LIVET-KJÆRLIGHETEN-SINNE-FRYKT-MINNER...

OM PROPAGANDA..

TVI VØRE

TVI VØRE

TVI VØRE

 

Å TILDELE DEN EUROPEISKE UNIONEN NOBELS FREDSPRIS ER IKKE NOE ANNET ENN ET STUNT PÅ PROPAGANDAENS ALTER...

 

Synnøve Sætrum

 

 

Gleden over fantasien...

 

Gleden går hånd i hånd med fantasien, eller kreativiteten. Det er fint å skape noe. En liten snutt av en tekst, et større sengeteppe, ei eplekake en ny atmosfære gjennom malingstrøkene som tilføres et avdanka gammelt skap. Har man bare motet til å gå i gang med de skapende prosessene følger gleden over dem og fantasien hakk i hæl.

Akkurat det koker mangt og meget ned til.

Mot. 

Å være modig.

Har motet tatt siesta kan man med en lille smule kløkt lokke det fram fra dypet av sin sjel. Det er så mangt en kan ha lyst til å si, gjøre eller skrive mens frykten setter aktive stoppere i vegen. Fryketen skremmes av den kreative prosessen eller uttrykkene for den. Noe herk, men løfter man blikket mot løsningene vinner fantasien. Det er egentlig enkelt; - med et løftet blikk følger gleden over fantasien helt av seg selv.

 

HA GOD FREDDA....

 

Synnøve Sætrum

:-) Dagdrømmerier og litt konkret handling

Foto: Synnøve Sætrum

 

Smilets land lokker meg til seg enda en gang...

"Du er helt gal. Tenk å bestemme seg så fort", sa venninna mi.

Fort og fort. Jeg har grunnet over det sånn tre-fire uker.

For jeg ville gjøre som sist med reisa.

 Ikke- Krøsus måtte skrape kistebunner og andre bunner for å finne råd.

Der det er vilje finnes vei...

Kjevik-København-Bankok en gang til,

og retur når 88 dager er gjennomlevd i landet med de millioner smil.

Fantastiske varme mennesker.

Jeg drar når det mørkner skikkelig her i nord.

Kommer hjem igjen når lyset er tilbake langt uti februar.

Alt i meg synger 'hurra'.

Selv om jeg stavrer meg stivt ut av senga for tiden kjennes det som jeg svever.

Min mørketidsblues får ikke uendelig mange fraseringer denne vinteren heller.

 

Asia.

Tropene!

Tre måneder i 'helsefarm'.

Varme, sol, krydret og sunn mat.

Klaser orkideer.

Blomsterfestivaler.

Kinesisk nyttår. 

Thaimassasje.

Fotsoneterapi.

Dyprens av kroppen.

Det snakkes så mye om stive årer og forkalkninger nå om dagen.

Heldige meg kan snakke om utsikter til formykning.

Vektreduksjon.

Alt som er godt for helsa mi.

Jeg gjorde mine undersøkelser i fjor, og vet noe om hva som venter.

Yoga.

 

Jeg reiser til Hua Hin det vet jeg, og Chiang Mai.

Slentre langs stranda i Ao Takip, Prathcuap Kiri Khan...

Gull mot himmelen i Chiang Mai-dalen...

Søknad om visum er sendt.

Non-immigrant som man kan gjøre når man er over femti og pensjonist.

Mens vaksinene mot Thyfoidfeber og annet får tid til å virke kan jeg fintenke.

Forberedelser.

Gode dager med finjusterte forventninger.

 

Kaffe smaker, selv om hodet verker.

En undersøkelse på trappene, for å se om jeg er enda værre jeg som ikke er 'riktig god'.

For man møter jevnlig opp hos doktoren når en har det som undertegnede...

 

Synnøve Sætrum

 

 



INSPIRASJON

Hvor tar du den fra?

Hvor jeg tar den fra?

Den kom

Den er

Høsten med det grønne i...

Gult, brunt og grønt lauv.

Høst,

men likevel sommer.

Kjærligheten...

Inspirasjonen

alle våre dager.

Hvor kommer alt dette fra?

Fra tonene bortenfor ordene.
Lik sangene som endret verden
forandret du min verden...

Utholdelig uutgrunnelig uutsigelig.

Du har så mange ord, hvor kommer de fra?

Mange ganger meg og mange ganger deg.

Du.
En inspirasjon.

Medmenneske.
Gitt av nåde.

Frekvensene.

Lengselen.

Livet.

Det som fyller meg helt.

Beriker min sjel.

Metter mitt liv med mening.

Ingenting er som det som er allting.

Ingen hokuspokusgeometri eller faksfikseri.

Bare godt.

Hvordan greier du holde tråden så lenge?

Kjærlighet vel...

Skjønner du det virkelig ikke?

Den er tråden!

Synnøve Sætrum







DET ER

 

 

 

Et og annet gyldent øyeblikk.

Møte et smil, motta ens varme, ane bunnløs glede i ansiktet ditt.

Klemmene som varmer.

Favntakene som nærer.

Trygt og godt.

Nært.

Det er hva lykke kan være.

Mennesket fyller alle tankene helt.

Titusener av ord.

Utallige indre bilder.

 Et kvantesprang svøpt i et sekund

En munn.

En arm.

Smilet ditt.

Stille elsker.

Det er hva kjærlighet kan være.

Et brød.

Ei bok.

Sokker.

Pute.

Pledd.

Varm suppe, og loff med smør.

Det er hva omsorg kan være.

Refleksjoner.

Forstand.

Latter.

Spøk.

Ert.

Uttfordringer.

Utvikling alle dager.

Det er hva vennskap kan være.

Lojalitet.

Raushet.

Frihet.

Lytte og se.

Be en bønn.

Gi...og få og få og få og få og få og få og få.

Det er hva å elske kan være.

 

Synnøve Sætrum

PLUKK EN BLOMST OG PÅVIRK EI STJERNE....

 

 

 

Til mine nære venner...dere vet sjøl hvem dere er.. :-)

 

 Jeg smiler og hilser på fremmede mennesker hver eneste gang jeg går ut av døra.Øver meg på vennlighet og åpenhet. Her kan jeg ikke skryte på meg å alltid ha vært sånn. Min mor kan det, men ikke jeg. Men, jeg forandrer meg sakte men sikkert. Det er spennende at man ikke er blitt kjærring i betydningen å ha tenkt en tanke en gang for alle. Jeg kjenner ingen jenter som er slik.
Damene 'mine' er gode diskusjonspartnere, fabulerende og reflekterte. Takk og takk og mange slags takk for venninnene mine.

 Gubber, eller den som er blitt gubbe er også på den måten.Tenkt en tanke en gang for alle, og så får det være med det. Jeg kjenner heldigvis ingen gubber.
De få mennene i mitt liv er tolerante, reflekterende og interssert i utvikling av erkjennelsen og tanken. Flott å forholde seg til. Takk og takk og mange slags takk for vennene mine.

Siden jeg opplevde østens mentalitet og virkning på meg kun var positiv bestemte jeg meg for å øve på den holdningen hver eneste dag så lenge jeg har bevisstheten om et liv. Det er mange gode grunner til å smile, og akkurat jeg har kanskje gjort det for lite. Før.

Før var før.
Nå er nå.
"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".
Hvert minste lille snev av vennlighet gir ringer i vann. Når jeg greier sette mine gode intensjoner ut i livet kommer det nesten alltid godt tilbake. Det mentale landskap har godt av å se verden positivt. Det kan til og med tenkes at min holdning påvirker positivt utenfor meg selv. Selvsagt kan det motsatte også skje. Jeg kan gjøre noe idiotisk dumt helt tankeløst og så får det uante fryktelige konsekvenser. Innenfor østlig tenkning finnes et eksempel en kan grunne over.
En person spiser en banan og slenger skallet fra seg på gata. Et tilfeldig menneske sklir i det, slår hodet i kanten av fortauet og dør. En ubetenksomhet får fatale konskekvenser for et medmenneske. Selvfølgelig var ikke intensjonen det, men det forandrer likevel ikke konsekvensenes faktum. Å øve seg på tenkning før handling er kanskje ingen dum ide. I alle fall ikke for meg.
Kanskje var det den uheldiges dårlige karma som slo tilbake. Kan hende hadde den fremmede drept ei veps eller en kakerlagg i ren affekt, en gang i et tidligere liv...
Samme det, ingenting forandrer det bananskallet har forårsaket...

Det er aldri for seint å skifte holdning. Heldigvis.
Smiler eller hilser jeg til mennesker på gata blir jeg som aller oftest møtt med det samme. Heromkring. Det hjelper selvsagt hvis det er sol, og ikke så intenst kald vind.
Synes likevel det er for tynt å henge alt mellom himmel og jord på klimaet her oppe i nord.
Det gjør vel egentlig bare iskald vintervind kaldere med lukkethet og innadvendthet. Egentlig skulle jeg ønske det var slik også her i sør at mennesker bare kom innom. Uten invitasjon. Ikke en horde fremmede selvsagt.
Siden jeg er oppvokst nordover på et sted hvor menneskene bare kom på besøk har det alltid føltes litt tomt at det sjelden skjer her i sør.

Tilbake til det der med smil og hils ute på gata.
Når det er sol og sommer er verden helt annerledes, så jeg ser jo at noe av det kan henges på klimaet. I grunnen er det underlig. Jeg har da levd på nordligere breddegrader. På steder der sommeren viser seg hvert skuddår om en er heldig, men likevel var folk både smilende og vennlige. Hele året!
Overfor nevnte klimateorier faller med andre ord på sin egen urimelighet. Sånn er det med den saken.

Når en er ute og reiser smiler og hilser jeg på hundrer av fremmede mennesker til meg. Jeg blir uten unntak møtt med det samme igjen. Enten det er det ene eller andre stedet synes det som om mennesker som sådan er utstyrt med et vennlighetsgen. Er det sånn at vi nordiske menneskene mangler det? Eller at det kun kan aktiviseres ved sol og varme for en stor del av oss? Er det så kaldt her i Norge at vi slett og rett har frosset fast?

Vil jeg slå av en prat blir jeg alltid møtt der ute i den store verden. Mange ganger tenker jeg ikke tanken en gang, og møtes likevel med gode passiarer. Til og med når en ikke kan så mye språk. For meg er det et gedigent paradoks at man kan føle seg mindre alene i millionbyer som Bangkok eller Athen, enn i lille Markens.
 
En passiar med en fremmed skjer sjelden eller aldri heromkring. Hvorfor vi er så tilkneppede her i "verdens beste og rikeste land" er jeg ikke sikker på.
Det der med klima synes som en rustning nordmenneskene skyver foran seg som beskyttelse mot det fremmede. 
 
Jeg kikker meg i speilet litt disse høstdagene. Særlig om morgenen, og særlig etter at jeg har sunket inn i høstnedstemtheten. Gruer meg til vinter så mye at det synes utenpå. Speilbildet reklekterer meg gammel, sliten og blek. Trøtte øyne, kjent og ukjent ytre. Som om huden er i ferd med å bli for stor. Øyelokkene skulle kanskje taes snart. Er det ikke det alle over femti gjør? Dersom man skal holde tritt med det vestlige idealet. Det der som stenger for naturlige aldringsprossesser eller alderstillegg. Hvorfor er det ikke status å ha levd ei stund? Hvorfor er vi så redde for erfaring og vidd. Hvorfor er det bare ung vitalitet som teller. Jeg er da jaggu vital selv om jeg har levd fem tiår. Det kommer jeg til å være helt til jeg blir lagt i penalet om en femti års tid til. Skal jeg begynne med operasjoner og fettsuging slik at det ikke synes at jeg har levd, og fortsatt lever. Hør, det er jo så vanvittig. Vanvittig. Uverdig. Umenneskelig. Plastisk kirurgi å bli litt våknere, eller kanskje kirurgisere seg vekk fra sitt ukjente ytre?
Hvor ble den gode tiden av?
Hvor kommer slike håpløse tanker fra?
Hvorfor med ett så utrolig fokusert på utseendet?
Er det på grunn av nedsatt verdi? 
Det er vel ikke så underlig man lengter seg langt vekk herfra mer enn en gang i blant. Jeg kjenner meg ikke igjen i at dette handler om å leve i et godt samfunn. Tvert om! 

Med ett er også jeg der at jeg tenker på dette med verdig alderdom, og om å leve den delen av livet i tråd med meg selv. Sammenligne meg med meg også i årene som kommer. Ja, for jeg fikser ikke tilværelsen om strategien nå tar til med og sammenligne seg sjøl med andres ytre. Fort som f... faller jeg gjennom. Selvsagt kan man tøyse og tulle med det, men når alt kommer til alt kjennes dette litt sårt innerst inne. Det er ikke så kjekt å føle seg akterutseilt. Nesten aldri få et eneste kompliment, eller blikk. Jo, jeg er opptatt av dette med andres blikk. Den som ikke lever i vakum kommer aldri utenom.

Hva skal en gjøre når en fortsatt er den unge livsglade sanselige flørtende jenta fortsatt befinner seg her på innsida, mens det utenpå helt tydelig bærer preg av aldring, vekt og helseplager. Sjøl har jeg alltid hatt en del venner som er både ti og tyve år eldre enn meg. Helt fra jeg var ung voksen. Har alltid kunnet finne livserfaring der. Klokhet og medmenneskelighet forbi det ytre fiksfakseriet.

Kanskje noen vet, selv om fasit neppe finnes.

"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".

Finnes det et regnskap som må gjøres opp for å komme videre? En veg inn i godtakelse og forsoning med tingenes tilstand som de er? Eller handler det jeg tenker på dypest sett om at jeg ikke bifaller mine daglige valg?

I så fall må jeg jo gjøre noen andre, og den eneste som har makt og ansvar for det er jo nettopp meg selv.

Ansvar er noe dritt, men maktesløshet ennå værre.

I alle fall i mix med beslutningsvegring.

Så detter de inn igjen tankene om karma's betydning på livsreisen. Å gjøre eller tenke godt betyr å få tilsvarende tilbake. Hvis det stemmer, hvis det virkelig er en naturlov hvorfor har da onde mennesker gode liv?
Eller hvorfor hender vonde ting med gode mennesker?

Hun som sitter med tastaturet her, er hun god eller ond sånn dypest sett? Svaret er at jeg som alle andre har begge egenskapene i meg. Situasjonen bestemmer hva som kommer til uttrykk på overflaten. Denne dagen så jeg videofilm av meg selv, og fikk fremmedfølelse i forhold til alderen. Snutten var bare ei uke gammel. Jeg ser jeg er mye mye eldre enn da jeg var førti. Tiåret har merket ansikt og kropp. Nå er det slik at alderen har merket meg alle tiår.Jeg har registrert det før, det er bare at nå begynner jeg se at jeg eldes. Det er det som er annerledes enn før. Jeg får tanker om hvordan jeg skal håndtere og leve med denne lett aldrende kvinnen som er meg.
Hva skal hun gjøre for å dyrke sitt gode karma?
Hvordan skal hun leve det gode liv?
Hva kan jeg få til ut fra mine forutsetninger.
Her og nå er uansett det eneste jeg kan holde fast i.

 

Akkurat nå halvvegs ligger jeg mot puta og veggen på soverommet mitt. Jeg har min bærbare pc oppå dyne og knær. Ved min side ligger ei lita bok om karma. Den plukket jeg med meg fra det første hotellrommet da vinterreisen i Thailand startet 28. oktober i fjor. Jeg har lest, grunnet og lest igjen mange ganger siden. For det er mye å reflektere når det handler om karma på reisen. Altså dette som handler om årsak og virkning i alle liv, til alle tider. Alle ting har en årsak(eller grunn), og alle ting er påvirket av grunnene som produserte dem.

Da tenker jeg ikke bare på vinterreisen eller reiser jeg skal ut på i kommende måneder, men også hele livets reise. Hvordan kommer mine personlige intensjoner og handlinger tilbake til meg.

Meg på vegen. Foto: Marit Sætrum

 

"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".
Klokka er blitt tolv om formiddagen. Solsikken er ennå i sin siste blomstring utenfor stuevinduet. Noen trær er allerede gule. Resten gledt i fargerike drakter. Snart legger isen seg som ei ubarmhjertig dyne over alt sammen.Jeg fryser på tærne og lengter etter tropeklima, og det er sant! Jeg skriver lister. I morgen starter jeg med alt sammen.
En liten dag med planlegging er nok.
Reiseerfaringer er gode å ha...

Her skal jeg ikke predike store sannheter for menneskeheten. Det har jeg faktisk ingen forutsetninger for. Jeg er verken helgen eller profet, og takk for det.  Profetene opererer helt klart langs hel andre frekvenser enn undertegnede. For meg handler mye av tilværelsen om å bevare sinnsroen.Leve så godt jeg kan i øyeblikket, være tilstede i mitt eget liv uten å grave i fortid, eller halse mot framtid. Evig her og nå er det eneste jeg kan være sikker på. Likevel fortoner bevisstheten om nået seg fullstendig fraværende rett som det er. Hvordan det er eller ikke er så skjer alt med meg i mitt eget univers. Det synes som om gode tanker tjener sinnsroen, mens de motsatte skader den. Revolusjonerende erkjennelse nei, men du verden for en effekt akkurat den tanken har hatt og kommer til å ha for mitt indre liv.

"Plukk en blomst, påvirk ei stjerne" som menneskene i Thailand sier.Min åndelige søken fører meg til mange kilder.Innenfor buddhistisk tankegang finner jeg følgende basis for menneskelig moral:
Avstå fra å drepe, avstå fra å stjele, avstå fra usunn seksuell atferd, avstå fra å lyve og å avstå fra bruk av rusmidler. Strekker en seg etter disse levereglene kan en ikke få gjort særlig mye vondt mot seg selv eller omgivelsene.

Naturloven om Karma er slett ikke dum.
 Alle sider ved tilværelsen har sin årsak og virkning. Karma gjelder alle steder, og i alle liv. Menneskene lever med en verden rundt og i seg. Alt handler dog om samspill, eller mangel på samspill med andre mennesker. Karma er loven om årsak og virkning.For meg betyr det at jeg tenker alle mine handlinger påvirker mine omgivelser, akkurat som alle endringer og forstyrrelser i mine omgiveler påvirker meg. Enkelt og komplisert i samme nu. For meg, som alle andre mennesker, er livet ei reise gjennom den tiden jeg får. Øyeblikk etter øyeblikk i samhandling med tiden. Store endringer krever kanskje et helt liv.

Jeg er ingen buddhist, men tankegangen er besnærende, og neppe skadelig å leve. . . Utfordringene kommer likevel til å stå i kø. Ikke drepe noen betyr jo faktisk det. Heller ikke ei veps eller en kakerlakk. Kjenner at det siste der kan komme til å bli ei stor utfordring, men likevel. Jeg kan arbeide med holdningene mine. Spørre meg selv om det virkelig er nødvendig når øyeblikket er der. Tenke litt over at alle skapninger har livets rett, og at alt liv er hellig.Likeverdig hellig.Å avstå fra stjeling har jeg inne som en del av oppdragelsen. Bare at her i vest handler det alltid om den hellige alminnelige eiendomsretten(som oftest omfatter bare de rike..). En tyv blir puttet i kasjotten for å værne eiendomsretten først og fremst. Det handler lite om det universelle bildet. Innenfor buddhistisk tenkning handler det om at man kommer til å bli frastjålet ting selv, enten nå eller i senere liv. Det er min karma om noen napper veska fra meg. Sannsynligvis har jeg gjort noe lignende selv.Ellers er det lite problematisk å te seg seksuelt passende for ei femti år gammel 'jomfru'...  For tiden et ikke-perspektiv i mitt liv.
Dette med absolutt ærlighet i alle henseende er nok ei større utfordring. Særlig for den som stadig vekk skriver 'dikt og forbanna løgn'. Men, det handler nok ikke om den biten, men mer om å ikke lyge om mennesker eller situasjoner. Setter jeg meg til og snakker usant om noe er jo intensjonen å gjøre det som er uvirkelig virkelig for et annet menneske. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det overfor meg, så hvorfor oppføre seg slikt selv.
Sannferdighet er ei holdning. Verbal oppførsel fører til tillit. Et løfte fra en person som er troverdig er til å stole på. Sladder, løgn og bakvaskelser oppfordrer til det motsatte. Hvordan rusbruk påvirker alt sammen er det unødvendig å si noe som helst om.
En trenger slett ikke være professor for å begripe.
Ikke helgen eller prest heller.

Kanskje handler alt om å handle med respekt for liv, eiendom, sosiale normer, sannhet og tilstedeværelse i øyeblikket. Harmløst atferd med andre ord. Det synes enkelt, men jeg tror jeg har mer enn nok.Kanskje det til og med kan redusere skade en måtte ha gjort i ren ubetenksomhet. Fokusere på hvem en er framfor hva en har.

Jo, for meg synes mye klokt ved denne tenkningen fra øst.
De store spørsmålene om verden rundt, og verden på innsiden stiller jeg stadig.Kanskje er det derfor jeg alltid må ut på leit etter store svar.Som vanlig lite menneske gjør det deler av livet og tilværelsen min til et eventyr...

Synnøve Sætrum



SOLSØNDAGSMORGEN....

Foto: Synnøve Sætrum

 

Gudene må vite hvor jeg tar det fra her jeg solsøndagsmorgen i oktober nynner på denne sammen med kaffekopp nummer to. Jeg har hatt en god telefonsamtale etter natta i søvn som en stein. Som om ikke det holder så skinner sola på årets siste solsikke og det som enda er grønt i espalieet (?) utenfor vinduet. Jeg har sett på blekansiktet i speilet, konstatert at blir jeg her utvikler alle helseskavankene seg, så det er bare å komme seg avgårde til de steder på jorda hvor helsebot finnes...
Beslutningsvegringen er over for nå.

Jo, kaffe er godt det ;
"Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet---ååååh hvor den skinner...
Nesa den blåner og håret det gråner og skosåla svinner...
Glem dine sorger, vær aldri sur, selv om det regner en liten skur...
For da blir det sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet, sol bare sol..."

Ingen vind eller regn. Ikke en gang en liten tropisk storm.

Ikke et skritt over gulvet i andre etasje. Kanskje småjenta allerede er ute med sin mor.

Den eneste som ikke holder nebb er skrik og skrål skjæra.

 Ingen hviskende kontrast mot dagen fra den kanten...

Hav, vind, sol. Bål, bølger og venner. Det drømmer jeg med ett om.
Jeg drømmer om myke varme ledd.
Massasje.
Lukt av blomster, hav og eksotiske krydder.
Froskekvekk og insektgnukk... Tropeindikasjoner altså...

 

Meningsfylde i stedet for tomhet, trøtthet og stive verkende ledd...

Ha en finfin solskinnssøndag. Den første i oktober!

Synnøve Sætrum 

 

 



:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Solskinn mot ruta og hekken,kaffe og pølser i sekken.

Jeg drar ut mot havet og fyrer et bål på flekken.

Fikk en utmerket dag langs havet første lørdagen i oktober...

 

 

 

 

 

 

 

 

 



LEDERSAUEN ER OGSÅ EN SAU...

Umiddelbart evner jeg ikke å plassere den tyrkiske Hatay-provinsen på mitt indre kart. Så findetaljerte er ikke geografikunnskapene mine. Men, jeg vet godt hvor landet ligger.

Jeg drømmer stadig om å tilbringe lenger tid enn en ordinær pakketur i Istambul.Så lenge jeg vet deler av alle byers mor har historisk sus utenom det vanlige er jeg slik skrudd i hop. Deler av byen har fortsatt samme 'skyline' som Sigurd Jorsalfar bivånte da han kom dit. Der finnes både moskeer og annet som jeg gjerne skulle opplevd. Og så Bosboros da...Dessuten hørte jeg første gang om byen på fanget til min morfar. Minnet sitter spikret. Jeg glemmer det aldri, lik jeg aldri glemmer min mors far.
Han var en fantastisk snill og flott far og bestefar.

Vel, om geografikunnskapene ikke er fotografiske skjønner jeg at Syria har skutt mot en liten grenseby ved navn Akcakale og drept fem mennesker der. For jeg kan jo lese, og jeg velger tro at ikke alle journalister farer med dikt og forbannet løgn.Akkurat det bringer Dagbladet's nettavis nyheter om blant mange andre, og det med krigstyper. Typer for krigen... Hvorfor slås det opp med så gigantiske bokstaver? Hva vil man oppnå med den typen bokstaver? Jeg bare undrer meg litt...Det skrives at den tyrkiske statsministeren Tayyip Erdogan sier landet er tett ved å være i krig selv om væpnet konflikt med Syria ikke er ønsket.
Starter snart ennå en krig? 

Menneskelig sett trenger ingen krig. Samme hvor en befinner seg.
Krig fører kun til menneskelige lidelser, traumer, tap, sorg og elendighet. Jeg mener faktisk at lønnsomhet er et barbarisk prinsipp når man kjører i gang en væpna konflikt som alltid rammer store mengder mennesker. Det holder liksom ikke å sitte her, toe sine hender og tenke 'det er da fryktelig, stakkars dem' mens man famler med potetgullpakken eller slipper en fjert.
Våpenprodusentene er i første linje når det gjelder hoving av profitt på menneskers bekostning. Jeg tenker: Er våpenmagasinene rundtomkring så fulle at de må brukes igjen?
Hva er det egentlige bakteppet for alle kriger?  
Kan ikke hjelpe for det, men jeg tenker slik.
Enda jeg sitter her helt i fred.
Tjue stearinlys brenner mot kveldsmørket.
Gir koselig gult lys i stua.
Her er lutter ro.
Likevel føler jeg meg dødsens trøtt, og jeg tror ikke det bare skyldes mørketida...

"Du må ikke tenke så mye", har jeg fått høre mer enn en gang. Velmenende for det meste.
 Noen ganger tar jeg rådet og skifter fokus. Leser et innholdstomt blad. Ser en såpeserie, eller spiller sist innkjøpte cd. Glemmer alt det vanvittige mediene bringer rett inn i stua. Kjemper for å holde meg i likegyldighetens vakum. Det finnes grenser ...
Så tar jeg det innover meg at  det handler om menneskers liv som bare er kuttet tvert av. Med bombekastergranater, uten noe om og men. Det er forj.....
For hva?  Kapitalens behov for umiddelbar profitt godt mikset med despotisk maktarroganse av værste skuffe. Menneskelige hensyn tas ikke, men liv tas. Den eneste virkelige verdien ethvert unikt individ besitter.

Fem mennesker som min familie bestod av da jeg var liten. Jeg er oppvokst i en trygg liten kjærnefamilie nemlig, med far og mor, ei søster og en bror. Hvis jeg forsøker forestille meg hva som skulle kommet ut av et slikt traume for vår slekt må jeg innrømme fantasien blokkerer. Det er slik en ikke har godt av å grave seg ned i 'just for the fun of it'....

Mulig jeg er tungnem, ikke fatter det jeg skal fatte.
At soldater lystrer ordre er bare blitt tyngre og tyngre å forstå.
Sitter her og tenker på det faktum at en dreper på kommando som en flokk tilsynelatende tanketomme sauer.Om paradigmet er den menneskelige lidelsen, vel og merke. Mange tråkker over lik for å kunne rulle rundt i pengebingene sine. Akkurat det er udiskutabelt. Verden synes skjevere montert enn 'ever'... 

Og:
Naiv som jeg er kan jeg enda finne på å drømme drømmer om stas- og militærledere som først og fremst sitter i sine posisjoner genuint og ekte opptatt av menneskers ve og vel.
Jo det er naivt.
Det lever jeg godt med.
Jeg har opplevd å bli kalt atskillig værre ting og saker.
 For uansett:
Hvordan jeg enn vrir og vrenger på det ser jeg at  ledersauen også er en sau!

Synnøve Sætrum

 

 

 

OM Å HOLDE UT...

 

 

Velkommen til torsdag morgen!

Gigantiske lyn, øredøvende tordenbrak og styrtregn.

Jeg får Asia-stemning og beholder den så lenge jeg ligger godt pakka inn under dyna.

Illusjoner er til for å briste, tenker jeg og gløtter på gardina.

Trærne utenfor kler av seg disse dagene,

for å stå der og eksistere til det livner i lunder igjen.

 

Hold ut, nå kommer vinteren snart, tenker jeg.

Stålsett deg for eksistens, ikke noe liv, tenker jeg.

Mørketid.

Vinter.

Jeg snører ikke min sekk, spenner ikke mine ski nynnende på "nå lyser det så fagert i heien".

Beklager bruddet i min positive livstenkning, men for meg finnes smått med lykke ved å pese seg opp bakker på bakglatta. Eller å måtte ta av seg skiene og gå ned bratte heng. Siden jeg slett og rett ikke mestrer alt det der lenger.  Siden jeg er over femti innrømmer jeg det åpent. Ikke at jeg ikke har ski, og ikke at jeg ikke har kost meg i ei solhelling sånn uti mars. For da kan det være riktig så nydelig på skifjellet. Med til det perspektivet hører likevel for meg at da er lyset kommet tilbake, og det våres. Selvfølgelig kan man si at jeg bare mangler vedlikehold av skikunnskapene. Sant nok. Men, vedlikehold krever motivasjon. Den har jeg ikke, og lever godt uten.
Jeg vil danse mot vår, mens jeg våker i sommernatta.
Stå opp i gryningen og vekke fuglene.

Det er livet.

Vår og sommer.

Den årstiden jeg elsker,

den årstiden jeg lever.

Høsten og vinteren derimot handler mye mer om eksistens bare, og om å holde det ut!

Værsjuk heter det i Nord-Norge.

Mørketidsdepresjon er også ei benevning.

Passer perfekt på meg begge to, for jeg rammes alltid av det og mere til. 

Det betyr ikke at jeg ikke bruker alle redskaper, verkttøy og livserfaringer jeg sitter med for at det skal bli annerledes denne høsten. En virkelig sloss for å fortsette være positiv og glad.

Livet varer ikke evig, tiden er ikke ubegrenset.

Bevare det riktige perspektivet.

Likevel hender det alltid, nesten som en naturlov for meg.

Og, kanskje er det akkurat der det ligger.

Ingen viljestyrt tilstand dette.

Opplevelsen er fysiologisk.

Energien tappes.

Dagenes innhold resuseres til et minimum.

Noen som kjenner seg igjen?

 

Holde ut en seks måneders tid, mens man venter på fire måneder sommeraktig klima.

Hvordan skal man kunne annet enn bare eksistere dersom det store spørsmålet dreier rundt  'å holde ut'? Å holde ut er reduksjon til eksistens. Eller i alle fall blir perspektivet snevert navlebeskuende. For siden man har begrenset med tid sin ene gang på jorda handler det om å leve mens man kan. Ikke bare å holde ut! Jo da, det meste av tilværelsen handler om hvordan man tar det, sant nok. Men, har det ikke en viss betydning hvordan man har det også?

Spennet mellom å leve og eksistere befinner seg i hvordan man har det.

Hvordan et menneske har det handler mest om mennesket selv, hvordan perspektivet er og så videre. Dog lever ingen i vakum, ytre omstendigheter er av betydning.

Nå skal jeg ikke utbrodere det jeg tenker så kuldegysningene går nedover ryggen på meg siden Syria er begynt skyte raketter på Tyrkia. Nei, jeg lar det være. Tenk selv!

 

Tilbake til den strategien som heter å holde ut.

For meg fungerer det ikke.

Ansvar tenker jeg.

Det er der det ligger.

Jeg har selv ansvaret for at livet skal leves.

Da får jeg ta i bruk strategier som fungerer.

Tro meg:

Jeg er i gang.

Har tenkt de riktige tankene om det.

Så nå er det bare opp til meg.

Gjøre tanker om til handling.

Gjett om jeg gleder meg...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



K J Æ R L I G H E T . . .

Kan hende er det ikke tilfeldig at disse ordene igjen fargelegges med det som kalles håpets farge.

Det meste av mine netter sover jeg tungt som et barn.
Med hodet godt på puta midt i den relativt romslige senga.
I alle fall for ei.
På et tidspunkt måtte jeg få meg kjempedyne og flytte putene inn til midten for å slutte minne meg selv om sivilstatusen. Sant å si er den god nok det aller meste av livet, selv om det ikke var slik jeg hadde planlagt. Men, livet er utenfor kontrollen på så vis. Ikke bare opp til meg å bestemme.
Mye skal klaffe om annen tittelering skal tilkomme undertegnede.
"Håp i den ene, og spytt i den andre", sier en av vennene mine alltid...

Hvorvidt jeg akkoderer og diskuterer i søvne, snorker, sukker, ler, gråter eller stønner vet jeg ikke. 

Den som sover sover.

 Når jeg en veldig sjelden gang har selskap sies ingenting om det.

Andre singelboende er lik meg.

Hører lydene som noe koselig siden de er der så sjelden.

Fint å kjenne på litt større toleranse for alt det menneskelige.

Alder og livserfaring fører mye bra med seg.

 

Jeg liker medmenneskene...

Elsker vennene mine.
Så mye at om noen blir syke hjelper jeg gjerne om jeg kan.
Om noen blir alvorlig syke blir jeg bekymret.
Jeg har allerede stått ved kister, fordi noen liv ble alt for korte.
Det gjorde vondt.
Vennskapet lever videre i meg.

Livet ja:

Var det opp til meg skulle jeg sett alle mye oftere,

understreket tydeligere hvor takknemlig jeg er for at dere finnes.

Det er et privilegium å få lov til og være venn.

Måtte dere alle overleve meg...
Jeg har nemlig ingen å miste.

 

Eremitten lever alene.

Jeg er ikke eremitt, men et avhengig menneske.
Avhengighet oppdresset i positiv kolør...
Jaffårdet går an!

Var jeg alltid alene i betydningen uten samhandling med andre, er jeg overbevist om at jeg ikke kom til å leve lenge her i det klimatisk iskalde landet.
Helt isolert ville jeg bli, og jeg ville få smertefullt.

Eksistensiell ensomhet er en ting.
Den andre ensomheten kan man få billig for meg.

Ofte tenker jeg på at i Norge hvor mye er så orientert mot prestasjoner, prestisje, mestring og eiendeler er vennene uunnværlige. 
Den som ikke bare kan sette seg ned med mennesker og bare være må etter mitt skjønn bli veldig veldig veldig ulykkelig.Ikke for det, kan hende i noen miljøer må man ta med alt det og mer til inn for i det hele tatt å regnes som venn. Jeg frekventerer naturlig nok ikke slike miljøer,men noen jeg kjenner ganske så godt gjør, og hva fortelles ikke... Vet også at jeg har vært utsatt for liksomvennskap hvor noen skulle oppnå et eller annet. Noe jeg ikke skjønte eller så før jeg ble sveket. Noen manipulerer godt i skinnet av å være venn. Det hører heldigvis til unntakene.
Ville vært et utrolig slitsomt liv om man i møte med mennesker alltid var tvungen til å tenke:
"What's in it for you?"

Og forresten; jeg har skrevet mer enn en gang om å være glad for støtteordninger og sikkerhetsnett i vårt sosialdemokrati. Det er jeg fortsatt. Grunnmuren slik. Resten av livet handler om å holde seg så frisk som mulig selv om en er syk, og om medmenneskene på veien. Noen heldige ganger kommer noen nær, ordentlig nær. Så nært at sårbarheten synes og en blir sett som hele mennesket.
Litt skummelt, men samtidig befriende å kunne senke skuldrene, slippe forestille seg og likevel være likt og elsket alle dager. Vennskap er kjærlighet. Kjærlighet er vennskap.

Når man ikke presterer så mye i livet, eller er en person med hauger og lass prestisje knyttet til seg .
Fælt menneskesyn egentlig. Grusom inngangsnøkkel for det gode liv.
Nok å emigrere for... Til smil, varme og åndelighet.
Bare perfeksjon, og du måkke komme her og komme her med skavanker eller lyter. 

Ja, da ville en ensom fort kunne begynne gruble over sin egen verdi.

Jo, jeg vil alltid være avhengig av venner.
Ydmykt takknemlig for de jeg har...

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

2. oktober 2012

Er jeg tro mot meg selv?
Jeg kan velge å tenke det, velge tro det.
Det er holdningen det kommer an på.
Håpet skal ha farge av lys grønt er det ikke sant ?
Lett nevrotisk muligens, men hva så?

Tirsdager lik denne her møtte jeg et menneske som minnet meg om svik.
Rett i Markens som om ingenting noensinne var hendt.
Det kjentes riktig bare å gå forbi.
Lukkede dører skal man ikke alltid forsøke åpne igjen.
Jeg betraktet vedkommede i sidesynet, hørte latteren mens jeg tenkte:
"Det var en gang"...
Følelsesmessig likegyldig.
Livet er foranderlig.
Liksomvennskap består ikke når de virkelige utfordringen kommer.
Det gjorde meg usigelig trist den gangen selv om jeg aldri kunne gått tilbake.
Svik er og blir svik.
Det som er over er over.
 Svik gjør vondt, setter arr, men med tiden blir det nesten borte.
Bare en anelse på erfaringenes bord.

Fjern fortid ikke nær nåtid.

Nå da:
Er jeg tro mot meg selv?
Utfordringene, det poengterte i livet akkurat nå.
Det tilværelsen dypest sett er.
Livet kan vise sitt egentlige ansikt med en følelse.
Om en løgn eller en livsløgn. 
Faktum er at jeg noen ganger bedrar meg selv.
"Tro er du kun når du er det mot deg selv",
står det på sokkelen Camilla sitter på og stirrer utover havet...
En og annen gang setter jeg meg ved foten av sokkelen, kikker utover og innover.

Er jeg tro mot meg selv?
Når var jeg tro sist?
I formiddag, tror jeg, mens jeg kikket på et fotografi av min kjæreste venn.
Havet, sanden, lyset og horisonten.
 Kattegat møter Skagerak.  
Minnet fylte meg helt. 
Jeg kunne kjenne vinden mot hånda slik den kjentes da jeg tok bildene.
Høre lyden fra havet, men mest av alt kjente jeg på følelsene jeg hadde der og da.
Ydmykheten. Inderligheten.
Det han var  for meg da. 
Alt han er for meg nå.
Det som ordene ikke makter speile, men som likevel er.

Et annet av mitt livs viktige mennesker skriver brev, og sender med foto fra toppen av et fjell.
Storslagent.
Risikofylt å komme dit, men de tok turen opp.
Han og kameraten.
Sånn er han. Klatrer til topps. Det har han alltid gjort.
Jeg har betraktet ham nært, men mest glimtvis og perifert.
Tre tiår snart.
Den spesielle er alltid nær selv om geografiske og andre avstander skiller.

Jeg fikk en sms fra vest.
Vi snakker lenge i telfonen-
Det gleder meg å høre om nye og spennende opplevelser i livet hennes.
Fryder meg med henne.
Så fint det er å se et kjært medmenneske finne det gode livet.
Vennskap handler også om å virkelig glede seg over den andres fremgang og det å lykkes.
Alltid nerven det. Ikke sant?
Når jeg tenker og kjenner slik er jeg tro mot meg selv.

En annen sms detter inn fra øst.
Vi snakker ikke i telefonen.
Bare utveksler små hverdagsrapporter, holder kontakten.
Slik vi har gjort i årevis.
Fjernt og nært.
Sms ja...

Om den som døde bare for et drøyt tiår siden hadde vendt tilbake kunne fortalt meg om samfunnsendringer en nesten ikke registrerer lenger.

Tankene blir noen ganger så mange.
De indre reisene forserer rom og tid usynlig.
Er jeg tro mot meg selv?
En del av denne høstettermiddagen kom melankolien med ett slentrende inn.
Barbeint og uten invitasjon. Høstdeppen fulgte hakk i hel.
Tungsinnet spant, og en lille smule panikkangst lusket noen urolige øyeblikk i krokene.

Jeg hadde ikke bruk for det, men måtte gjennom likevel.
En times lur, og så var det over.
Noen ganger blir det bare nesten litt for mye for et følelsesmenneske.


2.oktober er snart over, en dag jeg har vært tro mot meg selv!
Ha ei god natt.

 

 

DET VIKTIGE

 

Det viktige er ikke å aldri falle.

Det viktige er å alltid reise seg igjen.

 

Det viktige er ikke å aldri bli såret.

Det viktige er å overleve.

 

Det viktige er ikke å aldri bli sviktet.

Det viktige er å ha blitt elsket.

 

Det viktige er ikke å aldri gråte.

Det viktige er å aldri glemme hvordan man ler.

 

(Arnhild Lauveng)

Synnøve....


TANKETUMLERIER OM FREKVENSER...

Ta meg dit jeg var, eller dit jeg aldri mer kommer.
Jeg har utsyn både bakover og framover.
Jo, jeg tenker på det mens jeg lytter til melodien fra den nordnorske stjerna.
Tekster med vidd og innsikt gir erkjennelser.
Mitt eget liv i reprise.
Store kunstnere gir levende assosiasjoner.
Tanketumlerier om frekvenser for eksempel.


Veien leves akkurat nå ved spisebordet.
Jeg kikker på ei solsikke mot det gulnende lauvet utenfor.
Det er høst i Norge, og seinsommer i livet. Ikke sant?
Femti år er alder og visdom, samtidig som barnet i sinnet synes tydeligere.
Alltid denne dobbeltheten.
Aldri noen sinne bare et perspektiv.
Vokt seg vel for ikke å tippe inn i depresjonen eller panikken på grunn av alderen,
 lyder den infantile tanke.
Alder er bare et tall i tillegg til at det er ganske fint.
Mangt blir triveligere med alderen.
Man setter seg for eksempel ikke bakpå en motorsykkel,
 stuper ut over store høyder kun hengende i en strikk,
eller klatrer usikret opp på landets høyeste fjelltopp.
Den visse død sittende på ei fjellhylle rett ved toppen tiltrekker ikke ens værens streben.
Livet er oppoverbakken, ikke toppen.
Når reisa er til endes er det slutt.
Jeg foretrekker å være på veien så lenge jeg kan.
Gangsperre og stivhet påminner meg om at jeg er i livet.
Jeg har mitt øyeblikk på jorden akkurat nå, og ansvaret for utnyttelsen av tiden er mitt.
Ansvar kan være noe dritt, men også en gave.
Lik religion som kan være vanvidd, men likevel sjelelige omslag i en ellers fremmedgjort væren.

Min sjels væren?
Der er jeg nå...
Tilfedshet med det jeg har, eller kun ringer i vann?
Eller ei med vinger?
Som lengter etter å ta av uten tanke på og lande?
Selvmotsigende, men skyldes det alderen?
Eller er det bare den kjente søken etter noe bedre i livet?
Det en aldri slutter med om ytre omstendigheter er aldri så bra?
Hensikten med livet er lykke, ikke sant?
Så hvis utilfredsheten eller smerten tar over hva gjør man med det?
Skriver takknemlighetslister, blir sittende der man er med det man har?
Eller strekker man seg etter drømmene og begir seg ut på nye veger?

Jeg som er et barn av vesten har problemer med å tenke på lykken som et vedvarende fenomen.
Samtidig som jeg skulle ønske den holdningsendringen kronisk mulig.
Kanskje lykken er et valg en kan oppnå ved mental trening.
I østlig tenkning sees lykken som noe man kan utvikle og bevare 'bare' ved å trene sinnet.
Dalai Lama postulerer at man ved å oppnå en viss indre disiplin kan man oppleve en holdningsendring som påvirker hele livssynet og tilnærmingen til livet. Ved å finne fram til faktorene som fører til lidelse finner man også faktorene som fører til lykke, og det er metoden.
I motsetning til i vesten kan man i østen måle personlig lykke.

Vel, det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Såpass er begripelig.
Det som synes som en rød tråd for min tilværelse er at jo større grad av sinnsro jeg oppnår, jo større sjelefred. For all del så tenker jeg ikke nå på apatisk eller følelsesløs tilstand. Tvert om.
 Enkelte middelaldrende mennesker synes det er ei utvikling i helt gal retning å skaffe seg høreapparat. Ja, det var nettopp en femtiåring som fortalte meg så.
Han mente å få hørselen på plass kun pekte nedover...

Hmff..
Heller få kjeft og oppleve misforståelser enn å gripe til tiltak og bedre livskvaliteten først og fremst for seg selv, men også alle rundt.
Forfengelighetsfrekvensen har så mange slags underlige utslag.
Vestlig forfengelighet kanskje.
Et personlig utslag av den kollektive benektningen av tidens tann, og dødens vedvarende grep om oss alle. Livets sikre fenomen som kommer nærmere og nærmere dag for dag.
Ut fra det perspektivet er det bare å løpe etter høreapparatet.
Skaffe seg det promte, og få med seg livet mens en har det.
Se mulighetene i stedet for forfengelighetene...
Man justerer jo bare litt, og vips så henger man med og de andre får den kontakten som ønskes.

Tja....
Jeg tror det handler om de frekvensene man opererer på eller er det langs?
Disse tankene er alt annet enn ferdig funderte.
Kanskje til og med helt meningsløse for andre enn meg selv.
Kan kunnskap krysset med hjerterom/varme føre til respekt for alle andre mennesker rettigheter og synspunkter. Det grunner jeg over i denne konflikttiden. Er det i dette en forsonende holdning?
Kan jeg bruke kunnskap og raushet til å overvinne alle intoleranser og løse konflikter?
Er det sant at den beste måten man kan nærme seg andre er med et medfølende sinn?
Oi, der 'svever' jeg igjen-
Og sånn går nok denne tirsdagen mens frekvensene mellom oss mennesker stadig er her.
Tanketumleriene omkring dem også.

Synnøve Sætrum