UROLIGE DRØMMER

Noen morgener kjenner en seg litt fortapt. 

Drømmene har vært av det slitsomme slaget, og med dem ble søvnen av det heller urolige slaget. Akademiske utgreiinger, polemikk og diskusjoner i god miks med vonde følelser, forvirring og umenneskelighet.Denne natta handlet drømmene om sinne, forsoning og tilgivelse. 

Finnes mulighetene for tilgivelse uansett hva saken måtte dreie seg om?  

Kan man forsone seg med det grusomste av alt, for ikke å snakke om tilgivelse...?

Hvis et menneske gjør noe grusomt fordi de faktisk er syke, hvordan skal man se på dette mennesket da? Ikke at det forandrer udådene og lidelsen, sorgen og smerten til hundrevis av berørte eller hele nasjoner. Realitetene endrer seg ikke, unge tapte liv står ikke opp igjen, tapene vil fortsette og være tap, men likevel ga gårdagens forelesning fra rettssal tohundreogfemti tanker og perspektiver jeg ikke har tatt inn over meg tidligere siden terroren rammet Norge. 

Jeg satt fjetra og hørte på professoren mens jeg lærte mye mye mye nytt og tenkte:

For en klok mann! For en modig mann!

Jo, det gjorde såpass inntrykk at det ble med inn i søvnen. 

Når jeg tenker litt til slår det meg at jeg finner nok frem.

Noen kvister nemlig løype, så det er ingen grunn til bekymring. 

Stearinlysene på frokostbordet insisterer fortsatt på sitt, og det tredje kaffekruset smaker.

Så lenge det er liv er det liv, tenker jeg.

Ha en medmenneskelig reflektert dag.

Synnøve Sætrum