Grensene for privatlivets ufred

Noen bor så tett at det ikke bare er å øve av hjertets lyst på instrumentet, enten det er tverrfløyte eller slagverk.

Eller at man bare ganske enkelt elsker å synge med det nebbet man har fått utlevert.

 Det kalles å ta hensyn til sine medmennesker.

Alle dager og netter.

Kanskje litt sørgelig for det musiske mennesket, men like fullt realiteter.

Den gode naboen ville forresten kanskje tåle det innimellom på dagstid.

Gode naboer tåler at man bor tett.

 Folk må jo få lov å lee seg, og gå over golvet. 

For en singel kan det være deilig å høre man ikke er helt alene på livets savanne. 

Den nabotypen som lager kontinuerlig spetakkel, uten at det er for å lee seg, eller kose seg er jeg blitt mer tvilende og for ikke å snakke om usikker på forholdet til.
Les:

Den typen det blir klaget på til styret gang etter gang, men som likevel ikke klarer skjerpe seg og ta konsekvensen av at man noen steder ikke lever i vakum eller villa.

Noen naboer holder musikklyder ut,og har det fett nok med det.

Der noen spiller på valthornet sitt er det håp, og der det er håp er det liv laga.

Noen naboer ville dessverre oppleve tonene som et avbrekk i slosskampen de er midt oppi.

Siden de kjempende i og med livet egentlig bor tett på andre,

og derfor kan komme i skade for å høre andre enn seg selv.

Ok, man kan saktens få seg en blåveis eller en på tygga om man bor i villa også,

men det var egentlig ikke det jeg ville si noe om her.

Jeg er mer opptatt av hvor grensene for privatlivets ufred går?

Hvis jeg sitter her og spiller på slagverket mitt, blir det stille ovenpå.

Det er som noen glemmer den forferdelige skrikingen og volden et øyeblikk, og bare lytter (mulig:irriterer seg over) til rytmen.Kanskje noen til og med begynne tenke over hva de driver med. Jaffal for en stakket stund.

Det kan være farlig det. Å tenke for mye altså.

Slikt kan føre til endringer, og endringer kan jo som kjent være smertefulle.

Hvem som er den dårlige naboen kan kanskje diskuteres?

Slagverk/tverrfløyte eller å bruke knyttneven på kona, pest eller kolera?

Noen naboer har mer enn nok med å pleie det elendige forholdet sitt. Koste hva det koste vil.

De slår og banner, hyler og skriker. Noen er voldsutøver, og noen velger forbli i offerrollen. . .

Helt ubegripelig er det!

De fleste av oss vil vel egentlig bare ha det så bra vi kan.

Er det ikke sånn det er?

Paradigmet ingenting varer evig motiverer de aller flest for det.

Hverdagstilfredshet.

Hverdagslykke.

Kjært barn har mange navn.

For de aller fleste innbiller jeg meg det må være helt ubegripelig at folk holder sammen når de gjør hverandre vondt det meste av tiden.

Når man griper til vold har man tapt.

Er det ikke sånn?

Sukk!

Synnøve Sætrum

Man eier ergo er man

Omatt og omatatt er det en nødvendighet å nevne det:

I verden i dag regnes 1,7  milliarder mennesker som ekstremt fattige.Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt. Fattigdom er mangel på muligheter til å leve et langt og sunt liv, og fattigdom leder til dårlig levestandard, lav gjennomsnittsalder, dårlig helse og lav utdanning.

Det tenker jeg igjen på her jeg sitter med kaffekoppen, og ettermiddagsmaten.
Nydelig appelsin fra Afrika, valnøtter fra jeg vet ikke hvor.
Kaffen har utsøkt aroma,og den er helt sikkert høstet et eller annet sted i verden av en fattig.
God pris har de ikke fått de som sliter i åkeren. De flesteav dem kommer til å slite dag inn og ut resten av livet uten at situasjonen kommer til å endre seg for dem.
Det kan være høvelig å nevne at disse millionene av mennesker strever og sliter for det. Faktum er at de har et ufattelig blodslit hver eneste dag. Skurene de bor i blir ikke bedre, lønningene ikke høyere. Om helsa holder får de nok til å mette magen etter endt arbeidsdag. Noen ganger er det ikke så vel heller. 

Hvor ofte har man ikke hørt styrtrikingene si:
Vi har jo slitt for dette?
Ubegripelig grådighet legitimeres med det munnhellet.



Å si at de fattige sliter atskillig mer er vel neppe en for drøy påstand.
Verdens fattige ønsker seg langt vekk fra fattigdommen...
Til noe annet, en mer rettferdig verden.
Kanskje en veden med det grunnleggende dekket, og litt tid til bare å være menneske.
Stirre i femte veggen.
 Hva vet vel vi ?
Egentlig?
Vi er forskjellige menneskene, men vi er jo også grunnleggende like i utgangspunktet.
Det er livsvilkårene og livserfaringene som blir ulike alt etter hvor man holder til på kloden.

Tid er en gave, som noen av oss er forunt.
Åndsnærvær til øyeblikkene i sitt eget liv er ikke nedtegnet som artikkel i menneskerettighetserklæringen.
Heldig den som evner øve seg på å leve for øyeblikket alle sine dager.

Noen kaller slike stunder det gode liv, andre ser det mer som luksustid til refleksjon.

Enkelte har råd til og kan kjøpe seg den friheten, andre har dårlig helse og "bare får" bare har litt mer tid enn de som henger i strikken.
Her i Norge har vi det i alle fall sånn enda.
Ingen blir satt ut i skogen for å dø, eller sent til fattighuset etter almisser selv om en har fått seg en diagnose eller femten. Luksus kan det vel ikke kalles for den gruppen, men en diagnosebetalt frihet fellesskapet i et fungerende sosialdemokratisk system kan innvilge.
Hurra for det!!!

Egentlig ikke noe å være misunnelig for som frisk. Som det innimellom kan late til at noen er.
Jeg har hørt uttalelser i den retningen mer enn en gang.

Av og til kan det likevel være nyttig å minne seg selv om at det er "stor forskjell på far og katten" også i denne delen av verden. I Norge.
Det er i ferd med å bli store forskjeller her også, men den den delen som ikke er "folk flest", er ganske stille.
Noen av oss bor ikke i villaer og enorme eneboliger, ikke har vi en pengebinge å bade i,
ei heller drømmer vi om det.
Vi tillater oss å være tilfredse med litt mindre.
Til å med å ha det godt selv om vi er kronikere.
Den som har oppfylt de fleste trinn i Marslow's behovshirearki har faktisk friheten til det valget.
Dessuten så kan vi ingenting ta med oss dit vi går.
"Satt ut", men ikke stakkarslig likevel. Ikke uten verdighet. Slik er det om sikkerhetsnettet fungerer.
Ønsket om livglede i stedet for livslede er dog sterkt til stede sykdommer og annet snadder til tross. Livsglede er vi så heldige at vi har store mengder av, og det på tross av manglende dollar eller euro,
eller var det kroner?
Fattigdom er et vidt og relativt begrep, men kun for oss som har de grunnleggende behov dekket, og menneskerettigheter i bunnen som ikke er der for alle som materielt sett regnes som fattige.
Det kommer jo alltid an på hva en måler hver enkelt opp mot.
Uføretrygd er alltid å være fattigere enn den som har helse til å være i full jobb.
Å leie bolig gjør en i Norge, alltid fattigere enn å eie.
Men, sammenlignet med verdens virkelige fattige er de fattige i Norge rike.
Diskrimineringen i det norske leiemarkedet skal jeg ikke ta opp akkurat nå, heller ikke det usanne "sannheten" om at alle kan kjøpe seg egen bolig. Eller at en eller annen politiker, eller helst mange, snart burde se til nabolandene på systemene som der finnes for å dekke opp behovet for en anstendig permanent bolig til ditto pris. I tidligere norske tider fantes det anstendige leieboliger i Norge også.
De forsvant "bare" i løpet av åttitallet.
Det handler ikke om diagnoseboliger dette her, men at det faktisk finnes mennesker som ikke har høye nok inntekter til å kjøpe seg inn i et boligmarket som for lengst har gått bananas.
Noen er for eksempel bare singel, og ikke direktør, bare en vanlig arbeider på for eksempel Rema 1000, eller en ung deltidsansatt kvinne i helsevesenet... Eksemplene er mange om en bare begynner å rote litt rundt.

Men, tilbake til der jeg begynte tanketumleriene denne novemberdagen:
Ok, de som vandrer langs veiene ute i verden. Jaget av sted med bare et lite knippe, de har det værre enda.
Det spiller ingen rolle om det er naturkatastrofer eller krig, eller noe annet som har jaget dem ut på beina.
Faktum er at de er enda fattigere enn Norges fattige.
Det er et faktum at folk dør og dør og dør hele tida, fordi de er fattige.De sulter ihjel. De dør av sykdommer vi for lengst har funnet opp medisiner mot. Brorparten er barn.

Som sagt: Det er forskjell på far og katten.
Materialisme ja...

Kanskje det eneste målbare her i Gnore. 

Kanskje det eneste "folk" virkelig lever for.
Her mener jeg.
Det virker i alle fall sånn innimellom.

Siden en stor del av den norske folkesjela ser ut til bare å ville ha mer, og det er ikke snakk om å endre livsstil for at medmennesker på andre steder av kloden skal får det grunnleggende i boks.

De er jo så langt borte, og de må ordne det selv, og dessuten gir vi jo uhjelp nok osv...!

Man skaffer seg større og større lass ting og tang.
Er det virkelig ikke noe annet som teller?

Den som ikke lærer det er sånn det må være får greie seg selv.
Finnes det ingen nåde et sted, eller snev av apetitt for det motsatte?
Vi er noen som synes det er er mer interessant å reflektere over hvem en er tenker.
Fattigmannstrøst, sier de grådige(Les: noen rike).
Noe de som ikke har noe sier for å holde det ut, sier de.

Sånn er det, og sånn vil det alltid bli basta, sier de.
Verdens økonomiske orden er jo sånn pustes det ut i samme åndedrett. Det er bare sånn det er!
Det skurrer!
Det skurrer!
Det skurrer!
Her er så underlig!
Det økonomiske systemet i verden er kun en ting: Uretferdig. Ubegripelig, ufattelig, umoralsk urettferdig for den fattigere delen av verdens befolkning.
Årlig dør sånn rundt 18 millioner på grunn av denne ordningen.
Som vestens borgere har vi vår del i det.
Man kan toe sine hender, si vi ikke skal sone og svette fordi vi bor her.
Mulig det er noe i det, hver enkelt av oss har jo ikke funnet opp dette systemet og sånn.
På den andre siden, hva skal vi gjøre da?
Gi blaffen, fortsette som før.
Gi gass, gi gass, tut og kjør!
Lukke øynene for enkeltsjebnene som ligger bak siffer av ubegripelig lidelse og nød.

Det heter at eier man mer enn 9 ting, eier tingene deg.

Etter den målestokken er de aller fleste fanget i tingene her på berget.

Akkurat det er en helt unødvendig diskusjon å begi seg i veg med.
Disse mer enn 9 eiendelene definerer de fleste av oss inn i verdens overklasse.
Der defineres vi sett utenfra, og der definerer vi oss selv innenfra.

Man eier ergo er man.

Noen ganger stopper jeg opp, og undrer meg over hva som er nødvendigheter.

Ok, det er kaldt om vinteren så man trenger tak over hodet, mat, klær og hygiene.

Fred og ytringsfrihet er nødvendig.

Nok søvn på et trygt og varmt sted.

Trenger man strengt tatt så veldig veldig mye mer?

Synnøve Sætrum

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/menneskerettigheter/internasjonale-menneskerettighetssysteme/norges-mr-forpliktelser---regelverk-og-t/sentrale-rettigheter.html?id=449368

http://www.bistandsaktuelt.no/Nyheter+og+reportasjer/Arkiv+nyheter+og+reportasjer/Ny+m%C3%A5lemetode+gir+flere+fattige+i+verden.201442.cms

Adjø solidaritet...

ABC-nyheter forteller meg at 78,4 milliarder i staskassa er langtfra nok skal man tolke direktør i Petoro riktig. Enda det er 900 millioner mer enn på samme tid i fjor. Kjell Pedersen sier det bak tallene ligger et kraftig fall i oljeproduksjonen fra de store modne feltene (hva nå enn det er), og at utviklingen i investeringene viser at aktiviteten ikke ble oppretholdt som planlagt.
Produksjonsnedgangen skyldes i stor grad flere omfattende vedlikeholdsstanser enn vanlig. Petoro-sjefen synes også det er urovekkende at antall nye produksjonsbrønner som bores på noen av de største oljefeltene, er halvert i løpet av de siste åtte årene.

Han er med andre ord ikke fornøyd med tallene i årets olje- og gassportefølje.
Bla...
Bla.....
Bla........
Bla...........
Bla................

Vel, vel. Undertegnede er ikke god på budsjett- og regnskapsmessige detaljer.

Det får noen som kan de sakene heller uttale seg om.

Likevel må det være lov å ytre at noe skurrer veldig i en vanlig dødelig sine ører når man leser slikt.

Når man forsøker seg på oversettelser dette til mitt menige ordforråd dukker følgende tanke opp: 

Ingen bombe at det tas opp mindre olje. 

Er det ikke den vegen det går?

Og, er det ikke sånn at det en dag tar helt slutt?

Jeg tenker på et gammelt  munnhell som sier man ikke skal selge skinnet før bjørnen er skutt.

Jeg merker meg forresten at det er helt tyst om situasjonen i Pakistan. Flom og sånn mener jeg. Som om det ikke eksiterer eller har eksistert.
Det er og blir så underlig.

 Haiti ligger fortsatt flatt.
Anslagsvis 583 mennesker døde av kolera akkurat nå.
Unnskyld språket, men det må jo fortone seg som et helvete for de menneskene som stadig lever med konsekvensene av katastrofen et lite stykke tilbake i tid bare.... I alle fall er det nærliggende å tenke seg det.

Mye mer helvete enn det de gjennomgår x-stortingsrepresentanene som sitter i retten disse dagene.
Helvete er vel også en relativ størrelse eller hva?
(Jeg forhåndsdømmer ingen, bare så det er sagt!!!!).

Det var bare det med fokus igjen.

Haiti dukker stadig opp i hodet mitt.

Egentlig ikke så underlig, når man tenker på hva som har skjedd der nede.

I den grad det er mulig å forestille seg sånne altomfattende katastrofer.

Er det noen som kjenner dagens tilstand i det muslimske Pakistan?
Spørsmålet dukker stadig opp her på den indre skjermen.

I Norge diskuterer vi nemlig "for få" milliarder til statskassa, og da er det vel bare rett og rimelig at ofre for flom og jordskjelv får styre med sitt der de er.
Eller?
Verden er og blir forunderlig for meg.

Det er mye jeg ikke forstår.

Dog forstår jeg at det er noe med fokus som er riv ruskende galt.

Anerkjennelsen av vi er mennesker på den samme kloden, med et menneskelig ansvar for hverandre, er lysår unna( Solidaritet het det da jeg vokste opp på 70-tallet. Det var et godt ord, som handlet om medmenneskelighet og å bry seg om andre enn seg bare seg selv.).
 .

Vi sitter jo her med "alt for få" milliarder, den rike adelen på kloden.
Ikke å undres over at de fattige som kan vandrer illegalt over den tyrkiske grensen og inn i Hellas.
Det er jo i denne delen av verden mulighetene for et bedre liv, og pengene befinner seg.

Det vet de, selv i det fattigste strøk. Alltid står det en tv og durer et eller annet sted.

Ikke til å undres over at mange får drømmer om et bedre liv, og reiser seg og går.

Mennesket har jo alltid gjort det når tilstandene rundt en selv blir for håpløse.
Overlevelsesinnstinkt heter det.Man trenger ikke være professor for å begripe det.
Noen ganger er det nok med alminnelig sunn fornuft.

Men, bryr vi oss egentlig?

"Adjø solidaritet", er jo skrevet om igjen og om igjen og om igjen i blod, og død, og likegyldighet

(eller var det kontanter) for lenge siden.

Jo da, det strømmer ut mange penger fra den norske staten i form av uhjelp.
Det er vel og bra.

Men, erkjennelsen av at man må gjøre noen store grunnleggende forandringer i hele verdensøkonomien for at alle skal få nok, den er der bare ikke.

I alle fall ikke som politisk praksis.
For det er det det må være om noe skal endres.

Store forandringer i praktisk politikk.

Etikk alene holder ikke.

Synnøve Sætrum

Insomnia og djevelen holder stearinlyset...

Vintertid med insomnia, og djevelen holder visst stearinlyset.

Djevelen er mest djevelsk når han er respektabel.

Tumletanker og kaosknuter.Trøtt som en dupp, men ikke faen. Ole viser seg ikke. Vri seg mot puta.

Savne selskap. Tenke på noe hyggelig. Telle elefanter og kameler, men nei.

Det virker simpelten ikke.Sammen later til å være det eneste gode stedet. 

Der man absolutt ikke er når det trengs.
Bare å kaste vekk dyna og finne en ny kopp te. Vente til utmattelsen tar helt over.

Kjip er den som kun tilbyr smultringens hull til en venn...

Det var visst noe mer man skulle sagt i sakens anledning.

Gi seg omskrivninger og redigeringer i vold?

Nei, ikke det heller.Selvros og stolthet er som kjent narrens egenskaper, ikke bloggerens.

Signe vintertida, signe stearinlysene i mørket, og støv og lorts forsvinning i krokene sier de vise.

Det totalt meningsløse vissvass sier vi andre.

Nå kan man skikkelig trekke pleddet over hodet, og kose seg utenfor alt det grelle i dagens lys.

Snu døgnet litt og sove lenger om morgenen. Være menneskelig.

Sove og sove og sove og sove.

Ikke se maskene ordentlig i stearinlysskinn.

Maskene forteller jo mer enn et ansikt i følge salige Oskar W. 

På den andre siden ser man jo akkurat det man vil se, og passer på hvor man retter blikket.

Man er hva man ser.

Signe stearinlysene, og motet til å være så trøtt, men likevel pip våken mens djevelen holder.

Novemberkveld

Siden jeg lever i internettes tidsalder, dvs. leser nettaviser, blogger og er på Facebook for å nevne noe later det til at kveldene mine noen ganger går enda fortere enn før.
Svisj-svusj så har tyven tatt et par timer jeg ikke hadde regnet med.
Ok, det er ingen som tvinger undertegnede til å holde fingrene vekk fra "logg av"-knappen. De ville bare liksom ikke dit.
Etter å ha lest "Vi trenger ikke Gud. Ei håndbok i ateologi.", kjente jeg meg fylt opp til randen av ny kunnskap, og fikk vel en hang til det heller kunnskapsløse ei stund.

Kong vinter er jo også på plass.Verden høres stille, og ser enda stillere ut.Rosebusken min stikker likevel grønn opp av det hvite, og står enda på sitt.

Enda er det ikke bekkmørkt de fleste av døgnets timer, men novembertrøttheten har seget på.

Det er kjørlig, men ikke noe grønngult nordlys å se likevel.

I kveld så jeg derimot snøskrapa utenfor på plassen for første gang vinteren 2010/11.

Jeg synes nettopp jeg måkka unna "kubikk" med katteugg etter forrige vinter.

Men akk...Det var i begynnelsen av april.

Kommer liksom ikke utenom det.

Heller ikke her i sør.

Ï kveld viser det minus 4 utenfor.

Bilen har nok et dryss himmelsk korrektur, et lite halvår etter at den forrige motstridende slapp taket. Jeg tror jeg får anskaffe frakk, så den ikke får for mange frostskader denne vinteren. Spåmennene og damene sier jo det skal bli den hardeste på all den tid, om sånt skal telle.
Saltingen av vegene derimot...det teller!

 

Hukommelsen min forteller meg at det er bare en drøy måned siden jeg svettet mine arme dråper, og litt vel mye for min smak på Rhodos.

Tenkte det der, og jeg tenker det her:

Det er totalt forskjellige verdener på den samme kloden.

Jeg har hørt det er minus tolv der jeg vokste opp.

Har glemt det var sånn der, eller kanskje ikke egentlig.

Bare hvordan det var.

Egentlig.

Barndommen er fjerne greier.

Kvelden er gått til enda mer nett.

Drømmerier om båtferie på Nilen, eller i Karibien, eller enda noen andre steder med varme.

Tro om det finnes noe selskap der ute? Noen andre drømmere som kunne tenke seg en ekspedisjon?

Tankene flytter seg vekselvis dit arvingen befinner seg for å legge ut på sitt livs seilas.

Ut fra et kysten i Portugal i morgen. Brasils kyst en gang i desember.

Den store Atlanteren mellom der og der.
Jeg forsøker å la være mammatanker om bommen og haien og stormer og tyfoner og mann over bord. Det er det der med å akseptere de ting man ikke kan forandre. Men, aller mest reiser jeg med eventyreren, er begeistret og fryder meg. Skal bli artig å lese reisebrevene.

Kanskje jeg skulle mønstre på ei lignende skute på mine halvunge dager?
NEI. 

Det holder med å drømme noen drømmer mens tida bare går en helt vanlig novemberkveld i 2010.

Synnøve S

http://www.youtube.com/watch?v=gp0ST_jbwKM

Tekniske problemer med regnskapet

Han venter og venter utenfor.

Venter på at portene skal åpne seg.

Time etter time.

Dag etter dag.

Uke etter uke.

Måned etter måned.

År etter år.

Så, uten at han visste det er han blitt gammel. Hvorfor har han bare ventet?

Hvofor fortalte de ham ikke at livet er ei eneste lang ventetid som til slutt bare forsvinner?
I ei seng, i en leilighet i Gnore nasjonen.

Tingenes iboende realiteter for enkelte, i verdens beste land å bo i.
For det er det, er det nettopp blitt kåret og sagt ennå en gang...
Så kan vi slå oss på brystet, og toe våre hender.
Vi har skjønt det, fått det til. Er det rart innvandrerne står i kø? Høyadelen i Nord-Europa er så fast ein borg.
Landet hvor noen ligger døde i 2 år, fordi kraftselskapet ikke får inndrevet strømregninga.
Om svart er svart og hvitt er hvitt er siste ordet sagt, og dermed basta er det man hører fra den kanten.
Umulig å tenke seg at det kan handle om liv eller død.

Merkelig nok sjokkeres man ikke over nyheten. Bare konstaterer det groteske bildet på ståa her på berget.
Grådigheten inn alle veger.
Tekniske problemer med regnskapet.
Skal la være å nevne festivitas og annet snadder de høye herrer og noen damer bevilger seg på strømregningbetalernes alter...

Synnøve Sætrum

Hodepine...
Migreneanfall...
Snø...
Vinter...
Frost...
Varm kaffe på bordet likevel...
Musikken spiller lavt på anlegget...
Blues...
Men, ikke faen om jeg trekker dyna over hodet...

Synnøve Sætrum

Velge side med den svakeste i en konflikt

Mitt liv som ung, er gått over til mitt liv som halvung. Eller halvgammel.
Kroniker, men ikke stakkarslig og eller stusselig.
Alltid noe som kunne vært værre.
Den som greier holde tunga noenlunde rett i munnen og ha et visst perspektiv har mer enn de fleste.

Det er som med glasset.

Enten er det halvfullt, eller så er det halvtomt.

To be or not to be...

Ute ruster den norske naturen seg til nok en vinter.

Det er allerede ganske kaldt, og det kommer garantert til å bli kaldere.

Det er som med verden.

Den blirogså  kaldere og kaldere..

Festning Europa later til å bygge høyere og høyere murer.
Hellas får støtte til å holde de som kommer gjennom Tyrkia vekk i to uker.
Etterpå er de overlatt til seg selv igjen.
Uten synlige ressurser til å håndtere alle menneskene som av ulike grunner er på vandring.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Det er mange ute på veiene i verden.

 Jeg tenker:
Vi må jo gjøre noe!

Forandre utviklingen!

Stoppe grådigheten her på fleskeberget!

Dele godene verden over!

Si det som det er: Vi har ikke nok til alle om alle skal ha like mye som de grådige.

Det regnestykket går ikke opp, men vi har nok om alle får slik at det blir anstendig.

Uten sult eller tørst, eller død av sykdommer som for lengst er funnet løsning på her på bergene hvor vi har og har og har og har og har....og tar og tar og tar og tar...
Undertegnede innkludert.
Jeg kan for eksempel bare gå klærne mine nøyere etter i sømmene og produskjonslandene, så forteller de sitt om hvordan verden er skrudd sammen for tiden.
Antakelig ville jeg ikke trodd det var meg om jeg hadde kikket inn i skapet for sånn tyve år siden.
Det hadde vært uanstendig hadde jeg tenkt da, forkastelig, slett ikke mulig. Jeg hadde ikke tort.
Jeg hadde skammet meg. Noe jeg ikke gjør nå, men helt klart burde.
Verden er forandret og forandret og forandret mens jeg har levd.
Til det bedre for oss som er så fantastisk heldige at vi er født og oppvokst på denne fredelig pletten.
For de som ikke er det, er ståa en helt annen.

FRP og andre fremmefinendtlige krefter har hylt i årevis om at vi oversvømmes av folk fra hele verden.
Særlig den delen som er mest ulik oss selv. "Alle" vil hit, i følge dem, og "alle" på gale premisser.
Skal man tro lydene fra dem og lignende er det som om rene flodbølgen av forbrytere og annet strømmer til grensene så man knapt kan puste.
Fengslene er overfylte av banditter med annen etninsk opprinnelse enn de norske, og sitter de ikke der er de alle ute og gjengvoldtar noen.
Jo da, det vil alltid være noen som tråkker over grenser.
Sånn er menneskene.
Likevel velger jeg å tro at de aller fleste er akkurat som meg selv.
Vil bare ha fred og ro, og en viss form for trygghet og lykke i tilværelsen.
Det er mange flere som vandrer mot Europa i dag enn da jeg var liten. Det er sant det.
For ikke så vanvittig mange år siden vandret Europa mot Amerika.
Kan jo være greit å minne seg selv om det innimellom.
Vi som var igjen her i nord fikk det bedre med det. Færre til å dele ressursene her.
Dessuten har vi jo.....ja, vi vet jo alle både hva vi har gjort og funnet og funnet på etterpå for å karre til oss...
Ikke at vi skal sone over det til alle tider, men det må da gå an å snu litt på flisa, til og med tenke litt nytt kanskje?

Er man forbryter om man ikke deler politisk syn med styresmaktene der man lever?
Er man forbryter om man tror på noe annet enn de som styrer?
Ikke minst:
Eller er man forbryter fordi man er sulten og uten jobb, og dermed vandrer avsted og håper på en bedre skjebne der alt dette finnes?

Med mangelen på arbeidskraft kom pakistanerne hit. Vietnamkrigen gjorde noe med befolkningssammensetningen her, like så tilstandene i Ungarn og Chile, bare for å nevne noe. Da jeg var unge kjørte noen til stasjonen for å se på den første afrikaneren som hadde tråkket ut på perrongen i den lille byen. Ryktet gikk fortere enn lyset, og det var en del skuelystne der. Siden kom de adopterte fra Korea, og gjorde noe med forståelsen for at vi er like inni, men ulike utenpå.  I alle fall om vi vokser opp innenfor den samme kulturen, og med noenlunde de samme livsbetingelsene. Det var samstemte tanker om at ingen er bedre eller dårligere enn andre, at alle mennesker er født fri og har de samme rettighetene i det miljøet jeg tråkket mine barnesko. Jeg lærte tidlig at man skulle tro på seg selv, uavhengig av kjønn, og at verdens ressurser var ujevnt fordelt. I småskolen diskuterte vi neppe imperialismens bakgrunn og mekanismer, men vi tigde ting på butikker. Så loddet vi dem ut, og sendte fortjenesten til de sultne barna i Biafra. Jeg kan huske tv-bildene og de store magene enda. De sitter brent i hukommelsen.
Svart hvitt, og jeg skjønte heller ikke den gangen logikken i at det måtte være sånn. Det eneste jeg skjønte tidlig var at man alltid var moralsk forpliktet til å velge side med den svakeste i en konflikt.
Jeg kan fortsatt ikke finne noen sak, eller situasjon der det ikke gjelder.

Bestefaren min var overbegeistret hver gang en ny sosial reform og lov trådte i kraft i løpet av 60- og 70-tallet. Jeg husker måten han klappa i hendene og frydet seg over at framtiden så bedre ut for vanlige folk.

Det er den også blitt. Norge nasjonen fant olja, og vi har vært så fattige og så få historisk sett, at vi har greid å bygge et sosialdemokrati i særklasse i verden. Selv om sånne som meg mener vi burde vært kommet enda lenger, og ha gjort mye mer er det vel et faktum at mye bra har skjedd og at vi får sørge for at det fortsetter slik. Ikke stemme folk til makta som vi rasere det hele. Gjøre de rike rikere, og de vanskeligstilte og syke enda mer varnskeligstilt og  enda sykere.

 Menneskerettighetserklæringen har fulgt meg som en slags hellig skrift hele livet.
Der står det så mye klokt og viktig, som burde være en selvfølge for hvert eneste ett av de milliarder av individer som finnes på kloden.
Sånn er det ikke, men det er fine retningslinjer å strekke seg etter.
Så var det det med å få omsatt det i praktisk politikk, ikke bare være et papir etikk.
Jeg har langt fra svarene, men jeg er sulten på en ordentlig diskusjon om alt dette vanskelige.

Synnøve Sætrum

Smultringens hull

Det er så mange slags venner, og minst like mange slags vennskap.

Eller?

Kanskje det var for drøyt?

En venn er en venn er en venn er en venn er en venn, sier livserfaringen den som evner lytte til den siden ved tilværelsen.

Den som vandrer med åpent sinn gjennom tilværelsen vet det.

Terrenget skifter etter som man går.Vennskap består.

Kart og idealer er en ting. Virkelighetens geografi en annen.

Møtet mellom teori og empiri noen ganger usymmetrisk. Teorier blir bare forenklet virkelighetsforståelse skapt for refleksjoner og systematiseringer.

Kategoriseringer.

Tankerekker og spinn.

 De forandrer seg. 

Lik det er det også med vennskap, hevder noen. 

Likevel: en virkelig venn er med hele vegen.

Uavhengig av geografi og andre hendelser.

Vandreren vet når vennskapet bare var der i navnet.

Når grunnvannet er borte tørker kilden ut. Noen ganger hender det også.

Det er trist, men ikke umulig eller uvanlig. Et fata morgana er også virkelig i øyeblikket.

Siden:

Når det ikke er mer å gi, er det ikke mer å gi.

Når det ikke er mer å få finnes ikke annet enn smultringens hull.

Synnøve Sætrum

Kjære liv jeg har det godt

(Foto: Synnøve Sætrum)

"Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått", heter det i barnesangen.

Vi lærte den tidlig på søndagsskolen.
Gjennom barneskolen, i gamle dager, terpet vi på den som takk for dagen, og uka.
Ordene og melodiene sitter i ryggmargen for endel som er sånn rundt femti.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten en Gud å henvende meg til",
er det mange mennesker som sier.
 Om det kommer fra en muslim eller en kristen går ut på det samme.
Det handler om å finne og tro på en makt større enn seg selv og menneskene.
Mange sliter med å tro, eller ikke å tro gjennom hele livet.
Ønsker seg en tro helt oppriktig, tenke at det måtte da være deilig å bare overlate styringen av livet til noen annen enn seg selv, og likevel ikke kunne "få det til". Prøver religioner og gudstro ut mot det motsatte standpuktet. Virkelig reflekterer og utprøver begge levemåter. Noen blir troende.
Andre må bare konstatere, til slutt, at det ikke går.De som har funnet ei gudtro kan si "fake it til you make it" i all evighet. Nytter ikke. Noen har bare ikke religiøse annlegg, og er motsatsen til de som har.
Og tenker: "Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klare meg med en Gud å henvende meg til".

Gud i tradisjonell religiøs forstand kan være en helt umulig størrelse.

Uten at det betyr manglende evner til å begripe at mye er større enn det lille mennesket.
De fleste har jo sett ett fjell eller ti, og hatt seg en tur eller femten til havet.
Den delen av befolkningen som har født barn, vet jo at det er null kontroll over kroppen i det sjelsettende øyeblikket. Man bare er der, er prisgitt det som skjer, vondt som bare det, en har lyst til å stikke av til det er over så vondt er det, men det er bare å henge på.
 Så det er fantastisk laget til det som er større enn en selv.

Smerten ved tannverk kan man huske, eller verken i ei brukket tå, men ikke smerten ved en fødsel.
Når en kikker inn i det lille barnets øyne første gang er smerten glemt.
Livet som er mye større enn en selv...
Det som en ukjent dag er det over.  

Døden er større enn en selv.
Et menneske kommer ut av det evige mørket, og skal tilbake til det igjen, tror noen.
Andre tror vi går et annet sted, i en annen dimensjon, eller et himmelsk rike. Til evig tid.
Kan man forstå en evighet?
Eller viser man ingen ydmykhet eller takknemlighet om man takker livet i seg selv framfor en eller annen gud?
Selvgåenhet er neppe synonymt med utakknemlighet. 

Om en ikke tror på ei makt større enn seg selv, ikke er relgiøs i en eller annen forstand kan en likevel nære sterke følelser for inspirasjonen, vennskapet, lysten, kroppen, femininitet, maskulinitet, seksualiteten, bøkene, friheten, kjærligheten,intelligensen og fornuften for å nevne noe.
Religionene blir av mange sett som en sterk motsetning til disse sidene ved den menneskelige eksistensen.
I boka  "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi"  utrykker forfatteren og filosofen Michel Onfray :
"Kristendom, jødedom og islam deler alle samme hatet: Hatet mot fornuften og intelligensen, hatet mot friheten, et hat mot alle bøker i en boks navn, hatet mot livet, hatet mot seksualiteten, mot kvinner og mot nytelse, hat mot det feminine, hat mot kroppen, hat mot lystene".

Det kommer alltid an på ståsted, ingen lever i vakum. Øyet som ser vil alltid være avgjørende. Bakgrunnteppet for den enkeltes tanker henger der.Det går det ikke an å komme utenom.
Bortforklare. Forsvare.
For meg er friheten til å velge ståsted det aller viktigste.
Min tanke er fri!
Tro og troshandlinger er så mangt ,tenker lille jeg.

Må tro alltid være forbundet med ei makt større enn seg selv?
Osv.
Osv.
Osv.
Osv.

Uansett: Kjære liv jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått!

Synnøve Sætrum




http://www.alternativ.no/Nyheter/nevroteologi.html

Aldri si aldri...

Aldri for seint å ta til vettet heter det, men gjør jeg det?

For man skal jo aldri si aldri heter det også.

Dagen i dag har jeg hatt sammen med et av de kjekkeste medmenneskene i min tilværelse.
Velsignet heldig er den, i dette tilfellet meg, som har gode mennesker "på laget"...

Jeg har sunget i kor, og som ikke det er nok så har jeg vært på teater.

Sett og hørt på Frikar.

Helt knall ja, for å si det begeistret.

For det er det jeg er.

Dette flotte livsinnholdet til tross, så måtte jeg tenke på mobiltrollet der jeg satt i teateret.

Jeg kunne ikke skru den av.

Det kan nemlig ikke den som ikke aner hvor noen av kodene er.

Hvor gjorde jeg av den eska for godt over ei uke siden?

Stressa var jeg, og med det følger de heller distre handlingene...

Sånn er det å være avhengig ...

av at teknologien skal funke...

Takk for flymodus som sperrer for mottak av signaler og ødeleggelse av teaterforestillinger.

 I dette tilfellet måtte det beste være bra nok.

Sukk...

Tre uker tok det før jeg fikk tilbake mobilen.

Jeg hadde ei forsikring som sikkert ikke lønner seg, og måtte vente på maskinen dag ut og inn.

Ved første purring var den ikke sendt fra Netcom.

Ved andre purring forstod jeg at den ene hånda ikke visste hva den andre gjorde der på bruket.

Etter å ha snakket med en fem seks ulike personer ble jeg forsikret om at den nå var beordret til riktig adresse fra riktig lager.

Jeg fikk endog ordrebekreftelse prompte pr. epost, og følte meg beroliget.

Det varte og rakk enda ei uke.

Da jeg dro etter pusten og etterlyste den nye Nokia-en (...bare en helt vanlig mobil...kanskje det var det som var problemet...ikke ipod eller iphone eller hvadetnåheteraltsammen...)dro stemmen i den andre enden et smil og sa:

"Den ligger på Bunnpris Stray".

Med hentenummer skrevet på en lapp durte jeg i veg.

Til min store lettelse forstod jeg at saken ikke måtte lades i 17 timer før bruk.

Teknologien har gått videre siden sist dinosauren kjøpte noe slikt.

Lykkelig kikka jeg ut av bilvinduet for å starte vegen hjem.

Man må jo ringe for å aktivisere Sim-kortet.

Godt jeg enda har en fasttelefon.

Ingenting her i livet er enkelt...Hørte jeg noen kremte om noe annet?

Pang!

Varebil med tilhengerfeste inn i høyre bakskjerm. Ikke så stort merke, men dog merke.

Jeg hadde ikke fotoapparatet ferdig på mobilen, men vi ble enige der i sprengkulda og mannen skrev under. Hadde han mukket så vet ikke jeg. Han rygget og jeg stod alldeles stille.

Rygger man så rygger man så rygger man...

Stress!

Her har jeg utelatt min egen fekting med armene og andre morsomheter.

Er det noe jeg blir stresset av så er det kollisjoner. Særlig når jeg blir rygget på.

Det var andre gangen med den bilen.

Sjåføren i den andre bilen hadde mobilen i orden og fikk fotografert bulken.

Jeg har enda ikke fått taksert, men det løser seg....

Mobilen er i orden, og da rekker jeg våkne i morgen før bilverksted og forsikring er stengt.

Kanskje det er best å ta det første først. På sånne steder har de enda ikke svarmenyer med syv åtte valg med fire til seks undergrupper på hver.

Samme hvor man trykker egentlig.

En ender alltid i den der "du har tastet feil, rykk tilbake til start".

Jeg kan bli passe krakilsk av mindre.

Det hjelper ikke med Madrugada.

Slutt med det der, pliiiiiis!

Alt i alt kunne jeg jo tatt til vett og sluttet med mobil. Jeg greide meg jo godt i tre uker uten.

Tiden ble mer sammenhengende, og jeg hadde ikke direkte bestråling om natta.

Oppdaget at jeg har tre andre vekkeklokker, og at de fungere alle sammen.

Dessuten har jeg skjønt jeg må tilbake til vanlig adresse- og telefonbok.

Sånn som man skriver for hånd. Man mister jo alt om mobilen forsvinner i skogens bunn.

Det er for mange som ikke finnes på 1881 og sånt lenger.

Telefonkatalongen synes å være fordums medie, og "Ditt disktrikt" inneholder ikke stort.

På den andre siden, så er alle jeg kjenner organisert rundt mobil.

Facebook holder slett ikke i alle sammenhenger.

Jeg innrømmer uten å blunke "redselen" for å bli satt utenfor.

Den sitter dypt.

Tenk om jeg skulle gå glipp av noe... he he he...!

 Jeg liker det ikke noe særlig, men sånn er det.

Synnøve Sætrum

PSSSSS....

(Mia kan du sende meg mobilnummeret ditt, du finnes ingen steder, jeg får ikke tak i deg....!)

Det er mange ute på veiene...

Der skytes fortsatt i Malmø, og de som har renter skal være i rus i lang tid, sier nettavisen.

Det er vel neppe årsaken til skytingen og drepingen i Ciudad Juarez vil jeg tro. Verden går sin skeive gang av hengslene,helt uavhengig av mine betraktninger. Dessverre for de som er på vei under torva.

Noen forlyster seg med bloggerier, andre stjeler ambulanser.Noe skal man jo finne på for å gi livet mening og innhold. Smaken er så forskjellig ser jeg.

For å si det litt Zapffe-aktig, så er ett helt sikkert:

Det er veldig langt fram til en verden der all sosial urettferdighet er opphevet, og alle "elsker" absolutt alle. En verden der ingen tragedier er å skue og dødeligheten er historie.

I dag er det uansett innsamlingssøndag.

Tv-aksjon som jeg har tenkt å støtte. 

Jeg skal ut på skogsveien med hundene, og kan takke for at jeg ikke er der fordi jeg er flyktning.

Gode varme sko har jeg på beina. Klærne mine er like så. Jeg koser meg på tur, og har et mål med den. Dessuten skal jeg hjem igjen etterpå. Å ha et hjem er ikke en selvfølge. Selv om det burde vært det for alle. Det er mange ute på veiene. Uten bestemt mål med turen, og de kan ikke bare snu og gå hjem igjen om de roter seg aldri så langt vekk...

Sånn 42 millioner mennesker er det her på jorda, sa tallet jeg akkurat fant.

Ufattelige skarer med medmennesker som har måttet gå fra alt.

Det kan vel ikke være noen som helst tvil om at de trenger hjelp.

Mye hjelp.

Det er mye jeg kan takke for. I det hele tatt så er jeg stått helt uthvilt opp. Jeg har medisiner i skapet som holder sykdommene mine i sjakk. Kaffen smaker fortreffelig. Stearinlysene som brenner rundt meg gir fred i sinnet. All litteraturen står fortsatt på plass i alle hyller. Fatimas gode øye kikker mildt på meg fra veggen. Det finnes ikke drama i min verden. Priviligert er den som kan møte dagen med total sinnsro.

Synnøve Sætrum

Aksjonslederne for Flyktningehjelpen

Is på bilen!

( 16.oktober 2010. Foto: Synnøve Sætrum)

Livet leves innefor mellom rommenes fire vegger. Litt trangt, men det går. Begrensninger gir rom for å treffe valg. Danner problemstilling man kan jobbe fram mot for å få løst.

Ordet trangt gir et behov for å bryte ut og jeg tenker på Houdini. Utbryterkonge kunne han ikke vært uten trange rom og begrensniger. Hadde ikke vært mulig.
Det motsatte av å være stengt inne, er å være ute i det fri. Være i frihet i de uendelige landskap. Ubegrenset frihet derimot, gjør et hvert arbeid utenkelig. Eller hva?
Hva er arbeid, og hva er det ikke?
Skrape is av bilen er arbeid...

Is på bilen!
Rrrrrrrrrrrrr...
Is på bilen!
Jeg satt jo nettopp utenfor i varmen og hørte på fuglesangen. Nå sitter jeg inne med dampende kaffekrus, og tenker på at jeg snart, og tenker det er godt jeg har fått lagt om til vinterdekk.
Det blir kaldt her oppe i høglandet før jeg får snudd meg.
Ok, jeg skal ikke ta hele regla om snø og spaden og jeg enda, men jeg gleder meg ikke.
Jeg er et lysmenneske. Den lyseste årstida er ugjenkallelig slutt.Det er bare en måned siden jeg enda vandret rundt i olivenlundene. En annen verden. Umulig å forstå selv om jeg lukker øynene og stikker nesa ut. For det jeg kjenner er kjørlig. Ikke 33 i skyggen. 
Om en liten måned er det mørketid her nede i bunnen av bakken...


Synnøve Sætrum

SELV MISFORSTÅELSER

Noen ganger misforstår man bare. Totalt. Frekvensen er en annen, språket kaudervelsk. Det nytter ikke. Blindfeltet er for stort. Distraksjonene for mange. Man er rett og slett ikke på nett.

Ingenting å hente. Bare å gi seg, man forstår ikke hverandre likevel.

Andre ganger er det bare tilsynelatende ulikheter. Når de riktige spørsmålene blir stilt, og diskusjonen og refleksjonen går sin gang. Da lytter man og lærer og avklarer og finner tilbake til nettet. Så herlig det er når det "swinger" riktige vegen.

"SELV MISFORSTÅELSER ER INTERESSANTE,

hvis de oppstår mellom mennesker som forstår hverandre",
uttalte Håkon Bleken.
Godt sagt tenkte jeg.
Det er sant det.
I alle fall for meg også...

Synnøve Sætrum

DEN SOM BARE BRYR SEG OM HVA SOM ER PENT...

(Tortur i Irak)

  Burgundre nye tøffelsokker fra Aalborg har varmet føttene siden jeg stod opp for et par timer siden. Fred og frihet preger sinnsstemningen her jeg sitter, og er takknemlig for alt godt som har vederfart meg i uka som gikk. 

Jeg valgte en tur på det danske fastland den store torsdagen i sørlandets shoppinghistorie. 

Ingen velkomstparaplyer ville under noen omstendighet fått meg til å stille i bilkøen til og fra IKEA.

Jeg kjøper mine på solens øy, bare så det er sagt.

Der selger de verdens beste. Helt vrengfrie. Paradoksalt kanskje, men hundre prosent tilfelle.

Bare ta en tur ned og se.

Sinnsroen er intakt lørdag formiddag.

Brød, smør og dansk salami til kaffen.

Ja, smør. Dansk smør til og med, du hørte riktig.

Det er jo helga for f... .

Andre kruset med kaffe står sirlig oppmasjert ved siden av tastaturet.

En munnfull her og der skjerper hjernen.

Antakelig ikke noe vitenskapelig hold i akkurat den siste, men det er sånn det fungerer for undertegnede.

Carpe diem, eller avisene både i papir- og nettformat.
Akkurat nå, som jeg hadde det så greit, sniker den store stygge verden seg på.

Jeg leser så øyet blir stort og vått. Det er mye å vemmes over i verden i dag også.

Man kan falle om man er ordfører. Bli politisk hatobjekt.

Tøffe tak for den som står på barrikadene.

 Det har en gammel raddis alltid visst. Ikke noe nytt under solen i så måte.

Pent er det kanskje ikke, men har politiske realiteter noen gang tatt høyde for estetikken?

At menighetene har kaos i listene over de tilsluttede kommer heller ikke som noen bombe.

Det er så mye annet snusk i de kretsene. Har jeg både lest og hørt.

Så en guttunge her, eller jentunge der...

Hva betyr vel det for fintellingen?

Kalkuleksien tar ikke hensynt til sosial tilknytning.

Ok, mulig jeg trekker det litt langt, men...!

Ikke opprøres jeg over at hus på 28 kvm og utedass går til 3,2 millioner.

Tvert i mot liker jeg at det slås opp på førstesiden av lokalavisen.

Sånn er virkeligheten faktisk. 

Estetikken (Eller var det etikken?) glimrer med sitt fravær.

Realitetene fortsetter sin skeive gang med solen, helt uanfektet av rekkene med hoder i sanda.

Noen undrer seg over at alle ikke har råd til å kjøpe hvasomhelst hvorsomhelst.

Det gjør ikke jeg. Mange får faktisk ikke lån engang. Heller ikke under de værste jappebølgene.

"Da er det jo bare å leie" ytres det et øyeblikk, mens et lyst hode er trukket opp fra sanddynene.

 Jeg har vært i leiemarkedet såpass mye at jeg ser hva som tilbys av kummerligheter rundt omkring. Estetikk har man ikke hørt om. Ikke folkeskikk heller for den saks skyld.

 Den som bare bryr seg om hva som er pent, har misforstått det aller meste.

                    Hvordan det er med innsovningsmedikamentene skal jeg ikke ha sagt noe om.  

Uansett handler det om å karre til seg. På andres bekostning!

I Santa Barbara er det fare for at man ender som et lite vakkert lik som surfer.

Haiene liker seg nemlig også i de farvann.

Antakelig mener de amerikanske myndighetene noe om det, men hva vet jeg ikke.

Estetikken dreier det seg neppe om i den saken heller.

Derover har man jo tradisjon for å ignorere det som ser mindre pent ut.

Den som bare bryr seg om hva som er pent kommer kommer ingen veg.

Kanskje det er derfor man utsetter fanger for elektrosjokk, voldtekt, mishandling og til og med drap.

De høye herrer beordrer det sågar nedover i rekkene.

Skruppelløst synes det, og noen utfører sakene uten et kny.

Er fangen iraker eller afghaner eller noe annet vører man ikke skjønnheten må vite.

Ok, det blir kanskje litt dystert dette her.

Da kan jeg jo trøste meg selv og dere andre med at i dag er det lykkedagen.

Man kan motta 250 visittkort alldeles gratis.

Visaprint lover med store bostaver.

Bare å nette seg inn. Lese de små bokstavene kan man sikkert også.

Åkke som:

Der er det til om med muligheter for å bry seg om hva som er pent.

Ha en fortryllende vakker og torturfri lørdag. 

Synnøve Sætrum

KJØNNSLIVET HAR DEN HAKE

KJØNNSLIVET HAR DEN HAKE

at når det er på sitt beste, altså midt i nytelsesfylden, så er det

oppfylt av bare en eneste ting: Nytelse, nytelse.

Alt annet er uvesentlig, og direkte ødeleggende for nytelsen.

I motsetning til Goethe kan den store erotiker si:

- Alt menneskelig er meg fremmed.

( Håkon Bleken )

Sommer er gått over til vinter...

Man har da hele livet hørt at kvinner er kvinner værst og stått steilt i mot vitenskapsløs stigmatisering. Noen steder går alltid grensen. Du grøsser fortsatt når du hører det. Nekter å være med. Lev og la leve tenker du og slår med nakken. Det har du alltid gjort, og det ganske så tydelig for den som har øyne som ser. Noen kvelder falmer skråsikkerheten bitte litt. Noe uforståelig registres...
Det blit tyst i rommet fordi du kommer inn, og der sitter syv åtte kvinner rundt bordet. De er venninnene dine alle sammen.
Hyssss.... i det du viser deg i døråpningen.
Var glammet av stemmer og latter i gangen noe du innbilte deg for et øyeblikk siden? 

Og etterpå i trappa:
Tisking og visking bak ryggen på deg, lik den første frostmorgenen du våkner til.

Undre seg litt mer.
Du satt da og koste deg i varmen.

Ingenting blir sagt men man kjenner det på temperaturen.
Det som var sommer er gått over til vinter, og du skjønner bare ikke hva som har skjedd...
Er kvinner kvinner værst?

Synnøve Sætrum

Nesten helt vinter...

Jeg har hørt rykter om snø en tidlig morgen før i uka. Mens jeg sov.

Siden har jeg måttet konstatere at det nesten er helt vinter her i bunnen av bakken (får slutte kalle det dumpa for det er det jo ikke...vi har jo ei heil flate å bo på her i borettslaget). Snøen kom i ett tynt lag i går, og det er is på vegen utenfor i dag. Så det minner så utvilsomt om noe jeg har erfart før.

Kan ikke ut i den vante bakken med hundene uten pigger...De vokser som kjent ikke rett ut av beina. Jeg må lete etter vintertingene litt. Hadde jo ikke tatt helt vinter.

Drømmer om et sted nærmere kysten når det er på dette viset.

Men, ok... Tatt i betraktning verdens elendighet og i det store og hele får jeg tie for denne dagen...

Jeg er, for å si det med noen andre sine ord (nesten) tross alt ikke fange på veien.

Dessuten "to be or not to be"...

Ha en god vinterdag.

Synnøve Sætrum

Variasjoner over det som er sjelsettende øyeblikk...

(Foto: Synnøve Sætrum)

Høsthimmel lik gull i solnedgang.Det gyldne lyset tegner verden i gull. Trærne står der i stille lykke og tier under den, og minner om evigheten.Skumringstimens sjelsettende øyeblikk gjennom generasjones vandringer under himmelen.

Fra sola står opp til en kryper under fellen i tussmørket er den vanlige tralten i gang.

Det som gis her enkelt av tilmålt tid. Væren. Senit.

Stadig underlagt evigvarende forandring på odden av kniven.

Veldig lett å glemme om man ikke gjør seg bevisst eksistensens forgjengelighet.

Livet har et slags ugjennomtrengelig slør som stadig utfordrer, men demper sårbarheten. 

En må bruke krefter på å trenge inn i selve grunnvollene i egen eksistens. 

Betrakte begge sidene av livets medalje. Slite. Jobbe.

 Øve seg hver eneste dag!

Så lenge hjertet pumper, og omgivelsene ellers er som normalt kjennes sløret beskyttende.

Tilfreds lykke med det store i det små. Fokus på og kjærlighet til det som er. Omfavne tilværelsen og være fri. Finne den "daglige dop" der.

Nyte elskeren eller en blåspett på meisebollen over morgenkaffen,uten fotoapparatet som spolerer øyeblikket.

Dynamiske øyeblikk.

Ikke noe er statisk i hverdagsbildet, når blikket skjerpes.

I det perspektivet som behandler hvert eneste minutt som sølv, og alltid søker videre etter de sjelsettende av gull.

I erindringens perspektiv forandres andre til skygger i bakteppet.
Alt er øyeblikk. Tilmålt tid. Ubegripelig evighet det eneste sikre.

Evig nå, evig liv er det eneste fattelige.

Elske mer, leve mer variasjoner over det som er sjelsettende øyeblikk.

Synnøve Sætrum

Mobiltrollet og åndelige perspektiver...

(Høsthimmel. Foto: Synnøve Sætrum)

Det er ikke så bra å være ensom sies det. Har man hatt elleve dager uten mobiltrollet begynner man merke det. Noen man trodde var venner holder fullstendig tyst. Ingen meldinger på eposten. Telefonsvarer på hustelefonen har man for lengst kuttet ut. Det holder med mobilen.

 Ingen munter ringing fra den hustelefonen. I alle fall ikke om kvelden, når man sitter med fjernkontrollen og blar seg gjennom realitetskanalene. Selv om de vet man har den faste telefonen ringer de ikke.

En begynner så smått å undre seg over tilværelsens uberegnelighet.

Samtidig som det senker seg en sammenhengende stillhet og ro i leiligheten.

For den som aldri mister noe annet enn den ene øredobben i paret er det nesten litt besnærende.

Man kan gi seg til med de samme eksistensielle spørsmålene som de har de som stadig vekk opplever å miste den ene sokken.

Hvor blir det av?

Sølvet, gullet, bomullen.

Et stort fellesskap i undring liksom...

Den som er avskåret fra det mobile nett helt ufrivillig, kan helt frivillig rette fokus mot noe annet. Sammenhengende. Helt ute av tunnelsynet som snurrer rundt blå blink i mørket, eller klingende sms-er som bryter opp tiden. 

Dager av digitalfri luksus helt uten planlegging på forhånd.

Tenk bare på dette lille: Så lenge tiden henger sammen igjen, om enn for bare ei stakket uke eller tre kan man hver eneste formiddag tusle ut i postkassen i spent forventning.

Er følgebrevet fra N. kommet?

Klø seg litt i hodet, se se meisetypene på maten man har hengt ut, og lure på hvor i postgangen det nye trollet befinner seg.

Mens, man øver seg på tålmodighet i en hurtiggående verden.

 Den om venter får se. Selv om de sa ei lita uke, er det nesten gått to. N. skryter på seg ei leveringstid utenfor virkeligheten, men tilværelsen går slett ikke helt av hengslene likevel. 

Ok, så var det dette med prinsippet da.

Sier man ei uke, får man mene ei uke.

Skapes en forventning som ikke innfries blir det krøll.

Da ringer man og spør hvordan det kan ha seg at postkassa er akkurat like tom som for ei uke siden. En opplever at den ene handa ikke vet hva den andre gjør, og når man omsider er kommet til kundebehandler nummer fire i rekka er det tilbake til null.

Madrugada virker ikke lenger beroligende i øret(røret). 

Man får tilmålt høflig beskjed om at vedkommende skal ringe tilbake når saken er ordentlig sjekket. Ut?

Hun avfeier den lettere krakilske forbrukeren en har forvandlet seg til, og unngår med siste rest av vennlig stemme å få alt som har gått på trynet siste året tømt over akkurat henne. 

En smule irritasjon kan materialisere seg til store greier. Man kan ikke bare komme her og komme her, skape kunstige behov, og så smelle døra i ansiktet på en stakkars forbruker som helt har glemt at vi skaffer oss ting for å miste dem igjen.

Puh!

Hmmm.....Hørte man noe om å trekke pusten, se stort på det, og la være med å henge seg opp i bagateller?

(Når det fins trær? He-he-he.)

Var det noen som nevnte åndelige perspektiver?

Eller enda værre:øvelser?

Åndelige perspektiver det er stor det.

Nesten ikke til å overkomme for vanlige dødelige. Det er antakelig ikke meningen vi skal, da ville det ikke hatt verdi for sånne som oss, men som det nå er vi kan øve og øve og øve i åndelig tenkning.

Noen ganger kan det være hensiktsmessig å puste dypt for så og rette blikket en liten bit vekk fra sin egen navle.

Hva er et mobiltroll sammenlignet med aids-epedemien i Afrika, eller å sitte 600 meter under bakken i nesten 70 døgn?Ikke mye dekning der nedi. 

De kom til overflaten alle. Ved første øyekastet friske og raske, og veldig veldig glade og takknemlige for livet. Sånn så det i alle fall ut. Verd å skru på tv-en for trøtte og travle morgentimer.

 Når man tenker litt etter tviler man på de tenkte: Yess... nå får jeg endelig sendt en sms igjen.

Antakelig var det ikke det de manglet mest der nede i de trange rom. Den som ikke har opplevd noe så absurd skal antakelig ikke prøve å fortelle hvilke erkjennelser menneskene kommer fram til der i dypet.

At vi fødes for å dø, har de kanskje grunnet på, uten at noen kan si noe helt sikkert. Tanken får en til å roe seg litt i forhold til mobiltrollet. En ting er å miste tingene man kaver til seg, noe annet er å miste livet. Det som er i senit for alle. Uavhengig av teser og dogmer og ismer kan man bøye seg i takk, og trekke pusten enda en gang.

Uavhengig av menigheter og religioner er grunnlaget for eksistensen det samme.

Man fødes for å dø.

Like sikkert som det er at vi møter mennesker for å skilles fra dem igjen.

Smertefulle livsbetingelser når man evner la dem synke litt inn.

Hva har dette med mobilen å gjøre?

Ingen verdens ting.

Annet enn at uten irritasjonen og forstyrrelsene fra den, kan man sammenhengende reflektere og se akkurat det:

Vi fødes for å dø.

Vi møter mennesker for å skilles fra dem.

Vi opparbeider eiendeler for å miste dem alle sammen.

Synnøve Sætrum

Livet

(Høstfarger. Foto: Synnøve Sætrum)

God morgen til livet tenkte jeg da jeg våknet. Mååååren!

Det er deilig å være til stede i alt sammen enda en dag. Selv om det synes tungt at skogen står i brann, og bladene faller. Utsiktene til seks måneder mer eller mindre på sofaen og alt det der....

På den andre siden er man jo vant til årets fire skiftninger i naturen her oppe i de polare strøkene. Når man ferdes der det bare er to årstider savner en akkurat det. 

Kjenner på at en er barn av Nord-Europa, og at akkurat det kjennes bra.

Det er så mye her oppe i nord som er bra.

Det å sitte og kikke på Kjøttmeis, Blåmeis, Sortmeis,og en sjelden gang en Toppmeis er både fredelig og fantastisk.  Jeg har sågar sett Rødstrupen mange ganger. Flaggspetten kommer snart igjen. Gjerdesmetten har vært her, og jeg tror jeg har observert Fuglekongen. Akkurat de to siste er det litt vanskelig å skille fra hverandre i skumringe(Jeg har visst behov for en skikkelig god kikkert, med autofokus så jeg ikke mister øyeblikket..). Det er da de kommer. Sagt med andre ord: Har jeg ikke noe å gjøre, kan jeg alltid studere fuglene som spiser maten jeg legger ut.

Blåmeis

Mye natur og god plass har gitt frie mennesker. Jeg kan kimse av ting, som at noen velger bomull framfor ull direkte på kroppen. Ikke det store å bruke energi på, men friheten den kimser jeg ikke av. Frihetsfølelsen. Jeg er til og med sånn at jeg ikke ser den store motsetningen mellom den og fellesskapsfølelsen. Å være et fritt menneske er da ikke ensbetydende med å være kronegoist. Er ikke det å trekke frihetsforståelsen en smule for langt i så fall?

(Chilensk gruvearbeider oppe fra dypet)

Livet kimser jeg ikke av heller, mens jeg tenker det må være likt for de aller fleste mennesker.

Akkurat i dag er det gripende og se chilenske gruvearbeidere komme opp fra fangenskapet langt nede i jorda etter 69 døgn. Opp til livet og ei framtid. Jeg har undret meg litt over om de ville blitt hentet ut om dette hadde skjedd andre steder. I systemer hvor menneskerdet blir kimset av. Det er jo ikke så veldig mange år siden Chile ble ledet av en slik bande. Godt for menneskene der under jorda, at det ikke var nå.

Nå skal jeg ikke utgi meg for å være den som aldri henger seg opp i bagateller, og alltid ser stort på alt.  Det er idealet å strekke seg etter, men jeg er for menneskelig til å få det til. For eksempel så blir jeg rødglødende forbanna når jeg føler meg holdt for narr. Som av mobilselskapet N. hvor jeg har vært kunde i over ti år. For ei god uke siden fikk jeg vite at mobilen og nytt simkort skulle sendes øyeblikkelig.Jeg hadde endog forsikring mot å miste den. Som jeg har betat på i årevis. Alt bare vel, sa stemmen i telfonen. Begge deler er hos deg om ei lita uke. 

 Den skulle vært meg i hende mao. Siden det nå er gått mer enn som så dristet jeg meg til ei etterlysning. Etter fire opprigninger hvor svarene varierer fra at saken min aldri har eksistert til at den skal være sendt, men ingen vet hvor den er sa jeg: "Holder dere meg for narr?" 

Joa, helt klart bagateller i den store verdenselendigheta, men jeg var nesten rødglødende forbanna da jeg la på etter siste runde. Og, hvor tok det frie mennesket meg veien, akkurat under disse idiotiske samtalene om min tapte mobil vegen? Det er det all grunn til å spørre seg selv om!

 Nå venter jeg på å bli oppringt og få et svar. Kanskje jeg må vente lenge!

Tidsbegrepet har det mobilselskapet opplagt problemer med.

Ok, jeg framstår nok som noe patetisk akkurat, og kanskje jeg burde brukt det temperamentet på all uretten i verden. Eller Norge.

Jeg kan begripe engasjement for å bevare lokalsykehuset i Arendal. Engasjement er fantastisk. Det swinger, og menneskemengder på rundt 10 000 er mektig.

Men, er framstillingen av "krisen" helt entydig?Jeg vet jo for eksempel at de beste i regionen, på hjertetrøbbel, er plassert nettopp i Arendal, ikke i Kristiansand. Jeg er glad for at nær familie har fått god livsnødvendig hjelp der, selv om det ligger syv mil unna. Transporten av folk går begge veier(Etter hvert er vegene meget bra også.)...  For all del, jeg har ikke tenkt å lage debatt om det der, jeg bare undrer meg litt her jeg sitter. Det er vel noe med at min kritiske tenkning er sitter så i ryggmargen at jeg av og til lurer litt på det som står i avisene og blir sagt i radio- og tvkanalene. Det er noe med at selv om ting blir sagt over alt, så er det ikke nødvendigvis 100% riktig. Eller?

Ille er det om man må dra langt og lenger enn langt for å komme til sykehus. Særlig når det står om liv, og det gjør det jo ofte i den sammenhengen.

Nordover er det en hverdagslig sak. 25 mil en veg for å komme til sykehuset. I båt eller bil eller fly, eller hva som helst. Det blir ingen store tumulter av det i den landsdelen. At det burde vært det, men ikke er det, til tross for at avstadene er de samme enten det er snakk om nord eller sør... er et paradoks, og et faktum! Meget er forskjellig, og det er ikke utenpå.

Jeg får slutte der jeg startet og minne meg selv om at det er godt å være i livet.

At det er et privilegium å kunne si akkurat det: "Mitt liv".

Det er det andre som har tenkt på før meg, og har sagt det på en mye finere måte, så jeg må bare sitere:

Livet


- Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn.
- Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig sier jeg deg:
Du burde fall på kne
i ordløs takk
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.


(Hans Børli)