K J Æ R L I G H E T(ENE)

Oppriktigheten er roten til alt godt

Sanseligheten i lemmene

Varmen i nærheten
Vennskapet i hverdagen

Fellesskapet i samværet

Nærheten  til livet

Intimiteten i samtalene

Troen på dagene

Tilliten til livet

Tryggheten

Gledene i øyeblikkene

Ømheten i berøringene

Uselviskheten i tosomheten(e)

Synnøve Sætrum

I MINNENES KOFFERT

Kjærligheten. Kjærligheten. Kjærligheten.

Fredelig til stede, kjentmannen i livet og galaksen.

Teppet varlig bredt over kroppen som kjenner på den. 

Vet det er virkelig, vet den virkelig er i det uendelige ordløse. 

Stole på og vite det som aldri sies.  

Ligge der i den vektløse tilstanden rett før drømmene kobler inn.

I minnenes koffert. 

Rolig pust. Varme i takknemligheten for kjærligheten mennesket ga deg denne dagen.

Glede,ømhet, dyp kjærlighet.

Opplever du en moden kjærlighet nå?

 Et annet menneske gir deg rikelig av dyrere og dyrere tid. 

Høyt elskede. 

Kjærligheten. Kjærligheten. Kjærligheten.

I minnenes koffert.

Synnøve Sætrum

.....INGEN GRUNN TIL Å VENTE

'Alle' vil til himmelen, men 'få' vil dø.

En kan velge å tro det er sunt å eldes med fokus på de små tingene i tilværelsen. Om man er aldri så skrøpelig, og kroppen foræder på kreative vis er forestillingen om et evig her helt levende. Hverdagene som kommer og går. Det er en glede å våkne til dem og konstatere at man ennå ikke er død. Som min kloke venn sier: "Det blir en kjedelig dag". Noen ganger drøser vi om at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Hvor mye sant enkelte munnhell inneholder. Heldig er den som har en hverdagskamerat å gi seg hverdagsfilosofien i vold med. Lite kanskje for den som leter etter skatten i enden av regnbuen. Den som holder fokus på de nære detaljene derimot.De små detaljene som er det store, de virkelige skattene. Mange heromkring sørger for å holde utseende, de rette bekjentskapene samt gods og gull i fokus. Jo da, det er fint å ha komfort, ikke slite for mye, og mange her til lands har det godt. Fred har vi også, og rimelig trygghet. Fram til i fjor sommer var vi jo til og med vernet fra terror. Krig har vi ikke hatt på evigheter, så der er plenty ro og harmoni og velstand. Likevel brenner folk ut i ung alder,føler seg utilstrekkelige og elendige store deler av livet.

Alt sammen som om kroppen ikke alltid er den som vinner, om du skjønner?

Så lenge det er liv er det håp, og så lenge humla suser gjør det som ikke dreper deg kun sterkere.

Ikke no snikksnakk ensomheten, det siste store tabuet. Takk!

Her snakkes mye om hva man har eller gjør, og lite om hvem man er.

Omtaler av den ikke tilstedeverende handler mye om plasseringer i tid  og arbeid framfor øyeblikk og personlighet.Likevel er det vanskelig å komme utenom at kroppen alltid vinner. Ja, for den gjør virkelig det. Har man tannverk, så ER man lett tannverk. En giktbrudden er gikta. En hjertesyk sitt hjerte. Slagpasienten slaget. Kreftpasienten kreften, eller sagt på annet vis kroppen vinner.

Det forelskede hjerte en stor bankende varm klump i brystet, sitringer og sammentrekninger i mellomgulvet. Den gode kroppen kjennes den også.  Bankende blodårer. Jo, kroppen vinner alltid!

 Til den dagen den tar slutt. Runder man femti begynner ting skje. Man kan få en toppjobb innenfor fotballen, som jo er rundere og større enn alt hva prestisje og sånn angår. I alle fall i disse dokumentar- og mesterskapsdager. Like forbaska kommer døden og banker på.

Den er nesten alltid definitiv. Bye bye liv og prestisje, hallo kirkegård.

Der bryr man seg ikke om slikt.

Jamnsies som man ligger.  

Det er nemlig de færreste er forunt å bli reddet tilbake etter tre timer og på toppen av alt kunne takke kulda for det.Siden vi her i landet har et sånn underlig, anstrengt stilltiende forhold til forgjengelighet og dødelighet kan det synes som det eneste naturlig sikre, døden altså, ikke regnes med i livet. Hvorfor er det sånn? Når sluttet vi snakke om den? Når ble det slik at man skulle beskytte barn og seg selv mot den?Ok, alle vil til himmelen, men få vil jo dø synges det. Selvsagt ville det vel være veldig usunt med hele fokuset på grava, men likevel. Kanskje fokuset blir litt annerledes når man bikker femti. Dagene viktigere og rikere. Livet føles nærere og bedre. Mulighetene mange, veldig mange akkurat nå og her. Å vente til de 66 for å freake ut må i beste fall sees som rene abstraksjonen.

Synnøve Sætrum

ÆRLIG TALT...

Har det noen gang gått rolig for seg der krybbene er tomme? Jeg bare spør siden mediene bruker litt tid på opphetet debatt i Hellas. Helt forståelig for meg. Mange vanlige grekere har enorme problemer så det synes ikke så underlig at ytterfløyene i det politiske landskapet tørner sammen. Polarisering er ikke unikt når statskassa er i ferd med å tømmes. Landet går konkurs snart ser det ut til. Mange har ingen steder å gå, eller bo eller jobbe. Samtidig 'hyler' bankfolk og deres like om at den lille kvinne og mann skal betale regninga. Ikke rart folk blir varme i hodet. Nei, ærlig talt. Jeg synes ikke det!

Synnøve Sætrum

OM YTRINGER, TANKETUMLERIER OG SKRIVING

I
OM JANTELOVEN OG INTISAR SHARIF ABDALLAH
Enkelte ganger kan gode venner være skikkelige gledesspredere...Uoppfordret også...
" Du mener virkelig du, og hvemsomhelst har rett til ytringer, legge hodet på bloggen, skrive det du reflekterer ut i et uendelig cyberunivers. Frimodig og i det hele tatt, ja du skjønner hva jeg mener, ikke sant?" Sant og si så forventet jeg meg ikke den. Siden jeg kanskje ikke legger mine bloggnotater den helt store vekten innenfor verdensskriveriene. Denne gledessprederen kjenner meg godt nok til å vite at om jeg tier betyr det ikke nødvendigvis at jeg samtykker. Men, mer reflekterer eller noe. Fortsettelsen ble:
"Hmmm.. jammen er du noe for deg selv men har du glemt regelen?
Den med det at du ikke skal tro det. Du skal ikke tro du er noe."

Jantelovens punkt en når jeg tenker etter.
Stikk i strid med kommentaren fra en annen leser:
 "Hvordan går det med boka de?".
Til lags åt alle kan ingen gjera, det er no gamalt og får so...
Vel, vel. Jeg vet ikke jeg.
Ikke skriver jeg skarpt politisk eller erotisk(pornografisk heter det visst egentlig..).
Ei heller om utseende eller interiør? Så hva er det da man kan brenne ut med?
Er det i det hele tatt noe mer å blogge om liksom? Eller ikke på liksom...
Merksnodig tanke, men for all del jeg vet jo man har henrettet mennesker for mindre.
Selv om jeg ikke føler meg spesiell, kontroversiell eller i noen form for livsfare. Jeg har fått noen tilbakemeldinger som går på å være noe abstrakt, for høy, eller for dyp. Men, ok det kan jeg leve med. Hvordan skulle alternativet eventuelt sett ut ja, og nok om det ?

I samme pusten fra gledessprederen ble det bragt for mitt øre at jeg ikke måtte være overrasket over et par tre hatbrev og noen trussler. Så lenge jeg skulle være utdannet nok til å vite hvme jeg provoserer. Vel, jeg har ikke skrevet så mye om mullaeners eller for den saks skyld kristenfundamentalister kvinne- eller menneskesyn. Jeg har slurvet, og slett ikke skrevet noe om Amnesty International som jeg faktisk støtter. Såpass at jeg sender noen brev til rundtomkring i verden hvor mennesker sitter dømt til døden. Hvorfor? Fordi jeg ikke kan finne en eneste god grunn for dødstraff. Den unge trebarnsmoren Intisar Sharif Abdallah er altså dømt til døden ved steining, og det fordi hun er mistenkt for utroskap... Jeg
 har skrevet under på Amnesty International's kampanje hvor de krever at Intisar Sharif Abdallahs dom skal oppheves og at hun må løslates med det samme. Videre krever AI det at Intisar Sharif Abdallahs barns behov skal tas hensyn til. Dødsdom er brudd på retten til liv. Henrettelse av en ammende mor er forbudt ifølge internasjonal lov. Så Ytringstedet, dvs jeg, krever sammen med AI at den sudanesiske regjeringer etablerer en offesiell stopp på henrettelser og også avskaffer dødstraff fullstendig.
Igjen, bare så det er presisert så slutter jeg meg til alle Amnesty International's krav i denne saken. Noen som blir provosert?
Det får våge seg.
Slett og rett.
Jeg er mektig provosert over den dødsdommen, og nå har jeg sagt det på Ytringsstedet,
for det er når alt kommer til alt min blogg.

Antakelig virket jeg mer enn provoserende på folk flest.
Hva er en provokasjon eller flere egentlig? Hva er folk flest?
Er det sånne FRP-folk-flest?
Eller er det noen andre?
Snakker man om dem som kun er opptatt av veger, brennenvin- og tobakkspriser og for ikke å snakke om hvor redde de er for det fremmedartede?
 'Folk flest' ja. Er det disse som blir spurt når man på nyhetene melder at Høyre og Fremskrittspartiet pr. i dag ville hatt rent flertall på Stortinget?
Eller hvor kommer egentlig disse spørreundresøkelsene fra?
Hvem er bestilleren?
Kapitaleierne, høyresidens medlemmer, eller media selv?
 Hvem sier hva til hvem hvor, hvordan og hvorfor?
Jeg roper med siste pust av min stemme; - hvor er de skjerpede kritiske hoder?

Og: "Du får ikke lov til å gå der og glemme"....
Jeg tenker nå endel på hva som skjer i de uformelle rom, der de'rette' personene slafser kanapeer og annet med andre mulig 'rette' personer. Der pengemakta sitter og rår.
Setter man noen ganger konsekvensene for det vanlige mennesket på dagsorden når kapitalismen til fulle viser at den ikke fungerer.
Euroens avkastning er i nød, den største også.
Profittmaksimeringen er belemret med den ulempe at den faktisk ikke vokser mot uendelig inn i himmelen. Det var det der med krysningen mellom tilbud og etterspørsel.
Ok, om det bare var sånn, men så var det dette med spekulantene da. 
  Hauk over hauk. Hver for seg selv, og berge seg den som kan.
De andre, ja de andre får bare fare.
Menneskeskjebner, hele generasjoner kassert direkte etter endt utdanning. Ofret som usysselsatte (ubrukelige) på kapitalens alter.
 Har vi ikke sett det før? Hørt det før? Likevel fosser Høyre fram. Ubegripelig for meg. De er jo for dette vanviddet. Eller er det virkelig sånn at de som flesker seg i Norge er blitt så feite og bare vil ha mer uansett hva det måtte bety for andre menneske.
Solidariteteserklæringene bruker man til å tørke seg bak med!
Jo, Europa er et lystig skue for tiden.

Eh, nei tilbake til gledessprederen 'min'...
"Du som er singel, og uførepensjonist.
Hvorfra har du fått den vrangforestillingen at du har noe som kan bringes til torgs når du sitter i den posisjonen? Da skal du jo fakta sitte hjemme med bøyd nakke, holde trut og slett ikke tillate deg å ha det godt som du har det.
 Særlige ikke nå som det er krise.
Rentefoten går opp, og Europa snart nedenom.
Tier du ikke nå blir det snart din tur. Du skjønner vel det?"
Jante igjen, og det nesten ordrett fra flyktningen som krysser sporet.

II
OM FASCISME, RETTSSTATEN OG Å VÆRE KLOK...
Hva vil det si å være klok? Hvem definerer egentlig det?
Og, hvem kan definere et menneskes verdi egentlig?
Noen påberoper seg jo evnen og agerer deretter.
Det later til å handle om bevegrunner og egenskaper hos den enkelte.
For meg høres det underlig ut at en massemorder kan bruke feminismen som grunn for bestialske umenneskelige handlinger.
Når professorer plasserer samme gnomen inne i fascismens landskap virker det mer troværdig.
Samtidig som det er et skue å se hele den norske rettstaten behandle denne fjompen med den største verdighet. Jeg fristes, antakelig som mange andre til å si: Er det ikke bare å få bura han inn for godt og ferdig med det. Selvsagt  ikke en rettsstat verdig.Folk skal få prøvet saken sin uavhengig av hva de har gjort, også en massemorder. Det er en av sidene ved et humant system. Men, det er underlig mye av det som skjer der inne i rettssal 250. Noen ganger tenker jeg på Ambjørnsens "Elling", og det med marginene som er så små fra det ene til det andre. Uansett så synes det som om den som isolerer seg på gutterommet. . . Skjønner?

Har sagt det før og sier det igjen: Det er viden kjent hva de gjorde nazistene og facistene under 2. verdenskrig, og hva de fortsatt gjør. En trenger ikke så veldig mye historiekunnskap for å vite hva som skjedde med jøder, sigøynere, homofile og psykisk utviklingshemmede under andre verdenskrigen, eller hva de ville gjøre med muslimene (i tillegg til alle de andre) hvis de fikk sjangsen igjen. Grøsser når man tenker på det.
Skummelt er det at disse folkene beveger seg i en skyggeverden på nettet.
III
LITT OM PROSJEKTET...
  Så jeg sitter her og tenker på hva som er viktig, hva som er prosjektet egentlig? Og jeg kjenner jeg vakler, blir usikker og lurer litt på om de skal få 'sin rett'.
De som mener at en for enhver pris ikke skal inbille seg at noen bryr seg om det en fører til bloggs. Siden jeg vet det ikke er helt sant. Det hender jo til og med mer enn en gang at bloggtekster blir referert i avisene, eller andre steder. Blogger.com statistikk over oppslagene på Ytringsstedet.Statistikken viser at mange oppslag i USA. Hvem er egentlig disse amerikanerne? Er det lesere, eller tilfeldigheter? 
Lytt til det som ikke blir sagt av den indre stemmen!
IV
MIN AUTONOME LINGVISTIKK...
Jeg skriver og dermed er jeg.
Prosessene ved pc-en er min 'autonome lingvistikk'.
Eller sagt på en annen måte, et slags lytt til det som ikke blir sagt.
Skriving handler blant annet om (for meg) egenskaper ved abstraksjonene, eller sagt på en annen måte konnotasjonene eller det som sies utenfor ordene eller mellom linjene.
Forenklet sagt: Tanke, tastatur, skjerm, skjerm, tanke, tastatur osv.
Noen ganger planlagt, andre ganger blir teksten helt til mens timene bare går.
Kan huske jeg har stusset over den slags uttalelser fra forfattere.
For jeg vet jo at skriving også er hardt arbeid.
Konsentrasjon, og selvdisipling.
Men, for all det i god miks med undring, kreativitet og den store gleden.
Jeg vet også at uti lingvistikken strides de lærde.
Russ Rymer kaller den (lingvistikken) det "trolig mest omstridte feltet i akademia, dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer, nevrologer, samt hva blod som kan fås ut av grammatikere". Jeg bare tar det til etterretning som man sier, nå i disse rettssaks- og streiketider. For meg gjelder det å holde tunga i rett munn og fortsette lytte til betydningene i det som ikke blir skrevet, eller sagt.
Om det man skriver alltid treffer leseren er en annen sak. Du kan være rimelig abstrakt sier en annen leser. Hvilket jeg selvsagt synes er veldig hyggelig. Ei av venninnene mine sa:
"Du skriver jo ikke for ungdomskandidatene".
Som skrevet, jeg har tungt for å se for meg den ene eller andre.
Og, noen ganger blir teksten noe jeg slett ikke hadde tenkt meg. Ganske hode og haleløst, men likevel med innhold og budskap. Som denne her.
Kanskje det skyldes Venuspassasjen?
Siden det er over hundre år til neste får jeg ikke sammenlignet.
Her er det bare å spenne på seg turskoene.
Ut å gå, for som han omtrent synger det Tønsbergs store sønn:
Ingen tvil, det er for sterkt, gi meg en dags pause!

Synnøve Sætrum

ET LITE DIABETIKERSUKK...

Sukk, sukk og atter sukk. Det øsrener, og spaserfoten kjenner seg litt giktisk. Trasig når den som har diabetes bør komme seg ut og gå, så mye som mulig, slik at en står itu med vekta som er anbefalt å være så lav som over hodet mulig for det er helsefrembringende skal man tro de vises vise.

Og: Det skal man jo? Ikke sant? Ikke komme med kjetterske spørsmål av typen: Hvem er de egentlig? Er de fagfolk, og i så fall på hvilket nivå? Hvem støtter dem økonomisk og politisk? Hvem går hvilke ærender for hvem? Hvor skal man plassere all informasjon og kunnskap?

Jo a, man har tatt for seg såpass uti karbohydratfatene at faren for å bli feit, kombinert med økt blodsukker igjen er til stede.Noen uker er slik for den som ikke lever i vakum. Det blir for tungvint å gjøre seg spesiell og ha med seg diettnistepakken over de fantastiske matretters bord. I slike sammenhenger viser ryggraden seg ofte å være lik et virvelløst dyr's. Man gjør det samme gang på gang og forventer et annet resultat. Helt skrullete, men sant. Hvordan styre appetitten?

 Forstyrrelsene i siste uka kan man ikke unngå å reflektere litt over.  

En får være som en er, siden en ikke ble som en skulle kunne vært mottoet.

Bare det at når man 'sloss' mot kroppslige lidelser lik Diabetes2, høyt blodtrykk +++ er det ikke så enkelt. Utfordringer i forhold til hva man tar til seg  står i kø.

 For åpner man en pose godt er det værtfall fy fy og total sprekk.

Egentlig er det ikke lov i det hele tatt, diabetikeren på sprekk sluker det hele og håper det ikke skal ramme helsa på lang sikt.

Selv om en vandrer to mil som 'straffeaksjon' i etterkant er resultatene uvisse.

Ingen kjenner dagen, og i alle fall ikke morgendagen. Ikke professorene heller. Likheten oss i mellom inbefatter det faktum at øyeblikket er det eneste man kan være sikker på å ha. Tilkjenner en seg selv og andre framtid er det riskiko for å bli oppfattet som sannsigerske eller spåmann.

Så får man trøste seg litt, med  det som ikke er fullt så komplisert. Et menneske er jo tross alt bare menneskelig. Den gode nyheten er at det er godt mulig å slutte med vanedannende midler som røyk, benzodiazepiner eller annet knask og fludium. Vegene til rom er mange, men igjen: Det er mulig. Og ikke bare det, man kan til og med ha et meningsrikt liv, uten savn og bæven av noe slag. Noe kan man klare å avstå fra altså. Hurra!

Sånn er det ikke helt med maten. Den som har fått trøbbel med den vet det.

En kan slutte med alt som ikke er en nødvendig del av inntaket. Mat derimot, det kan man ikke slutte med, og man bør være sin egen beste hjelper hele tiden. 

For det meste går det greit, men noen dager rett vest. Sukkene ligger nært, og den dårlige samvittigheten tar nesten luven av all motivasjon til å bli værende på den smale sti. 

I diabetikerens tegn finnes ingen autostrada til kostholdhimmelen.

En får balansere godt, og gjøre det så godt en kan alle dager. 

Men, gjør det en automatisk friskere, eller verner mot sykdommer?

Ja, akkurat det sitter jeg her og småsukker litt over, og tenker:

En får værra som en er, når en itte ble som en sku...

Synnøve Sætrum

VULKANEN HAR ALLTID ET ØYE...

http://no.wikipedia.org/wiki/Femen
http://fett.no/2012/03/puppulistisk-protest/
http://www.abcnyheter.no/tv/video/2012/05/31/naken-protest-mot-sex-turisme
http://www.abcnyheter.no/livet/2012/05/31/de-beste-tipsene-flat-mage

Den aktive vulkanen spyr brennende ødeleggelse og elendighet ut av øyet. Spektaulære overveldende vakre destruktive krefter. Skjønne og ubegripelige varme, men livsfarlige. Det spres alltid død og destruksjon ut av vulkanens vakre øye.. Vulkaner har alltid et øye midt i krateret. Oppholder man seg nært kanten er sjangsen for å bli rammet av ødeleggelse større, enn på lang avstand.

Av flere grunner får det meg denne morgenen til å tenke at det med vulkanens øye, som men kvinnekampen. Den som mange hevder er over, og at nå får det være nok, og vi er gått for langt, og hvor sure skal vi egentlig være vi gamle meggene? Ja, særlig vi gamle meggene, og så videre...
Selv om kvinn er både høgere utdanna og oppegående kjennes det noen ganger ut som om kvinn har litt tungt for det. Noe er og blir ubegripelig som for eksempel alt dette med denne korpuleringa. Kvinnekamp eller ikke kvinnekamp synes det likevel som om hankjønn(globalt sett teller disse maaaaange) løper rundt med knaggen ute i uendelig jakt på pelskledning.Uten tilsynelatende å oppleve bli møtt av jubelrop og beriket med sådant. Så blir de visst bitre og inneslutta da, og drar til Thailand eller Ukraina for å handle seg fi....Ukraina er Europas Thailand sier de som reiser for sex. Jeg har bare lest noen sider, men nok il å se at det kan stemme. "Ukraina er ikke et bordell" var det siste Femen's budskapet.  Det er ikke alltid jeg er hundre prosent satt inn i hva bakgrunnen for fredelige meningsytringer/demonstrasjoner, men jeg er glad de finnes. Om uttrykket er av- eller påkledd spiller vel liten rolle egentlig. Poenget er det vesentlige. Siden kvinn nå en gang er kvinne kan jeg leve meg godt inn i det. For eksempel skal man jo ikke dra lenger enn til Egeerhavet eller deromkring for å oppleve at kvinner fra Skandinavia blir sett på som, hva var det han kalte det en av mannsjåvinistene jeg diskuterte med? Et 'easy fuck', og med det lite eller ingenting verd som medmenneske. Rangering under hundene, sa han og at det var jo noe alle visste.
Faktisk var det så jeg tenkte han må jo være litt dum den mannen. Siden er jeg kommet til å bli stygt redd for at det motsatte er tilfelle, at han faktisk bare artikulerte et symptom på en mannskultur som stadig er høyst levende.
Ingen vakker stigmatisering av meg og alle mine skandinaviske medsøstre heller.

Likevel er jeg høyst oppmerksom på at selv om kvinn (og mann) i Nord-Europa og andre steder i vesten har hatt både en seksuell- og likestillingsrevolusjon så henger andre steder veldig etter. I tillegg til at vi også her stadig bryner oss på krefter som ønsker ta fra oss alt vunnet gjennom mange mange tiår kamp. Tilbakeslagstsunamiene ruller stadig inn. Den destruktive kraften fra dem synes tilnærmet endeløs. Om noen ikke skjønner helt hva jeg mener kan man for  eksempel bare å kikke litt på 'Paradise Hotel' eller alle 'Put your ass in the air'-musikkvideoene. Eller realitetsshowene om vekt og husfruer hist og pist. For ikke å snakke om hva afroamerikanske kvinner tar seg til for å få glatt hår (fra blant annet indiske fattige kvinner).Se på den amerikanske førstefruens hår for eksempel... Jo da, kvinner er stadig fanger i egene kropper, eller skjønnhetstyrannier om man kikker litt bedre etter. Manglende flat mage fungerer også som kyskhetsbelte, ikke sant? Lite lystig lesing om vegen til den flate magen, også over denne dagens morgenkaffe. Ikke for at jeg er uenig i at menneskekroppen trenger morsjon, det er ikke det. Men, det er noe med fokus igjen. Kvinnekroppen skal pr. definisjon se ut som en mannskropp for å være attraktiv nok. Jeg kikker på min lett aldrende kvinnelige mage, og tenker: For et styr det har vært de siste årene på grunn av den. Til hvilken pris, og for ikke snakke om formål? Den som jeg egentlig er så glad i, og som jeg i høyeste grad trenger for å overleve. Kreftene som vil holde meg og den nede er virksom hver eneste time alle dager, og gjør det de kan for at jeg skal mislike meg selv, og kaste meg på et eller annet 'kjør' noen tjener penger på. I høyeste grad tiden for å spørre seg: Hvem er alle disse som tjener penger på dette? Hvem er det som konstruerer trendene, hvem er det som sitter med makta? Hvem er det som stadig søker gjøre oss kvinner totalt maktesløse over egen kropp?

Vulkanen har alltid et øye! Vanvidd, vanvidd, vannvidd!
Akkurat undertegnede har da alltid hatt buk, enten hun har veid 59 eller 75. Bare det at den gangen jeg var 59 var ikke fokuset på kvinnekroppen så vanvittig til stede i media.Dessuten var det forbud mot porno...Siden jeg var yngre var det andre ting som telte. Og, så var jeg jo fri til både å sole meg toppløs og la være BH. Jeg kan til og med huske akkurat sted og situasjon hvor jeg bestemte meg for å møte sola og vannet uten det opphenget. At jeg måtte tråkke ut av noe sjenanse og annet, ta sats liksom. Gi meg selv retten til å bestemme over egen kropp. Sånn var det da. Hvordan det er blitt med årene vet jo alle, ikke sant?  Frivilligheten kan i høyeste grad diskuteres. Friheten også, eller ja særlig friheten. Kvinnefriheten. Tonen er igjen blitt mye strengere: Vær slik som idealet tilsier, ellers så...! Ja, ellers så kan du risikere å bli steinet. Man gjør også slikt med kvinner for å kontrollere den kvinnelige seksualiteten. For den er jo som kjent 'helt tøylesløs'.

 At jeg nevner det betyr ikke at jeg er det ene eller det andre. Ikke at jeg har tenkt slutte vaske meg, eller til og med pynte meg til tider. Nei, det betyr noe annet. Blant annet at jeg føler inderlig med mine unge medsøstre som har dette vanvittige kjønnstrykket på seg for tiden. For det betydde faktisk noen den gangen for lenge siden da vi kasta BH-en. Det kan i ettertid synes banalt og rart, men det var frihetskamp i det.  Bare å tenke seg hvordan det ville vært om all verdens sexturister kom til Kristiansand med det i hodet at her er det så lett få seg et ligg... For det er jo ikke annet enn puling det er snakk om, sånn i kjærnen av det hele, ikke sant? Når det gjelder det der har jeg vel alltid hatt litt tungt for det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor så mange mennesker tyr til ytterligheter bare for å få seg et nummer. Vulkanen har jo alltid et øye!

Synnøve Sætrum

L O V E I S S P O K E N H E R E....

 

"Hjemmet mitt er ikke annet enn en ruin fylt av sorg og stillhet og minner. Jeg har skrumpet inn, jeg er mitt eget gjenferd, all min skjønnhet og ungdom har visnet, jeg har ingen drøm om lykke som driver meg. Livet er et fengsel av fattigdom og knuste forhåpninger, det er ikke annet en en langsom ferd mot min plass under jorden, det er et Guds påfunn for å frata oss kjødets fortryllese, det er ikke mer enn en kortlivet flamme i et oljekar mellom et mørke og annet som avslutter det. Jeg sitter her og minnes en tid som en gang var. Jeg husker musikk i kvelden, og kjenner at alle mine gleder er blitt trukket ut av munnen min som tenner. Til evig tid skal jeg hungre og tørste og lengte. "

("Captein Corelilis Mandolin" Louis de Bernieres)

DET PARADOKSALT PATETISKE...

Det er så mye ved dette å eldes i livet.

En side ved det er at man i sitt indre ikke føler seg så annerledes bare mer fylt av livserfaring.

Noen dager, når podagraen gjør beinet stivt, eller diabetesen har taket på meg føler jeg meg ganske gammel. Er blodtrykket ute og kjøre, mens migrenen flimrer for øynene skal jeg ha riktig takk. Heldigvis hører dette ikke hver eneste hverdag til. Andre dager, når jeg våkner uthvilt klar til vekking av fuglene merker jeg ikke så mye til skavankene.

Jeg kjenner jeg meg ung, akkurat som om det hele nettopp har begynt.

Og, det har det jo i og for seg også.

Tida går så fort, og femti år er ingenting i evighetsperspektivet.

"Nå må du se og bestemme deg", sa en venn.

Men, må jeg egentlig det? Hvorfor i så fall?

 For å bli statisk? Det ville jo være naturstridig.

Jeg tror ikke jeg får det til mer enn jeg vil. 

Mennesket er det jo like lite som livet selv, ikke sant ? 

Kan vi ikke bare være akkurat som vi er, menneskene, alle våre dager?

Leve i fred, og være snille mot hverandre. Det er jo derfor menneskene vandrer på kloden.

For å få fred, og for å finne mat og et bedre liv. Noe vi også gjorde i stor stil fra Norge for ikke så forferdelig mange år siden. En million til Amerika herfra. Hvordan hadde vi hatt det i dag om ikke så mange hadde dratt? Hvis vi hadde vært flere til å dele rikdommene?

 Kontrafaktisk ja, men likevel et perspektiv når man debatterer innvandring.

Jeg skal ikke spore av, holde meg til det med alderen og sånn, men en digresjon passet liksom.

Jo, det var det med femti år mot evighetsperspektivet...

For den som har sett noen utforbakker er det godt her på flatmarka.

Ikke så mange overraskelser kanskje, men hva så?

Det er fint å våkne om morgenen og fortsatt oppdage at en ikke er død.

"Det blir en kjedelig morgen", sa den samme vennen. Vi enes alltid om det der. Og, jeg synes jeg har en klok venn, som alltid hjelper meg inn på den (for meg) riktige tanken. Jeg bestemmer at jeg synes alt er bedre som det er, og har ikke tenkt vike. Ser jeg det slik, er det helt greit å bestemme seg for dette med alderen. Alderen som en del av livet...!

Kanskje den til og med kan gi en smule ydmykhet, og akkurat det har vel ikke skadet så mange.

Å bli ydmyket er ei helt annen greie, og det kan jeg skrive om i en annen tekst en helt annen dag.

 Så fint man har valg.

Noen ganger kjenner jeg ikke igjen det lett aldrende ansiktet i datamaskinens skjerm, særlig vinklet nedenfra og opp. Ikke særlig flatterende må jeg si. Jeg kan helt tydelig se naturen 'svikte' unghetsidealet noe så til de grader.I det speilet nærmer jeg meg seksti, enda det er ti år til. Ja, altså om jeg ser det fra reklamesiden, og plastikk-kirurgene sin. Fra den siden som stadig presser menneskene her på denne siden av kloden til å se ut som de ikke har levd mer enn tjuefem år.

Når man tar det innover seg kan jeg ikke si annet enn at det er et underlig fenomen, og enda underligere er det at vi aldrende menneskene finner oss i det. Hvorfor høres ikke et unisont rungende nei fra alle steder.Her snakkes jo om eldrebølgen. Er det ikke på tide å enes om en skikkelig protest mot alt det der fiksfakseriet. Vi er da vitterlig mange nok til det. Nå vet jeg at å være femti ikke er å være gammel, men man får en tanke om at aldringen er i gang. En er ikke ungdom lenger, bare for gammele til å være ung og for ung til å være gammel. Menneskene lever jo som kjent sjelden til de blir hundre, og da vet man jo hvilken veg det går. Dermed skulle det vel være sånn at de fleste mente nå får det være nok. Vær som du er, selv om det ikke er salgbart. Og, det er ikke det at jeg har det minste imot de unge menneskene. Jeg  er oppriktig glad i mine ungen medmennesker. Kjenner til og med noen godt, de lever i familien min. Som den yngste generasjonen. Men, jeg er da akkurat like glad i dem som er på min alder og eldre. Det er den kunstige motsetningen jeg ikke skjønner noe av. Sjøl har jeg alltid tenkt at mennesker som har levd lenger enn meg kan lære meg noe. Nettopp på grunn av erfaringene. De jeg har vært så heldig å få ha rundt meg har beriket perspektivet, og det er det viktigste. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å være rynkeredd. 

Jeg mener, i speilets furer og rynker ser jeg jo levd liv. På godt og vondt.

Mest det første faktisk. Merker av kjærlig strev og latter. Noe sorg følger jo alltid av slikt, tegnes på huden, men når jeg resonnerer dypt synes jeg det er flott. I møtene med medmennesker forteller merkene ganske mye om hvem de er og hvem de har vært.

Ikke alt selvfølgelig, siden mennesket også er et åndsvesen, men det gjør det jo bare mer spennende.

Gir snill og positiv nysgjerrighet.

Nei, for meg blir det mer og mer ubegripelig det der med at man skal jobbe mot aldringen som om det var det værste som kunne hende.

For, om man har det rimelig godt, ikke er så syk av smerter at det hele er et helvete,

ønsker man da alternativet?

 Sjøl har man overlevd en del mennesker, fulgt andre som bare var på samme alder til endestasjonen. Det var alt for tidlig tenker man, ikke mening i, urettferdig og så videre.

De fleste jeg kjenner har gitt uttrykk for akkurat det samme i disse sammenhengene.

Så hvorfor styrer vi da så fælt med furer og rynker?

Kjøper age-beauty-kremer som om de var livsnødvendige vitaminer?

De rikeste opererer og styrer værre. Helt frivillig.

Hvor sykt selvopptatte skal vi være i en verden hvor millionene sulter, er arbeidsledige, dør i krig?

For det er noe sykelig over denne utseende-, anti-aldring- og kroppsfikseringen.

Vi lider faktisk også en smule under den typen tyranni uansett hva vi sier, ikke sant?

Jeg kjenner mennesker som har et daglig smertehelvete men likevel ikke ønsker seg ned i det store mørke hullet.De kjemper i mot. Tviholder seg til livet, for det er det som er saken når alt kommer til alt. Å få være, akkurat som en er.   

Noen ganger er det som det går oss/meg hus forbi at det viktigste er å være til stede i dagen og sitt eget liv siden det nå en gang er det eneste man har noen som helst garanti for.

Alt annet er og blir paradoksalt patetisk, ikke sant?

Kunsten å eldes

Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld forgylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er mennskeslektens adelsmerke,
ver det hun særlig talte om ...

Og stemmens pikelig naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens et sibylle-smil fortalt
at alt var tilgitt og forstått.

Jeg tenkte: Du har elsket meget,
og like meget har du ledd!
Hva var ditt liv? Det var ditt eget.
For deg er ingen skade skjedd
ved det å eldes. År som synker
og blir til ringer i et tre,
har lagt en ring av latterrynker
rundt munnen som du smiler med!

Jeg så: Den kunst å eldes riktig
består i at man langsomt lar
sitt vesen helt bli gjennomsiktig
for lyset fra det liv som var.
Hver speilreflekse av drøm og handling
og alt de åpne sanser fikk,
skal gjennomgå en sen forvandling
til indre hørsel, indre blikk.

Å møte deg er som å hvile
ved bredden av et vann, hvor all
den vise aftensol får smile
som brutte stråler i krystall.
Du lattermilde! Det skal være
mitt gode håp for jorden nu:
at dens beboere må lære
den kunst å eldes slik som du!

(Andre Bjerke)

Om manglende unnasluntring og 'slabbedaskisering'...

Foto: Synnøve Sætrum, 2012.

Noen må vekke fuglene og Jon om morgenen. Denne tok jeg på meg oppgaven, til tross for at jeg ikke sitter i skjærgården og kikker på strandnelliker vaie i den lette brisen.Å stå opp så tidlig er enkelt nok når jeg møtte puta før uret viste halv ni i går kveld. Temperaturen har falt som spådd, men sola skinner ennå. Jeg er verken trist eller lei av den grunn. Naboene fra andre himmelstrøk har akkurat begitt seg til bussen og arbeid. De klager ikke de heller, er bare positive og hyggelige. Jeg følte for å si det siden noen finner det for godt å kalle våre nye medborgere unnasluntrere og slabbedasker. At de kommer hit i strie strømmer for å gå på sosialen hele gjengen. Vel, det er så absolutt ikke mitt inntrykk. Jeg kjenner en mann som bruker de veldig tidlige morgentimene på sykkel i ganske stor omegn for å plukke med seg tomflaskene rike norske medborgere kaster fra seg. Hele året, også når det er vinter og snø. For å spe på den elendige lønna han har i skrubben på en av byens restauranter (for de rike). Jo da, det høres ut som et annet land enn 'verdens beste', men det er ikke det. Jeg skriver om Kristiansand i Norge. Min venn har akkurat mottatt sitt norske statsborgerskap etter mange år her. Før det var han statsløs.Som kjent er det en menneskerettighet med beskyttelse og tilhørighet et sted. Nå har han det i Norge. Velkommen, sier nå jeg. Veldig velkommen!Ikke sluntrer han unna noe, ikke 'slabbedaskiserer' han heller...

Her jeg sitter og hører det er gode meningsmålinger for Høyre og Frp, setter jeg ikke morgenkaffen i halsen. Jeg har hørt dårlige meningsmålinger mange ganger før. Meningsmålinger er ikke nødvendigvis sannheten, og takk for det. Takk for at det ikke er valg i morgen heller for da ville høyresida fått solid flertall på Stortinget. Det bekymrer meg, i det hele tatt så bekymrer høyrebølgen som skyller over hele Europa meg( untatt Frankrike da). Av flere grunner aner jeg lyden av sabler og annet utrivelig. Synes det ser mørkt ut i horisontene, men håper ennå det mulige uværet går i oppløsning før det rekker oss. Det er for mye nynazisme og ekstremisme ute og labber med sine tunge sko. All historisk erfaring og kunnskap peker mot at det ikke er gunstig for menneskene.

Skulle disse bevegelsene med sine utpregede nazistiske trekk komme til noen form for reell makt er jeg stygt redd vi kan få tilstander vi nå ikke helt ser konsekvensene av. Uansett så er det vel naivt å tro at ekstremhøyre er blitt noe 'snillere' siden sist de var på banen. Bevegelser som har sine forbilder i nasjonalsosialismen er ikke det. Vi vet hva de stelte i stand under siste verdenskrig.

Jeg er klar over at begrepet nynazisme brukes noe upresist, og som generell betegnelse på høyreekstremistiske, nasjonalistiske og rasistiske organisasjoner og aktivister. Men, det betyr ikke at disse grupperingene finnes eller at de ikke vokser. Vi ser det jo i valg. I Ungarn for eksempel.

Slikt tenker jeg altså på mens her stekes fletteloff med olivenolje, timian og rosmarin. Det dufter og stimulerer sansene. Snart gleder jeg meg over nykokte egg, tomater og kanskje til og med litt smør på de nyskårne skivene. Mat må man ha, enten verden ter seg skeivt eller rett, sånn eller slik. Interiørblogging blir det ikke fra denne kanten denne dagen heller.

Det tror jeg mange skal være veldig glade for.

Nyt sommeren så lenge den varer!

Synnøve Sætrum

NÅR NOEN ELSKER DEG...

Størst av alt er kjærligheten...

Rusler rundt, pusler med mitt. Hverdagsfilosoferer. Lever, bare er, har det godt eller i alle fall brukbart. Ingen sirkler utenom dem man møter, ingen overhengende skam for et eller annet eller en nylig blackout å gremmes over. Det er deilig å være noenlunde våkent til stede i verden med det meste av sansene inntakt alle dager. Distraksjoner forekommer, man er bare et menneske. Men, det er nettopp akkurat det. At man er, her og nå i den lille bobla som heter et liv. Et menneskeliv gjennomlevd fem tiår på jorda. Sånn flaks man har hatt, så vanvittig heldig å få være den man er. Sånn kan man vandre rundt og småfilosofere i en liten norsk by på jorda. Være langt borte, men likevel ha sommerskoende godt planta på fortauskanten.

- Hei, lenge siden jeg så deg sist.Hvordan går det?
-Joda jeg har det fint, godt. Livet er godt. Spireaen min blomstrer av og sola skinner. Det er fred og håpet om lang og god sommer er like grønt som alt det nye lauvet. Over tyve grader i skyggen klokka ellve om kvelden, og det før St.Hans. Det ser ut til at sommeren blir mer sommer dette året, i alle fall så kan man nyte dagen i dag og håpe på mer. Hvem ønsker seg ikke mer av det beste?
-Hvordan går det med kjærligheten? Blir det noe med deg og ....? 
-Jo det går bra. Den er knappet riktig kjærligheten. Jeg holder den i hånden morgen, middag og kveld. For meg handler det om å kikke etter, og så finner jeg den alle steder.
-Men, blir det ikke til noe med deg og?
Undertegnede kjenner hun vrir seg innvendig. Finner spørsmålene for nærgående. Strengt tatt har hun ikke noe behov for 'skrifte' til en bekjent. På den andre siden så er det fint når noen viser interesse utover det der jo da bare bra, og været er godt...
På den andre siden, nei, noe er mitt og bare mitt. Noe har ikke andre bruk for å vite.
-Den som lever får se, blir svaret.

Man unngår rundansen med spørsmål om hvorfor man fortsatt ikke har en kjæreste. Påpekt med at du er da både vennlig, og enda ganske så vakker ditt relativt modne liv til tross. Og, det er så underlig at du har vært singel i så mange år. Jeg kan slett ikke forstå det og så videre, du er jo ikke sååå stygg. Litt sær kanskje, men et godt menneske. En kjenner på litt engstelse og redsel for å utlevere seg for nye. For det er jo sånn at en fortsatt er mer sårbar alene. Noen ganger kjennes det både trist og fortvilet, ja til og med litt skammelig og flaut. Når det er sånn mangler både gleden, stoltheten og trivselen litt. Man får bare takke for at slike sinnstilstander ikke er kroniske. Alt går faktisk over, alt endres.

Jeg vet ikke om det er stuerent for denne singeldama å si det rett ut, men kjærligheten går det utmerket med.For meg er den kneppet riktig, og jeg elsker opptil flere medmennesker på ulike vis. Likevel kjenner jeg ikke for konkretiseringene overfor et menneske jeg ikke kjenner, og langt mindre kjenner motivene til. Nei, det får bare være. Hva jeg skriver er en annen historie. Jeg kunne nevnt ti tusen tårer i havet og bølger som fortsetter bryte mot likegyldighetens sand. For noen ganger er den sånn, kjærligheten. Den smerter, og bøyer. Ingen kan leve et liv uten lengsel etter noen å lene seg mot, og en dypere mening med tilværelsen. Finne noen å være raus overfor og utvikle toleransen sin sammen med. Det er enkelt å elske, men noe helt annet å leve i tosomhet sammen med den en elsker. Jeg er alene i betydningen bo alene. Ingen eldes ved siden av meg i senga, eller under samme tak. Det ønsket jeg meg tidligere i livet, men sånn er det ikke blitt. Betyr det at man må leve i en mangeltilstand uten, og det på livstid? Eller er meningen å sitte ned alene, roe ned og ha det fint? Kan man ikke ha det godt som singelboer, selv om noe av det beste en vet er å legge seg på sofa eller seng og bli holdt rundt? Teller det ikke når man har mennesker i livet som bor andre steder, men likevel er ens tilværelse. Her om dagen tenkte jeg på det når jeg  satt sammen med en av mine beste venner. Jeg satt der og tenkte: 'Du er jo faktisk en av dem jeg eldes sammen med. Kjærligheten er der, tilliten, tryggheten, gleden og samhørigheten like så'.

Jeg vet hva som står skrevet, og hva som blir igjen:
Tro, håp og kjærlighet.
Men, størst av alt er kjærligheten.

Synnøve Sætrum

Tusen millioner smils takk...

 

 

Jeg er kommet hjem igjen og har landet. Reisen mot vest var fysisk sett mye enklere enn reisen mot øst. Jet-leg, ja vel, men det var helt over i løpet av ei lita uke. Raskt har jeg glidd inn i tilværelsen min her, og erkjenner at jeg har et liv også hjemme. Våren er treig, men den er i kjømda om dagen. Fellesskapene er der fortsatt, og i det hele tatt bryr noen seg om at jeg finnes. Det står til liv. Ok, vårens vær har vært traurig, men jeg lengter ikke til Asia akkurat nå. Monsunen med nesten 100 % luftfuktighet tror jeg ikke jeg takler over måte godt, så jeg blir her til reisefoten rykker igjen. 
Dessuten: Jeg har et liv. Er så frimodig at jeg våger sette det på trykk i cyberspace til og med. Stikke nesa frem og tro jeg vet noe, at jeg er, at jeg til tider er ganske klok også. Vel vitende om at endel vil mene det motsatte. Ikke kan man lese om mine eiendeler hos ligningsetaten, ei heller i statistikken for sysselsatte. For noen er jeg kun en byrde på samfunnets bak.

Jo, her er en hjemvendt 'globetrotter' så til de grader plassert på landjorda i Norge. Her går dagene sin gode gang. I går lå jeg strekk ut på et berg det meste av dagen, hørte havet, kjente den samme sola varme panna og ønsket meg ingen andre steder på jorda. Likevel: Smilene fra salige Siam sitter i sinnet, og jeg kan se i furene rundt øynene at de smiler. Jeg kjenner meg mer fornøyd enn jeg kan huske å ha vært på år. Det skyldes all varmen og vennligheten jeg har vært så heldig å få motta fra alle menneskene jeg har levd blant på den andre siden av jorda. For ikke å glemme at jeg var så heldig og dele mange av opplevelsene og inntrykkene med reisefølge. Vi gjorde det sammen, og fikk det til. Endel spådde oss nord og ned, at vi kom til å bli uvenner og måtte skille lag. Sjøl var jeg temmelig sikker på at så ikke ville skje. Jeg sitter her og er takknemlig for at jeg har et flott vennskap. Så sterkt at det holder et halvårs ekspedisjon. Det er de mellommenneskelige relasjonene som betyr noe her uti tilværelsen. Ikke sant?

I mitt indre svirrer ti tusener av bilder, stemninger, situasjoner, minner. Jeg erindrer et smil i Ao Nang, lukten av grillet fisk på Koh Lanta, trafikkstøyen i Karon, svensk frokost på Kamala, massasjen i Hua Hin, templene i Chiang Mai, bazarene i Georgetown Malaysia osv. osv. En vakker dag skal jeg pakke sekken igjen, sette meg på flyet og returnere. Thailand blir jeg ikke ferdig med, og Asia som sådan har jeg så vidt begynt snuse på. Det er utrolig deilig å vite at det finnes der, en flyreise unna bare. Ukomplisert, gjestfritt, lykkelig og generøst velkomment for den som måtte ønske opplevelsen. Landet er ei perle, et paradis og et gedigent smil.

Takk, sier jeg. Tusen millioner smils takk!

Synnøve Sætrum

TILGI DEM IKKE, DE VET HVA DE GJØR...

Jeg tenker på 22. juli 11 over morgenkaffen en lørdag 19. mai 12.
Det sitter en rødstrupe og blåmeis og spiser utenfor vinduet mitt.
I fredelig og fargerikt fellesskap. Sola er så vidt gjennom, men den store varmen blir det nok ikke. Mye mer kulde skal ikke til før en begynner fable om Egeerhavets strender og milde Meltemi, selv om det ikke er det milde varme som preger tanken akkurat her og nå. Jeg har lest nyheter på nettet, og noen gir flere tanker enn annet...

Jeg ser referert at en 10.klassing støttet terroristens politiske syn i sin 17.mai- tale.På Gran Canaria. Selv om en facistisk diktator styrte Spania for litt siden, hørtes vel malplassert ut i den settingen. For ikke å snakke om at noen må ha  glemt hva den norske grunnloven egentlig er. Det er jo den vi feirer nasjonaldagen, ikke sant? Friheten. Massemorderen står for det motsatte ikke sant? Man har jo fått med seg at massemorderens politiske ståsted er i godt selskap med andre nazister/facister/høyreekstremister. Bare et bitte lite historisk blikk bakover forteller at både den ene og andre har selskap. Sjøl kan jeg ikke begripe at mennesker tror på disse ideene. Det kjennes som iskalde gufs mot panna, mens ondskapen puster meg i nakken.

Hånd i hånd med denslags 17.mai-taler går rettsaken etter 22. juli 11 sin sørgelige gang. Jeg får med meg mye av vitnenes historier fra den dagen. Det er hjerteskjærende trist og vondt. Enkelte velger å slå av knappene på radio- eller tvapparat, men jeg kjenner det som en forpliktelse å delta. Hvorfor skulle jeg egentlig ikke det? Jeg får også med meg at massemorderen sitter der like følelsesløs. Beregnende følelsesløs, tenker jeg.

Jeg kan ikke fordra det nazismen, fascismen og andre ytterliggående ideologier/religionstolkninger står for.Venstreradikale terrorister appellerer ei heller til undertegnede. Bare så det er sagt. Har aldri gjort det. Som ung og ung voksen var jeg venstreradikal, men innså etter hvert at individer til ytterste venstre hadde idealer jeg ikke kunne identifisere meg med.  Det trengs ikke så mange store historiske blikk bitte litt bakover for å skjønne det også. Dessuten så har jeg jo levd mens noen av de sorte begivenhetene fant sted. Mange autoritære ledere gikk i bresjen og pent sagt sviktet idealene. De ble stående til albuene i blod og vel så det. 
Jeg husker jeg tenkte de hadde misforstått totalt. 
Kanskje var jeg for ung og naiv til å ta innover seg hva noen mennesker kan være troende til når de utøver makt/maktmisbruk?Kanskje visste jeg ikke noe solid om makt- og maktforhold i samfunnet før jeg leste min første maktutredning?Aldri har jeg hatt tro på voldelige metoder for å fremme ideologien sin, ei heller religionen. For meg går det ut på ett når man med våpen i hånd dreper for å hevde det man kaller rett. Metoden er kriminell, ikke noe annet. I disse dager tenker jeg ekstra på høyreradikalisme og feighet. Jeg ser for meg gjenger som i flokk trakasserer den eller de gruppene de skylder for det som måtte være feil i samfunnet. Ofte uten at det får andre konsekvenser enn analyser av hvilke samfunnslag disse 'rebeller' måtte komme fra. Denne unfallenheten i forhold til ytterste høyre har vi hatt lenge. Et par tiår av mine i alle fall, og nå har vi fått et skikkelig uttrykk for typen 'værste skuffe' i Norge.

"Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. De puster på hatets og ondskapens glør"..

Det tar alt for mye energi å hate noen.  Likevel er det helt forståelig om noen gjør det, hater ham. Eller hater dem som har myrdet millioner. Sinne må til når man bearbeider traumer. Det er naturlig. Undertegnede bearbeider også den kullsorte fredagen fra i fjor sommer.22.juli 2011 er et nasjonalt traume. For meg handler det om å kikke på det, kjenne etter og å komme seg videre. Leve livet, glemme, men ikke tilgi. Hvorfor i all verden skulle man det?  

Synnøve Sætrum

SVEN HENRIKSEN'S GUIDE TO THE GALAXY: UBEHAG

SVEN HENRIKSEN'S GUIDE TO THE GALAXY: UBEHAG: UBEHAG Ja, det er ubehagelig. Ja, det stikker et sted i samvittigheten når vi går forbi en utstrakt hånd.  Se en mor i et kaldt p...

Ikke mye vårsol i bakkene...

Alle fugler små diiiii er, kommet nå tilbake.

Gjøk og sissik, trost ååg stær synger alle dage:

Bruuuuuuuuummmm!

Skrap, skrap, skrap!

Dunk, dunk, dunk!

Bruuuuuuuuuuuuummmmm!

Et eller annet fullstendig galt med det naturskjønne kvitter denne morgenen.

Så 'stod' jeg i senga, og kunne nesten lurt på om nabolaget var i ferd med forsvinning i et synkehull.

Hadde jeg hatt enda litt mer anlegg for katastrofetenkning sånn i otta mener jeg...

Det hadde for så vidt vært fånyttes ; - siden jeg sitter her fortsatt.

Glad for det er jeg. Alternativet er for dårlig, ikke sant?

Ikke et vondt ord om asfaltgutta, samt ei jente, som røska meg rett ut av skjønnhetssøvnen før fanden hadde sko på. Slike gutter det vil gamle Norge ha nemlig. Har latt meg fortelle så år inn og ut. 

"Dovne" uførepensjonister derimot, sier Siv og de . . .

Nei, jeg skal ikke ta meg inn i den regla.

Stiv som en pinne lirka jeg meg ut av senga(slikt går heldigvis over),

 og nå sitter jeg her med kaffekopp nummer to. Den smaker utmerket. Knekkebrødet med servelat og agurk også! Egentlig er det ikke så mye annet man kan ønske seg, annet enn sommervær. Ikke at jeg klager siden jeg nå har hatt det meste av vinteren i sola, men jammen skal det ikke mye nordvest og regnvær til før jeg tenker: "Gjev eg var i eit varmare land"... Lengselen gnager lik regnbyger...

Her blinker ikke mye vårsol i bakkene nå om dagen, og så jeg som vil "danse mot vår"...

Synnøve Sætrum

HAN SOM KYSSER GLEDEN...

Foto: Synnøve Sætrum

Sola henger på himmelen fortsatt, mens skyene gjør sitt til for å dekke over det faktum denne formiddagstimen. Spireaen blomstrer utenfor vinduet mitt og jeg synes den er god å hvile øynene på. Som så mange blomster i mai. Det er ei nydelig tid våren, og meg slår det like sterkt hvert eneste år. Dette året renner den ikke opp med vinteren som baketeppe for meg, men tvert i mot den asiatiske sommeren. Ingenlunde gjør det blomstringen mindre mektig. Snarere tvert i mot. Min viten om bitte små frø som slumrer under is og snø knekkes ikke av all verdens asiatiske somre. Norge sitter i blodet og det er her jeg hører til. Morgenstunder med rykende kaffe mot det nordiske vårlyset er en magisk opplevlse for den som er så heldig å være i den. De kommer og går med all tydelighet. Skiller seg fra den enda lysere dagen med like skarpe konturer som årstidene her på denne siden av jorda.

Man får fryde seg og nyte mens man kan.

"Han som knytter gleden til seg, vil bli ødelagt av det bevingede liv. Han som kysser gleden mens den flyr forbi, vil leve i evighetens soloppgang", skriver William Blake. Klok kar det!

Ha god mandag!

Synnøve Sætrum

Om skrik og sånn...

Foto: Synnøve Sætrum

Noe står og noe forgår. "Skrik" ble solgt for 107 milloner hører man på morgennyhetene. Gammel kunst står. Menneskers skrik er det noe annet med. De forgår, også angstskrikene fra øya da de reddet seg ut fra busk og kratt og på land. Hørte en hjelper snakke om dem her på morgensida over kaffekoppen. Dødsangstskrik er noe av det mest rystene man kan høre. De ble kringkastet de forferdelige dagene i juli. Det gjorde et uutslettelig inntrykk som står, om enn elendigheta er over. Skrikene fra damene som blir slått halvt ihjel i heimen slutter ikke heller. Ei heller fra dem som kjønnslemlestes, spørsmålet er bare om verden fortsatt hører dem?

Noe står og noe forgår. Gamle imperier for eksempel. Fordums storhet og fantastisk historie hjelper ikke når man tenker kortsiktig profitt. Den tjener kun her og nå for de få, og bygger i beste fall luftslott for de mange. Bare å se til det greske samfunnet. Troikaen regjerer mensde vanlige menneskene sliter nå om dagen. Noen sitter på sin store vom vel plassert over sin brede bak, mens andre... Det er millioner av sultne. De går under.
Om ikke hungersnøden slår til akkurat ved Egeerhavets strender er det nok av andre steder hvor levende 'knokkelhauger' vandrer etter mat og vann.

Da jeg reiste til Hellas de første gangenen for over 20 år siden møtte jeg et helt annet land enn det jeg har sett det siste lille tiåret. Moderne har det blitt, og hadde det ikke vært for varmen  og de hjelmløse motorsyklistene kunne man like godt blitt forledet til å tro man befant seg betydelig lenger nordover i lendet. Økonomisk vekst og framskritt kalte de det i EU. Vel, det varte ikke så lenge. Det kan se ut som de kan bli satt mer enn som så bakover om ikke noe uventet skjer. Hundre år tilbakeskritt sier de vanlige medmenneskene.
 Å påkalle undere er nok å forvente for mye den kapitalismen rår.

Jeg har latt meg fortelle at noe går meg hus forbi siden jeg ikke frekventerer den kongelig norske statskirka i utide. Kirkebyggene står tomme og låste heromkring. Alle andre steder i verden får den som vil gå inn i gudshusene om behovet måtte melde seg. Jeg tenker endel på Hellas for jeg har uendelig mange gode minner fra landet. Det handler om solidaritet, og litt om at man for første gang på årevis ikke har banka ei reise i mai du skjønne milde. Vel, jeg regner med turistnæringen i det fantastiske landet får sitt påfyll helt uavhengig av meg. Midt oppi alt vil de greske hanene fortsette å gale dag og natt, og Egeerhavet vil være like tiltrekkende. De sølvgrønne olivenlundene vil fortsatt forskjønne landskapene, og havet forbli asurblågrønt og vakkert. Jo, noe består. Det hjelper ikke om jeg ber.Kapitalismen rår der nede også.Men,kanskje den fogår (under) om ikke så lenge. Neeeeeiiii vil de som sikrer pengebingene protestere. Den slags skriking har en tendens til å bli hørt.
Her er så underlig i verden. Pengemakta rår fortsatt.
Likevel kan man vel få lov til å drømme om en litt annen verden?
Var det noen som sa vi ikke trenger en internasjonal solidaritets- og kampdag?
Gratulerer med overstått solidaritets- og kampdag !!!

Synnøve Sætrum

COGITO ERGO SUM

Foto: Synnøve Sætrum

At det er noe "råttent i Verdens tilstand" er ikke en ny betraktning.
Bevisst - ubevisst er det samme.
Det lukter av noe. Nansen sa det allerede i "Eventyrlyst".
Han var heller ikke den første verdensborgeren som skrev og snakket om stanken.
"Cogito ergo sum":
Refleksjoner og tumlerier. Inntrykkene og impulsene er nesten uendelig mange.
Kommer ikke utenom det når man er vitne til rettssak over bestialiteten godt blandet med nettedebatter(bare å lese dagens utdrag på ABC-nyheter) om "Barn av regnbuen", hvis ordlyd fra enkelte anonyme deltakere får gir iskalde grøss. Enkelte har holdninger som stammer fra ei iskald fortid. Det er som om de ikke har fått med seg noen historiekunnskaper i det hele tatt.
Enkelte ser ut til å mene at man ved å vise medfølelse, medmenneskelighet og solidaritet med alle dem som er utsatt for massemorderen og har det tøft disse vårdagene er å bane vegen for flere av sådant kaliber. Så man skal ikke vise følelser, ikke mene noe hevder disse stemmene.
Hersketeknikker har man sett i bruk før, det er ikke det.

Bare at i denne sammenhengen lukter de ekstra råttent.

 Avsporing er også et ord som renner en i hu.
Kjærlighet, fred, ikke-vold og solidaritet provoserer høyrekstremister.
Ubegripelig sett fra et medmenneskelig ståsted.
Bruker man akademisk analyseverktøy ser man krefter som opptrer helt etter 'oppskrifta'i historiebøkene.
 Paradokset er at de synes historieløse i seg selv, disse holdningene og meningene.
Hvorfor er det slik?

 Det er noe råttent i Norge. Det er feigt å gjemme identiteten sin mens man slenger ut av seg oppfordringer til å sympatisere med massemorderen. Ideene om over- og undermennesker går hånd i hånd med disse uttalelsene. Ikke sant?  

Bevisst - ubevisst er det enkelt å få øye på det gode og onde disse dager.
Man kan ønske seg omsorgsfulle, nestekjærlige, åpne, sørvendte dager og få dem med vårsol på kjøpet til og med. Likevel kan man bevisst betrakte det onde på avstand.
Dikotomiene lever i beste velgående. Heromkring tenkes og diskuteres mye om dagen, ja til og med om morgenen går 'interndebatten' over de gode kaffekoppene.
Fredelige dialoger omkranser hverdagstilværelsen som skarp kontrast til det onde.
Det er av det gode. Mer åpenhet, mer demokrati. Demokrati er jo pr. definisjon folkestyre som kjent. Undertegnede tror på demokrati, og er en liten del av et folk.
Bevisst legger man hodet på bloggen...
Nok til å provosere den som måtte mene man skulle holde munn.
'Jante' fyrer sterkt under at man skal tie, og lide i stillhet. 

I alle fall i disse tider hvor velferdsordninger og andre positive sider ved Norge er under sterke angrep fra høyre. "Cogito ergo sum"!

Synnøve Sætrum

MANAGEREN

Til Albert Speer etc. etc.

Det er ikke sikkert
de store ødeleggerne
er de farligste i livet.

Ofte, tror jeg,
er de et restultat
av uheldige omstendigheter.

En høyere instans
enn Nürnbergdomstolen
vil kanskje frifinne dem.

Men manageren skal du notere deg,
han som ifølge Observer for 9.april 1944
var viktigere for Tyskland enn Hitler
Himmler, Gøring, Gobbels og generalene.
Mannen uten annet enn konvensjonelle politiske
meninger.

Ingen oppsiktsvekkende og pittoresk nazi.
Kunne ha sluttet seg til ethvert annet politisk parti
bare han var sikret arbeid og karriere.
Vokt deg for gjennomsnittsmennesket med suksess,
den internasjonale typen som i økende utstrekning
er viktig i alle krigførende land.

Godt kledd, høflig, ikke korrupt.
Den upolitiske teknikeren.
Den klasseløse toppmannen uten herkomst,
uten annet mål
enn å ban seg vei i verden.

Vår tidsalders mann!
Hitlerne og Himmlerne kan vi bli kvitt,
Speerene blir -

(Kolbein Falkeid, 1974)

BARN AV REGNBUEN

Våren står ikke helt i flor utenfor, og landskapet åpner seg ikke. Ikke fullstendig ennå, men det skjelver i trærne. Noe hender med bjørka, og snart ganske snart så...

Så graver de i jorda utenfor. Legger ned kabler for at vi som sitter her bak veggene rundtomkring skal få enda flere digitale signaler helt inn i stua. Kanskje er det et gode, kanskje ikke. Det kommer an på perspektivet. For noen er det et must, for andre mer likegyldig om tv-skjermen er krystallklar. Noen er jo oppvokst med litt skurr og uro og bryr seg ikke så stort. Dessuten er det dette med sviktende skarpsyn kanskje. Det kan være en fordel i noen sammenhenger, mens man skulle sett mye mer man faktisk ikke gjør i andre. 
Kan hende er det enkelte ting man slett ikke ser før man virkelig tror det. 

Jeg tenker på dem som gjemmer seg vekk med sine dødbringende budskap i krokene av cyberspace. Under påskudd av at de ikke kommer til ordet, og den som er skikkelig forskrudd bruker det som argument for å myrde uskyldige mennesker for fote med bombe og skytevåpen i hånd. Nå skal jeg ikke si at absolutt alle høyrevridde er terroriseter, det ville være feil. Like feil som å si at alle venstrevridde eller muslimer er det. Jeg vet jo at det ikke er sant.
Men, jeg vet at all ekstremisme i værste fall kan bære kimen til vold for å fremme sitt syn i seg.
Det forteller både den politiske og religiøse historien mye om.
Det værste er at mennesket vil bedras, og at elendighet også har en tendens til å gjenta seg.
Om man ikke protesterer på alle tenkelige fredelige vis.
 Vi er mange som er glade for fred og samhold og sier ja til et fargerikt og tolerant samfunn.  Jeg tror på uendelige muligheter for alle 'barn av regnbuen', og at 'det er vi som vinner' som Lillebjørn Nilsen stille uttrykte etter den hjertevarme sterke opplevelsen dagens markering var.

Synnøve Sætrum

Himmelen gråter

Dråper fra rosene utenfor tingretten.

Himmelen gråter fortsatt.

Synnøve Sætrum

Alltid - aldri

Alltid savner jeg deg når du ikke er nær.

Aldri finnes lengsel i verden når du er her.

Synnøve Sætrum

Livet rusler sin vante gang heromkring. Undertegnede lufter sin firbeinte gjest, verker i foten, hører musikk, koser seg med 'På kjøret', og lengter etter ordentlig vår til tross for at hun har hatt en hel vinter i Thailand. Ingen tvil om hvilken værtype og årstid som er mitt element. Sånn  er det å leve i hverdags-Norge for meg. De små detaljer og ting er det som utgjør mitt liv. Her er ingen store tanker om revolusjoner, eller annet. En ønsker bare å ha fred og leve i fordragelighet med verden omkring. Antakelig vanlig for flere enn meg.

Disse dagene er dog litt annerledes. Ingen lever i vakum, ro eller ikke ro. Tankene snurrer stadig rundt de store spørsmålene den berørte ikke kan komme forbi. For jeg er berørt. Til tider veldig. Stumme skrik blandet med den store trøtte utmattelsen er det som finnes på innsiden i denne tiden. Det er så en bare vil trekke dyna over hodet og sove til det er over.
Noen sider ved tilværelsen er pent sagt krevende berøring.
Så hvordan det må være for dem som har fått sine liv dirkete berørt har man ingen forutsening for å forstå til fulle.Tårene renner igjen. Inntrykkene blir sterke. 
Å gråte med de som er rammet direkte er det eneste man kan gjøre. 
Medfølelsen dør ikke sammen med dem som ble myrdet den dagen. 
 Det er ufattelig å høre bare bruddstykker av rettssaken, og få inntrykket av at denne vanvittige gjerningsmannen ikke viser en eneste følelse i forhold til alt han har forårsaket av menneskelig lidelse og smerte. 'Uvirkelig' sier de fleste. Det beskriver følelsen man får når man ser og leser nyheter og rapporter. Akkurat som man følte det i de nære ukene etter terroren i fjor sommer.

Uansett så er det godt å se at rettssystemet vårt fungerer. At rammene rundt gir verdighet til alle involverte. Det betyr noe for å bevare troen på norsk rettssystem og samfunnssystem.
Her om dagen var vi noen som snakket om akkurat det, og undertegnede ble spurt om hun trodde på framtida for Norge. -Selvsagt gjør jeg det! For meg var det ingen nøling i svaret. Jeg mener, man må jo tro på ei framtid. Den gode framtida og det positive for oss menneskene i den.
 Ellers vinner denne feigingen. Det fortjener han ikke. I det hele tatt fortjener han ikke noe som helst.
Som mange andre gleder jeg meg til dom og straff er avsagt, og han kan parkeres og glemmes.
Erfaringen fra gjerningene er en annen sak. Det kommer man alltid til å huske.
 Maktesløsheten gjenoppleves på en måte disse dagene, selv om det værste allerede er historie.

Ha god lørdag!

Synnøve Sætrum

INTELLEKTUELLE VERDIER

INTELLEKTUELLE VERDIER

er viktige,

men uvesentlige i forhold til de eksistensielle.

(Håkon Bleken)

DET FINNES MENNESKER

DET FINNES MENNESKER

som er mye bedre å ha som fiende enn som venn.

Da vet man i hvert fall hvor man har dem.

(Håkon Bleken)

DØGNVILL HANE

Haner på øen her aneraldri hva klokken er slagen.
Nattblinde hilser de dagen.
Knapt er det midnatt, så maner
alle de døgnville haner
verdner av gull og skarlagen!

Hanen som Shakespeare beskriver...
Men når det er klokken 12 den
opptrer som "morgen-herolden",
syns jeg den overdriver,
syns jeg the golden cock's iver
blir meg en smule for golden!

Sol efter sol har besatt den:
Sprengfull av morgengryer
huier den ut sine vyer!
Midt inni svarteste natten
teller jeg hundre og atten
skingrende kykkelikyer...

Straks jeg  er sunket i dvale
her i min Skyros-alkove,
vekkes jeg opp, kan jeg love:
Maken til vekkelsestale!
Gal gjør meg gal! Faen gale!
Hane hold nebb! Jeg vil sove!

(Andre Bjerke fra Syros, Egeerhavet)