Ikke bare på solskinnsdagene, men også når det butter og smerter .
Ingen steder er det sagt eller skrevet at utfordringer uteblir eller at motbakkene til tider kan være i overkant bratte. Både privat og i verden.
Selvsagt har jeg fått med meg nyhetene om terroren i Orlando sammen med nyhetene om ny terror i Paris. Jeg fatter ikke tankegangen, noe jeg i grunnen er glad for . Terror kan aldri bli noe annet enn uttrykk for den største feighet. Som jeg tenker nærer den typen handlinger intet annet enn forakt. Og jeg tenker: Det eneste et vanlig menneske som meg kan gjøre er å fortsette leve mitt liv som vanlig.
I går reiste jeg med tog mellom hovedstaden og hjembyen.
Et øyeblikk satt jeg og spekulerte litt på om jernbanen er overvåket, om danske- eller svenskebåten er det ? Har de skandinaviske myndigheter kontroll? Jeg tenkte på tragedien på Utøya, og alt som er kommet fram om håndtering og manglende sådan nå sånn i etterkant. Så tenkte jeg på mitt opphold i Oslo de sommerdagene 2014 da trusselnivået ble hevet. Tungt bevæpnet politi over alt. Betyr det trygghet? Betyr det at myndighetene har kontroll?
For noen år siden tenkte jeg aldri på slikt.
Så det er klart hendelsene trenger inn i sinnet og krever et standpunkt.
Et som fordrer at det lille mennesket meg fortsetter som før , og at det lille mennesket meg gjør mine dager uten å være engstelig. Svaret er at disse terroristene er feige som angriper vanlige hverdagsmennesker som argument i det store spillet om religion, politikk, økonomi og makt.
Når vi vanlige bruker vår selvfølgelige rett til å bevege oss fritt, gå hvor vi vil, tenke våre tanker og ytre dem fredelig og uten tanke om å bli fengslet eller drept er det et NEI til terror !
For meg og alle andre som er uskyldige mennesker i det store spillet finnes det ikke noe annet svar .
Akkurat nå tenker jeg på alle dem som har mistet livet siste dagene, alle som har mistet sine kjære helt meningsløst. Det er forferdelig og det kunne vært meg, eller en av mine.
Selv om den lille kvinne og mann vinner rettigheter , ser det ut som det nesten alltid finnes krefter som vil rive ned. Drepe, ødelegge og knuse... Fobiene mot alt og alle er sterke om dagen.
Jeg tenker at fred og kjærlighet er eneste svaret.
Banalt vil noen si, og hvor mye skal mange tåle på vegen.
Det er sommer i Norge. Ikke akkurat lett henslengt som disse damene jeg fotograferte på Mykonos for et par uker siden, men likevel. Ikke skal jeg si at jeg ikke har reist, sett og opplevd mye varme de siste årene. Europa de siste to årene særlig. Akkurat det har føltes veldig heldig kanskje til og med noe som ligner å være priveligert. Men, jeg liker ikke det ordet. For meg er det noe i det som speiler at noen har fortrinn framfor andre. Verden er rå og dypt urettferdig, og jeg er av den sorten som fortsatt drømmer om lik fordeling av godene og nok til alle på kloden. Ingen skal måtte drukne i Middelhavet fordi det øses bomber over hodene på dem... og så videre. Det er forøvrig varmere på Flekkerøy nå om kvelden enn det var i Kykladene. Selv om jeg fikk vandre i solskinn, hånd i hånd med kjæresten, ligge ved hav og basseng og i det hele tatt mollkose meg med livet og innholdet i det er det nå varmere her. Jeg svettet dråper større enn stor de siste nettene. Nei, jeg klager ikke. Jeg elsker sommeren, kroppen min digger varme. Den suger den til seg nesten like sterkt som et menneske kan ta innover seg kjærligheten på alvor. Kjærligheten som finnes når en har et våkent øye og åpent sinn.
Mykonos. Ikke selfie, kjæresten var fotograf.
Nesten all kropps- og sjelelig verk forsvinner som dugg under sola når jeg bare blir så heit. For all del, jeg har da remedier som stol og parasoll nok til å kunne høre på radio og få med seg hva som rører seg i morderlandet. At det er varmt nå vet vi alle, og så kan vi fundere på om det er normalt og sånn, helt til en faller inn i egne veikryss og valg. Ikke sånne greier som om en skal ha skjørt eller shorts på, nei. Ei heller om en skal tusle ned til havet for en dukkert, eller dra på konsert lørdag aften. Nei. Jeg tenker på store personlige vanskelige veivalg, eller andre valg som det amerikanske presidentvalget. Grøss! Det finnes mennesker i mitt liv som stemmer på høyresiden som forteller meg mildt at jeg egentlig ikke skjønner filla av økonomi, og at jeg burde lese meg opp på det så oppegående som jeg er. Dette med skattelette for de rike for eksempel, som et påskudd for at det skal bli så mange arbeidsplasser av det " på sikt". Upresist begrep akkurat det. Hva betyr det egentlig? Når er det det er snakk om?Vel, er jeg ganske elendig utrustet i matte, men ikke like elendig når det gjelder statsbudsjettet: Er det ikke slik at når man gir noe til noen, så må man ta noe fra andre? Det blir jo ikke mer penger av å flytte rundt på dem? Eller? Mennesker er mennesker, og det er dem disse transaksjonene går ut over. For meg er det helt umenneskelig å tjene pengehaugene før folk av kjøtt og blod. Med drømmer, følelser og alt annet som er menneskelig. Markedsliberalismen rommer ikke hensyn til det. Jeg undrer meg fortsatt over at folk på trygd og i deltidsjobber (kvinner særlig) som stemte på de blå bare for å få ei forandring nå er skuffet. Har skrevet det før og skriver det igjen. Hva i all verden trodde de? Trodde de at de rike ville ta fra de rike og gi til de fattige. Mennesket vil bedras.
I går fant jeg en hoggorm godt sovende under noe plast i sola her hos meg. Hentet spade for å løfte den vekk (den er jo fredet), men da slanget den seg heldigvis vekk av seg selv. Kanskje den har lagt seg på samme plassen i dag. Den som lever får se. Nå ut med frøposene. Ikke ofte jeg har sådd direkte, men det skjer altså dette året. Skal til og med sette ut noen frø jeg en gang fikk av en ungarsk-norsk venn. Kanskje de kommer til å spire i denne varmen. Den som får sommer nok får se ! Synnøve Sætrum
Jeg har hele livet slitt med min egenverdi og mitt selvbilde.
Det til tross for mange år høyere utdanning med gode resultater .
Til tross for at jeg har god familie, gode venner og i og for seg er helt trygg på mine prestasjoner .
Jeg vet jeg er modig og kan sprenge grenser innenfor rammene i mitt liv .
Likevel får jeg denne vanvittige følelsen av at jeg ikke er noe i meg selv, at ingen er glad i meg, at jeg ikke er verdt å elske og respektere og så videre. At jeg er mislykket og en forferdelig person. Er jo ufør for eksempel, og det er jo ingen heder . Samtidig som jeg tenker: Det er ikke sant Synnøve! Du har hele tiden gjort så godt du har kunnet, og mange ganger mer enn det. Jeg er for eksempel god til å ta hensyn til andre. Til og med personer jeg strengt tatt ikke burde ha noen grunn til å ta hensyn til. Så kan jeg kjenne jeg biter meg selv i halen og så er det å begynne på igjen med å overbevise meg selv om at alt negativt jeg "banker meg med" ikke er sant. Så dumt tenker du kanskje. Kanskje lurer du på hvorfor jeg gidder holde på sånn. Eller kanskje tenker du nå at dette her gidder jeg i alle fall ikke lese. Sånn sutring!
Jeg presterte i si tid nesten ni år høyere utdanning. Den hadde jeg tenkt å leve med og av hele livet . Motivasjonen på lesesalen var flerdelt, men blant annet handlet det om interesse , ei lønn å leve av, muligheter til å få inntekt så jeg kunne kjøpe et varig sted å bo. Forsørge meg selv hele livet. Ikke være noe eller noen til bry eller byrde. Sånn er jeg oppdratt og det jobbet jeg for og mot. Jeg hadde forsørgeransvar for et barn og jeg levde stort sett mine unge arbeidende år enkeltstående. Ville aldri aldri aldri vært det foruten(det er det aller viktigste i hele mitt liv), men det er klart at en slik situasjon gir motivasjon utover tanken på eget liv. Da jeg etter hvert kom meg ut i arbeidet med fagene jeg hadde studert likte jeg meg veldig godt. Å være i klasserommet og nå fram, ja da svinger det og jeg kjente mange ganger jeg ikke ville byttet yrke med noen. For min del var de første årene som lærer noe kronglete. Her i Vest-Agder kuttet man i budsjettene allerede før 2000, slo sammen klasser og tok inn vikarer som man etter noen år bare vippet ut igjen. Jeg hadde ingen familie eller kjente som kunne hjelpe meg (Obs ja og jo sånn er det faktisk også i det offentlige.) til oppsigelig stilling. Og, det handlet ikke om at jeg ikke var god nok. Jeg var en flink lærer og har fått utallige tilbakemeldinger fra elevene jeg hadde både da og opp gjennom all tid etterpå. Sist for bare et par tre måneder siden. Jeg ble lykkelig for å bli husket som veldig flink, og vemodig for at det gikk som det gikk. Så gjorde jeg i alle fall noe riktig tenker jeg da, og får være takknemlig hele tiden. På vegen som langtidssykemeldt og siden ufør har jeg møtt tidligere kolleger som er kommet i samme situasjon som meg.
Tenk deg en situasjon hvor du jobber minst like hardt som alle andre fra august til juni, og så skal du ha ferie. Bare det at du vet ikke om du skal tilbake til jobben om to måneder. Hvert år er du permittert, på ubestemt tid. Ledelsen sier ikke noe om det som kommer , ikke arbeidskameratene heller . I det hele tatt så er det tyst hele sommeren, med unntak av en og annen klage på en karakter . Så blir du oppringt av en inspektør som skal ha deg til å bevise på hvilket grunnlag karakteren er satt (underforstått som om du ikke har gjort jobben din). Når du da ramser opp utallige skriftlige besvarelser , samt ditto muntlig aktivitet hender det du får høre: "Jøss, har du så godt grunnlag"!
Det var svært vanskelig å ikke vite fra vår til høst om man hadde arbeid å gå til. Siden jeg hadde kjøpt leilighet og var eneforsørger var det til tider mer spenning enn jeg hadde godt av. Så jeg forsøkte roe meg selv på måter som etter hvert ble et helseproblem. Men,det var da og ikke nå. Etter åtte-ti års tid fikk jeg til slutt fast jobb i Nordland , og flyttet for å søke en tilværelse der . Siden jeg er oppvokst på Helgeland, og fortsatt snakker væfsning føltes det litt som å komme tilbake til noe kjent. Jeg trivdes godt i jobben ved Sandnessjøen Videregående Skole, det var bare det at all usikkerheten alle de foregående årene i lærerlivet mitt som hadde brent meg ut.
Glemmer aldri et personalseminar ombord på hurtigruta med tema akkurat det som tema.
I det fantastiske høst-været satt jeg og så beundrende på fjellene i Vesterålen samtidig som jeg fulgte med i foredraget. Vedkommende viste ei framstilling av symptomer på overhead og jeg husker jeg redd og sjokkert tenkte:"Det er meg på absolutt alle punkter".
Det var skremmende, og jeg husker jeg hadde lyst til å si det, men turde ikke.
Hadde simpelten ikke egenverdi nok.
Så husker jeg også at jeg fikk med meg noe om aktiv sykemelding, og at om man var over et år sykemeldt var det oftere at en ikke noen sinne kom tilbake i jobb.
Jeg kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist tre-fire måneder til, og så var det slutt.
Helt slutt. Da jeg ble langtidssykemeldt kunne ingenting fått meg ut av det.
Kan huske jeg tenkte det kunne bli atomkrig, annen krig, hungersnød, hva som helst .
Jeg ville likevel ikke greie forholde meg til det.
Var fullstendig tom og veldig langt nede.
Siden i livet har jeg møtt andre uføretrygdede lærere. Den gjennomgående historien er at det ikke på noen måte var elevene som gjorde at veggen dukket opp. Å være i klasserommet og undervise var stort sett fint sier de. Akkurat slik er min historie også. Det det handlet om var overbelastning på grunn av alt for mange timer med rapporter og etterarbeid. Samt årsvikariat etter årsvikariat etter årsvikariat.
Ikke noen oppsigelig stilling, man omgikk arbeidsmiljøloven. Når en selv etter hvert kikket på bestemmelsene som var da og fant ut at en ble feilbehandlet og grovt forbigått i ansettelsessaker ringte en til fagforeninga. Men, der var det ingen som kunne hjelpe feite kontigenter til tross.
De sa ikke akkurat : Klar deg selv, men noe i den retningen.
Forklarte hvordan fylkeskommunen kunne omgå arbeidsmiljøbestemmelsene og komme unna med det.Jeg grøsser i dag når jeg tenker på hva regjeringens tukling med arbeidsmiljøloven skal komme til å koste helsa for mange framover .
Skal bli så fleksibelt sier de!
Ikke tro et ord av det er mitt svar!!!
Ledelse er vanskelig når alt handler om å gjøre greie for penger og sparing på budsjetter . Det merket en godt på gulvet. Ikke et eneste oppmuntrende ord selv om en jobba seg nesten ihjel alle ukedager hele året. Ikke ei helg fri, ikke en kveld uten tanker på elevene. Eget omsorgsansvar ble mange ganger trukket veldig langt. Alt for langt. Det meste av ledelsen kritiserte i stedet for å være pedagogiske veiledere og ansvarlige slik.
Handlet alt bare om økonomi, eller var det noe annet?
Mobbing?
Vilkårlighet?
Sannheten er kanskje et sted midt i mellom.
Men, det har lenge syntes som om økonomien og kun den er utslagsgivende for hvordan man skal drive skole.Pedagogene som skal gjøre jobben kommer i andre rekke. Mitt yrkesliv i videregående skole var over i 2004. Jeg har ikke arbeidet en dag siden. Det har jeg ikke hatt helse til. Om jeg er bitter? Ikke i det hele tatt. Ikke nå. Men jeg var , det er ikke bare å ha lånt seg arm og fattig samt ikke greie ha en bolig i dette rike landet. Men, jeg er ei dame med styrker på mange vis, midt i nederlagene. Jeg fikk ordentlig hjelp av en flink psykolog i flere år . Hun greide få meg til å se min egen verdi. Se realitetene i den virkeligheten som er min. Fikk meg opp av gropa og hjalp meg med å finne troa på at jeg er bra nok. Lærte meg noen triks for å få snudd tankene når jeg er på vei ned i grøfta igjen. For sånn er den, depresjonen, den prøver seg innimellom. Da er det bare å brette opp armene og sloss. Denne psykologen fortalte meg også at hun hadde hørt mange historier om skalting og valting med mennesker i arbeidslivet. Akkurat det har jeg tatt med meg som en trøst. Jeg er ikke gal, og jeg innbiller meg ikke noe som helst. Men, jeg kom aldri ut i arbeidslivet igjen. Det lever jeg så godt jeg kan med.
(Presisering: Nei, sånn var det ikke på Sandnessjøen videregående skole. Eneste stedet jeg ble behandlet ordentlig av ledelsen.Der hadde jeg min beste sjef i hele lærerlivet mitt. Det var bare at da var toget gått for helsa. Nok blir nok for mange, og jeg er ei av dem.)
Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.
Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn!
Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.
Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta.
Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs.
Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott.
Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.
Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet?
Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs?
Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?
Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?
Et skrik trenger seg ut og frem.
Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.
Alt verker og verker...
Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.
Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige.
I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.
Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns.
Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .
Det regner enda mer utenfor og i livet .
Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.
Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre.
Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok.
Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet.
Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går.
Har fått en del kommentarer om at jeg ikke er en profesjonell siden jeg ikke tjener penger på den, siden jeg gir ut mine av kvalitet varierende åndsverk gratis.
Det er et valg jeg gjorde tidlig i prosessen nettopp fordi jeg forsøkte meg med reklame.
Ingen suksess.
Da mener jeg ikke at oppslagene var for få til å tjene kroner .
Nei, jeg opplevde at en del av reklamene som ble knyttet til tekstene mine både var kvinnediskriminerende og også forfektet politiske syn jeg ikke kan stå inne for.
Så jeg kuttet det ut.
Integritet er viktig for meg.
Nevner nå, siden jeg ikke har skrevet om det på lenge at jeg har en del høgskole- og universitetsutdanning i sekken. Åtte og et halvt år for å være helt eksakt. Jeg har hatt gleden av å studere nordisk litteratur og språk i tre år , økonomisk og politisk nyere historie i like mange år . Jeg er utdannet pedagog. Har lest organisasjonsteori, sosiologi, statsvitenskap og medieteori til øyet ble stort og vått. Statens lånekasse for utdanning har jeg ennå med mine snart 55 år et månedlig forhold til. Etter studieslutt og fram til jeg ble syk jobbet jeg i videregående skole. Men, jeg er ufør blitt, noe som slett ikke var planen. Når så skjedde er jeg veldig heldig som bor i Norge hvor man ennå ikke har klart å rasere økonomiske ordninger for kronisk syke. Jeg kan bare håpe at så ikke vil skje, for meg selv og for de som kommer etter meg. Nettopp fordi man ikke blir syk fordi det er et ønske. En kan ikke dikte seg til et knippe diagnoser .
Altså: Jeg har ikke helsa i orden, jeg har ikke arbeid, jeg eier ikke min egen bolig, jeg er ugift, men jeg er likevel velsignet. For jeg har fantastisk familie, fantastiske venner og til og med en kjæreste. Mitt liv leves enkeltstående i leiligheten her, men jeg er slett ikke ensom til alle tider .
Jeg trøster meg med det når virkeligheten butter , og noe eller noen gjør meg vondt.
Har det til og med slik at jeg kan invitere mennesker på besøk . Det hender at folk kommer.
Jeg setter pris på samtale om både lett og tung, dypt og overfladisk. Nevner det overfladiske sist for akkurat det er jeg minst begeistret for . Men, i et liv er det sånn at i noen sammenhenger kommer en ikke utenom snikksnakk. Noe bærer en med lett overfladisk innsikt, på andre områder er en profesjonell amatør . Eller sagt som jeg ville ha fram. Utdanningen min har kostet flesk.
Men, jeg tjener ingen penger på den når jeg skriver blogg !
---
Jeg fant dette fotoet og teksten et eller annet sted på internettet. Gjenkjennelsen er stor for min være- og tenkemåte. Når jeg ikke bare antar noe, og gjør mer ut av dagen og tiden min . Når jeg husker at jeg i grunnen trenger lite fordi jeg har mer enn nok kommer smilet fram . Drømmene lever videre i meg , det er jo så mye jeg ønsker . Kanskje blir det ikke noe av . men det er godt å ha dem og de er mine. Noen ganger ler jeg av alt bare for å bli avløst med sorg . Jeg er velsignet så til de grader . Det er nok de aller fleste av leserne mine også. Og når det gjelder blogg så er jeg pr. nå helt fornøyd med status som profesjonell amatør .
Akkurat nå hører jeg at 700 mennesker har druknet utenfor Italia de siste dagene.
Egenverdi. Jeg savner akkurat det for tiden. Bevisstheten om den i en kommunikasjon som har kjørt seg litt fast. Det du overfører til meg reflekterer den du er ... Akkurat som mine reaksjoner på deg er oppmerksomhet rundt min egen verdi. Egenverdi er viktigere enn alt annet tenker jeg nå. En bombastisk tanke som neppe varer i evigheter . For tankene skifter med livet. De er på en måte når en kan speile dem i en annen. På en annen måte når en kun speiler i seg selv. Er ensomhet, sårhet og svik tema skal en ha takk. Avvisning bare understreker tomrommet i tilværelsen. Noen plukker fra øverste hylle, mens andre kun tilbys smuler fra de rikes bord. Verden er rå. Slett og rett. Livet er til tider et helvetes pes. Jommen sa jeg egenverdi. Egenverdien eksisterer ikke annet enn som en fin teori som andre nyter glede av i praksis. Sjøl er du ikke noe annet enn brukt og kastet skrot. Skjønner du hvor jeg vil? Reflekterer det jeg sier noe av deg, eller forteller det mest om meg? Kommentarer tas i mot med takk, takk og atter takk. Synnøve Sætrum
Dag etter dag, år ut og inn sitter jeg med kaffekoppen og leser og lytter til nyheter. - Noen morgener blir jeg ikke så veldig opprørt, andre kjennes tøffere. De siste månedene har det som gjør meg nedstemt handlet om disse holdningene lederne i landet viser overfor mennesker i nød, og jeg registrerer at alt for mange vanlige folk mener det samme. Undertegnede finner det skremmende og veldig trist. Kall meg gjerne naiv, men ikke si at jeg er dum fordi jeg kjenner en smule empati.
"Du er alt for snill", sier min hjertens kjær . Jeg vet nå ikke det tenker jeg, men det er ikke så vanskelig å forestille seg at det like godt kunne vært meg som var på flukt. Så mange tiår siden vi hadde helt andre forhold i Norge er det dog ikke. Samtidig tenker jeg at verden er i stadig forandring, og som det ser ut er ingen trygge for at en alltid kan sitte trygt i sitt hjem. Hva da?
Dypest sett ser jeg disse diskusjonene om innstramninger og annet som uttrykk for manglende empati., og den gyldne regel anvendes ikke lenger . Ministeren som har hengt korset rundt halsen later til å se helt vekk fra den hellige boka."Du skal elske din neste som deg selv", står det i 3. Mosebok 19.18. I Matteus 7.12 kan den som vil lese: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem". Siden damen på taburetten ønsker både å endre asylrett og annet, må det bety at hun mener alle mennesker bør møte stengte dører på flukt fra krig og elendighet. Asylretten er internasjonal, som menneskerettighetserklæringene er det. Likevel durer de i veg, regjeringen, blå-blå som de er . Enda mer bekymrer det meg at Stortinget i mange av disse sakene legger seg flate og støtter? Hvorfor? Er det tanken på neste Stortingsvalg som styrer?
---
Litt mer kaffe her. Det gleder meg at våren er ordentlig på vei. Jeg kan jo ikke krangle med kalenderen, og våren kan ikke holdes tilbake. Selv om jeg leser vinteren prøver sine siste stunt andre steder i landet. La biler med sommerdekk stå !
Er av dem som blir sliten av flyktningespørsmålene, enda det slett ikke handler om meg.
Jeg har det jo godt, er trygg, har tak over hodet her i lille gode Norge. Da jeg vokste opp trodde vi på et samfunn som var til for alle. Vi trodde på likestilling og inkludering. På skolen lærte vi hvordan noen trodde seg bedre enn andre på grunn av hudfarge, legning, religion eller annet.
Vi hadde til og med gruppearbeider rundt det, og diskuterte slikt allerede på ungdomsskolen.
Slik jeg er oppdratt jubler man over arbeidsmiljølov, lov om likestilling mellom kjønnene, menneskerettighetserklæringen og så videre. Jeg ble oppdratt til å se alle mennesker som likeverdige eiere av samme jorda. Siden jeg var liten har jeg ønsket fred i verden, vært overbevist om at det er eneste vegen. Fortsatt tror jeg på dialog mellom menneskene. Slik jeg opplever det disse dager får jeg prøvd verdiene mine mot det den blå-brune regjeringen med Listhaug og Jensen i spissen drar inn i norsk samfunnsliv . Jeg er ikke nevneverdig begeistret over det jeg registrerer. Er du?
Undertegnede er frustrert over den såkalte innvandrings- og integrerings ministeren (påståtte)sine iskalde kalkulerende stunt hvor hun ikke skyr et eneste middel for å sette seg selv i sentrum.
Om du ikke skjønner hva jeg mener så les koblingene nedenfor. De forklarer godt.
Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja.
Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.
---
Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet.
Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?
Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ?
Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.
Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?
Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag.
Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.
"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned".
Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.
Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.
Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.
Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.
Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve.
Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.
Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.
Mai som er skjønn både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu. Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....
Stavangerensemblet på radioen.
Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden.
Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...
Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.
Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.
Kaffen sist og først som de aller fleste morgener.
Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.
En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme.
Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg.
Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer.
Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor.
Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.
Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen.
Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.
Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.
Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.
Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...
Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status.
Jo, det blomstrer og gror.
Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.
Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.
Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...
Mandag 25. april 2016 "Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.
Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?
Når jeg kikker mot lyset og tenker mine første tanker hver morgen konstaterer jeg ofte at bevisstheten kretser om politikk. H og FRP-politikken i disse dager. Det er ikke så underlig for påvirkningen som føres gjennom mediene er massiv for tiden. Det er mye frykt ute og går . Mye skremsel godt blandet med tåkeprat. Politikken som for meg ikke er bedre løsninger for Norge, men det motsatte. Løgnene deres er tydelige, og jeg hører det snakkes om at man ikke kan begripe dem som trodde disse partiene/statsrådene ville styre for "folk flest". Arbeidsløsheten stiger, og jeg lurer på hva den enkelte uten jobbe kommer til å møte i tidene som kommer. I går snakket jeg med ei dame som mistet jobben i november . Hun beskrev møtet med den situasjonen som alt annet enn lett. Ledigheten øker over alt, og nå begynner ringvirkningene å vise seg. De blå politikerne snakker om omstilling og at det vil bli bedre på sikt. Damen som sitter uten arbeid uttrykte null tro på det. Hun mente oljebransjen aldri ville bli som før igjen. Dessuten fortalte hun om 6-700 søkere på hver enkelt jobb. Da skal det noe til for å nå fram. Når en får arbeid er det fortsatt hundrevis uten. Jeg har vært arbeidsledig selv under mitt yrkesaktive liv, og kjenner mye av følelsene. For meg var det liten trøst i at mange andre hadde det slik. Ok, jeg visste at konjunkturer og politiske føringer ikke var min skyld, men jeg forstod jo fort at jeg ikke kunne bruke det til noe som helst. I den perioden fikk jeg problemer med gjelden min. Både i statens lånekasse for utdanning, og den på boligen. Trygda kunne ikke dekke avdragene, så boligen måtte jeg selge. Jeg har aldri kommet meg tilbake til eid bolig. Statens Lånekasse får stadig sine avdrag hver eneste måned. Jeg føler oppriktig med dem som nå får problemer når lønnen er kraftig redusert. Når det handler om om å kanskje ikke kunne oppfylle sine egne forpliktelser hjelper det lite at mange andre er i samme situasjonen. Faktisk gjør det saken verre... Kampen om stolene blir så intens! --- Regjeringens politikk er til å gjøre livet enda enklere for rikinger flest, ikke vanlige mennesker. Særlig ikke svake grupper og slett ikke flyktninger . Noen ganger hører jeg nevnt frykt for at disse menneskene som kommer til oss fra andre kulturer vil komme til å ta over. At de vil få demokratisk mulighet til å innføre sharia-lovgivning og det som verre er . For meg høres det vel paranoid ut. Hallo, hallo !!! Dessuten: Mens statsminister, innvandrings-og integreringsminister, samt finansminister snakker seg svette om flyktninger er det lett å miste perspektivet. Lett å glemme at det blir gjort mange politiske endringer rundtomkring. Endringer som gagner de rike, og tar goder fra vanlige mennesker . Jeg tenker på alle kutt, alle steder i offentlige tjenester og etater . Denne regjeringen er uttalt mot offentlighet, men for at private aktører kan stikke sugerørene sine dypt i statskassa. Det er vanskelig å diskuterer politikk, og særlig flyktningespørsmål i disse dager. Norsk politikk framstår i mange henseende som fremmedfiendtlig og usolidarisk.Opinionen har snudd fra solidaritet og hjelpsomhet, til frykt og utestengning. Europa er stengt, det er vel udiskutabelt? Gjerdene bygges, og mange medmennesker sitter fast og i limbo langs yttergrensene. Jeg har en uro jeg aldri blir helt ferdig med. Dette som handler om å sitte fast på et vis, i det som hender rundt oss i verden. Situasjonen synes fastlåst i frykt for det meste, og lysninger er langt unna. Huff og huff, og hallo!!! Synnøve Sætrum
De siste dagene har fjesboka fyltes til randen av innvandring- og integreringsministeren duppende i overlevningsdrakt. Jeg deler ikke ministerens synspunkter i flyktningespørsmål, og siden jeg lever i et demokrati har jeg lov til å si det. Som jeg oppfatter det plikter en å alltid ta den svakeste sitt parti.
Ministeren er ikke svak, ei heller er det synd på henne, men frykt er et mektig våpen og hun bruker det for det det er verdt. Flyktningespørsmålet blir behandlet ut fra et fryktperspektiv.
Frykt for medmenneskene og enda større frykt for den norske økonomien. Pressen skriver stadig at ministeren "frykter" store strømmer av dem. Hun snakker om at bistandsbudsjettet må kuttes om det kommer for mange, og at velferden generelt vil lide.
(Mellom linjene leser jeg at det kommer til å bety å ta fra andre svake grupper i samfunnet .Ikke et øre blir tatt fra de rike, der gis det ufattelige summer i skattelette .)
Frykt-ordet brukes titt og ofte. men det er ikke det fotoet overfor viser . Og opinionen har endret seg, fra solidaritet da de første bildene av tragediene nådde oss til frykt for disse desperate krigsherjede medmenneskene.
Det finnes også en video som framstiller hvordan dette fotografiet ble til (se koblingene overfor om du ikke vet hva jeg skriver om), og som brukes som argument til støtte for hennes politikk. Hun skal ha at hun skjønte at det å duppe i en trygg drakt ikke kunne sammenlignes med å sitte våt og kald i timevis og i tillegg være utstyrt med vester som drar ned. Noe som man ikke trenger være minister for å forstå. Akkurat det der skjønner jo hvemsomhelst. På den andre siden: Videoen gjør seg bruk av Deep Purples "Soldier of fortune" som alle vet betyr lykkejeger . Siden vi vet hvem som ser flyktningene som det kan en jo spørre seg hvilket politisk standpunkt denne videoen tjener . Gjentakelsene ministeren bruker får meg ikke til å støtte politikken hun står for,
- jeg oppfatter dem som febrilske forsøk på å framstå som empatisk minister .
(Skjønner du ikke hva jeg mener? Vær snill å se filmen overfor enda en gang.) Det betyr ikke at jeg ikke forstår man må ta en demokratisk diskusjon på alvor . Regjeringen står for noe annet enn meg. Jeg tenker ofte på at disse menneskene, medmenneskene denne diskusjonen handler om ikke har gjort noe annet galt enn å bli født på et annet sted enn meg. Jeg ser det slik at det kunne vært meg som ikke fikk gå hvor jeg ville, at det var meg som ikke visste hva som skulle skje med meg i framtiden. Jeg forestiller meg, etter fattig evne, hvordan det ville være å stenges inne bak høy piggtråd som om en var fobryter bare fordi en var flyktet fra bomber .
- - -
Jeg kjenner ofte på avmakt og noe som ligner sorg for hvordan Norge utvikler seg politisk.
Mer og mer tenker jeg på dette med at det sees bort fra menneskerettigheter og solidaritet.
På fjesboka og andre steder registrerer jeg at flere og flere bringer til veggen tekst som handler om innvandringsfrykt, muslimparanoia godt blandet med den politikken som handler om å ta fra de fattige og gi til de rike. Jeg er ikke markedsliberalist og kommer aldri til å bli det.
Nå vet jeg at noen øyeblikkelig tenker at "vi lever da i et demokrati" så det må være greit med debatt. Det er jo akkurat det jeg gjør , jeg debatterer og reflekterer et annet syn enn regjeringens.
( Bare så det er sagt, jeg er demokrat på min hals, og menneskerettighetserklæringene må etter mine begreper alltid være grunnlaget for hvordan vi behandler våre søstre og brødre på jorda. )
Nei jeg mener ikke at hele verden kan komme til Norge, hvilket jeg har gjentatt til det kjedsommelige. Jeg opplever at det er argument nummer en når en forsøker diskutere menneskesyn. Jeg er ikke med på at å nekte leve i konstant paranoia betyr at jeg er naiv og dum og "godhetstyrann" eller støtte for terrorister og massevoldtekter og fanden hans oldemor . Å møte medmennesker med åpent sinn betyr ikke at jeg setter menneskerettighetene til side til fordel for ekstremister . Det betyr bare at jeg tenker at de aller fleste av oss er mennesker med samme behovene og drømmene for våre liv.
Jeg tenker ofte på at det ikke er så mange tiårene siden vi ikke satt trygge her i nord, men akkurat nå er det altså dem. Hvem vet når det blir oss her i nord igjen?
ALENE Det fører over jorden så mangen vei og led, men alle har samme bestemmelsested. Et følge kan du ha på en reise og et ritt, men du må gå alene det siste skritt. Så er da det din beste viden - at du vet: Alt vanskelig må gjøres i ensomhet.
(Hermann Hesse)
Jeg vet ganske mye om å oppleve livet alene. Bo alene. Være enkeltgående på veien.
Verdien av gode venner og nær familie er heldigvis umulig å tallfeste. Det viktigste i livet er gratis.
Jeg vet ikke hvordan det er å leve førti år sammen med noen, eller femti eller seksti. Kommer ikke til å få oppleve det heller. Tiden er gått. Samtidig vet jeg med visshet og som det står i teksten her: "Alt vanskelig må gjøres i ensomhet". Døden er alltid enden på livet, og i det perspektivet spiller sivilstatusen ingen rolle.
Dette får meg til å grøsse. Og, nei jeg har ikke lest absolutt alt i høringsforslaget i sin helhet, men etter hvert er det blitt noen artikler fra ulike tidsskrifter, aviser og nyheter som er grunnlaget mitt. Disse siste uttalelsene fra Sylvi Listhaug får meg til å virkelig gremmes.
Barn er det svakeste, og skal beskyttes først og sterkest av alle tenker nå jeg.
Om det er såkalt "godhetstyrrani" så gjerne for meg. Skal bære tittelen med stolthet.
Sånn er jeg, siden jeg er for et inkluderende samfunn for barn som ber om hjelp.
Barn flykter med eller uten foreldrene sine fordi de opplever bomber, granater, terror, fattigdom, sult og nød. Absolutt alle i hele verden kommer ikke til Norge sine grenser for å be om asyl og hjelp.
Men:Om barn kommer fra Norge eller andre steder, så ser jeg dem som fremtiden.
Det er de som skal arbeide og opprettholde velferden når vi blir gamle. Hvorfor fokuseres det bare på frykt og utgifter? Hvorfor snakker man ikke om mennesker som ressurser og ser på mulighetene i hvert enkelt menneske? Hvorfor denne utrolig følelsesløse holdningen til våre små søsken?
Kall meg gjerne naiv og svak. Skal bære det med stolthet.
Slik jeg ser det er politikken som akkurat nå føres barnefiendtlig og skremmende.
Denne regjeringen er en katastrofe for Norge. Punktum!
(Noen som vet hvem som har laget dette, så fortell meg det gjerne. Har lastet ned fra nettet.)
Befinner meg i sofakroken, under lyset og vendt mot den åpne døra. Tenker på livet, døden og kjærligheten som alt fortoner seg i min verden denne dagen.
"If you go away" lyder like mektig som alle ganger fra radioen min.
Noen kunstneriske uttrykk følger med hele livet, og blir en del av det.
Rik jeg som har noen jeg er redd for å miste,
Den ungarske forfatteren Imre Kertesz døde i uka som gikk. Så har jeg lyttet til et gammelt radioprogram fra da han fikk nobelprisen i litteratur, og blitt inspirert til å ta en av bøkene hans ut av hylla igjen. Ikke "Uten skjebne", men "Fisasko". Jeg er halvvegs i historien om den gamle mannen. Anbefaler veldig !
Det tikker inn noen sms på min Iphone s6 plus.
Litt av en maskin, jeg drømmer om et nettbrett med tastatur.
Til dess går det fint med min heller hanglende Toshiba. Vet det er et tidsspørsmål før det endelige sammenbrudd er et faktum, men ordene setter seg fortsatt på denne bloggveggen.
Når jeg er ferdig med skrivingen skal jeg gå den lille runden langs havet.
Kose meg og kikke på regnet som strømmer. Så tar jeg en buss og rekker et møte.
Regnsøndager er til for radio og lesning. Det har jeg bedrevet hele denne dagen.
Nyhetene er ikke særlig lystige, så jeg er glad for å slippe bildene.
Synet er en mektig sans.
Hagearbeid er ikke mulig når marka er så våt.
Vinteren gjør det den kan for å holde på sitt disse dagene, men jeg både ser og vet den kommer til å tape. Snøklokker og påskeliljer gror utenfor vinduet. Jeg har sett hestehov i veikanten.
Krokus like så. På fjesboka kappes amatørfotografene om blomsterbilder.
Det blir ikke storstreik i industrien. Sikkert bra på sitt vis, for alle involverte parter. Likevel skjønner jeg at lønnsveksten dette året ble svært lav. Som jeg oppfatter det er det kun de aller rikeste som blir rikere dette året. Alle andre må stramme livreima, og særlig de som har minst.
Så er det er vel fåfengt med håp om at politikken som føres kan skiftes til noe varmere og mindre menneskefiendtlig. Finansministeren er igjen ute og sier at alle andre enn hun lyver og i kjent stil framstiller hun seg selv som et offer for politikere på venstresida. Vel, jeg tror ikke på henne.
Det er mer og mindre hakk i den der plata. Hun høster slik hun stadig sår...
Noe annet opptar tanken akkurat nå:
En gang stopper kanskje terrorismen også, og for å legge til en drøm ser jeg for meg at fattigdommen på jorda er borte. Jeg ser for meg tider hvor vanlige mennesker våkner, reiser seg og sier nok er mer enn nok! Vanlige mennesker har endret verden før. Visste du det ikke? Les historie!
Når vinteren er på hell våkner drømmene, ikke sant?
I dag ser jeg det svart på hvitt, det vi på den "dumme", "ignorante" venstresiden påpeker skjer i Norge i disse mørkeblå tider. Skatteoppgjøret ligger der og forteller meg at skatteskjerpelsen jeg forutså for de med lavest inntekt er et faktum. Et fradrag er borte, og nå ser en resultatet.
Skattelette for de rikeste. Sittende regjering jobber gjør akkurat det høyre vil, en dypere deling mellom fattig og rik. H og FRP under argumentasjonen "det skal lønne seg å jobbe". Selvsagt skal det det. Men, nå er det en gang sånn at er man kronisk alvorlig syk, er lam fra halsen og ned eller annet "morsomt" kan man ikke ta seg sammen og bli frisk fordi jobben lønner seg. Politikken som føres nå gjør det nærliggende å tenke at man skal straffes for å være syk.
Hva jeg tenker på?
Skatteskjerping og skattelette selvfølgelig.
Uføretrygdede, som jevnt over har lav inntekt (..ser bort fra dem som har vært millionærer før de ble kronisk syke...ja for man må være kronisk alvorlig syk for i det hele tatt å få en slik ytelse...og man blir langtidssykemeldt av legen..ikke seg selv..) ble i fjor fratatt muligheten til særfradrag på selvangivelsen. Hvilket i alle årene det har eksistert har vær en skattelette for kronisk syke/uføre.
Veldig fint å ha med tanke på at det påløper ekstra utgifter for å ta i tu med sykdom.
Men, den blå regjeringen gjorde altså dette grepet under argumentasjonen "det skal lønne seg å jobbe". Igjen:Selvsagt skal det det, greit nok. Men, for meg sier dette samtidig at det skal straffe seg å bli kronisk syk. Denne torsdagen er nyhetene full av "kvirrevitt" om skattelette for de aller rikeste. Ikke et ord om at uføretrygdede i praksis har fått en skatteskjerpelse mellom 32 000 - 40 000 kroner i året. Alt etter som.Nå vet jeg at noen straks vil si at dere fikk jo brutto hevet, Sant nok, men hva hjelper det når man skjerper skatten såpass? Det synes ikke i lommeboka i det daglige i alle fall. Sammen med dette går alle priser opp. Særlig merkes det på matvarer. Alle basisvarer er blitt vesentlig dyrere. Jeg vet at dette høres sprøtt ut for noen, men sånt merker en når det ikke finnes ubegrensede midler på konto. Ikke sier jeg at jeg er av de trygdede som er vanskeligst stilt, for andre må dette være rene katastrofen tenker jeg og har dyp medfølelse.
Det lønner seg ikke å bli uhelbredelig syk, så unngå det for enhver pris...
Nå sier jeg ikke at man ikke skal betale skatt, for det mener jeg faktisk at man skal gjøre med glede.
Bidra til fellesskapet mener jeg alle skal.
Det jeg sier er at det for meg skurrer veldig veldig veldig at gruppen med de aller laveste inntektene i samfunnet får skatteskjerpelse, mens de styrtrike får det motsatte. Jeg fatter ikke at det kan finnes tvil om hvem som tjener på politikken i disse tider. Se hva de faktisk gjør, ikke hva de sier... Ta et kritisk blikk på selvangivelsen og regn etter for de siste årene sier nå jeg. Undertegnede er ikke spesielt god i matematikk, men akkurat disse tallene greier jeg holde styr på sånn noen lunde.
Ikke er jeg overrasket, bare forundret når jeg hører andre trygdede uttrykke skuffelse, at det hadde trodd noe annet. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig, Når man går til stemmeurnene nytter det ikke med tro, man må vite. Man må faktisk lese partiprogrammer og se hva de står for.
Det er ingen hemmelighet at høyresiden i prinsippet er mot offentlige ytelser, og for å ta fra de dårligere stilte og gi til de rike. Selv om de ikke sier det høyt er det det de gjør. Årets skatteoppgjør er et prakteksempel på akkurat det som skjer i disse mørkeblå politiske tider.
Får de fortsette å sitte på taburettene sine ved neste korsveg er jeg stygt redd for at vi bare ser konturene av et samfunn med dype klasseskiller og mye elendighet. Legg merke til hvordan de svarer på spørsmål om tiltak og hjelp til alle dem som i disse dager mister jobbene sine...Ikke mye å hale i kroner og øre gitt. Tvert i mot ! Grøss!
For egen del tenker jeg at jeg nok skal klare meg så lenge politikerne ikke begynner skjære ned på trygdene, selv om jeg har bange anelser og frykter akkurat det. Syke, arbeidsledige og fattige er ikke prioritet nummer en . Hvor jeg tar det fra? Fra det statsrådene våre selv uttaler.
Det er også god mørkeblå politikk i gata Ayn Rand. Våre topp-politikere uttrykker klar støtte til denne tenkningen. Jeg grøsser når jeg leser om denne etter mine begreper inhumane tenkeren.
Denne skremmende tenkningen som slett ikke gir noen form for trygghet for vanlige mennesker.
Tanken på et slikt samfunn får det til å gå iskaldt nedover ryggen på meg.
For den som ikke har lest dette anbefaler jeg å ta en titt på vedlagte koblinger.
Jeg har ikke noe stort og revolusjonerende å tilføre de lesende "skarer"...
Bare noen tanker som faller seg inn her jeg sitter i sofaen.
På bordet står et tomt påske-egg.
Gjestene koste seg med innholdet, og nå har de reist hjem igjen.
Det har vært veldig koselig med besøk fra Danmark. Dagene har flydd. Jeg har fått besøkt familie også, og det gjør seg. Heldig med familien jeg.
Kan nesten ikke huske at noen påske har forsvunnet så fort.
Når alt kommer til alt har jeg jo ikke hatt så veldig fokus på selve kjernen i denne høytiden sånn opp gjennom livet. De siste årene har jeg tenkt mer over hvorfor vi har denne feiringen, men likevel har det ikke ført til noen intens deltakelse i religiøse sammenhenger.
---
Nå er det hverdag igjen, og det våres. Jeg er nesten lykkelig her jeg sitter, for du verden som jeg lengter og venter på lysere tider. Klokka er stilt en time framover mot sommeren, og det er et godt vårtegn hvert år. Selv om det fortsatt går ras i fjellene og snøen daler i andre deler av Norge.
Våren kan ikke holdes tilbake, like lite som en forelskelse. Ikke sant du?
Akkurat nå er jeg også forelsket i ideen om sommeren som skal komme.
Inne i meg kurrer det ved tanken.
Uansett om her skulle komme noen rier med elendig vær er denne vinteren, som jeg og kroppen min, synes har vært så tung snart over.Neste vinter har jeg planer om reising på lavbudsjett og opphold i Thailands-regionen. Hvor nøyaktig vet jeg ikke ennå, det eneste jeg skjønner er at sparingen er i gang, og seriøs beslutning tatt. Slikt må til, siden jeg ikke har vunnet i lotto, men faktisk er uføretrygdet.( Noen har fortalt meg at jeg gjør enkelte misunnelige og dømmende fordi jeg drar til andre siden av jorda. Og jeg tenker, at jo det er kanskje til å forstå at det provoserer. Om man bare kikker på det ytre. Her er jo mange som henger i strengen og ønsker seg andre steder.
Jeg er ufør og drar på grunn av helsa. Så enkelt.
Selvsagt kunne jeg la være å blogge om det, så ble ingen sinte eller misunnelige.
Jeg kan forresten ikke tenke meg at noen ved sine fulle fem misunner kronisk alvorlig sykdom.
Nei, jeg tror ikke det! Ikke i det hele tatt.
På den andre siden er det slik at jeg er glad i skriving, og det gjør ingenting å fortelle om hvordan livet er for sånne som meg. "Heltids-naverne" som ikke så vennligsinnede tunger kaller det. Fortsatt er det slik at man ikke kan kjøpe eller gråte eller lure seg til uførestatus.
Dårlig helse er vel ikke akkurat førstepremie i noe, eller?
Vel, helseferie i Europa er ikke mulig for mi lommebok, så da blir det som det blir. Jeg er i grunnen ganske lykkelig for oppfinnsomheten, og at jeg en gang begynte med det der. De årene jeg ikke har vært avsted har jeg merket det veldig både fysisk og mentalt. Jeg sier det igjen: Deilig å ha tatt ei beslutning for neste vinter.
Men, før det skal jeg leve her og nå. Nyte sommeren, og dra på en og annen utflukt. Er invitert et par steder og gleder meg til det. Mest av alt skal jeg være hjemme og nyte livet akkurat her og nå. Utenfor ligger tre sekker med jord. Det er også veldig meningsfylt for meg. Rote i jorda.
Så, plante og se det spirer og vokser. Ordne og kikke.
Har alltid vært interessert i hage.
Det gir en fred jeg ikke finner i så mye annet.
Å få bo et sted hvor jeg er velsignet med stor plass utenfor er nesten som en drøm. For meg har det ikke vært slik at jeg har kunnet velge på øverste hylle hvor jeg ville bo, så da jeg fikk leie dette stedet var det nesten for utrolig godt til å være sant. Forrige sted var vendt ut mot en parkeringsplass. Stadig var det bråk hos naboene, og det lå så langt vekk fra buss og by at jeg virkelig måtte "arbeide" for å trives sånn noenlunde. Jeg fikk det ikke helt til, bare nesten.
Så da jeg flyttet alle tingene på lager for å kunne oppholde meg lenge i utlandet var det egentlig på høy tid. Planen var å være borte lange tider i flere år, men planer blir ikke alltid det en tenker.
Det skjedde ting hjemme, som gjorde at jeg absolutt ville være hjemme mye.
Så nå har jeg et sted jeg liker å bo, og det er en stor gave.
Havet er nært og turmulighetene er mange.
Bare å ta sekken og gå akkurat hvor og så lenge jeg vil.
Bussforbindelsene er gode, så gode at jeg bestemte meg for å leve uten bil.
"Don't put the key to your happiness in someone else's pocket".
Undertegnede er i perioder skrudd i hop slik at hun trenger tenke bevisst på det. For å lette på svartsynet, og huske at hun har alt.
Alt det fantastiske som ikke kan kjøpes for penger.
I så måte er hun veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig rik.
Ironisk nok kan det komme sterkt over henne når lommeboka er heller slunken og kontoen er tom.
Teksten lyser mot henne fra en av hennes mange kjøleskapmagneter.
Hun samler på slike.
Mange av dem tatt med hjem fra varmere strøk til minne om stedet og en friskere kropp.
Så husker hun det, at hun i så måte er veldig heldig.
Ikke rik av å være trygdet, men tross alt god til å snu på krona så hun får det til.
På en dag som denne, når knær, skuldre og nakke verker kan det bli skeivt fra starten av.
(Bare at denne morgenstunda ser jeg det litt utenfra fordi jeg skriver om det.
Livet mitt føles fritt og det er ubetalelig.)
Hun er relativt frisk til å være så sjuk som hun er, får medisiner på blå resept.
De er ment å virke slik at hun ikke skal dø for tidlig med alvorlige sykdommer i kroppen.
Når hun tar på seg kronikerperspektivet husker hun diverse om at dagen i dag er den eneste hun kan være sikker på, og så blir hun litt mindre utakknemlig og lysere i hugen.
Det kjennes godt når hun kommer så langt i tankerekkene.
Mange ganger i løpet av hennes dager må hun virkelig anstrenge seg for å få det til.
Helgen er hun ikke, og rett som det er tenker hun på sangen og at "gleden har hull i lomma" og ingen stiller for å sy igjen.
Hun trenger bli påminnet om delaktigheten i sin egen glede. Noen ganger ønsker hun seg et litt lysere sinn, sånn vinterstid. Men nei ! Hun kan bli ordentlig misunnelig på dem hun oppfatter går rundt og har det lett, eier riktig fokus og liksom flyter gjennom livet alle dager. Som om hun kan se ting utenpå mer enn andre.
Ting og saker må visst læres om og om igjen.
Kanskje hun rett og slett må godta at hun har litt tungt for den kroniske gleden?
