GOOD 9 AT HOME: SAWADEE PEE MAI ! HAPPY NEW YEAR ! GODT NYTTÅR !

Good 9 at Home, Rawai Beach, Phuket, 1. januar 2014

God morgen og god kveld 2014.
Rawai Beach fortsatt. Det suser i trærne.
Fasadene her er like grønne som naboens er rosa.
Fredelige timer, og det gode liv i tropene.
Det er nedtelling snart. Skal forlate dette fine lille stedet.
Kanskje kommer jeg aldri tilbake, eller kanskje blir det snarlig gjensyn.
Det vet jeg ikke pr. nå. Etter å ha lagt på vinden i snar tre måneder kjenner jeg en liten kime til nysgjerrighet. Lyst til å ta andre turer, kikke på andre land her i området. Jeg googler og leser og småplanlegger. Litt engstelig ennå, men jeg vet noe om å samle mot i takt med planlegging.
Den som lever får se, og jeg satser på å bli den eldste med alle mine utfordringer.
Jeg har vært her hos de skjønne menneskene på Good 9 at Home over halve tiden.
Ei drøy uke igjen, og så er det nordover til Chiang Mai med bare tolv- fjorten grader om natta og kvelden. I grunnen kjenner jeg at det blir deilig med hettejakke og dongeri.
Noe slikt har jeg ikke vært i nærheten av siden 10.oktober 2013.

Lett hysteri ja... og det syntes utenpå sammen med all svette og latter. Det er ingen spøk i trafikken her.

Uten hjelm og i det hele tatt thaimaner... 31. desember 13.

Foto: Applerich Oppa

 

Jimmi og Applerich... Foto: Synnøve Sætrum

Ja, det var første egofokusering. Lett når en gjør opp status for et år. På mange måter har dette året vært et av mine beste.Som kjent har jeg fått fingeren ut og tatt fatt på noe jeg har drømt om lenge. Reisebrev fra Thailand igjen. Foreløpig er jeg ikke kommet meg lenger, men det er helt greit. Her sitter jeg og ruger ut noen planer om hvordan jeg skal reise i Europa til våren. Kjenner på at jeg er norsk, og europeer først og fremst. Noen blir boende i Thailand, uten at jeg akkurat pr. nå kan tro jeg er en av dem. Som jeg har skrevet og sagt til det kjedsommelige: Sånn uti mars en gang blir det alt for varmt for meg. Og der oppe på kloden blir det vår og sommer, så det trekker.
Middelhavet er for meg det vakreste havet på jorda.

 Noen har ønsket meg veldig lykke til, vært glad på mine vegne og uttrykket at de savner meg.
Jeg takker for alle de menneskene, at jeg har noen som er glad i meg sånn som jeg er.
Folk å komme tilbake til ved vegens slutt. Flott familie, bunnsolide venner. Takk for at dere finnes alle sammen i familien. Alle dere som er det ubetalelige i tilværelsen min. Om jeg er langt borte er dere likevel nært meg hele tiden. Tenker tanker hver eneste dag.
Varme, raushet, omsorg, sannhet, latter, smil og noen tårer.
Jeg takker for alt dere har gitt meg i 2013.

 So far, so good.

Samtidig har det vært mye alvor i 2013.
Jeg har mistet ei venninne brått og i meningsløs sykdom.
Da juli var på sitt varmeste var vi mange som fulgte henne til det siste hvilestedet.
Vi var jevngamle hun og jeg. Sjelevenner på den samme kursen i mange år.
Livet mitt ville vært fattigere uten henne. Jo det var uendelig trist.
 Og selv om ikke kontakten var den aller beste de siste par årene av livet hennes er det vanskelig å helt godta at det aldri kan gå an og ta en telefon mer. Aldri flere timer med fiskestanga.
Ingen måltider, eller samfunnsdebatter. Litteratursnakk og sjebbepreik. Kino, teater, måltider og åndelighet. Turer i skog og mark. Sykkel og bil. Indre Agder rundt. Fjellturer og så videre og så videre. Oppriktighet og samhold forsvinner med døden. Den er stille, og endelig.

2013 har så til de grader understreket at en dag er det slutt.
Flere andre venner kjemper mot livstruende tilstander. 
Kreften er kommet inn for alvor i omgangskretsen. 
Noen får vite det er kort tid igjen på jorda, andre blir friske. 
 Kreftsykdommer kan være nådeløse. Ikke at ikke andre typer alvorlig sykdom er det, om de er aldri så sjeldne. Uansett: God bedring i 2014 dere. Sender en ekstra god klem herfra.

1.januar 2014

1. januar 2014.
Jeg ønsker et nytt år velkommen.
Nyttårsforsetter?
 Nope.
Satser på å være en pilegrim i året som kommer også, og det kommer til å gi mange inntrykk og opplevelser. Skrive det jeg greier skrive, og eller fylle dagene med så mye mening jeg bare kan.

Rawai. Foto: Synnøve Sætrum

Viking(innen) la seg halv tre, for det var happy-new year i natt.

Veldig seint til å være meg. Tre kruttsterke kopper kaffe sånn rundt klokka ni gjorde susen. Ellers hadde jeg nok sovet fra smell og lykkens ballonger i natta. "Rawai landing pier" viste seg å være et utmerket sted for møte med 2014. Sawadee pee mai. Godt nyttår.

 Denne dagen blir nok en av dem i sakte kino.
Akkurat nå er det allerede så varmt utenfor at den trøtte har lagt seg i hi.
Er returnert til senga etter kaffe, kinesisk smultring, tre thaispesialiteter, en fingerbanan og på nattbordet finnes to miniatyrappelsiner til skrelling.

Sodaen er åpnet og jammen står der litt av en cola zero fra i natt.

Akkurat nå hører jeg Tunein radio. I det fjerne hører jeg stemmer.
Noen sitter i den dype skyggen og snakker over frokosten.
 Ikke bare meg som var sein denne dagen.

Alle verdens digitale radiokanaler tilgjengelig på skrivebordet.

Jeg må si jeg begeistres for teknologien, og at noen unge damer lærer meg noen av mulighetene.

Suger ikke alt fra eget bryst her uti den digitale tidsalder.

Åttitallet "ruler" og tordenen ruller med Garth Brooks.

Utenfor er det bris og sola skinner fra skyfri himmel.

Det er virkelig et godt nytt år til verden dette.

Jeg kjenner jeg elsker livet akkurat her og nå.
Deilig å kunne velge ei trygg myk seng og stable seg med puter i ryggen.

Nyttårsaften 13  Foto: Applerich Oppa

Hjemme i Skandinavia sover alle de menneskene jeg liker å være sammen med.
De jeg er gladest i.
Sånn er det.
Likevel følte jeg meg langt fra ensom i går kveld.
Rose tok meg med på pub, og mopedtur i Thailand...
Jeg ble både ganske svett og lett skaka.
Jammen er det mange som kjører uvettig om hun ikke gjorde det.
Etter hvert så jeg også at de fleste setter seg bak rattet etter å ha tatt seg noen øl eller en og annen hikkas eller fem. Jeg telte ikke den enkeltes konsum, bare konstaterte. Så mopedkjøring er ikke noe for meg, selv om det var en opplevelse... Ansiktsuttrykket ser ganske vilt ut, ikke sant?

 Nyheter leser jeg. NRK melder at det var rolig overgang til nytt år i Norge.

Fyrverkeriet i Oslo var vakkert.

Ok helt idyll kan det ikke ha vært alle steder.

Noen omkom i bilulykke, og en og annen veivet med kniv.

En annen ble pågrepet etter skyting i et hus.

Hvorfor må man gripe til våpen?

Hva er det som skjer?

Skjer stadig vekk mener jeg?

I verdens beste land...

Skurr. Skurr. Skurr.

 

Fyrverkeri er vakkert.

Pump og prakt.

Men jeg leser om elendigheten i Sør-Sudan.

Tenker på krisen i Hellas som er det andre landet i hjertet.

Noen ganger tenker jeg på å leie noe for lang tid, veldig lang tid et eller annet sted i det fantastiske landet jeg oppfatter Hellas som. Krise eller ikke krise. Smog er et problem leser jeg, men det skyldes fattigdom og krise påført vanlige folk av kapitalens spekulanter. Sånn er det.

Troikaen og de andre vil stramme til enda mer.

Det skrives at pengepampene krever enda flere innstramninger som vil kaste titusener på gata.

Var det noen som sa pengemakta er snill?

Noen som ønsker seg samme blå-brune tilstandene i Norge?

Det skal bli spennende å høre hva hun sier sjefen for de blå-brune.

Hva som kan ventes i 2014 for alle i Norge som allerede sliter?

Tviler på det kommer noen oppmuntrende meldinger...

Jeg er faktisk urolig og redd for å miste livsgrunnlaget.

Ser de blå-brune tilskriver slike som meg skylda for hva som måtte være galt...

Og politikerne som har vært for fordeling av godene nærmest som skadedyr.

Enkelte blå-brune analyser sier oljeeventyret har vært ødelagt fra starten av fordi politikerne ønsket den skulle bli mange til godet i stedet for noen få milliardærer.

Om jeg tøver? Nei da.

Les noen finansanalyser og se. Selvsagt kommer her noen spissformuleringer fra mitt tastatur. Ytringer i fred og fordragelighet. Jeg oppfordrer verken til vold, statskupp eller annet.

Bare sier det jeg mener jeg ser. Noe er kanskje "sannheter", annet høyst subjektive opplevelser.

Det er lov å la være lese om en ikke liker det.

Her er ingen lesetvang eller prosjekt indoktrinering.

 

 

Utsikten fra senga 1. januar 2014  Foto: Synnøve Sætrum

 

Grunnlovsjubileum i Norge 2014.
Kanskje jeg må sørge for å være heime til feiring på 17.mai?
Eller om jeg ikke er det feire der jeg er. I ei sjømannskirke eller på en eller annen tilstelning. Nordmenn ute i verden markerer hvor de kommer fra.
Jeg er medlem av det norske samfunnet.
 I Hua Hin finnes foreningen "Nordmenn i Hua Hin", og der er jeg også medlem.

Hmmm... Nå vet jeg ikke om det er sammenheng her i denne teksten.
Det får våge seg. Jeg ønsker meg i alle fall mer vennskap, samtaler, omsorg, kjærlighet, musikk, kultur, opplevelser og at vi snakker med hverandre i stedet for å gnage om fasadene. Det er jo bare skallet likevel. Hva finnes innenfor? Hvem er vi? Hvor går vi?
Livet blir kortere og kortere. For meg virker det helt bortkastet med totalfokus på det ytre...

---------

Jeg snakket på Skype med min søster.
Hun hadde hatt kjøttkaker her om dagen.
Det tenker jeg på, og at jeg vil ha lutfisk når jeg kommer hjem igjen.
Ble plutselig hol på europeisk/norsk mat.
Så beina svingte rett inn på en fransk restaurant hvor jeg fikk frikassé.
Det var himmelsk.

Fransk frikasse Foto: Synnøve Sætrum

Jo verden går videre, og enn så lenge og klokka halv elleve.
 Det er på tide å sovne.
Tusen takk for alt delt i 2013.
Jeg tar meg en nyttårsblund.
God morgen og god kveld Norge...

 

Good 9 at Home, Rawai Beach, Phuket, 3. januar 2014

 

Organisering må til. I dag har jeg sendt hjem kilovis med klær, sko og elektriske ledninger og duppeditter jeg ikke bruker. Flytter meg nordover i Thailand om bare noen dager, og jeg vet av erfaring at jeg ikke trenger helt den samme garderoben.

Bussbilletten er kjøpt. De grønne VIP-bussene er supre og relativt rimelige sammenlignet med fly.

Dessuten er det ikke noe som haster. En lang busstur inneholder tid til refleksjoner og ettertanke. Det er noe med å få hodet med på at jeg faktisk flytter meg over store avstander. 21 timer tar det.

 

Yanui Beach halv ni om morgenen. Foto: Synnøve Sætrum

 

2.januar gikk til strandliv og grilling. Først alene ved Yanui ennå en gang.

Skjønt alene og alene. Det blir temmelig stinn fult der nå. Høysesongen gir mer mennesker enn idyllen kan greie å ta unna. Helt riktig å fjerne seg fra strendene nå.

Eventuelt vende tilbake uti mars når alt har roet seg.

Gårdagen hadde også en kveld.

Grilling på thai.

Det var fantastiske timer og et langt måltid.

Blir mer og mer begeistret for all denne maten med smell i.

 

 

Jo 2014 er godt i gang. Jeg konstaterer at jeg ikke er ensom.

Det vil ta ei stund før hungersnøden setter inn.

Ørkesløshet tror jeg neppe blir problemet i dagene som kommer.

Denne fredagen hviler jeg skinnet som fikk seg et lett rødlig preg.

Skulle jeg komme til å kjede meg får jeg tenke som Anne-Grethe Preus og Kongen:

"Kjærligheten er et sted å feste blikket "...

 

Størst av alt er jo den.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 





SAWADEE PEE MAI ! 

HAPPY NEW YEAR !

GODT NYTTÅR !

Somebody to love...

VELSIGNELSER...

Små detaljer som gjør dette bostedet så hyggelig. 1.juledag 13. Foto: Synnøve Sætrum

 

When I 'am awake and cannot sleep, I Count my blessing's instead of sheep...

 

Jeg teller mine velsignelser første juledag morgen ved Rawai Beach.

For det første er jeg privilegert som fikk en morgen. Noen døde i natt og gjorde det ikke.

Det tenkte jeg da jeg åpnet øynene. Så vandret tanken videre til at her er i fantastisk seng jeg sover i. Passe myk og god. Her er dyne, og det får meg til å føle hjemmefølelsen.

Dessuten er det stille om natta.

Kun noen gjester som kommer hjem, og en og annen gekko som smatter. 

For det andre, om noen synes jeg var selvmedlidende julekvelden så var det ikke sånn det var.

Det er ikke synd på meg i det hele tatt, og jeg opplever det som en velsignelse å ha noen mennesker jeg savner. De som er de viktigste for meg på jorda. Familien min, hele familien min. Dessuten har jeg en utvidet familie noe ikke alle har. Velsignet være den. Venner har jeg også, og mange av dem var i tankene mine i går kveld. Jeg kunne velge å være i varmen og bedring av helsa mi. 

Slikt koster julefeiring alene.

 

Eller det vil si:

Valget var mitt, og jeg tok det helt selv. 

Kunne bare ikke feire jul og nyttår noe annet sted dette året slik jeg kjente det.

For meg er det bare så viktig med ordentlig seng, stillhet og rent rom.

"Time out" ved Rawai, og så må den velsignede sørge for å ha papirene i orden. 

 

Thailandske delikatesser til 1. juledagsfrokost. Foto: Synnøve Sætrum

 

Sovnet seint, og våknet like så. Nå er det ettermiddagen her, og jeg har akkurat fått manikyr, pedikyr og beina skrapt nye for trehundre thailandske bath, eller femtisju norske kroner. For en verden jeg lever i. Har sittet i dyp skygge, og bare hatt det fint mens noen steller slik med meg.

Supervelsignet... Sa jeg det?

 

Rett i etterkant kunne jeg klar i toppen og med fornyede negler gå rett inn i et migreneanfall.

Ikke av de sterkeste heldigvis, og jeg har nå langt meg litt ned. Paracetamol mot litt murrende verk, og om en times tid eller to er jeg god som ny igjen. Som om ikke det er nok så spurte de meg om jeg ville ha norsk mat i kveld. Jeg takket høflig nei og sa som sant er at den thailandske maten passer meg helt utmerket. Jeg kan ikke se for meg ribbe og tunge poteter i denne temperaturen.

 

 Tankene mine kretser rundt dem som sikkert sitter ved 1.juledags frokost bordet i nord. Det er faktisk en gave å ha noen i tankene et sted som heter hjemme.Håper alle hadde ei utmerket feiring, og fikk mye fint. Gaven fra undertegnede kommer når jeg kommer hjem. Jeg skal nemlig til Chiang Mai og da...Avreisen fra Asia er ikke bestemt ennå. Mottoet er å gjøre den nordiske vinteren kort, helst ikke-eksisterende.Det har vært luftig bris i palmene innimellom denne dagen, og lettskyet sommerdag. Bare tjueåtte grader og lettskyet. Siden jeg stod seint opp slo jeg straks fra meg stranddag. En velsignelse å kunne velge i tillegg til at jeg ikke på noen måte har panikk for at det ikke skal bli nok sol. For det blir det, og jeg orker ikke lenger den der mer enn nok følelsen. Solfaktor 70 i bruk.

 

Jeg leser pavens oppfordring om mindre selvopptatthet. Så kanskje jeg skulle tenke på andre enn meg her jeg sitter og har iste i glasset. Så normalt det kan få blitt her på Good 9 at Home mens jeg leser at kronprinsparet fikk julen forsinket på grunn av været. "Stakkars"... Kanskje jeg skulle toe mine hender, men nei vet du hva. Dem er det da slett ikke synd på. Astronautene vandret i rommet på julekvelden, og hadde det garantert helt utmerket. Jeg er glad jeg hadde beina godt plantet på jorda.Ei gammel bombe forstyrret freden for noen i den belgiske byen Gent.

Jeg visste ikke at det fantes en by med det navnet før akkurat nå.

Syklisten som forsvant i Telemark ble heldigvis funnet i god behold.

 

Snowden har ikke fått amnesti, og jeg er glad det ikke er meg.

På den andre siden synes jeg han har påpekt veldig mye viktig.

Overvåkning, manipulering og maktmisbruk er noe skit nemlig. Jeg tar sjansen og sier det selv om det kanskje betyr jeg aldri slipper inn i landet han kommer fra. Er det bare halvparten så vanvittig som det han har "lekket" om så blir også dette utsagnet registrert.

Jeg mener, det er jo en google-konto dette her. Kanskje den også er velsignet....

 

Julemåltid på Good 9 at Home. . Fantastisk sjømat. Foto: Synnøve S

 

 

---

 

26.12.13 stod jeg over frokost.

Kaffe, soda og litt thailandske delikatesser kom jeg ikke utenom.

Jeg ble invitert på thailandsk frokost med ris, omlett og suppe som hører med.

Klappet meg på magen og ristet på hodet mens jeg sa "baby coming soon"...

Siden jeg lever som ei dronning her har jeg nå trukket inn igjen, i kjølig rom og skal ha en liten formiddagsblund før jeg tar beina fatt. Gå litt må bli dagens syssel.

Fotografere og kikke litt rundtomkring opp etter veien.

Kanskje til og med ta en lokal buss et eller annet sted jeg ikke vet hvor er enda.

 

Jo, velsignelsene er mange her. Kvelden som gikk var super.

Når en er alene på tur er en ikke alene på tur, i alle fall ikke her.

Det ble asiatisk sjømat. Velsmakende som bare det.

Godt selskap og fine diskusjoner.

Mange nasjoner ved bordet.

Alt er mulig.

 

1.juledag 13 ble til kveld med god prat og mange rundt bordet. Foto: Synnøve Sætrum

 

Jeg sendte takknemlig takk til alle engelsklærere, og er glad for påvirkningen sånn generelt.

Språk binder og skiller. Jeg kan ikke thai, men engelsk.

 

Synnøve Sætrum

JULEKVELDEN 2013

Good 9 at home, 24. desember 13. Foto: Synnøve Sætrum

Fyrverkeri og det er midnatt i tropene.
Julefyrverkeri, og for de fleste andre turistene begynner feiringen først nå.
Det er i morgen det er gaver og alt det der.
Her på gjestehuset har de pyntet treet utenfor, og jeg ble fortalt at de fikk det av en gjest som var her i fjor. I dag kjørte søte Jimmi ens ærend etter glitter og lys. Stemning skaper de jammen.
Jeg er enda mer takknemlig enn tidligere for å slippe fire felts sterkt trafikkert veg rett utenfor døra. Hadde ikke vært helt samme idyllen om den ene etter den andre traileren raste forbi.
Biltrafikken i verden tenker jeg må kvele mye ro...
Selvsagt kan jeg ikke gjøre annet enn å godta at den er.
Den stopper ikke om jeg synes det er aldri så trist.
Ikke kan jeg gjøre noe med livsfarlig kjøring heller.
Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvor jeg bor i forhold til den.
Jeg vet det!
Veger eller ikke veger så sitter jeg her og er glad.
Kvelden har vært spesiell.

Jammen dukket ikke den norske laksen opp på det asiatiske julebordet.

Men, med dressing som smeller.

 Smakte godt om enn skeptisk...

 Ikke farlig å være på tur aleine her... Aleine er jeg bare når jeg vil..

Hyggelig julefeiring...

Den er straks historie denne julekvelden. Så ferdig er den at jeg ligger på magen i senga.

Puta under meg og pc-en opp mot sengegavlen. Tv-en står og suser med noe engelsk.

Klør meg litt på den ene puppen hvor jeg har pådratt meg nok et digert myggbitt.

Krapylet var plutselig inne i bikinien i går, og faen som de biter. 
Enten de er store eller små.

Giftige som fy er de også.

 Skikkelig allergisk reaksjon og jeg vet ikke riktig om jeg skal være glad for det...

Selv om jeg så til de grader kjenner at jeg lever.
Kanskje man skulle slutte med overdel ?
Nei, den tiden er definitivt forbi...
Jorda kaller... ;-)

 

Julaften 2013 ved Rawai Beach, Phuket, Thailand.
Sitter i senga og det er kveld.

Jeg savner det voksne barnet mitt veldig, veldig.
Resten av familien og så Castor.
Ja, og noen venner jeg gjerne skulle børi litt ved sammen med nå i romjula.
Jo da, det er på høytiden man skal kjenne sine følelser. Ikke sant?
Jeg kan kjenne lukten i kjøkkenet hjemme hos mamma og pappa.
Det lukter godt. Ribbe og alt tilbehøret.
Ser for meg glassene, serviset, bestikket og alt sammen som hører jula til.
Jo, akkurat på julaften lengter jeg hjem.

"Merde", den fulle unge franskmannen banner i gangen utenfor her.
Heldigvis har han ikke med seg damer hjem for å danse denne kvelden.
Tror det hadde blitt litt kjedelig.
Han har det med å være overstadig under pari...
Skjønner?

 Jeg klør mer, og trøster meg med at i morgen er det atter en helt vanlig dag i tropene. 

Ei stund har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke sitter ved bordet hjemme, og dratt litt tanker om både det ene og andre. Alle mine tilkortkommenheter, svik og alt det som ikke har vært så bra. Sånne alenetanker som kan dra en langt ut på jordet om det ikke blir satt en bråbrems på.
Heldigvis, så virker den nå her 27 minutter inn i 25. desember.

 

 Vi har da Skype i disse dager, og det er som å sitte i samme rommet.

Både med barn, foreldre og andre. Jeg er utrolig takknemlig for teknologien.

Tenker på før i tiden når folk dro til sjøs eller utlandet og bare ble borte i uker, måneder og år.

Ikke noe kontakt, og det kunne være tungt for den som gikk hjemme og tenkte.

Har vært en sånn hjemme-tenker, så jeg vet litt om hva det innebærer.
Sånn er det ikke nødvendig å ha det i disse multi medie tider, og det er jeg takknemlig for.
Blå tanker og savn er ikke usunt.

Det får meg til å tenke på viktige mennesker i livet, og hva som betyr mest.

Så er det noe med disse høytidene og familietegnet over dem.

I gangen. Norske konsulatet i Phuket. Foto: Synnøve Sætrum

 

 Jeg har ellers ikke vært alene i det hele tatt denne dagen.

Den begynte med tur til det norske konsulatet for å skaffe orden i papirene.

Det fikk jeg. Trenger ikke tenke på annet enn noen stempel over nyåret.
Snudde i døra på immigrasjonskontoret for der var det kaos i varmen.
Men, jeg er fornøyd med at papirene er oversatt, og at jeg har de riktige søknadskjema klar i skapet.
Trenger bare fylle ut og så ta en tur bortover etter nyåret. Ordne alt før jeg skal til Chiang Mai.
I grunnen er det ganske deilig å tenke på å skulle nordover i landet.
Få kjøligere netter og morgener.
Kan til og med hende jeg må handle klær.
Eller hjelpe en fattig som fryser.... ;-)

Julekvelden 13 ble jeg invitert med på grillparty.
Jeg har spist så jeg holder på å sprekke.
Ingenting manglet.
Heller ikke selskap og god stemning.
Thailand er et godt sted for enslige glade tanter.

Juleselskap 13. Foto: Synnøve Sætrum

Så da sier jeg god natt og takk for i aften.

Fortsatt fredelig julefeiring dere !

Synnøve Sætrum

MORNING HAS BROKEN...

 

Morning has broken...

Fredag den 20 desember 2013 ved Bang Niang i Thailand.
Skal nyte den siste dagen på stedet før jeg drar tilbake til Rawai for stillhet, refleksjon og "time out".

Jeg har sovet godt kanskje fordi kvelden i går ble så spesiell. Sovnet i tanker om alt jeg har og hvor godt det er å "bare være". Det som ikke er noe bare.
Ingen selvfølge å sovne med dyna tett rundt seg og gode utsikter til en ny dag. Takk Gud, tenkte jeg.

Morning has broken...
Riverside Guesthouse har akkurat gitt meg frokost i resepsjonsområdet.

Kylling- og ostesmørbrød for å si det på godt norsk.

Tredje kaffekopp og første flaske soda smaker.

Ikke noe revolusjonerende,men det er de små detaljene som teller når alt kommer til alt.

Det store i det små og det lille i det store.

 

Takknemligheten over å være i tiden og verden er sterkere enn vanlig.

I går så jeg et medmenneske på jorda miste det dyrebare...

Jeg satt på en fortausrestaurant for å spise for kvelden, og måltidet fikk en brå slutt.

Lyden var dump og skrapende da mopeden traff bilen.

Hun hadde vært på 7-11 og skulle ut i trafikken igjen.
Den som dundrer forbi her så en kan miste pusten og livet. 

Jeg satt sånn ti meter unna, helt paralysert, og så på dramatikken.

Medmennesker kom til og gjorde det de kunne for å hjelpe.

Ambulanse og et annet blinkende ulende kjøretøy kom på under fem minutter.

Leger, sykepleiere gjorde det de kunne.

Dessverre ble det ikke ambulansen som tok henne med seg.

 

I ly av mørket ble jeg sittende der ei stund til.

Jeg spiste ikke mer.
Kunne se blodet renne fra den livløse kroppen på asfalten.

Følte meg nummen og rar, og langt bortenfor det vanlige.

Selvsagt gråt jeg, mens jeg frøs i tropevarmen.
Ei av de ansatte damene på stedet satt litt sammen med meg.

Vi hadde gåsehud begge to.
Snakket om trafikk, liv, død og gåsehud.
Jeg vet ikke hva gåsehud heter på engelsk.
Hun spurte meg om det.
Er det noen som vet?

 

Sløret mellom liv og død er tynt.

I brøkdelen av et sekund trekkes det vekk og alt blir stillhet. 

Jeg vet ikke hvem hun var, hvordan hun levde eller hva som var hennes drømmer og ønsker.

Det jeg derimot vet er hvor alt tok slutt. På asfalten rett ved siden av 7-11.

Jeg tviler sterkt på at det var det hun ønsket for ferien sin.

Hvil i fred medmenneske !

 

En annen gjest her på huset forteller meg at det er gått mange menneskeliv utenfor her de siste ukene.

Trafikken i Thailand er ingen spøk.

Jeg skriver, ergo er jeg.
Morning has broken...

"Praise with elation, praise every morning... Gods recreation of the new day"...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



NOTHING ELSE MATTERS...

Beetwen the devil and the deep blue sea...

......

HOLIDAY

IN YOUR EYES...

SAME SAME BUT DIFFERENT....

Vegen ved siden av her... Foto: Synnøve Sætrum

 

Deilig thailandsk mat fra det lokale markedet denne seinettermiddagen.

Soda med isbiter og lime.

Alt smakte fortreffelig.

Vårruller og grillspyd.

Nok i massevis for en førtikroning.

Jeg nøt det hele i resepsjonen.

Burde sagt balkongen siden den er så stor, og har både stoler og bor.

Trives ikke der.

Myggen har utmanøvrert meg totalt, og fukten i lufta.

Grønn og rød chili smeller mot ganen og varmer leppene. Yummi. 

Pepper og visse typer curry er blitt en vane magen snart er helt med på.

Same same, but different ! 

Klappe meg selv på skuldra:
You've comed a long way Synnøve !

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Etter måltidet gikk beina av seg selv mot mulig massasje.

Ikke til stedet jeg var i går. Der hadde jeg turens første, pent sagt, elendige massasje.

Oppdaget nesten sporenstruksen at dama ikke kunne det.

Så startet grubleriene om hvordan jeg skulle få avsluttet seansen uten at hun mistet ansikt.

Jeg kikket meg rundt og oppdaget "falang" i ledelsen.

Den typen utlending som ikke er noe grei med thaier, spesielt ikke damer.

 Mørket kan skjule et og annet i alle fall for en grønnskolling som meg. 

Erfaringsmessig er det  bedre å ta en litt eldre enn de helt unge massørene første gang.

So far so good.

 Det ble den ene av ti ganger det ikke går bra.

Når jeg kikket litt bedre etter oppdaget jeg at der var blue-light i lokalet.

Ikke-redlight.

Dog, som de uttrykker det her:

Same, same but different.

Et utkledd bordell?

Jeg holdt ut.

Hun klappet meg tålmodig på beina en time.

Refleksologi var det ikke, ikke vanlig fotmassasje heller.
Bare noe klatt jeg ikke kunne avbryte.

Damen slapp å miste ansiktet, og eventuelle represalier som kunne fulgt om jeg hadde klagd.

Kan likevel ikke hjelpe for at jeg tenkte det sikkert var helt andre typer massasje hun pleide gi.

En tildragelse var det. Slett og rett.

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Jeg gikk lenger i kveld, forbi blue-light-huset.

Intervjuet nærmest om refleksologi og fortalte om mine lange reiser i landet.
Bra det, for jeg fikk den ekte typen.

Vi snakket en del.  
Hun hadde ikke vært i Norge.

Når jeg forteller hva en slik behandling koster hos oss forstår de det rett og slett ikke, men repliserer ofte et morsomt ønske om å bli med i kofferten.
Det høres jo ut som rene Utopia der oppe på den andre siden mot nord. Virkelig som vi velter i penger. Når engelsk-kunnskapene mangler og jeg ikke snakker thai kan jeg ikke forklare.

Nattemørket har tredd frakken over Bang Niang.
Denne dama liker å gå tidlig til sengs om kvelden. Enten jeg er her eller der.
Føler slett ikke jeg går glipp av noe. Rangler jeg mister jeg bare våkne timer.
Elsker rolige morgener og uthvilte dager.

God massasje og stell av føttene denne tidlige kvelden gir forhåpentlig god nattesøvn.

Det har vært en mangelvare her på dette herberget.

 Så da kan en sette seg på senga og nyte det faktum at jeg bare er.
Tåa verker ennå såpass at jeg kjenner jeg har kropp også.
Nok er det bare å være her på rommet. Kjenner det ikke som jeg går glipp av noe som helst.

Jeg er sikkert veldig kjedelig, men med det følger en god porsjon forutsigbarhet.
Liker det jeg, og det er ikke uforenelig med endringer og opplevelser.
Jeg har vært ung, jeg har vært syltynn, og jeg har vært på pub.
Nå er jeg ikke fullt så ung, ikke fullt så tynn og jeg er aldri på pub.

Same same, but different!

Synnøve Sætrum

......

 

Jeg betraktet i mange timer en voksen utelukkende komme med negative korrigeringer til barnet sitt. Et barn som åpenbart bare ønsket seg kjærlighet, bekreftelse og aksept.

Lenge ble jeg sittende og se.

Gruble.

Var det ikke jeg som sa at man alltid har plikt til å stå på den svakest sin side?

Så sa jeg det til denne voksne.

Selvsagt fikk jeg så hatten passa og beskjed om ikke å legge meg borti barneoppdragelsen hans.

Vel, jeg har i alle fall sagt noe, selv om det ikke nytta.

 

Synnøve

Similanøyene og hermenuetikk(en)....



Ettermiddagspanorama . . . Foto: Synnøve Sætrum

Alltid har jeg vært spørrende og søkende.

Ikke nødvendigvis tatt det som blir presentert som "sannheter" som god fisk. 

Ofte handler det om å stille gode spørsmål og ikke nødvendigvis finne alle svar.

Noe forblir undring og refleksjon.

 Da jeg stilte spørsmål som unge hente det jeg fikk tilbakemelding at jeg "ikke måtte være så negativ" i stedet for svar.  Jenter skulle være søte og blide. Godta tingene som de ble presentert, særlig på barneskolen. Så vidt jeg husker har jeg hele livet hatt det noe trangt i den rollen.

Ikke for at jeg ikke har vært og er både søt og blid når det faller seg naturlig, men et menneske er da ikke bare det. Tidlig tenkte jeg om og om igjen;- Det må da være noe mer!

 

 

 

Da jeg fortalte en gresk mann og venn om planene mine for vinteren og muligens de neste årene spurte han:"Kan du som kvinne, i din alder, ta et så stor skritt"? Videre delte han noen tanker om hvor bra Norge synes å være, og at jeg måtte slutte og se så negativt på landet mitt. (Vel, vel jeg synes Norge er bra, og at det meste fungerer veldig bra. Noe jeg har skrevet om fjøksen ganger. Skal ikke kjede lesere med det. Skulle noen være i tvil om hva jeg mener er det bare å lese under etikettene om uførepensjonistens liv, noen av reisebrevene, diabetes, depresjon, brev fra et liv osv. osv.)

 

"Lucky me" er ord jeg sier ofte i møte med andre på reise.

Så min greske venn oppfattet ikke hele bildet.

Sånn er det når språk- og kulturforskjeller kommer inn i tolkninger.

Jeg forklarte etter beste eller kanskje fattig evne at vinteren ikke er så god for min helsetilstand.

 "Ok, you have the snow, we have economic crises", svarte han. Underforstått "stick to it"...

Det der med at jeg er kvinne gadd jeg ikke en gang å kommentere.

 

Kjennemerket for Similanøyene  Foto: Synnøve Sætrum

 

 Alder og kjønn kan ikke være noen grunn for å la vær, så fremst en greier stå på beina.

 Ikke sant?Jeg ser at vi er veldig få voksne damer aleine på reise a la backpackere i for eksempel Thailand. Hvordan det er andre steder i verden vet jeg ikke, for der har jeg jo ikke vært?
Noen som har erfaringer å dele?
Det slår meg at flertallet av oss rundet femti er etablerte i betydningen knyttet til hus, heim og arbeid. De godt voksne bor som oftest på andre typer hoteller og er på tur i kortere perioder.
Lommebøkene til folk fra Skandinavia er nok i gjennomsnitt betydelig feitere enn min.
Jeg leste nettopp en undersøkelse som fastslo at ei gjennomsnittlig inntekt i Norge nå er på 500 000. Jeg fatter det ikke. For meg er det flere hundre tusen som mangler, og jeg kjenner da alderspensjonister som ikke har det til sammen en gang etter et helt yrkesliv.
Så det er noe forvrengt dette bildet som er skapt av at alle er styrtrike i landet øverst i verden.
Jeg kommer til å fortsette å poengtere det. For det er så stille fra oss som er i gruppen som har det rimelig vanskelig med å få pengene til å strekke til i Norge.For meg er det en av grunnene til å pakke sammen og dra. Vel, nok om det.

 

Et hjerteblad i melissanden som bestilt trøst for den vonde tåa! Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Etter en litt tufs gårsdag hvor jeg sov mye sitter jeg nå i resepsjonsområdet på Riverside Guesthouse. Noen dager her og det er klart jeg foretrekker støyen fra den dundrende ferdselsåren (fire felt) framfor balkongen mot sumpen. Den er dyp og har god plass, men for meg blir det for hett og for mange mygg. Den lille bekken fungerer jo som et klekkeri av den slags. Jeg registrerer fire kraftige myggstikk som sikkert skriver seg fra jungelen, men også noen bitt som får meg til å tenke på andre muligheter. Maur og annet har en hang til å gnafse på meg. Sånn er det bare, men den slags utfordringer kan jeg løse ved å bo på litt bedre etablissementer. Når luftkjølingsanleggene ikke fungerer tipp-topp og jeg kan stille spørsmål ved rensingen av dem gjør det noe med helsa øyeblikkelig. Jeg blir sår i halsen, og sliter om natta. Dessuten er badet slett ikke bra, det er mye fukt og garantert mugg under både ditt og datt. Noe jeg kan lukte faktisk.

 

Så hvorfor i huleste blir jeg da?

Betimelig spørsmål eller tanke.

Igjen: Det handler om økonomi.
Avbestillinger koster ganske enkelt litt for mye.

Når man har betalt på forhånd er det nesten umulig å få penger tilbake.

Det blir for mye mikk-makk og jeg lar det være. Holder ut, men har fått dundra inn at dette er noe jeg ikke skal gjøre igjen. Jeg vet det jo. Ikke mer enn tre netter forhåndsbestilling på ukjent sted.

 

Det som avgjort gjør oppholdet levelig er søte hyggelige ansatte i resepsjon + bøtteballett, og de to som jobber med maten. Det er godt at her finnes frokost, for det er ellers et stykke og gå.

 Det positive for meg som trenger daglig mosjon er at jeg må labbe to kilometer til stranda.

Bang Niang er nydelig der den bukter seg i landskapet.

Ikke overbefolket, og solstolene er gratis hele vegen.

Jeg har gått og gått og gått.

Truffet hyggelige voksne på tur, og snakket med mange fastboende.

Stemningen sånn generelt er god her.
Dessuten er det et godt sted som utgangspunkt for mange turer.
Snorkling,dykking, jungelturer med elefanter og mye annet.

Det skal være en gammel by ikke så langt unna som er verdt å se.

Leste om det, men er ikke sikker på at jeg kommer meg av sted.

Jeg kan absolutt tenke meg en tur tilbake hit en gang, men ikke til dette gjestehuset.

For kummerlig for helsa mi rett og slett. Er du frisk og rask og ellers ikke bryr det om mugg, fukt, trafikk, mygg og skitt spiller det ingen rolle. Som reisende bor jeg akkurat der jeg er til enhver tid og da betyr slikt mye."You have to pay a little more to get out of misery" som over for nevnte greske venn uttrykte det. Returnerer til et bedre gjestehus for jul- og nyttårshelg.

Jeg er sikker på at dette oppholdet på dette gjestehuset midt mellom godt og dårlig kommer til å gjøre meg enda mer tilfreds med huset ved Rawai Beach.

 

Når det er sagt kan jeg berette å ha vært på snorkletur langt der ute ved Similan-øyene. 

Sydhavsparadis.To dager, ei overnatting i telt i jungelen.

Jeg har fått sett fantastiske fargerike fisk, noen fine koraller og mye annet jeg ikke har navn for.

Var til og med heldig og møtte havskilpadde. Det varte ikke lenge, men var sterkt.
Noe jeg kommer til å huske. Likeså som jeg vil huske turen min alene gjennom jungelen.
Vel og merke på en godt opptråkket sti, men likevel. Traff varan og fugler jeg aldri har sett før. Hørte det knake i greiner men så ingen slanger. Derimot både eremittkrabber og de såkalte kyllingkrabbene som gjør det de må for artens overlevelse langt innpå land. Å sovne til jungellyder i telt er vel heller ikke noe jeg kommer til å gjøre så mange ganger. Utrolig nok "besvimte" jeg til tross for varmen. Teltet var tett og jeg kunne åpne alle fire vegger slik at vinden kom inn. Mulig jeg hadde kokt hvis ikke.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Nå skal jeg ikke si at alt var like enkelt for meg. Når det ikke var noen stige opp igjen i båten er det en smule utfordrende. Jeg har aldri vært helt nede i spagat, selv ikke i mine velmaktsdager. Når man må ut i spagat for å komme opp det ene trinnet som finnes for å komme tilbake i båten blir det noe klabb og babb. For å si det enkelt måtte jeg få assistanse av den unge sterke thailandske mannen som passet godt på "madam" hele turen. Ble dratt, delvis løftet, etter redningsvesten. Følte meg som åtti og hundre og femti kg der jeg hang og dinglet. Han brukte bare en arm. Liten og likevel sterk som en bjørn. For at "madam" ikke skulle miste ansikt sa han selvsagt "it is okay". Jeg tenkte "this is not okay", men jeg så komikken. I det hele tatt så har jeg humret for meg selv i ettertid. Det hører til historien at jeg ikke bare var uti og snorklet en gang. Full pakke og seks løft for den unge.

Samme historien hver gang jeg hadde vært uti. Godt jeg hadde redningsvest, ellers hadde vel andre skuldra røket. Om det kan jeg si at venstre er restituert og høyre stortå i ferd med å leges helt.

Den hadde godt av saltvannskuren, selv om jeg slo opp såret igjen mot båtripa.

 Blodet fossa enda en gang, men betennelsen forsvant.

 

Ellers er det å si at de passet godt på meg hele turen.
Jeg kunne bare overlate all organisering av tidspunkter til dem.
For å si det sånn så dro jeg og min nye venninne opp aldersgjennomsnittet vesentlig,.
To lett aldrende enslige damer i samme båt blir lagt merke til. Sånn er det her i verden. 

Personlig fornemmet helt bevisst likhet (øyeblikkelig) uten at det egentlig handlet om det ytre.

Noen ganger møtes "sjeler på den samme kurs, som ingen makt kunne forandre".

 Så der ute i jungelen fikk jeg timevis med gode samtaler om lignende åndelige søken og erfaringer. Fantastisk sterkt, og jeg tenkte mange ganger at det var en av grunnene til disse dagene.

Tilfeldigheter sier den matematisk rasjonelle. Etter som livet går framstår hendelser lignende enkelthendelser for meg som hermeneutikkens spiral*. Da denne damen dukket opp tenkte jeg umiddelbart: "Å ja, der kommer hun jeg skal snakke med de neste dagene". Namaste !

 

Så svarte på tanken om at "det må være noe mer" er:

Ja det er det for den som tør og søker.

 For den som lever er det alltid noe mer.

Alder ingen hindring.

Dagen i dag inneholder alltid mer.

Mye mer !





 



 

 

Synnøve Sætrum

 

*Hermeneutikk (fra gresk: ἑρμηνεύω hermēneuō, som har en tredelt betydning 1) å uttrykke eller uttale, 2) å utlegge eller forklare og 3) å oversette eller fortolke.) er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker en bevisstgjøring over denne prosessen, og den foreslår også fremgangsmåter for tolkning. (Ordet tekst blir her brukt i utvidet form, og gjelder enhver form for budskap.)

Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære.

Hermeneutikken er også en filosofisk retning, den blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode, og den blir brukt som en personlighetsutviklende mental øvelse.Ordet kommer av det greske ordet hermeneuein – å uttrykke eller uttale, å utlegge eller forklare og å oversette eller fortolke. Begrepet er knyttet til den greske guden Hermes. Han var ikke bare gudenes budbringer, men også den som uttrykte, forklarte og fortolket budskapet.

 

Den hermeneutiske sirkel

Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral.
Det beskriver helheten av det som skjer når vi fortolker en tekst og danner oss en mening av innholdet i den, fra vår vurdering av avsenderens bakgrunn, situasjon og intensjon, til vår vurdering av teksten selv og mediet den når oss gjennom, og videre til vår egen selvrefleksjon.
Dette er hvordan mening dannes gjennom fortolkningsprosessen, uavhengig av om vi er bevisst at prosessen foregår eller ikke.

Å bruke den hermeneutiske sirkel er å bevisstgjøre seg sine egne og tekstens horisonter, og å la denne bevisstheten være en del av den prosessen det er å skape mening av en tekst. Delene forstås og fortolkes ut fra helheten – og helheten forstås og fortolkes ut fra delene. Altså som en sirkel eller spiral, med et gjensidig utvekslingsforhold mellom deler og helhet. Slik forandres og utvides vår oppfatning og forståelse av delene og helheten gjennom tolkningsprosessen.

Om skyggedager, likheter og ulikheter...

 

Balkongen i skumringen. Foto: Synnøve Sætrum

 

Her har jeg hatt en dag med skriving av julekorrespondanse og timer i skyggen.
Dog ikke her på balkongen hele dagen det har det vært for brennhett til. Har heldigvis med meg noen samtaler om det med noen som forstår hva jeg mener. Det er noe med ei viss komfortsone også når det gjelder varme, i alle fall når høy luftfuktighet er innblandet slik som her. Så dagen har handlet litt om å finne fysisk ly for varmen. Blant annet.

En av skyggedagene både i bokstavelig og overført betydning går mot slutten. Jeg har sittet på ulike stoler fredag den 13. desember 2013. Akkurat nå sitter jeg godt under dyna med pc-en på fanget. Har akkurat slått av luftkjølingen, lytter litt til tropelydene utenfor og synes det er deilig at jeg ikke skal noe sted. Snart er jeg sovnet. Er av den kjedelige typen som elsker gå å legge meg relativt tidlig om kvelden. Når jeg er med på hytteturer eller camping eller annet fellesprosjekt er jeg nesten alltid av dem som går i seng først. Så også her. Jeg er blitt informert om en Katoy-Cabaret rett over gata. Men, venter til en kveld jeg er mer opplagt. Det finner nemlig sted hver eneste aften på samme tidspunkt.

Dagen i dag, ja. Jeg satte meg i dyp skygge på et gjestehus trukket vekk fra støyen og trafikken.
Tenkte på turen min til nå, og framover. Eller dypere:
Livet mitt til nå og framover. Her på herberget skal jeg være til 21.
Har tatt bestemmelsen at jeg drar tilbake dit jeg kom fra og blir der til jeg vender nesa mot Chiang Mai litt uti januar. Sånn må jeg "sy" i hop for at det skal kjennes riktig for meg. Det betyr gledelig jul og godt nytt år på Phuket og ved Rawai. Der jeg var bare for tre dager siden. Dessuten betyr det ro og fred til å tenke over saker og ting. Kjenner det er tiden for det. Litt dypdykk i hva jeg vil videre med meg og livet mitt. Stoppe opp litt. Ta meg den luksusen det faktisk er å kunne kjenne etter.

Hvor er jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
 

 Phuket er et utmerket sted for refleksjon.
Ja, Bang Niang også, det er ikke det. Tankerekkene er i gang.
Men: det noe med Phuket og meg.
Jeg innser det. Sjøl her ute i det vakre havgapet ved Khao Lak.
Jeg har tenkt å få sett fisken i havet, snorkle og dra på et par dagsturer.
Se under overflata. Ved siden av meg på nattbordet ligger en bunke brosjyrer med dagsturtilbud.
 De skal jeg lese i når jeg våkner uthvilt i morgen tidlig.
 Aldri vært noe lurt triks med bestemmelser på kveldstid for denne dama.
Den slags må jeg gjøre når jeg er våken.

---

 Vet ikke om det er innlevelsesevne og fantasien min som tar litt grep om meg i disse dagene. Rett bak her er nemlig tsunami-minnesmerke og sånn. Flere hundre meter lenger inn i terrenget bakenfor gjestehuset står et stort skip som bølgen tok hit. Det er to kilometer å gå før en når stranda.
 På stolpene langs hovedveien står det den da var 3 meter høy. Det er mye det.
 Alt må jo ha vært under vann, og å overleve måtte være flaks. Jeg vet ikke jeg, men det er noe i lufta som uroer meg her. Noe trykkende, klemmende. Jeg er tidligere konkurransesvømmer og behersker vann godt. Elsker faktisk å bade, så det er ikke det. Ikke vannskrekk
.Bare noe utenfor det jeg har kontrollen over, og som den noe kontrollfriken jeg er kjennes det ikke godt. Ikke rasjonelt, men akkurat sånt som gir meg generell angst.
 Noe litt lammende som jeg blir utrolig trøtt av å holde på avstand.
 Bønnen om sinnsro er i bruk, så den kommer nok når jeg forstår dybden.

Men jo, det synes å være en god i det å få ligge litt i overflata, se fantastiske fisk og bare være pust. Har ikke hatt på meg maske siden Rhodos. Ja, og det er noe veldig sterkt mellom meg og Solens øy i Egeerhavet også, men det skal jeg ikke skrive akkurat nå. Digresjonen kom likevel rekende helt av seg selv. Du verden...

 

Bekken og sumpen utenfor. Fint for øye, og mygg ! Foto: Synnøve Sætrum

 

For første gang satt jeg utenfor på balkongen i skumringen her på gjestehuset.

Det mørknet hurtig, og trafikken tar seg opp før den roer seg etter mørket er brutt fram.
Fortsatt passerer mange biler begge veger det meste av tiden.
Samtidig som sumpen nedenfor er tett av lyder. Jeg kan skille ut gekko, gresshopper, sirisser og frosker. Men, det er mye annet jeg ikke vet hva er.
For å si det sånn så var det helt greit å sitte lyttende på avstand.
En og annen mygg prøvde seg selvsagt, men jeg fyrte på tre myggspiraler...

Gekkoene er alltid klare for middag, og jeg er sausa inn i alskens anti-anti.
Har nemlig myggallergi.
Myggen har en tendens til å jage meg inn når nattemørket siger ordentlig på.

De er så begeistret for meg, men jeg liker dem ikke.
Særlig ikke den allergiske reaksjonen etter at de har stukket.
Ellers er det å melde at jeg ser fisk vake i den lille bekken.
Så det er sikkert mye feit innsekt å snappe i seg.
La de endelig jafse i seg det som finnes av blodsugere i mils omkrets.
 

 

Gekko og noe som minner mistenkelig om stokkmaur. Foto: Synnøve Sætrum

Klar til natta. Foto: Synnøve Sætrum

 

Klokka 21 36  er det helt mørkt og jeg sitter under kjøleren.
Innser at det ikke blir noen telting i jungelen for min del dersom skuldra ikke går seg litt til.

Tror ikke jeg ville fått blund på øynene et eneste minutt uten luftkondisjonering.
Eller jo, men ikke med vond skulder...
Den trenger den nordiske kroppen min.
Nå i kveld er det 32 grader utenfor.
Her inne har jeg 26.
Det er behagelig.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Ha en deilig fredag den 13.

---

Lørdag den 14. er det blitt og jeg våknet nesten restituert.
Ti timer søvn, og skuldra er nesten som før fallet. Kjenner den litt, men ikke sånn som det har vært.
Tåa har fått såpass nytt skinn at jeg kan ta den med på snorkletur ute ved Similan Island i morgen.
Vanntett plaster er å få på apoteket vet jeg. For å beskytte litt ekstra.
Jeg skal til og med sove ei natt i telt...  Tenk det..
Må handle jungelremedier, myggspiraler og nødmat.
Er og blir diabetiker også.

Her kjenner jeg på takknemligheten for det evig foranderlige livet.
Skyggene er borte, og jeg er lykkelig for å være på plass i meg selv igjen.
 Alt føles fredelig, trygt og godt. Skyggene har gått til sengs. Jippi !
Søte Apple som jobber her hjalp meg med bestillinger og annet.
Dessuten fikk jeg en påminnelse om en by jeg bør få sett før jeg drar herfra.
Jeg vet ikke hvordan totalt angstfrie mennesker har det, for jeg har hatt min i mange mange år.
Til og fra, av og på, sterk og svak, men jeg har lært å trekke meg ut av den igjen.
Gå videre og kose meg alle de dagene jeg lever uten.

Ha fortsatt god helg.

 

 

Synnøve Sætrum