuddår om en er heldig, men likevel var folk både smilende og vennlige. Hele året!
Overfor nevnte klimateorier faller med andre ord på sin egen urimelighet. Sånn er det med den saken.

Når en er ute og reiser smiler og hilser jeg på hundrer av fremmede mennesker til meg. Jeg blir uten unntak møtt med det samme igjen. Enten det er det ene eller andre stedet synes det som om mennesker som sådan er utstyrt med et vennlighetsgen. Er det sånn at vi nordiske menneskene mangler det? Eller at det kun kan aktiviseres ved sol og varme for en stor del av oss? Er det så kaldt her i Norge at vi slett og rett har frosset fast?

Vil jeg slå av en prat blir jeg alltid møtt der ute i den store verden. Mange ganger tenker jeg ikke tanken en gang, og møtes likevel med gode passiarer. Til og med når en ikke kan så mye språk. For meg er det et gedigent paradoks at man kan føle seg mindre alene i millionbyer som Bangkok eller Athen, enn i lille Markens.
 
En passiar med en fremmed skjer sjelden eller aldri heromkring. Hvorfor vi er så tilkneppede her i "verdens beste og rikeste land" er jeg ikke sikker på.
Det der med klima synes som en rustning nordmenneskene skyver foran seg som beskyttelse mot det fremmede. 
 
Jeg kikker meg i speilet litt disse høstdagene. Særlig om morgenen, og særlig etter at jeg har sunket inn i høstnedstemtheten. Gruer meg til vinter så mye at det synes utenpå. Speilbildet reklekterer meg gammel, sliten og blek. Trøtte øyne, kjent og ukjent ytre. Som om huden er i ferd med å bli for stor. Øyelokkene skulle kanskje taes snart. Er det ikke det alle over femti gjør? Dersom man skal holde tritt med det vestlige idealet. Det der som stenger for naturlige aldringsprossesser eller alderstillegg. Hvorfor er det ikke status å ha levd ei stund? Hvorfor er vi så redde for erfaring og vidd. Hvorfor er det bare ung vitalitet som teller. Jeg er da jaggu vital selv om jeg har levd fem tiår. Det kommer jeg til å være helt til jeg blir lagt i penalet om en femti års tid til. Skal jeg begynne med operasjoner og fettsuging slik at det ikke synes at jeg har levd, og fortsatt lever. Hør, det er jo så vanvittig. Vanvittig. Uverdig. Umenneskelig. Plastisk kirurgi å bli litt våknere, eller kanskje kirurgisere seg vekk fra sitt ukjente ytre?
Hvor ble den gode tiden av?
Hvor kommer slike håpløse tanker fra?
Hvorfor med ett så utrolig fokusert på utseendet?
Er det på grunn av nedsatt verdi? 
Det er vel ikke så underlig man lengter seg langt vekk herfra mer enn en gang i blant. Jeg kjenner meg ikke igjen i at dette handler om å leve i et godt samfunn. Tvert om! 

Med ett er også jeg der at jeg tenker på dette med verdig alderdom, og om å leve den delen av livet i tråd med meg selv. Sammenligne meg med meg også i årene som kommer. Ja, for jeg fikser ikke tilværelsen om strategien nå tar til med og sammenligne seg sjøl med andres ytre. Fort som f... faller jeg gjennom. Selvsagt kan man tøyse og tulle med det, men når alt kommer til alt kjennes dette litt sårt innerst inne. Det er ikke så kjekt å føle seg akterutseilt. Nesten aldri få et eneste kompliment, eller blikk. Jo, jeg er opptatt av dette med andres blikk. Den som ikke lever i vakum kommer aldri utenom.

Hva skal en gjøre når en fortsatt er den unge livsglade sanselige flørtende jenta fortsatt befinner seg her på innsida, mens det utenpå helt tydelig bærer preg av aldring, vekt og helseplager. Sjøl har jeg alltid hatt en del venner som er både ti og tyve år eldre enn meg. Helt fra jeg var ung voksen. Har alltid kunnet finne livserfaring der. Klokhet og medmenneskelighet forbi det ytre fiksfakseriet.

Kanskje noen vet, selv om fasit neppe finnes.

"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".

Finnes det et regnskap som må gjøres opp for å komme videre? En veg inn i godtakelse og forsoning med tingenes tilstand som de er? Eller handler det jeg tenker på dypest sett om at jeg ikke bifaller mine daglige valg?

I så fall må jeg jo gjøre noen andre, og den eneste som har makt og ansvar for det er jo nettopp meg selv.

Ansvar er noe dritt, men maktesløshet ennå værre.

I alle fall i mix med beslutningsvegring.

Så detter de inn igjen tankene om karma's betydning på livsreisen. Å gjøre eller tenke godt betyr å få tilsvarende tilbake. Hvis det stemmer, hvis det virkelig er en naturlov hvorfor har da onde mennesker gode liv?
Eller hvorfor hender vonde ting med gode mennesker?

Hun som sitter med tastaturet her, er hun god eller ond sånn dypest sett? Svaret er at jeg som alle andre har begge egenskapene i meg. Situasjonen bestemmer hva som kommer til uttrykk på overflaten. Denne dagen så jeg videofilm av meg selv, og fikk fremmedfølelse i forhold til alderen. Snutten var bare ei uke gammel. Jeg ser jeg er mye mye eldre enn da jeg var førti. Tiåret har merket ansikt og kropp. Nå er det slik at alderen har merket meg alle tiår.Jeg har registrert det før, det er bare at nå begynner jeg se at jeg eldes. Det er det som er annerledes enn før. Jeg får tanker om hvordan jeg skal håndtere og leve med denne lett aldrende kvinnen som er meg.
Hva skal hun gjøre for å dyrke sitt gode karma?
Hvordan skal hun leve det gode liv?
Hva kan jeg få til ut fra mine forutsetninger.
Her og nå er uansett det eneste jeg kan holde fast i.

 

Akkurat nå halvvegs ligger jeg mot puta og veggen på soverommet mitt. Jeg har min bærbare pc oppå dyne og knær. Ved min side ligger ei lita bok om karma. Den plukket jeg med meg fra det første hotellrommet da vinterreisen i Thailand startet 28. oktober i fjor. Jeg har lest, grunnet og lest igjen mange ganger siden. For det er mye å reflektere når det handler om karma på reisen. Altså dette som handler om årsak og virkning i alle liv, til alle tider. Alle ting har en årsak(eller grunn), og alle ting er påvirket av grunnene som produserte dem.

Da tenker jeg ikke bare på vinterreisen eller reiser jeg skal ut på i kommende måneder, men også hele livets reise. Hvordan kommer mine personlige intensjoner og handlinger tilbake til meg.

Meg på vegen. Foto: Marit Sætrum

 

"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".
Klokka er blitt tolv om formiddagen. Solsikken er ennå i sin siste blomstring utenfor stuevinduet. Noen trær er allerede gule. Resten gledt i fargerike drakter. Snart legger isen seg som ei ubarmhjertig dyne over alt sammen.Jeg fryser på tærne og lengter etter tropeklima, og det er sant! Jeg skriver lister. I morgen starter jeg med alt sammen.
En liten dag med planlegging er nok.
Reiseerfaringer er gode å ha...

Her skal jeg ikke predike store sannheter for menneskeheten. Det har jeg faktisk ingen forutsetninger for. Jeg er verken helgen eller profet, og takk for det.  Profetene opererer helt klart langs hel andre frekvenser enn undertegnede. For meg handler mye av tilværelsen om å bevare sinnsroen.Leve så godt jeg kan i øyeblikket, være tilstede i mitt eget liv uten å grave i fortid, eller halse mot framtid. Evig her og nå er det eneste jeg kan være sikker på. Likevel fortoner bevisstheten om nået seg fullstendig fraværende rett som det er. Hvordan det er eller ikke er så skjer alt med meg i mitt eget univers. Det synes som om gode tanker tjener sinnsroen, mens de motsatte skader den. Revolusjonerende erkjennelse nei, men du verden for en effekt akkurat den tanken har hatt og kommer til å ha for mitt indre liv.

"Plukk en blomst, påvirk ei stjerne" som menneskene i Thailand sier.Min åndelige søken fører meg til mange kilder.Innenfor buddhistisk tankegang finner jeg følgende basis for menneskelig moral:
Avstå fra å drepe, avstå fra å stjele, avstå fra usunn seksuell atferd, avstå fra å lyve og å avstå fra bruk av rusmidler. Strekker en seg etter disse levereglene kan en ikke få gjort særlig mye vondt mot seg selv eller omgivelsene.

Naturloven om Karma er slett ikke dum.
 Alle sider ved tilværelsen har sin årsak og virkning. Karma gjelder alle steder, og i alle liv. Menneskene lever med en verden rundt og i seg. Alt handler dog om samspill, eller mangel på samspill med andre mennesker. Karma er loven om årsak og virkning.For meg betyr det at jeg tenker alle mine handlinger påvirker mine omgivelser, akkurat som alle endringer og forstyrrelser i mine omgiveler påvirker meg. Enkelt og komplisert i samme nu. For meg, som alle andre mennesker, er livet ei reise gjennom den tiden jeg får. Øyeblikk etter øyeblikk i samhandling med tiden. Store endringer krever kanskje et helt liv.

Jeg er ingen buddhist, men tankegangen er besnærende, og neppe skadelig å leve. . . Utfordringene kommer likevel til å stå i kø. Ikke drepe noen betyr jo faktisk det. Heller ikke ei veps eller en kakerlakk. Kjenner at det siste der kan komme til å bli ei stor utfordring, men likevel. Jeg kan arbeide med holdningene mine. Spørre meg selv om det virkelig er nødvendig når øyeblikket er der. Tenke litt over at alle skapninger har livets rett, og at alt liv er hellig.Likeverdig hellig.Å avstå fra stjeling har jeg inne som en del av oppdragelsen. Bare at her i vest handler det alltid om den hellige alminnelige eiendomsretten(som oftest omfatter bare de rike..). En tyv blir puttet i kasjotten for å værne eiendomsretten først og fremst. Det handler lite om det universelle bildet. Innenfor buddhistisk tenkning handler det om at man kommer til å bli frastjålet ting selv, enten nå eller i senere liv. Det er min karma om noen napper veska fra meg. Sannsynligvis har jeg gjort noe lignende selv.Ellers er det lite problematisk å te seg seksuelt passende for ei femti år gammel 'jomfru'...  For tiden et ikke-perspektiv i mitt liv.
Dette med absolutt ærlighet i alle henseende er nok ei større utfordring. Særlig for den som stadig vekk skriver 'dikt og forbanna løgn'. Men, det handler nok ikke om den biten, men mer om å ikke lyge om mennesker eller situasjoner. Setter jeg meg til og snakker usant om noe er jo intensjonen å gjøre det som er uvirkelig virkelig for et annet menneske. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det overfor meg, så hvorfor oppføre seg slikt selv.
Sannferdighet er ei holdning. Verbal oppførsel fører til tillit. Et løfte fra en person som er troverdig er til å stole på. Sladder, løgn og bakvaskelser oppfordrer til det motsatte. Hvordan rusbruk påvirker alt sammen er det unødvendig å si noe som helst om.
En trenger slett ikke være professor for å begripe.
Ikke helgen eller prest heller.

Kanskje handler alt om å handle med respekt for liv, eiendom, sosiale normer, sannhet og tilstedeværelse i øyeblikket. Harmløst atferd med andre ord. Det synes enkelt, men jeg tror jeg har mer enn nok.Kanskje det til og med kan redusere skade en måtte ha gjort i ren ubetenksomhet. Fokusere på hvem en er framfor hva en har.

Jo, for meg synes mye klokt ved denne tenkningen fra øst.
De store spørsmålene om verden rundt, og verden på innsiden stiller jeg stadig.Kanskje er det derfor jeg alltid må ut på leit etter store svar.Som vanlig lite menneske gjør det deler av livet og tilværelsen min til et eventyr...

Synnøve Sætrum