Ytterst personlig sett

Gårdagens tv-overføring fikk meg til å tenke på tre ting. Oppgjør, verdighet og beskyttelse. Andre uttrykker inntrykkene bedre enn meg, og jeg har ikke tenkt å gi den fyren mer oppmerksomhet enn nødvendig. Han fortjener det slett ikke. Alt han er og framstår som er konsekvenser av grusomheter. Oppgjørets time er kommet. Veldig fint! Det handler om å beskytte samfunnet mot den komplette meningsløse ondskp, og egentlig tenker jeg det er likegyldig for meg hvorvidt det skjer i fengsel eller i annet avlukke. Denne personen har, slik jeg ser det diskvalifisert seg fra det norske samfunnet til evig tid, mener jeg fortsatt.
Rettsstaten er i dette tilfellet utvilsomt oppe og går. Det er bra, og helt nødvendig. La ham få det han fortjener innenfor de rammene, og ut fra det lille jeg så ser det ut til å skje på en verdig måte. Blir fint når punktum er satt, alle traumene bearbeidet og alle ofrene kan gå videre. Og jeg tenker på ordene som som poengterer at kjærligheten er det viktigste. Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen. Jeg tenker meg at jeg skal øve meg på det fokuset gjennom disse ti ukene også.
Ja, sånn ser jeg det og tenker at den som leser er ikke nødt til å bifalle.
Det fine med bloggen er at man kan være ytterst personlig om man vil. Så det så. Nok om det.

Synnøve Sætrum

MEDGANG OG MOTGANG

Sitter her med en klump i magen etter å ha lest dagens nytt rundtomkring. En blanding av harme og oppgitthet er ikke noe særlig og brenne inne med. Man får blogge om det, og ta sjansen på å bli oppfattet som ei sur gammel kjerring. Vel, det skjer atskillig værre ting i Norge og på kloden. Ikke har man mistet noen i tragedier, ei heller blitt innkalt som manesjeklovn i rettssaken. Livet som ikke-kjendis har sine helt udiskutable fordeler. Akkurat nå har ikke noen vulkanområder rast i havet og sendt kjempetsunamier kloden rundt. Over formiddagskaffekoppen hersker fredagsro. Den eneste motstanden jeg kjenner litt på er den naturlige ulystfølelsen for kommende fredagsrengjøring. Bagateller, bagateller, bagateller!

Men først litt om solskinnet om medgangen bloggeren kjenner når hun kikker på de utslitte permene foran seg på bordet.I går var hun hos gode venner på fantastisk mat, kaffe og prat. Siden jeg er gått inn i klenodienes tidsalder ble jeg foræret en utgave av "Modgang og medgang" utgitt 1897. Gotisk skrift, ført i pennen av Camilla. Utgitt post mortem. 
Bokryggen er tråklet sammen. Sidene er løse, men de er der.
Verket er bokstavelig talt lest i filler, merker av kaffe og annet får fantasien min til å tenke mer enn de gotiske ordene mellom permene. Klenodier er et sant svir. Venner som skjønner hvordan hun er skrudd sammen en gave. 'Noe så fantastisk', sa han og begynte lesingen av femtiårspresangen så smått akkurat der og da...

Over til det mindre oppstemte uti tilværelsen.Min norske verden handler ikke lenger om samhold og solidaritet og felles mål og goder for alle medmennesker på jorda. Himmelen er fortsatt full av stjerner, noen steder er det klart hav så langt du ser. Men, det er ikke nok. Det er ikke fred. Grådigheten har ikke tatt kvelden, og egoismen har ikke gått hjem. Følelsesløsheten har et spillerom man kan få mer enn ei søvnløs natt av, mens andre 'smir' og opprettholder varmen i grua.

Massemediene speiler gjengvoldtekter, blind vold, terror, kriger og annen umdertrykkende 'festivitas'. Den som leser nyheter får se.Hvor mange lemlestede lik har  ikke flimret for mine øyne de femti årene jeg har levd? Og hvor mange mediekremmere har jeg bivånet smi mens likene er varme?Ikke en kjeft har klarer å glemme lyden fra blåsebelgene.Tellingen av 'smeder' har for mer enn lengst gått i ball, og å begynne forfra er mer en sjela tåler. Skrikene fra levende lemlestede høres fortsatt. Denne dagen bæres enda flere småjenter til omgangen med sløve kniver. En gang i min barndom falt jeg ned på plankegjerdet jeg balanserte på. Glemmer det aldri, enda jeg er viss på de skarpe barberbladers morgen har hundre ganger sterkere traumatiserende effekt. Jeg har sett mange flere sultne barn enn dem som engang var i Biafra. Små barn vandrer fra hver en verdenskrok mot et bedre liv, ikke mot Betlemhem. Vekk fra gudene vet hva av traumer på kontinenter Norge ikke ligger.

Krisa på det europeiske kontinentet bare eskalerer til fortvilelse for tusener som ikke hadde noe særlig fra før av, mens andre ferier akevittens dag. Viktige nyheter det siste!
Dessuten blir Tore Sagen kåt av motgang, melder NRK.. Kanskje noe å legge seg på minne for enkelte. Undertegnede undrer seg frimodig over nyhetsverdien. Kanskje hun slett og rett ikke forstår hvordan verden er skrudd i hop. Det sies det er i motbakke det går oppover, men...

Synnøve Sætrum

Tanker om sirkus og statsreligioner...

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Jeg-nekter-a-vitne-6803042.html


Det er utrolig trasig om pressa greier gjøre rettsaken til et mediasirkus, og at man på den måten skulle kunne komme i skade for å glemme hva 22.juli 2011 gjorde med livene til mange mange uskyldige mennesker, og med alle oss andre indirekte. I løpet av påsken har jeg tenkt 'sirkus' og hørt andre i min nærhet si det samme. Jeg finner Stein Lillevoldens møtenekt (artikkel vedlagt m kobling ovenfor) som det vettuge bidrag i denne saken. Her trengs ingen kjendis-pauseklovner. Ikke at jeg på noe vis oppfatter eller har oppfattet Lillevolden som en sådan. Godt det fortsatt finnes noen som taler Roma midt i mot. Man, kan jo spørre seg hvorfor sirkus og brød egentlig skal knyttes så til de grader til denne forferdelige hendelsen, hva for en relevans det har med tanke på tragedien? Annet enn at noens lommebøker vil bli feite, og tiltalte får spille ut vanviddet han står for for åpen scene. Jeg er ikke for å avskaffe rettstaten på noe vis, men jeg undrer meg sterkt over noen av sidene ved den. Vi vet jo alle hva slags tankegods morderen bærer til torgs, og ønsker spre via journaliter og advokater. Har vi bruk for det? Eller forholder det seg faktisk ikke slik at han har gjort og sagt så det holder til evig tid? Nevner det igjen. Han har så til de grader diskvalifisert seg fra absolutt alt og det til evig tid.. Det bettyr ikke at vi ikke må inn i de mørke krokene å se hva som befinner seg der av skit og støv. Vaske det ut må vi også. Noen drittjobber må gjøres. Likevel, akkurat nå lurer jeg på hvem som gjør hva for hvem og hvorfor. Motivene synes å være ullne og så mange. Hau hau!
Jo, det tenker jeg på.
Sammen med at jeg tenker på alle dem som har mistet sine, og også hva det har gjort med Norge som sådan.
Det er helt betimelig å spørre seg: Hvem er det som tjener på medieshow annet enn nettopp mediene?
(Nå er det ikke slik at jeg mener man ikke skal ha rettsak mot massemorderen om noen ville skulle vri på det jeg ytrer...)

Erna Solberg har tatt pusten fra meg flere ganger, eller luven.Kjenner jeg blir rimelig oppgitt og i elendig form av kampsangene fra henne og hennes like. Det er mange for tiden. Flere enn det var før. Egoismen vokser og vokser, og man skal bøye sin nakke i skam om man ikke greier bidra med 150 % stilling innenfor det private næringsliv. Helst! Det offentlige er bare et pengesluk kapitalistene kunne dratt nytte av. Er det ikke det de mener, og sier på alle slags fordekte vis?

Jeg blir så sliten av å høre på dem! Siden jeg nå en gang tilhører de 'unnasluntrerne og slabbedaskene' som er uførepensjonert. Ikke som ungdom, men relativt ung sett i det perspektiv at 'alle' ønsker stå i jobb til de er 80 minst. 'Alle' har helse til det. Eller resthelse, hva nå det måtte være? Egentlig? Effektivitet über alles, og for alle. Uansett evne eller sosial stilling i Gnore. Ingen begrensninger for noen. Det er som om alle evner et liv hvor dem i Monsen's regi blekner. Her skal det deltas om man ligger meg flytende medisin i armene, mangler armer eller bein. Psykiske lidelser finnes egentlig ikke, det er jo bare å ta seg sammen. Ikke sant?

Rene skjære galskapen sett fra mitt ståsted, men jeg er jo pr. definisjon dem det presses mot så egentlig hadde man kanskje sett jeg holdt trut. Enda mindre blogget om slikt. Vel, den gang ei.
Søtti kroner dagen rekker ikke til mat på bordet, og det vet Erna Solberg også. Eller gjør hun ikke det? Kanskje maten hennes bare har stått der all sin dag, og hun har sluppet tenke på slikt. Vært så heldig at hun er født med ei sølvskje i r.... Er det en naturlov at mennesker med den utrustningen også mangler empati fra barnsbein av? Jeg vet ikke, men det kan synes slik. Høyresiden 'sliper sine kniver'. De ønsker jo skjære vekk alt av sosiale goder, kappe hodet av oppsigelsesvernet, arbeidsmiljøloven og så videre. Kravet om karensdager, høyere pensjonsalder, lavere lønn og mindre trygd kommer fra den kanten. Alt sammen for å øke overskuddet i bedriftene. Når det gjelder den hellige alminnelige profittmaksimering synes det som om alle menneskelige hensyn får vike. Vi har to statsreligioner i Gnore om noen måtte være i tvil. Begge begynner med bokstaven K.

Synnøve Sætrum

Kjærlighet er kjærlighet

Til I

" I vennskap må det være en gnist av kjærlighet, i kjærlighet må det være en åre av vennskap." (Novalis)

Kjærlighet er kjærlighet.
 Kraften som skaper .
Den gode stillheten.
 Kjøttmeisen som plukker i stykker bollen utenfor kjøkkenvinduet.
De små nebbenes arbeid.
Mat til ungene.
Det er vår.

Vår er kjærlighet for den som tror og kjenner etter.
Den fineste tida når alle levende dager ligger akkurat der og videre framover.
Noen ganger kan man ikke riktig mettes når man er sammen med et  menneske som evner ro og tillit.
Lykkelig tid lik en  kokong som holder inne der og da. Et bord, to stoler.

Kjærligheten trenger ingenting. Ei skråning er det som behøves for å stille seg de viktige spørsmålene, fintenke rundt det som svarer seg å fylle tiden med.
Det er godt å være den man er når premissene ligger stille på godtakelsens bord.
Ingenlunde vil man bytte med noen. Bare være og vite det nok.
Kjenne det store ordløse uten tvil.
Våge stole på kjærligheten uavhengig av uttrykket eller fasongen.
Bare tar i mot mens den kvepper til, og står over funderinger i våken tilstand.

Kjærlighet er kjærlighet. Den sterkeste kraften. Noen mener den ulykkelig om den ikke leves ut?
Det stemmer, og det stemmer ikke. Kraften er der betingelsesløst i seg selv og det helt uten jaktmarker eller objekter. Den som kjennes ved den vet. Kjærlighet er kjærlighet.

Synnøve Sætrum

Tenker på henne, og det kribler...

Vil han greie det?

Si det som det er og ta det derfra...

Synnøve Sætrum

Feigingen og psykiatrien . . . 10. april 2012

Enfoldig kan jeg vel neppe kalles, ikke direkte tungnem heller.

Likevel skjønner jeg at jeg har tungt for det noen ganger.

Slik som nå.

 Når Feigingen av tungt fagpersonell ble kjent strafferettslig tilregnelig, etter først å ha blitt kjent strafferettslig utilregnelig av samme fagfolkene.

Først paranoid schizofren, så friskmeldt...

 Hvordan kan det ha seg at man to proposjonalt ulike konklusjoner om samme person?

 Det lurer jeg på, og jeg kan ikke hoste opp noen forklaring på det.

Jeg har nemlig tungt for å forstå det, men er ikke fagmenneske og kan dømme om det. 

Rapportene er det ikke jeg som skal dissikere( Heldigvis!), men retten.

 Nå er det bare ei uke til rettsforhandlingene starter.

Det jeg derimot ikke har tungt for er å tenke at Feigingen, uansett hva han er eller ikke er må ha diskvalifisert seg fra deltakelse i det norske samfunnet til evig tid. Slikt kan man da ikke ha gående løs. Kanskje man må ta opp til en bredere samfunnsdebatt hva man gjør med slike som Feigingen?
Dog må jeg si satser på at han får maks straff og sikring på et vis som gjør at han ALDRI slipper ut igjen. Det går ikke an å se ham som annet enn en bestialsk massemorder.

Hva det vil bety for Feigingen spesielt vil jo bare utfallet av rettsaken fortelle.  

 Likevel får jo alt dette masse medieomtale. Særlig i dag. Forsvareren hans sier han ikke kommer til å beklage noe som helst i retten. Ut av det kan man jo slutte mye, men bare avvente og høre selv. Uansett for meg er og blir han Feigingen med stor F.

I det hele tatt er de det 'alle' som måtte sympatisere med denslags tankegods han står for.

Massedrap og terror kan man ikke godta. Ikke på noe vis.

Synnøve Sætrum

Reisa er målet... God påske!

Det er langfredag, og tidlig formiddag.
Den stille lange dagen.
Vi har statsreligion i Norge, om enn religionsfrihet.
 Arbeidslivet stoppet opp i går, og kollektivt går vi gått inn den stille uka.
Jeg er ikke kristen,eller muslim.
Budhismen tiltrekker meg med sin erkjennelsestenkning, men jeg har ikke konvertert.
Det utelukker ikke at jeg har tanker og ideer om høyere makter, og evige krefter langt større enn meg selv. Der ute finnes lys hjerte og sinn kan hvile i og ved.
Jeg er ikke blitt filosof, men jeg liker tenke selv.
Humanismen derimot står høyt i kurs.
Selv om jeg ikke i alle sammenhenger skjønner hva et humanistisk ståsted er.
Tar jeg innover meg perspektivet liv - død er reisa målet.
Noen annen måte finnes ikke for meg.
Veien blir til mens man går, en dag av gangen.
En time en dag er det slutt.
Jeg vet heldigvis ikke når.
Likevel vet jeg at dette er den lange lidelsesdagen i kristendommen.
 Veien som fører til oppstandelsen og løftene til menneskene om livet etter døden.
Paradokset er at et redskap for tortur og død er den kristne kirkens fremste symbol for evig liv.
Ser jeg det fra et for meg menneskelig ståsted og overført betydning tenker jeg at noen ganger er vi alle korsfestet. Hudløst nakne spent ut i livssmerten.
Alle enkeltmennesker har sine kors å bære.
Sine lidelseshistorier.

Denne formiddagen skal jeg ut og gå runden. Gi kroppen min det den trenger av mosjon for å kunne fortsette livet. Fintenke på dagen mens jeg vandrer. Kanskje oppdager jeg noe jeg ikke har gjort før.
Det er ikke snø som det trues med heldigvis. Hestehov og hvitveis blomstrer. 

Skulle vel stått han a' med 'zen-tid' over snøskuffa også, men trenger ikke opplevelsen.

Lett bekymring for unønsket snue (på gang) er det eneste som murrer litt, men bare å slå fra seg.

Anne Karin Elstad døde i går.
Hvil i fred.
Alt det fantastiske hun har skrevet lever videre.

Undertegnede har hatt stor glede av å lese rubb og bit som kom fra hennes penn. 

Kommer helt sikkert til å lese om igjen.

God litteratur kan man ikke lese for mange ganger.

For mitt eget lille store liv finnes ikke noe å klage over.

Jeg sitter her og bare er sløv og tilfreds mens appelsinen smaker sol og ullsokkene varmer beina. 

Litt trøtt er jeg også, og skal ikke ut og forandre verden.
Jeg gjør mitt aller beste og frigjør meg fra alle krav og forventningers store skrekk og gru.

 Livet er reisa, ikke bestemmelsesstedet man går mot.

 Det er det koker ned til enda en gang.

Nyhetene forteller meg at verden går sin elendige gang.

Selvmordsbomberne fortsetter.

Ingen kriger er slutt. Millionene som sulter er ikke mette,

og de norske myndighetene skal fortsatt sende små integrerte barn ut av 'verdens beste land'.
Alle blir tildelt sine kors å bære!

Det er faktisk ganske deilig å kunne brekke den tankerekka med at det finnes fredelige harmoniske paradiser rundtom på jorda også.
At ikke absolutt alle mennesker lever i den ytterste nød og elendighet.

Eagles 'New kid in town' lyder i bakgrunnen, og snart kommer 'Påskelabyrinten'.

Mosjøværingen er i teten dermed er det ekstra spennende for ei dame som har barndommen og store deler av dialekta si derfra... !!! Måtte seieren gå til byen midt i Norge.

Så her skal jeg bare sitte helt stille.
Resonnere meg fram til radioens reisemål og lade opp til langfredagspromenaden.

Man kan ikke alltid være på reise i tropene eller ved Egeerhavet.
Det meste er helt vanlige dager.

Hverdager jeg setter stor pris på.
Den er priviligert som har en flekk på jorda å kalle hjemme.

Likevel er jeg sikker på at mitt indre tar meg langt vekk sammen med radioprogrammets deltakere.

Jeg skal riktig kose meg, ikke skue annet enn min egen navle og bare være.

Synnøve Sætrum

"Når sinnet er frigjort fra selvets begrensende strupetak vil dine evner og begavelser naturlig stige opp til sitt høyeste potensiale og manifestere seg - kanskje som dyp medfølelse, kanskje som kultivert visdom, kanskje som kognitiv innsikt, kanskje som helbredende nærvær, kanskje som tordnende formaner, kanskje som kunsteneriske talenter, kanskje som atletiske ferdigheter, kanskje som stor læremester eller kanskje som noe så enkelt som den beste blomstergartneren i nabolaget..."  (~ Ken Wilber)

Ja for hva skal vi tro på når vi ikke lenger har noen tro på oss selv?

Hvor skal vi gå når børen av ansvar blir for tung?

Hva gjør vi med det uendelige gru og skrekk alle våre dager på jorda?

Hva skal vi tro på?

Hva skal vi gjøre?

Hvor skal vi gå?

Spille pingpong med ordene?

Ripe aforismer i snø?

Ja for hvor skal vi gå når børen blir for tung?

Ja for hva skal vi tro på når vi ikke lenger har noen tro på oss selv?

Synnøve Sætrum

NÅ

Siden får det briste eller bære.
Stundene får være.

Hun rekker ham gaven.
Arket med alle de usagte ordene.
Gjør sitt usynlige synlig.

Kanskje blir de to i haven.
Erato skimtes stille mellom bordene.

Han tar i mot, vil leve eller lære.
Sannheten får briste eller bære.
Urania kan sanke ære.

Synnøve Sætrum

LIVSANSKUELSE

Hvis du ser livet

i bare svart og hvitt

i en verden

full av nykker

hvis du rir

ville bukkeritt

ikledd Thalias masker

og bisarre parykker

da hjelper det lite

med akevitt, gudetro

og alt for korte krykker

(Erik Hedin)

Ravi Shankar

Er det mulig?

Foto: Synnøve Sætrum

Noko skal hende deg ein

strålande time du ikkje

kunne rekne inn i døgnet.

(Ann Kavli)

Så sitter jeg der, leser de kjente ordene fra en fremmed mens jeg tenker;

Er det mulig? Er jeg ikke ensom mer? Er det dette jeg har lett etter all min dag?

Skal jeg slippe løpe mer nå, søke mer nå?

Eller er det bare ordenes konnotasjoner i møtet med mitt blikk?

Er tolkningene riktige, eller finnes en annen fasit et sted?

Eller er det umulige mulig også for meg?

Kom fred.

Kom sinnsro.

Kom ydmykhet.

Vær velkommen loven om menneskenes iboende godhet.

Døra er åpen og plirer:

Velkommen hjem!

Synnøve Sætrum

BERØRTE

I påvente av rettsaken som snart starter tenker jeg ganske mye tilbake på i fjor sommer. Den kalde måneden juli ble, både mentalt og værmessig.

 Som det regnet!

himmelen gråt med oss!

Vi er alle berørte hva 22. juli 2011 angår.

 I Norge har vi ikke hatt noe felles traume siden krigen.

Selvsagt sitter jeg ikke her og sier mitt er værre enn det ofrene og deres pårørende gjennomlevde, men jeg er fortsatt berørt.

 ABB lyser mot meg utallige steder alle disse dagene.

Mediakjøret er i gang i forkant av rettsaken mot ham.

Hvorvidt han prosederer saken sin før den i det hele tatt er oppe skal jeg ikke uttale meg for skarpt om. Jeg skal i det hele tatt holde munn og undre meg...

Holde penn og ikke engasjere meg er en helt annen greie.

I dag 'angriper' han sakkyndigrapporten om egen helsetilstand.

Diagnoser er stilt, og jeg har ingen forutsetninger for å betvile dem.

 Det får også bli opp til helt andre. Heldigvis er det ikke opp til ham.

Hvordan ting blir eller ikke blir i denne prosessen kan det vel likevel ikke være noen tvil om at han har diskvalifisert seg fra samfunnet, og det noe så ettertrykkelig.

Helst ville jeg ikke sett massemorderens ansikt, men jeg vet jo at problemer ikke forsvinner ved at man stikker hodet dypt i jorda.

Før eller siden må strutsen ha luft, og det også i dette tilfellet.Om han er tilregnelig eller ikke er det opp til fagfolk og rettsapparat å avgjøre.

Undertegnede er maktesløs, akkurat som i juli-dagene i fjor.

 Likevel berører det meg.

Plutselig, som ikke-direkte-berørt har jeg et og annet 'backflash' av følelser.

Jeg husker sjokket jeg fikk da jeg hørte om regjeringskvartalet. Etter hvert skulle jo den gjerningen, i all sin grusomhet blekne mot blodbadet i Tyrifjorden.

Jeg husker vi satt rundt bordet mange i familien min, og at spørsmålet ble stilt om hvorvidt det foregikk en massakre på Utøya? Man orket ikke ta det helt inn men ante.

Noen av meldingene som kom fra folk pressa intervjuet tydet på forferdelige tilstander, og så var det noe med bildene fra helikopterne som varslet tragedie.

At det skulle bli så jævlig som det ble skjønte jeg ikke ordentlig før jeg våknet morgenen etter. Morgennyhetene traff som en knyttneve i magen.

 For min del kom gråten øyeblikkelig, og jeg ringte til min mor som også gråt. 

Etter hvert flagget jeg på halv stang, og jeg gikk i demonstrasjonstog. Det var sterkt på en positiv måte midt oppi all elendigheta. Verdig. Jeg reflekterte mye rundt den norske væremåten også gjennom de første ukene etter terroren.

Det gjorde vi alle.

I dag tenker jeg på rettsprosessen.

Hva som vil komme for en dag, og i kjølvannet av den.

Det er jeg neppe alene om.

Vi er fortsatt mange som føler oss berørte.

Synnøve Sætrum

Hjertet banker jevnt den gamle sangen. Lunt, stødig, stille.
Der finnes ingen falske toner, kun den rene milde.
Det pumper lyrisk hopper blandet.
Tung lett lett.
Tung lett lett.
Tung lett lett.

Synnøve Sætrum

GYLDNE ØYEBLIKK

Gyldne øyeblikk i ettermiddagssola, 31.mars.. Foto: Synnøve Sætrum

Lengselen etter gyldne øyeblikk kastes på den bortskjemte lik jula på kjerringa.
Uten forvarsel fra ingenting. Sturing over en lav sko, om en vil eller ikke. Toget for de dystre selvoppfyllende profetier bare går og går og går... Noen ganger er det ikke noe særlig med singellivet, tenker man mens egoet svinger seg i dansen med ru følelser. 'Hvis bare' og 'hadde jeg bare'. Sjela sitter veggpryd mens sanseligheten er godt parkert på is. En bare sitter der, er ikke på veg til en drømme-date i New York,eller vinterferie i Chiang Mai. Nesetippen er utenfor rekkevidde.
En bare er og er og er. Stuck! Fast! Årets påskekrim 'suger' mens timene går. Drømmemannen vil ikke høre snakk om noe som helst, annet enn fred over rødvinsglasset og boka i godstolen. Deg estimerer han i alle fall ikke. 
Det eneste han ønsker seg er en solskinnsdag... 
Utsiktene til nye prinser er lik null hvor mye en enn finpusser fasaden.
Selvtilliten svinner i motsetningen til snuen som bare gror.
Selvbildet er labert , og lommeboka skranten.
Drepen kjedelige greier, og sånn er livet.
Det bare er sånn, det bare er sånn, det bare er sånn... Yeah!

Få ræva opp av sofaen kjerring! Soppfasong er intet å trakte etter!
Reis fra selvopptattheten og gjør en forskjell! Under mang en fremmed himmel på jorda finnes ufattelige mange fattige unger å hjelpe. Vet du det ikke?
Særlig de kveldene du sitter sur, selvopptatt og strunk i lengselen etter noen å lene deg mot? Blikket er godt festet på egen navle og alt det en ikke har eller mestrer i livet. Selvmedlidenheten er en sur fis som forplanter seg i rommet med ideer om levd liv i vanlig supermaterielt vestlig A4-format. Den som intet eier faller gjennom, ikke sant? Nei, det er ikke det! Den der er relativt lett å gjennomskue, og rive fra hverandre. Ensomhetsfølelsen derimot er en slu tabusatan insisterende på sitt.

 Annerledesfølelsen, ensomhetsfølelsens trofaste følgesvenn er kompakt materie. Opp mot årets høytider kommer den snikende innpå bakfra,smetter forbi og sperrer vegen for all takknemlighet.Treig og tung står den der med føttene godt plantet midt i løypa. 'Se hvor stor og sterk jeg er', sier den. Den er ingen god venn, men like forbaska så kommer den ubedt, setter seg ned og blir noen timer. Så lenge at høfligheten er smuldret og tålmodigheten en saga blott, og man bare kaster den ut. Fokusskifte heter det. Nødvendig gode i et menneskeliv.

Kanskje skulle man stått over denslags runder.
Dratt i nødbremsen før toget gikk. Avvist melankoli og tungsinn i døra.
Satt opp skilt pålydende: Ubrukelige sinnstilstander uønsket!
Brukt Brønnøysundregisteret om intet annet nyttet. Hmmm... så enkelt er det ikke!
Kanskje avmakt faktisk er bra en kveldstime eller fire.
Så får man tenkt gjennom hva man 'har' og hvor man går, hva man er og ikke er. Vareopptellinger er sunt har jeg latt meg fortelle.

En kan ikke alltid be seg til lykke eller sinnsro, kjøpe tilfredshet eller nettdate seg til kjærligheten. Skifter man fokus derimot kan fantaskiske ting hende. 
Man blir plutselig overrasket og glad rammet av de gode timene. Timer med snille tanker og vennlige ord.
Et uventet besøk, en kjær venn, en god komentar, ei hånd å holde i.
 Et smil, et glimt.
Det hender til og med at selv den single får tid til å lene seg mot de gyldne øyeblikkene. Så det så... 

Synnøve Sætrum

VI ER SAMMEN

Lunt eller kjørlig er det samme. Vi er sammen igjen.
Nynnende på de gamle sangene. Alltid de gamle sangene.
De det ville være for smertefullt å leve uten alltid i evighet.
Var nærhet. Balanserte bevegelser.

Du holder hånden min. Jeg berører øynene dine.
Siden lener vi ensomheten mot hverandre og rytmen synes enkel tosom.

Synnøve Sætrum

TIL LAGS ÅT ALLE KAN INGEN GJERA

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og når den eine då gjerer rop,
så ropar sidan den heile hop.

D’er mange nog, som vil domar vera
og læ åt alt, som dei andre gjera.
Og lyte finna dei rundt i kring,
og sjølve gjera dei ingen ting.

Um talen høyra me rødor manga,
og etter storleiken skal det ganga:
er folket stort, so er talen trygg;
er folket smått, so er talen stygg.

Og ymse folk er no alt for rædde,
at dei er havde til spott og gædde.
Dei skulde taka det heller lett;
det kjem vel upp, kven som hadde rett
.
Her spyrst no minst um kvat mange lika;
mot rett og sanning må allting vika.
Det gjelder litet um tungt og lett;
det gjelder beinast um rangt og rett.

Det er ein ting, som oss tidt må undra,
at stort og smått skal seg alltid sunda,
at alt det store skal vyrdnad få,
og ingi ære når til dei små.

Det var vel lett, når ein slapp å grava,
når utan stræv ein fekk æra hava,
når den fekk prisen, som kravde mest
og berre kallad’ seg alltid best.

Det trur no mange den gamle læra,
at tyngste verket er største æra.
Det trur no mange, det folk er best,
Som krever minst og som strævar mest

Ein fær no høyra so mange grillor.
Det døma folke etter klædefillor.
Er kufta gammal, og kroppen grå,
so skal ein vandt noko vyrdnad få.

Kvat råd skal guten her heime hava?
Dei vil, han skal ned i moldi grava
og enda vera so blank og fin,
at skinnet glansar og kragen skin.

Skal alle ganga med kvita hender,
so kjem det armod i mange grender.
Skal guten grava og streva hardt,
so verer neven vel hard og svart.

D’er brotne kvistar i alle skogar;
det henger mold under alle plogar;
på alle leider det lyte finst,
og myket der, som ein ventar minst.

Men når me høyra um gamla tider,
so hadde folket vel verre rider.
Me all den trældom, som no me sjå,
so er det mildare no enn då.

Og dermed vilja me endå vona,
at lang tider må mykje sona,
at eingong sanning skal vinna lett,
at eingong folket skal få sin rett.

Ivar Aasen

MORGENTANKER OM Å VÆRE HJEMME...

Hvitveis er det sikre vårtegnet.

Foto: Synnøve Sætrum

Heldiggrisen meg. 

Så godt jeg har det.

Inderlige gode dager her.

Her oppe i nord hvor alt synes nytt, men samtidig kjært og kjent.

Er dette den samme kloden? 

SAS tok meg trygt hjem til Europa, Skandinavia og Norge.

Flypanikkpsykoseaktige tilstander var enda en gang unødvendig, jeg vet det.

Skjønt jeg vet også denslags slett ikke handler om rasjonalitet.

Ikke en plass.  

Intermessoer av det slaget er heldigvis ikke en vane.

Takknemligheten for det er rimelig stor.

Den som har hatt flyskrekk-skoene på skjønner hva jeg mener.

Alt er en overgang sa grisen mens den ble flådd.

Her eller der er det samme når sinnsroen 'ruler'.

Hvilket den altså gjør...

Den stille nesten milde vårdagen ønskes velkommen.

Glede seg over utemulighetene, mens jeg drikker et halvt glass rent friskt springvann på styrten. Laksefileten jeg nettopp fortærte var utmerket.

Alternativ frokost for den som stort sett har sluttet med brød.

 Spis fisk så blir du frisk, har jeg lest.

Nyhetsbildet har jeg også kikket litt på.

Det forekommer meg akkurat så dekadent og aparte som det pleier.

Intet nytt under solen ser det ut til.

Noen finner ikke papirene sine.

Merkelig, eller?

Ensomme unger med uviss framtid blir satt på flyet' hjem', mens en annen 'muller' (oppfordrer) terror og vold mens han sitter trygt på sin brede bak og det på statens regning.

( Ta det nå bare ikke til inntekt for FRP.. jeg sympatiserer ikke med ultra- blå politikk.. )

Skurr. Skurr. Skurr.

To uker i Norge er bare forsvunnet. 

Familie

Venner.

En hobby her og en hobby der...

Livet mitt renner sakte på plass igjen.

Hverdagslivet som jeg er så inderlig glad i.

Dessuten er det vår i mars. I fjor stod jeg og måkka metervis snø vekk fra plenflekken på denne tida.

I år har jeg allerede lagt ny jord på blomsterbedene, og påskeliljene er her.

Jeg rakk ikke krokusen, men:

Heldiggrisen meg!

 Det er deilig å være hjemme igjen!

Synnøve Sætrum

Happy kaos no problem Thailand...

Tsunamimonumentet i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Bye bye happy kaos no problem Thailand!

Velkommen hjem er gode ord, og dem har jeg hørt mye de siste dagene.

Det er koselig å se meg, sier de også.

Dessuten ser jeg godt ut, frisk ut og som jeg har tålt turen veldig godt.
 Det har jeg, og nå gjelder det holde tunga i rett munn og fortsette den gode stimen.
Formen føles betydelig bedre, vekta er litt redusert og min sjel beriket.
Helsebringende ringer i vannet er gevinsten, mange fluer i en smekk.
Jetleget er over, jeg står med konsentrasjonen, hukommelsen og begge beina godt planta på min side av jorda. Nordsida. 'Se oftere mot nord', skriver Rolf Jacobsen.

Takker for fine tilbakemeldinger blitt meg tildel siste halvannen uke og tar dem med meg.

 Skulle ikke forundre meg om slikt 'i banken' kan komme til nytte på en 'regnværsdag'. 

Borte bra, men hjemme best.

Sånn er det for meg.

Jeg har hatt en fantastisk tur, og gledet meg nesten alle dagene i happy kaos no problem Thailand. Fantastisk godt land å overvintre i, og jeg er heldig som har fått levd drømmen.

Jeg har til og med vært så heldig at jeg har hatt følge på veien.

Mangt er delt, og mange hendelser blir gode minner å 'ta fram' seinere.

Jeg vet det er mulig å leve godt på slikt når det stormer som værst utenfor veggene.

Ellers ingen forringelse for turen at man kommer hjem til norsk vår i mars.

Jeg har allerede ordnet bedene utenfor og plantet jordskokken. 

Vel tidlig, men man kan jo ikke styre været. Eller kanskje vi kan det? 

Nei, jeg lar miljødebatten være(om enn ikke for alltid). Her er mye annet å mulle om etter hvert, men ikke akkurat nå. Våren er nemlig det som gjelder i skrivende øyeblikket.

Snører skoene og kommer meg ut på tur i stedet.
Jammen har jeg mye å fordøye.

Mangt å tenke på mens jeg vandrer.
I landet som spirer og gror selv om det til tider mangler både smil og lykkelig kaos.
Norge er ikke Thailand. Kontrastene er mange og åpenbare, men du vet...
Røtter og identitet stikker dypere enn man aner.

Dessuten er jeg norsk, og liker være det i Norge.

Synnøve Sætrum

'Asylbarn' er medmennesker...

'Asylbarn' er jeg ikke...
Jeg er norsk og dermed fra 'verdens beste land'.
I dette landet 'über alles' kan man ytre seg slik man vil, i alle fall om man har den etniske tilknytningen i orden. Lese hva jeg vil kan jeg også. Gråt meg gjennom  'Saras nøkkel' (Tatiana De Rosnay) for et lite stykke tid tilbake. Den hjerteskjærende historien fra Paris hvor ei tiårig jente låser broren sin inn i et skap slik at han skulle være trygg når det franske politiet gjennomførte massive arrestasjoner (Vichy-aksjonen) av jøder 16.juli 1942. Han døde der, alle de andre i nazistenes gasskamre. Bare tiåringen 'gikk fri'...

Hvor mange ulykkelige flyktende barn som fortsatt finnes på jorda har man ikke noen eksakte tall på, men mange er det. Siden det er så mye uro og krig og sult og naturkatastrofer og annen elendighet kan det ikke være annerledes. Jorda er ei blå vakker kule svevende i det uendelige rom. Det er en mer en unik tilfeldighet å få oppleve sitt korte øyeblikk her. Skjønt hadde det også vært om alle unger kun kunne konsentrere seg om 'en himmel full av stjerner' sammen med 'blått hav så langt du ser'...

Siden jeg har hatt arbeid som norsklærer i vg. skole glemmer jeg aldri stilene skrevet av barn fra Rwanda, eller tårene fra øynene til den foreldreløse guttungen fra Palestina. Store små foreldreløse medmennesker med en erfaringstyngde de bare mått bære.

Man kan spørre seg om vitsen med krig, terror, folkedrap etc etc...?¨

Hvorfor gjør menneskene dette? Hvorfor godtar menneskene systemet?

Jeg ville forøvrig aldri finne på å kalle noen 'asylbarn'.

De var små mennesker da de så sine elskede bli slaktet ned eller bare forsvinne.

Siden var de medmennesker. I mitt klasserom sammen med alle de andre i sien liv.

Sameksistens. Vennskap. Tilknytning til medmennesker og landet Norge.

Kjempeflott. Menneskelige ressureser i massevis.

Vi har så vanvittig mye å lære av vår medmennesker.

Traumer blir ikke borte, av traumer blir man traumatisert. Punktum!

Hva slags livssmerte disse må gjennomleve kan man forestille seg til en viss grad, men jeg har aldri hatt slike sko på. Som sagt så er jeg født i Norge, i 1962. Hele mitt liv har det vært fred i landet, og jeg har som andre bevitnet nasjonen bli en av verdens mest velstående.
Jo, vi blir tatt vare på fra vugge til grav vi etnisk norske.
La oss nå endelig fortsette ha det slik.
Stoppe de kreftene som vil rive velferd, økonomisk sikkerhetsnett ved sykdom og grunnleggende menneskerettigheter ned, og kun gi de rike større pengebinger til sine bad.

Her jeg sitter leser jeg om 'asylbarn'.
Hva er et slikt et?
Er barn som pr. definisjon faller inn under den avtalen Norge har om retur av mennesker til Etiopia, eller ikke har papirene i orden? Eller? Eller? Eller?
Til og med som eneste landet i Europa så norske som vi er.
Quislingen kommer som kjent ut av norsk historie.
De ledende politikere skulle vokte seg vel for at ordet norsk til slutt ender opp som synonymt med brudd på menneskerettighetene.

Om jeg trekker det for langt nå?
Nei jeg synes slett ikke det.
Heller noe for kort!
Fristen for det man kaller 'frivillig retur' går ut i dag.
Det åpner så vidt jeg kan lese meg til at den som ikke vil, den skal.
Barn eller ikke barn. Spiller ingen rolle.
Det er makta som rår, og den vi snakker om her er ikke av det menneskelige slaget.

Hva skjer i Norge nå?
 Eller snarere sagt:
Hva er det for en regjering vi har i Norge?

Hva slags menneskesyn representerer den, med justisminister Grete Faremo i spissen?

(Og, våg IKKE ta dette til inntekt for at jeg ønsker FRP til makta!)

Når man har lest en liten smule(les: studert) historie gjenkjenner man visse mekanismer.

Kategoriseringer og tallfesting er en kjent metode for å kunne utføre jobben uten protester.

Den som skal tvangssendes tilbake er ikke lenge et mendmenneske, men for eksempel 'asylbarn nr 32'.Om den er aldri så urimelig eller bestialsk så er det sånn de gjør det.

De velvillige... går alltid maktens ærend når medmennesker er blitt til "450 asylbarn", en slags abstaksjon. Ulovlige sådan, sier de som styrer.
Det er ikke et eneste menneske som er ulovlig.
 Et menneske er et menneske er et menneske.

Hvordan kan myndighetene i 'verdens beste land' hoppe bukk over at det handler om menneskeverd og menneskerettigheter?
Håndhevningen av denne asylpolitikken får en til å grøsse i all sin umenneskelighet.
 At den også er i konflikt med FN's anbefalinger later ikke til å hjelpe.

Damene og herrene på taburettene planter ræva god nedpå og tviholder på sitt.

 Hvem blir de neste 'ulovlige' som man bar må få satt på et fly...?

Synes jeg hører suset fra de gamle reglene om svarte, gule, grønne, blå, jøder, sigøynere, homofile, lesbiske arbeiduføre, funksjonshemmede, anderledes tenkende... etc etc etc...

Synnøve Sætrum

Peter Tosh

Om NATO, tortur og Anders Fogh Rasmussen...

Nato's generalsekretær Anders Fogh Rasmussen åpner for bruk av tortur kan jeg lese på ABC-nyhetssiden denne morgenen. Jeg er ikke sjokkert eller skaka. 

Den 'høye herre' bringer nemlig ikke noe særlig revolusjonerende nytt til internettet.

Han viser bare nok en gang hva denne såkalte forsvarsalliansen egentlig står for.

 NATO-alliansen er viden kjent for å ta i bruk slike metoder. 

Enten det er snakk om 'krigen mot terror', andre kriger (Det finnes fortsatt et fengsel på Cuba.. samt 'noen'fler..), eller okkupasjoner av land hvor tilraning av olje eller andre naturressurser.

Menneskerettigheter gjelder ikke for alle!

Særlig ikke når det er snakk om penger og makt!

Altså oppfordrer denne herren totalt uten skam at man skal begå forbrytelser mot menneskeheten.

Noe annet kan det ikke kalles.

Det finnes absolutt ingen gode grunner for å torturere. 

Tortur er uetisk, umoralsk, og som forhørsteknikk helt uakseptabelt. 

'Tilståelser' framkommet ved slike metoder er det ingen grunn til å feste noen som helst lit til.

En trenger ikke være professor for å skjønne at hvemsomhelst 'tilstår  hvasomhelst' om man blir utsatt for slik bestialitet. Hun eller han vil si det de tror sadistene vil høre for å få slutt på pinen.

Eller de vil lukke seg helt og dø.

Så hvorfor NATO's generalsekretær uttaler seg på dette viset kan man jo undre seg over.

Han kan da umulig være så kunnskapsløs at han ikke kjenner til disse allment kjente sidene ved bruken av denslags forhørsmetoder? Jeg tenker snarere det ligger en annen strategi bak ordene. Slikt som å avskrekke folk, rasisme eller forsette undertrykkingen alliansen bedriver rundtomkring på kloden.

 Uttalelsene fra generalsekretæren minner meg på mitt syn på NATO. Det eneste logiske svaret på generalsekretærens helt umenneskelige uttalelser er å melde Norge ut av NATO.

Synnøve Sætrum

    

LOVEN OM MENNESKERS IBOENDE GODHET

Loven om menneskers iboende godhet.
 Menneskesjelene som nærmer seg hverandre.
Øyeblikket dirrer. 
De blir stående og samle seg, skjelver lett i skyggen.
Kjenner pulsen og pusten.
Søker med blikket og finner en rygg.
 Tidlig ute.
Spent forventning.
 Gleden er det største, den har hun kjent i mange dager. 
 Ærlige kimer i møtet med denne sjelen.
Finne svar ensomheten tror umulig.
Loven om menneskesjelers iboende godhet. 

 Utstrålingen er var, mild.
Finere enn noen.
Sommer i april. 

Sostrålene skaper speil i grafittien på veggen .
 Ukjent forventning i tospann med vissheten om dette øyeblikket.
 Sjelsettende sekunder der alt blir til.
  The book of love.
Loven om menneskers iboende godhet.

Synnøve Sætrum

Hvordan?

Hvordan kan man bøte på å komme til kort?

Hva gjør man når de menneskene en bryr seg mest om i livet ikke tar den utstrekte hånda?

Ikke trenger deg mer, tier og bare ser til en annen kant?

Hvordan defilere over smerten ved utestengning og avvisning?

Late som ingenting?

Håpe det går over?

Slenge forventningene i kottet?

Gråte i stillhet og liste seg videre?

Drømme om undere og oppvåkninger?

Hva gjør man med kjærligheten, medfølelsen og omsorgen en føler for den som viser deg ryggen?

Hvor plasserer man smerten?

Hvordan kan man bøte på å komme til kort?

Synnøve Sætrum

Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'...

Solnedgang over Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Morgenen begynte solrik, tidlig og fin. Nattesøvnen nesten like så.

Rolig rolig og jeg våknet med sinnsro.
Nyter det og håper kavet var over for denne gangen.
Denne dagen har vi vært på Railay Beach for siste gang denne turen, sagt 'adjø.
Kanskje sees man igjen en annen gang, kanskje ikke.
Det er vakkert der ute, og jeg er takknemlig for å ha fått være gjest i sydhavslandskapet mange dager og timer. Loangboat-turene er nesten som å være i skjærgården med snekke.
Det går litt fortere, og litt mer vind i håret får jeg. Likevel er det noe kjent ved den typen båtliv.

 For nå teller jeg virkelig ned.
 Fire dager, og så begynner den lange reisen hjem.
 Funnet ut vi skal være på farten i godt over et døgn.
 Lenge for det moderne mennesket det, men det hadde vel tatt måneder om man ikke brukte en jumbojet. Som før sagt over 800 kilometer i timen, 13 timer.
 Det er ufattelig langt. Ikke til å begripe.
 Jeg kjenner på at det kunne vært artig å reist hit langs land og hav en gang.
 Men, her skal ikke legges noen nye reiseplaner.
 Jeg skal hjem, være hjemme lenge og gleder meg veldig til det.

Den gode dagen er og blir den gode dagen.
 Når den er delt blir den dobbelt bra.
Utrolig flaks at jeg har ei venninne som 'var på samme sted' som meg, og ville reise hit denne vinteren. Det skal noe til for at man skal være på samme sted, samme året i en ellers så travel verden.
 Jeg har tenkt en del rundt det mens jeg holder på gjøre opp status. Jo, jeg har reist alene før endel ganger, men akkurat dette store overvintringsprosjektet har det vært godt å kunne dele med et voksent medmenneske. Tusenvis av små og store opplevelser.Sanne venner er en gave.

Flere av 'menneskene mine' har fortalt meg at de er glad i meg og gleder seg til å få meg hjem. Epostkassen har ikke vært tom de siste ukene.
Så jeg kjenner meg veldig rik akkurat her jeg sitter denne mandagen.
Ettermiddagssiesat.
Avkjøling, men i dag har jeg også vært ganske mye i havet.
Springflo fortsatt og det 'kaldeste' vannet på lenge.
Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'.

Synnøve Sætrum

YTRINGSSTEDET: De vet det

YTRINGSSTEDET: De vet det: Den siste og største, nå som tiden er på hell. Under over alle under. Å ære eller ikke ære det er spørsmålet. Fortsatt få være et menn...

IF YOU GO AWAY.....

YTRINGSSTEDET: Kveldstanker om vennskap og kjærlighet...

YTRINGSSTEDET: Kveldstanker om vennskap og kjærlighet...: ”Jeg har tre stoler i mitt hus: En for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap. ” (Henry David Thoreu)

Månesyke, springflo, hjemlengsel og reisenerver...

Jeg er kommet inn fra kilometrene langs stranda.

Gikk ikke helt ut på den ytterste holmen jeg.

Det er fullmåne med springflo, og sterk strøm der man skulle vasse over.

Med ett kjente jeg meg svak og usikker, så jeg snudde.

Egentlig vet jeg at beina er mer enn sterke nok, og at det ikke var noen fare for å bli dradd ut eller inn. Likevel lot jeg være. Snudde der de andre gikk, og tenkte det er ingen skam.

Noen ganger sitter det i psyken og det skal man ta hensyn til.

Fullmånesyke kaller noen det.

Ikke vet jeg, men jeg vet at man noen ganger ved fullmåne er litt mer på alerten enn vanlig.

Forresten så er det ikke bare det som er utenom det vanlige om dagen.

 Egentlig ville jeg bare ha satt meg på flyet hjem for lengst, ikke gått og venta.

Er fornøyd med det jeg har fått her.

Begeret er fullt, og det er hjemlengselen som preger dagene.

Ikke at det er noe galt med dagene, misforstå meg rett.

Men, her er et surr i meg som ikke helt stopper.

Om natta drømmer jeg om hjemreise, er på hjemreise, er på fly, buss, biler, tog osv.

I fortid og nåtid.

Kaos og uvirkelige stemninger.

Reisefeber heter det.

Reisenerver også.

Uro. Uro. Uro.

Flyskrekken kommer og går.

Tankene jeg forsøker stoppe så god jeg kan.

Det er utrolig vanskelig å være til stedet i øyeblikket disse dagene.

Men, ha god lørdag! Jeg gleder meg til den neste. Da er jeg hjemme igjen!

Synnøve Sætrum

WOOHOO.............

Yuhuuuu bustenskjold sitter ved skrivebordet, og slurper i seg kaffen. Jeg høre de søte jentene på bruket åpne kafeen for alle oss som snart skal spise frokost. Men, først må det fikses bittelitt på fasaden.Speilet på veggen her er talende. Hårmanken ligner ei som har bedrevet helt skru med hodet i puta. Helt greit så lenge jeg har sovet som en stein og ikke merket noe som helst til det.

Børster og balsam har jeg noen av. Slikt har vist seg å funke gjennom et helt liv.

Tropesola skinner allerede utenfor. Det må den bare holde på med så godt den kan. Regnet er meldt å komme rundt klokka ti. Yr.no har ikke tatt feil i det hele tatt siste uka. Jeg stoler på det samme gjelder denne dagen og tenker den skal jeg oppholde meg på diverse benker. Er ei god uke siden siste runde med skikkelig thaimassasje. Dessuten finnes alltid forefallen skjønnhetspleie man kan gi seg i vold.

Romanen har over hundre lesbare sider tilbake. En lokal buddha venter på nærmere ettersyn...

Kilometrene ligger der også helt klare for mine sandaler som 'are made for walking'...

Føler meg lykkelig og tilfreds.

Denne fredagen kommer til å lage seg helt selv!

Synnøve Sætrum

DET ER EI TID FOR ALT

Fintenker på det med allment aksepterte sannheter, og ditto løgner. Tanken streifer innom dagens oppslaget i Dagbladet om pensjonsfella kvinner ikke må gå i. Om reformer, om tilbakeslag og det på selveste 8.mars. Noen feministisk analyse forefinnes selvsagt ikke.
Hvor er dere blitt av alle sammen?
Eller: Hvor er vi blitt av alle sammen?
Jeg måtte bare nevne det, enda det ikke var det jeg tenkte på egentlig.
Det var mer det der med det at jeg undrer meg over både det ene og andre nå for tiden.

Det er så lenge siden sist man brukte ordet i en større sammenheng. I det hele tatt er det veldig veldig veldig lenge siden jeg har reist meg opp i noen forsamling og bedt folk holde kjeft og høre etter hva jeg sier. Sånn er det når man ikke er ute i store forsamlinger sånn dagsstøtt. I de store forsamlingene er man der helst for å høre på andre. Ikke at det er noe galt ved å lytte. Andre har da helt rettmessig masse å tilføre. Det kan være ren nytelse å lytte til de givende ord. Utvide perspektivene, åpne ører og øyne for muligheter og veger en ikke kunne suget ut av egen fantasi eller bryst. Men, noen ganger er det tid for å si noe sjøl. Det er ei tid for alt, og en av dem er for å snakke eller skrive.

Feministen i meg har rett og slett ikke lyst til å sitte stille i senga, lese andres romaner og holde kjeft.
Ikke i dag. Energien bobbler etter å ha fått være ute i bare 26 grader med sidelengs vind og regn i tre-fire herlige timer. Rett nok fortalte danskene jeg traff at de ikke hadde opplevd det slik her noen gang. 8 år på rad hadde Ao Nang vært stedet i mars. De snakket om klimaendringer, og andre endringer.
Så snakket vi faktisk litt om naboskap, og at vi forstår hverandre godt vi norske og danske.
Vi sluttet med å ønske tillykke med feiringene resten av dagen og gikk hver til sitt.
En hyggelig formiddagspassiar i øsende regn...

Det er vidunderlig å ha tilgang til den frie bloggens verden.
Kunne smurt på videre med... en verden som er snill og god og alle får si hva de vil hvor de vil.
Her finnes ingen overvåkning eller forfølgelse i vår frie vestlige del av verden.
Hvis jeg hadde vært et annet individ vel og merke.
Om min verdensoppfatning var kledd i lysegrønn tro og tillit til autoritetene.. hvis bare ;-I

Nei!
Vel har jeg et talerør, et ytringssted.
Jeg artikulerer meg på fredelig og fritt vis.
Benytte seg av den dyrebare ytringsfriheten.
Den som slett ikke er noen selvfølge rundt omkring i verden.
Kneblingen av det frie ord er ikke noe ukjent fenomen.
Fortsatt både forfølges, fengsles og drepes det fritt-talende snakkende og skrivende folket.
Noen steder driver man mer med sånt enn andre.
Jeg kunne nevne i fleng, men det er vel unødvendig.
Senere tiårs historie er jo full av paranoia, og forfølgelse og urettmessig politisk overvåkning.
Noen ganger spekulerer over statistikken her på Ytringsstedet.
Hvem er egentlig mange tusen lesere i USA?
 Jeg hører aldri noe fra noen av dem hva nå enn det kommer av...?
Det samme gjelder alle kineserne, russerne, ukrainerne eller koreanerne?
Hvem er de alle sammen?
Jo, det er ei tid for alt og noen ganger skal man nevne det som synes underlig...
Underlig...
Underlig...

Synnøve Sætrum

8.mars 2012

Det er 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Gratulerer til oss alle! Det er ikke så lenge siden man satt og planla kvinnekuppet i Norge. Jammen fikk de jentene det til. Mye mer også, som gjør at vi har det såpass som vi har det i Gnore i dag. Det gjelder bare å ikke la seg forlede til å tro rettigheter er en selvfølge og overhøre de stemmene som jobber for tilbakeslagene.
 For de er i full gang.
Kroppspress. Pornofisering av den kvinnelige seksualiteten.
Deltidsarbeid uten sykelønn.
Overtidbetaling uten overtidslønn...
Vikarkontrakter år ut og år inn, mangeårig høyere utdanning til tross.
Krever man noe er det et tupp i baken og på hue ut...
'Brysomme' jenter som protesterer og sier:
Nei, hør nå her!
Ja, hva er det som er i ferd med å skje med henne nå om dagene?
Og, hva skjer med alle dem som aldri har kunnet heve stemmen og be andre lytte.
Endel millioner kvinner er faktisk gjemt under heldekkende burkaer.
Jeg kaller det ukultur. Maktmisbruk.
Basta!
Hørt det før?

Noen skramler med sablene rundt retten til selvbestemt abort fortsatt.
Sammen med dem som gjør hva de kan for å påføre den som har fått en eller flere slike utført psykiske men for livet. Problematikken er ikke borte, selv om vi ikke diskuterer den like høylytt som for noen veldig få tiår siden.

 Hørte jeg mullaene mulle om kjønnslemlestele av verdens uskyldige små jenter?
Frata unger noe av det aller fineste ved livet og kvinnekroppen.
Hvordan kan vi overhøre skrikene? Mens, skrikene fra mannlige storkapitalisters bekymringer for profitten får kilometer etter kilometer spalteplass absolutt hele tiden i hele verden? Det er så underlig.

Hvor mange voldtekter skal det skrives om før noe i realitetene begynner å skje både med holdninger og i rettssalene verden rundt? Forsatt blir kvinner mishandlet ihjel både i Norge og andre steder. Enkelte hevder vi ikke trenger noen internasjonal dag som fokuserer spesielt på kvinners rettigheter og situasjon. Det kan jeg ikke fatte eller begripe eller godta at noen hevder.
 Rene skjære vissvass.
 Snakk om å stikke hodet helt til hoftene i sanda.
Hvor er spadene blitt av, og klarsynet?

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er mer nødvendig enn noensinne!

Gratulerer så veldig mye til alle kvinnene over hele verden!
Og til alle mennene som går og står sammen med oss...

8.mars 2012 er i full gang :-)
Ha flotte feiringer !

Synnøve Sætrum