Om sol og skygge

Sol og skygge. Det er det livet er på mange måter.
I solskinnet er alt klart og lyst, og trollene har en tendens til å sprekke der også.
I skyggene blir alle ting utydelige, men de blir ikke borte.
Noen ganger har jeg nok forsøkt å lukke øynene, ignorere og håpe på det beste, men det nytter ikke.
Det har noe med skyggene å gjøre.
For noen ganger er det som kommer ut av skyggene ubehagelig.
Det kan til og med hende man må si unnskyld, eller innrømme og ha begått en feil.
Noen ganger må jeg til og med be om tilgivelse for å ha trampet i salaten, eller på noen sine tær. Det kan gjøre veldig vondt, og jeg kan kjenne det i misforstått stolthet.
En stolthet jeg mistenker kommer av feighet.
Akkurat det er jeg ikke så begeistret for å kjenne på.
Likevel, når jeg strekker meg etter idealet ”absolutt ærlighet” er det det jeg ser.
Feigheten er jeg like lite begeistret for som løgnen(men refleksjonene rundt den får være til en annen gang). Det er noe så utrolig stusselig over det.
Noe man ikke fortjener å bli utsatt for, og noe man ikke skal utsette andre mennesker for.

Jeg har sagt unnskyld mange ganger i mitt liv, siden jeg ikke er helgen og kan gå gjennom livet plettfri. Det skal litt mot til, og bitte litt evne til å se på seg selv som et menneske og at medmennesker på veien trenger real behandling. Vanskeligere er det egentlig ikke.
Det er jo ingenting å være redd for. Jeg ville ikke hatt det som mål en gang. Enkelt å innse sin begrensning for en vanlig dødelig, som jeg jo er, og liker å være. Hadde jeg vært perfekt hadde en liten feil blitt alt for stor. Konsekvensen kunne jo blitt at jeg ikke kunne se mennesker, som er det jeg er mest glad i. Ei heller se meg selv i speilet, eller sovet godt om natta. Når jeg velger mobilisering av bitte litte grann mot og trosse feigheten unngår jeg å få det på den måten.

Tilværelsen er for det meste helt fantastisk, både med sola og med skyggene. Fint med litt skygge, men kunsten er å ikke la den vokse ut over alle grenser, for da overtar mørket. Der vokser som kjent det stygge. Eller som han sier i sangen, om ugresset, salige Afzelius:
”I mars har du fortsatt tid, du kan ta det før kroppene springer ut, men lar du det stå til sommeren er forbi så har det vokst deg over hodet til slutt…”(fritt oversatt)

Vel, dette er jo kjent visdom, og likevel klarer man altså å gå rundt og bære på det som er litt ubehagelig bare for…
Ja hva var det bare for?

Synnøve Sætrum

♥♥♥♥♥♥♥♥

Skyggesiden min sier 23 grader, og solsida 41. Klokka er akkurat 10, og fuglene symfoniserer. Morgenens første kaffekopp kjennes bare herlig, og jeg har boller i ovnen! NEI, jeg er ikke gravid. Det eneste jeg ruger på er tanker rundt hvor fantastisk deilig det er å være menneske når det er sommer.Dette er noe helt annet enn snøslaps og sprengkulde…Ok da, jeg tenker litt mer enn en tanke på en gang, jeg er jo kvinne....;-))

Det er så roen bare senker og senker og senker seg, uten ende. For meg som er så heldig å sitte her i dette hjørnet av verden. For andre er det en illusjon, og jeg vet det, men nettopp derfor…
La oss nå håper Racel Corrie får fritt leide til Gaza med nødhjelpen inntakt, og at utenriksminister Avigdor Liberman snart tar til vett og snur på flisa. Men, de kommer vel til å gå om bord. USA har jo sagt de får lov også, så da så!
I Kongo sulter folk i hjel i hopetall, men fokus vet vi jo hvor er akkurat for øyeblikket… 163 døde på grunn av ei ulovlig gruve i Nigeria, og det får ikke krigstyper. Galventispa er til alt overmål skutt, og Senterpartiet stuper på meningsmålingene. Kan det være noen sammenheng?

Sånn ellers skal jeg ut på tur og dokumentere diverse håndverk som skal utføres. Jeg tenker til å med på en kopp kaffe i et bygdesentrum ikke så langt unna, og ellers er det jo bare å nyte sola.
Fintenking er i grunnen det slike dager om denne er mest egnet for. Jeg leser meg mot slutten av ”Stillhetens konsekvenser”. Nydelige linjer, og en velskrevet historie om akkurat det.

Stillhet har alltid konsekvenser enten det er på den ene eller andre måten. ”Tale er sølv, taushet er gull”, heter det jo i ordtaket. Vel, jeg vet nå ikke om jeg alltid er enig i akkurat den der ”sannheten”.
I mitt liv er det i alle fall slik at jeg noen ganger tenker det handler om annet enn å sanke gull når jeg holder munn i  sammenhenger jeg skulle sagt noe. Hva får jeg heller komme tilbake til seinere. Når jeg har fintenkt ferdig.


Synnøve Sætrum

"Forelskelsen er en kjele kokende vann

som settes på komfyren,

kokes opp og tas av.

Kjærligheten er lik en kjele kaldt vann

som settes på komfyren, og langsomt blir varmere og varmere."

Benny Andersen

Å vite hva som er rett og ikke gjøre det,

er verste form for feighet.

Så mektig er altså løgnen at den har råd til å klappe sannheten på

Skuldrene å la den løpe fritt omkring.

- Kaj Munk.

Drøs..

Fugl i BP-søl.

Helikopter rett over taket her i huset i skogen. Sjelden tildragelse.
Brann, eller leteaksjon, eller trafikkulykke?
Ikke vet jeg, men det var det jeg tenkte akkurat nå nettopp.
Jeg har tatt meg et glass med noe godt i, det er jo fredagskvelden.
En fin kveld for romaner og fintenkning.
Det indre og enda svevende temaet i dag er ”Taushetens konsekvenser” av Linda Olsson. Nydelige sider.
To ferske romaner ligger klar på stuebordet, så jeg er viss på helga vil bli en suksess.

Akkurat sett videoen som skal få Island på beina igjen.
Resultat: Jeg fant ikke fram turer til Island som resultat av å ha sett det, men kanskje jeg ikke er som alle andre.
Hm… jeg liker jo å kalle meg litt spesiell, så da fant jeg en legitim grunn.
Dersom atte virkeligheten er som jeg skisserer.
Jeg kjenner ikke det moderne Island særlig godt egentlig.
Sagalesning har vært mer meg.
I nyere tid er det ikke så mye jeg husker annet enn de siste tiders begivenheter som statlig konkurs og vulkanutbrudd.
Akkurat det siste husker jeg flere av.

Noe av kloden ”får så det suser” om dagene.
Det er seks uker siden BPs oljerigger begynte å spy ut olje i Mexicogolfen.
Når jeg tenker på hvor omfattende denne hendelsen er for hele området, og økosystemet, og økonomien langt utover det området er det merkelig det ikke fostrer krigstyper både på den ene og andre riksavisa. Folkeopplysning eller dybdeperspektiver selger visst ikke lenger.
Jeg glemmer det. Hm, det var det der med alderen igjen.

Kanskje det heller er meningen at jeg skal konsentrere meg om Knausgårds kamp med drifter han ikke klarer kontrollere.
De sier i alle fall så i Dagbladet, og da må det jo være sant…
Prise meg lykkelig kan jeg fordi jeg ikke er på Twitter og leser løgner om den svenske kongens jubileumsbravader i regi av The Beatles ”Fixing a hole”.
Alltid noe å være takknemlig for hvis man kjenner godt etter!
Dagens ”gladnyhet” derfra må være fra Kongo, for der har ”Karius og Baktus ” fått utsettelse på dommen i saken sin.
Ikke trist at Bystranda er tildelt blått flagg heller.
Dessuten er det konsert på Generalen i kveld, så sommeren er i gang.

Nei, jeg har ikke noe særlig å melde i dag, annet enn at jeg sitter nå her og drøser med en liten bolle potetgull til drikken i glasset.
På tide å ta romanen fatt igjen.
Selv om sola er gått utenfor er det ikke for kaldt til å sitte der.
Ringene rundt den har nemlig ikke gitt regn enda. 

Om jeg kjeder meg?
-Nei. Det er fremmedord i mitt vokabular. Jeg forstår ikke spørsmålet.

Livet er kort og godt slett ikke så verst!
Ha god fredagskveld.


Synnøve Sætrum

Søkkrik uten milliarder, blod, svette og tårer...

(Foto:Synnøve Sætrum)

Selv om Olav Thon forteller ”åpent” hvordan han er blitt søkkrik, tror jeg ikke oppskriften virker på meg. ”Blod, svette og tårer”, fører for de fleste til alt annet enn å bli multimilliardær. De får følge etter de som vil, jeg vil ikke bruke resten av min tilmålte tid på jorden til grådighet, og å samle i lader det jeg likevel ikke kan ta med meg dit jeg går.

Sjela mi har mye bedre av å sitte på trammen i solskinnet sammen med et kjært medmenneske, og bare være. Drikke fersk jordbær- og appelsindrikk, møte øyne og smil i den nye sommeren. Det skjer noe ekte og viktig når man kan være taus sammen med et annet menneske, og det føles behagelig. Ei lise, en gave og ikke en hverdagslig sak. Ubetalelig er det også. Ikke får man slikt kjøpt, og ikke kan det selges.

Vi får neppe gjort noe med situasjonen på Gaza der vi sitter, men vi er enige om at ”Guds folk” igjen bare har tatt seg til rette. Det er ingen nyhet at amerikanerne støtter saken, selv om Obama sitter ved roret. Var det egentlig noen som trodde noe annet? Så kikker vi på sola, og hører nøtteskrika sitte et eller annet sted. Jeg kastet kikkerten på siste sydentur, så det blir med lyden til jeg får skaffet meg en ny.
Streiken i det offentlige finner vi ikke utfallet på i ordskiftet om den, selv om likelønn er et prinsipp man for lengst skulle vært ferdig med å kjempe for.Skulle vært en selvfølgelighet for flere tiår siden. Den kampen er en skam i 2010.Sola skinner etter hvert høyt på himmelen. 36 grader viste stokken her i skogen i dag.
Selvangivelsen er riktig ført til riktig tid, så ikke er det noe å hente der heller. Skattepengene kommer når de kommer.I mellomtiden sulter vi ikke ihjel.

Enten vi sitter utenfor eller inne hos en av oss hender det jeg får tanker om gamle sørlandssketsjer med de to gamle som sitter og pludrer med hverandre... Vi er antakelig ikke så bombastiske og strenge som vi var for noen tiår siden, da vi ikke var i nærheten av femti. Femti? "Æ lier de ikke no særli", men også jeg er blitt av de voksne som ikke orker kjempe alle kamper like intenst som i fordums glanstid. Jeg har rett og slett ikke energi (tid?).
Det er finere å reflektere litt høyt rundt "øyeblikket" vi er i evigheten.Om årsak og virkning. Se hvor hurtig solen flytter seg på himmelen.To små støvkorn i det uendelige rom, sammen ei stund, og vite det er flyktig, men er. Lettvint og rolig og godt.Helt uten støy og uten de store verdensproblemene.
Ignorant holdning kanskje, men i dag har jeg for det meste hørt humlene suse. Jeg kan anbefale en sjelefrende, og det helt uten blygsel. Da jeg var yngre var alt så travelt, og jeg mistet tiden jeg kunne venne meg til mennesker. Nå har jeg tid, og en liten smule opptrent takknemlighet for ei tvillingsjel og andre sjeler som krysser min veg. Fortsette å trene har jeg tenkt å gjøre så lenge det er pust i meg.
Jeg er sikker på jeg er som ganske mange andre når jeg føler meg søkkrik uten milliarder, blod, svette og tårer.


Synnøve Sætrum

Det finnes ikke dårlig vær...

(Formiddagskaffe og sommershake... Foto: Synnøve Sætrum)

Mycket gör ont, som inte har namn.Bäst är att tiga och ta det i famn.

Mycket är hemligt och dunkelt och farligt.Bäst är att bära det vördsamt och varligt."

(Karin Boye) 

Denne morgenen er det kaldt, og det regner. Jeg stod under et tre mens hundene gjorde morgentoalettet ferdig. Akkurat nå drikker jeg sommerdrikk fra hurtigmikseren. Søte jordbær med vaniljeis i. Godt blandet. Som livet, slik det også kan framstå. En masse. Mye søtt, men i alt det søte finnes is. Skuffelser, savn, svik, sorg, sinne og så videre. Et er sikkert: Det er ikke gull alt som glimrer!

Skuffelser kan være så mangt. Hverdagsskuffelse over at sola ikke skinner, og jeg må finne fram ullsokkene igjen midt på sommeren. Så savner jeg varmen, og føler værgudene har vært svikefulle. Men, sorg føler jeg ikke. Ikke sinne heller. Det er ingen som kan banne eller kjefte seg til godvær. Såpass har jeg da fått med meg etter snart et halvt århundre på kloden. Alt er jo alltid i forandring sånn sett, og i morgen vil sola skinne igjen. Sandalene står klare i gangen. I mellomtiden får jeg bruke regntøyet. Det finnes ikke dårlig vær…

Ikke ble jeg skuffet over at Norge ikke vant Melodi Grand Prix heller. Tysklands vinnersang er det ett å si om. En satellitt(var det ikke noe i den retningen den het…) befinner seg som kjent langt ute i det usynlige rom, utenfor rekkevidde for de fleste vanlige dødelige. Det faller meg fjørlett å overbevise meg selv om at den vil lide samme skjebne. For noe makkverk, og det mener jeg selv om Lena er søt, har strutterumpe, og er bare nitten på sokkelesten. Jeg har allerede glemt melodien, og jeg tror ikke jeg er alene om det.
”My hard is..”, eller hva det var den nå het, framstår som et godt bilde på hele den parodien den der greia er. Jeg sovnet med øynene åpne under de første to sangene. Fikk med meg Spania, men ikke "Jimmy Jump"…
Lyset på, men ingen hjemme! Hvis jeg vil kan jeg kjenne irritasjon, og noe som minner om sinne, over at Europa bruker så mange millioner på noe slikt visvas som det der er. Det finnes da jaggu andre steder å putte de pengene. Millioner har det veldig vanskelig også i denne delen av verden, fordi noen har karra til seg. For meg er det utrolig at den der oppvisninga i elendige melodier bare blir større og større, men kanskje det har noe med menneskets hang til ”brød og sirkus” å gjøre? Eller rettere sagt maktenes hang til å gi massene slikt for å fjerne fokus fra der vi skulle sett.Det virker i alle fall slik når jeg tenker meg dypt om, som om svik, skuffelse og sinne over Europas urettferdige fordeling av goder bare vokser, og kommer til å fortsette med det. Mens jeg sov godt under Melodi Grand Prix i går kveld drømte jeg om at mange nok en dag vil føle seg sviktet, skuffet og sinte nok, og da...!

Ok, jeg hadde tenkt å være noe dypere enn som så. Skrive om det jeg kjenner når elskeren eller venner svikter. Om hvordan det er å bli holdt for narr, og om å være maktesløs. Sånt vet jeg noe om, selv om det er vanskeligere greier å uttrykke seg omkring.  Siden jeg ikke er noe stort litterært geni leter jeg etter ordene for å beskrive det enkle allment forståelig.Gjennkjennbart uten at noen tar det personlig ment. Derfor fødtes ikke den teksten denne gangen heller. Forresten så føler jeg ingen sorg, skuffelse eller sinne over akkurat det da... Kanskje bare et savn som er stort nok til at den teksten fortsetter å "jobbe" i meg.

Tvillingsjelen min sier alltid at jeg må tenke på hva jeg har bruk for. At tiden er for kostbar, og at livet går for fort til å bruke energi på mennesker som "herjer" med oss. Han spør meg noen ganger hvorfor jeg tillater enkelte å handle som de gjør i min nærhet, om jeg trenger slikt...  Jeg blir alltid litt snurt! Men, så går jeg hjem og tenker på det, og ender i nittini prosent av tilfellene med å gi ham rett.
Et ordentlig medmenneske evner alltid å få meg til og kjenner ordentlig etter. Så det er ikke for ingenting jeg synes han er et av de klokeste menneskene i verden...
Akkurat nå er frisk luft det jeg trenger. Som sagt før: Jeg får finne fram ullsokkene og glede meg til sommeren som en gang skal komme! Selv om tærne er så kald som isen i drikken min, er lauvet på trærne farget i hundrevis grønne nyanser, og gir løfter om varme.

Snart er det juni, og det finnes ikke dårlig vær...

Synnøve Sætrum

Det handler om å være...

(Liz og Wendy etter turen. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg mikser formiddagsdrikk av mango, jordbær og presset appelsin. Jeg dristet meg til å hive oppi en kiwi også, selv om jeg er blitt fortalt det er en vanskelig frukt i hurtigmikseren. Ser hvorfor. Den tar ikke steinene, men den setter god smak. En liten skvett fløte, og søtningsmiddel ble prikken over i-en. Jeg anbefaler trygt, og nøt den ei god stund. Det er i sånne stunder refleksjoner blir til.


Vi sov nesten til halv elleve i dag, hundene og jeg. Helt naturlig når siste turen i går var halv ett. Med andre ord nesten rangel både for meg og dem. Vel, rangel og rangel. Jeg hadde bare vært på kino og sett nok en versjon av Robin Hood. Helten fra skogen. En annen vri, og jeg var helt med. Jeg setter pris på et kveldseventyr i ne og ny, og ideen om å ta fra de rike og gi til de fattige har jeg alltid likt. Ikke foreldet på noe vis den, heller tvert i mot. Når jeg i tillegg kunne gå på kino med et menneske som befinner seg sånn noenlunde på samme frekvensen som meg selv er det ingen grunn til å klage. Da jeg ble rykket ut av fiksjonen ti på halv tolv møtte jeg et smil og: ”Den var god”.
Søvnløs blir jeg ikke av sånne kvelder.

Hundene tok morgendansen da jeg våknet, og så var vi ute en liten halvtime. Nå ette på har jeg fintenkt på avisene jeg ikke har lest, og romanene jeg ikke har skrevet.
Jeg har sittet i sola med en hund ved hver fot, og bare vært til. Ikke euforisk, men tilfreds og antakelig lykkelig.Det har jeg tenkt å fortsette med i dag. Etter litt rydding rundt meg, skal de firbeinte og jeg til skogs. Jeg skal høre mer på fuglekoret borti "sumpterrenget" her, og kanskje hundene får ferten av større villt.. Hvem vet. Jeg har hørt rykter om gauper som lusker rund i nærområdet. Etterpå har jeg ei søster med sommersnue å ta litt vare på.

Det handler om å være!

Synnøve Sætrum

Refleksjoner en alminnelig tirsdag i mai 2010...

(Løvetann/Horta(gresk). Foto: Synnøve Sætrum)

I disse flotte vårdagene skulle jeg sikkert skrevet ned mine refleksjoner omkring smerte- og tapsfølelse når kjærligheten blir til maktkamp og verre ting. Noe av det har jeg kjent på kroppen, annet av det ser jeg plage mennesker som er kjære for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet, men jeg er maktesløs. Nå rett etter pinse kunne jeg sagt noe om hvorfor jeg vet så lite om de religiøse sidene ved disse fridagene. Min overbevisning er at vi er mange som aner veldig lite, eller ikke et eneste plukk om hvorfor denne religiøse tildragelsen er verdt flere sådanne i ”bedriften” Norge. Misforstå meg for all del rett: Jeg er for å bevare de de røde dagene vi har på kalenderen. Med lønn for alle. Nasjonen er rik nok til det, og livet består ikke av arbeid alene. I enkelte sammenhenger vil jeg til og med driste meg til og hevde at arbeidslivet kan være mer enn litt oppskrytt, og til og med noen ganger direkte helseskadelig. I harnisk er jeg egentlig over både det ene og andre, om jeg kjenner etter, men i dag er det noe med energien. Eller jeg skulle diktet ferdig ei påbegynt novelle, lagt kjøtt og blod på skjellettet til det siste reisebrevet fra Egeerhavets strender eller eller eller.


Kort sagt: Det er ikke der jeg denne dagen. Jeg forstod det allerede første gangen jeg var våken denne morgenen. Ti på halv sju tenkte jeg ”ikke tale om”, og klarte utrolig nok å rulle meg rundt under gigantdyna til klokka var over ti. Fuglesymfonien til tross. Den er i grunnen god å sove til også. Dessuten trenger den ikke helt friske kroppen min ekstra søvn. Er jo derfor jeg lever som jeg lever, må jeg minne meg selv på. Gjøre som legen spurte: ”Når du er trøtt, hva gjør du da?” ”Sover”, svarte jeg. ”Flott”, sa han.

Etterpå har jeg hørt på ei ny gammel plate av Eggum, for en fryd for en ordkunstner han er, og så har jeg drukket kaffe. Jeg varmet to rundstykker, og tok avisene fatt. Fædrelandsvennen og Dagbladet, siden jeg hadde vært og hentet dem i papirformat på butikken. Dette var før jeg hadde kommet så langt som til å slå på pc-en og koble meg til nettaviser og Facebook…

Livet er jo ikke virkelig hvis det ikke er dokumentert på Facebook har jeg latt meg fortelle...
:-)Det var vel da all energi forsvant tenker jeg. For selv om sola skinner utenfor, dog på litt kjørligere platting enn i går, ble jeg med krigstyper opplyst om at ”Nå kommer DRITTVÆRET”, og at Dagbladet inneholder sjekkliste for når sommeren kan starte. Jeg skjønte umiddelbart at profetifunksjonen legger IKKE den avisa  fra seg. Finnes det ikke noe reelt å slå opp i krigstyper på forsiden, så er det som kjent bare å konstruere. Utrolig "kreativitet" i den redaksjonen. For ikke å kjede folk til døde skal jeg ikke utbrodere mer om vulkaner og katastrofeprofetiene rundt dem, bare nevne det sånn forsiktig tilfelle noen skulle ha glemt det.
Vakre jenter går til semifinalen i Melodi Grand Prix, så ”My hard is… ”, eller hva var det nå den het, går erigert i konkurranse ... Viktige ting! Viktige ting!
Brann er i fritt fall, og ”Lost” har fått en ende. Jeg orket bla videre, fordi det ble lokket med ti sider bokekstra.Jeg ble skuffet, men vil ikke si mer om det. Les selv!

Fædrelandsvennen fortalte at faren til Sabeltann vil bygge by for sjørøverne til 150 millioner kroner. Artig historie for barn på eventyr, og for den som har så mye penger å velte seg i. Om det er noe som absolutt behøves er vel en annen diskusjon. For meg ble det i alle fall et tankekors at det nederst på samme forside stod å lese at barnevernet sliter med mye rus, rømming og kriminell atferd.Underbemanning tenker jeg må være underteksten. Tilsynsmyndighetene bekymrer seg for utviklingen står det også å lese. Jeg bare henger meg på, og sier det kan jeg godt forstå. Virkeligheten bruker man ikke lenger så mye penger på her i Gnore. I alle fall ikke den virkeligheten millionene skulle gått til, etter mine begreper. Jeg forstår synet mitt ikke er sammenfallede med den makta som rår, men jeg sier det nå likevel jeg. Siden vi nå ennå har ytringsfrihet her, og ikke risikerer nakkeskudd ved å ytre den meningen vi måtte ha overskudd til å ha...
Ikke ennå i alle fall...

Siden jeg er så heldig å kunne velge, tok jeg min mobil og mine bilnøkler og dro på kaffebesøk til ei venninne. Der ble vi sittende å se på Otra, og pollenmengdene utenfor. Konstatere at det var kaldere enn i går, samtidig som vi kunne kjenne at energien sakte kom tilbake der i solveggen. En levegg gjør seg mot den kaldeste vind i disse tider. I morgen har vi planlagt tur med hundene. Dessuten skal jeg plukke løvetannblader og tilberede dem på gresk vis. Det smaker utrolig godt. Noe skal jeg jo ha å gjøre mens jeg fintenker mer på hva jeg skal føre til tastaturet om kjærligheten og vennskap, og de andre store spørsmålene her i tilværelsen.

Ha fortsatt god tirsdag.

Synnøve Sætrum

The weakness in me...

http://www.youtube.com/watch?v=swTrjqOpdrs

A Hard Day On The Planet

The dollar went down and the President said
“Who’s in charge, now?”
I don’t know, take your pick.
A new disease every day and the old ones are coming back
Things are looking kind of gray, like they’re going to black
Don’t turn on the TV, don’t show me the paper
(I) don’t want to know he got kidnapped or why they all raped her
I want to go on vacation ‘till the pressure lets up
But they keep hijacking airplanes and blowing them up

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

It’s hot in December and cold in July
When it rains it pours out of a poisonous skyIn
California the body counts keep getting higherIt’s evil out there,
man that state is always on fire.
Everyone has a system, but they can’t seem to win
Even Bob Geldorf looks alarmingly thin
I got to get on that shuttle get me out of this place
But there’s gonna be warfare up there in outer space

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

I’ve got clothes on my back and shoes on my feet
A roof over my head and something to eat
My kids are all healthy and my folks are alive
You know, it’s amazing but sometimes I think I’ll survive
I’ve got all of my fingers and all of my toes
I’m pretty well off I guess, I suppose
So how come I feel bad so much of the time?
A man ain’t an island—John Dunn wasn’t lying

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

It’s business as usual; some things never change
It’s unfair, it’s tough, unkind and it’s strange
We don’t seem to learn; we can’t seem to stop
Maybe some explosions would close up the shop
You know, maybe that would be fine:
we would be off the hook
We resolved all our problems,
 never mind what it took
And it all would be over, finito, the end
Until the survivers started up all over again

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

(Loudon Wainwright)
 

Sangversjonen får du her:
http://www.youtube.com/watch?v=o9htLZr7DcU&feature=related

Straks

lever jeg meg gjennom solas nedgang i Egeerhavet for siste gang denne turen. I morgen kveld satser jeg paa Taptoo og fyrverkeri i Kristiansand.
Gratulerer med dagen dere!

Jeg tenker det blir barnetoget i Stavanger mens jeg venter paa bussen til Kristiansand...
Med, tungt reisebrev i hode og koffert!!!

Synnoeve....(bare gresk tastatur her)

Askeskyer...

Jeg har fått et nytt ord i ordlista: Askesky!

Godt sitter jeg, og urolig er jeg slett ikke denne dagen, selv om denne nærmer seg Moskva. Det går helt fint for meg, og ganske sikkert helt fint for Russland også. Sånn rent bortsett fra flytrafikken da. Om ei ukes tid er det meningen jeg skal rette nesa mot Egeerhavets strender og jeg vet ikke om flyet går. På den andre siden stimulerer denne vulkanen fantasien og tanken en smule. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Det er ikke en uvant situasjon ikke å vite. Det er jo ikke stort jeg som menneske vet, annet enn dagen og timen i dag, og at en gang er det slutt.

Så her handler det om å bevare sinnsroen enda en dag. Vulkan eller ikke vulkan. Jeg vedgår at det kan være ei utfordring for den nyhetslesende og seende, men pytt pytt. Den store dragen brummer og spytter røyk. Flyene står godt på bakken helt uavhengig av hvorvidt jeg eser meg opp eller ikke. Ikke en gang en Obama kan endre dette. For meg er det fortsatt noe som heter ansvarsplakat når det gjelder media, men kanskje den slags er gått av moten for lengst? Det kan se sånn ut. De oier og bærer seg ganske betydelig om dagen. Ta for eksempel Dagbladet denne lørdagen. Sjokktyper over det meste av forsiden meddeler om forskernes frykt for ”gigantsmell og megautblåsning” i Katla. ”Monstervulkanen” har alltid fulgt opp med utbrudd, selv om det ikke sees noen tegn akkurat nå.

Enda jeg nå tilbys å følge vulkanen direkte på nett, dog ikke med garanti for spennende handling som det står under linkene til kameraene. Bingo! Det er akkurat der det ligger ser det ut til. Spenning. Drama. Realityshow. Nyhetstid. Sa jeg nyhetsjippo? Ok, enorme naturkrefter er ikke det, men for meg ser det nå ut som det samla pressekorpset ”smir mens liket er varmt”.

Jeg hvisker med siste pust av min stemme: Vent og se!

Spekulasjoner og skrekkscenarier har vi sett en del av de siste årene, uten at verden i realitetene har gått av hengslene av den grunn. Mediene har hatt nok av frykt å balsamere folk i.

Lite beskjedenhet er vist i så måte, eller var det aktsomhet det het?

Selvsagt får et utbrudd muligvis enda flere konsekvenser. Naturkreftene har alltid påvirket mennesket,det er jo faktisk de som er sjefen om noen skulle glemt det. Naturen vinner alltid! Men, jeg nekter å være med i ”frykt og katastrofekoret”. Selv om turen min til Rhodos skulle bli kansellert.

Jeg innser klart mine begrensninger i forhold til ildsprutende "drager". Jeg er maktesløs akkurat som Island, John Cleese, Bård Solhjell, Jens Stoltenberg og Kong Harald.

Time will tell, og som kjent går den ikke, tiden, den kommer.

Så jeg spiser mine jordbær fra Portugal i vissheten om at det blir som det blir.Poenget med å ta ei ny "tåketid" på forskudd ser jeg ikke. 

Samtidig tenker jeg på hvor godt jeg har det akkurat her og nå i min lille verden. Da jeg våknet etter luren min satte jeg på kaffen og kjente meg glad ...

Det er ingen selvfølge å slå på pc og radio.

For ikke å snakke om å kikke på fuglene på vinterens kokosnøtt utenfor.

Vinteren er over, og festen er i gang.

Meiseboller er sikkert godt for nyklekkede unger, så jeg skal henge ut noen flere av dem.

Naboens kattunge skal jeg mildt vise bort om den prøver seg.

Askeskyer eller ikke askeskyer!

Synnøve Sætrum

Å kjærlighet, åh rene dype kjærlighet, vær her, vær nu, vær alt.

Verdener oppløses i din feilfrie uendelige utstråling,

skrøpelige, levende blader brenner med deg sterkere enn kalde

stjerner:

Gjør meg til din tjener, ditt åndedrett, ditt innerste.

(Rumis)

(Solnedgang og askehimmel... Foto: Synnøve Sætrum)

God morgen...

Her i grenda lukter det ikke svovel, bare en liten odør fra noen nygjødsla jorder ikke så langt unna... Det grønnes på treet og sola skinner...

Det er nesten magi å lese avisene om dagen. Den store dragen sover. Hvor er hun?Hun som alltid er frampå? Tyst er hun, som Katla der hun ligger ved siden av den lille fjerten som nå spruter ild og aske. Typisk den som er stor i ord og liten på jord i grunnen. Når hun virkelig har sjansen til å vise hva hun er god for er hun ikke å se eller høre! Målbæreren av det STORE ansvaret, Siv J., er tyst. Jeg mener, her har jeg tenkt meg til Egeerhavets strender innen overskuelig framtid, og så blir jeg kanskje sittende her i Gnore og pusse vulkanstøv av bilen i stedet(For tiden ser den i grunnen ut som den har stått i askeføyka ei stund,og det av bare helt ordinær kjøring etter veiene).

Hvis ikke hun greier det, hvem skal da ta ansvar og ordne opp?

Egentlig er dette en dag for solkroker og sykkelturer... Likevel er tankene mine på Island. Askeskyen fra Eyjafjallajökull påminner meg om hva jeg kan gjøre noe med… Nada i grunnen, og det er like greit. Jeg har tatt stolputa opp av kassen, og faktor ti fram for å beskytte meg midt på nesa. Så kan jeg fintenke mer på småplukk og verdensfreden…

Tilfellet Eyjafjallajökull er til og med luftfartsverket maktesløse overfor. De lærde strides om varighet og skyer og lava og magm… eller hva det nå heter alt. Når det stopper og når det begynner. Når flyene kan fly og hvor, og når ikke, og om det store uhyret av en nabovulkan våkner?

Jeg som er vanlig dødelig tenker si det, først som sist; - Vi vet ikke!

På den andre siden så blir det jo ikke noe pressejippo av taushet. Forståsegpåerne går glipp av sine egne stemmer og teorier.

Noe som igjen ville bli leit for… Ja for hvem egentlig?

Nei, over og ut dere. Jeg får komme meg ut og nyte sola før askeskyen kommer og skygger helt for den. Hvem vet hva vindene bringer...?

Synnøve Sætrum

Alarm! Alarm!

”Norge vil være lammet i løpet av dagen”, leser jeg på nettet, og jeg tenker: Er neste istid straks på gang? Er det rett før jeg må finne fram spaden jeg hadde satt vekk etter snøsmeltinga..

Har det noen gang nyttet å spa i aske?
 Kan det nytte og ”spa” unna noen tabloide katastrofeoverskrifter?
Over denne gården var det tåke denne morgenen, og er det fremdeles.
Har askeskyen allerede lagt seg til over Mosby?

Flyene står og statsministeren sitter fast i New York. Der sitter han vel ellers godt, selv om han ikke får signert en kondolanseprotokoll i morgen.
Akkurat den siste der går vel ingen steder…

Så jeg drister meg til et:
Hva så?
Eller:
Gjelder det ikke å holde tunga rett i munnen og se hvordan det går?
Selv om flytrafikken stanser en dag er det da slett ikke sikkert det er nødvendig å profetere om et kommende Gingungagap som sluker hele sivilisasjoen på et blunk...

Siden jeg er av dem som har gjennomlevd "et par tre" tabloide katastrofer før, tar jeg det hele med knusende ro. Jeg venter og ser hvordan det utvikler seg, siden verken jeg eller tabloidene rår over det. Og, de lærde strides i veg hører jeg i alle nyhetssendinger...
Spaden blir stående i boden inn til videre, og jeg ser ingen grunn til å samle mer hermetikk enn jeg allerede har.
Meteorologene har vitterlig lovet meg sol fra skyfri himmel denne torsdagen også, så jeg satser på solas kraft til å bryte gjennom disen.

Jeg vil ganske enkelt nyte morgenen og dagen.

Heldig som jeg er kan jeg sitte her i min fredelige krok på planeten, i det solen bryter gjennom disen her, og være takknemlig for at jeg ikke har måttet evakuere på grunn av aske og flom (… tror ikke jeg må det i overskuelig framtid heller… som mange av islendingene allerede…).
Ikke bor jeg i Kina og leter etter mine døde i ruinene etter jordskjelvet her for leden. Samtidig som jeg forsøker å holde infeksjonen i det store såret på foten og diareen under kontroll, for ikke å snakke om varmen(jeg stort sett mangler) når temperaturen synker under null om natta.
Krigen i Midtøsten, Irak eller Afghanistan er det vel ikke noe poeng i å nevne med innskutte bisetninger eller parenteser…
Småpell! Småpell!

Haiti ligger vel fortsatt rimelig flatt og Chile slikker fortsatt sine enorme sår, men hva er vel det oppimot at flyene ikke letter over Gnore denne aprilvårdagen?

Synnøve Sætrum

Evig nå! Det er overgangene som er livet, og jeg øver meg stadig på å huske det. Være i at jeg er undervegs til det store intet en eller annen gang i enden der ute. Om forhåpentligvis veldig veldig lenge til. Kanskje det er vårsola som gjør meg så oppmerksom på de store tingene akkurat denne morgenen, eller bare at kroppen kjennes yr siden jeg allerede har vært en halvtime ute med de firbeinte, hva vet jeg? Dagen kan bare komme og jeg skal følge etter.Ikke noe å vente på.

Jeg er typen menneske som ikke er så overvettes glad i å vente på alt mulig. Om det er fordi jeg er utålmodig og vil ha alt med en gang, helst i går, eller om det er fordi jeg koser meg med nuet skal jeg ikke si noe bombastisk om. På den andre siden er dette nuet veldig bra. Nesten så jeg ikke kan ha det bedre. Stemorsblomstene har overlevd enda ei natt i pottene, og jeg under dyna.
Futen kan trygt få et bitte lite klapp på skuldra etter årets oppgjør...

Om litt skal jeg ut og beplante mitt lille blomsterbed med noen flere løk.
Blomstene som kommer utover sommeren er noe godt å vente på.
Espalier og klatreroser blir det også etter hvert. Kun det beste for å stenge naboens innsyn ut. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har tenkt tanken tidligere. Noen ganger må jeg vente lenge på meg selv før noe skjer. Det er de der med de der greiene en bare ikke ser før en plutselig ser dem.

Venting ja…

For eksempel liker jeg mer enn dårlig å sitte og vente på folk som bryter avtalen med meg og ikke gir beskjed. Har ikke noe amorøst forhold til venting i butikk, eller bilkø heller. Jeg slutter meg hundre prosent til at flyplasser er livets reklamepause. Det har tatt nesten uutholdelig lang tid å vente på våren denne vinteren. For ikke å snakke om den ”lange” ventingen på at nettet skal koble seg til… Det siste er egentlig prakteksemplet på at tidsfølelsen er relativ.

Akkurat nå venter jeg på neste møte med Egeerhavets strender. Ikke at den ventetiden er så mørk, den er mer i den der venter ikke forgjeves… Men, enda er det får langt unna til kriblingen i magen. Ok, når jeg tenker meg om så er den slett ikke ille den ventingen der. Den som venter på noe godt…osv.

Jeg ser jeg kan kose meg med tanken ettersom dagene blir borte på kalenderen.

Nei jeg får se å komme meg utenfor cybervirkeligheten. Den er jo her vårsola jeg har legtet så vanvittig etter. Hundene sover så godt at de snorker, men de har i grunne straks ventet lenge nok på meg.

Ut i nuet, og  inn i skogen med oss. I dag forventer jeg det holder med Goretex på beina. Veiene begynner bli gangbare og snøfrie. I alle fall de sørvendte. 

Den råtne snøen i nordhellingene har jeg ikke tenkt og vasse i.

Skal jeg ha forventninger om en hestehov?

Jeg har hørt rykter om blåveis, men er skeptisk...

Dette ble da slett ikke den teksten jeg ventet på og det er like greit. Ser et slags svar i akkurat det. Overgangen fra det ene til det andre er det som er, og det som blir. Det er her det gjelder å ha fokus denne flotte vårdagen.

Synnøve Sætrum

I gotta keep breathing. Because tomorrow the sun will rise. Who knows what the tide could bring...

Jeg har ei sol i hånda, en appelsin jeg skreller og spiser. Søt smak fra søte varme stråler. Nok til å få humøret opp fire hakk bare det.

Kaffekoppen har jeg satt fra meg. Morgentimene har gitt meg det jeg trenger. Koffein eller ikke koffein,i dag er jeg litt trøtt og segen likvevel. Sånn er det bare noen ganger. Tror det er vinteren og alderen som har grepet akkurat nå, og aldri så lite mangel på frisk luft. Dessuten tok jeg kraftig for meg av lammesteika i går, og konstaterer man nok kan få "hang-over" av storspising også...

Jeg kjenner jeg trenger mer sol enn den i hånda. Så jeg får være takknemlig jeg kan sitte her og telle ned til neste Grekenland-fart. Det er ikke så lenge til heldigvis. Jeg gleder meg, og gleder meg igjen. Forventninger er en del av reisa.Denne gangen skal jeg dele opplevelsen med ei god venninne. Delt glede er dobbel glede osv...

Eller sagt på en annen kjent måte: Å være eller ikke være, det er spørsmålet... .Stadig vekk kommer jeg tilbake til det. Greier jeg ha fokus der blir de aller fleste dager gode uavhengig av om verden ellers går meg i mot. Når fisketuren i havgapet går fløyten på ei grunne av tildragelser langt utenfor min kontroll, så er det bare sånn det er. Når så skjer er det greit det er bare 2 grader og sur vind,og det gjør ikke noe at turkameraten likevel avlyste for å gjøre noe som var viktigere enn meg. Valget er fritt.Jeg kan bli sittende her og ergre meg over at verden går sin skeive gang uavhengig av meg, eller lette blikket utover og finne på noe annet. Jeg velger det siste, og det er et privilegium.Nytter jo likevel ikke å henge tilværelsen og tilfredsheten på været eller et menneske.Folk gjør jo likevel akkurat som de vil, og jeg kan ikke forvente meg å være viktigst alltid. Det sies jo at ønsker man seg noe sterkt nok, så blir det sånn. Det tror jeg ikke noe på at gjelder i absolutt alle situasjoner, og det er jeg takknemlig for. Hadde vært virkelig ille om hele verden skulle kretset om meg til enhver tid. 

Hmmm... igjen drypper det på taket, og over bakkekammen ser jeg regnbuen. Været gjør i alle fall akkurat som det vil. Og jeg blir det jeg tenker, akkurat det har jeg livserfaring nok til å være overbevist om at stemmer.

Nei skitt au, nå logger jeg meg ut i virkeligheten. Retter blikke mot andre mennesker og steder. Det er deilig å kunne velge...

 "I know what I have to do now. I gotta keep breathing. Because tomorrow the sun will rise. Who knows what the tide could bring?"

Synnøve Sætrum

Tiggerne i Kristiansand og Per Sigurd Sørensen

Hvordan kan ordfører Per Sigurd Sørensen,i Kristiansand, opphøye seg selv til å definere hvem som er i ”virkelig nød”? Jeg siterer ham fra Fædrelandsvennen i går hvor han oppfordrer folk til å slutte å gi tiggerne penger. Er det mulig? Hvem er det han tror han er? Egentlig? Er ikke noe av hovedbudskapet i den kristne leiren nestekjærlighet, sånn i anledning påskefeiringen mener jeg... Jeg stusser når en ordfører sparker de som allerede ligger nede, med embetet sitt i hånd. Hva slags ideologier de står inne for de som bedriver denslags praksis er det kanskje unødvendig å nevne. Hadde jeg ikke visst det var 1.april i dag, og ikke i går, ville jeg tatt det hele som en elendig aprilspøk i anledning påskehøytideligheten. Jeg innser min begrensning uti teologien ukristelig som jeg er, men noe lærte jeg da på skolen. Både om fattigdom,nestekjærlighet og markedetskrefter. Så når jeg tenker etter en gang til er det kanskje ikke så underlig dette utspillet kommer fra en Høyre-mann som ivrer for å "la markedet virke. Ingen inntjening er det eneste språket vi har rett til å benytte. Alle kristiansandere kan bidra her. Ikke gi penger når de kommer med koppen foran deg".

Jo da, jeg er med på at det er ekkelt å bli truet og nesten ranet. Aggressivitet er ubehagelig å bli utsatt for. Veldig ubehagelig. Til og med redd og engstelig blir jeg om denslags tildragelser rettes mot meg.
På den andre siden er det vel ikke akkurat det som er regelen i Kristiansand. Det er vel mer tiggere som sitter stille og rister på koppene sine.Jeg lar det heller gå at jeg godt kan høre de ikke er uteksaminert fra rytmisk linje på konsen.Asynkront ja, men det skal mer til for å irritere meg mens jeg haster mellom shoppingstedene.

”Dette er trolig organisert”, blir det også sagt i gårsdagens avis. Tro kan man gjøre i kirka!!!
Merkelig at det ikke er noen som vet sikkert i denne saken. Og likevel: Om det skulle være slik at noen organiserer noen av tiggerne, så hva så?
Sannheten er ubehagelig, og det er et kjent triks å benekte, eller "feie under teppet", som munnhellet sier.Jeg kan være enig i at vi ikke skulle ha dette i Norge, men verden er ikke Norge alene. Vi har fattigdom i Norge også forresten, men nå handler det altså om tiggere i Kristiansand. Disse menneskene(husk at det er det de er) er synlig og konkret bevis på verden som den er. Om noen står bak at noen av dem er i gatene spør jeg likevel igjen: Hva så?
Mange mennesker har ikke noe valg enten de er på gata for egen maskin, eller det står noen bak. Jo mer jeg reflekterer, jo mer skurrer ordførerens "sannsigelser"... Jeg vet at en femtedel av klodens befolkning lever i ekstrem fattigdom. En halv milliard er barn i ytterste nød. En trenger ikke være professor for å skjønne at årsakene til fattigdommen er sammensatte. Fattigdom begrenser menneskers muligheter til å ha innflytelse over sin egen livssituasjon og begrenser den enkeltes valgmuligheter.
Jeg tenker tiggerne er som meg. De er født i samme verden som meg, og har akkurat de samme ønskene og behovene som meg. Jeg tviler sterkt på at drømmesituasjonen er å sitte på gata i Kristiansand med en kopp i hånda, Året rundt, og denne vinteren har vært lang den...Og, til tider iskald! Men må man, så må man. Hvordan vi enn vrir og vrenger på det så forholder vi oss til det største menneskelige problemet på kloden. En god del av skylda for det ligger vel nettopp i det eneste språket Sørensen hevder vi har rett til å bruke.Som medmennesker er vi nødt til å løse disse problemene, og da må vi tåle å se dem. Jeg tenker, det er jo en grunn til at folk blir aggressive. Fattigdom og nød er utvilsomt en av de beste. Disse menneskene har helt andre muligheter enn oss her på fettberget.
På ordet fattigdom finnes 1 320 000 treff bare på Google. Har ikke ordføreren tilgang på moderne elektronikk? Han må gjerne stikke innom her, så skal jeg vise ham det jeg ser.

Uttalelsene til ordfører Per Sigurd Sørensen får meg til å tenke på nissen som ligger på sofaen og hviler sin store vom etter overspising av grauten. Lua har han godt trukket ned over ørene mens han stønner: ”Nå er jeg så mett at jeg snart blir ordentlig forbanna!”

Synnøve Sætrum

http://www.youtube.com/watch?v=WZ1J0k-oMTE&feature=related

Rhodos, Kalymnos, Telendos, Paros, Samos, Tinos,Mykonos, Lesbos og Athen.Øyloffing våren 2009.

Så sitter jeg her og skriver den siste betraktningen over fjorårets langtur til greske øyer..Fortsatt har jeg mange flere ord i hodet, og bilder for mitt indre øye. Likevel: Nok er nok, og jegtenker soga slutter her jeg.Intermessoer på Tinos og Mykonos hadde jeg også, men noe er bare mitt...
Mykonos by er smellvakker, og der fantes mennesker som er like så. Til å ha på skiva nesten.
Men, bare nesten.
Dra dit og se selv, er helt klart anbefalingen. 
Regnbuesteder er vakre. 

(Meg i Mykonos by...Foto: ;-))

Tinos hadde sin sjarm på mer enn et vis. Jeg fikk diktet en god røverhistorie der, og sovet på ei knallhard gjesteseng i bestestua hos en gresk familie. 
Det kommer jeg aldri til å glemme.

Øyloffing er en opplevelse. Jeg anbefaler på alle tenkelige vis. Det er bare å dra. Uten eller med følge... For meg var turen en av mine urealiserte drømmer. Følesen over å ha fått gjort det, og ikke bare gått og tenkt på det er ei fin erfaring.
Drømmen svarte til forventningene(og vel så det), og i dag, nesten et år etter, kjenner jeg i meg at jeg ville gjøre det igjen tvert om jeg fikk muligheten.

Noen erfaringer har jeg fått:
Jeg vet mer om hva som fungerer godt, og hva som ikke gjør det. Jeg er i grunnen klar for andre reiser også.
Til andre steder, antakelig andre land og verdensdeler,etter hvert. Verden er stor, og jeg har bare sett bitte litt av den. Likevel tenker jeg sånn at når jeg skal begynne se meg om i verden ,i relativt høy alder,
så er det greske et absolutt flott startpunkt...

Ikke en gang på turen følte jeg meg truet eller redd.
Det som er så fantastisk deilig med grekere er at de kommer akkurat så nær som du ønsker. Vil du være alene får du være i fred. Ønsker du det motsatte får du selskap.Så mye du bare orker!!!

Det er spennende å reise alene. Jeg opplever å treffe folk på en annen måte enn når jeg er i følge med andre. Alene stiller jeg hele systemet inn på en mer utadvendt frekvens, som gjør at verden kommer til meg på en annen måte. Dører åpner seg på uvanlige vis innimellom...

Dessuten så kan man alltid velge når denne reiseformen benyttes. Når jeg finner hyggelig selskap er det et eventyr,
og noen ganger er det veldig deilig å bare si "oxi simera", fordi man har null forpliktelser...
Bare seg selv i verden og ta vare på!

(Solnedgang i Mykonos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Da jeg beveget meg mot flyplassen i Athen 17.juni i fjor visste jeg at jeg ikke var lei i det hele tatt. Jeg tror ikke det ligger for meg å bli lei det greske. Jeg er simpelten grekofil, og får leve godt med det.

Sola, himmelen,det assur blågrønne havet, vindene,strendene, maten, lyden av språket (som jeg forstår lite av), musikken, mennene, kvinnene, barna,sovende hunder, utslåtte katter i alle tenkelige og utenkelige farger og fasonger, kirker, hus, båter, landeveier, gamle borger, ruiner, moderne uteliv og tavernaer, museer, historie, filosofi, litteratur, lyrikk,oliventrær, blomsterprakt, hvitt og blått, gult og mur, grønt og grønt. Karrige urer. Timian. Rosmarin. Lam Kleftiko.Blekksprut. Tzatsiki. Grønne milde oliven..Feta. Solmodne tomater.Vennlighet.

Og så videre, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre...

Skatter bak hvert et hjørne.

Da gjenstår det egentlig bare å si:
EFARISTÅ POLI og

MER!!!!!

Synnøve Sætrum

Sætrum)

”Jeg kjente at jeg ville være hos ham. Jeg innbilte meg i hvert fall det. At jeg ville sitte ved siden av ham og holde ham i tommelen, som da jeg var barn og skulle sovne. Legge ei hånd på panna hans og si at jeg var så takknemlig for at jeg hadde fått lov til å bli kjent med ham. Takknemlig for all den ukompliserte kjærligheten og alle de kompliserte erfaringene. At det ikke var hans skyld at mitt livs tema hadde vært prestasjonsangst og redselen for å bli forlatt.
Jeg ville legge hodet mot hans og hviske at utopien om en herreløs verden uten klasser, nasjoner, penger, krig og konkurranse fremdeles er den vakreste drømmen jeg vet om.”

(Åsa Lindeborg ”Meg eier ingen”,2007)



Anbefalingen er klar: Les boka!
På meg gjorde den enormt inntrykk.. Vakker smerte..

Athen

(Syntagma. Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Som himmelen... Foto: Synnøve Sætrum)

Fem dager og fire små netter igjen av turen...

Jeg spurte meg ikke om hvor tida var blitt av, for det visste jeg godt. Omfattende åndsnærværelse i dager under den greske sola. Jeg fikk dårlig gresk salat på kaia der, og matet kattunger i stedet i Lesbos’ hovedstad. Det var brennhett(også halv ni om morgenen… etter tre timer bussing fra Scala Eressos), og ingen oppbevringsbokser. Det ble mer promenering med sekken enn planlagt. Ikke at man dør av det etter mange uker med monsteret på ryggen, men likevel. Det var så varmt at jeg nesten ga meg til en aldri så liten indre klagesang før jeg tok meg sammen. ”Nei, drikk vann og grip dagen”, sa jeg til meg selv. ”Båten til Athen går ikke før seks”. Jeg fikk et fint lite intermesso i byen, som absolutt er verd å få med seg. Den er både livlig og vakker og grønn. Skyggefulle lunder fant jegog flust med tavernaer av samme slag. Det var lørdag, og grekerne hadde fri. Jeg ble nesten eksotisk igjen. Det er ikke overfylt av turister en liten bit ut i juni heller. Jeg satt der og hørte mennesket snakke språket jeg bare oppfatter noen få ord av, og tenkte det måtte vært lurt å ta greskkurs ved hjemkomsten mens jeg hadde ”melodien” inne. Vel, nå et år etter gjentar jeg fortsatt lydene av alfabetet etter stemmen på cd-en. Ting tar tid.

Et forsøk på å forhåndsbestille hotell i Athen mislyktes, men jeg fant ut at jeg fikk forsøke i Syntagma-området. Vekttall i statsvitenskap kan brukes til så mangt.Etter en del plunder med en billettkontrollør som avgjort ikke hadde dagen (for øvrig en av de ytterst få utrivelige grekerne jeg traff), fikk jeg betalt meg inn på firemannslugar(alene), nervesammenbruddet kom ikke (jeg tok nesten til tårene over den umedgjørlige fyren sliten som jeg var), og jeg sluknet som stearinlyset før åtte den kvelden.

Før jeg satte uthvilte bein på kaia i Pireus hadde jeg fått både ferskpressede appelsiner og middelhavsbrød i båtvestibylen. Slett ikke ille. Varm sol, men ikke brennhett. Deilig å komme inn så tidlig, og jeg konstaterte det var et utilsiktet sjakktrekk å slippe rush.

Jeg hadde vært veldig spent på hvordan det skulle bli å komme inn til millionbyen(etter sigende bor det rundt 4 millioner der) uten noen form for plan eller bolig. Jeg fløt på tanken om at det kom til å ordne seg. Og, forresten: Har man bare de pengene man strengt tatt må ha, og ellers har sansene på plass, kan det ikke gå annet enn bra.Dessuten er de fleste europeiske storbyer like på måten de er organisert. Man finner fram.

Pireus(opprinnelig en liten havneby) er gjennomorganisert for en båtturist. Bare å henge seg på en buss som plukker opp hvert 5. minutt (som på flyplass). Vips står man ved alle tenkelige og utenkelige busser, reisebyrå og ikke minst jernbanen. Jeg fant et tog, og turen til Syntagma tok omtrent en halv time.Billetten var så billig at jeg ikke husker prisen. Men, jeg husker jeg fikk kjøpt en fersk gresk brødring.

 

Jeg gikk av i søndagssola midt i hjertet av byen. Syntagma. Stedet hvor den moderne greske konstitusjonen ble knesatt.Det greske parlamentet ligger øverst, og ved den ukjente soldats grav foregår det spesielle vaktskiftet hver eneste time døgnet rundt. Athen eller Aten(gammelgresk Ἀθῆναι, Athenai og nygresk Αθήνα, Athina), fødestedet for vestlig kultur, demokrati og naturvitenskapene. Akropolis og arkeologi. Lykkelige dager med forelesninger i politisk historie, og andre med”forberedende” flyr gjennom hodet mens jeg kikker på de store hotellene på den ene siden av plassen. Neolittisk tid, mykensk palasskultur, aristokratrisk styreform, tyrannen Peisistratos, sentrum for arkitektur og kunsthåndverk. Storby ut av mange små. I noen epoker bare en provinsby, og så videre og så videre… Jo, det var litt av hvert som kom tilbake til meg utenfor den greske undergrunnen.

Det var ellers bare noen biler og meg, ikke så mange faktisk til å være i sentrum av millionbyen. Jeg fant en telefonboks ved plassen og begynte ringe et par foreslåtte hotell. Kun seng for ei natt på det ene, det andre var alt for dyrt.Rett bak meg ble en mann stående, ingen andre enn han å se. Jeg så han fulgte med, og varsellampene mine ringte. Syv om morgenen gjør de det. Han tok kontakt og sa han hadde hotell. Svært skeptisk fulgte jeg med mot ei bygning på siden hvor det skulle være reisebyrå, men først etter å ha spurt i en kiosk om det kunne stemme.

Jeg kunne vel ikke ane jeg ble møtt av en selger på den tida om morgenen. Igjen den greske turistindustrien, og hjelpsomheten for ei som meg. Da jeg satte meg på stolen inne i byrået så jeg de tre monitorene som overvåket trappene opp fra undergrunnen. Så de hadde sett meg og lagt to og to sammen. Helt fint for meg.

(Den greske konstitusjonen. Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Vaktskifte på den ukjente soldats grav. Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg fikk det jeg ville. Dusj og seng og frokost til en mye dyrere pris enn på øyene. Men, jeg ville sove i god seng, og bo sentralt. Mellomklassepris i Athen, er nesten som mellomklassepris hjemme."Once in a liftime", tenkte jeg og betalte.Ute av lommeboka, ute av sinn!

Jeg ble fulgt til hotellet, og fikk på veien forklart at jeg hadde det meste av severdighetene i gangavstand rundt meg. Bingo!

Fullstendig klar over at det er å banne i kirka tilstår jeg uten et blunk at jeg bare en liten time etter hadde frokost på MacDonalds. Hamburger med alt tenkelig tilbehør og klin. Hva det kan kalles orker jeg ikke ta opp nå.Ikke en tanke om regnskog eller amerikansk imperialisme streifet meg akkurat der og da. Kun nytelsessyke... Det var det beste jeg hadde smakt på en evighet. Kjernesunt gresk kosthold i mange uker hadde gitt meg rom for en durabelig utskeielse.Moral og etikk som et virvelløst dyr, greit nok, men junken smakte!

Jeg fikk med meg paraden på vei til den ukjente soldats grav. Korps og greier masjerende forbi, der jeg satt. Det greske parlamentet er til forveksling likt huset øverst på Karl Johan. Er det samme arkitekten?

Halv elleve var jeg kommet meg opp på høyden der Akropolis ligger.

Det er skrevet så mange reisebrev og historiebøker om det stedet at jeg ikke skal legge ut i det vide og breie. Jeg har sett stedet på bilder siden jeg kunne se, og jeg har lest og lest og lest. Så da jeg kom meg innenfor portene til området var åndsnærværelsen total. Der og da. Jeg husker jeg fikk gåsehud og tenkte: ”Nå opplever du noe helt spesielt”! Bygningene gjorde sterkt inntrykk.De er mektigere og større enn fotografiene gir inntrykk av. Og, så er det noe annet å stå på høyden og kjenne varmen og vinden, og bare ta inn inntrykkene... Vi er mange fra rundt omkring i verden som valfarter dit, og med god grunn vil jeg påstå. Et viktig sted for alle europeere, og ingen ulempe å ha lest seg gjennom noen tusen sider av antikkens historie.   Jeg ble der over tre timer før tørsten og sola drev meg nedover igjen.

(På Akropolis i Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Akropolis. Foto: Synnøve Sætrum)

(På Akropolis i Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

Utenom Akropolis? Hva gjør ei enslig dame fire dager i Athen? Masse masse masse. Det er utallige kjente turistmål å få med seg for den som lyster. Jeg nevnte jo arkeologi, og museer og gallerier er det nok for mange ukers ferie av.Jeg fikk med meg noen. Dessuten er jeg jo glad i å gå, hvilket jeg også gjorde.

(Utsikt over noe av Athen fra Akropolis. Foto: Synnøve Sætrum)

(Utsikt fra Akropolis i Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg rotet litt, men fant etter hvert fram og fikk ei viss peiling på hvor jeg var i forhold til hva. Jeg tok noen runder med de røde toetasjes bussene, som forøvrig selger billetter for to døgn. Utmerket for å få med seg mye og samtidig hvile føttene. På den tida jeg var der opplevde jeg igjen god plass og hyggelige guider. Må bare gjenta at det er ei lise å reise utenom sesong. Ikke for varmt og ikke "to hot and crowded", som grekerne selv kaller sesongen. Det er så flott å forsvinne i mengden.Bare glo, og oppdage, og lytte,og lukte, trekke det inn.Jeg er som en svamp i sånne omgivelser. Kanskje det kommer av min oppvekst på tettstedet som kaller seg "byen midt i Norge", og ellers det meste av det voksne livet i "storbyen" Kristiansand. Meteropoler er noe jeg til vanlig bare leser og hører om. Hvordan det er å leve sine liv i ei sånn gryte kan jeg bare med begrenset fantasi forestille meg. Noen sier Athen er skitten og forurenset. Det stemmer sikkert når det er for varmt.Alle bydeler kan neppe kalles vakre. Men, mens jeg var der  var det bare 36 grader (jeg var aklimatisert...husk det). Jeg så ingen fogg, og jeg bare nøt det. Skyggefulle vannhull er det dessuten nok av.Der kan man sitte og dikte historier om menneskene som passerer. Forestille seg livene som haster fram og tilbake... Jeg snakket mest med servitører rundt omkring. Resepsjonisten på hotellet var hyggelig også. En gresk bekjent tilbød seg å være gudie en dag...Å være passasjer på motorsykkel i den Athenske trafikken er en opplevelse i seg selv. I grunnen mangler ingenting i den byen. Norsk røykelaks og eggerøre på grovt brød over disk! Herlig formiddagsmat på en av gangturene. Ok, norske priser, men akkurat da var det verdt det. Jeg innrømmer glatt at jeg har gjemt møtet med det kulinariske Athen til neste gang. Jeg spiste ikke ei flis greske spesialiteter disse dagene. Selv om jeg ikke var lei av Hellas på noe vis, var magen ganske mettet på feta og olivenolje...De siste dagene var fokuset mitt helt andre steder. Fantastiske øyeblikk alt sammen, og jeg anbefaler gladelig overbevist grekofilt i veg...:-)

(Olympia. Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Olympiastadion. Foto: Synnøve Sætrum)

(Omiro torg Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Slik levde jeg der... Sommer... Foto: Synnøve Sætrum)

(Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Ei av Athens utallige små kirker. Foto: Synnøve Sætrum)

(Typisk Athensk. Foto: Synnøve Sætrum)

(Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Space robots future is now. Foto: Synnøve Sætrum)

(Utsyn fra et "vannhull" midt i storbyen. Foto: Synnøve Sætrum)

(Akademia Athen. Foto: Synnøve Sætrum)

Siden jeg går fikk jeg med meg mye atmosfære. Blandingen av det gamle antikke, og den moderne storbyen.Jeg er skrudd slik sammen at jeg gir meg ende over og bare digger sånt.Den greske vennligheten møtte jeg plenty av der også.Hellas hovedstad er verdt besøket. Å være fra Europa og ikke ha vært der, er etter mine begreper å gå glipp av noe vesentlig. Har et inderlig ønske om å komme tilbake dit en gang eller fem. Minst!!!

Synnøve Sætrum