Godt sitter jeg, og urolig er jeg slett ikke denne dagen, selv om denne nærmer seg Moskva. Det går helt fint for meg, og ganske sikkert helt fint for Russland også. Sånn rent bortsett fra flytrafikken da. Om ei ukes tid er det meningen jeg skal rette nesa mot Egeerhavets strender og jeg vet ikke om flyet går. På den andre siden stimulerer denne vulkanen fantasien og tanken en smule. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…
Det er ikke en uvant situasjon ikke å vite. Det er jo ikke stort jeg som menneske vet, annet enn dagen og timen i dag, og at en gang er det slutt.
Så her handler det om å bevare sinnsroen enda en dag. Vulkan eller ikke vulkan. Jeg vedgår at det kan være ei utfordring for den nyhetslesende og seende, men pytt pytt. Den store dragen brummer og spytter røyk. Flyene står godt på bakken helt uavhengig av hvorvidt jeg eser meg opp eller ikke. Ikke en gang en Obama kan endre dette. For meg er det fortsatt noe som heter ansvarsplakat når det gjelder media, men kanskje den slags er gått av moten for lengst? Det kan se sånn ut. De oier og bærer seg ganske betydelig om dagen. Ta for eksempel Dagbladet denne lørdagen. Sjokktyper over det meste av forsiden meddeler om forskernes frykt for ”gigantsmell og megautblåsning” i Katla. ”Monstervulkanen” har alltid fulgt opp med utbrudd, selv om det ikke sees noen tegn akkurat nå.
Enda jeg nå tilbys å følge vulkanen direkte på nett, dog ikke med garanti for spennende handling som det står under linkene til kameraene. Bingo! Det er akkurat der det ligger ser det ut til. Spenning. Drama. Realityshow. Nyhetstid. Sa jeg nyhetsjippo? Ok, enorme naturkrefter er ikke det, men for meg ser det nå ut som det samla pressekorpset ”smir mens liket er varmt”.
Jeg hvisker med siste pust av min stemme: Vent og se!
Spekulasjoner og skrekkscenarier har vi sett en del av de siste årene, uten at verden i realitetene har gått av hengslene av den grunn. Mediene har hatt nok av frykt å balsamere folk i.
Lite beskjedenhet er vist i så måte, eller var det aktsomhet det het?
Selvsagt får et utbrudd muligvis enda flere konsekvenser. Naturkreftene har alltid påvirket mennesket,det er jo faktisk de som er sjefen om noen skulle glemt det. Naturen vinner alltid! Men, jeg nekter å være med i ”frykt og katastrofekoret”. Selv om turen min til Rhodos skulle bli kansellert.
Jeg innser klart mine begrensninger i forhold til ildsprutende "drager". Jeg er maktesløs akkurat som Island, John Cleese, Bård Solhjell, Jens Stoltenberg og Kong Harald.
Time will tell, og som kjent går den ikke, tiden, den kommer.
Så jeg spiser mine jordbær fra Portugal i vissheten om at det blir som det blir.Poenget med å ta ei ny "tåketid" på forskudd ser jeg ikke.
Samtidig tenker jeg på hvor godt jeg har det akkurat her og nå i min lille verden. Da jeg våknet etter luren min satte jeg på kaffen og kjente meg glad ...
Det er ingen selvfølge å slå på pc og radio.
For ikke å snakke om å kikke på fuglene på vinterens kokosnøtt utenfor.
Vinteren er over, og festen er i gang.
Meiseboller er sikkert godt for nyklekkede unger, så jeg skal henge ut noen flere av dem.
Naboens kattunge skal jeg mildt vise bort om den prøver seg.
Verdener oppløses i din feilfrie uendelige utstråling,
skrøpelige, levende blader brenner med deg sterkere enn kalde
stjerner:
Gjør meg til din tjener, ditt åndedrett, ditt innerste.
(Rumis)
16 april 2010
(Solnedgang og askehimmel... Foto: Synnøve Sætrum)
God morgen...
Her i grenda lukter det ikke svovel, bare en liten odør fra noen nygjødsla jorder ikke så langt unna... Det grønnes på treet og sola skinner...
Det er nesten magi å lese avisene om dagen. Den store dragen sover. Hvor er hun?Hun som alltid er frampå? Tyst er hun, som Katla der hun ligger ved siden av den lille fjerten som nå spruter ild og aske. Typisk den som er stor i ord og liten på jord i grunnen. Når hun virkelig har sjansen til å vise hva hun er god for er hun ikke å se eller høre! Målbæreren av det STORE ansvaret, Siv J., er tyst. Jeg mener, her har jeg tenkt meg til Egeerhavets strender innen overskuelig framtid, og så blir jeg kanskje sittende her i Gnore og pusse vulkanstøv av bilen i stedet(For tiden ser den i grunnen ut som den har stått i askeføyka ei stund,og det av bare helt ordinær kjøring etter veiene).
Hvis ikke hun greier det, hvem skal da ta ansvar og ordne opp?
Egentlig er dette en dag for solkroker og sykkelturer... Likevel er tankene mine på Island. Askeskyen fra Eyjafjallajökull påminner meg om hva jeg kan gjøre noe med… Nada i grunnen, og det er like greit. Jeg har tatt stolputa opp av kassen, og faktor ti fram for å beskytte meg midt på nesa. Så kan jeg fintenke mer på småplukk og verdensfreden…
Tilfellet Eyjafjallajökull er til og med luftfartsverket maktesløse overfor. De lærde strides om varighet og skyer og lava og magm… eller hva det nå heter alt. Når det stopper og når det begynner. Når flyene kan fly og hvor, og når ikke, og om det store uhyret av en nabovulkan våkner?
Jeg som er vanlig dødelig tenker si det, først som sist; - Vi vet ikke!
På den andre siden så blir det jo ikke noe pressejippo av taushet. Forståsegpåerne går glipp av sine egne stemmer og teorier.
Noe som igjen ville bli leit for… Ja for hvem egentlig?
Nei, over og ut dere. Jeg får komme meg ut og nyte sola før askeskyen kommer og skygger helt for den. Hvem vet hva vindene bringer...?
”Norge vil være lammet i løpet av dagen”, leser jeg på nettet, og jeg tenker: Er neste istid straks på gang? Er det rett før jeg må finne fram spaden jeg hadde satt vekk etter snøsmeltinga..
Har det noen gang nyttet å spa i aske? Kan det nytte og ”spa” unna noen tabloide katastrofeoverskrifter? Over denne gården var det tåke denne morgenen, og er det fremdeles. Har askeskyen allerede lagt seg til over Mosby?
Flyene står og statsministeren sitter fast i New York. Der sitter han vel ellers godt, selv om han ikke får signert en kondolanseprotokoll i morgen. Akkurat den siste der går vel ingen steder…
Så jeg drister meg til et: Hva så? Eller: Gjelder det ikke å holde tunga rett i munnen og se hvordan det går? Selv om flytrafikken stanser en dag er det da slett ikke sikkert det er nødvendig å profetere om et kommende Gingungagap som sluker hele sivilisasjoen på et blunk...
Siden jeg er av dem som har gjennomlevd "et par tre" tabloide katastrofer før, tar jeg det hele med knusende ro. Jeg venter og ser hvordan det utvikler seg, siden verken jeg eller tabloidene rår over det. Og, de lærde strides i veg hører jeg i alle nyhetssendinger... Spaden blir stående i boden inn til videre, og jeg ser ingen grunn til å samle mer hermetikk enn jeg allerede har. Meteorologene har vitterlig lovet meg sol fra skyfri himmel denne torsdagen også, så jeg satser på solas kraft til å bryte gjennom disen.
Jeg vil ganske enkelt nyte morgenen og dagen.
Heldig som jeg er kan jeg sitte her i min fredelige krok på planeten, i det solen bryter gjennom disen her, og være takknemlig for at jeg ikke har måttet evakuere på grunn av aske og flom (… tror ikke jeg må det i overskuelig framtid heller… som mange av islendingene allerede…). Ikke bor jeg i Kina og leter etter mine døde i ruinene etter jordskjelvet her for leden. Samtidig som jeg forsøker å holde infeksjonen i det store såret på foten og diareen under kontroll, for ikke å snakke om varmen(jeg stort sett mangler) når temperaturen synker under null om natta. Krigen i Midtøsten, Irak eller Afghanistan er det vel ikke noe poeng i å nevne med innskutte bisetninger eller parenteser… Småpell! Småpell!
Haiti ligger vel fortsatt rimelig flatt og Chile slikker fortsatt sine enorme sår, men hva er vel det oppimot at flyene ikke letter over Gnore denne aprilvårdagen?
Synnøve Sætrum
10 april 2010
Evig nå! Det er overgangene som er livet, og jeg øver meg stadig på å huske det. Være i at jeg er undervegs til det store intet en eller annen gang i enden der ute. Om forhåpentligvis veldig veldig lenge til. Kanskje det er vårsola som gjør meg så oppmerksom på de store tingene akkurat denne morgenen, eller bare at kroppen kjennes yr siden jeg allerede har vært en halvtime ute med de firbeinte, hva vet jeg? Dagen kan bare komme og jeg skal følge etter.Ikke noe å vente på.
Jeg er typen menneske som ikke er så overvettes glad i å vente på alt mulig. Om det er fordi jeg er utålmodig og vil ha alt med en gang, helst i går, eller om det er fordi jeg koser meg med nuet skal jeg ikke si noe bombastisk om. På den andre siden er dette nuet veldig bra. Nesten så jeg ikke kan ha det bedre. Stemorsblomstene har overlevd enda ei natt i pottene, og jeg under dyna. Futen kan trygt få et bitte lite klapp på skuldra etter årets oppgjør...
Om litt skal jeg ut og beplante mitt lille blomsterbed med noen flere løk. Blomstene som kommer utover sommeren er noe godt å vente på. Espalier og klatreroser blir det også etter hvert. Kun det beste for å stenge naboens innsyn ut. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har tenkt tanken tidligere. Noen ganger må jeg vente lenge på meg selv før noe skjer. Det er de der med de der greiene en bare ikke ser før en plutselig ser dem.
Venting ja…
For eksempel liker jeg mer enn dårlig å sitte og vente på folk som bryter avtalen med meg og ikke gir beskjed. Har ikke noe amorøst forhold til venting i butikk, eller bilkø heller. Jeg slutter meg hundre prosent til at flyplasser er livets reklamepause. Det har tatt nesten uutholdelig lang tid å vente på våren denne vinteren. For ikke å snakke om den ”lange” ventingen på at nettet skal koble seg til… Det siste er egentlig prakteksemplet på at tidsfølelsen er relativ.
Akkurat nå venter jeg på neste møte med Egeerhavets strender. Ikke at den ventetiden er så mørk, den er mer i den der venter ikke forgjeves… Men, enda er det får langt unna til kriblingen i magen. Ok, når jeg tenker meg om så er den slett ikke ille den ventingen der. Den som venter på noe godt…osv.
Jeg ser jeg kan kose meg med tanken ettersom dagene blir borte på kalenderen.
Nei jeg får se å komme meg utenfor cybervirkeligheten. Den er jo her vårsola jeg har legtet så vanvittig etter. Hundene sover så godt at de snorker, men de har i grunne straks ventet lenge nok på meg.
Ut i nuet, og inn i skogen med oss. I dag forventer jeg det holder med Goretex på beina. Veiene begynner bli gangbare og snøfrie. I alle fall de sørvendte.
Den råtne snøen i nordhellingene har jeg ikke tenkt og vasse i.
Skal jeg ha forventninger om en hestehov?
Jeg har hørt rykter om blåveis, men er skeptisk...
Dette ble da slett ikke den teksten jeg ventet på og det er like greit. Ser et slags svar i akkurat det. Overgangen fra det ene til det andre er det som er, og det som blir. Det er her det gjelder å ha fokus denne flotte vårdagen.
Jeg har ei sol i hånda, en appelsin jeg skreller og spiser. Søt smak fra søte varme stråler. Nok til å få humøret opp fire hakk bare det.
Kaffekoppen har jeg satt fra meg. Morgentimene har gitt meg det jeg trenger. Koffein eller ikke koffein,i dag er jeg litt trøtt og segen likvevel. Sånn er det bare noen ganger. Tror det er vinteren og alderen som har grepet akkurat nå, og aldri så lite mangel på frisk luft. Dessuten tok jeg kraftig for meg av lammesteika i går, og konstaterer man nok kan få "hang-over" av storspising også...
Jeg kjenner jeg trenger mer sol enn den i hånda. Så jeg får være takknemlig jeg kan sitte her og telle ned til neste Grekenland-fart. Det er ikke så lenge til heldigvis. Jeg gleder meg, og gleder meg igjen. Forventninger er en del av reisa.Denne gangen skal jeg dele opplevelsen med ei god venninne. Delt glede er dobbel glede osv...
Eller sagt på en annen kjent måte: Å være eller ikke være, det er spørsmålet... .Stadig vekk kommer jeg tilbake til det. Greier jeg ha fokus der blir de aller fleste dager gode uavhengig av om verden ellers går meg i mot. Når fisketuren i havgapet går fløyten på ei grunne av tildragelser langt utenfor min kontroll, så er det bare sånn det er. Når så skjer er det greit det er bare 2 grader og sur vind,og det gjør ikke noe at turkameraten likevel avlyste for å gjøre noe som var viktigere enn meg. Valget er fritt.Jeg kan bli sittende her og ergre meg over at verden går sin skeive gang uavhengig av meg, eller lette blikket utover og finne på noe annet. Jeg velger det siste, og det er et privilegium.Nytter jo likevel ikke å henge tilværelsen og tilfredsheten på været eller et menneske.Folk gjør jo likevel akkurat som de vil, og jeg kan ikke forvente meg å være viktigst alltid. Det sies jo at ønsker man seg noe sterkt nok, så blir det sånn. Det tror jeg ikke noe på at gjelder i absolutt alle situasjoner, og det er jeg takknemlig for. Hadde vært virkelig ille om hele verden skulle kretset om meg til enhver tid.
Hmmm... igjen drypper det på taket, og over bakkekammen ser jeg regnbuen. Været gjør i alle fall akkurat som det vil. Og jeg blir det jeg tenker, akkurat det har jeg livserfaring nok til å være overbevist om at stemmer.
Nei skitt au, nå logger jeg meg ut i virkeligheten. Retter blikke mot andre mennesker og steder. Det er deilig å kunne velge...
"I know what I have to do now. I gotta keep breathing. Because tomorrow the sun will rise. Who knows what the tide could bring?"
Hvordan kan ordfører Per Sigurd Sørensen,i Kristiansand, opphøye seg selv til å definere hvem som er i ”virkelig nød”? Jeg siterer ham fra Fædrelandsvennen i går hvor han oppfordrer folk til å slutte å gi tiggerne penger. Er det mulig? Hvem er det han tror han er? Egentlig? Er ikke noe av hovedbudskapet i den kristne leiren nestekjærlighet, sånn i anledning påskefeiringen mener jeg... Jeg stusser når en ordfører sparker de som allerede ligger nede, med embetet sitt i hånd. Hva slags ideologier de står inne for de som bedriver denslags praksis er det kanskje unødvendig å nevne. Hadde jeg ikke visst det var 1.april i dag, og ikke i går, ville jeg tatt det hele som en elendig aprilspøk i anledning påskehøytideligheten. Jeg innser min begrensning uti teologien ukristelig som jeg er, men noe lærte jeg da på skolen. Både om fattigdom,nestekjærlighet og markedetskrefter. Så når jeg tenker etter en gang til er det kanskje ikke så underlig dette utspillet kommer fra en Høyre-mann som ivrer for å "la markedet virke. Ingen inntjening er det eneste språket vi har rett til å benytte. Alle kristiansandere kan bidra her. Ikke gi penger når de kommer med koppen foran deg".
Jo da, jeg er med på at det er ekkelt å bli truet og nesten ranet. Aggressivitet er ubehagelig å bli utsatt for. Veldig ubehagelig. Til og med redd og engstelig blir jeg om denslags tildragelser rettes mot meg.
På den andre siden er det vel ikke akkurat det som er regelen i Kristiansand. Det er vel mer tiggere som sitter stille og rister på koppene sine.Jeg lar det heller gå at jeg godt kan høre de ikke er uteksaminert fra rytmisk linje på konsen.Asynkront ja, men det skal mer til for å irritere meg mens jeg haster mellom shoppingstedene.
”Dette er trolig organisert”, blir det også sagt i gårsdagens avis. Tro kan man gjøre i kirka!!!
Merkelig at det ikke er noen som vet sikkert i denne saken. Og likevel: Om det skulle være slik at noen organiserer noen av tiggerne, så hva så?
Sannheten er ubehagelig, og det er et kjent triks å benekte, eller "feie under teppet", som munnhellet sier.Jeg kan være enig i at vi ikke skulle ha dette i Norge, men verden er ikke Norge alene. Vi har fattigdom i Norge også forresten, men nå handler det altså om tiggere i Kristiansand. Disse menneskene(husk at det er det de er) er synlig og konkret bevis på verden som den er. Om noen står bak at noen av dem er i gatene spør jeg likevel igjen: Hva så?
Mange mennesker har ikke noe valg enten de er på gata for egen maskin, eller det står noen bak. Jo mer jeg reflekterer, jo mer skurrer ordførerens "sannsigelser"... Jeg vet at en femtedel av klodens befolkning lever i ekstrem fattigdom. En halv milliard er barn i ytterste nød. En trenger ikke være professor for å skjønne at årsakene til fattigdommen er sammensatte. Fattigdom begrenser menneskers muligheter til å ha innflytelse over sin egen livssituasjon og begrenser den enkeltes valgmuligheter.
Jeg tenker tiggerne er som meg. De er født i samme verden som meg, og har akkurat de samme ønskene og behovene som meg. Jeg tviler sterkt på at drømmesituasjonen er å sitte på gata i Kristiansand med en kopp i hånda, Året rundt, og denne vinteren har vært lang den...Og, til tider iskald! Men må man, så må man. Hvordan vi enn vrir og vrenger på det så forholder vi oss til det største menneskelige problemet på kloden. En god del av skylda for det ligger vel nettopp i det eneste språket Sørensen hevder vi har rett til å bruke.Som medmennesker er vi nødt til å løse disse problemene, og da må vi tåle å se dem. Jeg tenker, det er jo en grunn til at folk blir aggressive. Fattigdom og nød er utvilsomt en av de beste. Disse menneskene har helt andre muligheter enn oss her på fettberget.
På ordet fattigdom finnes 1 320 000 treff bare på Google. Har ikke ordføreren tilgang på moderne elektronikk? Han må gjerne stikke innom her, så skal jeg vise ham det jeg ser.
Uttalelsene til ordfører Per Sigurd Sørensen får meg til å tenke på nissen som ligger på sofaen og hviler sin store vom etter overspising av grauten. Lua har han godt trukket ned over ørene mens han stønner: ”Nå er jeg så mett at jeg snart blir ordentlig forbanna!”
Så sitter jeg her og skriver den siste betraktningen over fjorårets langtur til greske øyer..Fortsatt har jeg mange flere ord i hodet, og bilder for mitt indre øye. Likevel: Nok er nok, og jegtenker soga slutter her jeg.Intermessoer på Tinos og Mykonos hadde jeg også, men noe er bare mitt... Mykonos by er smellvakker, og der fantes mennesker som er like så. Til å ha på skiva nesten. Men, bare nesten. Dra dit og se selv, er helt klart anbefalingen. Regnbuesteder er vakre.
(Meg i Mykonos by...Foto: ;-))
Tinos hadde sin sjarm på mer enn et vis. Jeg fikk diktet en god røverhistorie der, og sovet på ei knallhard gjesteseng i bestestua hos en gresk familie. Det kommer jeg aldri til å glemme.
Øyloffing er en opplevelse. Jeg anbefaler på alle tenkelige vis. Det er bare å dra. Uten eller med følge... For meg var turen en av mine urealiserte drømmer. Følesen over å ha fått gjort det, og ikke bare gått og tenkt på det er ei fin erfaring. Drømmen svarte til forventningene(og vel så det), og i dag, nesten et år etter, kjenner jeg i meg at jeg ville gjøre det igjen tvert om jeg fikk muligheten.
Noen erfaringer har jeg fått: Jeg vet mer om hva som fungerer godt, og hva som ikke gjør det. Jeg er i grunnen klar for andre reiser også. Til andre steder, antakelig andre land og verdensdeler,etter hvert. Verden er stor, og jeg har bare sett bitte litt av den. Likevel tenker jeg sånn at når jeg skal begynne se meg om i verden ,i relativt høy alder, så er det greske et absolutt flott startpunkt...
Ikke en gang på turen følte jeg meg truet eller redd. Det som er så fantastisk deilig med grekere er at de kommer akkurat så nær som du ønsker. Vil du være alene får du være i fred. Ønsker du det motsatte får du selskap.Så mye du bare orker!!!
Det er spennende å reise alene. Jeg opplever å treffe folk på en annen måte enn når jeg er i følge med andre. Alene stiller jeg hele systemet inn på en mer utadvendt frekvens, som gjør at verden kommer til meg på en annen måte. Dører åpner seg på uvanlige vis innimellom...
Dessuten så kan man alltid velge når denne reiseformen benyttes. Når jeg finner hyggelig selskap er det et eventyr, og noen ganger er det veldig deilig å bare si "oxi simera", fordi man har null forpliktelser... Bare seg selv i verden og ta vare på!
(Solnedgang i Mykonos by. Foto: Synnøve Sætrum)
Da jeg beveget meg mot flyplassen i Athen 17.juni i fjor visste jeg at jeg ikke var lei i det hele tatt. Jeg tror ikke det ligger for meg å bli lei det greske. Jeg er simpelten grekofil, og får leve godt med det.
Sola, himmelen,det assur blågrønne havet, vindene,strendene, maten, lyden av språket (som jeg forstår lite av), musikken, mennene, kvinnene, barna,sovende hunder, utslåtte katter i alle tenkelige og utenkelige farger og fasonger, kirker, hus, båter, landeveier, gamle borger, ruiner, moderne uteliv og tavernaer, museer, historie, filosofi, litteratur, lyrikk,oliventrær, blomsterprakt, hvitt og blått, gult og mur, grønt og grønt. Karrige urer. Timian. Rosmarin. Lam Kleftiko.Blekksprut. Tzatsiki. Grønne milde oliven..Feta. Solmodne tomater.Vennlighet.
Og så videre, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre...
Skatter bak hvert et hjørne.
Da gjenstår det egentlig bare å si: EFARISTÅ POLI og
MER!!!!!
Synnøve Sætrum
Sætrum)
30 mars 2010
”Jeg kjente at jeg ville være hos ham. Jeg innbilte meg i hvert fall det. At jeg ville sitte ved siden av ham og holde ham i tommelen, som da jeg var barn og skulle sovne. Legge ei hånd på panna hans og si at jeg var så takknemlig for at jeg hadde fått lov til å bli kjent med ham. Takknemlig for all den ukompliserte kjærligheten og alle de kompliserte erfaringene. At det ikke var hans skyld at mitt livs tema hadde vært prestasjonsangst og redselen for å bli forlatt.
Jeg ville legge hodet mot hans og hviske at utopien om en herreløs verden uten klasser, nasjoner, penger, krig og konkurranse fremdeles er den vakreste drømmen jeg vet om.”
(Åsa Lindeborg ”Meg eier ingen”,2007)
Anbefalingen er klar: Les boka! På meg gjorde den enormt inntrykk.. Vakker smerte..
Jeg spurte meg ikke om hvor tida var blitt av, for det visste jeg godt. Omfattende åndsnærværelse i dager under den greske sola. Jeg fikk dårlig gresk salat på kaia der, og matet kattunger i stedet i Lesbos’ hovedstad. Det var brennhett(også halv ni om morgenen… etter tre timer bussing fra Scala Eressos), og ingen oppbevringsbokser. Det ble mer promenering med sekken enn planlagt. Ikke at man dør av det etter mange uker med monsteret på ryggen, men likevel. Det var så varmt at jeg nesten ga meg til en aldri så liten indre klagesang før jeg tok meg sammen. ”Nei, drikk vann og grip dagen”, sa jeg til meg selv. ”Båten til Athen går ikke før seks”. Jeg fikk et fint lite intermesso i byen, som absolutt er verd å få med seg. Den er både livlig og vakker og grønn. Skyggefulle lunder fant jegog flust med tavernaer av samme slag. Det var lørdag, og grekerne hadde fri. Jeg ble nesten eksotisk igjen. Det er ikke overfylt av turister en liten bit ut i juni heller. Jeg satt der og hørte mennesket snakke språket jeg bare oppfatter noen få ord av, og tenkte det måtte vært lurt å ta greskkurs ved hjemkomsten mens jeg hadde ”melodien” inne. Vel, nå et år etter gjentar jeg fortsatt lydene av alfabetet etter stemmen på cd-en. Ting tar tid.
Et forsøk på å forhåndsbestille hotell i Athen mislyktes, men jeg fant ut at jeg fikk forsøke i Syntagma-området. Vekttall i statsvitenskap kan brukes til så mangt.Etter en del plunder med en billettkontrollør som avgjort ikke hadde dagen (for øvrig en av de ytterst få utrivelige grekerne jeg traff), fikk jeg betalt meg inn på firemannslugar(alene), nervesammenbruddet kom ikke (jeg tok nesten til tårene over den umedgjørlige fyren sliten som jeg var), og jeg sluknet som stearinlyset før åtte den kvelden.
Før jeg satte uthvilte bein på kaia i Pireus hadde jeg fått både ferskpressede appelsiner og middelhavsbrød i båtvestibylen. Slett ikke ille. Varm sol, men ikke brennhett. Deilig å komme inn så tidlig, og jeg konstaterte det var et utilsiktet sjakktrekk å slippe rush.
Jeg hadde vært veldig spent på hvordan det skulle bli å komme inn til millionbyen(etter sigende bor det rundt 4 millioner der) uten noen form for plan eller bolig. Jeg fløt på tanken om at det kom til å ordne seg. Og, forresten: Har man bare de pengene man strengt tatt må ha, og ellers har sansene på plass, kan det ikke gå annet enn bra.Dessuten er de fleste europeiske storbyer like på måten de er organisert. Man finner fram.
Pireus(opprinnelig en liten havneby) er gjennomorganisert for en båtturist. Bare å henge seg på en buss som plukker opp hvert 5. minutt (som på flyplass). Vips står man ved alle tenkelige og utenkelige busser, reisebyrå og ikke minst jernbanen. Jeg fant et tog, og turen til Syntagma tok omtrent en halv time.Billetten var så billig at jeg ikke husker prisen. Men, jeg husker jeg fikk kjøpt en fersk gresk brødring.
Jeg gikk av i søndagssola midt i hjertet av byen. Syntagma. Stedet hvor den moderne greske konstitusjonen ble knesatt.Det greske parlamentet ligger øverst, og ved den ukjente soldats grav foregår det spesielle vaktskiftet hver eneste time døgnet rundt. Athen eller Aten(gammelgresk Ἀθῆναι, Athenai og nygresk Αθήνα, Athina), fødestedet for vestlig kultur, demokrati og naturvitenskapene. Akropolis og arkeologi. Lykkelige dager med forelesninger i politisk historie, og andre med”forberedende” flyr gjennom hodet mens jeg kikker på de store hotellene på den ene siden av plassen. Neolittisk tid, mykensk palasskultur, aristokratrisk styreform, tyrannen Peisistratos, sentrum for arkitektur og kunsthåndverk. Storby ut av mange små. I noen epoker bare en provinsby, og så videre og så videre… Jo, det var litt av hvert som kom tilbake til meg utenfor den greske undergrunnen.
Det var ellers bare noen biler og meg, ikke så mange faktisk til å være i sentrum av millionbyen. Jeg fant en telefonboks ved plassen og begynte ringe et par foreslåtte hotell. Kun seng for ei natt på det ene, det andre var alt for dyrt.Rett bak meg ble en mann stående, ingen andre enn han å se. Jeg så han fulgte med, og varsellampene mine ringte. Syv om morgenen gjør de det. Han tok kontakt og sa han hadde hotell. Svært skeptisk fulgte jeg med mot ei bygning på siden hvor det skulle være reisebyrå, men først etter å ha spurt i en kiosk om det kunne stemme.
Jeg kunne vel ikke ane jeg ble møtt av en selger på den tida om morgenen. Igjen den greske turistindustrien, og hjelpsomheten for ei som meg. Da jeg satte meg på stolen inne i byrået så jeg de tre monitorene som overvåket trappene opp fra undergrunnen. Så de hadde sett meg og lagt to og to sammen. Helt fint for meg.
(Vaktskifte på den ukjente soldats grav. Athen. Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg fikk det jeg ville. Dusj og seng og frokost til en mye dyrere pris enn på øyene. Men, jeg ville sove i god seng, og bo sentralt. Mellomklassepris i Athen, er nesten som mellomklassepris hjemme."Once in a liftime", tenkte jeg og betalte.Ute av lommeboka, ute av sinn!
Jeg ble fulgt til hotellet, og fikk på veien forklart at jeg hadde det meste av severdighetene i gangavstand rundt meg. Bingo!
Fullstendig klar over at det er å banne i kirka tilstår jeg uten et blunk at jeg bare en liten time etter hadde frokost på MacDonalds. Hamburger med alt tenkelig tilbehør og klin. Hva det kan kalles orker jeg ikke ta opp nå.Ikke en tanke om regnskog eller amerikansk imperialisme streifet meg akkurat der og da. Kun nytelsessyke... Det var det beste jeg hadde smakt på en evighet. Kjernesunt gresk kosthold i mange uker hadde gitt meg rom for en durabelig utskeielse.Moral og etikk som et virvelløst dyr, greit nok, men junken smakte!
Jeg fikk med meg paraden på vei til den ukjente soldats grav. Korps og greier masjerende forbi, der jeg satt. Det greske parlamentet er til forveksling likt huset øverst på Karl Johan. Er det samme arkitekten?
Halv elleve var jeg kommet meg opp på høyden der Akropolis ligger.
Det er skrevet så mange reisebrev og historiebøker om det stedet at jeg ikke skal legge ut i det vide og breie. Jeg har sett stedet på bilder siden jeg kunne se, og jeg har lest og lest og lest. Så da jeg kom meg innenfor portene til området var åndsnærværelsen total. Der og da. Jeg husker jeg fikk gåsehud og tenkte: ”Nå opplever du noe helt spesielt”! Bygningene gjorde sterkt inntrykk.De er mektigere og større enn fotografiene gir inntrykk av. Og, så er det noe annet å stå på høyden og kjenne varmen og vinden, og bare ta inn inntrykkene... Vi er mange fra rundt omkring i verden som valfarter dit, og med god grunn vil jeg påstå. Et viktig sted for alle europeere, og ingen ulempe å ha lest seg gjennom noen tusen sider av antikkens historie. Jeg ble der over tre timer før tørsten og sola drev meg nedover igjen.
(På Akropolis i Athen. Foto: Synnøve Sætrum)
(Akropolis. Foto: Synnøve Sætrum)
(På Akropolis i Athen. Foto: Synnøve Sætrum)
Utenom Akropolis? Hva gjør ei enslig dame fire dager i Athen? Masse masse masse. Det er utallige kjente turistmål å få med seg for den som lyster. Jeg nevnte jo arkeologi, og museer og gallerier er det nok for mange ukers ferie av.Jeg fikk med meg noen. Dessuten er jeg jo glad i å gå, hvilket jeg også gjorde.
(Utsikt over noe av Athen fra Akropolis. Foto: Synnøve Sætrum)
(Utsikt fra Akropolis i Athen. Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg rotet litt, men fant etter hvert fram og fikk ei viss peiling på hvor jeg var i forhold til hva. Jeg tok noen runder med de røde toetasjes bussene, som forøvrig selger billetter for to døgn. Utmerket for å få med seg mye og samtidig hvile føttene. På den tida jeg var der opplevde jeg igjen god plass og hyggelige guider. Må bare gjenta at det er ei lise å reise utenom sesong. Ikke for varmt og ikke "to hot and crowded", som grekerne selv kaller sesongen. Det er så flott å forsvinne i mengden.Bare glo, og oppdage, og lytte,og lukte, trekke det inn.Jeg er som en svamp i sånne omgivelser. Kanskje det kommer av min oppvekst på tettstedet som kaller seg "byen midt i Norge", og ellers det meste av det voksne livet i "storbyen" Kristiansand. Meteropoler er noe jeg til vanlig bare leser og hører om. Hvordan det er å leve sine liv i ei sånn gryte kan jeg bare med begrenset fantasi forestille meg. Noen sier Athen er skitten og forurenset. Det stemmer sikkert når det er for varmt.Alle bydeler kan neppe kalles vakre. Men, mens jeg var der var det bare 36 grader (jeg var aklimatisert...husk det). Jeg så ingen fogg, og jeg bare nøt det. Skyggefulle vannhull er det dessuten nok av.Der kan man sitte og dikte historier om menneskene som passerer. Forestille seg livene som haster fram og tilbake... Jeg snakket mest med servitører rundt omkring. Resepsjonisten på hotellet var hyggelig også. En gresk bekjent tilbød seg å være gudie en dag...Å være passasjer på motorsykkel i den Athenske trafikken er en opplevelse i seg selv. I grunnen mangler ingenting i den byen. Norsk røykelaks og eggerøre på grovt brød over disk! Herlig formiddagsmat på en av gangturene. Ok, norske priser, men akkurat da var det verdt det. Jeg innrømmer glatt at jeg har gjemt møtet med det kulinariske Athen til neste gang. Jeg spiste ikke ei flis greske spesialiteter disse dagene. Selv om jeg ikke var lei av Hellas på noe vis, var magen ganske mettet på feta og olivenolje...De siste dagene var fokuset mitt helt andre steder. Fantastiske øyeblikk alt sammen, og jeg anbefaler gladelig overbevist grekofilt i veg...:-)
(Ei av Athens utallige små kirker. Foto: Synnøve Sætrum)
(Typisk Athensk. Foto: Synnøve Sætrum)
(Athen. Foto: Synnøve Sætrum)
(Space robots future is now. Foto: Synnøve Sætrum)
(Utsyn fra et "vannhull" midt i storbyen. Foto: Synnøve Sætrum)
(Akademia Athen. Foto: Synnøve Sætrum)
Siden jeg går fikk jeg med meg mye atmosfære. Blandingen av det gamle antikke, og den moderne storbyen.Jeg er skrudd slik sammen at jeg gir meg ende over og bare digger sånt.Den greske vennligheten møtte jeg plenty av der også.Hellas hovedstad er verdt besøket. Å være fra Europa og ikke ha vært der, er etter mine begreper å gå glipp av noe vesentlig. Har et inderlig ønske om å komme tilbake dit en gang eller fem. Minst!!!
er det.... Enten den feires på den ene eller andre måten...
Jeg for min del skal bare sose rundt og kose meg. Så så jeg denne lille snutten på youtube denne morgenen..
Til å bli i riktig godt humør av...
Kunne hodet mitt henge
på veggen her, mellom elgen og hjorten,
med en nytent pipe i munnviken,
da ville døden vært god,
kanskje er pianoet ustemt
og kelnerne degoer uten oppholdstillatelse,
men jeg er velkommen, ubarbert
med mine arbeiderklassemanerer,
mine ti vimsete venninner,
min halvåpne buksesmekk,selv når jeg raper etter fårikålen
og slurper i meg bokkølet,
kunne jeg dø her, ville hjertet
stanse fullt av lidenskap,
mitt språk tilhøre kunsten
å overgi seg til nytelse,
aldri mer være barbar
(Velkommen på plattingen når snøen er vekk... Foto: Synnøve Sætrum)
Så sitter jeg med dagens tredje eller fjerde kaffekopp. Våken igjen, og sakte tassende rundt i joggings, nattkjole og kofte utpå. Sovehår og soveansikt.
”Lekkert” avslappede.
Det er ei lise med god tid på kvisten av morgenen.
Jeg liker mer enn enormt godt denne biten av dagen.
Ville ikke trodd det den som kjente meg på den tiden jeg satt fast i tidsklemma.
”Ikke si stort, og i alle fall ikke presenter noen verdensproblemer før jeg har fått opp øynene”, var mer gjennomgangsmelodien. Jeg var urokkelig på det punktet. Betraktet det som skilsmissegrunn og ugyldige avtaler stuptrøtt som jeg alltid var. Intet ante jeg om at livet var forandelig,at jeg skulle komme til å sove godt og nok de aller fleste av årets netter, og at jeg en gang skulle få tid og ro til å fintenke over det meste i tidlige morgentimer.
Da jeg trakk gardinen til side på soverommet denne morgenen satt den lille søte pusen til naboen på trammen(som for øvrig ikke er katte-avtrede for noe som helst i snøfri tilstand)…
Den kikket på meg med store nydelige kattungeøyne og la hodet på skakke.
Jeg smelter fortere enn snøen av sånt. Alle fordums tanker om bøtter med vann i hodet og annen mislykka katte-pedagogikk forsvant som dugg for sola. I stedet begynte jeg nesten å male: ”Lille kattepus hvor har du vært? Hei lillepusen”, og mens jeg åpna døra: ”Pssssss…. Så fin lillepusen”, utstrakt hånd mot skapningen også. Den kom og den malte for meg. Jeg klødde bak øret, og jeg fotograferte.
(Morgenlykke på trammen. Foto: Synnøve Sætrum)
Ei herlig lita stund som gjorde starten på dagen til et under.
Slikt er hva våren gjør med meg.
Mamma ville gjøre meg
til Guds sovende sommerfugl
som verken kunne gripe eller begripe,
sydde meg inn i en kokong av lin,
ga meg store, sørgmodige vinger
som bare kunne blafre ved andakt,
et hus å sove i med bilder fra Getsemane,
kyss av nafta og en nål i ryggen,
tilhørende en menighet
av vakre språkløse barn
som bare mottar sakramenter for drømmer
Jeg tenkte, Gud må være en kvinne
som lister seg inn i mine innerste rom
men Gud kan også være en sebra som vrinsker
eller en konkylie å høre bølgene i,
en slektning som bare kommer på kort besøk,
en foreldreløs som møter blikke ditt i en bygate,
en blind som romsterer i en mørk stue,
en fremmed som vil stjele pengene dine,
hvem som helst som kan stå bak speilet
når du lærer om nytelse uten bestikkelser
Gud er en tallerkenkaster
Gud er en birøkter
Gud er en forfører med sjokolade i lommene
Gud er en syngende skaphomse
Gud er en yougi med nakne føtter
Gud er en lakseoppdretter
Gud mangler ikke magi, ikke penger,
ikke telefonnumre til kvinner i Berlin
Gud er den eneste jeg ikke kan ha til venn
"Noe kan ikke oppstå av Ingenting"
sa rabbineren til meg,
men Noe kan leve i skyggen av sin Skaper
med en knyttneve til hjerte,
en kjærlighet til fingertupp,
en papegøyetulipan til munn
som svelger sollyset med sin årsak
Bare en mann og en kvinne
kan unnslippe Guds raseri
ved å elske tausheten i stykker,
klamre seg til hverandre,
to flammer tent av en fremmed hånd
forå gå opp i nettenes blå stoff
Forvirring er alt jeg kan skrive om
"Du lider av akutt forfølgelsesvanvidd,"
sa psykiateren og krevde meg for tusen kroner
"Du tror Gud er snill mot deg
Det du trenger er medisiner!"
(Øystein Wingard Wolf fra "Karusellturen med Gud",2006)
Kyss først
mine lepper
og jeg vil lære
din tunge å be
Hold så dine hender
over mitt hode
og jeg vil kjenne
det tynge
Spytt meg
mellom mine øyne
og mine tårer
vil drukne i din væte
Skjær fortiden
ut av ditt sinn
og du kan gjengjelde
sekundenes kjærtegn
Når så alt endelig
er vel til ende
får du begynne jakten
på ditt eget lille menneske
(Nils Yttri, "Jeg har sett strjerner som sluttet å slukne". Etterlatte dikt.2005)
Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mitt var før, men jeg kan si så mye som at jeg levde slik at jeg til slutt fant livet meningsløst, og nesten ikke verd og ha. Å stå opp om morgenen var noe for viderekommende tenkte jeg, og jeg hadde ingenting å se fram til. Jeg var misunnelig på andre, og jeg følte meg nærmest utsatt for et komplott som handlet om at ingenting gikk de vegene jeg ville. Sånn er det for noen når en er i ferd med å bli syk. Depresjoner kan ha så mange slags ansikter. Jeg visste bare ikke at det var det som var årsaken. Jeg trodde det skulle være på den måten livet, og jeg lette etter mulige utveger, og mulige forklaringer på hvorfor jeg så tilværelsen så svart. ”Skjebnen kan være en knallhard markkryper”, som Nils Yttri uttrykker det, men det finnes mye livsmot og glede i å ha sett ”stjerner som sluttet å slukne”. Det ble til slutt trøsten, håpet og det nye motet.
Den er heldig som er langt nede og blir bra igjen. For mitt liv er det en av de viktigste erkjennelsene. Dyptfølt og gjennomlevd. Ikke gjennomreflektert. Refleksjonene blir så lenge jeg er. I dag har jeg livserfaring nok til å vite at å kutte seg i fingeren faktisk gjør ganske så vondt, selv om en annen har amputert hele armen. Det er lov å bruke hodet, ta seg selv på alvor, og ikke se motsetninger mellom det og å bry seg om andres liv. Jeg er uføretrygdet på grunn av ulike helsemessige skavanker, men har det bra. Jeg synes jeg må ha lov til å si det. Selv om jeg ikke deltar i det ordinære arbeidslivet. Det er flott, og utrolig flaks for meg å leve i et samfunn som har et sikkerhetsnett når helsa av ulike grunner ikke er i hundre. Jeg må ikke ligge krumbøyd med utstrakt tiggerhånd på gata, eller be om almisser ved kirkenes nødstasjoner, eller andre steder hvor man deler ut sånt. Gjennom de yrkesaktive årene mine opparbeidet jeg meg trygderettigheter som fanget meg opp da jeg ble syk. Noe jeg for øvrig ikke hadde planlagt eller ønsket. Når situasjonen likevel blir som den blir, og en uventet gevinst innkasseres i det helsemessige lotteriet kommer tiden for å tenke om, og, ikke minst, tenke nytt.
Så jeg har det godt. Takket være så mangt.
Jeg har det for eksempel ikke som ungjenta Aisha som har savnet faren sin siden juni 2005. Han ble bare tatt av sivilt politi da han skulle med bussen. Ingen har sett ham siden, ingen vet hva som skjedde med ham og det årevis kamp til tross. Å forestille seg hva som skjer med et menneske som venter på at en sønn, datter, kone, mann, søster eller bror skal komme heim og denne ikke dukker opp kan jeg ikke helt sette meg inn i. Selv om jeg forstår det må være helt fryktelig, og en situasjon man håper og aldri komme opp i. Dette hadde jeg ikke visst hvis det ikke var for medlemskapet mitt i Amnesty International. I følge organisasjonen har det utviklet seg en slags offentlig aksept for vilkårlig tolkning av diverse lovverk rundt omkring i verden. Kampen mot terrorisme er ikke noe nytt som kom med 11.september 2001, men etter hendelsen har denne praksisen akselerert, og mange steder blitt et argument for å bryte menneskerettighetene. Jeg leser og ser at myndigheter rundt omkring bruker krigen mot terror som argument for å fengsle folk vilkårlig og uten lov og dom. Når en person blir definert som ”farlig” kan alt skje med disse. Selvsagt hender det nok at myndigheter definerer riktig, men denne store gruppen mennesker består også av folk som helt lovlig og fredelig engasjerer seg politisk i landet de bor. Det kan også være fatalt å oppholde seg på feil sted til feil tid. Hadde det ikke vært for Amnesty International hadde jeg ikke ant at over 400 mennesker bare har forsvunnet i Pakistan i ”krigen mot terror”, eller at 600 av de 800 som har vært på Guantanamo, år ut og inn blir løslatt uten dom, tiltale eller erstatning. Amerika i spissen." Frihets- og rettighetsnasjonen"...
I Egypt har unntakstilstandslover gitt myndighetene fullmakt for vilkårlige arrestasjoner i tre tiår minst. I England kan man anholde en mistenkt terrorist i 28 døgn uten framstilling for domstol og så videre og så videre og så videre… Sånt blir mange utsatt for dessverre. Jeg vet det, og jeg tenker på det rett som det er. Mange kjemper daglig for livet sitt rundt omkring på kloden. De fleste vil sikkert, som jeg, bare ha fred og ha det godt. Andre vil det annerledes, og griper inn i tilværelsen på måter som for meg er ganske ufattelige.
Senga mi var et trygt sted å sove denne natta også.Rulle rundt under kjempedyna mi uten å fryse et eneste sted. Vinduet står åpent, og jeg puster i frisk luft. Fuglesangen vekket meg klokka seks, men snudde meg rundt og sov noen flere timer. Uthvilt og fornøyd stod jeg opp sånn litt over elleve.
Dagen i dag er det viktigste. Det er den som teller når alt kommer til alt. Jeg øver og øver på både å være til stede i øyeblikkene i mitt eget liv, og på takknemlighet for det jeg har her. Faktisk har jeg gjennom år erfart at øvelsene gjør meg mer tilfreds med tingenes tilstand som de er. Det betyr ikke at jeg klamrer meg til øyeblikket av frykt for å se forover, bakover eller utover. Ikke i det hele tatt. Jeg har noen forventninger til framtiden, og erfaringene fra fortiden er med meg som den jeg er i dag. De er bra å ha. Det ligger mange ”nøkler” der til å være i dagen i dag.
Akkurat for dagen i dag gleder jeg meg til å synge med den stemmen jeg har, eller ikke har, alt etter øret som hører. Det skal bli riktig hyggelig å treffe venninner. Spise skal vi, og oppdatere hverandre om siste ukers ”kamper” og ellers gjøren og laden. Ikke de store tingene i verdenssammenheng. Jeg innser mine begrensninger og skjønner at jeg ikke alltid kan ta verdensaltet innover meg. Jeg vil ikke si jeg burde en gang, av den enkle grunn at jeg mener bruk av ordet burde gir stor grunn til enorm skepsis(men det er en annen refleksjon). Likevel:Uten meg er alt ingenting. Det er jeg som er senit for meg. Hvordan kunne det være annerledes?
Tilfreds uten å være selvgod er det noe som heter. Ydmykhet uten å være servil. Lykke uten eufori… Sånn er det godt å bare være.
Så før jeg roter meg ut på enda et refleksjonsjorde er det bare å si: Ha en god dag!
Synnøve Sætrum
18 mars 2010
"Mot dumheten og skråsikkerheten kjemper selv gudene forgjeves..."
"Mot dumheten og skråsikkerheten kjemper selv gudene forgjeves..."(Goethe)
Iskariot. Tendenser til s-m kanskje. Viril. Leken. Spill. Teater. Alltid kalkulerende for å tilfredsstille egne kroppslige behov. Hun tilba ham. Ga han sjenerøse tilbakemeldinger om fortreffeligheten både horisontalt og vertikalt. Han tilfredsstiller henne også. I begynnelsen. Herregud som blodet kan koke, styre alt sammen. Hu hei hvor er det vel friskt og lett oppå, ja hvem vet.. Men, det er bare fragmenter.
Før den klassiske: ”Vi skal kun være elskere og venner”. Hun tillegger ham ikke lenger det snille menneskets egenskaper. Menneskekunnskap eller empati. Hun hadde trodd det først. Villet se det. Beundret et potensiale. Likevel hadde hun sett glimt av noe i den leia. Trodde hun, og glemte illusjonen i øyeblikket. Alltid er mennesket foranderlig og forskjellig avhengig av øyet som ser.
" Det går som det går og blir som det blir", sier han.
Ansvarsfraskrivelse sier hun, og sørger og lengter.
Behold ragget Iskariot ei stund til, tenker hun.
Uten det ville han egentlig være ganske så ordinær.
Ikke det mest oppsiktsvekkende av en tilårskommen mann.
Om man ser bort fra at han har unngått magen de fleste menn over femti drar på
Fallos er det heller ikke noe å si på heller. Men, resten?
Sånn rent ytre sett, uten ragget? Nei, han er ikke vakker.
Hår tiltrekker. Det er noe med drømmer om peace and love og sånn i det.
Fordums svermerier. Noe som ikke er slutt. Seigt klister av hippie-etikette.
Kamuflasje for faktiske forhold.
En hard, kalkulerende, beregnende forretningsmann vedkommer ikke det første blikket.
For det registrerte bare glede, og fordums skjønnhet. Godt blandet med det opplagte.
Og, så det utrolige navnet: Iskariot. Hun har stadig lurt på hvordan foreldre kan finne på å kalle et uskyldig guttebarn for det. En gang forsøkte hun å spørre ham, men han sa hun skulle la det ligge.
Et kort: ”Ikke tenk på det!”.
En skygge over ansiktet. Hun så noe stygt. Noe farlig.
Noe hun ikke likte. Men, hun var så forelsket.
Det var for seint.
Hun rakk aldri å lukke noen dører.
Varsellampenes diskolys.
Likevel gikk hun ikke unna.
Snyltingen på hennes energi.
Han sender henne paradisiske røde epler fra Hardanger, akkurat i det hun nesten har fått brutt med ham. Hun begynner med anti-depressiva igjen den vinteren.
Det gjør ikke han.
Han har aldri vært sjuk.
Er som faren sier han. Kun to ganger lå han på sjukehus.
Brokk. Ved den andre sjukehusinnleggelsen døde han.
Når alt kommer til alt handler det kanskje om hvordan man forvalter sitt lodd?
Hvilken metode man henkaster, eller oppkaster seg til.
Hvor tunge baller kan en mann egentlig ha?
Hvor stort blindfelt kan ei kvinne administrere?
”(…) for mennesket kan bare i fantasien være nakent, bare i fantasien kan det unngå å være bærer av betydninger. Det betydningsfulle betydningsløse tiltrekker oss, for det bringer oss tilbake til en tid av glede før gleden og sorg før sorgen.”
( Theodor Kallifatides ”Kjærligheten”)
”Ingenting i verden er så sjeldent som et menneske du alltid kan tolerere. ”
Scala Eressos på Lesbos. Øya som har gitt navn til den lesbiske kjærligheten gjennom Sapfo( Σαπφώ Sapphô)og hennes diktning. Eressos sies å være hennes fødested, en gang mellom 630 og 612 f. Kr. Det meste av poesien hennes var godt kjent, og dypt beundret i antikkens Hellas. Platon nevner henne for eksempel 300 år etterpå. Forskning viser at hun skrev ni store verk. Dessverre er det meste av skriftene gått tapt, men omdømmet hennes er det ikke. Hun er fortsatt en aktet gresk skatt.
(Panorama mot Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
Jo Scala Eressos er til å bli lyrisk av og et helt spesielt lite sted på mer enn en måte. Ingen tradisjonell charterturisme går dit. Takk og lov. La aldri noen komme på ideen, og om de gjør det måtte de for i herrens navn aldri få lov til å sette den ideen ut i livet... Det holder med det som er der. Ingen problem å finne sted å bo. Mye til leie for den som vil. Bygningene der er bevart, bare modernisert innvendig for å ta i mot moderne turister som finner vegen dit av seg selv, eller på grunn av det gode ryktet stedet har. Eller heldige tilfeldigheter som førte undertegnede dit. Eller kanskje det ikke var det... Noen ganger kan man jo begynne og lure...
(I Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
Der var i alle fall mange andre kvinner fra rundt omkring, noen gamle hippier, og noen andre enslige som søker ro og ro og atter ro. På min første spasertur traff jeg ei nederlandsk dame som ønsket meg velkommen. ”Første gang!”, konstaterte hun. ”Du kommer igjen, det gjør alle”. Grekeren som hadde hjulpet meg med å finne leilighet hadde sagt akkurat det samme. Jeg snakket med en engelskmann som fortalte meg at han hadde strandet for cirka 20 år siden. Håndverker av et eller annet slag. Nok å gjøre sa han, men ikke så mye at man ikke hadde tid til å være god mot livet sitt. Derfor hadde han blitt. Og, jo jeg ser den. I Scala Eressos er det tid og rom for bare å være til. Flyte med i tilværelsen. Det var forbudt å kjøre bil mellom 8 om kvelden og 7 om morgenen, så det var virkelig helt stille der.Jeg sov som et barn for åpne dører, og hørte bare havet i det fjerne og orkesteret av innsekter. Jeg ble ikke myggspist. På det tidspunktet virket medisinene mine godt, eller jeg var blitt immun. Det fantes kun en eneste flatskjerm hengende ute på hele stedet. Ellers i Hellas er de jo ofte hengt opp over alt helt uavhengig av hva slags sted det er. Man kan godt risikere å nyte gourmetmåltidet til støyen av en amerikansk fotballkamp… Selv om det der greske kaoset fasinerer meg var jeg veldig glad for at Scala var annerledes på den måten.
Det han også fortalte var at stedet på de fleste måter var det samme. Stille og fredelig. Så å si ingen kriminalitet. Jeg har mange ganger siden tenkt at sheriffens mottakelse av oss, og samtidig irritasjon over taxisjåføren stemte helt med det bildet. Selv hadde jeg fort lagt merke til at det kun fantes 8 solsenger til leie på den mange kilometer lange stranda. At det bare fantes en bank, et sted for eie av internett, et par tre butikker. En grønnsakhandler. Ikke noe apotek. Nedlagt sa de. Så var det noen kiosker med postkort og sånt rett nede ved torget. En eiendomsmegler. Langs en bit av stranda ligger det noen tavernaer av ulike slag. Men kun en i bredden. Alt som kan spises er å få tak i. Grekerne bruker også tavernaene. Godt tegn, alltid et godt tegn! Deilig å ikke bli kvalt av turister ved første øyekast. Jeg oppdaget også et lite teater drevet av idealistiske engelske kvinner. Jo, det var nok et sted å bare bli litt. Var litt bekymret for at jeg skulle kjede meg. Ikke så mye annet å gjøre enn å sole seg, gå, spise og treffe folk. Stedet er så lite at du blir sett også.
Jeg oppdaget rimelig fort at vi var flere norske kvinner der. Men, jeg snakket ikke med noen før det var gått et par dager. Der jeg hadde leid leilighet bodde det bare engelske kvinner. Jeg snakket med noen ved bassengkanten og fikk vite at de aller fleste var der for 10. til 20.ende gang, og ikke hadde noen planer om å slutte med det første. De kom alltid tilbake sa de. Et fristed for kvinner.Andre også, for all del, men kvinnene var majoriteten der. Helt vanlige kvinner. For en velsignelse. Ikke noe stress eller pes.Deilige små tavernaer med fisk og alsken annet. Hyggelige grekere som hadde tid til å snakke om Shakespeare og annet småplukk med ei singel norsk dame.Bitte små butikker med spennende kunsthåndverk. Et sted for seriøs massasje.Verd hver eneste euro. Et utmerket vaskeri, som hentet sekken på døra, og leverte morgenen etter. 8 euro. Jo, det er luksus for et menneske som meg. I løpet av et par tre dager var skuldrene helt nede, og jeg snakket med utleier om ei uke til.Husker jeg var bekymret for at han skulle si nei. Stedet jeg hadde funnet var perfekt.Jeg bodde i 2. etasje, og jeg så strand og hav. Det lå inne i en liten vei med null trafikk. Ikke noe støyende disco eller annen forurensning.Nydelig terasse til bruk både om morgenen og kvelden. Til og med fruktpresse. Så hver eneste morgen ble det presset friske appelsiner i glasset, og bakverket var lunkent. Kjøpt for kilopris etter hvert...Kaffe og dagbok i skyggen. Kan man ha det bedre?
(Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
(Strandkafe i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
Stranda i Scala Eressos har alle muligheter. Man kan sole seg med klær eller uten. Gå lange turer eller ligge. Vannet er klart og varmt. Undertegnede tenkte at det eneste hun skulle bekymre seg om resten av tiden ved Egeerhavet var å ikke bli svidd. Lett å la seg lure når man har vært noen uker under sola. Strandliv gjennomsyret av fred. Ingen støyende taveraer tett i tett heller. Fantes en liten strandkafe av enkleste sort, men man måtte faktisk gå litt til den også.
Da jeg etter femten dager på stedet dro var jeg gjennom uthvilt og avslappet og fornøyd.Bestevenn med meg selv og verden var jeg blitt. Jeg storkoste meg hvert eneste minutt.Utrolig deilig å bare være, bare nyte.Noe av det fineste med å være på reise er følelsen av å bli skrudd vekk fra tiden i hverdagen. Eksistensen oppleves annerledes. Den er det jo også, fordi det er annerledes. Jeg føler det som jeg befinner meg på en helt annen frekvens, og jeg elsker det inderlig.
Snakke med mennesker, norske og greske, tyske og danske. Fastboende og dem på reise.Inspirerende der og da feriesamtaler. Sånne man bare kan finne i skyggen mellom kaipilarene mens man betrakter soloppgangen og ellers nyter Zen-tiden. Jeg traff en som forsøkte aklimatisere seg etter to år i india. Han hadde reist rett hjem til Tyskland først, men sjokket hadde vært så stort at han mellomlandet i Scala Eressos på ubestemt tid., jeg tror jeg forstod litt av det i alle fall. Jeg var begynt å like meg virkelig godt på reise, og drømte om mulighetene til den virkelig store reisen. Den jeg ikke har vært på enda, men drømmer om. Det begynte å slå meg at det ville bli et sjokk å komme tilbake til Norge.Jeg kunne godt ha vært i Hellas enda flere uker. Er helt sikker på jeg skulle taklet det rimelig bra. Jeg håper jeg kan være der en hel vinter en gang... men det er en annen historie. Inspirasjon finnes det nok av på steder som dette. Det er så vakkert at man mister pusten innimellom. Munn og mæle og bare er. Jeg satt timer og bare hørte på havet eller så på månen. Skiftningene i landskapet var fasinerende. Regn og vind forandret det helt. Bare grekske gamle menn og meg ute i de stille morgentimene. Noen klagde fordi det regnet et par dager i den korte ferien, og jeg forstår den godt. Men, for meg spilte det ingen rolle. Sånn sett er syv små uker nok. Hysteriet setter ikke inn om temperaturen faller til bare 25 grader en dag eller to.Egentlig er det bare ei lise. Vi er jo vant til mye vær her oppe i de polare strøkene.
(Skilpadder i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
I Scala Eressos matet jeg skilpaddene med tørt brød hver eneste morgen. En facinerende kamp nesten på liv og død. I alle fall så fantaserte jeg meg til at det var sånn. Jeg lå på magen i sanda, og savnet et ordentlig fotopparat. Kanskje jeg får det en gang.
Ikke at jeg var ulykkelig for mangelen, det går det ikke an å være, men med mitt enkle apparat ser jeg at jeg ikke klarte fange fargene helt.
(Kattunge i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
Det er en lykke i livet å sitte på en stein helt alene, skue mot havet, og så plutselig få følelsen av at noen stirrer på en. Så oppdaget jeg et lite fjes, og etter hvert flere. Jeg ble sittende der lenge og bare fintenke over livsunderet mitt. Scala Eressos er et sted for lyrikk, drømmer og fine tanker.
Denne sommeren skal jeg tilbake til Lesbos, og jeg håper inderlig jeg får til et lite gjensyn med Scala Eressos.
(Solnedgang over stranda. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)
Farewell to the Muse
Thou Power! who hast ruled me through Infancy's days, Young offspring of Fancy, 'tis time we should part; Then rise on the gale this the last of my lays, The coldest effusion which springs from my heart.
This bosom, responsive to rapture no more, Shall hush thy wild notes, nor implore thee to sing; The feelings of childhood, which taught thee to soar, Are wafted far distant on Apathy's wing.
Though simple the themes of my rude flowing Lyre, Yet even these themes are departed for ever; No more beam the eyes which my dream could inspire, My visions are flown, to return,--alas, never!
When drain'd is the nectar which gladdens the bowl, How vain is the effort delight to prolong! When cold is the beauty which dwelt in my soul, What magic of Fancy can lengthen my song?
Can the lips sing of Love in the desert alone, Of kisses and smiles which they now must resign ? Or dwell with delight on the hours that are flown ? Ah, no! for those hours can no longer be mine.
Can they speak of the friends that I lived but to love? Ah, surely Affection ennobles the strain! But how can my numbers in sympathy move, When I scarcely can hope to behold them again?
Can I sing of the deeds which my Fathers have done, And raise my loud harp to the fame of my Sires? For glories like theirs, oh, how faint is my tone! For Heroes' exploits how unequal my fires!
Untouch'd, then, my Lyre shall reply to the blast-- 'Tis hush'd; and my feeble endeavors are o'er; And those who have heard it will pardon the past, When they know that its murmurs shall vibrate no more.
And soon shall its wild erring notes be forgot, Since early affection and love is o'ercast: Oh! blest had my Fate been, and happy my lot, Had the first strain of love been the dearest, the last.
Farewell, my young Muse! since we now can ne'er meet; If our songs have been languid, they surely are few: Let us hope that the present at least will be sweet-- The present--which seals our eternal Adieu. (Lord Byron)
.JPG)
