TANKETUMLERIER OM FREKVENSER...

Ta meg dit jeg var, eller dit jeg aldri mer kommer.
Jeg har utsyn både bakover og framover.
Jo, jeg tenker på det mens jeg lytter til melodien fra den nordnorske stjerna.
Tekster med vidd og innsikt gir erkjennelser.
Mitt eget liv i reprise.
Store kunstnere gir levende assosiasjoner.
Tanketumlerier om frekvenser for eksempel.


Veien leves akkurat nå ved spisebordet.
Jeg kikker på ei solsikke mot det gulnende lauvet utenfor.
Det er høst i Norge, og seinsommer i livet. Ikke sant?
Femti år er alder og visdom, samtidig som barnet i sinnet synes tydeligere.
Alltid denne dobbeltheten.
Aldri noen sinne bare et perspektiv.
Vokt seg vel for ikke å tippe inn i depresjonen eller panikken på grunn av alderen,
 lyder den infantile tanke.
Alder er bare et tall i tillegg til at det er ganske fint.
Mangt blir triveligere med alderen.
Man setter seg for eksempel ikke bakpå en motorsykkel,
 stuper ut over store høyder kun hengende i en strikk,
eller klatrer usikret opp på landets høyeste fjelltopp.
Den visse død sittende på ei fjellhylle rett ved toppen tiltrekker ikke ens værens streben.
Livet er oppoverbakken, ikke toppen.
Når reisa er til endes er det slutt.
Jeg foretrekker å være på veien så lenge jeg kan.
Gangsperre og stivhet påminner meg om at jeg er i livet.
Jeg har mitt øyeblikk på jorden akkurat nå, og ansvaret for utnyttelsen av tiden er mitt.
Ansvar kan være noe dritt, men også en gave.
Lik religion som kan være vanvidd, men likevel sjelelige omslag i en ellers fremmedgjort væren.

Min sjels væren?
Der er jeg nå...
Tilfedshet med det jeg har, eller kun ringer i vann?
Eller ei med vinger?
Som lengter etter å ta av uten tanke på og lande?
Selvmotsigende, men skyldes det alderen?
Eller er det bare den kjente søken etter noe bedre i livet?
Det en aldri slutter med om ytre omstendigheter er aldri så bra?
Hensikten med livet er lykke, ikke sant?
Så hvis utilfredsheten eller smerten tar over hva gjør man med det?
Skriver takknemlighetslister, blir sittende der man er med det man har?
Eller strekker man seg etter drømmene og begir seg ut på nye veger?

Jeg som er et barn av vesten har problemer med å tenke på lykken som et vedvarende fenomen.
Samtidig som jeg skulle ønske den holdningsendringen kronisk mulig.
Kanskje lykken er et valg en kan oppnå ved mental trening.
I østlig tenkning sees lykken som noe man kan utvikle og bevare 'bare' ved å trene sinnet.
Dalai Lama postulerer at man ved å oppnå en viss indre disiplin kan man oppleve en holdningsendring som påvirker hele livssynet og tilnærmingen til livet. Ved å finne fram til faktorene som fører til lidelse finner man også faktorene som fører til lykke, og det er metoden.
I motsetning til i vesten kan man i østen måle personlig lykke.

Vel, det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Såpass er begripelig.
Det som synes som en rød tråd for min tilværelse er at jo større grad av sinnsro jeg oppnår, jo større sjelefred. For all del så tenker jeg ikke nå på apatisk eller følelsesløs tilstand. Tvert om.
 Enkelte middelaldrende mennesker synes det er ei utvikling i helt gal retning å skaffe seg høreapparat. Ja, det var nettopp en femtiåring som fortalte meg så.
Han mente å få hørselen på plass kun pekte nedover...

Hmff..
Heller få kjeft og oppleve misforståelser enn å gripe til tiltak og bedre livskvaliteten først og fremst for seg selv, men også alle rundt.
Forfengelighetsfrekvensen har så mange slags underlige utslag.
Vestlig forfengelighet kanskje.
Et personlig utslag av den kollektive benektningen av tidens tann, og dødens vedvarende grep om oss alle. Livets sikre fenomen som kommer nærmere og nærmere dag for dag.
Ut fra det perspektivet er det bare å løpe etter høreapparatet.
Skaffe seg det promte, og få med seg livet mens en har det.
Se mulighetene i stedet for forfengelighetene...
Man justerer jo bare litt, og vips så henger man med og de andre får den kontakten som ønskes.

Tja....
Jeg tror det handler om de frekvensene man opererer på eller er det langs?
Disse tankene er alt annet enn ferdig funderte.
Kanskje til og med helt meningsløse for andre enn meg selv.
Kan kunnskap krysset med hjerterom/varme føre til respekt for alle andre mennesker rettigheter og synspunkter. Det grunner jeg over i denne konflikttiden. Er det i dette en forsonende holdning?
Kan jeg bruke kunnskap og raushet til å overvinne alle intoleranser og løse konflikter?
Er det sant at den beste måten man kan nærme seg andre er med et medfølende sinn?
Oi, der 'svever' jeg igjen-
Og sånn går nok denne tirsdagen mens frekvensene mellom oss mennesker stadig er her.
Tanketumleriene omkring dem også.

Synnøve Sætrum