"GAMLE UNGE" . . .DIABETISK SLITHENHET...

 

Høstsol gjennom gardinsprekken på soverommet. Due- og kyllingkurr fra naboens veranda over hodet mitt. Jeg trekker til side gardinet og ser kjøttmeisen kose seg med solsikkefrøene jeg har lagt tilgjengelig for den som måtte lyste.Jeg hører vinden i høstlauvet. Andre fjærkre tumler med meisebollene utenfor vinduet. Klokka er langt over ti, men jeg føler meg fortsatt stuptrøtt.

Hodet  verker lett, og hoftene sitter skeivt. Skuldre og nakke kjennes stive og vonde.

Virkelig verk. Skrøpelig og skranten. Er ikke influensa-symptomer denne gangenheller. Underartikulert følge av diverse fysiske skavanker lik Diabetes2 derimot...

Nesten gammel nå tenker jeg, men jeg er jo ung eller kanskje av de gamle unge, om du følger? Sånn er det noen dager. Ganske mange i løpet av en seinhøst og vinter.Så det får jeg gjøre noe for å slippe dette året også... når den tid kommer. Jeg er takknemlig for å kunne stå på beina, og slippe stress. Det takler jeg heller ikke nevneverdig godt. Hvor sårbarhetsgrensene går når det gjelder stressopplevelser er også like individuelt som antall mennesker. Følger? Jeg vil ikke fram til at det er mer synd på meg eller andre, bare beskrive hvordan det kan være. Vet jeg ikke er alene om stresslidelse heller! Psykosomatiske sykdommer er mange. Man får fort en høna-eller-eggetdiskusjon, om man setter noe slikt i gang. Ikke dit jeg vil. Bare dele noen erfaringer.

Fint om noen begriper at alt ikke sitter i det ytre.

Mitt anliggende akkurat her og nå er å si noe om hvordan dagene er når det en gjør er å leve et liv som uførepensjonert kroniker.Det sies mangt og meget om uførepensjonister, og det er vel ikke så rart. En trenger ikke være professor for å begripe at uføre er en like sammensatt og mangeartet gruppe som resten av befolkningen. Det vi har til felles er kroniske sykdommer og at inntekten vi lever av er uførepensjon. Pensjon vi har opparbeidet oss rettighet til gjennomyrkesaktive år hvor man som kjent betaler skatt og yter sin skjerv til fellesskassa. Blant annet i den hensikt at man ønsker bidra til en velferdsstat, hvor menneskene som lever i den ikke skal bli slengt i grøfta om helsa svikter. Uførepensjon er velferdssamfunnets gullmedalje og stor trygghet.

Som skrevet: Siden jeg ikke er den eneste diabetikeren i verden kjenner jeg for å skrive noe om dager som disse hverdagsplagene.Eller tilleggsplagene man får etter hvert. Diabetisk slitenhet for eksempel. Denne slitenheten er der hele tiden, men blir sterkere når mørke og vinter setter inn. Den sitter dypt i kroppen og tapper for energi. Jeg blir stiv i musklene, noen ganger har jeg vondt for å bevege meg. Her forleden ble jeg spurt om jeg hadde vondt i hoftene. Venninna er sykepleier og betraktet meg der jeg slet meg opp av sofaen. Diabetesslitenhet synes av og til utenpå. Sånn er det.(Og jo, og som før sagt og skrevet:Det finnes mye hjelp, og takk for det. Jeg benytter meg villig vekk av alt jeg kan komme over, og jeg drar meg selv ut etter håret. Hensikten er hele tide å ta i tu). Men, den er ikke viljestyrt. Og, det er heller ikke sånn at om man mosjonerer mye, er ekstremt nøye med kosten, tar livsforlengende medisiner osv. osv. osv. betyr ikke det at man blir som en 100 % frisk og kan leve yrkesaktivt liv. Noen kan, andre ikke. Det er individuelle forhold i hvert eneste tilfelle.

Når jeg merker tilstanden disse dagene så kan det sammenlignes med å gå rundt i ganske så for stramme klær. Som å være stengt inne i noe alt annet enn elastisk.

Det blir for trangt, og så er det ens egen kropp som er så trang og trøtt. Jeg har mer enn nok med å komme meg ut, og forsøke bevege meg mest mulig gjennom dagen.

Jeg har lest øyet stort og vått om mulige årsaker til det, og har funnet ut det er sammensatt.

At både livsforhold, fysikk og psyke spiller inn.

Så da så, tenker jeg.... here we go again.

Det er jo gått jeg går, og ikke ligger seks fot under.

 Jeg har flytt på den, for meg, enormt gode formen jeg har vært i siden jeg kom hjem fra Thailand. Daglig mosjon, massasje og annen fysisk behandling, lys og varme gjør underverker.

Her på berget er det ikke mulig å få samme behandling med min økonomi.

 Det tenker jeg på mens jeg kjenner skuldre har stivnet veldig og nakken verker på sjette dagen.

 Skyldes det sovestillingen, eller er det et varsel om noe med hjertet?

 Kvinner har jo så diffuse symptomer når denslags rammer.

Vel, tenker jeg jeg får la være bekymre meg men ta det med til legen neste gang.

Det er lenge siden siste grundige hjertekontroll, og så er det det der med min bestemor som bare ble femtiseks. Kvinner dør også av hjertesykdom... Både i gamle dager og nå.

Nei, det er ikke der jeg er nå, og jeg har et forsett om at jeg skal gjøre det som er mulig for ikke komme dit, og det selv om dagen i dag kom til meg med følelsen av å være "gammel ung".

For det meste er jeg såpass glad i livskiten at jeg tenker jeg skal vise verden og bli den eldst overlevende med Diabetes2, ever...

Skjønner?

Synnøve Sætrum