Å KUNNE GLEDE SEG TIL NOE

Hua Hin, desember 2011  Foto: Synnøve Sætrum

 

Alltid er dagen i dag den viktigste. Snusmumrikken minner meg alltid om det faktum at den er det eneste jeg kan være sikker på. Perspektivet dødeligheten gir sterkere tilstedeværelse og livsfølelse i øyeblikket. Dagen i dag kjenner jeg på gleden over at jeg snart skal ut på lang reise igjen. Jeg skal få oppleve brennende sol, det store stillehavets renhet og fantastiske temperatur, kokospalmer, melis-sand, grønn karri, gullstatuer mot den blå himmelen. Den intense lyden fra tusener av froskers kvekk. Utallige gresshopper og sirisser.
Ørens lyd kun en fjern norsk drøm.
I mange mange mange dager og netter.
Enda en gang.
De sekstifem millioner smils land...

Takknemligheten siger på.
Det er stort å kunne glede seg til noe så fantastisk.

 

Synnøve Sætrum

KJÆRLIGHET

Hva du vekker i meg er utenfor din kontroll.

Speilet jeg holder opp for deg har bare ei side.

 I samværet vokser tankene, ordene og ideene.

Kompleksitet og sikker inspirasjon.

 På papiret lik kunst.

Min elskede eller min uvenn.

Mitt alter ego eller tydelige kontrast.

Verk i lengsel.

 Glede i berøring.

Gave.

Utviklig.

Nærhet fostrer følelser.

Følelser føder ord.

Jeg fortier deg og rommet forsvinner.

Jeg elsker deg og verden er stor.

Synnøve Sætrum



NÅR ALT KOMMER TIL ALT ER VI ALLE ALENE...

Foto: Synnøve Sætrum

 

Fredagskveld foran tv godt plantet i sofakroken. Friskt vann med lime og isbiter i glasset. Nippe til peanøtter. Tyve stearinlys blafrer med flammene og livet er lutter fred. Fjernkontrollen er min, og bare min. Etter fine ettermiddagstimer sammen med venninner på kafe kjennes livet helt komplett godt. Jeg lengter ikke etter noen eller noe annet sted. Det er godt  å være meg og det gjør det ingenting værre at jeg kan velge Travolta foran Skavlan. Ja, for han er tøffere han. Singellivet går sin gang. Helt greit.Tanken på at det skulle være noe mindre verdt liv enn det med familie eller i par eksisterer ikke denne kvelden. Jeg tenker på det der med at selv om jeg er aleneboende er jeg ikke nødvendigvis ensom. Ikke en gang om besøkene står i kø på døra, eller jeg selv farter rundt fra hus til hus i eninga. En av de nye dype erkjennelsene er at for meg er det normalen.

Jeg har levd pr. sivilstatus eneboende/enslig i mange år nå. Ikke sittet på vent.

Ikke vært i klappjakt etter noen å leve sammen med. 

 

Det er synd at det er slik at i noen samfunnsmessige og sosiale sammenhenger har man lavere status fordi man er singel. At man sjelden blir bedt i selskaper med bare par, eller inkludert i vennegjenger hvor parene er majoriteten.Merkelig egentlig om en tar i betraktning skilsmissestatistikker og andre statistikker som forteller hvor mange som til enhver tid lever enslige. Faktisk halvparten av befolkninga. Likevel dette minuset statusmessig. Jeg vet faktisk ikke hvorfor det er slik, for det kan da vel ikke være sånn at man fortsatt ser den som er enslig som trussel i forhold til par. Det der må man vel være kommet bort fra? Eller? Kanskje fordi en del av oss ikke har samme økonomien, eller klarer oppvise samme eiendomsmassen som to kan. Søkt. Men, sånn er det nå en gang blitt. Mange undersøkelser og statistikker forteller at enslige har dårligere helse, lavere gjennomsnittlig levealder, høyere selvmordsfrekvens enn befolkningen forøvrig. Som om det er noe unormalt med oss. Det er ikke det. Det er faktisk normalt å være enslig. Normalt å være mye alene når man bor alene. Hvordan skulle det ellers være? Normalt er det også å trives med det. Kose seg i sitt eget selskap.

Nyte Downton Abbey i fred. Ikke lengte etter noe annet, bare være i sitt eget liv som det er.  

Hva er det som gjør at vi som er enslige så lett ser ned på oss selv av den grunn?

Jo, det har jeg tenkt på denne kvelden og gjør det inni mellom.

 

For en del år tilbake bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle leve i noen mangeltilstand i påvente av en mann som antakelig ikke ville dukke opp. Det har gitt meg uante muligheter. Blant annet begynte jeg å reise alene. Til steder jeg ikke hadde drømt om verken før jeg ble singel eller siden. Kanskje ikke noe å nevne for den som har vært selvstendig hele sitt liv. Når man som ung ønsket seg familie å leve sammen med, og av ulike grunner ikke fikk det er en nødt til og lære seg realitetene. Det kan handle om noe så banalt som å få seg ei stor dyne og flytte seg inn på midten av dobbelsenga. Eller tenne lys, pynte og dekke boret for seg selv, lage middag til seg selv. Ikke bli stående med ei skive i hånda over benken. Sånne praktiske ting som gjør livet litt koselig. Tenke at det har jeg fortjent.

Hvis jeg ikke selv forsøker være god mot meg ,og tar vare på meg , hvem gjør det da?

Sagt på en annen måte så kom jeg fram til at jeg ikke kunne sette livet mitt på vent fordi jeg ikke levde sammen med en partner. Skjønner?Jeg er ikke ensom selv om jeg våkner alene i senga om morgenen, eller går og legger meg alene i den. Jeg er ikke ensom selv om jeg sitter her og blogger en fredagskveld. Det er ikke noe likhetstegn mellom å være alene og ensomhet.

 Når alt kommer til alt er vi alle alene.



UNOTEN !

 

 

Perspektiv helt gratis for den som kan gå lettet fra k....undersøkelse.

 Skjebnen er ikke å være av dem som ligger i sengene og blir fraktet rundt mens slagene står om livet.Det er stor lykke å kunne gå og ta storrengjøringa fatt. Virkelig skure ut av krokene. Slikt passer i solstemt vær. Alt er mye lettere når sola skinner over livet.

For at oppturen skal kjennes komplett forbanner man seg på å aldri,aldri, aldri ta hverdagene for gitt mer.  Ha de store perspektivene som handler om liv eller død litt lenger fremme i bevisstheten.

Tenke positivt og finjustere klangen.

 

Jommen sa jeg.... !

Oooooops, så sitter en der og oppfatter at det har skjedd igjen.

 Den han sneket seg inn og du har ikke en gang sovet på vakt.

Likevel er den der igjen i all sin ustemthet.
I vantro lytter du til den;...Unoten!

Hva var det mørket jeg skimtet i  blikket ditt forleden?

Hvor kommer denne ustemtheten fra?

Jo, for du har hørt den før, men trodde virkelig at denne gangen skulle det bli annerledes.

Toner eller unoter går ikke ut på ett fett.

Når den er der er den der.

Hvem vet hva som bor i et menneske?

 "Løft ditt blikk, og løft ditt beger. Hjertet er en ensom jeger."

Strengene må strammes til enda en gang, den snek seg inn denne tonen.Unoten.


Synnøve Sætrum

 



FORWARD...



Foto: Fra NRK's nettside

 

I mitt knøttlille hjørne av verden sitter jeg og ser Obama framføre takketalen sin direkte.

Opplevelsen er fin selv for meg som ikke er amerikaner.
I Amerika dette landet som har vært en del av bevisstheten min hele livet, har jeg aldri vært.
 Likevel er det slik at mye kommer derfra, og den som ikke lever i vakum blir påvirket på godt og vondt. Slett og rett ville det vært idiotisk av meg å hevde noe annet.
 Om jeg  noen gang kommer til USA vil tiden vise.
Det hender noen av oss venninnene snakker om en tur til det store eplet. 
Enkelte sier meg at med min reiselyst og nysgjerrighet på verden går jeg glipp av noe hvis jeg ikke drar. Gjør jeg det tro?

 

Jeg er fortsatt i tenkeboksen...

 

 Mens det har lysnet litt utenfor har jeg tidvis følt meg løftet av Obama's ord.

Når han snakker om håp for framtiden og styrken i håpet kjenner jeg ordene igjen.

 

Den som ikke har håp, har ingenting.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SAMME HVA EN GJØR SÅ HAR EN RUMPA BAK...

Det er lov å gjøre det en  orker og forsøke la være den selvbebreidende tonen selv om det ikke blir så mye som ønsket den gangen livet var nytt, mulighetene uendelige og alt var i hundre.
Alderen er en størrelse man kan tillate seg å glemme i livets navn...
 Den som er glad og tilfreds med livet akkurat som det er fortjener ikke høre;
-"jeg trodde du var syk".  En kroniker er alltid syk for f.... 
Sådanne har gode og mindre gode dager.
Godt humør, eller mindre godt humør. 
Kronikere kan stortrives i sosiale sammenhenger når dagsformen er inne, og etter hvert lærer de å overse at noen mener det uhørt for en syk. Det nytter ikke ta seg ad notam den som måtte mene at man hadde hatt godt av å komme seg ut når man ikke stiller.
Nettopp på grunn av kronikken... Skjønner? Å svare på spørsmålet om hvordan man har det er håpløst. Hvordan man enn vender på det er det femti-femti sjangse for å trå feil. Det blir for positivt eller for negativt. Siden den som spør mange ganger har gjort seg opp ei mening om svaret. I den betydningen at interessen egentlig ikke er til stede. Det handler stort sett bare om en uttrykksmåte eller generelt ubetenksomt snikksnakk. Forklarer eller forsvarer en hva en gjør i enhver situasjon er en sikret å bli gjenstand for diskusjoner en sjøl ikke deltar i.
Det er loven om tingenes iboende faenskap, eller samme hva en gjør så har en rumpa bak. Prikken over i-en kan en være sikker på blir funnet av den som ikke har kronikk-problematikk som en del av livet. Løsningene finnes alltid hos den som er frisk som en fisk. Ikke sant?

Synnøve Sætrum



Y T R I N G S S T E D E T: Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mit...

Y T R I N G S S T E D E T: Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mit...: Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mitt var før, men jeg kan si så mye som at jeg levde slik at jeg til slutt fant livet menings...


Siden denne teksten jeg også hadde glemt er blitt lest fem ganger denne dagen legger jeg den ut på nytt...

Kunnskap setter fri...



 

 

Jeg sitter her og kikker på min Buddha fra et hellig sted i Tibet.

Jeg har båret den på meg alle dager siden jeg fikk den i gave for noen år siden.

Min overbevisning er at den har positiv effekt på mitt liv.

Ordet Buddha har opphav i pali og sanskrit, og betydningen er "en som har våknet".

Verbet "budh", betyr "å våkne" , "bli opplyst" eller "begripe".

Ordet viser altså ikke bare til Siddharta Gautama, men enhver som når innsikt om livet og verden og på den måten oppnår frigjøring fra Samsara og når Nirvana.

 

Kortversjonen er at Siddharta Guathama levde 536-483 f. Kr. Han vokste opp som indisk prins, giftet seg seksten år gammel og fikk en sønn. Tjueni år gammel ga han avkall på verden for å finne meningen med livet. Han klippet av seg håret, byttet fyrstedrakten med asketens klær og forlot palasset, familien, rikdommen og makten. Som erimitt praktiserte han omflakkende tilværelse. Da han var trettiskeks kom han til Bodh-Gaya hvor han satt under et fikentre og mediterte. Etter lang tids meditasjon oppdaget han De fire Edle sannheter og Den åttedelte veien. Med andre ord prinsippene som styrer livets gang og som dermed gjøre det mulig å nå åndelig oppvåkning navngitt ved Dharna eller Buddhadharma. I denne sammenhengen har ordene betydningen "lov" og "sannhet".Buddha oppdaget de fire edle sannheter som i prinsippet sier følgende.

Dukkha, den første edle sannhet sier at alt verdslig liv er utrilfredstillende, splittet og innebærer lidelse. Samudaya, den andre viser at årsakene til lidelse er innbilning, forutinntatthet, grådighet, hat, arroganse og misunnelse. Nirodha, den tredje påpeker at enden på lidelsen er Nirvana. Til sist viser Magga, den fjerde edle sannheten at veien ut av lidelsen er 'Den åttedelte veien'.

 

Fullkommen forståelse eller perspektiv innebærer for den enkelte at man forstår de fire edle sannheter. Dette er den første delen av den åttedelte veien.Den andre er riktig tankemåte. Noe som vil si at man beslutter å ti avkall på fiendtlighet for å fremskape harmløshet. Riktig tale, er den tredje veien som vil si at man snakker til andre vennlig og sannferdig. Man skal avstå fra løgn og snakk som setter to mennesker eller grupper opp mot hverandre, samt fornærmende taler og tomsnakk. Den fjerde er riktig oppførsel som betyr å følge de fem retningslinjene for etisk livsførsel.Femte del av eien er riktig levebrød. Hvilket betyr å leve av et harmløst yrke. Man skal for eksempel ikke være svindler, leiemorder eller tyv. Riktig bestrebelse er den sjette delen. Det betyr at evnen til å være entusiastisk og utrettelig i sin bestrabelse på å nå de andre syv måelene. Den sjuende vei oppfordrer til riktig sindighet. Noe som innebærer evnen til å være nøytralt oppmerksom på sine egne tanker og handlinger her og nå. Åttende del er evnen til å konsentrere seg om en enkelt ting over lengre tid.

Den åttedelte veien består av meditasjon for å utvikle Sila, som betyr mental og moralsk disiplin.

Buddhismen har utviklet seg i flere ulike retninger, men fremste målet er å overvinne denne verdens lidelser ved frelse gjennom opplysning. Mahayna (den store vogn) er dominerende i Kina, Korea og Japan.Denne retningen går langt i oppfattelsen av Buddha som verdens frelser.

 Therevada (de gamles lære) som eneste overlevende skole av Hinaya (den lille vogn) er sørlig buddhisme. Den oppstod i Sri Lanka og innlemmer elementer av hinduisme og lokal tro. Denne retningen er dominerende i Thailand, Burma, Laos og Kambodsja. Hiayana mener den enkelte bare kan nå Nirvana ved egne anstrengelser.

 

Det er dette med å nå opplysning, eller for meg kunnskap gjennom meditasjon som gjør buddhismen så tiltrekkende. Jeg tror på kunnskap, og kunnskapens muligheter til å sette mennesket fri. Samtidig vet jeg at jeg har ufattelig lange veger og gå om jeg skulle bli en opplyst. Ingen tvil om at denne dama lar sine begjær styre rett som det er, og mot bedre vitende.

Det er bare å kjenne litt etter...Akkurat i dag krangler foten.

Kunnskapen om årsakene kunne satt meg fri, forutsatt at jeg ikke, som det mennesket jeg er stadig vekk handler mot bedre vitende. Jeg stikker stadig hodet inn i vepsebolet og håper jeg ikke blir stukket. At resultatet skal bli et annet... Akkurat denne formiddagen har jeg ytre symptomer på indre tilstander. Dvs. nyrene har gitt beskjed om at de fortsatt er en del av kroppen.
 Straffen for å ta inn feil type mat melder seg omgående.
Feil er feil, og for mye av det gode er for mye av det gode.

Her forleden kunne jeg ikke la være spise en kjempeporsjon fantastisk svinesteik med alskens nydelige hjemmelagde tilbehør og sauser. 
Hadde jeg holdt meg til tilbehøret ville ikke noe skjedd.
Da ville jeg ikke sittet her med verkende ledd.

Jo, kunnskap setter fri: Om man bare benytter seg av den....

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

HVA SÅ ?

Egon Shiele "Sittende kvinneakt"

 

 

 

Heldig er den som opplever å kunne elske uten forventninger...

Kjenne den gro...

 

Kravløse øyeblikk 

er ikke alle forunt

Kjærligheten går i døden for noen...

Andre elsker enveis...

 

Hva så? 

Store følelser er ingen skam

Den er rik som kan elske.

Gjengjeldt eller ikke.

Skam finnes ikke i kjærligheten.

 

-Den ene lettere enn den andre, sier du!

 

Hvem kan måle kvantespranget?

 

 

Synnøve Sætrum

ØSTENFOR SOL

 

 

angst for å miste

området deg burde være varig verndet

alt annet synes som uansvarlig atferd

amigo grande

du må da vite

 

følelser må næres ekstra

i dager med varsel om storm

utrygge regnbyger og snø til fjells

 

langt østenfor sol

ferdes ikke den

som regner bort i fjæra

 

Synnøve Sætrum

DEN VINTERKOMATØSE TILSTANDEN...

 

Marked ved Wat Karon, Phuket, november 2011. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Komatøse dager ja..

I vintermodus ventemodus ja...

I fjor var jeg allerede på tropiske breddegrader i november...

Enda så lang livserfaring jeg har når det gjelder håndtering av mørketid, hadde jeg glemt hvordan den setter meg helt ut. Ved avreise i fjor hadde jeg ennå vinteren 2010-11 friskt i minne.
Denne våren og sommeren har jeg flytt på lys og krefter opparbeidet gjennom nesten fem måneder i Thailand.Virkelig virkelig virkelig hadde jeg håpt dette ikke skulle inntreffe igjen denne vinteren. Med friskt mot satset jeg på og skulle kunne stå oppreist gjennom hele vinterperioden 2012-13. Jo da, det blir som å stikke hånda inn i flammen mot bedre vitende. 
Jau jau. 
Sånn er det når en ikke er i hundre.
I de gode periodene er medisininntaket nesten eneste påminnelse om at en er kroniker.
Ellers føler en seg langt fra syk og svak og dårlig bak. 
Denne gangen skal alt bli annerledes tenker jeg optimistisk.
Tror at jeg er en evighetsmaskin som bare kan holde det flytende på viljen alene.

 

 Jeg sover og sover og sover men er likevel ikke uthvilt.

 Bare enda trøttere.

Våkner sånn rundt tolv om formiddagen, og har ikke snudd døgnet.

 Kroppen har bare utvidet soveperioden.

Går til sengs en god time før midnatt, men sover.

Sånn går ventedagene.

 

Mandag formiddag sitter jeg og dagdrømmer om et thailandsk wat(tempel)

Thailandske buddhistempler består av mindre eller større kompleks bygninger og monumenter innafor et område. Variasjoner finnes både i alder og stil.
Et wat har en rekke funksjoner i lokalsamfunnene de finnes i. 
I noen bygg finnes de fastboende munkene, eller pilegrimer. Noen steder foregår religionsutøvelser, møter, undervisning.
Kremering og oppbevaring av relikvier har også sin bygning.

 

Jeg har opplevd mange markeder ved wat.

Tydelig samlende punkt i samfunnet og samfunnslivet.

Mat og mye annet blir omsatt i små boder inne på det enkelte tempelområdet.

Bot er den bygningen der de nye munkene ordineres, og dermed den viktigste i området.

En bot omgis alltid av 'bai sema' (åtte grensesteiner).

Forsamlingshallen for munker og andre som kommer for å overvære abdajter heter Vihara og ligner arkitekturmessig bot-en, det som skiller er grensesteinene.
Som man som oftest både kan se og telle.

Templene har ofte et Chedi (Stupa) hvor Buddha-relekvier eller asken av fremstående personer oppbevares. At slikt finnes på området er ofte hovedgrunnen til at tempelområdet anlegges akkurat på det stedet. Fra de aller fleste wat hører en klokker ringer for å samle munkene til bønn ettermiddagstid. Når solen går ned gir klangen magi.

Åh.... ja akkurat det er nydelig, og jeg gleder meg enormt til å høre det igjen.
Biblioteket(Ho Trai) reises vanligvis i en liten dam eller på en hevet plattform for å holde manuskripter unna de skadene teremitter eller andre kryp kan påføre.
De som kjenner meg kjenner også mitt noe anstrengte forhold til kakerlakker.

Møtesalen for legfolk bærer navnet Sala Kanprien.

Krematoriet som oftest er en av templenes viktigste inntektkilder finnes i de fleste tilfeller i en høy tårnlignende bygning. Ofte med vakre utskjæringer og dekorasjoner.

Alle wat er alltid åpne for den som vil gå inn.

Jeg sørger alltid for å være sømmelig kledt og å ta av meg på beina først.

Sånn er det forresten ved en god del forretninger og andre steder i Thailand.

Man følger skikken og setter skoene utenfor på trappa.

Det blir satt pris på enten det handler om privathus eller forretning.

 

Ja, det sitter jeg og tenker på og dagdrømmer om her halvegs til Setesdalen en tidlig mørknende ettermiddag i november 2012. Klokka viser bare 15:37, men dagslyset er i ferd med å forsvinne.

Det betyr at jeg snart beveger meg inn i den vinterkomatøse tilstanden. Kommer ikke utenom.
Blir bare enda en tanke mer kraftløs om jeg bruker det lille overskuddet jeg har til kamp.

Mørket sluker all energi, og jeg blir sittende med mine tente stearinlys. 
Sjelden kommer det noe besøk. Folk har det travelt med arbeid og sine liv.
Dessuten bor jeg visst for langt utenfor rekkevidde til og med for bil. 
Et underlig trekk ved tiden vi lever i er at mye av sosial kontakt foregår på såkalt sosiale medier. Jeg stiller meg stadig spørsmålet om de virkelig er det.
Er det sosialt å redigere og rapportere tilværelsen i cyberuniverset?
Jeg funderer litt på hva framtidige samfunnsforskere vil si om oss i denne tidsalderen...
Fantasien stopper litt opp, men jeg er ikke sikker på det blir et samstemt halleluja over fordums lykkelige tider for menneskeheten. 

 

 Her ved bordet siger mørket på og ganske straks leser, skriver, spiser og drikker jeg litt før jeg igjen går til sengs et par timer før midnatt.
'Forbrytelsen' på NRK1 topper nok mandagskvelden min.
 

 På vent!
Komatøst vent!

Vintertider er også livet!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



Mauritius er et sydhavsparadis. Japan er Japan.

Ja sånn er det. Mauritius er et sydhavsparadis. Japan er Japan.
USA er USA, og Danmark er det deilig å være norsk i.
Uansettt så har Ytringsstedet oppslag akkurat i de landene nå i denne formiddagen.
Jeg vet mye mer om både Danmark, USA og Japan enn Mauritius.
Hadde det ikke vært for at jeg leser statistikken her på bloggen hadde tanker på sydhavsparadiset aldri streifet meg. Ikke Japan heller.
 USA tenker jeg på fordi det er valg, og jeg håper den sittende presidenten får fornyet tillit.
Hvilket jeg tror må være bra både for verden som sådan og det amerikanske folket særskilt.
Danmark har jeg i tankene hver eneste dag, og det er mange mange personlige grunner til det.

Mørket tømmer meg helt for krefter disse dagene.
Har fått presset meg ut på beina en halvtime denne formiddagen og det er det. 
Bedre enn ingenting, men alt for lite.
 Oppvåkningen fra dvalen kom klokka litt før tolv, og jeg lurer på om jeg må begynne med vekkeklokke igjen for å tvinge meg ut av dyna.
Men , på annet vis befinner livet seg på vent etter sol og varme.
Lys og bevegele. Sunnhet og sinnsro.
Komatøse dager kun som teoretiske størrelser.
Jo jeg gleder meg til avreise...

Ha god mandag!

Synnøve Sætrum

KAEN PHED PED YANG



No

Over meg har eg ein kveldshimmel
full av drivande skyer,
Solens Eventyrslande.

Utbreidd for mitt syn
ligg eit stort landskap
under vekslande spel
av lys og skugge.

Somt i landskapet er klart synleg.
Anna ligg i skugge.
Skulle gjerne sjølv
dytte meir inn i skuggen.

Men nei.
Lat lyset løfte fram
også det ein ønskjer ikkje var der.
Alt var livet.

Kva er stort, kva er smått no?
Klarast i minnet
står tider og stunder
da ein heilt og fullt
kjende ein var til.

(Halldis Moren Vesaas, frå Livshus, Aschehoug 1995)

 

 

Angsten krydrer livets saus.

Reiseforventningsangst.

Flyskrekkangst. Klamresegtilåkontrolleredetenslettikkekankontrollereangst. 

Ei stram klo i bryset.

Hyperventileringspust.

Hjertebank.

Fysisk og psykisk uro. 

Undertegnede er sterkt til stede i livet og tiden.

Kom maktesløshet og treng deg på her skal du motstand finne!

 

  Gi seg ende over.

Gå i kne.

 Smake på de sterke sidene av livet.

Kaeng betyr 'med krydret saus'.

Typisk thailandsk rett som tjener som basis for et utall mer avenserte retter jeg ikke har sjangs å huske navnene på.

Hjernen blokkerer aldri så lite.

 Forventningshukommelsen husker at det smaker.

Kaen phed ped yang har opprinnelsen i midten av Thailand. Smakstilsetninger er chilipepper, nam pla og koriander.

Fugl, svin eller oksekjøtt er med sammen med risen og noen ganger hardkokte egg.

Det smeller mot ganen, og svetten pippler ved tinningen.

Ter seg som angsten på sitt sterkeste.

Begge binder øyeblikket, men svinner hurtig med skyggene.

Til sin tid og sitt sted.

 

Ka Phun Kaa !

 

 

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=lQMgVC0ByCQ&feature=related

 

 

Synnøve Sætrum

Å LA DEN EN HAR KJÆREST FLY...

 

-Du må slippe taket!

-Du må slutte kontrollere !

-Du må tillate den aller kjæreste benytte vingene sine og fly selv!

 

Ja, det sa min kloke venn og så alvorlig på meg. Det var sant, og det hadde ikke slått meg på den måten. Jeg vet ikke hvordan andre har det sånn helt eksakt, men tenker jeg ikke er så spesiell i denne saken heller. For det handler om å være mor til godt voksne barn og la dem leve sitt eget liv uten bekymringer for hvordan de har det, hva de gjør eller ikke gjør og så videre.

 

-Du må klippe navlestrengen!

 

Vel, bokstavelig er det ikke for akkurat det skjedde flere tiår tilbake i tid, men jeg skjønner hva hun mener. Hvordan vet jeg ikke riktig enda, men jeg vet samtidig at jeg stoler helt på at arvingen kan fly. Er voksen, fornuftig og på alle vis et skikkelig menneske.

I denne bekymringssaken er det mor som er umoden.

Jeg visste ikke at det lå så til de grader i min natur å være mor med alt det det medfører.

Men, sånn er det:

Å være mor er det viktigste i livet.

Ingenting kan måle seg opp mot det.

Morsrollen er med en hele livet, og kanskje er den vanskeligste delen ved den nemlig å la den kjæreste en har fly...

 

Ha god søndag.

 

Synnøve Sætrum

A THOUSAND KISSES DEEP

HE HE HE....

Kjærligheten minnes fraværet av deg.

Nøysomhet er ikke kjærlighetens språk.

Den vører ei regler om ikke og stille seg fram i verden.

Uten åpning av døra kjenner en ikke livets eneste veg.

Jo lenger bort kjærligheten drar desto mindre virkelig liv.

Salige er de fattige i ånden, de tålmodige, de fredsommelige og seiglivede daoister.

Synnøve Sætrum

UTEN

 

 

kjærlighetslengselens

sugende

sår

uten syn for lyter og år

 

  gamle blir vi

årene

går

uten hensyn til drømmer om vår

 

Synnøve Sætrum



BLOGG ELLER DAGBOK...

 

"...Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets in..."
(L. Cohen)

 

Det er himmelvid forskjell mellom en blogg og ei papirdagbok.
 Sistnevnte er fra seg selv til seg selv.
I levende kikker kanskje på det som er skrevet etterpå, eller bare bruker skrivingen på et slags terapautisk vis for å finne ut hva livet består i akkurat her og nå hvor det utspiller seg.

 Noen ganger har jeg hatt det sånn at jeg ikke vet hva jeg egentlig tenker før det er skrevet ned i papirdagboka. Slik har det vært siden jeg lærte meg å skrive.
 Det finnes en god del gamle kladdebøker med alskens ditt og datt.
Når jeg leser det fra min barndom kjenner jeg ikke mennesket bak teksten, enda jeg vet det er meg. Nesten som å holde i en fiksjon i en helt annen verden som jeg er ei dame på over femti i.

Noen år av min ungdomstid og mitt unge voksne liv skrev jeg mange brev, til nære venner.
Brevet har sin mottaker, som gjør noe med teksten.
Vennskap er ulike, har forskjellige funksjoner i mitt liv.
Helt som alle andre inbiller jeg meg.
Tror ikke jeg er særlig spesiell i så måte.

Bloggen befinner seg et sted mellom brevet og papirdagboka.
For her finnes mottakere av teksten.
Med trykk på publiser-knappen er det skrevne ikke bare mitt lenger.

Jeg vet også at skulle jeg i alle sammenhenger skrive det jeg innerst inne tenker måtte jeg antakelig skrive anonymt og under pseudonym. Her i  det demokratiske samfunnet Norge skulle jeg antakelig ikke fundere over anonymitet ikke anonymitet. Det presses på dem som ikke er åpne etter 22. juli, hvilket er forståelig om man skal få fjernet grumset i krokene.
Les kommentarene på vg's nettside om du ikke skjønner hva jeg mener.

Lever en derimot i et diktatur hvor det å ytre seg om demokratiske ideer kan føre til fengsling og det som mye værre er kan jeg forstå at blogger må være anonym.
Menneskerettighetene er opphevet der diktaturet råder. Så....
Selvsagt glemmer jeg ikke at det ubegripelig store internettsamfunnet ikke sorterer under noen stat. Det er et perspektiv som gir mange utfordringer.
 Kanskje løper jeg personlig risiko når jeg uttrykker mine standpunkter mot all ekstremisme og fundamentalisme. Enten den hevdes i Allah's, Gud's eller ulike politiske ideologiers navn.
Det er uhørt og uttålelig og hevde sine ideer med våpen i hånd.

Ingen  annen veg enn dialog og ikke-vold.

Jo, det er vesensforskjell mellom å skrive det i dagboka eller på bloggen.

Synnøve Sætrum


Tanker om diabetes 3.november 2012

"...Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets in..."
(L. Cohen)

 

Uten avtaler denne lørdagen sov jeg så lenge kroppen hadde behov for det.
Det vil si til helt til kvart på tolv, og uten kamp for å dra meg ut av senga flyter jeg nå på kreftene.
Vettet mitt sier det ikke bare er meg som er utmattet om dagen.
Mitt mmol/L på 8.9 denne seinformiddagen. Jeg snakker om mitt fastende blodsukker, som av en eller annen grunn stiger jo lenger jeg sover. Så moralen er å komme seg opp tidlig uansett.
Det henger sikkert sammen med at min HbA1c er litt forhøyet, men ikke bare det.
Ja, til opplysning for de som ikke vet det så handler det om hvor mye sukker jeg har bundet til meg i det siste. Når målet ligger under 7 betyr det forenklet sagt at jeg har mindre sjangser for seinkomplikasjoner enn når det ligger på 8 og høyere. Har man tallet 8 eller over betyr det kort og godt at man de siste 8-12 ukene har hatt for lite insulin i kroppen.

Det er sammensatte årsaker til det, og det handler ikke bare om å være 'flink' eller bare å 'skjerpe seg' litt. Denslags er det alt annet hyggelig å få høre fra lege eller annet helsepersonell.
Opplagt mot bedre vitende.
Jeg tillater meg et lite lørdagssukk!
Seinkomplikasjoner kan bety alskens alvorlige tilstander.
Mitt HbA1c er for tiden under 7 hvilket er bra.Hva neste måling kommer til å vise vet jeg ikke i dag. Indremedisinen min har jeg selvsagt ikke oversikt over. Jeg gjør så godt jeg kan for å bekjempe for høyt blodsukker, uten at jeg har noen garanti for å lykkes. Mitt problem er at blodsukkeret jamt over er for høyt. Sånn er det for mange med diabetes type 2. Investeringene i dag handler hele tiden om i morgen. Og, det finnes saker og ting ved en kropp man ikke har kontroll over hvor mye man enn strever og står i. Psykologisk sett handler det også om ikke å havne i den grøfta at man begynner vurdere seg selv som menneske ut fra sin HbA1c-  eller mmol/Lverdi. Når jeg tenker på mine nære venner som har medisinske utfordringer er den siden av dem uvesentlig. Knekkende likegyldig i grunnen. Egenskaper som handler om å være snill, omsorgsfull, hjelpsom, raus, god lytter, intelligens og så videre. Medmennesker som gjør meg glad. Venner som det er et privilegium å ha i livet.

Sånn for ordens skyld så er insulin et hormon som blant annet sørger for at sukker i blodet kommer inn i alle kroppens celler og blir energi. Når dette ikke fungerer blir det for mye glukose (sukker) tilbake i blodet. Dette gir hyperglykemi(høyt blodsukker) og kan være skadelig over tid. Blir blodsukkeret for lavt får man hypoglykemi (føling). Likevel er alt dette skrudd sammen slik at like lite som to personer er like, er to liv med sykdommen diabetes det.Så er det sånn at type 2 som jeg har er mer arvelig enn 1. Risikoen for å få den om man lever usunt er til stede, men ikke en forklaring alene. Dessuten er de to sykdomenne forskjellige.Har man 1 må man tilføre insulin. Når en har type 2 kan noen klare seg med en eller flere tabletter noen må bruke insulin.Selvsagt har man fokus på kosthold og livsstil i tillegg. Selvsagt. Det finnes noen grunnregler som er relativt enkle og følge. Men, det er menneskelig å 'sprekke' innimellom. Å ikke spise noe usunt innimellom er for meg et helt urealistisk mål. Så nazi greier jeg bare ikke være i en verden fylt med fristelsen.

Jeg har mer enn en gang fått spørsmålet om hvorvidt jeg ikke bare kan ta meg sammen og bli kvitt sykdommen siden jeg har type 2. Nå er det slik at man kan bli kvitt symptomene, men IKKE sykdommen i seg selv. For noen kan lavere inntak av karbohydrater og endringer i levevaner hjelpe til å holde blodsukkeret i sjakk. Det kan en leve med ei stund. Men, ikke alltid. Så er det noen som har stilt spørsmålet om hvorvidt type 2 er en 'mildere' form. Hva nå enn det måtte bety? Type 2 har mindre svingninger som regel, men begge er klassifisert som alvorlige sykdommer som på sikt kan gi senkomplikasjoner i øyne, føtter, hjerte-kar og nyrer.
Det finnes ingen matvarer som kan erstatte insulin som jeg har sett enkelte steder på nettet.
Insulin er hormon, og det er livsviktig for at kroppen skal fungere. Enten det produseres i bukspyttkjertelen eller injiseres fra pumpe eller penn.
Siden jeg plutselig er i seget, og har lest litt om sykdommen min igjen denne dagen  kjenner jeg for å ta til motmæle mot et par tre andre myter i samme slengen. Man får ikke sykdommen av for mye sukker. Sukker kan derimot spille inn på magefett som kan være medvirkende til utvikling av diabetes type 2. Men, sukker i seg selv utløser ikke. (Det samme for type 1)
Dessuten kan man av og til spise litt sukker om måltider ellers er fiberrike.
Så til den mest sårende og seiglivede myten som rammer oss som har diabetes type 2.
"Det er din egen skyld at du har fått diabetes"...
Nyere forskning viser at arv spiller en vesentlig rolle for å utvikle sykdommen.
Man må være genetisk disponert. Selv om usunn livstil kan være uheldig sammen med disposisjonen. Som kjent har ingen innflytelse over genene en blir unnfanget med.
Jo, jeg blir såret og jeg sårer meg selv når jeg ikke mestrer å gå så mye ned i vekt som jeg prøver, eller andre kikker på meg med det blikket som sier:
Ta deg sammen, du begynner bli rund om livet !

Synnøve Sætrum

 

 

FORVENTNINGER

Den første delen av ei reise forberedelser.
Noen praktiske greier må til når en tråkler turen helst sjøl. Jeg har hatt mange år som pakketurist før jeg turte begynne fikse selv og tenke selv.
Reise til Thailand for mer enn en måned krever litt forberedelser.
 Som dette med visum. Denne gangen har jeg søkt det som heter non-immigrant visa i 90 dager og fått det. Kriteriene er å være over femti og pensjonist. Man vedlegger originalpass, de kontantene som er påkrevd samt utfylte søknadsskjema, to passfoto, kopi av flybilletter og dokumentasjon i konvolutt. Den sendes til den thailandske ambassaden i Oslo. Rekommandert selvsagt.
Husk å legge ved ferdig frankert  konvolutt for retur. Ventingen på svaret tar rundt to uker.  
Dessuten er det lurt å vaksinere seg mot diverse hepatitter som smitter gjennom mat og ubeskyttet sex. Siste greie er et ikke-tema for en turist som meg, men jeg nevner det likevel. Jeg har øyne og ører så jeg har sett og kommer til å se dem som ikke er mine likesinnede i så måte.  Nok om det.
Jeg har også vaksinert meg mot japansk hjernehinnebetennelse og kolera. Førstnevnte er  smitte man kan få via myggstikk i nord og andre steder, siste gjennom maten. Den kommer en ikke unna. Ikke vil en heller. Thailand er et helt fantastisk matland. Som jeg gleder meg til alt krydderet og delikatessene fra hav og land. Denne morgenen er jeg i takknemlig modus over evnen til å se fram til en hendelse.
Jeg gleder meg til vente- og flytid er over. Til å ta meg fra Bangkok til Hua Hin med tog eller buss. Jeg har mange dager til å finne ut hvordan. Noen rent praktiske detaljer planlegges på forhånd.

En måneds tid i Hua Hin skal bli deilig.Skal bli en fryd med varmen og livet i den lille byen.Gå gatelangs og stadig oppdage nye gater og smug. Reisehåndbøkene sier at byen ikke er stedet om man søker de flotteste templene i  Thailand. Sant nok kanskje, men det finnes nok av små perler i Pratchuap Kiri Khan spør du meg. Jeg blir litt usikker på hvor de forfatterne har vært hen, egentlig. Hua Hin har vært feriestedet til de kongelige i over hundre år. Om kvelden ser man lysene fra de tre opplyste fartøyene som holder vakt. 
Et idyllisk landemerke om man sitter på kafe eller vandrer langs stranden. Jo, det tenker jeg på. Tanken blander seg med smaken av fersk kokosnøttmelk, og sterke krydder. Karri og grillspyd. Muslinger og krabber. Det gode liv. Mest og aller mest tenker jeg på helsebot. Hvordan kroppen livner til og liksom blir ti år yngre i løpet av et slikt opphold. Det viktigste motivasjonen for all ferd til varmere strøk. Jo, da jeg er forventningsfull og gleder meg storlig.

God lørdag og RIP Odd Børretzen.

Synnøve Sætrum

 

 



Om angst, Skavlan, Knausgård, de andre og meg...

Jeg har lastet dette bildet fra nettet. Selvsagt har jeg ingen rettigheter til det.

Jeg vet dessverre ikke hvem som har skapt det.

 

 

Angst?

Det er fredag kveld og jeg ser på Skavlan.  

Jeg har ikke sovnet denne gangen.

Kanskje det er å banne i salaten at jeg rett som det er sovner til talkshowfenomenet... 

Denne gangen har jeg holdt meg våken og det er fordi Knausgård er der.

Siden jeg har lest alt han har utgitt i bokform, og om jeg ikke har oppfattet det feil egentlig hater å være i media. Det må fortone seg som minst et tveegget sverd siden han allikevel stiller. Er Skavlan et geni eller har han bare en feit honorarkonto? Jeg vet ikke svaret, og stiller kanskje galt spørsmål. For all del. Men, hvordan det er eller ikke er har jeg nylig lest  "Min Kamp 6".

Romanen av selvbiogrfisk art som for meg er noe av det beste jeg har lest overhodet. Ever.

Tenk, så er det sluppet ut av sekken. Jeg er hode over hals når det gjelder Karl Ove Knausgård.

 Selvsagt er han ikke hos Skavlan alene. Et par andre kreative er også til stede. Tegneren Martin, Robbie W blant andre. Martin snakker om hvor mye han ønsker leve alene, være alene.
Jeg tolker han dit hen at det er dypt alvorlig det han forteller om. Det påfallende er at publikum ler. Jeg synes ikke det er så morsomt. For meg fremstår han som et uttrykk for noe jeg ikke egentlig trekker på smilebåndet av. Noe som minner om sårbarhet. Knausgård sier ikke så mye annet enn litt om sin manglende empati og mulig autistiske trekk siden han kunne skrive alle disse bøkene. Ellers innfrir han.
Det ser ikke ut som han liker seg så godt, selv om han i mine øyne er en staselig mann.

Han lever i alle fall tilsynelatende opp til det han beskriver seg selv som blant annet i bok seks og sier ikke så mye. Men, han ser ut som om han er en god lytter.

 
Williams snakker om at han kanskje ikke føler så mye som han gjør fordi han går på lykkepiller.
Vel, vel. Hvem gjør ikke det? Går på lykkepiller mener jeg....
Det er antakelig forskjell på far og katten når det gjelder ærlighet om den saken, men til h.....
New York maraton er jo avlyst på grunn av Sandy. 

Eller er det egentlig det jeg mener?

Jeg vet ikke jeg, men det er påfallende hvor mye latter disse menneskene avstedkommer når de egentlig er tunge tema de snakker om. Dog på denne litt kjappe kjendiserimåten. Lett, uten noen underflatekikking. Bon Jovi har aldri vært etterpåklokskapens mann sier han, i tillegg til han hevder å være lite selvhøytidelig heime. Har jeg bruk for den kunnskapen+ + +  ???

Jeg presses lenger og lenger ned i sofaen, og kjenner fortsatt på uro. Jeg kjenner på behovet for å dele det jeg tenker. Siden jeg er aleine deler jeg med hele den mulige cyberverdenen.
Det er et paradoks. Sosiale medier for den ensomme om fredagskvelden eller andre kvelder.

 

Angst:

Helt uten å ane hvorfor eller hvor det kommer fra kan en situasjon gi svette,hjerteklapp, pustevansker, svimmelhet, rødme, kvalme og lette skjelvinger.

Jeg opplevde det første gangen i dag i en situasjon som i utgangspunktet kjentes helt trygg.

Plutselig befant jeg meg i forsvarstilstand og var før jeg visste ordet av det klar til frykt fra 'trusselen'. Selvsagt har jeg teorien inne og vet at angst kan bli et problem for psyken, eller det som kalles psykisk lidelse dersom det ikke ansporer til konstruktiv endring av atferd. De vise kaller det 'invalidiserende unngåelsesatferd', dersom man ikke kommer seg ut av situasjonen. Panikken neste, ikke sant? Det sies også at feilernæring eller kognitive misforståelser om utenforliggende trusler kan være basert på overgeneraliseringer ut fra tidligere dårlige opplevelser.

 Selvsagt sammenlagt med biologisk sårbarhet. Jo, da. Det er mye de vise vet.

 

Jau da. Men, om jeg oversetter til mitt liv uten å være en Knausgård eller annen som ønsker intenst å være alene men lever i familie forholder det seg stikk motsatt for meg egentlig. Når angstalamen går kommer jeg meg vekk fra mennesker og sosiale situasjoner så fort jeg kan. For ikke å miste kontrollen i det offentlige rom. Angsten fungerer nemlig ikke som gullmedaljen på brystet. Fortere enn svint gjør en så godt en kan for for enhver pris og skjule tilstanden. Søke ly til det er over.

Egentlig hadde jeg trengt noen å komme hjem til og sånn. Noe som vel ikke er unormalt. Møter ikke noen, eller møter noen som ikke kan dekke akkurat disse behovene. Tenker jeg litt dypere etter gjør ikke sivilstatusen noen forskjell. Eksistensiell angst henger på selvet alene. Ikke sant?

 

Angst:

 Jeg kjente på den før i dag, og nå når jeg sitter her og skriver kjenner jeg på den igjen. Den er ubehagelig. Den som har angst vet at det gjør vondt enten den ene eller andre vitenskapelige undersøkelsen legges til grunn for å beskrive lidelsen. For meg handler det oftest om at kroppen og sinnet går i forsvar på grunn av et eller annet. Hva det dypest sett handler om skjønner jeg som oftest ikke. Hadde årsaken vært åpenbar hadde anfallet av angst antakelig ikke kommet.

 Ekspertene sier at angst som regel er forårsaket av posttraumatiske stresslidelser eller andre vanskelige opplevelser.

Vel, enten det er sånn eller slik eller ingen av delene har den vært meg nær to ganger denne dagen.Først i livets sosiale rom. Siden foran tv.

 

Er sammenhengen åpenbar?
Ja!!!!

Synnøve Sætrum

 

 

 

JAU JAU JAU

 

Åndenes makt på tv.
Jeg vet ikke jeg, det står nå der og durer.
Mer mellom himmel og jord enn det jeg kan gjøre greie for.
Allvitende er jeg ikke. 
Det jeg vet er at noen mennesker er gode for følelsene.
Som ei klok venninne som har gått veien før meg, og vet noe om det mitt hverdagsbaks handler om.
Jeg er heldig som får del i et medmenneskes erfaringer, og kan bruke dem for å begripe litt mer av meg selv.Slik var den denne torsdag dagen. 
Takk og takk og takk.

Bla bla bla... gjennom nyheter.
Jeg leser oppskriften på å få gourmet-sex...
Jau jau jau sier jeg bare med singeldamens skeive smil på den teksten.
Det er neppe sant selv om det står i Dagbladet.
Hadde det enda vært Morgenbladet, så kanskje.
Kiki Danielson er dømt for narkosmugling sier samme nyhetsmagasinet.
Dessuten har jeg fått se hvordan en pytonslange kan sluke en hel varan.
Og, et øyeblikk befant jeg meg tilbake i James Bond's asiatiske univers.
Mitt eget også, for jeg har møtt denslags helt på nært hold.
Lagt på kne og fotografert ute i jungelen...
Samtidig som jeg saumfarte terrenget og sikta meg ut rømningsveger tilfelle tsunami.
Det er så mangt man forholder seg til i løpet av et liv.
Tsunamien som slo inn over den amerikanske storbyen hadde visst mer effekt enn noen kunne forestille seg. Millionene må vente på strømmen i ukevis.
Best som det er erindrer jeg meg selv gående i stupmørket i Chiang Mai.
Letende etter fyrstikker og stearinlys.
Jeg fant det.
Man kan alltid kave seg fram til 7-eleven...
Jo det var en tildragelse.
Den kom tilbake igjen etter et par timer.
Deromkring er strømledningene en opplevelse.

Torsdag kveld ja, og åndenes makt.
Jeg slår det ikke av nå i reklamepausen heller.
Noen ganger er det deilig bare å bli sittende og glo på det uforutsigbare.
Etter å ha vært og sett Skyfall...
Det var storveis fornøyelig. Jeg sitter bare her og smiler.
Noen ganger er den eldste underholdningsideen den beste.
Det enkle kan være genialt og i det hele tatt.
Og, så er det ekstra hyggelig når opplevelsen er delt :-)
Heldig jeg som slipper være alene alltid.
Venner er helt uvurderlig.
Jeg tror særlig for oss som lever alene.
Å ha venner gir også store og nyanserte følelser.
Noen sterkere og større enn andre.
Kanskje særlig når det er nok med smil og handlinger ,
kunne være ordløs,være stille.Slippe forestillinger av noe slag.
Noen følelser er bortenfor ordene.
Nei, dette er ikke kvelden for de store skriveriene.
Jeg sløver meg tilbake til åndenes makt jeg...
Jau, jau, jau.
 

Synnøve Sætrum

 

 

FILOSOFI OG FILOSOFI FRU BLOM...

Jeg er en aktiv internettbruker.

Den sorten som leser aviser, artikkler, besøker facebook og jeg har denne bloggen hvor jeg får ut skrivegleden sammen med tanker om mangt og mye.

Det betyr ikke at jeg ikke leser bøker på papir, går på kino, har venner og famile.

Kort sagt har et liv utenfor cyberspace. Tror det ville blitt tomt liv ellers.

 I kveld var jeg på filosofikafe på Kick som jeg gjør så ofte anledningen er til stede den siste onsdagen i måneden. Jeg fossa avsted og gikk glipp av den siste halve timen korøvelse.

 Utbyttet pleier være stort, og det er godt å sitte lyttende til lengre resonnementer.

Men, i kveld hadde jeg ikke særlig sansen.
Filosofi og filosofi fru Blom...

For meg framstod foredraget som propaganda for en fort fort fort fort fort og effektiv livsstil jeg ikke kjenner meg igjen i i det hele tatt. Godt var det at dama sa det sjøl sånn mot slutten, at det ikke handlet om filosofi men mer livsstil. Så slapp jeg sitte og lure. Jeg tok et valg, og gikk før paneldebatten var i gang. Tenker jeg får sove godt i natt lell.

Det er godt jeg kan reise meg og gå. Jeg øver meg stadig på det.

Synnøve Sætrum

Y T R I N G S S T E D E T: Når ?

Tenkte jeg kunne sette inn denne teksten først midt inni all skrivevegring jeg opplever for tiden. Dette diktet var jeg meget fornøyd med..

Y T R I N G S S T E D E T: Når ?: Egon Shiele "Liggende kvinneakt" Når modner kjærligheten? I kroppslig mindreverdighet i møtet med sin elskede? Stå i sitt og g...

Bare dette?

 

 

En kan jobbe hardt og lenge for det gode resultatet.

Sårt mislykkes og settes ut.

Alt ordner seg ikke alltid.

 

Tømt for all energi tikker spørsmålet:

Var det bare dette du skulle presse ut av meg liv?

 

Synnøve Sætrum

MIN ENESTE

 

bli hos meg

vær her

min eneste elskede

stå meg

nær

 

redsel med trang

ennå en gang

bli hos meg

vær her

finn mine sanser

 

bli hos meg

vær nær

min eneste kjære

hvil hos meg

her

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

Disse ordene fant jeg skribla ned i ei notisbok fra 1998.. Kan ikke huske jeg skrev dem, men nå deler jeg her.

 



KJÆRLIGHET

 

-Kjærlighet?

-Han er jo en gammel mann jo!

-Du er jo ikke så gammel da, han må jo være nesten ti år eldre enn deg.

Litt ufølsomt sier hun det

den unge damen.

Om den gamle som rommer drømmene -

Sexy...

Jo jeg ser på ham, sanser, tenker.

De unge karene som hun kikker på den unge damen,

 nyter sin manndoms vår og det fine som bare finnes der.

 

Den litt tilårskomne mannen smiler kjærlighet og blir sittende sammen med meg her.

 

Synnøve Sætrum

 

Denne kvelden...

Denne kvelden greier jeg ikke tenke på alle sider av dette med politisk sensur.

Jeg tror på ytringsfrihet og ikkevold.

Sånn er det.

Sånn blir det.

 

Synnøve Sætrum