Solnedgang .. Foto: Synnøve Sætrum
"Og å skrive var en av de tingene som gjorde at jeg klarte meg. Disiplinen og abstraksjonen som krevdes for å nedtegne livet mitt i ord, hver eneste dag, hjalp meg til å leve med skammen og skammens nærmeste slektning, desperasjonen. "
(Gregory David Roberts)
Å møte seg selv er å møte seg selv enten det er i døra eller på annet vis.
Akkurat nå er møtet sittende ved havet og i skyggen.
Nyter livet og lyden fra havet som slår mot stranda.
Det er flo sjø og vakkert som bare det.
Jeg ser en bekjent engelskmann vandre morgenturen med flip-flop-er i handa.
Ei anna enslig dame på tur sitter ved nabobordet og ser med grønt blikk utover ditto hav.
Drømmeaktig er det og rett før jeg kjenner jeg klyper meg i armen.
Er skikkelig bortskjemt vestlig turist, og akkurat nå kan jeg ikke annet enn å takke og nyte det til fulle.
Frokostid. Egg stekt på begge sider, kaffe og så videre.
Brukbar sikringskost her og nå.
Men, i morgen blir det andre boller. Søta bror rett ved siden har fortalt meg om et bakeri med grovbrød. Jeg må bare skride til tuk-tuken tidlig om morgenen skal jeg få slått kloa i en del.
Reis og lær deg selv noe om livet, heter det.
De andres og ditt eget. Helst omvendt kanskje.
Jeg kan styre meg for continental frokost inkludert i prisen på overnatting.
Heretter foretrekker jeg ordne frokosten selv.
Både billigere, bedre og sunner.
Ikke minst det siste.
Den store sjelsettende kunnskapen er det ikke, men greit å konstatere for ferden videre.
Er man på reise, så er man på reise.
Helt forskjellig fra hjemme, men denne kroppen er med.
Dette hodet med alle tankene like så, og det kommer jeg ikke unna.
Man kan ikke dra fra seg selv.
Her tas ingen hensyn til diabetikere i standardoppleggene,
så da blir det dyre greier for to egg og en kaffe hvilket er alt jeg kan innta.
Sutring og klaging ville den sultne antakelig si, men for meg handler det jo om ikke å drepe seg med mat. Vi har ulike utgangspunkt her på jorda. Ingen tvil om det.
En av mine målsettinger med denne turen er å leve sunnere enn hjemme.
Mer bevegelse, mer sunnhet i inntaket av næring.
Ao Klong Kong. Foto: Synnøve Sætrum
Flytter meg tilbake til bungalow-'residensen' mens det blåser opp rundt meg.
Værmeldingen stemmer.
Det skulle bli frisk bris og endel nedbør.
Ikke meg i mot.
Vinden kjøler, og er god.
Siden skal jeg ut og gå litt, men først bloggen.
Jeg legger merke til at de unge backpackerne tåler atskillig mer stråhytter og sovesaler enn ei dame på femti. Akkurat nå smalt det over hodet på meg, og jeg undrer meg på hva som hender.
Ser fuglene flykte innover land.
Kommer det uvær tro?
Enda mer tordenvær?
De er forrykende oppvisninger på disse trakter.
Det er tidlig mandag morgen og den fjerde uka av reisen er godt i gang.
Jeg akklimatiseres sakte.
For det meste har jeg sinnsro med tilstedeværelse i øyeblikket.
Regnets tromming på taket rikker den ikke av flekken.
Jeg sitter pal og er takknemlig for å ha stått over kajaktur i mangrove-skogen.
Tror det ville blitt kaldt rett og slett.
Ok, det er alltid noe.
Noen ganger savner jeg en venn som er heime,
datteren min og resten av familien.
De jeg er mest sammen med, om mest glad i.
Jeg skulle gjerne vært her sammen med når opplevelsene blir sterke.
For mitt indre øye og øre foregår en ført samtale eller femten ved et kjøkkenbord jeg er blitt glad i å sitte ved de siste fire årene. Lytte og bli lyttet til er noe av det viktigste og fineste og beste i livet.
En vedvarende fristende og god side ved hjemmetilværelsen.
Gode dager som ikke kan komme tilbake som annet enn akkurat det.
Rart å være uten det ukentlige vante...
Har sansen for eventyr ja, men jeg har like mye sansen for det store i det små hverdagslige.
Her fra vinduet ser jeg ut på palmenes bevegelse i vinden.
Fotografert i hukommelsen for evig tid.
Sydhavsbilder uten noen som helst for for skrekk eller gru.
Ved bassenget Moonwalk Lanta Resort. Foto: Synnøve Sætrum
Da jeg lå ved bassengkanten i går, hørte på den fantastiske fuglesangen,kjente den deilige brisen og samtidig beskuet havet og palmene var jeg også lutter sinnsro.
Ikke ville jeg dratt noe sted, ei heller byttet liv med noen.
Ligge og dra seg ved et basseng er vel de færreste fastboende på Koh Lanta forunt.
Her blir jeg på mange vis helt annerledes enn jeg er hjemme.
Der er jeg 'fattig' sammenlignet med de aller fleste på min alder.
Hadde ikke hatt råd til noe av det jeg gjør her.
Så jeg tillot meg den luksusen det er å bare være nær øyeblikkene som flyter.
Selv om jeg noen ganger skulle ønske jeg var frisk, og mer der jeg hadde drømt meg i tidligere år mens jeg svettet over bøker på høgskole og universiteter's lesesaler.
Aktivt interessant yrkesliv var da vitterlig målet.
Ikke anstrengt uføreøkonomi og kroniske sykdommer.
I samme åndedrag er det viktig å poengtere at det alltid kunne vært værre.
Jeg kunne vært rammet av noe uhelbredelig gallopperende straks dødelig jeg vet det.
Eller jeg kunne vært født i slum og fattigdom et annet sted på kloden, og ikke hatt noe annet valg enn tidlig å bukke under for både det ene eller andre.
Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Siden verden er så urettferdig skrudd sammen finnes det priser langt vekk som også en heltidstrygdet kan leve med. I stedet for å sitte hjemme og bare 'holde ut' vinteren og vente på våren, så sitter jeg her.
Det er ingen livskvalitet når livet bare er eksistens uten tilstedeværese i øyeblikket.
Ikke at jeg ikke synes det er vakkert med en bedagelig skitur til Drivenesheia sånn uti februar mars når sola begynner å ta. I det hele tatt så liker jeg skiftningene i Norge. Men, siden jeg ble kronisk syk har jeg hatt en drøm om å slippe unna noen måneder og se hva det kunne utrette for helberedet.
Så er jeg i 'smilets land' og her nord på Koh Lanta ser jeg helt andre livsbetingelser enn det som er vanlig i Norge. Når man ser søppel og fattigdom og skitt blir en først overveldet, og siden får man nesten dårlig samvittighet for å være fra Skandinavia.
Noe som ved nærmere ettertanke egentlig er gal tenkning.
Det er fint det finnes land som har utbygde sikkerhetsnett om man rammes av noe uforutsett.
For meg er det uhyre viktig at vi fortsetter med det i Norge.
Gi mennesker muligheten til et menneskeverdig liv uavhengig av helsa.
Dele videre til kommende generasjoner det menneskesynet som gode politiske og menneskelige krefter og kamper har båret fram gjennom tiår etter tiår.
Jo, jeg er stolt over å være norsk.
Dessuten har jeg det helt utmerket i Thailand.
Dager fylt med heller døsig selvransakelse ved Ao Klong Kong kan anbefales uten nevneverdig blunking. I dag øser regnet, men det spiller ingen rolle jeg både sitter og ligger helt tørt.
Kan hende det kunne falle andre enn meg i smak.
Det er bare å prøve den som kan.
Synnøve Sætrum
