Sex eller ikke sex ? Er det spørsmålet?

"Livet är att handskas vårdlöst med sin egen lycka

och att stöta bort det enda ögonblicket,

livet är att tro sig vara svag och icke våga."

(Edit Södergran)

Himmel. Foto: Synnøve Sætrum

 

Det er høst, men drømmen om en dag i seinsommersol er innenfor rekkevidde.

Rammene er gode for alskens og tanketumlerier. Sex eller ikke sex? Er det spørsmålet? Oppdagelsreise i indre og ytre dimensjoner.

Selv om selvmordsbomberne er på  allerten både i Afghanistan, Syria og Irak.

Sitronsommerfugler lever ennå i 'jordskokkjungelen'min. Den værste vepseria ser ut til å være over.

Nytelse med andre ord. Jeg hater veps, og særlig når de klenger sånn mot slutten.  

 

Indian 'sommår her sør' er verken sludder eller tull, men herlig kompensasjon for den  kulde og regn.

Så her gjelder det holde tunga i rett munn, nyte det værgudene tilbyr før veien fører lukt til h...... 

Les:

 Før mørketida, høststormer, tunge helseplager, frostnetter og snømåking og mørketidsnevroser setter inn. Det er noe med naturlovene, ikke sant. Heldigvis er det slik at det finnes lyspunkter midt på svarte vinteren her i landet, har jeg latt meg fortelle. At jeg må slutte de negative selvoppfyllende profetiene. Jeg biter stadig i tankene som ikke er med på paradigmeskifte ala romantika rundt snøkov og blest.  Helt overbevist er jeg ikke, sagt med enklere ord. Jeg jobber med saken, gjør det beste jeg kan. Det skal jo være godt nok, sier de vise.

 

I dag handler dagen om å nyte her og nå, benytte muligheten til å leve ut sommermennesket jeg ble født til å være midt på svarte vinteren.

41000 på Ytringsstedet. Er et brukbart tall for den som er halvung, ikke rosabloggende. Jeg har lite eller intet å tilføye i interiørdebatten. Den får andre stå for. Stuff til heimen er jeg ikke særs inspirert til å gå ut og hente rundtomkring. Her er stearinlysene for det meste nok. Mer enn nok. Hvor mange lass skal man kjøre til gjenbruk i løpet av et liv? Ikke sant! Men for all del: Hver sin last! De fleste har sitt, og jeg mangler slett ikke mitt. Blogge ja, og jeg reflekterer fortsatt rundt hva som er 'tråden' sånn dypest sett. Hvor finnes spørsmål og svar som definerer ei vosen dame, ja i særdeleshet ei singeldame på over femti. Som har levd lenge nok til å ha erfart at ingen sex er bedre enn dårlig pliktsex... Men, er det det som er spørsmålet så lenge man også foretrekker singelensomheten foran tosomensomheten. Fram renne svaret: Sex eller ikke sex, er så avgjort ikke spørsmålet !

 

Synnøve Sætrum

 



"GAMLE UNGE" . . .DIABETISK SLITHENHET...

 

Høstsol gjennom gardinsprekken på soverommet. Due- og kyllingkurr fra naboens veranda over hodet mitt. Jeg trekker til side gardinet og ser kjøttmeisen kose seg med solsikkefrøene jeg har lagt tilgjengelig for den som måtte lyste.Jeg hører vinden i høstlauvet. Andre fjærkre tumler med meisebollene utenfor vinduet. Klokka er langt over ti, men jeg føler meg fortsatt stuptrøtt.

Hodet  verker lett, og hoftene sitter skeivt. Skuldre og nakke kjennes stive og vonde.

Virkelig verk. Skrøpelig og skranten. Er ikke influensa-symptomer denne gangenheller. Underartikulert følge av diverse fysiske skavanker lik Diabetes2 derimot...

Nesten gammel nå tenker jeg, men jeg er jo ung eller kanskje av de gamle unge, om du følger? Sånn er det noen dager. Ganske mange i løpet av en seinhøst og vinter.Så det får jeg gjøre noe for å slippe dette året også... når den tid kommer. Jeg er takknemlig for å kunne stå på beina, og slippe stress. Det takler jeg heller ikke nevneverdig godt. Hvor sårbarhetsgrensene går når det gjelder stressopplevelser er også like individuelt som antall mennesker. Følger? Jeg vil ikke fram til at det er mer synd på meg eller andre, bare beskrive hvordan det kan være. Vet jeg ikke er alene om stresslidelse heller! Psykosomatiske sykdommer er mange. Man får fort en høna-eller-eggetdiskusjon, om man setter noe slikt i gang. Ikke dit jeg vil. Bare dele noen erfaringer.

Fint om noen begriper at alt ikke sitter i det ytre.

Mitt anliggende akkurat her og nå er å si noe om hvordan dagene er når det en gjør er å leve et liv som uførepensjonert kroniker.Det sies mangt og meget om uførepensjonister, og det er vel ikke så rart. En trenger ikke være professor for å begripe at uføre er en like sammensatt og mangeartet gruppe som resten av befolkningen. Det vi har til felles er kroniske sykdommer og at inntekten vi lever av er uførepensjon. Pensjon vi har opparbeidet oss rettighet til gjennomyrkesaktive år hvor man som kjent betaler skatt og yter sin skjerv til fellesskassa. Blant annet i den hensikt at man ønsker bidra til en velferdsstat, hvor menneskene som lever i den ikke skal bli slengt i grøfta om helsa svikter. Uførepensjon er velferdssamfunnets gullmedalje og stor trygghet.

Som skrevet: Siden jeg ikke er den eneste diabetikeren i verden kjenner jeg for å skrive noe om dager som disse hverdagsplagene.Eller tilleggsplagene man får etter hvert. Diabetisk slitenhet for eksempel. Denne slitenheten er der hele tiden, men blir sterkere når mørke og vinter setter inn. Den sitter dypt i kroppen og tapper for energi. Jeg blir stiv i musklene, noen ganger har jeg vondt for å bevege meg. Her forleden ble jeg spurt om jeg hadde vondt i hoftene. Venninna er sykepleier og betraktet meg der jeg slet meg opp av sofaen. Diabetesslitenhet synes av og til utenpå. Sånn er det.(Og jo, og som før sagt og skrevet:Det finnes mye hjelp, og takk for det. Jeg benytter meg villig vekk av alt jeg kan komme over, og jeg drar meg selv ut etter håret. Hensikten er hele tide å ta i tu). Men, den er ikke viljestyrt. Og, det er heller ikke sånn at om man mosjonerer mye, er ekstremt nøye med kosten, tar livsforlengende medisiner osv. osv. osv. betyr ikke det at man blir som en 100 % frisk og kan leve yrkesaktivt liv. Noen kan, andre ikke. Det er individuelle forhold i hvert eneste tilfelle.

Når jeg merker tilstanden disse dagene så kan det sammenlignes med å gå rundt i ganske så for stramme klær. Som å være stengt inne i noe alt annet enn elastisk.

Det blir for trangt, og så er det ens egen kropp som er så trang og trøtt. Jeg har mer enn nok med å komme meg ut, og forsøke bevege meg mest mulig gjennom dagen.

Jeg har lest øyet stort og vått om mulige årsaker til det, og har funnet ut det er sammensatt.

At både livsforhold, fysikk og psyke spiller inn.

Så da så, tenker jeg.... here we go again.

Det er jo gått jeg går, og ikke ligger seks fot under.

 Jeg har flytt på den, for meg, enormt gode formen jeg har vært i siden jeg kom hjem fra Thailand. Daglig mosjon, massasje og annen fysisk behandling, lys og varme gjør underverker.

Her på berget er det ikke mulig å få samme behandling med min økonomi.

 Det tenker jeg på mens jeg kjenner skuldre har stivnet veldig og nakken verker på sjette dagen.

 Skyldes det sovestillingen, eller er det et varsel om noe med hjertet?

 Kvinner har jo så diffuse symptomer når denslags rammer.

Vel, tenker jeg jeg får la være bekymre meg men ta det med til legen neste gang.

Det er lenge siden siste grundige hjertekontroll, og så er det det der med min bestemor som bare ble femtiseks. Kvinner dør også av hjertesykdom... Både i gamle dager og nå.

Nei, det er ikke der jeg er nå, og jeg har et forsett om at jeg skal gjøre det som er mulig for ikke komme dit, og det selv om dagen i dag kom til meg med følelsen av å være "gammel ung".

For det meste er jeg såpass glad i livskiten at jeg tenker jeg skal vise verden og bli den eldst overlevende med Diabetes2, ever...

Skjønner?

Synnøve Sætrum

 

 

Væfsningen min...strøtanker om identitet!

Trondheimsvegen 19 i Oslo var mitt første levested.

Jeg er født på Ullevåll sykehus, men slik tidene var den gangen ble vi ikke værende i Oslo.

Det fortelles at mitt første talemål var Oslo-dialekt. Må ha gått veldig fort over.

Naturlig nok, for tidene var håpløse i forhold til dette med bolig. Så vi flytta til et bedre sted!

Kanskje fortiden på mange måter er til forveksling lik akkurat nå...

Tenker på  unge mennesker uten foreldre med feite lommebøker ikke har nubbsjangs til å komme inn i boligmarkedet. Ikke i dag, og kanskje aldri om ikke myndighetene tar seg på tak og innfører en annen boligpolitikk. En mer menneskelig en.

Det er for j.... at det skal være komplett umulig for noen.

Jeg ser fram til utgreiinger om boligpolitikken, men må ærlig innrømme at jeg har liten tro på myndighetenes vilje til virkelig å gjøre noe som månner for de vanskeligstilte. Å være vanskeligstilt i dag betyr ikke at man er fattig pr. definisjon, men at boligprisene er vanvittige blitt. Det betyr bare noe så enkelt som at ei inntekt alene ikke har sjangs til å bære omkostningene...

 Så gjør noe snart Jens! 

Ja, nå var det ikke det som skulle være tematikken, men tanken bare sveipa innom.

Den er nå delt.

 

Videre til

Boks 40,8662 Halsøy i Vefsn..

Adressen jeg aldri glemmer. På 'kopen' ja.

Jeg vet jeg har identiteten min fra væfsn når jeg er oppvokst der.

 Hukommelsen min rommer Evald, Gøta, Reidar. Jeg husker godt Brynjar. 

For riktig lenge siden var nærmeste naboene kyrne i bakken (der husene står tett nå), strømgjerder og gress. På nersida bodde Fru Nordsjø. Hun hadde sauer i fjæra. Da hun døde forsvant huset med henne. I dag er det vel omtrent der kloakkrenseanlegget står. Halsøy er ikke det det var.

Kulstadlia var ikke utbygd. Der var bare natur å skue fra vinduene hos oss.

Fjære eller flo sjø der butikkene ligger nå.

Andre tider på den adressen, men jeg er glad det var min oppvekst. Vi gikk til Baustein eller Dalengbrua. Det hender de gamle strekningene er med i drømmelandskapene mine. I det hele tatt drømmer jeg mye om Halsøy og Mosjøen som det var.

Skulle vel snart tatt meg en tur og kikket på forandringene.

Samtidig som jeg innrømmer det er litt ugreit det der.

 Det er noe ubestemmelig ved å dra et sted som er så inderlig kjent, men samtidig så totalt fremmed. Sist jeg passerte Halsøy fotograferte jeg huset vi bodde i som det står nå.

Restaurant- og butikklokaler var fortsatt første etasje. Men, likevel var det blitt noe annet.

Når jeg tenker meg om er det snart ti år siden, så hva som finnes der nå aner jeg slett ikke.

Det kan jo til og med være revet for alt jeg vet. Gamle hus er jo gamle hus...

 

Jeg er alltid takknemlig for å ha hatt oppveksten min i Mosjøen.

Det var trygt og godt, og jeg lengtet ingen andre steder.

En stor del av identiteten min finnes fortsatt der.

For ekempel er jeg en av utflytterne som fortsatt har store deler av dialekta intakt.

Har alltid ment væfsningen er god nok. Jeg gjør faktisk så godt jeg kan for at det skal fortsette slik all min dag. Ekte patriot på det viset, selv om det er mange år siden jeg var 'heime'.

 Hvorfor bytte til knot på kristiansandsk... Talemålene er som natt og dag!

 

Sjokket var gedigent og lengselen tilbake enda større de første årene etter at vi flyttet hadde jeg noe med. Man blir plantet om, skranter litt med det første men får nye røtter, nye tilhørigheter.

Buhusheia i Kristiansand ble den siste delen av oppveksten, og dermed noe av identiteten.

Et sjokk på mange måter. Slutten av 70-tallet der ga ikke noen stor trygghet for den som kom utenifra. Å være fra Nordland betydde å bli kommentert og ertet på hver eneste dag hele det første året. Siden lagde vietnameserne så mye krøll heromkring at man fikk andre å hakke på.

Jeg vet ikke hvorfor jeg, men sørlendingens gode lynne var på den tiden sterkt overdrevet.

Likevel fikk man noen gode venner som er blitt en del av hele livet,

og jeg identifiserer meg med folk fra Justvik.

Vet stort sett hvem som er på min alder fra området.

 

Jeg vet ikke om det bare er i Kristiansand behovet for å plassere folk er så stort.

Men, når man møter fremmede og snakker litt mer enn vær og vind, så kommer spørsmålene om hvor og når og med hvem. Så er man plasert og med det godtatt som innbygger av byen. Skulle egentlig bare mangle etter nesten trettifem år. Her finnes ingen tvil i sjela når det snakkes om Gartnerløkka, Justnestangen eller Tjutta. Jeg kan tolke 'ja vel's mange betydninger.

 Jeg kan til og med begripe Markus Fiskerens tilhørighet til fantastiske nye 'Kilden'.

Er like heftig og begeistret for bygget som en hvilken som helst annen sørlending.

Likevel vet jeg: 

Helt ekte kristiansander blir jeg aldri!

Fortsatt hører jeg slikt som :

Du som er fra ...... må jo være vant til mye regn og kulde, eller mygg eller annet som hører ei fjern fortid til. Nesten komisk innimellom etter som en del av denslags kommentarer kommer fra mennesker som kjenner meg, og bakgrunnen. Selv om jeg er fylt femti og har vært her snart fire tiår...

Væfsningen min er et bunnsolid identitetsmerke fortsatt!

 

Synnøve Sætrum

 

 



DOBBELHETEN

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg elsker sommeren og sommerklima, og har levd lenge nok til å skjønne at i alle gleder finnes spirer til savn.  Høsten kommer uten å spørre om lov. Den er i ferd med å klatre over de grønneste trær, de høgeste fjell eller dypeste daler. Ubønnhørlig fester den grepet og forbereder naturen på den store kalde søvnen.  Den dødelige elsker eller hater fenomenet vel vitende om at krefter i kvantesprang hinsides en selv aldri tar menneskelige hensyn. Livet lever på livets premisser all vemod og sorg på tross.

Når høsten viser sine første sider blir jeg alltid nedstemt.  Ikke at jeg lar være nyte skjønnheten når flammefargene setter inn, men det er denne fasen før jeg snakker om. Denne tiden hvor man oppdager mørket tidlig om kveldene. En ser fuglene samle seg for å trekke, og det stilner i skogen.  Sørgelig er det, og på et usigelig vis vemodig vakkert.  Jeg tenner mine mange stearinlys og ser flammene lyse mot mørket. Hver eneste høst forsøker jeg å se lyst på tilstanden, jeg søker stålsette meg, og jeg søker ro i situasjonen som den er. Det klokeste er å leve med dagen i dag akkurat som den er, og stille godta det jeg ikke kan forandre. Men nei, lett er det ikke. Smil!

Min femtiende høst på jorda. Det finnes alt for mange som aldri kommer så langt. Noen har jeg fulgt til det siste stedet.  Kanskje er det nettopp denne dobbeltheten som kjennes så sterkt. På den ene siden er livet en gave hver eneste dag. En skritter ut av senga og tenker på hvor godt livet er, bøyer seg og takker. Der jeg lå kjente  jeg murrende verk i venstre skulder. Grunna over diffuse kvinnesymptomer på kar- og hjertetildragelser. Kanskje. Mulighetene er mange. Helst har man vel lagt som slangemennesket man slett ikke er. Hun dukker opp i bevisstheten mormoren jeg aldri kjente. Hun døde så tidlig, og lidelsene ja… De var de samme.  Seg selv av minnet er det lett å gå. Jeg står opp! Min sølvfargede Moccamaster ordner sort vitaliserende veske uten å kny. Ingenting er som vektløse øyeblikk, mens søvnen slipper taket. Smil!

 Sukk! Nederlagsfølelsen kjennes i de iskalde tærne og jeg slår på strømmen. Sommeren er ugjenkallelig over for i år. Øyeblikket etter hutrer jeg under pleddet og forbanner tilværelsen her oppe i nord. Enser ikke stålkonstruksjonen i mitt eget øye… Lengter etter kulinariske under ved Egeerhavets strender, kjenner suget etter tropelyder og varme asiatiske smil. Lukten av tropiske myggmidler. Kokosnøtter og mango. Massasje og spa. Spa og massasje. Kan noen røre meg snart, før den udefinerte følelsen blir for påtrengende? I samme nu fryden over all den kjærlighet som er blitt meg til del, blandet med øyeblikkets bunnløse sorg over den jeg tapte eller ikke fikk.

Smil! Menneskehjernen kan reise over ufattelige avstander på et blunk. Mine Ipomoea Tricolor blomstrer fortsatt tappert, mens jeg beskuer tusen år gamle trær i Wat Chediluang Chiang Mai. Stedet foran alle steder, byen over alle byer. Der har jeg vært, gått, levd smil. Minnes tumlingen min utenfor "House of Sucess" i samme by... I Vågsbygd finnes et kjøkkenvindu med utsikt til typisk norsk kratt og skog. Innsikten i samme hjem gir alltid sinnsro og sjelefred. Noen steder er alltid med, noen steder er jeg gjest men likevel hjemme.

Knips og jeg sitter i min greske venns kjøkken. Sitrontreet i bakgården kaster skygge på vinduet. Bakken er tørr av støv. Kikker på den underlige ukjente elektriske anretningen på veggen mens jeg nysgjerrig betrakter vaskemaskinens aparte slangesystem. Han synger, Che henger i kroken. En gammel indianerhøvding plirer fra entreen.  Vi spiser « salat og salat»; tomater med salt og olivenolje. Jeg dynker brødet. Nyter det ene øyeblikket etter det andre. Perfekt frappe. Det kan ingen ta. Visste ikke da at jeg skulle ta det med meg inn i en tekst en formiddagstime i randsonen til den nordiske høsten.  Slik er det skrudd i hop, og jeg takker!

Jeg lytter til høstsolas lokking gjennom persiennene. Krystallklart synger den: Ut, ut og nyt. Kom deg ut i verden, ut til menneskene. Sola bryr seg ikke med fragmenter av skygge, kommende regnbyger eller mine hav tanketumlerier. Jeg følte meg fysisk syk da jeg stod opp, men solskinn trekker ulikt noe som helst annet. Skrur humøret opp, og puffer meg ut i høstsommerdagen! Smil!

 

Synnøve Sætrum



NÅR LIVET KJØRER SEG FAST

 

 

Når det har kjørt seg fast i livet og medmenneskene i mellom, når den tunge vonde stillheten støyer skal en ha takk, tålmodighet, stor fantasi og kjærlighet i spann. Tvinge seg til å stoppe opp, holde tann for tunge mens man ber krefter hinsides fantasien ordne opp. Det kan være tung for mennesket. Svart og stille, mens det eneste man makter er tråkking i overflata. Den som har opplevd dansen med tungsinnet vet å tråkke vart, sette den ene foten forsiktig søkende før den andre. Finne festet. Gi slipp.

 Stå på sitt og aldri gi opp viljen som er et 'must'. 
Medmenneskeligheten testes når de elskede menneskene sliter med det andre eller ene.

Det nytter ikke kikke inn i den akademiske spåkula, eller komme trekkende med trosretninger.

Ingen ting nytter når man sitter fast, annet enn å trekke pusten og håpe tiden løsner noen floker!

 

Synnøve Sætrum

SVIK

Motivene hinsides fantasien.

Årsakene lik galakser.

Førklokskap er ikke det samme som etterpåklokskap.

Venner som svikterer er og blir venner som svikter.

Synnøve Sætrum

Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause!

'Gymdame' av Marit Walle

 

 

Nordvest i dypgrønt lauv og på vinduet.

Sommeren er tung og frodig, sammen med vinden som udiskutabelt varsler høst.

Jeg tenker på det med modning i livet.

Flotte tanker i uthvilte morgentimer.

På så mange måter trives jeg så inderlig godt med livet som det er nå.

Med rollen som godt voksen kvinne. Noe i meg står støtt som fjell.

Fokus på det indre landskap er større enn noen sinne.

Åndelige verdier gir mer og mer meningsfylde.

Jo, det står til det gode liv.

Ingen grunn til å være nedstemt, og jeg er det ikke heller.

Bare litt ergelig, for der finnes ytre og indre skår i gleden.

 

Jerremia!

Nå legger de ut bilder av matpakkene til barna sine på nettet.

Farveekspolosjoner og smakssymfonier.

Åhhhhhhhh...

Agurken er likevel fortsatt formet som agurk.

Gulrota har ikke stjernefasong.

Karbohydrater er fortsatt karbohydrater hånd i hånd med proteinene som er like så.

Open up your eyes!

 

 Positivt selvopptatt tenker jeg spaserturen må bli i byen denne dagen.

Ja, for jeg må røre meg for helsas skyld.

Diabetikere skal særlig mosjonere de store muskelgruppene, og jeg følger rådet så godt jeg kan.

Her gjelder det å holde koken før brøytekantene ligger meterhøye og jeg ikke kommer av flekken.

Har akkurat lest om et slankepulver hvor noen har gått ned 7 kilo på ei uke.

"Hør hvor det lyves i bøker og blader...".

Jau jau jau, tenker jeg og konstaterer muligheten for anskaffelse av hold- in- singlet som skjuler bulker og valker og til og med er behagelig å ha på. Bare 489 kroner for to eksemplarer...

Jau jau jau, og når førte tvangstrøya med seg velbehag?

Herre min skaper så lei jeg er av dette vektkjøret.

Så utrolig trøtt jeg er av at jeg som voksen kvinne ikke skal få bære mine kilo med stolthet og i fred.

Kunne være glad for alt som virker som det skal, sammen med fryden over det faktum at jeg er og har vært god nok for meg selv alle mine dager.
 Ups! Ups! Ja, jeg vet, jeg hører!

Verdens nådeløse kroppsfiksering er ingenlunde over.

Hele mitt liv har jeg vært opptatt av utseende og kropp, mer påtvunget enn selvpålagt. 

Jeg er mektig sliten.
Trøtt.
Lei.

Men, ikke maktesløs.

Som sagt: Jeg legger kilo og hode på bloggen!

Sjøl er jeg typen lett overvektig på de stedene man ikke skal være det iflg. alle som har greie på helse.
Kampen mot dem kjempes stadig, men den er seig for den som ikke kan spise noe som helst ustraffet.
Ei skive, to timer jogg!
En potet, tre timer jogg!
Et kjøttstykke, tre timer jogg!
Aldri, aldri, aldri har jeg likt å spurte rundt.
Men, jeg liker spaserturer selv om det ikke er godt nok.
Mosjonisten fortsetter med sitt, og strever med godtakelsen av alderstilleggene...

Jeg har skrevet om å slite med vekta før, og gjør det igjen.

Tungt funderende tenker jeg på dette med hersketeknikker og skjønnhetstyrannier.

Da jeg var ung og syltynn modellaktig kalte et par plageånder meg for synåla og streken.

(He he, de skulle sett brystkassa mi nå. Jævlene!)

Siden hunkjønn hele livet blir vurdert ut fra ytre atributter var ikke det noe særlig.

Menn (og kvinner) snakket om at jenter var stygge eller pene, for tynne eller for tjukke.

Om brystene var for flate eller for runde, for ikke å snakke om størrelsen på det alle har midt bak uavhengig av hvordan de snur seg. "Deigræva", "brilleapa" eller "kvisetrynet" var kjælenavnet uheldige medsøstre fikk slengt etter seg.Håningen av tannreguleringer, kviser og fregner satt løst.

Det finnes ikke en eneste del av kvinnekroppen som ikke er blitt vurderinger til del.

Jeg gledet meg til å bli voksen, og hadde min ungdommelige tro på at alt det der ville ta slutt med alderen. Oppdratt til å verdsette det indre foran det ytre, til å tro på menneskets ubestridte suverenitet uavhengig av alskens størrelser var jeg aldri i tvil. Det ville bli bedre en gang.

"Aldri la noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du er jente", sa far min.

 

Selvsagt har jeg tatt det til og med meg all min dag.

Skulle bare mangle!

Slik skal og bør det være.
Verdiene og idealene er krystallklare.
Men, ingen skal fortelle meg at vi ikke blir påvirket av tidenes press og trender.
Selv om vi aldri snakker høyt om det.
Voksne folk gjør sjelden det, nemlig.
Vi er jo voksne ikke sant?
Trygge og upåvirkelige sant ja?

I disse tider skal man jo ikke ha et kroppshår noe sted om man skal få seg et nummer.

Skjønnhetsidealet er glattbarbert...

Tar jeg det der inn over meg,
og reflekterer over maktmekanismene i denslags kjenner jeg på et gedigent neeeeeeeeeeeeeeeeeeiiiiiiii ...
Noen tjener uhorvelige mengder penger på hårfjerning av alle slag.
Hvem?
Hvor kom dette fra egentlig?
Pornoindustrien?
Jo, da jeg har hørt noen menn også bruker sine store tusenlapper for å kvitte seg med uønsket hår både på rygg og andre steder. Det er ikke det. Jeg følger med, kan ikke annet!

Men:Jeg husker også den vanvittige hetsen av dama med hår under armene (på fjesboka i fjor).

Som om den naturlige behåringen var skitten eller jeg vet ikke hva.

Den kvinnelige seksualiteten blir stadig vekk framstilt slik, så har man(n) kontroll.

Hadde jeg vært født inn i andre kulturer,

på andre breddegrader var jeg ei femti år gammel kjønnslemlestet dame.
Det kunne vært værre.
Likevel er det ikke limt slik sammen at hadde alt vært værre hadde alt vært bra!

Poenget er:

Alltid skal noen finne på et eller annet for å forandre kvinnekroppen.

Aldri skal den være god nok akkurat som den er.

Den som er datter av skikkelige kroppstyrannier blir kastrert.
Bokstavelig talt.
Det er ille det!
Vi andre som 'bare' utsettes for syltynne botox-idealer sliter 'bare' med det mentale.

Det er ille det også!

 

"Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause", nynner jeg alt for ambisøst.

Det er fint å være såpass at det er sunt for helsa, ja!

Ikke det jeg ymter mot,

men mitt livs evinnelige fokusering på det ytre.

Massiv påvirkning utenfra gir indre tyranni.

Den svarte elva renner ikke forbi.

 

Illustrasjon(er):

Da jeg var liten skulle småjentene ha sløyfe i lokkene.

Undertegnede hadde tynt hår som fluset seg, så jeg ble alltid klippet som en gutt.

Dessuten spurte folk om jeg ikke fikk mat heime, fordi jeg var så tynn.

Puberteten har jeg allerede fortalt om.

Som ung voksen var jeg nedbrutt over å være så tynn.

Ikke fornøyd i det hele tatt.

I dag ser jeg på fotografier og tenker på hvordan det var mulig å være så misfornøyd.

Modellutseendet var ikke langt unna.

Men nei, har man først fått elendige tilbakemeldinger blir de sittende om en føler seg aldri så vel.

Siden kom litt alder, jeg este ut akkurat der man skal, men var ikke glad for meg som jeg var.

Følte meg langt fra bra nok eller god nok i forhold til alle kroppsidealene da heller.

Tullete rent objektivt sett, men objektet er også subjekt.

Siden er jeg blitt seende 'godt ut'...

Normalt sett skulle det bety at man slo seg til ro, nøt sitt otium i fulle drag og stoppet opp nedvurderingen som bare renner og renner. Sånn er det ikke.

Siden jeg ser 'godt ut' er det ei utfordring å finne klær som passer brystmålet.
Nesten uoverkommelig for dama som har 'vært hjemme til alle måltider' og høyst sansynlig kommer til å fortsette med det. Bare bitte litt spisevegring eksisterer ikke.

Jeg kan le godt i prøverommene.
Det er ikke det.

Galgenhumoren har det aldri vært noe i veien med.

Bedre det enn at gråten tar meg der den ligger på lur.

Fremmedfølelsen er en del av tilværelsen alle dager.

Jeg sitter som i ei skruestikke, og hater det.

Paradokset er at jeg, som strengt tatt ikke er så veldig opptatt av det materielle,
kan la meg affisere av alt dette ytre vissvass.
Trykket fra all overflatefokus er massivt,
en forsøker stå i mot men faller gjennom time after time after time after time... 

Bruker alt for mange krefter på å endre det jeg egentlig ikke kan gjøre særlig mye med.

I stedet for å bruke dem på egen- og nestekjærlighet, kreativtet, takknemlighet og livsglede.

 

Så:

Opp igjen!

Opp og stå!

Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

HOLDNINGENE SKURRER

 

 

Jo da, "livet er som et rede som må bygges strå for strå"(sitat Yogi Bahjan).

Det henger på greip og mitt åpne sinn og reflekterte jeg vet det.

Time for time, dag for dag, kveld for kveld, natt for natt.

Jeg har ingen kontroll og vil heller aldri bli den gitt om jeg klamrer meg aldri så mye til den ene eller andre besettende ideen.

Fatalisme er ikke greia tenker jeg mens jeg gruer til vinter enda sommeren fortsatt er indiansk.

Det er urasjonellt  idet jeg glemmer å nyte det nuet jeg er så glad i.

Eller var det det at jeg fikk et vepsestikk på foten akkurat denne seinsommerettermiddagen?

 Enhver nytelse har en skygge av ulyst/ smerte i seg.

Himmelen er høyere, lufta klarere.

 Skogen 'brenner' ikke ennå, men seinsommeren bevrer over tidens avgrunn. Jeg forsøker etter fattig evne å omfavne nået, konsentrere meg om øyeblikket. Det eneste jeg har, men lykkes ikke helt.  Den indre støyen er for påfallende. Holdningene mine skurrer.

 

Synnøve Sætrum

 

Fine greier med snoozing

Tenk det er gått ei uke siden sommerens siste reiseradio til søndagskaffen. Alle somre svinner som kjent lik sommerfugler ut av hendene. Naturloven jeg har vanskeligst for å leve med her på jorda. Sånn er det bare skrudd i hop for den som er et utpreget sommermenneske. Sånn sett er det naturstridig å leve sitt ene lille store liv her i randsonen mot Nordpolen. Selvsagt er det bare å flytte, innvender du nok. Men, nei det er ikke så enkelt. Mennesker er også livet, og det er her menneskene 'mine' er. Dyp ensomhet kan meg bekjent gjøre den varmeste sommer dypfrossen.

 Denne seinsommersøndagen mot slutten av august 2012 sov jeg gjennom radioens morgenhøydepunkter og trengte det. Gårsdagen ble hektisk, morsom , nydelig, givende men litt for lang til å rekke skjønnhetssøvnen i nattetimene. Det er da det er fine greier med 'snoozing'(eller repetisjonsalarm på mobilen). Tror jeg må ha sovet meg gjennom en god time av dem, og vel så det. Kort sagt. Jeg har sovet til langt utpå solformiddagen! 

Nei, jeg sier ikke fy! Bare at jeg skulle tatt sekken på ryggen og spannet i hånda, løpt skoa av meg etter tyttebær eller blåbær for sånn fem timer siden. Levd som en villmarkens pike og fått enda mer sol i håret. Den indianske sommeren er til for å nytes, så jeg sitter her utenfor under parasollen, og har det godt. Akkurat i skrivende nu passer soppfasongen perfekt sammen med krusets varme mørke, mens en sitronsommerfugl sitter blomstrer på solsikken mens alt er i sin skjønneste orden.

Faren for nedtur når mørket og høststormene setter skikkelig inn er overhengende.Skal jeg være helt ærlig må jeg bringe til bloggs att jeg GRUER meg aldri så lite til vinteren, sloss mot høstmelankolien og gjør det beste ut av alt som faller meg en smule tungt for brystet. Jeg nærmest hater vinter, mens jeg konstaterer at mitt livs lengste sommer er over om et par øyeblikk. I slutten av april 2011 spadde jeg en meter is og snø av plenen, og jeg savner det ikke. I ren desperasjon over bostedet her i høyden.Nede i Kristiansand var det allerede vår. Det var den vinteren ytterdøra frøys i takt med vannrørene i veggen her. Servofaenskapet i bilen også. Asiaten min er ikke laget for 17 dager sammenhengende minus tjue og mer. Sistnevnete trasige tildragelse kostet meg nesten ti store lapper i reparasjoner. Nå er jeg igrunnen ikke den som dveler så mye ved tusenlappene som forsvant.
Jeg mener, det gjør de jo likevel så det er ikke det.

Faktum er at jeg sitter midt i den indianske sommeren og gruer meg til vinteren. Jeg blir mektig værsjuk og gråsinnet når høststormene setter inn.
Synes ikke det er så vakkert når trærne står bare og det er fire måneder til vår.
Så hvem vet om jeg ikke pakker sammen og forsvinner til varme, blomster, fantastiske steder og mennesker, massasje og andre gode opplevelser når det nordiske klimaet igjen trykker på og ned!
Det rommer frihet å kjenne på at akkurat det er opp til meg og bare meg.

Jo a, jeg tar ikke sorgene tungt på forskudd, bare reflekterer litt mens jeg finner joggesko og staver.
Bein og ryggsekk har jeg. Så da er det enkelt: Bare å pakke sammen og komme seg ut.
Både til den tid og nå!

Synnøve Sætrum

 

Hvorfor knebler de seg selv?

Hei Norge, hei Russland, hei USA! I den rekkefølgen skal jeg tro statistikken her...

Det er vidunderlig verdenspremiere på "Kon Tiki" om noen skulle være i tvil...

Jeg skal nå gå på kino og se før jeg gjør meg opp!

Bare bittesmå tuer skal til for å velte et stort lass,

og små kaseroller har gigantiske ører.

Før jeg skriver mer vissvass stopper jeg ...

 Første del av dagen brukt med kaffekoppen i hånd lesende i nettaviser. Jeg er, for øyeblikket, så moderne at jeg har pause med daglige papirutgaver. 

Supplert med radioens sendinger + tv kan det hende det holder.

Nesten... 

 Hverdag er hverdag, men helg er helg. 

På helgehøytidspapirutgaver leser jeg Morgenbladet og Klassekampen.

Noen ganger, når leselysten er helt i hundre tar jeg sågu med meg Aftenposten til helgekosen.

I enkeltes øyne og ører, særlig det første kalles sånne som meg netthorer,

halvprostituerte meningspushere som 'selger seg billig'.

Tanker, refleksjoner og noen ganger til og med skjønnlitteratur publiseres her, under fullt navn.

Til og med er her fotografier nok til å gjenkjenne meg hvor det skulle være både av godsinnede og ondsinnede. Jeg har så avgjort møtt flest fra førstnevnte kategori her i cyberspace.

De andre vet jeg ikke hvem er egentlig, for de som vil meg ille,

eller finner mine holdninger uspiselige er alltid anonyme. 

Disse 'skyter fra hofta', og lirer av seg edder og galle uten å stå for det!

Det andre er at alle disse usaklige hatkommentarene ikke kan kalles debatt.

 Les VG for eksempel, eller enhver side der det er fritt fram i kommentarfeltene.

Man kan miste pusten av mindre!

Hvor kommer alt dette hatet fra? Hva er det som skjer i 'vårt lille land'?

Er noen for mette og andre for sultne?

Jeg har vært innom en del av bloggene som har fått fokus i kjølvannet av terroren,

og finner innholdet hårreisende. De aller fleste opptrer anonymt der også.

Jeg har trykket på knappen for kommentarkontroll på Ytringsstedet.

Undertegnede oppfatter ikke trakassering av meg eller andre som åpen demokratisk debatt. 

Anonyme hat-resolusjoner eller lignende er ikke måten! 

Som andre bloggere er det tungt å fikse så mye hat fra fremmede mennesker.

Men: en saklig åpen fredelig diskusjon har jeg ingenting i mot.

 Om fredagkvelden deltok jeg i veldig hyggelig lag, der ute med menneskene (hvor jeg liker meg best). Vi snakket om mangt og meget til langt utpå natta. Cyberspace ble også debattert.

Som alle andre er vi opptatt av å diskutere med blåbrunsvart høyreside.

Vel, vel, vel!

Diskusjon og diskusjon fru Blom !

Vi kom inn på problemet ...

Hvis man hadde kledd seg i hette,

og skrevet under pseudonym lever man da opp til  ideen om ytringsfrihet for alle?

 Nix og atter nix, i høyden neppe!

 Vi mener faktisk at alle har rett til å delta i debatten, så sant det ikke handler om trakassering og oppfordring til drap og kriminalitet. Selvsagt finnes det synspunkter der ute i cyberen og virkelighetens verden som får det til å gå kaldt nedover ryggen og vrenge seg i mellomgulvet.

 Noe som er de frie fredelige ytringers selvfølgelige pris.

Likevel, og igjen, mener jeg det er feigt å oppfordre til drap, vold, diskriminering og annen skit som på toppen av alt skjer anonymt.

Noen må utføre en omfattende selvransakelse.

Hvem knebler hvem egentlig?

Vi har skjønt budskapet som sier alle må med i debatten,

at man må møte hat og intoleranse med reflektert fredelig diskusjon.

 Problemet er bare, som jeg ser det at disse som for eks. er mot det flerkulturelle samfunn, demokratiet, åpenheten, toleransen og så videre stort sett ytrer seg anonymt. 

De står ikke åpent fram med det de mener, cyberrommet er skrudd sammen sånn. 

Hvorfor denne tsunamien av anonyme fy-rop og hat-manifester?

Det kaller jeg feigt.

Pun- - ktum!

Igjen:

Hvorfor knebler de seg selv?

Synnøve Sætrum

Høsten

Noe er det med høsten.

Høsten er melankoli.

Melankoli kommer etter gleden.

Gleden kommer med kjærligheten.

Kjærligheten kommer med sommeren.

Seinsommeren modner kjærligheten.

Kjærligheten kommer før høsten.

Høsten er melankoli.

Noe er det med høsten.

Synnøve Sætrum

 

Y T R I N G S S T E D E T: Om Gud

Y T R I N G S S T E D E T: Om Gud:

Mamma ville gjøre meg til Guds sovende sommerfugl som verken kunne gripe eller begripe, sydde meg inn i en kokong av lin, ga meg store--

SOMEBODY THAT I USED TO KNOW

Når ?

Egon Shiele "Liggende kvinneakt"

Når modner kjærligheten?

I kroppslig mindreverdighet i møtet med sin elskede?

Stå i sitt og gå seg selv av minne.

Kjærligheten, en del av livet i alle år.

Alt er overgangsalder
Ansikt til ansikt med det og den inderlige gleden over å ha funnet det,

og bare det mennesket strupes en nesten av angsten.

Medfødt sjenanse og arrete stier spøker.

Lenkene tynger.

Sløvt lar man dagene svinne, gå seg selv av minne -

Blindet og lamslått føder sjelen den skrekkeligste tanken: 

"Mister jeg deg nå"?

Når modner kjærligheten?

Insomnia.

Sansene verker.

Munnen din.

Utålmodigheten min.

Tårer.

Lengsler.

Håpløshet.

Håp.

Erotiske fantasier.

Sanselige drømmebilder alle netter.

Brystenes lengsel etter hånden som ikke er der.

Er årene kvalitetsstemplet?

Er kjærligheten modnet når lidenskapen ikke lenger kan skjules?

Fritt gjenkjenner lengselen ens elskede i de hvite kveldstimene.

 Avstanden tynger.

Modner kjærligheten uten tiden foran oss og når alt haster?

Synnøve Sætrum



Et espalier, et strykejern, en kikkert og en rosenkrans....

Gal værmelding så langt!

Kanskje det eneste man ikke kan slå politisk mynt på lenger?

Døra til verandaen er åpen, sola skinner på kaffekoppen, og man befinner seg der i livet hvor takknemligheten siger på 'bare' over å våkne i det hele tatt. Midt i alle selvransakelsers tid finnes fortsatt vanskene ved og begripe Syrias barbari.

Hvilket mett, trygt og tilfreds menneske evner fatte skjebnen som venter millionene som snart rammes av hungersnød???Millioner er mange. Ufattelig mange tragedier.

 Det er noe riv ruskende feilskrudd tenker man og svelger nok en gang den svarte varme smaken av Brasil. 

Saften fra spansk nektarin renner litt nedover haka, men servietter fra Sverige fjerner alle spor. Jeg har aldri vært i på det amerikanske kontinentet. Det er årevis siden siste tur til søta brors rike, og nærmere bestemt seks høster er gått siden siste vandring i Barcelonas katedraler.

 Blomstene er skjønnhet og bare det.

De bor i espalieet utenfor vinduet. Blottet for empati. 

Et rosemalt strykejern i glass forteller ingenting om mørkebrun politikk med islett av rasisme i den ungarske hovedstaden. Menneskene må snart våkne både der og her. 'Budapest'skinner det mot meg fra hylla.

Tilværelsen er skjør, alle ting er ingen selvfølge.

Orkanens øye er langt borte, en nyter sitt stille otium alldeles alene gjennom morgentimene.

Reiseradioen sender siste uka, og alle medmenneskene befinner seg snurrende rundt sitt eget liv. 

Siden kikkerten har autofokus betrakter jeg ennå en lykkelig gang grønnspettenes jakt på maur og mark i gresset. Himmelens vidunderlige skapninger trekker enda ikke sørover.

Sommeren er sein,

og stearinlysene skinner i mørket etter ti om kvelden.

Søvnen kommer lettere, mens nypete gir større mening.

I ensomme kveldsstunder kjennes livet lett melankolsk.

Drømmene om ei hånd og holde i, tung røkelse og andre himmelstrøk lever.

Nå, om formiddagen, siger takknemligheten styrket på.

 Den som har flyskrekk med stor F finner fred i å være uten, bombetrussler med påfølgende nødlanding er slett ikke noe man trakter etter. Åpent erkjenner man at klassekampen stadig synes helt nødvendig, mens rosenkransen på veggen bare henger der. Fredelig rosa for betraktende brune øyne.

Sinnsro smaker.

Fred styrker.

Hverdagsmorgenen gleder.

 Mange, mange, mange, mange dager er livet i seg selv nok.

 Det finnes inderlig glede i et espalier,et strykejern, en kikkert og en rosenkrans.

Synnøve Sætrum

"Klippe, klippe, klippe" !

 

 

Selv om en er singel femti somre ung kvinne har en et liv som skal leves.
Gjerne i femti somre til. Minst!

Tilværelsen skal farges med meningsbærende innhold hver eneste dag, og ansvaret er hennes.

 Fjell skal bestiges og broer bygges. 

Tiden skal ikke falle fra kvinnen som sand mellom fingrene.

Løkka av tiden som svinner strammes stadig sterkere om halsen må vite.

Livsdagene handler om å være i livet som levende menneske!

 Forleden hørte jeg en mann si det ikke kunne være enkelt å bygge et tosomt forhold til den dama som "bare forsvinner" på dagsturer, kveldsturer, utenlandsreier, kinoforestillinger, konserter, teater, venne- og familiebesøk rett som det er.

Ooooo skrekk! Ooooo skrekk! Ooooo skrekk!

Er det mulig?

Skal en middelaldrende kvinnes tilværelse leves sittende og ventende mens hun tvinner tommeltotter og kikker ut gjennom vinduet etter mannen som aldri kommer rekende mot døra?

Jo da, jeg vet han antakelig ikke mente det så bokstavelig, men av og til kan det være klokt å koble hjernen til før munnen åpnes. Kvalitetssikring er jo så populært!
 Jeg vet ikke om det er menn som har funnet det opp.
Men, siden vi i disse dager får høre så mye om fine teorier som ikke blir satt ut i livet så... 

Noen liker kanskje å ofre livet sittende i ventemodus.

Det skal jeg ingen lunde frata noen muligheten til.

Enkeltmennesket er suverent, og jeg forutsetter den enkeltes udiskutable frie vilje til å gjøre hva som helst med livsdagen. For et menneske tilhørende undertegnedes kaliber passer en ventetilværelse heller elendig.

Ikke faen !

"Klippe, klippe, klippe" !

 Med vidåpne  sinn åpner kjerringer som meg alle vinduer og dører vi måtte komme over.

For det er jo der ute de finnes menneskene og møtene som utvider horisontene.

Alt det som gir ny innsikt, utvikler friheten og medmenneskeligheten.

Det som gjør friere, tøffere, stoltere, helere og tryggere.

"Mennesket er av naturen et sosialt dyr" sa Aristoteles for flere tusen år siden, og han hadde fullstendig rett. Meningen med livet henger heldigvis ikke på tosomheten alene.

 Hadde det vært så ville mange av oss gått fort til grunne. 

Ekte venner er i mange tilfeller like mye livets konstanter som familien.

 Den som er så heldig å oppleve gode vennskap får erfaringer med  dypere former for gjenkjennelser og sympati.Gjensidighet, likeverdighet og frihet. Store ord, men de er til for å brukes innimellom. Samlivsekspert er jeg åpenbart ikke.Likevel sitter jeg her og tenker på den erfaringen som forteller meg at man innenfor den  tosomme kjærligheten opplever at ulike verdier og livssyn ødelegger. Det gode vennskapet er også en kjærlighetsrelasjon, men mye åpnere og rausere når det kommer til verdier og livssyn. Handler ulikheten om makt?

Hvorfor moderne og ellers oppegående voksne menn mener moderne oppegående single damer burde leve sitt liv i ventemodus forstår jeg ikke kvidderet av.
Gjør du?

Men altså:

Skal man høre på den overfor nevnte mannens synspunkter er grunnen til singelstatusen at damer som meg velger å leve det livet som er blitt en til del så aktivt som mulig

(Les: utenfor vente-på-prinsen-modus...ikke at jeg hadde hatt noe i mot en skikkelig prins men her er elendig med duknakka blomsterbud utenfor denne døra...).

Til det finnes bare et eneste svar:

"Klippe, klippe, klippe" !

 

Synnøve Sætrum



VÆR VARSOM !

http://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6r_Varsom-plakaten

Ord og bilder er et mektig våpen, så misbruk dem ikke!

Jeg er ei vanlig dødelig halvgammel dame, og så er jeg blogger. Hvilket gir mitt liv mening her i  den halvprivate sfæren som noen ynder kalle det.Offentlig sier nå jeg da! Siden jeg ytrer mine meninger med fullt navn og bilde. Vær-varsom-plakaten kjenner jeg godt til, og tar hensyn til den i mye større grad enn den norske pressa. Det betyr ikke at jeg knebler mine fredelige ytringer.

Selvsagt måtte samfunnet granske seg selv etter terroren 22.juli.
 Som samfunn er vi både moralsk og etisk forpliktet til det. Udiskutabelt, ikke sant?
Forhåpentlig gir rapporten store konsekvenser for politiet. Helst så mye at slikt som dette aldri aldri skjer igjen. Rapprten er svært grundig og usminket, akkurat som bestilt.Sjøl hørte jeg lederen legge fram hovedpunktene store deler av gårsdagen. Selvsagt ble jeg sjokkert over mangler og feil den avslører, og selvsagt får jeg vondt i magen når jeg tenker på systemfeil som kan ha kostet mennesker livet. Det rapporten likevel gjør er å holde seg for god til å foreslå navn for skafottet. Klokt gjort! Tvert i mot ble det tydelig sagt at syndebukker er ikke det de er ute etter, men lærdom for det lille samfunnet Norge er.Politiet og de politiske myndighetene må tåle kritikken.Ingen tvil.

 Selvfølgelig tar jeg innover seg at mennesker kunne overlevd om systemer hadde fungert, og andre bestlutninger tatt. Det er virkelig ille at så mange feil antakelig fikk så fatale konsekvenser. Men, usminket ærlig talt: Vil det gi noen livet tilbake om vi nå kollektivt går inn i ei heksejakt for å ta Jens Stoltenberg? Er det ikke et paradoks om vi nå skal la bitterhet og sinne og hva det måtte være ta fullstendig overhånd for å få brent noen på bålet? Vi har stått sammen når det virkelig gjaldt, og det bør vi fortsette med!I det hele tatt så vil jeg ikke være med på heksejakta som nå later til å være i gang. Nei, jeg er ikke enig med VG som mener Stoltenberg må gå, ikke med Dagbladet eller Kåre W for den saks skyld.

Jo, jeg er enig i at alt til syvende og sist hviler på stasapparatet og ordensmakten.
Hvem det gagner om alle skulle bli kastet er jeg mer i tvil om.
 Jeg kjenner det gjør meg utrygg om høyrekreftene skal overta i stedet.

For meg vil det være å gi terroristen en liten seier. Da har han jo oppnådd mye av det han ville.

Så VÆR VARSOM!

Sånn ser nå jeg det.


Synnøve Sætrum



Om verdighet, dårlig samvittighet og politikk...

Foto: Marit Sætrum

Denne dama reflekterer mye rundt dette med verdighet, dårlig samvittighet og politikk.

Årsak og virkning, eller sagt mer folkelig, kjenner jeg på hva som fører til hva i min livssituasjon.

Noen ganger skulle jeg nok ønske jeg bare kunne la være, leve i mi lille bobble, nyte både gode og mindre gode dager og ikke ta inn noe som helst. Slik er jeg ikke skrudd i hop.

Når den dårlige samvittigheten siger inn bakfra synes tankevirksomheten som en ulempe.

For jeg vet det er meninger der ute som hevder at slike som meg er unnasluntrere og slabbedasker som bare må se og ta seg sammen og komme seg på jobb.

Ikke sitter jeg i rullestol, og ikke har jeg uhelbredelig kreft. 

Det man ikke ser med det blåtte øyet finnes ikke.

Når en hører slikt tilstrekkelig mange ganger blir en påvirket.

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er kronisk syk, og noen ganger føler jeg meg utenfor og annerledes.Det kjennes uverdig.

Når jeg løfter blikket ut og bort fra meg selv kjennes evnen til refleksjon rundt livet og livssituasjonen min god. Selv om jeg ikke er "helt god" har jeg det fint.

Jeg får tak i selvrespekten, og får øye på verdigheten. 

Alt handler jo til syvende og sist om at man får dekket grunnleggende menneskelige behov, og om likeverdighet enten man er sånn eller slik.

Jeg kjenner det som å ha hatt ufattelig flaks, som om jeg har trukket vinnerloddet.

Det er et gedigent paradoks, men forandrer ikke tanken.

 Helseproblemer skal man ikke få så mange andre steder enn her.

Jo mer jeg løfter blikket mot verden, jo mer styrkes takknemligheten over å være født i trygge gode lille rare rike fredelige medmenneskelige Norge. 

Landet som ikke var så rikt da jeg ble født på sekstitallet, men som ble det i løpet av mine tre første tiår.Slik jeg ble oppdratt ble det sterkt veklagt at man skulle bidra, og bruke livsdagen. Foreldrene mine har alltid vært yrkesaktig, og jeg lærte tidlig at kjønn ikke var noe hinder for utdanning eller arbeidsliv. Denslags ser jeg nærmest på som selvfølgeligheter. Noe som bare skulle mangle. Man gjør sin plikt og krever sin rett. Veldig tidlig visste jeg hva solidaritet som prinsipp innebærer, og jeg fant det ubegripelig at noen kunne forfølge medmennesker på grunnlag av rase, kjønn eller seksuell legning. Bestefaren min husker jeg som gledesstrålende da de første sosiale velferdsordningene ble innført, og jeg kan ennå minnes begeistringen hans over arbeidsmiljøloven.

Endelig skulle livet bli levelig for vanlige mennesker.

Jeg tilhører ikke dinosaurene, men jeg forstår at min nevø på tolv kunne komme til å tro det.

 Jeg har aldri opplevd krig, eller sultet. 

Min overbevisnig sier meg at flere medmennesker på jorda gladelig skulle villet bytte med meg om de kunne. Like så er jeg overbevist om at jeg på mage måter ikke kan begripe hva det vil si å leve i krig, være sulten jamt mens man i tillegg blir forfulgt på grunn av sine fredelige overbevisninger.Jeg vet egentlig ingenting om hvordan det er å måtte tie om det man tror eller mener av frykt for konskevensene.Noen av mine venner ble født uten den beskyttelsen statstilhørighet gir.

 De har måttet ta sine få saker og flyktet i nattens mulm for å berge livet.

 "Etter andre gangs besøk om natten, og min bror var blitt borte bestemte vi oss for å dra", sier venninna mi. Jeg kan føle med henne og familien, respektere dem, men aldri fullt ut forstå hvordan det er å måtte forsvare seg for den man er  sånn til daglig. Jeg lever nemlig ikke med tilleggsbelastningen som åpenbart finnes i å bli møtt med mistenksomhet og mistro.

 Særlig om man er muslim eller har betydelig mørkere hudfarge enn vi har heromkring. Frykten for den som på en eller annen måte skiller seg litt ut er seiglivet fyr.

 Den kan bøye menneskenes nakker, og gjør noe med verdigheten.

Kanskje er det nettopp dette vi har til felles sånn hun og jeg.

Vi er født samme året, men under ulike himler på jorda.

Vi har opplevd fundamentalt forskjellige livsbetingelser, men likevel kjent på dette med annerledesfølelse og den kan bety for verdigheten.Hun har stått over for helt andre utfordringer i livet, men vi har begge bøyd nakken i skam over å være den man er.

 Den dårlige samvittigheten for at vi ikke bidrar aktivt til å øke landets brutto nasjonalprodukt kjenner vi begge på. Intellekt er en ting, følelser noe ganske annet.

 Den er heldig som er såpass i form at man kan gå mange timer ei lita uke i fjellet.

Syv til åtte timer jevn gange kjennes, men det går. Sinnsroen blir dypere, og ryggen rettere.

Man bøyes ikke under vekten av ryggsekken, snarere tvert om.

 Det er ingen ting jeg er så takknemlig for som takknemligheten.

Forstå det den som kan og vil, men den gror under nevnte omstendigheter. 

 Smilet mitt ble bare blir større jo lenger inn på vidda jeg kom.

Den dårlige samvittigheten fordufter mens man fortsetter sette det ene beinet foran det andre.

 Den norske fjellheimen gjør stolt.

Setesdalsheiene vidunderlige.

På ei vandring fødes drømmen om flere turer.

Mange flere. Hele tiden! Umerkelig  blir man bare revet vekk og med.

Finest i hele verden spør du meg!

Norsk sommertemperatur passer den norske.

Ingen tvil om det. Jeg synes faktisk det mest behagelige er norsk sommer som for meg betyr å kunne være ute uten lue, skjerf og votter men likevel være kledd.

 Når opplevelsen tidvis ga knallblå himmel, strålende sol ville jeg ikke byttet med noe sted på jord. 

Forventningene ble mer enn innfridd. 

Dessuten viste formen seg brukbar. 

Skavanker tar ikke automatisk helt knekken på den seige.

Ikke nevneverdig vondt annet enn i baken.

Skuldre og magemuskler greide åtte kilos sekk med glans.

Helt tvert i mot sank skuldrene ned, mens sinnsroen siger inn og den glade vandrer bare nyter og nyter og nyter den norske fjellheimen.

Noe vakrere er det vanskelig å komme på.

Ingenting gjør vondt, det bare "strøymer på ein så ein knapt kan andas".

Men helt ærlig: Jeg skulle ønske jeg kunne vært der helt uten snev av dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet for min sviktende helse svekker verdigheten min.

Uførepensjonisttilværelse hører med i mylderet av norske selvbilder. Uførepensjon betyr i utgangspunktet verdighet for mottakeren, og den er velferdstatens gullmedalje

.En rettighet som andre har kjempet for i mange år, og som jeg og andre kronikere er heldige å kunne motta. Det hadde vært fint å kunne kommet unna dårlig samvittighet, men det er vanskelig.

Jeg gruer meg allerede til neste valgkamp.

Legene mine har flere ganger spurt meg om hva jeg gjør når jeg er utslitt og trøtt.

"Sover" svarer jeg da.

Et svar som alltid blir mottat positivt.

Hjelperne mine gir meg verdigheten jeg så sårt trenger,

samtidig som de letter på min kronsik dårlige samvittighet.

Å være innvilget uførepensjon fra NAV betyr tid til å kjempe imot kroniske sykdommer, helst med verdigheten i behold.  Samtidig betyr det dårlig samvittighet påført utenfra.

Et liv med rett rygg er en gave for den kronisk syke.

Forutsetningen finnes i et samfunn som evner likeverdighet som grunnleggende verdi og rettighet.

Tur retur Bossbu - Gjuvasslega ga stillhet og rom for å grunne rundt det som er viktig i mitt livet enten det leves sånn eller slik. 

Verdighet styrker, mens dårlig samvittighet svekker.

Som enkeltmenneske handler det om å gjøre så godt en kan for fellesskapet.

Bruke livsdagen, og gjøre sitt beste. 

Kan man egentlig gjøre mer?

De ting den enkelte ikke kan kontrollere skal man vel ikke ha dårlig samvittighet for?

Enten den påføres innen- eller utenfra.

Eller er det slik at man skal føle seg som en byrde for samfunnet uansett?

Uten politisk vilje til velferdsordninger for alle hadde jeg ikke kunne gått fra hytte til hytte med verdigheten i behold. Jeg kunne ikke møtt de menneskene jeg møtte med rett rygg.

 Hadde jeg ikke selv sittet på skolebenken i flere tiår, og etterpå arbeidet i mange år hadde jeg ikke hatt de trygderettighetene.

Jeg kunne i det hele tatt ikke kjempet som best jeg kan for den livskvaliteten jeg har.

 Alt er politikk sa man på seksti- og syttitallet.

For meg kjennes det ikke mindre sant drøye tre tiår seinere.

Til slutt og enda en gang:

Min takknemlighet over at jeg er så frisk til å være så sjuk har jeg problemer med å finne beskrivende ord for. Verdigheten min er til stede hver eneste morgen når jeg tenker "så godt jeg har det".

Den er heldig som er uførepensjonist og ikke alltid har vondt over alt,

at helseproblemene som finnes ikke bare handler om smertehelvete på jord. 

 Oppvåkningen til augustsommerdagen kom seint, men den kom.

Siden har jeg sittet i skyggen og skrevet mitt bidrag til norske selvbilder.

Akkurat det har gjort dagen min til en av dem uten nevneverdig dårlig samvittighet.

Synnøve Sætrum

  

   

TYPISK NORSK...

Ved Bossbu i Setesdal. Morgenstemning. Foto: Synnøve Sætrum

Det skrives om norske selvbilder noen steder på internettet.

 Man diskuterer hva det vil si å være norsk, hvilke verdier som faktisk hegnes om mens 'vi alle'  løfter rosene mot himmelen

Det er norsk å hyle "seier'n er vår" mens man sitter på sin brede bak klistra foran skjermen og glor på mer enn ett og annet mesterskap. Et norsk selvbilde som innebærer at Kari og Ola griper nærmest bevisstløst etter potetgull og brusflaske.
Er det helgekveld får man til og med ei øl eller fem.
Brennevinet vil jeg ikke skrive om for dette her skal ikke handle om ruspolitikk eller manglende sådan. Ei heller junkfood, selv om det i nevnte 'setting' ofte telefoneres etter Peppe's pizza.
 For det er ikke snakk om å gå glipp av et eneste minutt sportssending.
Bekymringer for pærefasong finnes ikke, og alskens svindyre kampanjer for aktiv livsstil og bedring av den jevne folkehelsa synes meningsløse sett(lett skeivt) utenfra.
Når et eller flere gullhåp innfrir under NM, EM, VM eller OL ,i et eller annet, er sofasliterne mange.
Skuffer medaljehåpene kan trøsten være å framheve hvor mye strøm, gass, olje og fisk vi eksporterer. Norge er det lille fattige landet som er blitt styrtrikt i løpet av noen skarve tiår sammenlignet med andre nasjoner på kloden. Jo da jo da!
Det kollektive selvgode selvbildet står på ingen måte i umiddelbar fare for og bli tatt vekk eller glemt... Typisk norsk å være selvgod!

For mindre enn tretti år siden var internettet ren fiksjon.
På Kristiansand Handelsgymnasium & Handelsskole lærte jeg at den personlige datamaskinen aldri ville bli noen realitet.Vi fikk høre om noen 'guttevalper' sittende tumlende i en garasje eller hva det var, men læreren himlet med øynene og lo av dem. Fiksjon det også, og rene dagdrømmerier lærte vi. Det var alt for mange uoverkommelige tekniske problemer til at slikt skulle kunne hende.
Bare et bitte lite tiår seinere var EDB (som det da het) en del av pensum, og det med opplæring i alt annet enn Basic. Men den gang hevdet lektoren hardnakket at datamaskiner tok alt for stor plass og var alt for krevende. Jeg har lært at man skal være forsiktig med å utøve rollen som synsk.
Snaue tre tiår etter har pc-en lenge vært en del av min og alle andre's tilværelse.
Jeg sitter jo her og legger hodet på bloggen og liker mulighetene det gir.
Det er ikke det. Det er noe med at det innimellom blir for mye og massivt.
Kvelningsfornemmelser er ikke fremmedord alle dager uti massemediejungelen.
Heldigvis finnes en avknapp og  "a world outside"...

Det er  min påstand at det er (mer) typisk norsk å bry seg midt bak om fotball eller olympiske prestasjoner. Mange foretrekker i stedet vandring i den norske fjell mens man føler seg ytterst priviligert over ikke å måtte ta stilling til noe som helst.
Helt frivillig melde seg ut!
Den ultimate lykken er å slippe være på nett og langt utenfor dekning.
Bare utstyrt med kart og kompass, være trygg på den gammeldagse og velkjente måten.
Når man kommer til hytta står det riktignok en radio der, men det er ingen som slår den på.
Samtalen mellom vandrerne som møtes handler om hvordan dagen har vært,
hva man skal spise og hvor ferden går neste dag eller gang. Man studerer kart og leser årbøker.
Dessuten utveksles tips om toppturer eller andre turløyper rundtom i den norske fjellheimen.

Det er godt å være sosial på ordentlig.
Utenfor i solveggen på ei av DNT's hytter, eller omkring fellesbordet inne i dem.
Spandere en liten knert eller en bit av biffen i møtet med den kjente ukjente.
 Man har ingen problemer med kasting av komfort til fordel for utedo og enkel rengjøring.
Å bade i et iskaldt fjellvann oppleves som et forfriskende høydepunkt etter 7-8 timers vandring.
 Mens man går en tur drømmer man om en annen.
Vi bor jo nesten midt i turløypa uansett.
Det er typisk norsk å elske viddene og å være vandrer.
 Fottur fra hytte til hytte er et typisk norsk selvbilde.

Synnøve Sætrum



LITT NAVLEBESKUENDE NORSK

Lykken er å kunne sette seg utenfor i skyggen en deilig varm sommerformiddag, ja den er det.
 Sant nok er lykken også nytrukket kaffe når man kommer fra badet en mer regnfull morgen.
En morgen som denne hvor kaffen smaker og de nystekte baguettene like så.
Den sola jeg har fått sitter i de norske jordbærene jeg har nydt.
 Utenfor regner det, men landet er frodig.
Kanskje vil det regne for mye denne dagen.
Det varsles oversvømmelser på Agder.
Siden jeg ikkr sitter med tean i tanga skjer det neppe her i nabolaget.
Jeg sover trygt i senga.
Ingen sender raketter inn for å fjerne meg, ikke skrikes det skjellsord når jeg beveger meg utenfor.
Riktignok har jeg blitt kaldt både stilken og flata i min grønne ungdom...
Akk... Ertekrokene skulle sett meg nå når alderen bulker seg både pist og hist.
Formulert på annet vis; - stor takknemlighet, mikroskopiske problemer.
Føttene kjentes litt kalde og akkurat det handler om dårlig med klær.
Klær for nordisk klima og lynne har jeg nok av.
 Aldri noen sinne har jeg manglet det.
 Ja, slikt tenker jeg mens jeg trekker Ulvang's spesialsokk over dem.
Varme tær gir varmt hjerte.
Hodet bør derimot, med visse unevnelige unntak, holdes noenlunde kaldt.
Så utrolig deilig det er å få lov til å leve her og det i en verden som ellers blir værre og værre og værre.Jeg gjentar at krigene som raser er flere enn noen gang før og at hungersnøden er enorm.
Millioner på millioner lever den skjebnen hver eneste dag, og her sitter jeg.
En uførepensjonist i verdens randsone, og føler meg helt trygg.
Den eneste jeg har å frykte, egentlig, er meg selv.
Hvis noen lager krøll i min tilværelse så er det stort sett jeg som har ansvaret for det.
Akkurat i dag er stien bred og veien rett.
Som om ikke det er nok fikk jeg denne morgenen familehumor på sitt beste.
Antakelig livsforlengende start på dagen.
 Flire så tårene spretter sammen med mamma.
Jo: Det er deilig og være litt navlebeskuende norsk i Norge... ;-)

Synnøve Sætrum