R E I S E F O R B E R E D E L S E R . . .

 

Speilet i Chiang Mai 13. Foto: Synnøve Sætrum

 

Her handler det om å ikke bli sittende og klage, men å gjøre noen valg og ta konsekvensene av dem. 
Livet kan som kjent ikke leves baklengs, og det er kanskje fint...
Liker følelsen av å leve og oppleve mens jeg går framover.
Sånn er det med den siden av saken.
Evig dagen i dag tenker denne sørlandssnuppa...
(OK... jeg har bevart store deler av dialekten min fra Vefsn som jeg flytta fra i 1978....)

Har akkurat pakket sju pappkasser med diverse eiendeler.

 Skrevet sirlig på lokkene hva innholdet her, og stablet langs veggen.

 Alt klart for neste biltur til lageret. Kjører når bilen er fylt til randen en eller annen gang i morgen.

Jeg innser å være kommet lengre i organiseringa av min store helsereise enn jeg trodde meg i går. Befinner meg helt tydelig på det punktet hvor det som står igjen i skap, skuffer og kroker må sorteres. Er kommet til det heller enerverende og kjedelige ved enhver flyttesjau.

Den biten som krever sinnets tålmodighet og tid.

Jeg sier til meg selv at jeg imens kan fintenke rundt reisemålene og ønskene mine. 

Detaljer jeg ikke må glemme før jeg sitter på flyet til andre siden et eller annet sted. 

Det er ikke bare å ta av sted uten formalitetene i orden. 

Når man ikke skal emigrere, men bare være på helsereise er det mer enn et og annet som må være ordnet. Skal hverken til månen eller mars, bare et godt stykke unna kulde og vinter.

 

Men, altså først det helt nære praktiske:

Undertegnede har fått unna det åpenbart umiddelbare.

Så da står "bare" masser av datt og ditt igjen.

Det som tar sin tid ved siden av storreingjøring og lagring.

Alt kommer til å ta den tida det må ta.

Kanskje kunne jeg drømme om feit konto og penger nok til å bare sette jobben vekk, men det har ikke denne ( og helt sikkert ikke andre ) uføre dama til rådighet.

Tida det tar derimot har jeg, og er dypt og inderlig takknemlig for det.

Ingen jager på meg eller puster meg i nakken og sier jeg får ta meg sammen eller raska på.
Ja, annet enn perspektivet som opplyser meg om at alt vil ta ugjenkallelig slutt en vakker dag.

 I det perspektivet er alt såre vel akkurat som det er.

Jeg takker daglig for livet og mulighetene som finnes innenfor de rammene jeg har.

 

 Noen vil kanskje si at kvinnelige single uførepensjonister på over femti ikke har noe ute i verden å gjøre. Noe jeg sjøl tenkte for ikke så veldig lenge siden. 
Har fått mer enn ett hint om at "sånne som du" ikke skal stikke nesa fram.
Tie og skamme meg burde jeg visst. 
Jeg vet ikke hva det handler om når jeg mottar den typen meldinger om meg og mitt liv.
Så jeg lar det pr. nå være, og lever dagene mine uten bøyd hode.

Jeg tenker jeg at det aller meste handler om dagen i dag, og at slikt trenger jeg ikke ha kontrollen på her og nå. Det viktigste er at jeg lever, og gjør det beste jeg kan for dagene mine.
Mitt ansvar å ta i tu med helsa og hverdagene.
Gi dem det innholdet jeg kan, og være takknemlig for at jeg får være på jorda.

 

Så jeg tenker positivt mens jeg sorterer.
Når jeg blir søvnig er jeg heldig og kan legge meg ned og sove ti timer om det må til.
Tida jeg går i møte håper jeg blir både spennende og god.

Jeg ser framt til å ha sol og varme som alltid bedrer både fysisk og psykisk helse.
Være våken og myk i stedet for å stivne, sove og fryse.

Jammen er jeg heldig som er født i et land med velferdsordninger ( og jeg håper landet mitt fortsetter å være sånn for kommende generasjoner). Takk og takk for det.
 

 Det er valgettermiddagen i dag, og jeg har satt meg ned et øyeblikk, og skrevet denne lille teksten.

Denne iflg. høyresida unna sluntrende og slabbedask (ende) kronisk syke dama på over femti har satt seg ned midt i pakkinga. De som allerede sitter med makta fikk stemmen min denne gangen.

Som før sagt, så handler altså det om hvilken samfunnsutvikling jeg ønsker for Norge( les mine siste innlegg før dette om du skulle være i tvil om hva jeg mener). Jeg sitter altså og tar en pust i godstolen, kjenner jeg er sulten. Laks med grønnsaker og potetmos på menyen til middag.

Tenker det skal smake før resten av dagen og kvelden er levd.

 

Synnøve Sætrum