Han tramper rundt i klaveret og skylder regjeringa for det utroligste.
Denne gangen forsøker han slå politisk mynt på en ung kvinnes tragiske død.
Det er så det går kaldt nedover ryggen på meg.
Er det mulig?
Ja, det er det. Når det gjelder FRP går det meste usmakelige an.
Jeg mener: I si tid hevdet han at alle enslige kvinnelige forsørgere var løsaktige og hadde fire fem unger med ulike menn. Det var ved starten av en valgkamp for et par tiår siden. Gangen etter startet hetsen mot innvandrere. Den vet vi jo hvordan har utartet etter som årene har gått. Og nei, jeg sier ikke at man ikke kan diskutere politikk. Det jeg ikke liker er tendensiøst skitkasting.
Useriøst og under lavmål.
Hagens salattramping understreker bare det en før har tenkt. Det ville være en tragedie om hans like kommer i regjering. Kjempetragedie. Hvordan det skal gå med Norge med den slags ved styrepinnene orker jeg ikke tenke på en gang. De som skal sitte ved styret kan ikke handle i "sinne og affekt", for å bruke Hagens egne ord. Jeg tror vi som nasjon er bedre tjent med ledere som holder hodet kaldt og opptrer med verdighet og fornuft. Som for eksempel sittende statsleder gjorde under terrorangrepene mot Norge. Om jeg ikke er enig i alt han står for så er det ingen tvil om at han viste gode lederegenskaper og alt annet enn sinne og affekt. Sjøl i stor krise.
Sukk og atter sukk...
«Hører på NRK TV at den sikteder i Anja-saken er tidligere straffedømt, senest i januar iår. Hvorfor i all verden satt han ikke inne. Hadde vbi hatt en skikjkelige regjering med nok fengselsplasser og skikkelige dommer ville han sittet inne Anja vært i live. Det rødgrønne flertallet har Anjas død på sin samvittighet. Jeg gremmes!».
Her kommer ingen protestaksjon om noe hyggelig skulle skje, men jeg jager ikke vindmøller.
Den spanske antihelten ordnet nemlig det for meg. Innsikt og erfaring forandrer meg. Her sitter jeg noe bibelsk i kantene og tenker: Det er ei tid for å sørge og ei tid for å kjenne glede. Ei tid for å sitte stille, og ei tid for å reise. Ei tid for å leve, og ei for å dø.
Nylig fortalte jeg om planene mine til en gresk venn.
Han var meget forundret over at jeg som kvinne og i såpass høy alder tenker på å bryte opp.
Gjøre noe på tvers av konvensjoner og forventninger.
Være radikal, tøffere enn toget og dra ut og søke drømmer.
"Ikke tenk så negativt om landet ditt", ytret ham.
Jeg tror jeg skjønner perspektivet, selv om jeg ikke er gresk mann.
"Dere har gode sosiale og økonomiske betingelser, bra politikere i ledelsen", sa han (jeg håper det varer også etter valget... men jeg skulle ikke skrive om det nå...).
"Det har ikke vi, men vi har varmen. Dere har vinter og snø, ingen kan ha alt"...
Sant nok, og jeg er veldig takknemlig for å være fra Norge.
Dette fantastiske rare, lille og trygge landet.
Randsonen i Europa. Jo, i det lotteriet har jeg virkelig hatt den store flaksen. Så langt !
Vi står ved skilleveien som nasjon. Valgene vil avgjøre om vi fortsatt skal ha det bra alle sammen.
Oi sann, der nevnte jeg det igjen.
Stortingsvalget til side...Jeg forsøkte forklare ham noe om hva det barske norske vinterklimaet gjør med fysikk og psyke, men vet ikke om jeg nådde inn. Om utmattelsen som følger med, og at valget etter mye tenkning (og til tider grubling) nå synes enkelt. Jeg kan bli sittende, delvis liggende og sove måned inn og ut mens jeg venter på døden, eller jeg kan gjøre noe helt annet. Som å leve, sørge for at jeg får lys og varme nok. Ta i tu, sloss for helsa, forsøke holde meg i livet så lenge jeg bare kan, og å ha gode dager den tiden som er blir meg til del.
Jeg vet ingen ting om lengde eller innhold, men har sterke anelser om eget ansvar midt oppi det hele.Dagen i dag kjenner jeg, men ikke kvelden... Sola skinner, men det skyer garantert over...Slipp kontrollen, minner jeg meg selv om! Jeg bare sliter meg ut om jeg forsøker holde tritt med alt jeg ikke rår over.Perspektivet betyr vilje til latter, bevegelse og liv. For jeg tror fortsatt på kjærligheten, gleden og mi tilmålte tid på jorda.Jeg har valgt, og nå pakker jeg bokstavelig talt sammen min trygge, vante tilværelse. Alt jordisk gods plasserer jeg på et lager, og så tar jeg opp i lufta om en måneds tid eller så. Vissheten om Bangkok trekker i meg. Jeg kjenner det. Verdens varmeste by er en del av min virkelighet. Hvem skulle trodd det bare for ganske få år siden?
Så må jeg bare kjenne på det jeg kjenner igjen i denne her...
Noe treffer, noe selvopplevd i andres tekst og puls...
Vi er like menneskene, og unike...
Skjønner at jeg eldes, at det er mindre tid igjen enn den jeg har fått. Sånn er det med livet. Noen ganger begriper jeg ikke hvor tiden ble av, at jeg har gått helt hit. Akkurat nå her ved skrivebordet kikker jeg på omgivelsene og vet det er midlertidig. Kun midlertidig. Som alt er. Denne sommeren har gitt mange påminnelser om det. Et kjært menneske er borte alt for tidlig, et annet kjemper mot livstruende sykdom. Et tredje er døende og så videre, og så videre. Det minner meg så til de grader om min egen dødelighet. At ingenting kommer til å være for alltid, og at det gjelder å utnytte tiden. Det siste tiåret har forandret meg i betydningen hva som er viktig.
Å samle i lader er ikke det som gir det gode liv. Jo da, man må ha anstendighet, tak over hodet og mat på bordet. Medisiner og inntekt. Selvsagt må man det.
Men, nei, jeg har ingen lengsler etter store palass fulle av "stuff".
Vinteren som gikk satt jeg mye og stirret ut på snøen når jeg ikke sov, for jeg sover mye når det blir mørkt. Alt for mye. Så mye at det for meg blir både fysisk og psykisk skadelig. Det blir en negativ sirkel ut av den tilstanden. Jeg tenker: I morgen tar jeg meg sammen, kommer meg opp, gjør noe. Ut på ski, tenker jeg. Lev med det som det er. Men, jeg kommer meg ikke opp. Jeg kan ikke "bare ta meg sammen". Ei venninne foreslo at jeg måtte sjekke flere mulige diagnoser. Kanskje noe mer med utmattelse, eller fibromyalgi eller bivirkninger av vaksinen alle ble rådet til å ta for noen år siden. Bivirkninger av medisinene jeg har tatt i mange år er sikkert periodisk dyp trøtthet.
Poenget er til slutt:
Jeg er meg og bare meg.
Skrudd sammen og tenkende. Følelsen av å være privilegert og ha et valg gir trygghet.
Jo, jeg kan forsøke det som motvirker og stagnerer sykdom.
...Sol, sunn mat og mosjon.
Ja det går an å pakke sammen og ta i tu om enn en er over femti, enslig kvinne og uførepensjonist.
Ingenting, absolutt ingenting varer evig , men så lenge jeg lever lever jeg.
Det er aldri for seint å forandre måten. Kanskje handler mangt og mye om erkjennelse og å ta konsekvensene av dem? Eller? Kahlil Gibran skriver kloke ord om selverkjennelse i "Profeten": "I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter. Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap. Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken. Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre".
Du må tro på kjærligheten, på gleden og livet. Alternativet blir lett for stusselig, ikke sant?
Noen ganger møtes kjærligheten i to sjeler. Livsgleden strømmer så sterkt at den nesten ikke er til å bære. Dere elsker mye for siden å måtte leve med tapet av følelsene. Vekk var de, kan ikke gjenkalles. Noe gjør det for trangt for dem, og eneste muligheten er veien videre. Kjærligheten er evig. Tosomheten er forgjengelig.
Forventningene til tosomheten var kanskje for kompliserte eller urealistiske. Fiksjon og innbilning følger lett overoppheting og brann. Illusjoner er ikke realisme om enn aldri så sterke.
En annen gang følte ikke din høyt elskede det samme som deg og mistet gnisten. Krangel og misnøye tok itu på stedet erotikken og inderligheten stoppet. Smerten var stor, men du stod i det. Sorgen sliper skarpe kanter og retter ut humper og hull i personligheten. Legges som erfaringer i sekken.
I bratt terreng kjennes børa tyngre enn faktisk vekt, men når vegene retter seg ut kjennes motstanden til å bære.
Du trasker videre, bærer det du må og nå er kommet akkurat hit. Til dette punktum.
Er du med?
Ved skilleveien står du alene. I og for seg ikke noe spesielt, siden vi alle er alene når alt kommer til alt. Du vet at du fødes og dør med og i deg selv, i ensomhet. Uomtvistelige betingelser kan ingen endre. I stille kveldstimer og tider, særlig mens de levde årene ikke var så mange følte du sterk melankoli og sorg over ikke å få til tosomhet eller i det minste tradisjonelt familieliv. Kanskje så du ned på sivilstatus og følte deg utenfor og annerledes. "Alle" giftet seg jo, "alle" fikk barn og hus med gjeld. Det var sånn det skulle være. Bare du var ikke der da. Pytt sann, tenkte du da.
Du betraktet det som naturlig å søke lykke, kjærlighet og anerkjennelse. Det gjør du fortsatt, men ikke helt på samme arenaer. Horisontene er blitt videre, mulighetene synes flere. Du lever i det terrenget du går. Å bli elsket og verdsatt for den du er kan ikke kjøpes for sterke norske kroner. Du må ordne det selv. Ansvaret er og blir ditt. Sånn var det, sånn er det og sånn forblir det.
Jeg stemmer et sted på venstresida. Er for det som har vist seg fungere ganske så godt de siste åtte årene. Ser ingen, absolutt ingen grunn til at det ikke skal fortsette. Vanskeligere og vanskeligere blir det å fatte at folk biter på den med at Norge trenger noe nytt. Jo, det må i så fall være enda mer rødt og grønt. Men, vi sitter da i et land som har det bra, mens det meste av Europa og verden sliter. Denne sutringa fra Erna og Siv speiler ikke virkeligheten, men maktsyke og egoisme. Det snevre mørke skremmer meg. Akkurat som FRP og Høyre. Første fremstår i mine øyne og ører som rene egoistiske bajaser. Les sidene deres på nettet, og se hva de egentlig står for. Ikke noe for den lettskremte. Liberalismen über alles og så videre. Fine ord, men veldig veldig veldig farlige for den som blir arbeidsledig, syk eller gammel uten feite lommebøker. Faktisk er det mange som ikke har det siste, også i Norge. FRP hevder at intet menneske er avhengig av andre enn seg selv. Jeg kan ikke annet enn å grøsse. Vet jo det ikke stemmer. Jeg tror på og har sett nødvendigheten av solidaritet, samhørighet, toleranse og fellesskap.
Erna ser rett så selvtilfreds og sikker ut om dagen, og jeg leser på Høyres nettside : "Valget står mellom 12 år med rødgrønt styre eller en borgerlig regjering med nye ideer og bedre løsninger". Høyre kommer da vitterlig ikke med noen nye ideer. De maler på samme gamle konservative kverna. Dessuten : Bedre løsninger? For hvem? De som allerede har mer enn de trenger mener de vel da? De mener også å ta fra de som ikke har noe særlig. Mot det offentlige som de er. Jeg grøsser når jeg hører Erna gå for løsninger Sverige har valgt. Løsninger som gjør at de svakeste blir enda svakere. De syke enda sykere og de fattige enda uslere. For sånn blir det når alt, absolutt alt skal lønne seg. Alt kan ikke være lønnsomt. Jeg snakker om motivasjonen for helsevesenet, at det ikke først og fremst kan være profittjakt. Sånn fungerer ikke sykdom, og særlig ikke alvorlige kroniske og dødelige. Hvem ønsker seg et samfunn hvor døende mennesker bare blir overlatt til seg selv i fattigdom, ensomhet og uverdighet? Som jeg ser det kan det bli konsekvensen av ekstremliberalistisk tenkning. Markedskreftene har aldri vært snille eller menneskelige. De tjener profitten og intet annet. Se opp fra navlen og ut over de norske grensene et øyeblikk... Noe må være velferd og samfunnsoppgaver, dersom alle skal fortsette ha rett til god skolegang, legehjelp, sykehus, lønn om en blir syk, pensjon når en blir gammel, og penger å leve av og for ikke å snakke om et verdig liv om kronisk sykdom rammer. Alle kan nemlig ikke betale dyre private regninger, heller ikke i Norge. Henger meg på den norskfranske Eva-damen som betrakter det som en skam om de skulle komme i regjering. Korrupsjonsjegeren vet du... Sånn ser jeg det og Høyre eller FRP får ikke stemmen min. Aldri !Det er ikke "nye ideer og bedre løsninger", men det samme bedraget. Den bløffen som handler legitimering av å ta fra de fattige og gi til de rike time after time after time. Menneskene bedras og bedras og bedra. Sånn blir det når alt skal handle om å greie seg selv, karre til seg og ikke tenke løsninger for det store fellesskapet. Verden sulter og lider. Hvorfor er det så vanskelig å se det? Eller, ikke minst, å se bort fra det? Snu seg en annen vei, mele si egen kake, toe sine hender å la all tragedien fortsette og fortsette og fortsette...
Ja, her sitter jeg. Uførepensjonist og greier. Skriver det jeg tenker om den norske virkeligheten og valgkampen. Kikker utover i verden og ser det jeg ser. Er så tøff i trynet at jeg ikke kan la være formidle betraktningene. Er så frimodig at jeg tror meg meningsberettiget. Jeg er til og med klar over at en del mennesker mener jeg heller burde "tatt meg sammen", "holdt munn" og tiet i skam. Nei, det gjør jeg ikke. Ikke f... ! Akkurat i øyeblikket er det godt å sitte her, drikke kaffe, kikke ut på høstsola og vite jeg ikke skal se vinteren utenfor her dette året. Jeg har bodd i denne leiligheten snart åtte år, og har mange gode minner her så det så. Stort sett har det vært et fredelig sted å bo. Savnene her har handlet om lys og åpne, vide horisonter. Viktigere og viktigere med vide perspektiver. Min tilværelse er antakelig snever og bare snyltende i den høyrevriddes øyne. Pr. def er jeg bare en utgiftspost og ulønnsom siden jeg er kroniker og uførepensjonist. Siden jeg hevder det ikke handler om ja eller nei til lakrispiper og motorveier på Østlandet først og fremst. Jeg uttrykker min bekymring for ei samfunnsutvikling som vil gi større skiller, mer sykdom og fattigdom for mange flere enn i dag.
Ja, og så med dette med stimuli for tanke og sjel. Kulturlivet vil få trange kår med høyresida på taburettene. Noen må være stemmen, og peke på og synliggjøre det som røer seg i menneskeheten. Teater er ikke alltid lønnsomt, ikke musikk eller litteratur heller, men livsnødvendig er det. For demokratiet og ytringsfrihetens del en grunnleggende forutsetning. Stem riktig side ! Synnøve Sætrum
Jeg bukker og takker for kommentarene fra de som har savnet meg på Ytringsstedet mens jeg var på ferie. Det gir takknemlighet å vite at noen stadig leser disse bloggeriene og sender meg en tanke. Men altså: Noen ganger må jeg slett og rett ta pause med stor P.Helt fri fra pc og blogg og fjesbok og nyheter og annet. Bloggen min lever ikke sitt eget liv, men den leses tydeligvis litt selv om jeg ikke leverer hver eneste dag. Fjesboka klarer seg utmerket uten meg, helt brennsikkert. Dessuten er nyhetene så enerverende for tiden at slike som meg kan få depressive tendenser. Syria er en tragedie.
Den norske valgkampen mer enn komedie sett i det perspektivet...
Vel, stem venstresida! Siden landet høyst sannsynlig ikke blir verre om vi fortsetter som vi stevner.
Hva annet er det å gjøre om landet skal fortsette være godt for alle? Denne gangen går jeg til og med så langt at jeg mener man må stemme taktisk om så... Jo, jeg står inne for det i disse tider.
Ser med gru på ei regjering som står for kortsiktig profitt über alles.
Den slags tenkning har aldri aldri aldri gjort noe som helst godt for det alminnelige sårbare og ikke så veldig pengesterke mennesket.
Jo da.Det er godt å ha fri og samle krefter til det som kommer. Plenty greier i sol.
Likevel ligger jeg pr. andre dagen rett ut. Helt utkjørt av sykdommer og reisen fra Rhodos til hit...
Tar på å flytte seg fra a til å for meg. Men, snart stavrer jeg meg i dusjen og ser om den gjør sitt for oppvåkning til det norske solskinnet jeg skimter i gardinsprekken.
Kropper varer ikke evig, ei heller min.
Dog skal jeg gjøre hva jeg kan for å få være i den så lenge som over hodet mulig.
Akkurat nå ta en hvil, for det både har jeg fortjent og trenger.
Men men, jeg er her og er sprekkeferdig av takknemlighet for livet og alt det gir meg hver eneste dag !To uker på Rhodos har vært både avslappende, spennende og deilig.
Mini-jetleg må likevel brenne ut før jeg er klar for flere blogger sammen med dagene som kommer resten av mitt liv. Ha det utmerket der uti verden !
Regnet sildrer, noen steder viser bladene det som er nødt til å komme.
Ser det som et bilde på mitt eget liv. Høysommeren er på hell, noe jeg ser på hud og svake striper av sølv i manken.
Ikke dominerende ennå, men det er der som en understrekning av tiden og forgjengeligheten. Siste halvåret har gitt mye til det perspektivet.
Sorg over de som ble borte, takknemlighet for alle og alt som finnes godt blandet med grenseløs kjærlighet til livet akkurat her og nå.
Mennesker jeg var knyttet sterkt til er blitt borte fra livet mitt siste månedene, og som jeg fungerer tar det tid å åpne for de innerste følelsene.
Tap er smertefullt, sårt og en del av livet.
Når dette som er alt annet enn dagligdags vondt viser seg lukker jeg ned for ei stund.Det er som en beskyttende bryter slås på. Enkelte sider ved livet er for krevende å ta helt inn med en gang.Posisjonen forandrer seg ikke før jeg er klar. Ingen smerte heles uten kjennskap til substansen.
Bit for bit plukker jeg den ut i lyset. Ser, kjenner og erkjenner.
...
Som ut av ingenting kom den endelig, den store sterke hulken.
Den som for meg, er eneste legende gråten.
Jeg tror ikke man skal skru helt av for alltid eller fortrenge for godt.
Ut av det kan det komme depresjoner eller bitterhet.
Så nå sitter jeg her og er takknemlig for tårene.
Føler meg klar som lufta etter et tordenvær.
Ser fram til dagen som er begynnelsen på resten av mitt liv.
Det skal bli ei spennende reise...
Du verden som jeg gleder meg.
Synnøve Sætrum
GABRIELLAS SÅNG
Det är nu som livet er mit
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått
Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten glimt
Av den himmel jag aldrig nått
Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till
Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar
Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans
Kanskje jeg bare er for skvetten og selvopptatt foran dette valget.
Når jeg hører på radioen blir jeg svett og engstelig for utviklingen av Norge.
For det er jo norsk jeg er, og her jeg skal leve og dø.
Ikke at en ikke ser at mennesker slaktes i Egypt, Irak eller Syria.
At verden ellers sulter, at horder fortsatt dør av AIDS, eller at millioner av høyt utdannede unge voksne i Europa har problemer på arbeidsmarkedet. For ikke å snakke om forurensning, klimaendringer og ekstremvær "all over the Place"..
Perspektivene mangler ikke i det hele tatt.
Når en er uførepensjonist i Norge er takknemligheten for akkurat den støtten dyp.
Helse og muligheten til å ta i tu med helseutfordringer er ingen selvfølge. Heller ikke i Norge. Den avhenger av at man prioriterer velferdsordninger for de som blir syke.
Foreløpig kan man leve et liv i noenlunde verdighet som kroniker her på berget.
Det er alt for dyrt sier høyresida når det snakkes til valg.
Utfordringene handler om motorveier på rundt Oslo, sprit og tobakk, ja og så de der utlendingene.
At det bare handler om penger og atter penger, og at alt skal være lønnsomt.
Vel, jeg vil si det på følgende måte: Noe kan aldri bli lønnsomt.
Noe er og må forbli et samfunnsansvar.
Som legehjelp, sykehus, skoler, tannleger, pleie av gamle og funksjonshemmede og så videre.
For gaper hullet i logikken mot meg når enkelte innbiller seg at helsetjenester, uavhengig av art, skal bli bedre og billigere med privatisering og anbudsrunder. For hvem? De rike som har råd til slikt, eller de fattige som knapt har råd til egenandelene som allerede finnes?
Se til Sverige for eksempel, og oppdag at det motsatte er blitt tilfelle.
Tilbudene er dårligere og dyrere etter privatisering.
Forskjellene mellom fattige og rike tydeligere. Hvorfor skrives det ikke om dette?
Jeg håper inderlig at andre enn meg tenker dette valget handler mer om felles verdier og samfunnsutvikling, enn penger og egoisme.
"Tenkt nøye ut hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene"...
Mundus vult ducipi, ergo decipiatur.
Verden vil bedras, la den derfor bedras heter det.
Jeg er ikke enig, ikke i det hele tatt.
Fatalisme er ikke noe å trakte etter.
Valgresultater må ikke være gitt, om enn pressa synes som marionetter for de blå.
"Si ikke, "Jeg har funnet sannheten," men si heller, "Jeg har funnet en sannhet".
Si ikke, "Jeg har funnet sjelens sti. " For sjelen går langs alle stier.
Sjelen følger ingen strek, og heller ikke vokser den som et siv.
Den folder seg ut som en lotusblomst med utalligekronblad".
(Kahlil Gibran "Profeten")
(Pam Hawkes. Lastet fra nettet. Tittelen ukjent for meg.)
Jeg opplever dagene mine som inspirerende og spennende.
Min tilværelse er i endring.
Her sitter ei halvt våken dame.
Klokka er snaut fem.
Leste luftfuktigheta var på 81 % denne natta.
Det betyr at jeg får god hjelp til overgangssvettetoktene, og bare måtte stå opp.
Ikledd serken sitter jeg her og kikker på sitatet fra "Profeten".
Kjenner på ordene, og vet det er sånn for meg.
Jeg kjenner så sterkt for at jeg lever, at jeg får være. Bare være, og gjøre.
Her sorteres, pakkes og settes på lager. Ut skal jeg, ut i verden.
Si ja til liv og helse i stedet for bare å vente på bedre tider mens den uerstattelige tiden går.
Avreise snart. Den store og ikke helt kontrollerte. Firer stadig på kontrollen, og gleder meg til alt jeg pr. nå ikke vet noe som helst om. Veien blir sant nok til mens en går.
Jeg er heldig som fortsatt har bein. Forventninger og håp er ingen selvfølge, men jammen har jeg det også. Det kjennes privilegert. Noe nærmer seg for meg, noe svært viktig.
Det kommer til å forandre retningen for resten av mitt liv.
Endre min sjel enda mer. Å leve er å vandre i skiftende landskap.
For det går an å forandre seg etter fylte femti.
Veldig forandre seg.
Hvor står det at man må være satt i den tilværelsen som er?
Hvem bestemmer over den dagen som blir gitt ved hver demring?
Kom igjen, kom igjen, du står på kanten av en drøm !
Ja, for jeg gjør det disse dagene.
Forberedelser til å kunne gjøre som jeg har drømt i mange år.
Det tok tid å komme seg inn til kjernen av ønskene for livet, og når jeg så hva jeg tenkte måtte jeg samle både krefter og mot. Noe jeg gjør fortsatt. Et knips med fingrene er ikke nok. Gjøre er steg to. Hver eneste dag med plast og papp, tape og saks.
I selskap med meg selv og har det aldeles nydelig.
Jeg noterer huskelister og hører musikk.
Øverst står det:
Den eneste som kan ta vare på meg er meg.
(Etter følger alt med alle formaliteter.. en kan ikke bare kaste loss..)
For meg betyr det å gjøre det jeg kan.
Jeg stuper fornøyd til sengs hver eneste kveld og kjenner på at kreftene blir brukt.
Jo, jeg skrev nettopp en epistel om dager i halvkoma. Tilstanden er heldigvis midlertidig.
Mentale landskaper krever sitt her i gården, og fysikken med.
Akkurat her på kanten av morgenen er "termostaten" igjen på plass, og jeg tenker meg en liten lur før dagen kommer på ordentlig. Det ligger ei lykke på puta mi akkurat nå. Jeg ser det.
Kanskje får jeg en god lur i selskap med underbevissthet og drømmer...
Sånn først som sist kan jeg opplyse om at den som ikke orker navlebeskuende ytringer fra dette hold bare kan stoppe lesningen øyeblikkelig. Tre døgn- i vakuumlignende tilstand gir den slags tekst...
Døgn 1:
Foto: Tore Meek
Jeg sitter som ei stranda sjøstjerne her.
Nesten jordet i betydningen at det verker når jeg løfter armene.
Fortærte stekte pølsebiter med purre og hvitløk samt potetmos.
Skikkelig junk og skikkelig digg lørdagskos. Helsefreaken fikk fri.
Det smakte utmerket, og nå durer "Mennesker under solen" på skjermen der borte i kroken. Undergangskomedie som jeg faktisk så på kino i si tid.
Skikkelig undergangsstemning. Nesten litt sånn når det ble rapportert om uværet rundt i landet siste døgn. Har rigga pc-en til på fanget, men med pute og pledd som beskyttelse for varmen på lårene. Delvis liggende, delvis sittende i sofahjørnet knatter jeg i vei på tastaturet, og kan ikke komme på noen annen måte som ville fungere. Orker ikke sitte helt oppreist nemlig. Jeg våknet ti over sju denne kvelden. Ikke har jeg bedrevet utagerende festing eller noe annet som tar kreftene. Bare snudd døgnet, eller været har hjulpet til med det. Ekstremtordenværet satte nemlig stopper for soving natta mellom fredag og lørdag. Lufta over her var så ladet at jeg lå bada i svette mange timer. Den som lever i overgangen er til tider rammet av slikt, men dette var noe annet... Uansett kom første tordenbøya sånn rundt tre. Opp av senga, stenge av strøm og tv og rutere og så videre, og forsøke sove igjen. Først finne nattserken om jeg ikke skulle flyte vekk. Den kunne jeg se langt etter, for den som sorterer før reisa ut i verden kommer til at noe ikke skal på lager i det hele tatt. Forært gjenbrukscontaineren nedi veien. Livet er underlig, og jeg måtte finne noe annet å ikle meg mens rotet med termostaten stod på for denne gang...
Døgn 2:
Foto hentet fra nettet. Regine Hjertholm.
Et øyeblikk grøsser jeg, og tenker på høyrekreftene som gjør sitt for å styrte det lille av anstendighet som fortsatt finnes i politikken. For det er harde kår for mange allerede. Alt for mange. Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet lange saklige brev til dem alle, men akkurat disse døgnene strekker lite til.Sitter her like "stranda". Har nå passert halvannet døgn inne i sovetunnelen. Helseutfordringene mine har sine sider, og akkurat de siste dagene har det vært dem og meg. Av og til slippes søvnen over meg som et teppe. Ukontrollerbart, men jeg har ikke noe annet valg enn å legge meg ned. Henge på "bølgen" til den er over. I går kveld brøt "fyrverkeriet" (også kalt migrene) løs for mitt indre blikk. Siden våknet jeg på kanten av denne søndagen med ei heidundrende hodepine. Da er det bare å finne hodepinetablettene, ligge helt i water og vente på søvnen. Legen min oppfordrer meg til å slutte banke meg i hodet med det som ikke er viljestyrt. Fint det, siden det noen dager er umulig å bare ta seg sammen. Ei heller denne. Klokka tolv var "lyset på" og jeg kjenner meg igjen hjemme i meg selv, og blir det så lenge det varer. Ettermiddagstur i blåbærskauen. Satser på pannekaker til kvelden. Rett skal være rett, sant skal være sant. Døgn 3:
Foto fra flom i Karachi lastet fra NRK. Foto : Reuters
Flom er det ikke utenfor, og takk for det. Mer enn mange andre rundt omkring på jorda kan si. Livsgrunnlaget regner vekk, bokstavelig talt. Dessuten svetter de i hjel i Kina, også bokstavelig talt. Jeg våknet tjue minutter over seks. Ble liggende og kjenne på formen. Svett og klam. Murringen sitter fortsatt i pannebrasken. -Kom si kom sa ! Akkurat nå tenker jeg at jeg skriver bekymringsfulle ord i følge Grandhagen. En skal være forsiktig med å legge igjen personopplysninger på internett. Han ville bekymret seg mer for det, enn etterretning. Mater dem som kartlegger folks privatliv. Hvis det ikke er internasjonal etterretning man skal være redd for, hvem er det da? Det opplyses ikke nemlig. Skurr, skurr, skurr ! Meldingen fra NRK radioen er klar; -det er mye mer bekymringsfulle greier dette mennesker legger ut om privatlivet sitt, enn utenlandsk etterretning. "Alle" politikere later til å være enig med ham... Lille meg spør: Hvorfor? Jeg savner bakgrunns- og dybdejournalistikken sårt. Store overskrifter har tendensen til å flytte fokus til feil sted. På fire dager har tre personer druknet meldes det over radioen fra Norsk Folkehjelp. Urovekkende utvikling blir det sagt. Kanskje det handler om den varme sommeren, tenker jeg og kommer ikke på noe annet her klokka 06:56 over kaffekoppen lyttende til NRK P1. Kanskje skulle jeg bare blitt i senga. August er kommet med det kjølige draget i lufta. Det er likevel ikke noe ekstremregnvær det er snakk om. Ikke som i Afghanistan og Pakistan nå om dagene. Ved Vigeland mistet tjueen personer førerkortet i går. Dessuten er flere stukket med kniv i Bergen. På Ammerud i Oslo er en mann alvorlig skadet etter det samme. Ikke en dag uten meldinger om drap, krig og naturkatastrofer. Ambassader stenger og åpner. Jo, det er til å bli riktig søvnig av alt sammen. Bare at det ikke nytter legge seg ned og sove til alt sammen går over. Det går ikke over. Verden er som den er, og utvikler seg ikke til det bedre ser det ut til. Midt oppi alt kan man tenke på kjærligheten. Hva man gjør eller ikke gjør for å ha det bra? Se på sitt eget og hvor man plasserer alt ut fra omstendighetene. Hvor står "mitt" ut fra min status? Helt klart kan man bli dypt melankolsk om verdensbegivenhetene tas inn i fullt monn hele tiden. Den kommer nært da, melankolien(μελανχολία). Sterk og stor viser den seg i de dype krokene. Akkurat denne dagen får den holde seg. Jeg sukker over neste lystige innslag på radio. Studentene er stort sett svindlere som sier de bor hjemme hos mor og far og ikke gjør det, sies det også i radioen. Det trues med kollektiv avstraffelse for forseelser. Mindre borteboerstipend for alle. Sukk, sier jeg og atter sukk ! Heldigvis finnes pusterom, selv om verdens elendighet er der. For det er sannelig flaks at jeg lever, sier jeg med Taube, og det finnes mye å være takknemlig for. Akkurat nå kikker jeg på stearinlyset hvis skinn er noe blekt mot lyset. Det blinker mot alt det våte grønne. Sagt med andre ord: Viktigst blir det å fokusere på det lyse i situasjonen. Skal ikke mye til å begripe at den er privilegert her i verden. Undertegnede kan sitte her og være på vær- og søvnsporet flere døgn i strekk. Det er blitt mandag, og før noe som helst hender blir det et par timer til på øyet. Minst. Trøttheten er der igjen. Jo, sånn går mine døgn innimellom. Ikke noe å velge i akkurat her og nå. Heldig er den som kan være sikker på at hun får sovet ut, og siden kan ta itu med livet som om nesten ingenting har hendt. All erfaring lover at hun før eller senere våkner i water.
Synnøve Sætrum
REISER MED LYSET
Lysår borte er min barndom, lysår borte er min død.
Sorgen er som en stille undertone denne sommeren. Den kjennes tveegget, skarp, stum og skjør. Innelukket men likevel uten å være innestengt. Sorgsommer i livet, og jeg er trøtt som om det skulle være natt midt på dagen. Jeg lytter til regndråpene gjennom den åpne døra. Regnet gir løfte om klarere perspektiver. Ei kråke skriker, ei skjære skvadrer. Et rådyr passerer mellom granstammene oppe i bakken. Så hurtig at jeg et lite øyeblikk betviler det jeg ser. Ellers er alt stille. Siste søndag i juli stemmer denne solmåneden ned. Sorgen og gleden vandrer sammen. Godtakelsen av det sørgelige har likevel trange kår om dagen. Virkeligheten kjennes som et paradoks. Gjennom timene som er gått siden meldingen om døden kjennes livet mitt enda litt mektigere. For de fleste mennesker er det garantert knekkende likegyldig, og bra er det. Det ville vært en tragedie om mennesker som sådan var opptatt av mitt. Fint å kunne være bare ei sjel blant milliarder andre. Det er godt å være et vanlig menneske og kunne streve i fred. Sorger er også gode, de minner en på det viktige og vesentlige. Tar den tida det tar, gjør de også. Krever sin selvfølgelige plass i alt. Døden er definitiv, helt synlig når den kommer, men likevel så vanskelig å akseptere fullt ut. Det er så mye en ville sagt til og gjort sammen med den som er borte, selv etter å ha sett kista bli senket i jorda.
Jeg blir sittende og spørre meg selv om jeg kunne gjort noe, vært mer for å forhindre utgangen. Sånn er det alltid når noen går ut av tiden på en vond måte. Jeg vet at det er som å risse bokstaver i sand, men gjør det likevel. Prosessene lever ofte sitt eget liv, mens de gir en god dag i viljen. Rundene må hver og en gå helt til svarene er på plass.
Lett melankolsk sinnsstemning, mens høysommerdagen går sin gang.
Blåklokkene er for lengst visna.
Sommeren er på retur, selv om det fortsatt er varme fløyelsmyke kvelder innen rekkevidde.
Noen blader viser svake tegn til gult, men ennå står det aller meste fullmodent og frodig.
Den sterke grønne tonen speiler det deilige ved livet, nynner tonen i livshøyden kanskje.
Du sitter og tenker på ei for lengst svunnet sommernatt ved Oslo et sted.
Dere satt der, du og en venn og var hverandre inderlig kjære.
Stupforelskede, det visste dere, men ikke hvor dere skulle ta kjærligheten hen.
Hvis du vet hva sødmefylte minner med ei stripe av smerte er, må det være dette.
"Stranded starfish have no Place to hide"...
Etter tre tiår har du fortsatt plass til dette minnet om hun og han.
Kjærlighet har alltid ei åre vennskap, vennskap alltid ei åre kjærlighet.
Nå !
Nok en gang er det blitt den sommeren du ikke kommer til å glemme.
Den du lengtet slik etter helt siden vinteren.
Lot vente på seg gjorde den.
Trang vår, og varmen fødtes over natta.
Nytelse og varme dager.
Menn og kvinner.
Venner og venninner.
Samvær.
Måltider.
Latter.
Tårer.
Det ble den sommeren et kjært menneske gikk bort, med den definitive følelsen døden etterlater seg i all stillhet. Du vet du kan rope og skrike deg grønn uten at det har noe for seg så du lar være. Følelsene dine minner deg om at det ligger der som en trist undertone godt blandet med takknemligheten for å være til. For du er til mellom de to evighetene, og nyter det.
Det ene utelukker ikke det andre. Sånn er livet for den som lever.
Øyeblikkene er spekket med drømmer, muligheter og valg.
Overfloden er den levendes utsøkte luksus.
Drømmene velter lik bølger over deg der du sitter snappende etter været.
Hva er det beste og kjærligste du kan gjøre med dem, både for deg selv og andre?
Med ett fatter du det enkle svaret:
Det gjelder å drikke før du strander !
Synnøve Sætrum
HERE COMES THE FLOD
When the night shows The signals grow on radios All the strange things They come and go, as early warnings Stranded starfish have no place to hide Still waiting for the swollen Easter tide There's no point in direction we cannot Even choose a side.
I took the old track The hollow shoulder, across the waters On the tall cliffs They were getting older, sons and daughters The jaded underworld was riding high Waves of steel hurled metal at the sky And as the nail sunk in the cloud, the rain Was warm and soaked the crowd.
Lord, here comes the flood We'll say goodbye to flesh and blood If again the seas are silent In any still alive It'll be those who gave their island to survive Drink up, dreamers, you're running dry.
When the flood calls You have no home, you have no walls In the thunder crash You're a thousand minds, within a flash Don't be afraid to cry at what you see The actors gone, there's only you and me And if we break before the dawn, they'll Use up what we used to be.
Lord, here comes the flood We'll say goodbye to flesh and blood If again the seas are silent In any still alive It'll be those who gave their island to survive Drink up, dreamers, you're running dry.
.JPG)
.jpg)
