OM VALG.....(Nei, ikke det politiske denne gangen!)

 

Flyttestemningen er påtakelig...

 

God fredag!
God helg!

Ja, for det kan jeg velge: Bestemme meg for at dagen skal være god. Så lenge jeg ikke har smerter som overskygger enhver tanke og livskvalitet.
Tenker at dette med utbrenthet, diabetes, blodtrykk ute av balanse, stive ledd, lett verk pist og hist "bare" er tilstander det går an å leve med.
Og, jo jeg har jobbet såpass mye med meg selv i det tiåret jeg har vært i situasjonen at jeg stort sett kan bevare humøret og fatningen de fleste dager.
Lykke er et bevisst valg og en livsstil, sier de vise. Jeg tror de har mye rett i det. Kan man ikke få  det til får man se på omgivelsene og hverdagen.
Finne ut om noe fungerer så dårlig at det må endres.
Nå sier jeg ikke at alt kan forandres alltid. Er blitt for gammel-og-klara-klok til det. Bare at der man har et valg har man et valg, og så handler det om å forandre de ting man kan.

Jeg er kommet fram til at jeg kan, og tar konsekvensene av erkjennelsen. Tiden er kostbar og livet forgjengelig for alle. Ingenting henger over meg som akutt livstruende tilstand. Takknemligheten siger på her jeg sitter og kjenner på hva de realitetene faktisk innebærer for meg.

Lener ryggen godt inn i godstolen jeg, og har føttene på fotskammel. Da jeg stod opp i dag var planen sortering og rydding i diverse papirer. Men, etter som timene er gått og jeg skjønner utmattelsestilstanden er et faktum lar jeg det være.Kanskje får jeg lagt meg tidlig, og kjenner meg mer uthvilt i morgen.

Ok, hoftene er stive og jeg er trøttere enn midt på sommeren og sånn, men det er ikke så lenge til jeg skal av sted, og ha sommer, mosjon, sunn mat, massasje, yoga, fotbehandlinger og annet som gjør godt for helse og velvære. Jeg er heldig og kan velge det som gagner meg. Andre kan ikke det. De vet at tiden er knapp og sliter med smerter jeg ikke vet hvordan føles eller påvirker. Mennesker som er tapre og tøffere enn meg.
Har en ganske annen hverdag, mens de sloss for sin stund på jorda.
Et perspektiv som gjør meg enda mer glad i mulighetene jeg faktisk "eier" her og nå. Likevel: Som de andre høstene gjennom siste seks- syv årene er jeg like overrasket over det som skjer med allmenntilstanden min når nattetemperaturen synker ned mot null. Jeg er ufattelig trøtt. Kunne egentlig bare lagt meg rett til å sove så mye som mulig. Siden jeg er i pakking og flytting må jeg skikkelig kjempe for å komme meg opp og få gjort det jeg må.
Utmattelsen henger over meg. Fysikken er ikke særlig vond, men stiv.
Jeg føler meg ikke deprimert heller, bare utmattet.
Jeg vet at når massøren tar i meg de første gangene om ikke så lenge ligger jeg omtrent i bro på grunn av verk enkelte steder. Men, altså: Som før er jeg like forundret at høsten kommer med disse symptomene. For når de ikke er der håper jeg det er over for godt.
 

Kanskje oppfatter du meg som klagende og sytende selv om det ikke er min hensikt. Jeg prøver mer på å beskrive en situasjon som andre kan kjenne seg igjen i. Professor eller lege trenger jeg ikke være for å begripe det. Trenger heller ikke ha tittel for å forstå at mange andre har det mye verre. Likevel er det sånn at man kan ha brukket armen med de smertene det medfører, selv om naboen har kutta av seg foten. Skjønner?

 Nei, det er ikke synd på meg som bor i Norge og har en ordentlig uførepensjon.
En jeg opparbeidet meg rettigheter til fordi vi har det her til lands når vi blir kronisk syke. Grunnlaget for den har jeg opparbeidet meg gjennom å være i arbeid og å betale skatt. Hvilket jeg fortsatt betaler som alle andre (unntatt de rike nullskatteyterne), og det med glede. 

 Her jeg sitter nå har jeg hatt og har ennå tilhørighet mellom vegger og under tak. Der jeg har vært i livet har det vært godt. Nødvendig. Gledelig. Jeg tar med mange gode minner herfra... Etter hvert har vinterklagingen festet seg ved meg, og jeg misliker det sterkt.Til slutt slo det meg: Ikke klag mer, du har et valg! Du må faktisk ikke bli sittende i snø og kulde, bare eksistere og vente på våren, eller døden... For meg er ikke det noe liv lenger, og jeg er veldig veldig veldig klar over at livet er forgjengelig.

 

Tenkte at enten får jeg forsøke noe annet, eller bli. Stå ved valget og gjøre det til en god tilværelse likevel. Det siste har vist seg å være vanskelig.

Vinteren er blitt for stor påkjenning både fysisk og psykisk.

Ei god venninne av meg uttrykte at jeg ikke hadde denne innstillingen til vinteren sånn for en fem års tid siden. Det er sant. Da sloss jeg virkelig for å ta i tu. Kjøpte ski og satte av sted. Gjorde alt for å være på parti. Og, det lyktes ei stund. Opplevde noen relativt gode vintre. I 2011 ble det for bratt, og den våren bestemte jeg meg for å prøve noe annet. Som kjent dro jeg til Thailand for første gang i slutten av oktober. Ao Nang i Krabi-provinsen var mitt aller første møte med Thailand og Asia. Jeg kom dit helt mot slutten av monsuntida.

 

 Det regnet av og på, var ingen store turiststrømmer å se, og jeg kommer alltid til å huske alt flomvannet da vi fløy inn over Bangkok. Jeg og reisefølget steppa  kilometer på kilometer i pur glede over å ha kommet oss av sted.

Det ble veldig gode måneder, og det ante meg at noe på innsiden forandret seg for godt. Smilets land er helsekur de luxe. Tror sjelden jeg har vært så sprek som da jeg kom hjem igjen etter den turen. Faktisk var det såpass at det opplevdes som fiksjon å forestille seg en annen fysisk tilstand.

 

Tilbakefallet i form kom ikke før i slutten av september i fjor.

Da jeg dro til Thailand i slutten av november hadde jeg sovet i nesten to måneder. For meg fortvilende tilstand å være i.

En greier ikke ta seg sammen, for det er ikke viljestyrt.

Til å begynne tror jeg alltid det, og kjemper.

"Ta deg sammen", tenker jeg.

Bare for å erfare at det ikke går.

 Fin støtte for meg det !

 

Erfaringen min er at det er vesentlig skille mellom å drømme og å erfare. Virkeligheten ble bedre enn de fleste drømmene.

Det er en sannhet for meg at det meste handler om å leve på den måten som er best mulig. Men, jeg har hatt en lang prosess for å tørre pakke sammen.
Indre motforestillinger har vært sett på, analysert og luftet for nære venner. En etter en har jeg greid å sette dem på den plassen de skal være. Så i dag sitter jeg her, og er klar til ei framtid jeg ikke kjenner. Skal gjøre noe som for meg antakelig er det mest radikale jeg har begitt meg ut på. 
På den andre siden: Kvelden eller morgendagen er det vel bare vår herre som vet noe om. Ikke sant? Jeg minner meg selv om å slippe kontrollen.
Det viser seg stadig vekk å være et lurt triks.

 

Det skal bli spennende å erfare en annen hverdag og tilværelse.

Finne ut hva framtiden inneholder for meg.

Jeg gleder meg enormt, akkurat her og nå.

 

Det verker i hofte og knær, så nå er det opp og stå...

Jeg skal spasere litt samtidig som jeg fintenker på datoen for flybillett til Bangkok. Er verdt å betale tusen ekstra kroner for å sitter ordentlig om bord?

Også når det gjelder det er jeg heldig og har et valg!

Igjen: God helg !

 

Flyttestemning ja...

 

 

Synnøve Sætrum

 



H I M M E L

I dag har jeg fått et glimt av himmel.

Hvem skulle trodd det?

Denne morgenen hadde jeg tungt for å dra meg ut av dyna.

Utenfor hang tåka tjukk.

 

Kjøligere her enn nede ved kysten.

Høststemning og stive hofter.

Ikke noe nytt under solen, om den hadde vist seg akkurat de øyeblikkene.

Jeg er trøttere og sover gjerne oftere.

En sms vekket meg, og jeg husket at dagen var en av dem å se litt ekstra fram til.

 

 I dag har jeg fått et glimt av himmel.

Jeg føler meg samlet og rik.

Privilegert som har fått oppleve enda en god dag sammen med flotte mennesker.

Livet som det kan være når det gir i rikt monn av alt det som ingen kan kjøpe for penger.

Tro, de gylne øyeblikkene, latter, alvor, nærvær, tillit, sinnsro og vennskap.

Som om ikke det var nok så har høstsola vært varm, og skogen gjestmild.

Det er ikke helt høst enda, men tonene er der.

I løpet av noen øyeblikk vil det synges i alt lauvet.

Tyttebærene er modne i solhellingene alt.

Frøkapslene henger dessuten tunge på sjeldne og mindre sjeldne planter.

Lufta er klar (og for meg som ikke liker dem noe særlig) er det en glede at vepsene ble borte mens jeg var på Rhodos. Jeg så dem derimot der, men det skriver jeg kanskje om seinere.

 

 

Det er så mange sider ved dagene som gjør livet godt.

I dag har jeg fått et glimt av himmel.

 

Synnøve Sætrum



 

Himmel

Tekst: Erik Hillestad   Melodi: Sigvart Dagsland

Det fins ein strofe som adle kan. Den bor lengst inne bag det blå i kvert øye. Den kvile trygt øve jordens land, fra hav te' fjell som sus øve lyng og vann. Den lyde' best onna trange kår. Den e' et ekko av Guds drømmer i det høye. Den stryge mildt gjønå kongens hår, når dagen e endt, og han kjenne om hjertet slår. Og opp fra sultens hær av mennesker på vandring stige' strofens enkle ord: Himmel, himmel, la meg få et glimt av himmel. Himmel, himmel, la meg få et glimt av himmel. Den ligge' gjømt i ein morders munn. Og bag ein rynke i den rige rederens panne. Den bor i vraget på havets bunn, og stige' mot Gud fra strandede hjerters grunn. Ein strofe reise' seg fra sygeseng og celle og fylle jordens katedral: Himmel, himmel, la meg få et glimt av himmel. Himmel, himmel, la meg få et glimt av himmel. Den bor i templet onna perlemor og gull. Den fylle' trøstens grå kapell. Den krybe' opp fra brente byer og mørke hull. Den bor i oppbrudd og farvel. Himmel, himmel, la meg få et glimt av himmel. Himmel, himmel, la meg få et glimt av himmel.

DET BLE BLÅONSDAG OGSÅ....

http://middagstid.wordpress.com/2013/09/10/i-dag-er-det-flaut-a-vaere-norsk/

Urolig blir jeg. Veldig urolig. Denne onsdagen er neimen ikke noe mindre blå enn tirsdagen. Det kommer til å bli stygt framover. Antakelig blir det tilstander hvor fantasien til en vanlig dødelig allerede er kommet til kort. 

Nå handler ikke hele verden om meg. Jeg er ikke navlen, ikke på noen måte. Men, her inne i meg er jeg et subjekt, og jeg strever med mitt. Blant annet helsa, og det på flere plan. Aller mest strever jeg med å akseptere den nye politiske virkeligheten.
En virkelighet som gjør meg redd og veldig lite stolt over landet mitt.

Før mandagens valg følte jeg meg sånn noenlunde trygg i Norge.
Verdigheten min var legitim fordi de som satt med makta,regjeringsslitasje og annen slitasje, tross alt står i en lang politisk tradisjon. En tradisjon som handler om solidaritet med de svake, om lik rett til skolegang, helsehjelp og velferd. Den handler om menneskerettigheter og anti-rasisme. Om retten til å ha egne meninger og verdier. Uavhengig av lommeboka.

 

Selvsagt er også skillene blitt større under Stoltenberg-regjeringen.
Det er ikke det. Markedskreftene er sterkt inne i samfunnsutviklingen og har vært det lenge. Men, det var nå likevel en viss anstendighet og fellesskapstenkning i bunnen gjennom de siste åtte årene.

 Etter valget mandag er jeg utrygg, engstelig og redd for fremtiden min. For at uverdigheten skal bli det som kommer til å råde grunnen. Jeg ser for meg et samfunn der det ikke er plass til meg, sammen med alle de andre det ikke er plass til. Et samfunn som bare taler om lommebøker som verdi og ikke annet.
"Norge" (for øvrig ikke den delen av landet jeg representerer... husk vi har 72 røde mandater... det er bare 24 i skille mellom rødt og blått... ), eller den mørkeblå delen har stemt fritt fram for ei samfunnsutvikling jeg grøsser ved tanken på.

Jeg overdriver ikke, det går kaldt nedover ryggen på meg, og jeg har hatt søvnproblemer siden.Ligger og vrir meg, og tenker, kverner. Noen sier jeg ikke må være så pessimistisk, at det blir nok bra. Men, hvordan kan det det?
Jeg vet hva de står for, og det skremmer mer enn jeg kan uttrykke.
Vet forresten at jeg ikke er alene om den frykten, for den er begrunnet i hva de har sagt de vil gjøre.

 

(Og, igjen er det vel ingen (utenom Siv Jensen og hennes like da) som mener Stoltenberg har vært noe dårlig statsleder. Heller tvert i mot. Det så vi særlig da høyreekstrem terrorisme rammet oss...)

 

Som en aldri så liten digresjon vil jeg si at det for meg er en åpenbar sammenheng mellom fremmedhat, homofobi og andre fobier og høyre-populismen FRP representerer.

Retorikken de bruker graver i fordommer, stigmatiseringer og usannheter.
Den gjør det nå, og den har gjort det så lenge jeg kan huske. 
Alt sammen retter seg i sum mot de som er svakest.
Det handler om å sparke der mennesker allerede ligger flate. 
For meg er det opplagt, samtidig som det er vanskelig å forstå at folk ikke ser farene.
At man ikke kikker bakover, bare litt, og husker hva som skjedde før andre verdenskrig.
Parallellene er skremmende like, også for meg. Min verdensanskuelse er i tråd med forskerens.
Jeg behøver ikke en gang være det for å se det. Men, finner det betryggende å vite at kronikker av den typen er fundert vitenskapelig.

 

 http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/sep/10/norway-lurch-to-right

 

Jeg støtter forskeren når han uttrykker:

" Det er viktig at vi diskuterer at det finnes paralleller mellom FrPs retorikk og mer ytterliggående ideologier. Hvis vi sier at dette ikke er så farlig, så lurer vi oss selv i forhold til det samfunnsfenomenet vi nå står overfor".

 

Vel, i dag ber altså FRP om hjelp, fordi verden utenfor følger med valget og trekker sine paralleller, og det på vitenskapelig grunnlag. Jeg tviler ikke et sekund på vitenskapens objektive slutninger basert på forskning. Enten vi snakker om den kvalitative eller kvantitative vitenskapelige metoden.
 

http://www.nrk.no/hordaland/han-kobler-frp-med-behring-breivik-1.11235415 

 

Hvorfor glemme det? 

Det er dessuten av ytringsfrihetens grunnvoll å kunne uttrykke det vi andre nesten ikke orker tenke på. Ikke sant? Det er ikke endret med dette Stortingsvalget.
Eller er det det de prøver på?
Sånn tilbake i historien et stykke tid husker jeg noen som kom til makta på grunn av demokratiet, og endret det til diktatur...
Er det slik at FRP skal kneble dem som gir dem vitenskapelig basert motstand?
Egentlig burde jeg ikke være overrasket. De står jo for så mye som klinger falskt.

 

Og jeg tenker:  Er det det neste? At FRP skal styre forskningen?
Ja, det lurer jeg på. Da minner det i alle fall enda mer om Tyskland i mellomkrigstiden, før...
Ja, dere vet alle hva før.

 

Jo, så sannelig er det blåonsdag.

 

 

Synnøve Sætrum



B L Å T I R S D A G ...( men hjertet banker fortsatt i rødt.. )

Blåtirsdag...

Jeg kan nesten ikke tro det har skjedd.
Optimistene sier vi får nå vente og se.
Den realistiske pessimisten i meg har hatt elendig med søvn denne natta.

 

Hadde jeg stemt på den blå gørra hadde det er jo vært "ei lykke" å tenke på at i midten av oktober blir hele befolkninga friske, og det på timen! For det må vi når Høyre og FRP (grøss og gru.. det er som ei mare..) skal bestemme. De rike skal jo bli enda rikere må vite...  Sier du du ikke visste det fra før?

I midten av oktober kastes vel alle utlendingene ut slik ...at alle nordmenn "tar seg på tak" og komme seg i jobb. Sykdom ingen hindring!

- Er det ikke sant sier du?
Det hjelper ikke hva du sier, for Erna og S sier noe annet: 
At ingen er egentlig syke... i alle fall ikke de som har sykelønn eller trygd.
 De bare lyver og later som sier de. . . 
Hm, ja kanskje ikke så direkte da, men det er det de mener begge to !

Og for oss som er kronikere eller noe annet er det vel bra å vite at femtende oktober blir vi alle helt friske med et eneste knips. Miraklene ordner de blåblå!

 Det er vel omtrent da jobbene ryker for alle "unyttige" ansatte i det offentlige.
De later jo som kjent bare som de gjør en jobb.
-Ikke sant det heller?
Jeg hører du sier det, men det nytter ikke.
 H og FRP sagt det mange ganger.
  De har faktisk sagt at de noen steder skal ta pengene fra.
Offentlig ansatte er en styggedom har de sagt.
For ikke å snakke om de som mottar sykelønn eller trygd.

Det er disse det skal bli tatt fra, ikke fra de rike, bare så du er forberedt.
De rike skal ha skatteletter og mer i lommeboka...
Du visste vel det?

Jo, det er blåtirsdag.
Et Pauli ord kunne vært på sin plass, men i stedet blir det disse:
Godt å vite at alle, også de fattige, fra 15. oktober kan trøste seg med råbillig brennevin og tobakk i store mengder. Rulle i grøftene, med surstoffapparatene på slep.
 Det vet jo alle at er reine helsekuren....  Jau jau jau... det skal bli litt av en "fest" !!!

Himmelen gråter over meg her...
Det minner meg om hva jeg gjorde i barndommen.
 Lekte av meg litt frustrasjon og skuffelse og hoppet fra dam til dam.
Men misforstå meg riktig... dette valgresultatet er ikke noe pytt-pytt.

Likevel, om det er aldri så mye blåtirsdag:
Drømmene om en bedre verden, en som solidariserer og inkluderer.
En verden som tar vare på og bygger opp alle mennesker er ikke borte for meg.
Det tatoverte hjertet mitt banker fortsatt i rødt.
Er skuffet men ikke ute...
Ikke ennå!

 

Et kjempestort KONDOLERER til Norge.

Synnøve Sætrum

 

 

 



REVOLUSJONENS RØST.... THE VOICE OF THE REVOLUTION...

 

 

R E I S E F O R B E R E D E L S E R . . .

 

Speilet i Chiang Mai 13. Foto: Synnøve Sætrum

 

Her handler det om å ikke bli sittende og klage, men å gjøre noen valg og ta konsekvensene av dem. 
Livet kan som kjent ikke leves baklengs, og det er kanskje fint...
Liker følelsen av å leve og oppleve mens jeg går framover.
Sånn er det med den siden av saken.
Evig dagen i dag tenker denne sørlandssnuppa...
(OK... jeg har bevart store deler av dialekten min fra Vefsn som jeg flytta fra i 1978....)

Har akkurat pakket sju pappkasser med diverse eiendeler.

 Skrevet sirlig på lokkene hva innholdet her, og stablet langs veggen.

 Alt klart for neste biltur til lageret. Kjører når bilen er fylt til randen en eller annen gang i morgen.

Jeg innser å være kommet lengre i organiseringa av min store helsereise enn jeg trodde meg i går. Befinner meg helt tydelig på det punktet hvor det som står igjen i skap, skuffer og kroker må sorteres. Er kommet til det heller enerverende og kjedelige ved enhver flyttesjau.

Den biten som krever sinnets tålmodighet og tid.

Jeg sier til meg selv at jeg imens kan fintenke rundt reisemålene og ønskene mine. 

Detaljer jeg ikke må glemme før jeg sitter på flyet til andre siden et eller annet sted. 

Det er ikke bare å ta av sted uten formalitetene i orden. 

Når man ikke skal emigrere, men bare være på helsereise er det mer enn et og annet som må være ordnet. Skal hverken til månen eller mars, bare et godt stykke unna kulde og vinter.

 

Men, altså først det helt nære praktiske:

Undertegnede har fått unna det åpenbart umiddelbare.

Så da står "bare" masser av datt og ditt igjen.

Det som tar sin tid ved siden av storreingjøring og lagring.

Alt kommer til å ta den tida det må ta.

Kanskje kunne jeg drømme om feit konto og penger nok til å bare sette jobben vekk, men det har ikke denne ( og helt sikkert ikke andre ) uføre dama til rådighet.

Tida det tar derimot har jeg, og er dypt og inderlig takknemlig for det.

Ingen jager på meg eller puster meg i nakken og sier jeg får ta meg sammen eller raska på.
Ja, annet enn perspektivet som opplyser meg om at alt vil ta ugjenkallelig slutt en vakker dag.

 I det perspektivet er alt såre vel akkurat som det er.

Jeg takker daglig for livet og mulighetene som finnes innenfor de rammene jeg har.

 

 Noen vil kanskje si at kvinnelige single uførepensjonister på over femti ikke har noe ute i verden å gjøre. Noe jeg sjøl tenkte for ikke så veldig lenge siden. 
Har fått mer enn ett hint om at "sånne som du" ikke skal stikke nesa fram.
Tie og skamme meg burde jeg visst. 
Jeg vet ikke hva det handler om når jeg mottar den typen meldinger om meg og mitt liv.
Så jeg lar det pr. nå være, og lever dagene mine uten bøyd hode.

Jeg tenker jeg at det aller meste handler om dagen i dag, og at slikt trenger jeg ikke ha kontrollen på her og nå. Det viktigste er at jeg lever, og gjør det beste jeg kan for dagene mine.
Mitt ansvar å ta i tu med helsa og hverdagene.
Gi dem det innholdet jeg kan, og være takknemlig for at jeg får være på jorda.

 

Så jeg tenker positivt mens jeg sorterer.
Når jeg blir søvnig er jeg heldig og kan legge meg ned og sove ti timer om det må til.
Tida jeg går i møte håper jeg blir både spennende og god.

Jeg ser framt til å ha sol og varme som alltid bedrer både fysisk og psykisk helse.
Være våken og myk i stedet for å stivne, sove og fryse.

Jammen er jeg heldig som er født i et land med velferdsordninger ( og jeg håper landet mitt fortsetter å være sånn for kommende generasjoner). Takk og takk for det.
 

 Det er valgettermiddagen i dag, og jeg har satt meg ned et øyeblikk, og skrevet denne lille teksten.

Denne iflg. høyresida unna sluntrende og slabbedask (ende) kronisk syke dama på over femti har satt seg ned midt i pakkinga. De som allerede sitter med makta fikk stemmen min denne gangen.

Som før sagt, så handler altså det om hvilken samfunnsutvikling jeg ønsker for Norge( les mine siste innlegg før dette om du skulle være i tvil om hva jeg mener). Jeg sitter altså og tar en pust i godstolen, kjenner jeg er sulten. Laks med grønnsaker og potetmos på menyen til middag.

Tenker det skal smake før resten av dagen og kvelden er levd.

 

Synnøve Sætrum

STEM RIKTIG. STEM RØDGRØNT !

Hentet fra NRK's side.

 

Min stemme til Stortingsvalget 2013 er gitt.

Det kommer vel neppe som ei bombe at jeg stemte for at samfunnet skal fortsette i den retninga det har hatt de siste åtte årene. Før det var det borgelig, og de rakk å ødelegge mye for dem som er svakest i samfunnet. Det kan de komme til å få gjort ennå mer om velgerne gir flertall for egoismen.

Jeg håper det motsatte skjer. Høyresiden var da vitterlig vel så sikre på seier ved forrige valg, men det rødgrønne flertallet fikk fornyet tillit. Det skjer forhåpentlig også i dag.

 

Før stemmene, alle stemmene, er gitt og talt er ingenting avgjort.

Stem for at de som sitter får fornyet tillit !

Til så lenge lever jeg ennå i et samfunn med spor av solidaritet, velferd for de mange og ei politisk retning som går for fellesskapsløsninger framfor egoisme for de få.

Det gir sterk uro å tenke på ei utvikling med tømming av statskassa for å bygge motorveier og gi store skatteletter til de som allerede har så det holder.

Samt fritt fram for hets av alle annerledes tenkende, troende  osv. osv. osv..

Nedbygging av offentlige tjenester, sykelønnsordninger, arbeidsmiljø, trygder osv. osv. osv.

 I det hele tatt rasering av velferdsstaten som er grunnlaget for at de fleste har det så godt som de har det. Det blir ille med et samfunn hvor bare de som er rike har rett til gode helsetjenester og skolegang. Og de som er aldrende kun får det bra om store beløp finnes på konto!

For det er den utviklingen som kommer med blått flertall. Dette om hvilken retning samfunnet skal gå i videre.

 

Jeg ønsker meg et samfunn som går i rød retning.

Ei retning som inneholder solidaritet, inkludering, velferd for alle.

Alt som er stikk imot det det blå alternativet går for står på ønskelista mi.

 

 

Ha godt og riktig valg.

Stem rødgrønt !

 

Synnøve Sætrum

ET VALGKAMPSUKK . . . . . STEM IKKE H ELLER FRP . . .

 

Sukk og atter sukk.

 Carl I. Hagen fornekter seg ikke.

Han tramper rundt i klaveret og skylder regjeringa for det utroligste.

 Denne gangen forsøker han slå politisk mynt på en ung kvinnes tragiske død.

 Det er så det går kaldt nedover ryggen på meg.

Er det mulig?

Ja, det er det. Når det gjelder FRP går det meste usmakelige an.

 

Jeg mener: I si tid hevdet han at alle enslige kvinnelige forsørgere var løsaktige og hadde fire fem unger med ulike menn. Det var ved starten av en valgkamp for et par tiår siden. Gangen etter startet hetsen mot innvandrere. Den vet vi jo hvordan har utartet etter som årene har gått. Og nei, jeg sier ikke at man ikke kan diskutere politikk. Det jeg ikke liker er tendensiøst skitkasting.

Useriøst og under lavmål.

 

Hagens salattramping understreker bare det en før har tenkt. Det ville være en tragedie om hans like kommer i regjering. Kjempetragedie. Hvordan det skal gå med Norge med den slags ved styrepinnene orker jeg ikke tenke på en gang. De som skal sitte ved styret kan ikke handle i "sinne og affekt", for å bruke Hagens egne ord. Jeg tror vi som nasjon er bedre tjent med ledere som holder hodet kaldt og opptrer med verdighet og fornuft. Som for eksempel sittende statsleder gjorde under terrorangrepene mot Norge. Om jeg ikke er enig i alt han står for så er det ingen tvil om at han viste gode lederegenskaper og alt annet enn sinne og affekt. Sjøl i stor krise.
Sukk og atter sukk...

Det eneste jeg tenker er: Stem med vettet.

Ikke stem på FRP!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/09/05/carl-i-hagen-gir-de-roedgroenne-skylda-anja-ble-drept

 

 

«Hører på NRK TV at den sikteder i Anja-saken er tidligere straffedømt, senest i januar iår. Hvorfor i all verden satt han ikke inne. Hadde vbi hatt en skikjkelige regjering med nok fengselsplasser og skikkelige dommer ville han sittet inne Anja vært i live. Det rødgrønne flertallet har Anjas død på sin samvittighet. Jeg gremmes!».

 

 

 

 

 

 

 

 

 



REISETID . . . . .

 

INNLEGG NR. 980...

 

Her kommer ingen protestaksjon om noe hyggelig skulle skje, men jeg jager ikke vindmøller.

Den spanske antihelten ordnet nemlig  det for meg. Innsikt og erfaring forandrer meg. Her sitter jeg noe bibelsk i kantene og tenker: Det er ei tid for å sørge og ei tid for å kjenne glede. Ei tid for å sitte stille, og ei tid for å reise. Ei tid for å leve, og ei for å dø.

 

Nylig fortalte jeg om planene mine til en gresk venn.

Han var meget forundret over at jeg som kvinne og i såpass høy alder tenker på å bryte opp.

Gjøre noe på tvers av konvensjoner og forventninger.

Være radikal, tøffere enn toget og dra ut og søke drømmer.

"Ikke tenk så negativt om landet ditt", ytret ham.

Jeg tror jeg skjønner perspektivet, selv om jeg ikke er gresk mann.

"Dere har gode sosiale og økonomiske betingelser, bra politikere i ledelsen", sa han (jeg håper det varer også etter valget... men jeg skulle ikke skrive om det nå...). 

"Det har ikke vi, men vi har varmen. Dere har vinter og snø, ingen kan ha alt"...

Sant nok, og jeg er veldig takknemlig for å være fra Norge.

Dette fantastiske rare, lille og trygge landet.

Randsonen i Europa. Jo, i det lotteriet har jeg virkelig hatt den store flaksen. Så langt !

Vi står ved skilleveien som nasjon. Valgene vil avgjøre om vi fortsatt skal ha det bra alle sammen.

Oi sann, der nevnte jeg det igjen.

 

Stortingsvalget til side...Jeg forsøkte forklare ham noe om hva det barske norske vinterklimaet gjør med fysikk og psyke, men vet ikke om jeg nådde inn. Om utmattelsen som følger med, og at valget etter mye tenkning (og til tider grubling) nå synes enkelt. Jeg kan bli sittende, delvis liggende og sove måned inn og ut mens jeg venter på døden, eller jeg kan gjøre noe helt annet. Som å leve, sørge for at jeg får lys og varme nok. Ta i tu, sloss for helsa, forsøke holde meg i livet så lenge jeg bare kan, og å ha gode dager den tiden som er blir meg til del.

 

Jeg vet ingen ting om lengde eller innhold, men har sterke anelser om eget ansvar midt oppi det hele.Dagen i dag kjenner jeg, men ikke kvelden... Sola skinner, men det skyer garantert over...Slipp kontrollen, minner jeg meg selv om! Jeg bare sliter meg ut om jeg forsøker holde tritt med alt jeg ikke rår over.Perspektivet betyr vilje til latter, bevegelse og liv. For jeg tror fortsatt på kjærligheten, gleden og mi tilmålte tid på jorda.Jeg har valgt, og nå pakker jeg bokstavelig talt sammen min trygge, vante tilværelse. Alt jordisk gods plasserer jeg på et lager, og så tar jeg opp i lufta om en måneds tid eller så. Vissheten om Bangkok trekker i meg. Jeg kjenner det. Verdens varmeste by er en del av min virkelighet. Hvem skulle trodd det bare for ganske få år siden?

Så må jeg bare kjenne på det jeg kjenner igjen i denne her...

Noe treffer, noe selvopplevd i andres tekst og puls...

Vi er like menneskene, og unike...

 

 

 

 

Skjønner at jeg eldes, at det er mindre tid igjen enn den jeg har fått. Sånn er det med livet. Noen ganger begriper jeg ikke hvor tiden ble av, at jeg har gått helt hit. Akkurat nå her ved skrivebordet kikker jeg på omgivelsene og vet det er midlertidig. Kun midlertidig. Som alt er. Denne sommeren har gitt mange påminnelser om det. Et kjært menneske er borte alt for tidlig, et annet kjemper mot livstruende sykdom. Et tredje er døende og så videre, og så videre. Det minner meg så til de grader om min egen dødelighet. At ingenting kommer til å være for alltid, og at det gjelder å utnytte tiden. Det siste tiåret har forandret meg i betydningen hva som er viktig.

Å samle i lader er ikke det som gir det gode liv. Jo da, man må ha anstendighet, tak over hodet og mat på bordet. Medisiner og inntekt. Selvsagt må man det.

Men, nei, jeg har ingen lengsler etter store palass fulle av "stuff".

 Vinteren som gikk satt jeg mye og stirret ut på snøen når jeg ikke sov, for jeg sover mye når det blir mørkt. Alt for mye. Så mye at det for meg blir både fysisk og psykisk skadelig. Det blir en negativ sirkel ut av den tilstanden. Jeg tenker: I morgen tar jeg meg sammen, kommer meg opp, gjør noe. Ut på ski, tenker jeg. Lev med det som det er. Men, jeg kommer meg ikke opp. Jeg kan ikke "bare ta meg sammen". Ei venninne foreslo at jeg måtte sjekke flere mulige diagnoser. Kanskje noe mer med utmattelse, eller fibromyalgi eller bivirkninger av vaksinen alle ble rådet til å ta for noen år siden. Bivirkninger av medisinene jeg har tatt i mange år er sikkert periodisk dyp trøtthet.

 

 

Poenget er til slutt:

Jeg er meg og bare meg.

Skrudd sammen og tenkende.
Følelsen av å være privilegert og ha et valg gir trygghet.

Jo, jeg kan forsøke det som motvirker og stagnerer sykdom.

...Sol, sunn mat og mosjon.
 

Ja det går an å pakke sammen og ta i tu om enn en er over femti, enslig kvinne og uførepensjonist.

Ingenting, absolutt ingenting varer evig , men så lenge jeg lever lever jeg.

Det er aldri for seint å forandre måten. 
Kanskje handler mangt og mye om erkjennelse og å ta konsekvensene av dem? Eller?
 

 Kahlil Gibran skriver kloke ord om selverkjennelse i "Profeten":
"I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter. Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap. Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken. Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre".

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

Mens du går...

 Du må tro på kjærligheten, på gleden og livet. Alternativet blir lett for stusselig, ikke sant?

Noen ganger møtes kjærligheten i to sjeler. Livsgleden strømmer så sterkt at den nesten ikke er til å bære. Dere elsker mye for siden å måtte leve med tapet av følelsene. Vekk var de, kan ikke gjenkalles. Noe gjør det for trangt for dem, og eneste muligheten er veien videre. Kjærligheten er evig. Tosomheten er forgjengelig.

 

Forventningene til tosomheten var kanskje for kompliserte eller urealistiske. Fiksjon og innbilning følger lett overoppheting og brann. Illusjoner er ikke realisme om enn aldri så sterke.

En annen gang følte ikke din høyt elskede det samme som deg og mistet gnisten. Krangel og misnøye tok itu på stedet erotikken og inderligheten stoppet. Smerten var stor, men du stod i det. Sorgen sliper skarpe kanter og retter ut humper og hull i personligheten. Legges som erfaringer i sekken.

I bratt terreng kjennes børa tyngre enn faktisk vekt, men når vegene retter seg ut kjennes motstanden til å bære.

Du trasker videre, bærer det du må og nå er kommet akkurat hit. Til dette punktum.

 

Er du med?

 

Ved skilleveien står du alene. I og for seg ikke noe spesielt, siden vi alle er alene når alt kommer til alt. Du vet at du fødes og dør med og i deg selv, i ensomhet. Uomtvistelige betingelser kan ingen endre. I stille kveldstimer og tider, særlig mens de levde årene ikke var så mange følte du sterk melankoli og sorg over ikke å få til tosomhet eller i det minste tradisjonelt familieliv. Kanskje så du ned på sivilstatus og følte deg utenfor og annerledes. "Alle" giftet seg jo, "alle" fikk barn og hus med gjeld. Det var sånn det skulle være. Bare du var ikke der da. Pytt sann, tenkte du da.

 

Du betraktet det som naturlig å søke lykke, kjærlighet og anerkjennelse. Det gjør du fortsatt, men ikke helt på samme arenaer. Horisontene er blitt videre, mulighetene synes flere. Du lever i det terrenget du går. Å bli elsket og verdsatt for den du er kan ikke kjøpes for sterke norske kroner. Du må ordne det selv. Ansvaret er og blir ditt. Sånn var det, sånn er det og sånn forblir det.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

STEM RIKTIG . . .

Jeg stemmer et sted på venstresida. Er for det som har vist seg fungere ganske så godt de siste åtte årene. Ser ingen, absolutt ingen grunn til at det ikke skal fortsette. Vanskeligere og vanskeligere blir det å fatte at folk biter på den med at Norge trenger noe nytt. Jo, det må i så fall være enda mer rødt og grønt. Men, vi sitter da i et land som har det bra, mens det meste av Europa og verden sliter. Denne sutringa fra Erna og  Siv speiler ikke virkeligheten, men maktsyke og egoisme. Det snevre mørke skremmer meg. Akkurat som FRP og Høyre. Første fremstår i mine øyne og ører som rene egoistiske bajaser. Les sidene deres på nettet, og se hva de egentlig står for. Ikke noe for den lettskremte. Liberalismen über alles og så videre. Fine ord, men veldig veldig veldig farlige for den som blir arbeidsledig, syk eller gammel uten feite lommebøker. Faktisk er det mange som ikke har det siste, også i Norge. FRP hevder at intet menneske er avhengig av andre enn seg selv. Jeg kan ikke annet enn å grøsse. Vet jo det ikke stemmer. Jeg tror på og har sett nødvendigheten av solidaritet, samhørighet, toleranse og fellesskap.

 Erna ser rett så selvtilfreds og sikker ut om dagen, og jeg leser på Høyres nettside :
"Valget står mellom 12 år med rødgrønt styre eller en borgerlig regjering med nye ideer og bedre løsninger". Høyre kommer da vitterlig ikke med noen nye ideer. De maler på samme gamle konservative kverna. Dessuten : Bedre løsninger? For hvem? De som allerede har mer enn de trenger mener de vel da? De mener også å ta fra de som ikke har noe særlig. Mot det offentlige som de er. Jeg grøsser når jeg hører Erna gå for løsninger Sverige har valgt. Løsninger som gjør at de svakeste blir enda svakere. De syke enda sykere og de fattige enda uslere. For sånn blir det når alt, absolutt alt skal lønne seg. Alt kan ikke være lønnsomt. Jeg snakker om motivasjonen for helsevesenet, at det ikke først og fremst kan være profittjakt. Sånn fungerer ikke sykdom, og særlig ikke alvorlige kroniske og dødelige. Hvem ønsker seg et samfunn hvor døende mennesker bare blir overlatt til seg selv i fattigdom, ensomhet og uverdighet? Som jeg ser det kan det bli konsekvensen av ekstremliberalistisk tenkning. Markedskreftene har aldri vært snille eller menneskelige. De tjener profitten og intet annet. Se opp fra navlen og ut over de norske grensene et øyeblikk...

 Noe må være velferd og samfunnsoppgaver, dersom alle skal fortsette ha rett til  god skolegang, legehjelp, sykehus, lønn om en blir syk, pensjon når en blir gammel, og penger å leve av og for ikke å snakke om et verdig liv om kronisk sykdom rammer. Alle kan nemlig ikke betale dyre private regninger, heller ikke i Norge. Henger meg på den norskfranske Eva-damen som betrakter det som en skam om de skulle komme i regjering. Korrupsjonsjegeren vet du...

 Sånn ser jeg det og Høyre eller FRP får ikke stemmen min.
Aldri ! Det er ikke "nye ideer og bedre løsninger", men  det samme bedraget. Den bløffen som handler legitimering av å ta fra de fattige og gi til de rike time after time after time. Menneskene bedras og bedras og bedra. Sånn blir det når alt skal handle om å greie seg selv, karre til seg og ikke tenke løsninger for det store fellesskapet. Verden sulter og lider. Hvorfor er det så vanskelig å se det? Eller, ikke minst, å se bort fra det? Snu seg en annen vei, mele si egen kake, toe sine hender å la all tragedien fortsette og fortsette og fortsette...

Ja, her sitter jeg. Uførepensjonist og greier. Skriver det jeg tenker om den norske virkeligheten og valgkampen. Kikker utover i verden og ser det jeg ser. Er så tøff i trynet at jeg ikke kan la være formidle betraktningene. Er så frimodig at jeg tror meg meningsberettiget. Jeg er til og med klar over at en del mennesker mener jeg heller burde "tatt meg sammen", "holdt munn" og tiet i skam.
 Nei, det gjør jeg ikke. Ikke f... !

Akkurat i øyeblikket er det godt å sitte her, drikke kaffe, kikke ut på høstsola og vite jeg ikke skal se vinteren utenfor her dette året. Jeg har bodd i denne leiligheten snart åtte år, og har mange gode minner her så det så. Stort sett har det vært et fredelig sted å bo. Savnene her har handlet om lys og åpne, vide horisonter. Viktigere og viktigere med vide perspektiver.

Min tilværelse er antakelig snever og bare snyltende i den høyrevriddes øyne.
Pr. def er jeg bare en utgiftspost og ulønnsom siden jeg er kroniker og uførepensjonist.
 Siden jeg hevder det ikke handler om ja eller nei til lakrispiper og motorveier på Østlandet først og fremst. Jeg uttrykker min bekymring for ei samfunnsutvikling som vil gi større skiller, mer sykdom og fattigdom for mange flere enn i dag.

Ja, og så med dette med stimuli for tanke og sjel.
Kulturlivet vil få trange kår med høyresida på taburettene.
 Noen må være stemmen, og peke på og synliggjøre det som røer seg i menneskeheten. 
Teater er ikke alltid lønnsomt, ikke musikk eller litteratur heller, men livsnødvendig er det.
For demokratiet og ytringsfrihetens del en grunnleggende forutsetning.

Stem riktig side !

Synnøve Sætrum

 

THE PRAYER . . .

SI VOLVIERAS A MI. . .

CASTOR I FINSTASEN....

Dagene resten av mitt liv.....

 

Jeg bukker og takker for kommentarene fra de som har savnet meg på Ytringsstedet mens jeg var på ferie. Det gir takknemlighet å vite at noen stadig leser disse bloggeriene og sender meg en tanke. Men altså: Noen ganger må jeg slett og rett ta pause med stor P.Helt fri fra pc og blogg og fjesbok og nyheter og annet. Bloggen min lever ikke sitt eget liv, men den leses tydeligvis litt selv om jeg ikke leverer hver eneste dag. Fjesboka klarer seg utmerket uten meg, helt brennsikkert. Dessuten er nyhetene så enerverende for tiden at slike som meg kan få depressive tendenser. Syria er en tragedie.

 

Den norske valgkampen mer enn komedie sett i det perspektivet...

Vel, stem venstresida! Siden landet høyst sannsynlig ikke blir verre om vi fortsetter som vi stevner.

Hva annet er det å gjøre om landet skal fortsette være godt for alle? Denne gangen går jeg til og med så langt at jeg mener man må stemme taktisk om så... Jo, jeg står inne for det i disse tider.

Ser med gru på ei regjering som står for kortsiktig profitt über alles.

Den slags tenkning har aldri aldri aldri gjort noe som helst godt for det alminnelige sårbare og ikke så veldig pengesterke mennesket.

 

 

Jo da.Det er godt å ha fri og samle krefter til det som kommer. Plenty greier i sol.

Likevel ligger jeg pr. andre dagen rett ut. Helt utkjørt av sykdommer og reisen fra Rhodos til hit...

Tar på å flytte seg fra a til å for meg. Men, snart stavrer jeg meg i dusjen og ser om den gjør sitt for oppvåkning til det norske solskinnet jeg skimter i gardinsprekken. 

 

Kropper varer ikke evig, ei heller min.

Dog skal jeg gjøre hva jeg kan for å få være i den så lenge som over hodet mulig.

Akkurat nå ta en hvil, for det både har jeg fortjent og trenger.

 Men men, jeg er her og er sprekkeferdig av takknemlighet for livet og alt det gir meg hver eneste dag !To uker på Rhodos har vært både avslappende, spennende og deilig. 

Mini-jetleg må likevel brenne ut før jeg er klar for flere blogger sammen med dagene som kommer resten av mitt liv. Ha det utmerket der uti verden !

 

Synnøve

BEGYNNELSEN PÅ RESTEN AV MITT LIV







Det er slik en sterk morgen her jeg sitter.

Utenfor er det utvilsomt gått over til høst.

Regnet sildrer, noen steder viser bladene det som er nødt til å komme.

Ser det som et bilde på mitt eget liv. Høysommeren er på hell, noe jeg ser på hud og svake striper av sølv i manken.

Ikke dominerende ennå, men det er der som en understrekning av tiden og forgjengeligheten. Siste halvåret har gitt mye til det perspektivet. 

 

Sorg over de som ble borte, takknemlighet for alle og alt som finnes godt blandet med grenseløs kjærlighet til livet akkurat her og nå.

 Mennesker jeg var knyttet sterkt til er blitt borte fra livet mitt siste månedene, og som jeg fungerer tar det tid å åpne for de innerste følelsene.

Tap er smertefullt, sårt og en del av livet.

Når dette som er alt annet enn dagligdags vondt viser seg lukker jeg ned for ei stund.Det er som en beskyttende bryter slås på. Enkelte sider ved livet er for krevende å ta helt inn med en gang.Posisjonen forandrer seg ikke før jeg er klar. Ingen smerte heles uten kjennskap til substansen. 

Bit for bit plukker jeg den ut i lyset.  Ser, kjenner og erkjenner.

 

...

Som ut av ingenting kom den endelig, den store sterke hulken.

Den som for meg, er eneste legende gråten.

Jeg tror ikke man skal skru helt av for alltid  eller fortrenge for godt.

Ut av det kan det komme depresjoner eller bitterhet.

Så nå sitter jeg her og er takknemlig for tårene.

 

Føler meg klar som lufta etter et tordenvær.

 Ser fram til dagen som er begynnelsen på resten av mitt liv.

Det skal bli ei spennende reise...

Du verden som jeg gleder meg.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

GABRIELLAS SÅNG

 

Det är nu som livet er mit

Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten glimt
Av den himmel jag aldrig nått


Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till


Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar


Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans


Jag vill känna att jag levt mitt liv


( Helen Sjöholm)

 

 

 

 

 

MUNDUS VULT DUCIPI . . .

 

(Juliette Anders. Funnet på internett.)

 

Kanskje jeg bare er for skvetten og selvopptatt foran dette valget.

Når jeg hører på radioen blir jeg svett og engstelig for utviklingen av Norge.

For det er jo norsk jeg er, og her jeg skal leve og dø.

Ikke at en ikke ser at mennesker slaktes i Egypt, Irak eller Syria.

At verden ellers sulter, at horder fortsatt dør av AIDS, eller at millioner av høyt utdannede unge voksne i Europa har problemer på arbeidsmarkedet. For ikke å snakke om forurensning, klimaendringer og ekstremvær "all over the Place"..

 Perspektivene mangler ikke i det hele tatt.

Når en er uførepensjonist i Norge er takknemligheten for akkurat den støtten dyp.

Helse og muligheten til å ta i tu med helseutfordringer er ingen selvfølge. Heller ikke i Norge. Den avhenger av at man prioriterer velferdsordninger for de som blir syke.

Foreløpig kan man leve et liv i noenlunde verdighet som kroniker her på berget.

 

Det er alt for dyrt sier høyresida når det snakkes til valg.

Utfordringene handler om motorveier på rundt Oslo, sprit og tobakk, ja og så de der utlendingene.

At det bare handler om penger og atter penger, og at alt skal være lønnsomt.

Vel, jeg vil si det på følgende måte: Noe kan aldri bli lønnsomt.

Noe er og må forbli et samfunnsansvar.

Som legehjelp, sykehus, skoler, tannleger, pleie av gamle og funksjonshemmede og så videre.

 For gaper hullet i logikken mot meg når enkelte innbiller seg at helsetjenester, uavhengig av art, skal bli bedre og billigere med privatisering og anbudsrunder. For hvem? De rike som har råd til slikt, eller de fattige som knapt har råd til egenandelene som allerede finnes?

 Se til Sverige for eksempel, og oppdag at det motsatte er blitt tilfelle.

Tilbudene er dårligere og dyrere etter privatisering.

Forskjellene mellom fattige og rike tydeligere. Hvorfor skrives det ikke om dette? 

Jeg håper inderlig at andre enn meg tenker dette valget handler mer om felles verdier og samfunnsutvikling, enn penger og egoisme.

"Tenkt nøye ut hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene"...

Mundus vult ducipi, ergo decipiatur.

Verden vil bedras, la den derfor bedras heter det.

Jeg er ikke enig, ikke i det hele tatt.

Fatalisme er ikke noe å trakte etter.

Valgresultater må ikke være gitt, om enn pressa synes som marionetter for de blå.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

I TILLIT. . .

 

 

August og seinsommer. Blikkstille hav. 

Svømme i krystallklart hav, bare henge over dypet. 

Idyllen er komplett.

Lett drøs mens sola fortsatt får tak på nesa.

Ingen grunn i verden til å skyte spurv med kanon.

Tiden smelter under sola.

"Så greie menneskene er", utbryter du.

"Når skal du slutte å tro at menneskene er gode kun fordi du er det ?".

"Det har jeg ikke tenkt å gjøre noen gang", svarer du.

Vel vitende om at du kommer til å bli både såret og skuffet over medmenneskene flere ganger.

 "Kilevinken" du mottok her sist måned, er neppe den siste.

 

Likevel:

 -Kan du ikke leve i tillit til det gode i medmenneskene får det heller være.

Et liv i mistenksomhet, misunnelse og frykt er ikke noe liv.

Da er det bedre å tro på det bra til det motsatte er bevist.

Du forsøker være ærlig, tolerant og givende og finner glede i de aller fleste situasjoner.

Å være i tillit er motivet, og det artikulerer du.

Helgenstatus har du ingen ambisjoner om, bare å bli værende der på berget og glede deg over sola.

 

 Noen ganger kan det som syntes riktig gå veldig galt.

 Ikke fordi du ønsket det sånn, men mer fordi du støter borti løgnen.

Trodde på den som sviktet, og i det hele tatt.

Likevel sitter du der og er lykkelig.

Glad for å få være med i dagen, og kjenne forventninger til vegen rundt neste sving.

 

Ikke mindre sant er det, om enn enkelt:

Tillit handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det...

 

Synnøve Sætrum