Antar de fleste godt voksne mennesker synes det er stas når blodet bruser såpass at en kan rulle i gresset eller andre steder. Førti- femtiåringer opplever også slikt en gang i mellom. Ikke så ofte som i den fasen av livet da slikt var det eneste som stod i hodet på en, men man er dog ikke levende død om huden ikke lenger er tjuefem. Huden er fortsatt det største organet på kroppen. Den virker som bare det, og noen ganger blir den brukt til å kjenne seg både saftig, kraftig, nytende, lekende og levende.
Berøringen er ikke oppskrytt men livsnødvendig om motivet er sanselighet eller nærhet.
Samme saken om man er femten, tjuefem, femti eller syttifem.
Kroppen forblir som kjent en del av hodet absolutt hele livet.
Som voksen singel kvinne hender det jeg tenker litt rundt og rundt det her. Savner mangelen på nærkontakt av ulike slag. Her under østens sol har jeg skaffet meg mer massasje enn jeg kan huske å ha fått et helt liv. Jeg har ligget rett ut med lukkede øyne og bare nydt å bli berørt av varme hender. En luksus jeg ikke har råd til hjemme, om jeg kunne trenge det aldri så mye. Slikt finnes ikke på blå resept. Noen vonde punkter har man oppdaget både pisten også. Au her og vondt der. Skikkelige vonde og ømme punkter rundtomkring på kroppen. Spenninger som skriver seg fra det livet man lever. Den der nå må du ta deg sammen og ikke klage på noe som helst liv.
Stå oppreist i et samfunn hvor det meste måles på det ytre.
Det er jo sånn i vår del av verden,
at man kan være ensom men skal for gudenes skyld ikke snakke om det.
At en sliter litt eller mye noen ganger.
Nei, man gjør gode miner til slett spill, og setter seg på internettet og spiller Majong eller noe annet i stedet. Så kjenner man ikke etter den stunda, er ikke til bry for noen eller noe. Ensomhet er et tabu.
Slitsom å høre om når man hadde det så trivelig med den nye kjøkkeninnredninga fra Bohus.
Dessuten snakker den ensomme sjelden om sin ensomhet, fordi den føles som en skam.
Alle de andre har noen, bare ikke jeg.
Så da kan jeg ikke belemre dem som er så opptatt med andre mennesker med at her sitter jeg alene og kan ikke annet. Det er vondt å være usynlig, og ikke særlig bedre å være mindre enn.
Om det er sant eller ikke er knekkende likegyldig.
Følelsen gir samme resultatet. Den gjør vondt.
Singelliv. Voksent singelliv er noen ganger uønsket aleneliv.
Savn etter noen som ikke er der eller finnes.
Tanker om at jeg er veid og ikke funnet bra nok til å bli elsket for den jeg er.
Når den kverna er i gang er det ikke snakk om å tenke at man selv veier og finner for lett.
I slike øyeblikk finnes ingen gode sider ved å bestemme over livet sitt selv.
Da er man bare singlest... og helt uverdig kjærligheten osv. osv.
Skrur av kroppen og aleneheten.
Bestemmer meg for ikke å leve i en mangeltilstand fordi det blir for smått med berøring.
Man vil rett og slett ikke være voksent enslig menneske, og særlig ikke kvinne.
For enten man vil eller ikke trenger verden inn.
Det ungdommelige vakre kvinneidealet.
Plastikk-kirurgien går så det suser.
Vi som ikke benytter oss av den enten det er av den ene eller den andre grunnen må bare sitte der med skammen eller hva det nå er vi sitter der med, mens huden siger og jorda kaller...
Så ubegripelig trøttende det kan være å ikke være ung lenger.
Slik ståa er er det bortimot en skam å være femti.
Jeg går for å putte posen i sekken, men er ikke helt sikker på om det nytter...
Noen ganger virker det som om vi er så få som synes voksne levde kvinnekropper er vakre.
Så:
Å så glad jeg blir når jeg ser disse voksne kvinnene går sine oversjøiske medsøstre i næringa,
lar seg avfotografere til kallender. Jeg skal bestille sporenstruksen. Klistre den på veggen.
Voksne kvinner og menn er flotte, levd liv er vakkert.
Synnøve Sætrum
