LENGSEL

(Rhodos 2007. Foto: Synnøve Sætrum)

Selve lengselen er et pant på at det vi lengter etter er til!

Karen Blixen

 

Lengsel - å, den er ikke det verste. Alt skjønt og godt i en gror opp i le av den.

Fridtjof Nansen

Lengsel bærer et menneske halve veien.

Islandske ordtak

Bare det å ha et sted å lengte til er en verdi i livet.

Barbra Ring

Hva er lengsel? En slags erindring om ting man ennå ikke har opplevet ...

Heljar Mjøen

♥

Takk for sommerdagen som stunder mot natt. 

Farer yr med sannferdigheter blir det enda en i morgen.

Jeg ser meg rigge meg til en skikkelig stranddag fra tidlig av. 

Kanskje jeg må stille vekkeklokka for ikke å gå glipp av velsignelsen? 

Får sove på om det blir ved Kristiansand eller vestover...

Sitte i solstolen, lese og bare kikke på dem som frister badelykka mellom brennmanetene.

Akkurat saltvannet tenker jeg stå over til neste gang jeg har tenkt meg til september's dukkerter i Egeerhavet.Ingen grunn til å klage, eller bytte ut nattesøvna mot intens svie. 

Ikke for det...Her ytres ikke et eneste negativt ord om varkre, rene, frie, rare, lille Norge.

Jeg stortrives her, og jeg er erkenorsk.Slikt har jeg både erfart i møte med den ene og den andre, og jeg har sågar også latt meg fortelle det...

Dama går til og med på ski om rette selskap og høve byr seg!

Noen ganger er jeg saltsugen, men ikke i aften...

Jeg lukker øynene rett som det er og kveldsdrømmer meg til litt fjernere strandpromenader og folksomme avenyer...

Det er det der med å spankulere rundt lettkledd og kjenne varmen lik et mykt plagg mot huden.

Sinnet blir stillere når det er sånn. Det er enklere å høre hjertet snakke.

Synnøve S

Bak fram...

(Kulturminne og meg. Foto: Marit Sætrum)

Livet kjennes kneppet bak fram. Fredagskvelden, og ikke noe "Nytt på Nytt" eller "Skavlan".

"Saman er ein mindre aleine" på NRK2, og jo bare gnu det inn...

 Alenekveld er alenekveld.

Noen ganger er de en luxus. Bare sitte der og stirre i femte veggen.

Eller rett og slett bare være.

Andre ganger er det ikke fullt så enkelt. Som denne her.

Jeg er litt mindre fornøyd med eget selskap. Jeg peser med garden for ikke å bli sutrete, men jeg innrømmer det glatt: Jeg er selskapssyk. Det blir for stusselig med bare meg da.

Men, ikke etter hvilket som helst selskap. Kun det som stimulerer samtidig som jeg kan slappe helt av og bare være... 

Bortskjemt? Litt kanskje... Men, ikke for mye. Bare lei og lei og lei. Utfordringene er blitt for små, og jeg innser det beste er å møte Jon ganske så snart.

Jeg er altså ikke en lykkelig aleneboer denne fredagskvelden. Selskapet kjeder meg, og det holder ikke med to be or not to be...

 Jo, jeg bare er, men bare med meg. 

Jeg har hatt ei Munkholm, spist en liten ferdigpizza. Har stått over innhalering av en pose Kims French Fries med nød og neppe, og er i det hele tatt litt trøtt og lei.

Trøtt fordi siste ukene har vært hendelsesmettede, lei fordi jeg ikke får fingeren ut og gjør noe annet enn å drive tanker rundt det jeg mangler denne aftenen.

Jo, jeg mener handling. Selskap. Vennskap. Kjærlighet. Ærlighet . Og, selvsagt å bli klødd litt på ryggen av elskeren. Kløpinnen gjør ikke samme susen når jeg er i dette lunet.

Kontraster kan være slitsomme.

Puta ligger godt plassert i midten av senga, og jeg synker snart ned i "gropa"...

Man reder som man ligger, eller var det som man reder så ligger man.... Eller?

Nei, jeg vil ikke utbrodere for mye.
Hver på sitt vis vet alle alt.

Jo da, jeg har hørt lyrikk lest av Falkeid selv, og erkjenner jeg har langt igjen for å rekke de horisontene.

(Men, de var til trøst og vederkvegelse, og vel så det.)

På den andre siden rekker jeg vel så langt jeg vil om jeg bare sammenligner meg med meg selv.

Det er bare det der, at noen ganger er det heller traurig å være selvgående.

Jeg kunne trenge et puff, eller et klapp, eller bare noen å lene meg inntil og henge meg på...

 Noen ganger er det helt ålreit, og tilværelsen kjennes kneppet riktig.

Nemlig...

Synnøve Sætrum

Skyskrapere fra Lagmannsholmen til KMV-tomta

Framtidsscenario på forsiden av Fædrelandsvennen i dag ...
Visjoner om framtidsstorbyen Kristiansand.
Jeg kan fantasere meg det jeg også.
Skyskrapere som kyst- og skyline her i den blomstrende badebyen i sør.
Ut med den trege sørlendingen, og inn med de geskjeftige spillefilmaktige figurene.
La endelig andre enn de nyrike på Tangen få sitte med tean i tanga...
Havutsikt for "de store massene", dvs. undertegnede, om hun vinner i Lotto eller noe annet.

Eller det var kanskje ikke akkurat sånn det var tenkt?

Synnøve Sætrum

???????????????????????

Jeg sitter ikke i med utsikt over Manhattan, tårnet i  Paris eller på en av de gamle steinene i Grekenland. Her i skrivekroken forsøker jeg fantasere meg bort, men akkurat nå føler jeg meg innestengt og litt låst. Selv om jeg klemmer igjen øynene har jeg kvelningsfornemmelser. Når den følelsen først er der er den som med hauken og gir seg ikke. Skulle gjerne sittet et eller annet sted med åpne landskap og utsikt over havet. Fått litt ro til å skrive ferdig alt jeg skriver på. I alle fall nok ro til å begynne søket etter mulige lesere for det jeg allerede har...

Så er det noen som har problemer med boplikten på en av sine store hytter i havgapet eller ved fjellvannet, eller kjenner noen som har det kan jeg gjerne trå til som en reddende engel. Noe for noe, som det heter! Det er bare å si i fra og la "ryktet" gå....

Opp med hodet du raske pike, sier jeg til meg selv. Jeg har da bein å gå på, tak over hodet, et liv å leve og salt i grøten. I den grad jeg har grøt. Jeg har "Tenkningens historie fra Homer til Milton" og Gaarder's "Slottet i Pyreene" jeg kanskje kan hente inspirasjon fra. Hvem kan ikke det?
Jeg har visst skrivesperre, og det er det vanskelig å få gjort noe med denne dagen. Jeg får heller ta en runde med engelske drama, skive med tomat og kalkun. Flukt de luxe, men det frister meg.

Likevel og ganske så seriøst:
Jeg stiller meg mer enn gjerne til rådighet som ambulerende hjelp med boplikten!!!

Synnøve Sætrum

Rett før jeg møter Ole L...

Det sikre i kveld er at det er et kaldere drag i lufta. Klarere. August hvordan jeg enn vrir og vrenger på det. Jeg tråkket på ei padde på verandaen da jeg la putene i kassen, men her er ingen små frosker i gresset. Det er så duggvått og kaldt at jeg beholder skoene på, og skjønner jeg snart er der hvor jeg bare skal drømme meg til bedre tider igjen. Det er så mørkt at jeg kan tenne stearinlys utenfor, kle meg i tjukk jakke og genser sammen med tenning av myggspiralene. I morgen i morgen, men ikke i dag. Natta er her, og akkurat nå tar jeg det på alvor...
Denne dagen har jeg bare vært et menneske i verden. Jeg liker sånne dager.
For fire gode meldinger fra Danmark sier jeg takk. For tur med Castor og Caila, min datter min mor og min far mange takk.... Mat på bordet. Yr har gitt meg løfter om godt vær til helga. Det er utsikter for å bli klødd på ryggen også... Filosofi i hodet, og tre timer drama med Vanessa Redgrave i hovedrollen som topping av det hele.
Kan en hverdag bli bedre?
Ingenting av det er en selvfølge....
Veldig fornøyd kan jeg møte Ole L. under fellen...

Synnøve Sætrum

Åndsfrihet er en menneskerettighet...

Ryggen min hadde trengt smurning der jeg ikke når til.Kløpinnen ordner litt opp i kløen, men hvorfor greier jeg ikke konstruere lignende redskap til smurning?Kanskje noen andre kan trå til? Opp alle jordens ingeniører, sier jeg bare. Vi er maaaaaaaaaaaaaaaaange singelboere.
Markedsnisje av dimensjoner det der, det er jeg sikker på.
Men, det var ikke det jeg ville skrive om egentlig.

Trygg det skal man være. Trygg. Det hjelper å være litt modig også.
I alle fall når man skal kvesse tastaturet og vise ansikt.
Legge hodet på bloggen, og stå for noe.
Engasjere seg i politikk, eller etikk eller filosofi, eller "bare" livet.
Politikk skal jo være det umuliges kunst, og vel vel.
Det ser ut som det kan være noe sant i munnhellet.
Eller er det en definisjon jeg har lest et eller annet sted?
 Etikk er moral i praksis enkelt sagt.
Jeg øver meg stadig på å ha noe samsvar dem i mellom. Samtidig vet jeg at alt er i bevegelse,mer å lære har jeg alltid.
Blindfeltet som Johari snakker om må jeg som andre trekke med meg enten jeg vil eller ikke.
Den som er heldig ser lyset i sitt eget mørkerom innimellom.
Erkjennelse er en gave enten den kommer innen- eller utenfra.
Det er lov å være feilbarlig, og tabbekvoter er vi alle utstyrt med til en viss grad.
Heldigvis.
Filosofi kommer fra gresk og betyr kjærligheten til visdom.
Hva som er visdom kan man også diskutere. Det kommer an på øyet som ser fra hvilket ståsted og alt det der. Men, at det er påkrevd i en mer og mer uoversiktelig verden er jeg overbevist om.
Livet, er jo livet det. Så mangt og stort og lite, fantastisk vedifult, sårbart er det også, alt etter som. Jeg tenker: De henger i hop alle disse anskuelsene. Alt hører til eksistensen.

Varmt sommerregn også. Øsende varmt sommerregn utenfor. Ok, det blir kaldt det også om man blir gjennomvåt, men akkurat det er jo ikke tilfellet her ved tastaturet. Noen ganger er uværet best.
I alle fall for den som kan sitte tørrskodd og varm innefor, i stedet for å ligge husløs og kvestet i gjørme og skit, mens man jamrer over alt som forsvant og lurer på om noen av familie og venner er kommet levende fra naturkatastrofen..
Jeg leste nettopp en tekst på bloggen A GAY MANS BLOGG TO THE GALAXY , og tenkte kanskje litt filosofisk og moralsk omkring hvem som kan verdiges våre tårer? Helt betimelig spørsmål med tanke på katastrofen i Pakistan.Det er jo "bare muslimer" i det landet, så er de kan vel bare ha det så godt, eller? Cicero skal for veldig lenge siden ha uttrykt det slik: "Homo res sacra hominibus"; - mennesket skal for menneskert være noe hellig. Om enn han henviste til annet enn konflikten mellom kristne og muslimer er ordene likevel fullt ut gangbare. Det er da helt uvesentlig om den som er i nød er utøvende ateist, muslim, buddhist, hinduist eller kristen. Mennesker som lider fortjener vår solidaritet uansett. Et menneskeliv, er et menneskeliv, er et menneskeliv, er et menneskeliv... Åndsfrihet er en menneskerettighet.
Eller er det sånn at storpolitikken når alt kommer til alt definerer verdige eller ikke verdig trengende. Slik man gjorde i Norge for ikke så veldig lenge siden, for eksempel med tanke på hvem som skulle få fattigunderstøttelse...
Jeg kan ikke si jeg liker den påtrengende likeheten noe særlig, men jeg kommer ikke unna!!!
Gjør du?

Synnøve Sætrum

Å bli satt ut...

Lediggangen er roten til alt ondt hevder noen.
Det kan godt hende det stemmer for en del, men ikke for undertegnede.
"Lediggangen" er tiden som har gitt meg de mest verdifulle stundene i livet.
Å ha tid til å være menneske er det som er det viktigste akkurat nå.
Tid til tanken, refleksjonen og å kjenne etter. Ligge på ryggen i gresset og studere en sky eller sommerfuglvinge, eller bare sitte der og stirre i femte veggen.
Forholdet til seg selv er det viktigste man har til noen her i livet sier de vise.
Behovet for bare å være, og ha det godt nok med "bare det" er helt essensielt. Skjønt bare og bare...

Ok, jeg skal innrømme at det ikke var planen å bli ”satt ut av spill” da jeg sleit buksebaken på høgskolenes lesesaler, og lånte meg fattig og arm i Statens Lånekasse for Utdanning.
Jeg hadde tenkt og drømt meg ganske andre steder (Det sier seg selv egentlig, men jeg følte bare for å nevne det så unngår jeg misforståelser.).
Selvrealisering heter det i følge Maslow. Å bli den man er. Utvikle sine egenskaper, vokse som menneske. Studietida var ei fantastisk tid som jeg er utrolig glad jeg fikk med meg.
Den var så avgjort med på å gjøre meg til det kunnskapsrike mennesket jeg er.
Når jeg lukker øynene kan jeg enda huske begeistringen jeg følte under forelesninger og ved kantinebordene når vi reflekterte rundt det vi hadde hørt og lest.
Å ta opp i seg det akademiske språket var stort.
De første gangene jeg hørte terminologien husker jeg det syntes komplisert og fremmed, jeg var utenfor, men visste jeg var på vei inn. Bildene i mitt indre sitter evig fastbrente.
For en fryd!
For en lykke!
Så ubeskrivelig deilig livet som svamp kan være.

Selvsagt så jeg fram til å kunne bruke meg selv og all kunnskapen jeg tilegnet meg i et kommende arbeidsliv. I mange år hadde jeg skikkelig ”swing” på jobben. For meg ga det mening. Den typen mening jeg innbiller meg at vi alle trenger som motivasjon for å stå på og frydes over livsdagen.
I mange år så jeg fram til hver eneste arbeidsdag med glede.
På tross av krevende arbeidsmarked her i byen( særlig for den som ikke alltid har hatt de riktige kontaktene med tanke på å få jobb..forbigåelser og skit.. men skal ikke ta det nå...), og travel hjemmehverdag. Men, det var godt. Jeg hang fast i tilværelsen og tiden min. Saker og ting var bra. Livet smilte og lekte, og det skulle fortsette sånn.
Det fantes absolutt ingen planer om strek i regninga, eller sagt på en annen måte, møte uventede sider og utfordringer ved det å være et helt vanlig dødelig og sårbart menneske.
Har man full kontroll så har man full kontroll.
Tror man!
Så peker livet nese til deg, selv om du hadde bruk for noe ganske annet.

Når man så blir ”satt ut”, så handler det jo om hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, sies det også. Veldig lenge var det mørkt og trist. En kamp å komme seg opp av senga, og å finne mening.
Jeg tror noe av det henger sammen med den virkeligheten vi lever i her.
En definerer seg gjennom det en jobber med, og når du ikke er i vanlig arbeid er det lett å bli definert, eller selv definere seg som utenfor, på siden, eller kanskje til og med lat.
Når man på toppen av alt er singel blir man ikke definert gjennom mannen eller familien heller.
Den debatten der skulle vært over for veldig lengst, og den er det nok også under de gitte forutsetningene at det som planlegges skal skje i livet gjør det. Uten avbrudd av for eksempel helsemessige slag, eller annen moro. Men, jeg hevder fortsatt helt ubeskjedent at den virkeligheten ofte er forbeholdt den som er helt frisk.

Tilbake til det med å ta det.
Jeg opplever det er mulig å snu det hele, tenke nytt og se finne mening ut fra nytt ståsted.
I alle fall når de primære behov er dekket.
Heldigvis er de det, jeg har sagt det før og sier det igjen, har vi det fortsatt slik her at et samfunnsmessig sikkerhetsnett virker når man trenger det.
Jeg skal ikke gå inn i en lang diskusjon av Maslow, men pyramiden har da så avgjort sine vettuge sider, eller trinn…
Slik jeg har lest ham synes det viktigste av alt å ligge i kreativitet og selvrealisering.
De enestående sidene ved et hvert menneske. Også undertegnede.
Det at man kan skape noe og bruke sine evner.
I lang tid trodde jeg ikke det var mulig for en som var ”satt ut” av det vanlige samfunnslivet.
Ikke en drøm å drømme mer, ikke et mål å realisere.
Punktum finale for alle ting.
Tilværelsen i lyset var over.
Velkommen til skyggene!
Trygghet i seg selv, hva er nå det for en utopi?

Man begynte å tvile på hvem man egentlig var.
Det midt i førtiårene til og med. Identitetskriser hører jo puberteten til. Trodde jeg.
Når man blir syk er det fort gjort å snuble i den grøfta som handler om grublerier rundt om en har evner i det hele tatt, eller er god for noe som helst. Alle yrkeserfaringer, leste bøker, tilegnede kunnskaper og livets skole som sådan står i fare for å bli skrotet en gang for alle.
Spiralen av negative tanker kan alltid ta enda en sving nedover.
Det er alltid et svartere perspektiv å få øye på.
Ok, man skal jammen være en smule kreativ bare for å tenke en ny negativ tanke om seg selv, men gir det mening for en selv?

Den som er heldig opplever at det snur.
Ved hjelp av seg selv, først og fremst, og så noen gode mennesker som evner å se forbi diagnoser.
Det er fint at det er lov å bruke hodet, og at det finnes kloke mennesker som benytter muligheten.
Alt liv er et liv, og alle mennesker er verdifulle akkurat som de er.
Det er lov å rette ryggen og løfte hodet selv uten millionvilla og tilsvarende på konto.
Helt enkelt er det kanskje ikke i et samfunn som så til de grader fokuserer på materielle goder og prestisje, men det er mulig er min erfaring.
Selvrespekten kommer til syvende og sist innenfra.
Perspektivet avgjør sier jeg, og den tanken at man kan ingen ting ta med seg dit en går.
Ei heller høyrentekontoer eller aksjeporte..hva var det nå det heter?
Det er her og nå kraften ligger.
Jeg ser det litt inspirert av Maslow.
Et selvrealiserende menneske lar seg ikke knekke av livets utfordringer og uventede problemer, men overvinner, modnes og utvikler seg av det.

Å sammenligne seg med seg selv har vært og er en god ting.
Kreativt er det også. Mange skuffelser og frustrasjon finnes på veien til godtakelse og sinnsro over å måtte tenke nytt og plante beina i annen jord, men det går alltid framover.
Det er ikke sånn at man ikke kan utvikle sine egenskaper videre om man ikke er i full jobb, eller har kropp som en fullblods atlet. Så lenge hjernen er en del av hodet og talatuten virker er det aller meste fortsatt mulig. Om en lever sånn eller slik er en jo fortsatt et søkende menneske, som det ene øyeblikket streber etter noe, i det neste noe ganske annet. Fullstendig tilfredsstillelse er vel de færreste forunt. Uansett er det jo bare snakk om en kortvarig lykke. Motivasjonen for undertegnede er noe ganske annet.
Euforisk lykke er det ikke snakk om, men ganske enkelt å ønske livet og drømmene for dagen i dag velkommen, for uansett er det ingen som kan løpe fra stillheten etterpå!

(Synnøve Sætrum)

......................................

Noen ganger, bare noen ganger, må jeg opp i løpet av natta og ta en varm dusj før jeg kryper under dyna igjen.

Et eller annet rir meg, utydelig i det jeg våkner, og det holder ikke helt opp selv om jeg slumrer vekk igjen...

 Noen timer etterpå ligger jeg fortsatt i senga, hører på radioen og lurer på hva det var.

Trøøøøøøøøttt, som bare det og håper på litt slummer der på kanten av dagen...

For sovet godt har jeg ikke.

 Dagen er bare så vidt begynt.

Jeg har forestillinger om hvordan den kan bli hvis jeg bare får sovet bitte litt mer, men:

Dybdefilsofiske sprang a la Platon forefinnes ikke!

Synnøve Sætrum

♥♥♥♥♥♥♥♥

Det er et klarere og kaldere drag i lufta. Ingen tvil om det. Det varsler høst. Selv om jeg satser på at august blir den varmeste måneden på årevis, og at det enda er tid for hedonisme. Jeg lengter da vitterlig etter denne årstiden det meste av vinteren, og strever det jeg kan for å holde den fast. Kjenner jeg ikke er klar for tjukke strømper og superundertøy enda. Selv om jeg faktisk måtte trekke i førstnevnte her for et minutts tid siden. Det er golvkaldt blitt i løpet av helga, men nei, jeg setter ikke på varmen før jeg må. Selv om jeg nyser.

Likevel: Det er alltid noe å være glad for. Slikt som at reiseradioen fortsatt er i gang, og Kristen Gislefoss lover rundt 20 grader utpå dagen. Muligheter for spredte regnbyger, men her er himmelen blå. Så det er ikke bare jeg som trekker sommeren ut. Selv om her ikke ligger an til en dag med drinker og snodige hatter… Festivalstemningen er over for denne gangen. Neppe bare for meg. Den andre store gruppa av fellesferierende er reist hjem, og mange er tilbake på jobb. Selv om jeg vet både den ene og andre starter ferien i dag. Hvem vet hva som hender for undertegnede om noen uker… Det er ingen grunn til sutring. Slikt får vente til neste horisontale regnbyge. Varmen kommer utenfor etter hvert. Litt tålmodighet bare, så…

Med nok et kaffekrus i hånda kikker jeg optimistisk ut på den blå himmelen som er så flott, og konstaterer at den store flotte krukka med den enda større og flotte hjemmedyrka planten er vekk. Akkurat nå som den stod i sin vakreste blomsterprakt. Vann fikk den i nitida i går kveld, mens jeg nøt synet. Etter å ha dobbeltsjekket er det bare å konstatere at noen har vært og tatt den i løpet av natta.
Noe så smålig!
Jeg trøster meg med at det er mye jeg selv ikke ville gjort meg til kjeltring for.
Det meste er forgjengelig, jeg vet det. Men,det er noe med måten det er det på.

Ha en flott forgjengelig augustdag!

(Synnøve Sætrum)

Festivaldager i Kristansand og Arendal

Denne lørdags morgenen er av de grå hvor jeg føler meg veldig alene. Noen har fjernet sola, og jeg finner ikke paletten med fargene. Alene på den måten man ikke vil være det(Heldigvis vet jeg det går fort over, men det varer nå en gang så lenge det varer.). Jeg våknet med skallebank, enda jeg ikke har gjort annet enn å være litt lenger oppe enn vanlig. Når jeg kjenner etter er jeg litt nysen og frysen. Brygger jeg på noe?

Begge putene hadde jeg kastet på golvet, og håret var i en knute som insinuerte alt annet enn singelsoving. Etter nesten et kvarter med børsten kom jeg på tanker om kaffeduft og nystekte rundstykker. Til om med kokte egg, som jeg ikke er noe glad i. Jeg ville bare ha det sånn når jeg kom ut fra badet. Nyhentet avis fra postkassa, og et ”god morgen kjære”.

Jo, jeg kan drømme jeg…Eller savne noen heter det vel...
 Kaffen satte jeg på selv, og det regnet på sengetøyet jeg hang ut i går. Det rett ved siden av solsikken som ser ut som den har vært like lenge i ørkenen som undertegnede. La det regne! Det er loven om tingenes iboende faenskap det.
Ok, jeg har vært på festivaler i flere dager, og det blir mer etter hvert denne dagen. Mye å glede seg til også i dag, når jeg bare får tenkt meg om. Likevel er jeg ikke helt i hakk. Denne morgenen er det grått, og litt trått. Jeg har lest Fædrelandsvennen om de kongeliges eskapader i og utenfor båten. I Vogts Villa har jeg faktisk vært flere ganger i jobbsammenheng, så jeg vet hvordan de har det. Som om det spiller noen rolle. Jeg skal ikke ta debatten om okkupasjon av Dvergsøya her og nå. Ikke en mot og for monarkiet heller. Har rett og slett ikke futten.

Festivalbesøk...

Foto: Synnøve Sætrum

Kanskje det er blitt litt mange inntrykk for ei voksen dame de siste fine dagene. Store seilskip og musikk om hverandre. Det er gøy med store seilbåter, og folk. Begge deler er kjekt å se på. Jeg fikk vandret litt i vrimmelen i havna på torsdag. Flotte skuter, og jeg fikk til og med vært om bord i et par av dem. Aggregat har de jammen også … Selv om jeg fikk assosiasjoner til sjørøvere enkelte steder. Hva kan jeg ha lest tro? 

(Guro Von Germeten på Knubben. Foto: Synnøve Sætrum)

Musikk er enda gøyere. Hørte fantastisk gitarspill av Margaret Stowe og Barbara Jungfer i Bakgården i går ettermiddag. Taket var også fantastisk. Det øsregnet, og ble ganske skummelt etter hvert. Jeg tok på meg festivalcapen da vaktene begynte bli urolige. Jeg er enig med dem som sier Lady Moscow var dagens gladeste og sprøeste opplevelse. For en spilleglede. De hadde fortjent et adskillig større publikum. Ingrid Olava har fin stemme, men er litt for kjedelig for undertegnede. Navigator er spiselig og safe. Sivert Høyem tok seg bare opp og opp etter hvert som de fikk justert lyden ordentlig. Merkelig at så proffe folk ikke greier det med en gang. Jeg er amatør, og vet ikke hvorfor det er sånn. Men, jeg har da hørsel! Guro von Germeten hørte jeg da vitterlig på Knubben i går, men tar gjerne reprise på Kai 6 i dag. Spennende musikk og tekster. For en stemme og for ei dame. Hun er til og med verdt å stille seg opp i regn for hvis det ikke stopper.
Noen ganger bare ringer telefonen og avbryter hele tankerekka.Rykker meg ut av tumleriene som om ingenting var hendt. Finfine greier! Jammen skal jeg ut og bevege meg blant mennesker denne dagen også viser det seg.
Noe av dagen får jeg følge med den unge generasjonen. Heldige meg.
Solskinn ute? Nei.
Har jeg regntøy og paraply? Ja.
Ensom? Ikke mer en sunt er, tror jeg:-)
Aleneboer? Ja.

(Synnøve Sætrum)

(Seilskute på vei ut fra Arendal. Foto: Synnøve Sætrum)

DET UMULIGE

Det finnes en glede, men den er velsignet,
en trøst i denne sorgen.
Hvor mange banale dager blir ikke strøket
ved et slikt endelikt! Hvor mye lede!

En dikter sa: "Kjærest
er den musikken som ikke kan høres."
Og selv tror jeg at det beste livet
er det som ikke kan leves.

( Konstantinos Petrou Kavafis,1897)

Sanne ord fra utrolig forfatter.
Jo, det finnes en glede og den er velsignet og trøst når man sørger. Enten over det som var og er blitt borte, eller det man ikke kunne nå eller få.
Banale dager, er de menneskelige dagene. De som bare flyter forbi før man enser at de er livet,og at livet ikke er en selvfølge.  Dagene en tror kjærligheten fortsatt er en mulighet, eller vet. For sånn er det å leve.

Det beste i livet er det som ikke kan leves, sier han. For noen dyp. For et vidd.

Synnøve Sætrum

TIL VELLYSTEN

 'Til Vellysten'skriver han, Kavafis, og jeg vet han har andre dybder og andre perspektiver enn mine. Men, det er for meg det som gjør denne lyrikken så genial, så sanselig.
Den formidler det forbudte, det uaksepterte, de hemmelige rommene. Som ikke nødvendigvis bare knyttes til seksuell legning. For når alt kommer til alt, hva er egentlig det?
Som kjærligheten har vellysten mange ansikter.
De henger sammen de to. Uatskillelige.

TIL VELLYSTEN
Gleden og essensen i mitt liv er minnet om de stunder
da jeg fant vellysten og nøt den slik jeg ville.
Gleden og essensen i mitt liv er også at jeg vraket
alle nytelser av kjærlighet som preges av rutine.

(Konstantinos Petrou Kavafis, 1917)

Synnøve Sætrum

Alt for lite sex

Det skrives alt for lite om sex hevdes det, og at samtidens forfattere ikke har det som skal til.
Ingen modige damer (eller herrer for den saks skyld) mer.
I tillegg stilles det spørsmål ved om engelskspråklige forfattere bruker dop som erstatning for sex?
'Bad sex Award' tillegges skylda for fenomenet.
Men: Er det mye enklere å skrive om dop, og om mennesker som doper seg?
Eller er det mer interessant? Jeg bare spør...
Er tematikken sex helt utslitt?
Kan det tenkes at en del forfattere bare er overstimulert av alle tabloide skriverier(les: tips og råd) om hvor ofte man bør stå på hodet i dusjen under korpuleringen,
eller hvordan få orgasme mens man venter på den neste plastikkoperasjonen?

Kanskje jeg skulle kaste meg på den nisjen og la det stå til.
Si noe provoserende, noe som damer med nesten fem tiår på baken burde holde for seg selv i det offentlige rom. Gjøre det til det nye store temaet for bloggen min.
Kunne vært fristende. Erfaringer har man da halvveis i livet.
Men, er de interessante for andre? Det er det store spørsmålet? Tenker svaret på det er neppe.
Den skal være god kunstner for å si noe allment om et tema som er så personlig. Virkelig å ha oppfattet noe ingen har sett eller hørt før. Anledningen til å ta fram det gamle munnhellet "tale er sølv, men taushet er gull" renner meg i hu. I en verden med så mange klisjeer ønsker i alle fall undertegnede å holde noe helt for seg selv.

Ha en god kveld, selv med alt for lite sex.

Synnøve Sætrum

Tidene forandrer ikke den gitte evighet

Sier den kloke forfatteren.
Hun har rett. De var langt nede da veiene deres skilte lag.
De ønsket det ikke. 
Men, livet er ubarmhjertig og tar ikke smålige hensyn
i konglomeratet av skiftninger og misforståelser.
Skammen snakket de ikke om, den tvang tausheten på dem.

Så arbeider de begge til livets overlevelse.
Dro langt bort, til det stedet de trodde det skulle ordne seg.
Det gjorde det ikke.
Det fantes ingen lettvinte løsninger.
Sent på sommeren vet de
følelsene av forgangenhet følger tiden som har skilt dem.


Likevel;
Tidene forandrer ikke den gitte evighet...

Synnøve Sætrum

I livets sjeldne øyeblikk

(Foto: Synnøve Sætrum)

De bare sitter der,

med livet i høysommer og vel så det.

Har ikke sett hverandre

på over to tiår.

Et pust i sivet i evighetsperspektivet.
Ingenting og alt.

'Evig nå' i livet...

Det nytter ikke å drømme seg vekk i forgangne tider tenker hun,

og strekker hånden etter hans. Stryker en finger over flaten...
Gjennom tynn hud og blodårer aner hun samme pulsen banke,

bak de kloke øynene skimter hun den unge sjelen…
Elskede sjelebror, dyrebare medmenneske.

Alltid, alltid lenge før han fant henne har hun vernet dette,

villet ham og bare ham …

I dette livets sjeldne øyeblikk

er tiårene i ensomhet illusjonen.

Synnøve Sætrum

Latskap og omgåelser av virkeligheten...

"Overraskende fra Tom Jones", skrive en nettandmelder. Ingen trusekasting! Jøss og jøss, tenker jeg, som aldri har fulgt med i den musikk-karrieren og neppe kommer til å gjøre det i framtiden. Jeg går glatt så langt som å kalle det knekkende likegyldig for undertegnede, men siden jeg ennå er i lesedyktig forfatning er det enkelte overskrifter jeg ikke kan unngå å få med meg. Det handler ikke om en viljesak. Bare at skrifttegn er meningsdannende.

Lese- og skrivedyktighet ja… Tillatter meg å komme med et par tre små apropos, eller refleksjoner eller hjertesukk i den sammenhengen. Jeg har i noen år søkt mulige vennskap, kjennskap, kjærester, partner, selskap, reisefølge, etc. etc. via nettsteder. Kjært barn har mange navn. Urutinerte nettfarere som undertegnede en gang var, har urealistiske forventninger til fenomenet. Til å begynne med syntes det meg som overveldende muligheter for ei singel dame i sin beste alder. Når en er av den typen som ikke kunne tenke seg å finne partneren hengende over bardisken eller sittende innerst i kroken på en brun pub.

Så mange hyggelige menn, tenkte jeg til å begynne med. Så mange muligheter.Jeg ilte til nettet sånn på kveldstid særlig, og det ble investert både krefter og tid i brevskriving. Det var ganske rart å legge ut en profil offentlig. En kontaktannonse med fjes. Så slik jeg er skrudd sammen forsøkte jeg jo å gjøre den litt tiltalende, og å være så ærlig som jeg kan på et sånt begrenset område. Det er jo et faktum at vi er mange ansikter i det ”markedet”, så det må til. På den andre siden har jeg skrevet brev hele livet, og liker den formen. Det gir fortsatt glede å utveksle tanker om mangt og mye på papir. Et godt brev i postkassen mellom all spam og annet snadder er rett og slett ei lise som kan gjøre dagen.
Til å begynne med var jeg så høflig at jeg svarte alle på en pen måte, enten det var tostavelser uten punktum og komma og stor bokstav og så videre. Alle mine kurs i lese- og skrivevansker hang over meg som en mørk sky, og i anstendighetens navn og så videre, tenkte jeg. Jeg har god oppdragelse og utdanning.

Nybegynner er dam heldigvis ikke så lenge. Realismen tar over med litt erfaring i epostboksen. Det skal mange heldige omstendigheter til for at noe skal klaffe uti nettdatingens verden. Like mye som å rase hvileløst rundt på byen til spott og spe. Som det skrivende og lesende mennesket jeg er., med utdanning av høgere art innenfor feltet kan jeg ikke unngå å gjøre meg noen tanker rundt det mennesker skriver om seg selv, eller til meg. Jeg begynte fort å undre meg over hvordan det kan være mulig å tro man skal få til en seriøs kommunikasjon med et fremmed menneske gjennom tostavelser, eller å sende telefonnummeret eller msn-adressen i andre beskjeden. Er det sms-språket som er i ferd med å overta? Eller er det utrolig mange menn utpreget plaget av dysleksi på disse kanalene(Ikke noe galt med å være rammet av det, misforstå meg rett, men det er ikke forbudt å anstrenge seg en liten smule likevel. Ikke noe galt i originalt ordforråd og syntaks om innholdet er i orden...)? Eller er det bare ren latskap? Hvis det er det siste, er det derfor nesten 50 prosent av den norske befolkningen er singel? Det nytter lite å ligge på ryggen å vente på å bli betjent, eller sitte i sofaen og lytte etter kimingen fra dørklokken. Køen av duknakkede blomsterbud uteblir. I alle fall på mi trapp. Ser ut til at jeg må gjøre min bit uansett hva det handler om her i livet.

Jeg er av den sorten nettfarer som viser ansikt, mitt ytre som det er i dag når jeg nærmer meg fem tiår. Det vil i likevel bli avslørt i det øyeblikket man møter noen, så hvorfor ikke være ærlig om det i utgangspunktet? Ikke for det at det ene ytre har mer status eller er bedre eller verre enn et annet. Men: Smaken er jo ulik, noen liker mora og andre dattera sånn er det bare, så jeg tenker at når noen skriver til meg kjenner de i alle fall ansiktet, og tenker sannsynligvis ikke:”Aldri i livet...
Det er jo trist om man skriver og skriver og så rammes av det totale sjokk i det øyeblikket realitetene kommer for en dag. Kommunikasjonen var god, trodde jeg, og så ble det tyst…
Så jeg svarer vanligvis ikke på henvendelser hvor det ikke finnes fotografi. Sjeldne unntak gjør jeg når det ligger et godt brev i postkassen, men spør raskt om et fotografi av den jeg kommuniserer med. Når jeg mer enn en gang har fått til svar noe i retningen av: ”Nei, du får ikke det for min erfaring er at i det jeg sender det hører jeg ikke mer fra dem”, men likevel mener vi skal fortsette skrivingen undrer jeg meg. Jeg leker jo ikke blindebukk heller. Det er mang tiår siden klassefestene med kyssing av den du støtte på i mørket. Var ikke det på barneskolen? I min verden blir det noe mer enn søkt over tildragelsen. Undertegnede viser fjes, den andre gjør det ikke. Hva er det da det handler om for den som sitter og kikker på meg, som jeg ikke får se? Trekker jeg den tankerekken videre dukker det opp saker og ting som gir meg et lite grøss eller to. Bare forsøk selv!

Jeg betrakter meg selv som voksen nå, og med såpass livserfaring at jeg vet det ytre tenner, men at det er det indre som teller i det lange løp. Skremmer mitt ytre noen i utgangspunktet så gjør det ikke så mye. Det finnes noen i verden ennå, som synes jeg er attraktiv, og det er ikke snakk om gerontofili. Sånn tror jeg det er for flere en meg.
Når jeg møter noen har det mer enn en gang hendt jeg ikke kjenner igjen mannen. Fotografiet viser seg å være en historisk utgave av ham. Sånn for ti femten år siden. Lenge før de digitale kamera og skannere var allment brukt. Eller mannen røyker som en dampmaskin, har langt framskreden kols, eller ønsker en skikkelig fest på en tilårskommen pub, og det sammen med meg. Jeg mistenker da vedkommende for bare å ha sett bildet, og egentlig ikke fått med seg en eneste av formuleringene i profilen min.
Det har slått meg at jeg er på date med en behersker av velformulerte standardfraser undertegnede har funnet tilforlatelige nok til møte på en kafé eller noe. Hundre i stil, men null i innhold.
Enda en grunn til å få møtt mennesker litt fort mener nå jeg da. Å skrive kan være en illusjon. Den som sitter ved tastaturet har makten, og den som behersker skrivekunsten mer enn andre. Sånn er det bare.
Jeg ønsker meg ekte ord fra et ekte menneske, men garantien for det finnes ikke i denne verdenen. Så en viss risikosport er det jo dette her. På den andre siden er det vel liten risiko å møte et menneske på nøytralt sted. Jeg velger tross alt å tenke at de fleste som er på disse nettsidene søker et menneske å ha det fint sammen med. Akkurat som undertegnede har gjort. Det hender noe positivt skjer.

Bare et aldri så lite undringspunkt til før jeg iler ut i virkelighetens verden og dens laden og gjøren. Jeg skal på middag og kino...
Men først og sist:Feighet. Er det spesielt mange feige menn på datenettstedene? Så skriver dam og skriver. Relativt omstendelig, men med litt varierende tidsbruk og lengde. Så avtaler man at man skal møte noen. Ja, da. Det blir levert telefonnummer så mennesket kan googles, og foreslått sted og tid. Dobbeltsjekket i sistnevnte tilfelle. Mannen møter ikke opp, og melder heller ikke avbud. Så sitter eller står man der og klør seg i knotten, og tenker det var enda en, ja hva er de for noe de der?

Eller det blir skikkelig tyst før det kommer så langt. Ikke et kløyva ord. Merkelig fenomen, og jeg har latt meg fortelle mer enn ti ganger om den typen tildragelser. Lurer igjen på hva disse typene egentlig driver med hva fotografiet og brevene mine angår, men orker ikke trekke den tankerekken for langt heller. Grøssingen kunne gå over i direkte frostskader, så jeg tilskriver det en eller annen type feighet jeg ikke skjønner filla av. Islenderen fortsetter jeg å holde tett til kroppen. Det er visst det beste.

I rettferdighetens navn får jeg tilføye til slutt, at det også er kommet noen fine hendelser og menn ut av den høystakken jeg snakker om.
Sjelefrenden fant meg der. Jeg har da møtt et og annet menneske i årevis, og jeg har fått flere mannlige gode venner. Det kimser jeg ikke av i det hele tatt. Alt som beriker livet, beriker livet. Gode erfaringer er bare gode erfaringer. Rekylen blir aldri dårlig.
Sivilstatusen er fortsatt den samme, singelboer er jeg, men jeg er i det minste mer undrene uti nettmøtestedenes verden...

Konklusjonen i dag må være: Latskap og omgåelser av virkeligheten har aldri fått trusene til å sitte løst, om det er det som er hensikten med over for nevnte underlige atferd!

Synnøve Sætrum

Det handler om å seile...

Foto: Synnøve Sætrum

”I am sailing”, synger Rod på radioen. Godt å høre den, lukke øynene og ta en liten indre seiltur til fordums tider og mennesker. Skjønne bilder og brusende blod, og ja jeg kunne legge ut, men noen ting er jo bare mitt. Gode minner er gode minner, og kan aldri bli noe annet. Jeg er glad jeg har dem, og de gamle melodiene. Musikken framkaller indre filmer og historier på en måte som ikke noe annet kan…

Jeg tok en indre kikk framover også. I denne uken kommer de store seilskipene til Kristiansand. Jeg har da vitterlig tenkt meg av gårde både for å se dem, og kanskje få muligheten til å drømme en drøm om livet på de sju hav til lyden av en av de mange gratiskonsertene som skal forefinnes. Yr.no lover fortsatt gode rammer, så hva kan gå galt da?
Yr.no er jo like ”sikkert” som at sommeren varer og varer nesten hvert eneste år etter en lang vinter.

Med andre ord: Det er morgen, og reiseradioen står og spiller. Den sikre tidsbestemmelsen her i gården. Armbåndsuret er ikke lenger en integrert del av min verden. Tok det av meg for noen år siden, og det kommer ikke på for særlig lang tid av gangen. Blir for varmt rundt armen, og hva skal jeg nå med det egentlig?
Tiden går jo ikke… Den kommer!
Sommeren varer og varer i 2010. Til midt uti november er min spådom…
Jeg tar i alle fall i mot skikkelig kompensasjon for å bo i skyggenes dal om vinteren med stor takk. Jeg har nesten alle morgener siden i slutten av april kunnet åpne døra og gå rett ut. Det er det ikke alle som har kunnet rundt omkring har jeg latt meg fortelle. Jeg klager ikke…

Jeg har hatt trivelige besøk utenfor på den lille verandaen også, og jeg har ikke hørt et skeivt ord. Noen kommer til og med tilbake. Om enn plattingen burde vært olja, og det skulle vært skruer i stedet for spiker. Hammer har jeg, men den er ikke utslitt denne sommeren. Vel, sånn er det når det er når fru singlesen regjerer. Jeg snakker stadig til henne om at i ”morgon i morgon”, men kan det nytte? Mann har hun ikke fått seg denne vinteren heller. Kan det være på grunn av forefalt arbeid av praktisk art?  Oi, der trakk jeg det visst noe langt. Det var ikke det denne drøsen skulle handle om...

Sommer og seilturer derimot... Så: Klimaet er utvilsomt et av de beste argumentene for å bli boende i denne delen av landet. Vi er mange med mer nordlig bakgrunn som tenker sånn.
Særlig annerledes enn sørlendingen føler jeg meg ikke, men jeg tenker noen ganger på fjell og fjord, og reinere og (unnskyld sørlendinger) mye mye vakrere natur. Akkurat det nytter det ikke å diskutere. Nord er best for øyet. Nord er i det hele tatt best. En smule åpnere og mer direkte mennesker er innimellom et lite savn. Men, jeg blir i det blide sør. For her kommer sommeren alltid tilbake. ”Singlesen”er andre generasjons innflytter. Integrert!

Det er bare å seile ut i enda en solskinnsdag.
Hva betyr vel sivilstatusen?
Det handler om å seile!

(Synnøve Sætrum)

Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot.

(Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke liker skuespill og teater i nære relasjoner. Så jeg øver meg på å være så ærlig jeg kan, og så modig jeg kan. For det er to sider av samme sak. Det kan være skummelt å si ting som det er. Kan koste. Jeg mener ikke at man skal høvle over andre mennesker for enhver pris. Buse i vei med det som kan såre og ødelegge mer enn det gavner. Men, reglerett løgn som svar på direkte spørsmål som blir stilt meg, forsøker jeg å holde meg fra. Selv om jeg kan komme i den situasjonen at jeg blir nødt til å forsvare meg. Eller si noe som jeg synes er ubehagelig eller flaut. Det er fordi jeg synes det er noe i munnhellet om at vennskap som ikke tåler at alt blir sagt holder ikke i avgjørende øyeblikk.
Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot. De vokser ikke på trær. De er en gave jeg har stor respekt for.

Selv om det kan være skummelt, eller til og med gjøre litt vondt. Ikke minst for meg selv, så får jeg gjøre så godt jeg kan og stå i det.
Det er så mye her uti tilværelsen som er utfordrende i nærkontakt med andre mennesker. Alt er jo ikke en dans på roser, og heller ikke det motsatte. En dans på nevroser mener jeg da.
Tabbekvoter har vi heldigvis, og det er menneskelig å feile.

Enda mer menneskelig er det når man øver seg på å gjøre det enda bedre neste gang.

Synnøve Sætrum

Molivos - og gjensyn med Lesbos!!!

(Molivos. Foto: Synnøve Sætrum)

Det ble 16 deilige hele dager på øya for harmoni og drømmer. Stedet der Sapfo vandret rundt vet dere. Jeg har nevnt det i et reisebrev tilbake i tid. Fra fjorårets ekspedisjoner.
Helt klart at jeg ville tilbake. Scala Eressos gav mersmak med stor M. Lillesøster og jeg bestilte to uker i Molivos mens kulda sprengte som verst. Å reise med ei søster som i tillegg er bestevenninne i verden, er et veldig bra utgangspunkt for en vellykket ferie. Ei gresk øy også. Så jeg gledet meg mengder til denne turen. Det er helt greit for meg å reise alene på tur, men det er enda bedre å dele gode opplevelser med ukomplisert reisefølge.

Lesbos er pent sagt et godt valg. Øya er frodig og grønn og vakker, med fjell og daler både i syd, nord og vest. Vi kunne valgt rene badebyer, eller en pittoresk liten fjellby helt renset for turister. Vi hadde leid bil i ei uke og så mange steder av Hellas tredje største øy. Antissa, Eressos, Scala Eressos, Kalloni, Filia, Skoutaros, Petra, Skala Sikiminas, Efanthou, Anaxos, Stipsi, Mytilini, Pyrgi, og Plomari fikk vi sett godt på kjøreturene.
Antissa ligger høyt til fjells, og bare skinner mot de sølvgrønne olivenlundene. Eressos likeså. Stedene ”skriker” etter å bli fotografert. Men, igjen, så vet jeg at mitt kamera ikke helt holder for å få fanget lys, kontraster og andre nyanser. Den som hadde vunnet i Lotto…

Scala Eressos er et av de fredeligste små steder på jord. Verdt å være i ukevis for den som bare søker fred og ro, ei strand å være naken på, og ikke annet å ta seg til enn spising og snakking på kveldstid. Det har jeg jo også gjort, så jeg måtte ta et gjensyn, og samtidig få vist det til lillesøster. Hun syntes det var vakkert.

(Kunst i Scala Eressos. Foto: Marit Sætrum)

Kalloni er ei åpen og vakker bukt. Der finnes flamingo også. Stranda i Scala Kalloni er langgrunn og nydelig. Ikke så mange senger sammenlignet med andre steder, men nok til å betrakte den som ei av de litt mer livlige vi besøkte. Mer ungdom der enn ellers. Mye flott ballspill å se på. De makter mer av det, de som er sånn nesten tre tiår yngre enn undertegnede. Jeg ble liggende å lese Sara Gruen’ ”Vann til elefantene”, mens jeg fikk servert kjørlig drikke. Det er godt å kunne velge aktivitetsnivå. Tavernaene har super mat. Dionysos het stedet vi valgte. Vi spiste noen grønnsakfrikadeller som jeg skulle ønske jeg hadde oppskrift på, og en ovnsbakt sak med pasta jeg vil huske. Det lille torget er bare en skjønn idyll. Små greske båter langs moloen er herlig krydder.

(Panorama over Kallonibukta. Foto: Synnøve Sætrum)

Filia er et kapittel for seg når man snirkler seg dit på veien over høydene, og Skoutaros likeså. De smale veiene er ingen ting for skvetne billister. Vi ”listet” oss gjennom dem, med kulerunde oppsperrede øyne. Mobil tur tvers gjennom små torgtavernaene har jeg bare sett fra stolen før, ikke vært billisten. Så har man opplevd det også. De gamle grekerne bare smilte og vinket.

Skala Sikiminas med nærliggende fantastiske steinstrender og det klareste vann i fløyel jeg både har sett og badet i var verd kronglinga på meget svingete veier. Det var brennhett den dagen. Tordenværet og regnet kom dagen etter. Men, rent objektivt sett var det utrolig. Den greske salaten vi fikk der er den beste jeg har spist, og for ikke å snakke om steinovnsbrødet som kom rett fra ovnen. Vi skulle kjøpt med i lader. Latterlig billig var det også.

(Klar for inntak av turens beste brød og greske salat. Foto: Synnøve Sætrum)

Efanthou med sine varme kilder er verd opplevelsen, og det er ikke noe skitt i havet der heller. I Stipsi finnes ikke en eneste turist. Der var det vi og gubbene på tavernaen. Greske blide gentlemen som vartet oss opp etter alle kunstens regler. Vi var heldige å være der rett i etterkant av siestaens slutt klokka seks, og fikk sett på trafikken og menneskenes gjøren og laden. Shopping er avleggs, og det har de skjønt der. Den skjønne naturen er gratis, og veldig egnet til sanselig konsum. Jeg tok for meg så mye jeg kunne greie. Slikt er ikke vanskelig å bevare for sitt indre øye.

(Klar for morgenbad i fløyelsvann. Foto: Marit Sætrum)

I Mytilini, som er hovedstaden kan man derimot shoppe til krampa tar en om en orker. Særlig i bikinimarkedet. De butikkene lå tett. Siesta tar de der også. To lukkes alt, og det åpner ikke igjen før etter seks. Fint det finnes et havneområde for den som er sulten eller tørst eller begge deler. En rolig side langt fra fergeterminaler og trafikk. En skikkelig støyet del vis a vis, hvor en kan betrakte alle som forflytter seg pr. bil og båt samtidig som en drikker en latte eller noe annet internasjonalt. Kafeene ligger tett. Stranden ligger tett inntil sentrum, og du kan bade i krystallklart vann rett fra kaia. Det finnes badestiger ved frihetsstatuen. Så byen har det den trenger for den som vil ha fart og fres.

Petra har deilige strender, og fine tavernaer hører til. Den ligger nært Molivos og det går badebusser dit hele dagen. Kirken på klippen er landemerke og severdighet. Nydelig opplevelse. Det finnes mange gode spisesteder der, og menneskene er som ellers på øya bare vennlige.
I Petra slo det meg med ganske stor tyngde at jeg har mye å huske derfra. Mange bilder for mitt indre. Stedet er inntagende for øyet. Stranden er flott. Solsengene gratis. Tavernaer er det nok av. Vi hadde makrell der. Tilberedt på gresk vis som sørlendingene bare kan se langt etter. Ei lise for ganen. Det var så et jippi og ja bare boblet opp i munnen i det man tok den første biten. Jeg er vanligvis ikke av dem som løper rundt med armene ei været og roper om at ”makrælen e kommen”, bare så det er nevnt… Grekeren som serverte oss dette fikk velfortjente ovasjoner.
Lenger oppi byen fikk vi servert feriens høydepunkt hva lammeskank angår. Gjestfrie grekere inviterte oss etter hvert med til fjellbyer med virkelig tradisjonell mat. Turistfritt og autentisk.

(Plomari. Foto: Synnøve Sætrum)

Plomari er ei perle jeg ikke ville unnvært besøket i.

(Plomari. Ved et torg. Foto: Synnøve Sætrum)

Base i Molivos var likevel det beste valget vi kunne gjort. Den lille byen står på lista for det verden arver. Uproblematisk å fatte hvorfor. Det var helt spesielt. Etter hvert ble jeg mektig forelsket. Stedet med stor S, og så avgjort for harmoni og gode drømmer. Man kan ikke forandre på noe der. Alt skal holdes i den stilen som er og har vært. Til og med fargene på vinduslemmer og dører. Estetikken inntakt hele vegen. Fantastisk!

(Litt av stranda i Molivos sett gjennom fikenblader. Foto: Synnøve Sætrum)

Den lille steinstranda holder hordene av turister unna, sammen med at øya som sådan ikke er avhengig av den. Helt greit for meg, jeg takler da slikt godt med et par badesko. Sand i trusa er slett ikke et ”must” som mål på en vellykket ferie. Olivenolje og Ouzo produseres i rikt monn på holmen. Akkurat i Molivos var det litt turister, men ikke noe som sjenerte meg. (Jeg vet hva jeg snakker om som har vært så mange ganger i Rhodos by. Der er det maaaange, og enda liker jeg det også. Det må ha noe med arven som finnes der også. Men det var ikke det jeg skulle skrive om. Det var Lesbos, og i sær Molivos.) Selvsagt finnes det noen ting å handle i Molivos, men det er slett ikke så mye. De har behersket seg. Spisestedene er det flere av. Havna kan anbefales særlig. Der er det mange gode fiskerestauranter. ”Sea Horse” ble en gjenganger.

Hver gang vi kom tilbake til byen etter en utflukt til et annet sted på øya syntes jeg fortsatt vi hadde valgt det skjønneste stedet.
Den lille byen som liksom henger oppover skråninga mot borgen er full av sjel. Vidunderlig håndverk i mur. Terrakotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått. Byen kler det. Gir harmoni i byen hvor lærerinnen med de gyllne øynene valgte å begå selvmord av hjertesorg over ulykkelig kjærlighet 80 år gammel. Det kan hende jeg bare er en håpløs romantiker, men jeg tror det er mulig. Kjærlighetens kraft er ufattelig. Den bare er ulykkelig eller lykkelig. Fullbyrdet eller på avstand er to sider av samme sak. Ikke mindre, ikke mer verd.
Agape og meg.
Der og da.
Her og nå.

Efaristå!
Det tenkte jeg mye på mens jeg satt ett eller annet sted og betraktet palmebladenes bevegelser i vinden, og ungdommer spille ball i vannet. Havna i Molivos blinket stadig bakenfor i sollyset. Greske rolige sanger på høytalerne i disse strandtavernaene. Ord jeg ikke forstår mye av, men de når meg alltid som en universell kunnskap jeg bare har. Tonene rører noe i meg som jeg lukker øynene og er i når det blir vintermørke og
- 17. .

Vandringer i kveldsmørke smågater likeså. Kafeene med utsikt over byen, stranda og kalderaen er der til så mange besøk en kan klare å få presset inn. Jeg ble lykkeligere og lykkeligere jo mer jeg så. Fornøyd, men ikke mett. Kunne ikke se meg mett.
Jeg kan ikke fullt ut skrive fargen på disen og havet. Eller sola mellom palmebladene, hvordan Meltemi føles på huden, men når jeg lukker øynene kjenner jeg det. Indre rikdom i stort mon. Mange timer i sola var utelukket for en nordboer som meg, så jeg holdt meg i skyggene. Molivos har mange fine steder for det gode liv. Jeg fant ei fantastisk rose å hvile blikket på. Jeg ser det internasjonale blå flagget vaie over den lille steinstranda i Molivos. Petunia som ei godt voksen busk sitter på netthinna.
Alltid kjørte en scooter vekk utenfor, mens en kjekk ung gresk gud spylte steingolvet. Et sted var damen som satt noen bord bortenfor veldig tynn og hvit. Hun hadde et blått tykt skjerf rundt halsen, og leste. Førti varme grader under der, og jeg tenkte på om hun var syk, eller i alle fall engelsk. Siste reis kanskje? Vel, det er vi da alle på slo det meg. Dagen i dag og evig nå er det universelle ved å være menneske.

Kirkene i Molivos har ikke samme framskutte plassene som for eksempel i Kykladene. Men, religionen er der også. Kuplene og korsene glir mer inn i resten av arkitekturen, og klokketårnet er plassert ved siden av hovedbygningen.
Selvsagt vet jeg ingenting om hvordan Molivos tar seg ut for den som bor der hele året. Når kafeene stenger, og havet bryter ubarmhjertig mot moloen i den lille havna. Men, å sitte der i ly for sola det kan jeg si noe om. Da hører jeg Egeerhavet rulle mot steinene på stranda. Linjen der det brytes er helt tydelig, og melodien som spilles der har jeg hørt utallige ganger. Og, jeg reiser og reiser i det i mitt indre. Siden jeg har fått oppleve det kan jeg minnes vindenes kjærtegn på kroppen min, og solens brann mot ansiktet. Havet av salt fløyel sitter i porene, og det finner alltid veiene mellom hårstråene på hodet mitt. Det vet jeg noe om, det kan jeg minnes like mye som en kopp filterkaffe servert på hvit og rødrutete duk.

Jeg vet også noe om at store deler av Lesbos er grønn og frodig og rik. Hvordan det er å kjøre i steikende varme på svingete fjellveier har jeg prøvd. Men, jeg har null erfaringer med å leve på søppelhaugen utenfor Mytilini. Noen gjør også det. Jeg har sett det med egne øyne, siden vi kom til å kjøre gal vei på en av turene. Slum som jeg bare har sett i Egypt tidligere. Ser man veldig godt etter ser man noen skur mellom trærne i Molivos , men om noen lever der vet jeg ikke.
Kanskje jeg har sett dette andre steder i verden eller Hellas, uten virkelig å se. Jeg vet ikke. Og, hvordan det er å ha en slik tilværelse vet jeg i alle fall ikke. Jeg kan forsøke å snu situasjonen opp ned og se på meg fra det ståstedet. Ei velfødd dame som spankulerer mot stranda under stråhatten, eller trykker på gasspedalen i leiebilen. Hva hadde jeg tenkt om jeg stod der og plukket søppel? Hva hadde jeg følt?
I Norge er ikke jeg av de rikeste. Det vet jeg noe om. Jeg spinker og sparer gjennom vinteren sånn at jeg kan reise på tur til syden et par ganger i året. Slikt kan ikke all verdens fattige.
Jeg vet noe om å bli en smule ”nedbrutt” og å ”falle gjennom” ut fra et rent økonomisk perspektiv. Sammenligner jeg meg med jevnaldrende her på berget kan jeg fort havne i ei grøft jeg ikke vil være i. Heldigvis er jeg sånn skrudd sammen at jeg finner det mest fornuftig å sammenligne meg med meg..:-)
Å skule til de rike her i :Overflodssamfunnet Norge, materialismens høyborg. Oljenasjonen og så videre.., kan man bli en smule matt av. I alle fall når man tenker som undertegnede. For meg synes det som om gapet mellom de som har, og de som strever bare vokser også her. Selv om det ennå ikke blir fokusert tilstrekkelig på det...
Sosialdemokrati har vi heldigvis, og opparbeidede trygderettigheter om vi blir syke. Yrkesaktive år gjør at man har et nett å falle i når noe uventet hender. Det må vi fortsette å ha her i Norge. Noe vi kan være stolte av som samfunnssystem. Medmenneskelighet. Solidaritet. Alt det tidligere tiders fattige har kjempet fram. Ingen selvfølge noen steder, men her har vi det. Vi har fortsatt så mange statspenger at det ikke er noen grunn til å oppgi det.
Man skal velge sine foreldre med omhu heter det, og akkurat det har jeg visst gjort. Takk for det!

Likevel: Fattigdom er et relativt begrep!
Jeg vet heldigvis ikke noe om å være henvist til avfallshaugene for å sortere skrellingene fra de rikes bord. Måtte finne noe der for å overleve av, og for å sette opp skuret med. Det elendigste lille skuret av alle. Leve sitt liv der, alle sine dager kanskje. Noen kan ikke velge. Mennesket er ikke alltid sin egen lykkes smed. Ikke i ubarmhjertige økonomiske systemer. Det vet jeg også noe om.

Jeg vet heller ingenting om hvordan det er å sitte foran pappa på motorsykkelen og suse av gårde i morgensola. Jeg har bare sett det utallige ganger i grekenland. Men, jeg er helt overbevist om at smårollingene har det trygt og godt og er små prinser og prinsesser uti tilværelsen sin. I Norge ville vi fått hastevedtak i det lokale barnevernet, med øyeblikkelig overtakelse av barnet. ”Omsorgsvikt av grov karakter” ut fra tanken om å sette liv og helse på spill. Meget er forskjellig og ikke bare utenpå. Men, jeg kommer ikke i nærheten av tanken om at grekere er skjødesløse hunder som har til hensikt å sende unger eller resten av familien på hodet i røysa rundt neste sving. Jeg er derimot overbevist om at de, som oss, elsker sine barn som de kjæreste gaver i livet. De har bare ei litt rolig holdning til livet i trafikken. Litt mindre krisemaksimering kanskje. Akkurat på Lesbos er ikke trafikken så enorm. Det erfarte vi godt ei uke i bil. Relativt ufarlig er det å kjøre der. Antakelig som i Norge på 60- og 70-tallet. Jeg kan huske jeg likte å ligge på hattehylla bak i den gamle PV-en. Der nede ser hunder og barn ut til å trives utmerket i vinden på små lasteplan.
En gresk venn har ellers fortalt meg at det er forbudt også der å kjøre uten hjelm på tohjulingen, men ”Who care’s”?
Det kan bli mer balluba om man kaster papir i toalettet.

Balluba av ”Frutopia” på Sea Horse blir det ikke. Kiwi, youghurtis, mangosorbet, vannmelon og store søte kirsebær på toppen. Bedre enn det høre ut. Bare nytelse i skyggen og de gode stolene. De små greske båtene ligger som smykker langs kaia, og havet er krystallklart. Små og stor fisk hopper nesten opp på bordet. Det er ikke til å tro. Du sitter mitt i plommen og nynner: "...you are a moviestar!"

(Fruktopia på Sea Horse. Foto: Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum

"Livet er herlig og osten er rund"...

(Bare et lite billedlig apropos: Storfangsten..... eller? Foto: Hege Sætrum)

Servilitet, bukking og skraping er ikke noe for meg. Jeg beklager å måtte si det, men sånn er det. Jeg er temmelig sikker på jeg har lest det mer enn et sted her i verden også, så det må være atskillig flere enn meg som har tenkt den tanken. Ulike grunner har vi vel alle, men konklusjonen er den samme ser det ut til. Eller refleksjonen. Eller erkjennelsen. Kjært barn kan ha mange navn. Eller kjært og kjært?

Heller er det ikke noe for meg å leve mitt liv på nettet. Det har slått meg mens jeg har vært på ferie nå, og hatt seksten herlige dager helt internettfritt. Tror det er gått ei god stund siden sist jeg kan skryte på meg det. Skjønt skryte skal man jo ikke trenge.Det er flott å kunne legge ut selvprodusert tekst, og underskrive med fullt navn. Det er en del av ytringsfriheten, og jeg får utløp for det som finnes av kreative årer. Kjempeglad blir jeg for kommentarer fra lesere rundt omkring. Om det jeg skriver ikke engasjerer de enorme massene, så er det i alle fall tekst jeg kan stå inne for, og jeg skriver under med navnet mitt. Ingen alias.

Likevel: Jeg bare konstaterer, for egen del, at det blir litt mye innimellom. Mer enn jeg liker, og her for et stykke tid tilbake fikk jeg noen kommentarer inn på chatten på Facebook som fikk meg til å undre meg skikkelig over hva enkelte kan få seg til ... Jeg skvatt en smule fordi man får servert "flekkfri" fasade fra den kanten. Dokumentert i kav og søkk i boka med fjes. Det er til tider så svulstig at det kan synes som  livet ikke er levd på ordentlig om man ikke har dokumentert det med store bokstaver og sukk i ruten for de "dype tankene"… ???
Jeg har gått i fella sjøl mer enn en gang, og gremmes. Det er menneskelig å feile, og jeg har gjort det. Faren er til stede for å gjøre det igjen også. Men, jeg kan øve meg i å bruke hodet, og tenke på at dette er et mektig medium som i mange tilfeller tar sine egne veier, mens ”livet er herlig og osten er rund”. Eller var det fotballen? Påvirkning fra VM kanskje som gjorde at jeg fikk dette sleivsparket fra et ellers så strikt og stilig "sted"... Jeg fikk meg en rett venstre under beltestedet i et ordelag som ikke har noe med verken flekkfrihet eller medmenneskelighet eller noe annet å gjøre. Vel, vel jeg svarte ikke i samme stilen, og kommer ikke til å gjøre det heller. Ikke kommer jeg til å referere ordrett, for sånne usakligheter vil jeg ikke ha fra mitt tastatur. Jeg driver ikke med regelrett sjikane, og uttalelser som sikkert kunne bli prøvet som injurier om man gadd ta rundene med det.Enkelte ting har jeg ikke energi til. Det gidder jeg ikke, men alt er kopiert og lagret sånn for sikkerhets skyld. Jeg kan jo ikke være helt sikker på at det ikke skrives inn mer søppel... Ytringsfrihet sier kanskje noen? Det skal vi ha sier jeg, og det er en menneskerettighet.
Nei, det er ikke det det er snakk om her. Det er snakk om regelrett ...bing, i tillegg til at det minner sterkt om feighet og andre grumsete greier.

Jeg understreker atter en gang : Selv om dette er cyberspace så skal man vokte sine ord, og i det minste utvise bitte litt kritisk sans i forhold til hva man slenger utav seg.
Man skal også være klar over at en profil og et navn kanskje ikke er det den tilsynelatende er, eller gir seg ut for å være. Det hender det sitter en helt annen person og spyr ut hva som helst alias xxx. Ting er ikke alltid som de ser ut som.
Jo da, jeg er klar over det vanlig å bruke pseudonymer i noen tilfeller. Bare ikke snakk om det her. Det er sikkert morsom ”sport” for noen, å late som den er en annen person og legge det ut offentlig, men jeg stiller meg undrende til det hele. Det er en del som knirker kraftig.
Jeg lærte i alle fall tidlig at det er forbudt å åpne andres brev, eller gi seg ut for å være en annen både skriftlig og på annet vis. Svindel kan man faktisk få fengselsstraff for. Det er jo ordet for den slags virksomhet.
Som sagt kler jeg servilitet, bukking og skraping veldig dårlig.Liker ikke å bli utsatt for løgn.Under lavmål er nå en gang under lavmål. Derimot har det aldri vært noen forbud mot å bruke hodet.Jeg er takknemlig for å ha et sted jeg kan ytre akkurat det, og at jeg enda har en smule kritisk sans i behold. Elementær lærdom oppsummert i spørsmålet: Hvem sier hva til hvem hvor hvordan og hvorfor?

Videre utbrodering avstår jeg fra , men tenker på teksten som sier her er så underlig.
Hvilket det også er.


Synnøve Sætrum

Scala Eressos, Lesbos juli 2010. Bare noen små dager siden, så jeg har et reisebrev eller to å skrive. Men, i kveld er det å sove i kjørlig rom og egen seng. Minijetleg å pleie.

Jeg skal kose meg og drømme godt.

Natta!

Synnøve Sætrum

Øyet som ser

(Foto: Synnøve Sætrum)

Sommersolskinn mot regnvått gress. Liljene mine blomstrer nesten, og det lukter sånn det bare kan om sommeren. Deilig. For meg som ikke er allergisk. Den som plages i denne tiden ser det nødvendigvis ikke sånn, og det er forståelig. Jeg er allergisk mot mygg, og vet hva det fører til av besvær når jeg blir stukket. Ei rød frisk rose er et syn for guder, den er vakker, men den kan også stikke. Noen ser solen ”løfter sin trompet mot munnen”, andre klager over steika rett i øynene når de er ute og kjører. Forbanner og sverter de tre manglende cm solskjerm...
Jo det kommer an på hvem som eier perspektivet.
Øyet som ser, eller øret som hører.
Noen sier man hører det man vil høre, og ser det man vil se.
Sånn rent umiddelbart virker det jo sant.
Vanskelighetene med objektiviteten som begrep og innfallsvinkel er det skrevet metervis om, uten at det har gjort den enklere.Hadde jeg ikke vært et subjekt hadde antakelig verden sett bedre ut noen ganger. Som jeg ser det.
Jeg forstår fullt ut at andre synes det jeg ser som godt ikke er det i det hele tatt.Vi er forskjellige og takk for det, og det er heldigvis ikke sånn at vi må like alle de samme tingene og menneskene. Det hadde vært i meste laget å forlange av vanlige dødelige. Så jeg blir antakelig sittende her på trammen, og se verden gjennom mitt paradigme ei stund til.
Sommer er den beste tida for meg, og det farges oppfatningene mine av. På den andre siden har jeg jo ikke noe i mot å forsøke se den andre oppfatninger enn mine fra et saklig perspektiv. Det behøver ikke bety at jeg snur trill rundt på dem, men jeg har levd for lenge i livet til drive med krig og regelrett skitkasting.De ytterst sjeldne gangene jeg blir utsatt for sånt blir jeg bare vantro og lei meg.Maktesløs.Da tenker jeg det ei god venninne en gang sa: "Slike mennesker må man bare holde seg unna!" Det kan føles litt ekkelt akkurat når man tar skrittet vekk, men det er noe vettugt i det for meg.For livet er for kort til inntriger og lignende uhumskheter. Det er for dumt når voksne mennesker nedlater seg til det nivået, og det er for smålig.
Absolutt ikke noe jeg trenger, og ei heller noe jeg vil utsette andre for. Det er menneskelig å feile, og en greier ikke alltid leve opp til idealene, det forstår jeg også.. Så jeg øver meg på: Å ALLTID tenke meg om... og for meg er livet for dyrebart til å drive med skittenheter og sånt. Skulle jeg komme i skade for å si noe andre mennesker oppfatter som sårende får jeg si meg lei for det. Det er ikke meningen.  Jeg liker framsnakking!!!

Dagen i dag begynte veldig godt, den kan jo ikke annet når det er sommer og jeg er i feriemodus. Åpne døra, trekke kaffe og sette seg med den mens jeg hører nyheter og reiseradio. Satt der og kjente på at jeg hadde det godt, og at dagen som gikk også hadde vært det. Den hadde jeg sammen med ei kjær venninne, og familien. Den lille nye hunden fikk jeg også hatt på fanget ei lita stund. Det er godt med gode venner, og jeg meddelte meg om det elektronisk.Elektronikk kan være veldig hyggelig. Det kunne ikke falle meg inn å tenke at det jeg mener godt, skriver i glede om kan bli oppfattet som det stikk motsatte. Jeg blir i alle fall veldig glad når det ligger ei god melding fra en god venn på boksen.
Det som er ment godt kan aldri være annet enn ment godt. Når motivet er rent må det bli bra til slutt. Selv om øynene som ser er ulike.
Deri kan det ligge mange muligheter til misforståelser, og noen ganger noen tunge utfordringer.
Men, som sagt ligger der aldri noen grunn til sjikane, eller krig, eller smålighet.
Som jeg ser det, og akkurat nå er det mine øyne jeg bruker. Det er jeg som eier perspektivet, og ytrer det.

Ha en nydelig sommerdag med eller uten "to pilsnere i en snor etter en båt"...
Livet er enkelt og lett når det er sommer.
Bare å nyte i veg det man klarer,
så lenge det varer...

Synnøve Sætrum

Luksusværdager...

(Lille skjønnheten. Foto: Synnøve Sætrum)

Den lysende kula på himmelen forårsaker førti varme grader på den ene sida. Jeg holder meg barbeint  i skyggene og har tjueto. Det er tryggere for huden det. Osten på skiva er ikke smeltet ennå, og kaffen holder seg varm. Jeg leser en tidlig Knausgård; "En tid for alt".
Det er det jo, mens jeg tenker litt smått og sakte på hva jeg skal benytte denne fantastiske sommerdagen til.
Være mer sammen med datteren min?
Være mer sammen med Castor, den lille hundehvalpen som foreldrene mine har fått?
Ta til byen?
Ta til havet?
Eller bare sitte helt stille, og nyte nyte nyte det blide Sørlandet.
For det er ikke annet enn akkurat det når det er som i disse dager. Luksusværdager...
Sommeren er bare det beste som finnes.
Når jeg tenker ordentlig etter er det mulig å få med seg noe av alt!
Ha en fantastisk dag!

Synnøve Sætrum