REISETID . . . . .

 

INNLEGG NR. 980...

 

Her kommer ingen protestaksjon om noe hyggelig skulle skje, men jeg jager ikke vindmøller.

Den spanske antihelten ordnet nemlig  det for meg. Innsikt og erfaring forandrer meg. Her sitter jeg noe bibelsk i kantene og tenker: Det er ei tid for å sørge og ei tid for å kjenne glede. Ei tid for å sitte stille, og ei tid for å reise. Ei tid for å leve, og ei for å dø.

 

Nylig fortalte jeg om planene mine til en gresk venn.

Han var meget forundret over at jeg som kvinne og i såpass høy alder tenker på å bryte opp.

Gjøre noe på tvers av konvensjoner og forventninger.

Være radikal, tøffere enn toget og dra ut og søke drømmer.

"Ikke tenk så negativt om landet ditt", ytret ham.

Jeg tror jeg skjønner perspektivet, selv om jeg ikke er gresk mann.

"Dere har gode sosiale og økonomiske betingelser, bra politikere i ledelsen", sa han (jeg håper det varer også etter valget... men jeg skulle ikke skrive om det nå...). 

"Det har ikke vi, men vi har varmen. Dere har vinter og snø, ingen kan ha alt"...

Sant nok, og jeg er veldig takknemlig for å være fra Norge.

Dette fantastiske rare, lille og trygge landet.

Randsonen i Europa. Jo, i det lotteriet har jeg virkelig hatt den store flaksen. Så langt !

Vi står ved skilleveien som nasjon. Valgene vil avgjøre om vi fortsatt skal ha det bra alle sammen.

Oi sann, der nevnte jeg det igjen.

 

Stortingsvalget til side...Jeg forsøkte forklare ham noe om hva det barske norske vinterklimaet gjør med fysikk og psyke, men vet ikke om jeg nådde inn. Om utmattelsen som følger med, og at valget etter mye tenkning (og til tider grubling) nå synes enkelt. Jeg kan bli sittende, delvis liggende og sove måned inn og ut mens jeg venter på døden, eller jeg kan gjøre noe helt annet. Som å leve, sørge for at jeg får lys og varme nok. Ta i tu, sloss for helsa, forsøke holde meg i livet så lenge jeg bare kan, og å ha gode dager den tiden som er blir meg til del.

 

Jeg vet ingen ting om lengde eller innhold, men har sterke anelser om eget ansvar midt oppi det hele.Dagen i dag kjenner jeg, men ikke kvelden... Sola skinner, men det skyer garantert over...Slipp kontrollen, minner jeg meg selv om! Jeg bare sliter meg ut om jeg forsøker holde tritt med alt jeg ikke rår over.Perspektivet betyr vilje til latter, bevegelse og liv. For jeg tror fortsatt på kjærligheten, gleden og mi tilmålte tid på jorda.Jeg har valgt, og nå pakker jeg bokstavelig talt sammen min trygge, vante tilværelse. Alt jordisk gods plasserer jeg på et lager, og så tar jeg opp i lufta om en måneds tid eller så. Vissheten om Bangkok trekker i meg. Jeg kjenner det. Verdens varmeste by er en del av min virkelighet. Hvem skulle trodd det bare for ganske få år siden?

Så må jeg bare kjenne på det jeg kjenner igjen i denne her...

Noe treffer, noe selvopplevd i andres tekst og puls...

Vi er like menneskene, og unike...

 

 

 

 

Skjønner at jeg eldes, at det er mindre tid igjen enn den jeg har fått. Sånn er det med livet. Noen ganger begriper jeg ikke hvor tiden ble av, at jeg har gått helt hit. Akkurat nå her ved skrivebordet kikker jeg på omgivelsene og vet det er midlertidig. Kun midlertidig. Som alt er. Denne sommeren har gitt mange påminnelser om det. Et kjært menneske er borte alt for tidlig, et annet kjemper mot livstruende sykdom. Et tredje er døende og så videre, og så videre. Det minner meg så til de grader om min egen dødelighet. At ingenting kommer til å være for alltid, og at det gjelder å utnytte tiden. Det siste tiåret har forandret meg i betydningen hva som er viktig.

Å samle i lader er ikke det som gir det gode liv. Jo da, man må ha anstendighet, tak over hodet og mat på bordet. Medisiner og inntekt. Selvsagt må man det.

Men, nei, jeg har ingen lengsler etter store palass fulle av "stuff".

 Vinteren som gikk satt jeg mye og stirret ut på snøen når jeg ikke sov, for jeg sover mye når det blir mørkt. Alt for mye. Så mye at det for meg blir både fysisk og psykisk skadelig. Det blir en negativ sirkel ut av den tilstanden. Jeg tenker: I morgen tar jeg meg sammen, kommer meg opp, gjør noe. Ut på ski, tenker jeg. Lev med det som det er. Men, jeg kommer meg ikke opp. Jeg kan ikke "bare ta meg sammen". Ei venninne foreslo at jeg måtte sjekke flere mulige diagnoser. Kanskje noe mer med utmattelse, eller fibromyalgi eller bivirkninger av vaksinen alle ble rådet til å ta for noen år siden. Bivirkninger av medisinene jeg har tatt i mange år er sikkert periodisk dyp trøtthet.

 

 

Poenget er til slutt:

Jeg er meg og bare meg.

Skrudd sammen og tenkende.
Følelsen av å være privilegert og ha et valg gir trygghet.

Jo, jeg kan forsøke det som motvirker og stagnerer sykdom.

...Sol, sunn mat og mosjon.
 

Ja det går an å pakke sammen og ta i tu om enn en er over femti, enslig kvinne og uførepensjonist.

Ingenting, absolutt ingenting varer evig , men så lenge jeg lever lever jeg.

Det er aldri for seint å forandre måten. 
Kanskje handler mangt og mye om erkjennelse og å ta konsekvensene av dem? Eller?
 

 Kahlil Gibran skriver kloke ord om selverkjennelse i "Profeten":
"I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter. Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap. Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken. Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre".

 

Synnøve Sætrum