Om sol og skygge

Sol og skygge. Det er det livet er på mange måter.
I solskinnet er alt klart og lyst, og trollene har en tendens til å sprekke der også.
I skyggene blir alle ting utydelige, men de blir ikke borte.
Noen ganger har jeg nok forsøkt å lukke øynene, ignorere og håpe på det beste, men det nytter ikke.
Det har noe med skyggene å gjøre.
For noen ganger er det som kommer ut av skyggene ubehagelig.
Det kan til og med hende man må si unnskyld, eller innrømme og ha begått en feil.
Noen ganger må jeg til og med be om tilgivelse for å ha trampet i salaten, eller på noen sine tær. Det kan gjøre veldig vondt, og jeg kan kjenne det i misforstått stolthet.
En stolthet jeg mistenker kommer av feighet.
Akkurat det er jeg ikke så begeistret for å kjenne på.
Likevel, når jeg strekker meg etter idealet ”absolutt ærlighet” er det det jeg ser.
Feigheten er jeg like lite begeistret for som løgnen(men refleksjonene rundt den får være til en annen gang). Det er noe så utrolig stusselig over det.
Noe man ikke fortjener å bli utsatt for, og noe man ikke skal utsette andre mennesker for.

Jeg har sagt unnskyld mange ganger i mitt liv, siden jeg ikke er helgen og kan gå gjennom livet plettfri. Det skal litt mot til, og bitte litt evne til å se på seg selv som et menneske og at medmennesker på veien trenger real behandling. Vanskeligere er det egentlig ikke.
Det er jo ingenting å være redd for. Jeg ville ikke hatt det som mål en gang. Enkelt å innse sin begrensning for en vanlig dødelig, som jeg jo er, og liker å være. Hadde jeg vært perfekt hadde en liten feil blitt alt for stor. Konsekvensen kunne jo blitt at jeg ikke kunne se mennesker, som er det jeg er mest glad i. Ei heller se meg selv i speilet, eller sovet godt om natta. Når jeg velger mobilisering av bitte litte grann mot og trosse feigheten unngår jeg å få det på den måten.

Tilværelsen er for det meste helt fantastisk, både med sola og med skyggene. Fint med litt skygge, men kunsten er å ikke la den vokse ut over alle grenser, for da overtar mørket. Der vokser som kjent det stygge. Eller som han sier i sangen, om ugresset, salige Afzelius:
”I mars har du fortsatt tid, du kan ta det før kroppene springer ut, men lar du det stå til sommeren er forbi så har det vokst deg over hodet til slutt…”(fritt oversatt)

Vel, dette er jo kjent visdom, og likevel klarer man altså å gå rundt og bære på det som er litt ubehagelig bare for…
Ja hva var det bare for?

Synnøve Sætrum