Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mitt var før, men jeg kan si så mye som at jeg levde slik at jeg til slutt fant livet meningsløst, og nesten ikke verd og ha. Å stå opp om morgenen var noe for viderekommende tenkte jeg, og jeg hadde ingenting å se fram til. Jeg var misunnelig på andre, og jeg følte meg nærmest utsatt for et komplott som handlet om at ingenting gikk de vegene jeg ville. Sånn er det for noen når en er i ferd med å bli syk. Depresjoner kan ha så mange slags ansikter. Jeg visste bare ikke at det var det som var årsaken. Jeg trodde det skulle være på den måten livet, og jeg lette etter mulige utveger, og mulige forklaringer på hvorfor jeg så tilværelsen så svart. ”Skjebnen kan være en knallhard markkryper”, som Nils Yttri uttrykker det, men det finnes mye livsmot og glede i å ha sett ”stjerner som sluttet å slukne”. Det ble til slutt trøsten, håpet og det nye motet.

Den er heldig som er langt nede og blir bra igjen. For mitt liv er det en av de viktigste erkjennelsene. Dyptfølt og gjennomlevd. Ikke gjennomreflektert. Refleksjonene blir så lenge jeg er. I dag har jeg livserfaring nok til å vite at å kutte seg i fingeren faktisk gjør ganske så vondt, selv om en annen har amputert hele armen. Det er lov å bruke hodet, ta seg selv på alvor, og ikke se motsetninger mellom det og å bry seg om andres liv. Jeg er uføretrygdet på grunn av ulike helsemessige skavanker, men har det bra. Jeg synes jeg må ha lov til å si det. Selv om jeg ikke deltar i det ordinære arbeidslivet. Det er flott, og utrolig flaks for meg å leve i et samfunn som har et sikkerhetsnett når helsa av ulike grunner ikke er i hundre. Jeg må ikke ligge krumbøyd med utstrakt tiggerhånd på gata, eller be om almisser ved kirkenes nødstasjoner, eller andre steder hvor man deler ut sånt. Gjennom de yrkesaktive årene mine opparbeidet jeg meg trygderettigheter som fanget meg opp da jeg ble syk. Noe jeg for øvrig ikke hadde planlagt eller ønsket. Når situasjonen likevel blir som den blir, og en uventet gevinst innkasseres i det helsemessige lotteriet kommer tiden for å tenke om, og, ikke minst, tenke nytt.

Så jeg har det godt. Takket være så mangt.

Jeg har det for eksempel ikke som ungjenta Aisha som har savnet faren sin siden juni 2005. Han ble bare tatt av sivilt politi da han skulle med bussen. Ingen har sett ham siden, ingen vet hva som skjedde med ham og det årevis kamp til tross. Å forestille seg hva som skjer med et menneske som venter på at en sønn, datter, kone, mann, søster eller bror skal komme heim og denne ikke dukker opp kan jeg ikke helt sette meg inn i. Selv om jeg forstår det må være helt fryktelig, og en situasjon man håper og aldri komme opp i. Dette hadde jeg ikke visst hvis det ikke var for medlemskapet mitt i Amnesty International. I følge organisasjonen har det utviklet seg en slags offentlig aksept for vilkårlig tolkning av diverse lovverk rundt omkring i verden. Kampen mot terrorisme er ikke noe nytt som kom med 11.september 2001, men etter hendelsen har denne praksisen akselerert, og mange steder blitt et argument for å bryte menneskerettighetene. Jeg leser og ser at myndigheter rundt omkring bruker krigen mot terror som argument for å fengsle folk vilkårlig og uten lov og dom. Når en person blir definert som ”farlig” kan alt skje med disse. Selvsagt hender det nok at myndigheter definerer riktig, men denne store gruppen mennesker består også av folk som helt lovlig og fredelig engasjerer seg politisk i landet de bor. Det kan også være fatalt å oppholde seg på feil sted til feil tid. Hadde det ikke vært for Amnesty International hadde jeg ikke ant at over 400 mennesker bare har forsvunnet i Pakistan i ”krigen mot terror”, eller at 600 av de 800 som har vært på Guantanamo, år ut og inn blir løslatt uten dom, tiltale eller erstatning. Amerika i spissen." Frihets- og rettighetsnasjonen"...
I Egypt har unntakstilstandslover gitt myndighetene fullmakt for vilkårlige arrestasjoner i tre tiår minst. I England kan man anholde en mistenkt terrorist i 28 døgn uten framstilling for domstol og så videre og så videre og så videre… Sånt blir mange utsatt for dessverre. Jeg vet det, og jeg tenker på det rett som det er. Mange kjemper daglig for livet sitt rundt omkring på kloden. De fleste vil sikkert, som jeg, bare ha fred og ha det godt. Andre vil det annerledes, og griper inn i tilværelsen på måter som for meg er ganske ufattelige.

Senga mi var et trygt sted å sove denne natta også.Rulle rundt under kjempedyna mi uten å fryse et eneste sted. Vinduet står åpent, og jeg puster i frisk luft. Fuglesangen vekket meg klokka seks, men snudde meg rundt og sov noen flere timer. Uthvilt og fornøyd stod jeg opp sånn litt over elleve.
Dagen i dag er det viktigste. Det er den som teller når alt kommer til alt. Jeg øver og øver på både å være til stede i øyeblikkene i mitt eget liv, og på takknemlighet for det jeg har her. Faktisk har jeg gjennom år erfart at øvelsene gjør meg mer tilfreds med tingenes tilstand som de er. Det betyr ikke at jeg klamrer meg til øyeblikket av frykt for å se forover, bakover eller utover. Ikke i det hele tatt. Jeg har noen forventninger til framtiden, og erfaringene fra fortiden er med meg som den jeg er i dag. De er bra å ha. Det ligger mange ”nøkler” der til å være i dagen i dag.

Akkurat for dagen i dag gleder jeg meg til å synge med den stemmen jeg har, eller ikke har, alt etter øret som hører. Det skal bli riktig hyggelig å treffe venninner. Spise skal vi, og oppdatere hverandre om siste ukers ”kamper” og ellers gjøren og laden. Ikke de store tingene i verdenssammenheng. Jeg innser mine begrensninger og skjønner at jeg ikke alltid kan ta verdensaltet innover meg. Jeg vil ikke si jeg burde en gang, av den enkle grunn at jeg mener bruk av ordet burde gir stor grunn til enorm skepsis(men det er en annen refleksjon). Likevel:Uten meg er alt ingenting. Det er jeg som er senit for meg. Hvordan kunne det være annerledes?

Tilfreds uten å være selvgod er det noe som heter. Ydmykhet uten å være servil. Lykke uten eufori… Sånn er det godt å bare være.

Så før jeg roter meg ut på enda et refleksjonsjorde er det bare å si: Ha en god dag!

Synnøve Sætrum

"Mot dumheten og skråsikkerheten kjemper selv gudene forgjeves..."

(Goethe)

LIVSFRAGMENTER ...

"Mot dumheten og skråsikkerheten kjemper selv gudene forgjeves..."(Goethe)

Iskariot. Tendenser til s-m kanskje. Viril. Leken. Spill. Teater. Alltid kalkulerende for å tilfredsstille egne kroppslige behov. Hun tilba ham. Ga han sjenerøse tilbakemeldinger om fortreffeligheten både horisontalt og vertikalt. Han tilfredsstiller henne også. I begynnelsen. Herregud som blodet kan koke, styre alt sammen. Hu hei hvor er det vel friskt og lett oppå, ja hvem vet.. Men, det er bare fragmenter.
Før den klassiske: ”Vi skal kun være elskere og venner”. Hun tillegger ham ikke lenger det snille menneskets egenskaper. Menneskekunnskap eller empati. Hun hadde trodd det først. Villet se det. Beundret et potensiale. Likevel hadde hun sett glimt av noe i den leia. Trodde hun, og glemte illusjonen i øyeblikket. Alltid er mennesket foranderlig og forskjellig avhengig av øyet som ser.

" Det går som det går og blir som det blir", sier han.
Ansvarsfraskrivelse sier hun, og sørger og lengter.

Behold ragget Iskariot ei stund til, tenker hun.
 Uten det ville han egentlig være ganske så ordinær.
Ikke det mest oppsiktsvekkende av en tilårskommen mann.
Om man ser bort fra at han har unngått magen de fleste menn over femti drar på
Fallos er det heller ikke noe å si på heller. Men, resten?
Sånn rent ytre sett, uten ragget? Nei, han er ikke vakker.
Hår tiltrekker. Det er noe med drømmer om peace and love og sånn i det.
Fordums svermerier. Noe som ikke er slutt. Seigt klister av hippie-etikette.
Kamuflasje for faktiske forhold.
En hard, kalkulerende, beregnende forretningsmann vedkommer ikke det første blikket.
For det registrerte bare glede, og fordums skjønnhet. Godt blandet med det opplagte.
Og, så det utrolige navnet: Iskariot. Hun har stadig lurt på hvordan foreldre kan finne på å kalle et uskyldig guttebarn for det. En gang forsøkte hun å spørre ham, men han sa hun skulle la det ligge.
 Et kort: ”Ikke tenk på det!”.
 En skygge over ansiktet. Hun så noe stygt. Noe farlig.
Noe hun ikke likte. Men, hun var så forelsket.
Det var for seint.
 Hun rakk aldri å lukke noen dører.
Varsellampenes diskolys.
 Likevel gikk hun ikke unna.

Snyltingen på hennes energi.
Han sender henne paradisiske røde epler fra Hardanger, akkurat i det hun nesten har fått brutt med ham. Hun begynner med anti-depressiva igjen den vinteren.
Det gjør ikke han.
Han har aldri vært sjuk.
Er som faren sier han. Kun to ganger lå han på sjukehus.
Brokk. Ved den andre sjukehusinnleggelsen døde han.

Når alt kommer til alt handler det kanskje om hvordan man forvalter sitt lodd?
Hvilken metode man henkaster, eller oppkaster seg til.
Hvor tunge baller kan en mann egentlig ha?
Hvor stort blindfelt kan ei kvinne administrere?

Synnøve Sætrum

Denne uro

Denne uro e ein vind

som rive i seilet,

-et sting i søvnig sinn.

Denne uro e ein sti

Mot ukjent(e)landskap,

mot alt som kan gå meg forbi.

Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnist

som tenne opp bålet

og blir ein brann te sist.

Denne uro e ein del

av liv eg har levd i.

For den som sette alt på spel,

har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand

som vind, som bål og brann.

I alt eg har av tilmålt tid:

La min uro forbli.

(Ingvar Hovland)

BARE I FANTASIEN

”(…) for mennesket kan bare i fantasien være nakent, bare i fantasien kan det unngå å være bærer av betydninger. Det betydningsfulle betydningsløse tiltrekker oss, for det bringer oss tilbake til en tid av glede før gleden og sorg før sorgen.”

( Theodor Kallifatides ”Kjærligheten”)




 

”Ingenting i verden er så sjeldent som et menneske du alltid kan tolerere. ”

(Giacomo Leopardi)

ORDENE JEG IKKE FINNER

Jeg vil gi deg ordene jeg ikke finner... 

Når jeg blir stille og stum, men likevel vet.

Arketypevissheten. Urkrefter. Det som er bortenfor alt fattelig som kunne hendt meg.

Som jeg har forsøkt å kvele, eller rettere sagt drepe med rasjonaliseringer.Benektninger. Bortforklaringer.

Hvorfor?

Kjærlighetsredsel.

Kjærlighetsfrykt.

Kjærlighetsangst.

Så langt i livet har jeg ikke dødd av følelser.

Så langt i livet er jeg fremmed for meg…

Synnøve Sætrum

Lesbos:Scala Eressos... et sted for lyrikk og drømmer...

(Måne over Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(I Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Scala Eressos på Lesbos. Øya som har gitt navn til den lesbiske kjærligheten gjennom Sapfo( Σαπφώ Sapphô)og hennes diktning. Eressos sies å være hennes fødested, en gang mellom 630 og 612 f. Kr. Det meste av poesien hennes var godt kjent, og dypt beundret i antikkens Hellas. Platon nevner henne for eksempel 300 år etterpå. Forskning viser at hun skrev ni store verk. Dessverre er det meste av skriftene gått tapt, men omdømmet hennes er det ikke. Hun er fortsatt en aktet gresk skatt.

(Panorama mot Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Skulptur. Sapfo. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jo Scala Eressos er til å bli lyrisk av og et helt spesielt lite sted på mer enn en måte. Ingen tradisjonell charterturisme går dit. Takk og lov. La aldri noen komme på ideen, og om de gjør det måtte de for i herrens navn aldri få lov til å sette den ideen ut i livet... Det holder med det som er der. Ingen problem å finne sted å bo. Mye til leie for den som vil. Bygningene der er bevart, bare modernisert innvendig for å ta i mot moderne turister som finner vegen dit av seg selv, eller på grunn av det gode ryktet stedet har. Eller heldige tilfeldigheter som førte undertegnede dit. Eller kanskje det ikke var det... Noen ganger kan man jo begynne og lure...

(I Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Der var i alle fall mange andre kvinner fra rundt omkring, noen gamle hippier, og noen andre enslige som søker ro og ro og atter ro. På min første spasertur traff jeg ei nederlandsk dame som ønsket meg velkommen. ”Første gang!”, konstaterte hun. ”Du kommer igjen, det gjør alle”. Grekeren som hadde hjulpet meg med å finne leilighet hadde sagt akkurat det samme. Jeg snakket med en engelskmann som fortalte meg at han hadde strandet for cirka 20 år siden. Håndverker av et eller annet slag. Nok å gjøre sa han, men ikke så mye at man ikke hadde tid til å være god mot livet sitt. Derfor hadde han blitt. Og, jo jeg ser den. I Scala Eressos er det tid og rom for bare å være til. Flyte med i tilværelsen. Det var forbudt å kjøre bil mellom 8 om kvelden og 7 om morgenen, så det var virkelig helt stille der.Jeg sov som et barn for åpne dører, og hørte bare havet i det fjerne og orkesteret av innsekter. Jeg ble ikke myggspist. På det tidspunktet virket medisinene mine godt, eller jeg var blitt immun. Det fantes kun en eneste flatskjerm hengende ute på hele stedet. Ellers i Hellas er de jo ofte hengt opp over alt helt uavhengig av hva slags sted det er. Man kan godt risikere å nyte gourmetmåltidet til støyen av en amerikansk fotballkamp… Selv om det der greske kaoset fasinerer meg var jeg veldig glad for at Scala var annerledes på den måten.

Det han også fortalte var at stedet på de fleste måter var det samme. Stille og fredelig. Så å si ingen kriminalitet. Jeg har mange ganger siden tenkt at sheriffens mottakelse av oss, og samtidig irritasjon over taxisjåføren stemte helt med det bildet. Selv hadde jeg fort lagt merke til at det kun fantes 8 solsenger til leie på den mange kilometer lange stranda. At det bare fantes en bank, et sted for eie av internett, et par tre butikker. En grønnsakhandler. Ikke noe apotek. Nedlagt sa de. Så var det noen kiosker med postkort og sånt rett nede ved torget. En eiendomsmegler. Langs en bit av stranda ligger det noen tavernaer av ulike slag. Men kun en i bredden. Alt som kan spises er å få tak i. Grekerne bruker også tavernaene. Godt tegn, alltid et godt tegn! Deilig å ikke bli kvalt av turister ved første øyekast. Jeg oppdaget også et lite teater drevet av idealistiske engelske kvinner. Jo, det var nok et sted å bare bli litt. Var litt bekymret for at jeg skulle kjede meg. Ikke så mye annet å gjøre enn å sole seg, gå, spise og treffe folk. Stedet er så lite at du blir sett også.

(Eiendomsmegleren. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg oppdaget rimelig fort at vi var flere norske kvinner der. Men, jeg snakket ikke med noen før det var gått et par dager. Der jeg hadde leid leilighet bodde det bare engelske kvinner. Jeg snakket med noen ved bassengkanten og fikk vite at de aller fleste var der for 10. til 20.ende gang, og ikke hadde noen planer om å slutte med det første. De kom alltid tilbake sa de. Et fristed for kvinner.Andre også, for all del, men kvinnene var majoriteten der. Helt vanlige kvinner. For en velsignelse. Ikke noe stress eller pes.Deilige små tavernaer med fisk og alsken annet. Hyggelige grekere som hadde tid til å snakke om Shakespeare og annet småplukk med ei singel norsk dame.Bitte små butikker med spennende kunsthåndverk. Et sted for seriøs massasje.Verd hver eneste euro. Et utmerket vaskeri, som hentet sekken på døra, og leverte morgenen etter. 8 euro. Jo, det er luksus for et menneske som meg. I løpet av et par tre dager var skuldrene helt nede, og jeg snakket med utleier om ei uke til.Husker jeg var bekymret for at han skulle si nei. Stedet jeg hadde funnet var perfekt.Jeg bodde i 2. etasje, og jeg så strand og hav. Det lå inne i en liten vei med null trafikk. Ikke noe støyende disco eller annen forurensning.Nydelig terasse til bruk både om morgenen og kvelden. Til og med fruktpresse. Så hver eneste morgen ble det presset friske appelsiner i glasset, og bakverket var lunkent. Kjøpt for kilopris etter hvert...Kaffe og dagbok i skyggen. Kan man ha det bedre?

(Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Strandkafe i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Stranda i Scala Eressos har alle muligheter. Man kan sole seg med klær eller uten. Gå lange turer eller ligge. Vannet er klart og varmt. Undertegnede tenkte at det eneste hun skulle bekymre seg om resten av tiden ved Egeerhavet var å ikke bli svidd. Lett å la seg lure når man har vært noen uker under sola. Strandliv gjennomsyret av fred. Ingen støyende taveraer tett i tett heller. Fantes en liten strandkafe av enkleste sort, men man måtte faktisk gå litt til den også.

Da jeg etter femten dager på stedet dro var jeg gjennom uthvilt og avslappet og fornøyd.Bestevenn med meg selv og verden var jeg blitt. Jeg storkoste meg hvert eneste minutt.Utrolig deilig å bare være, bare nyte.Noe av det fineste med å være på reise er følelsen av å bli skrudd vekk fra tiden i hverdagen. Eksistensen oppleves annerledes. Den er det jo også, fordi det er annerledes. Jeg føler det som jeg befinner meg på en helt annen frekvens, og jeg elsker det inderlig.

 Snakke med mennesker, norske og greske, tyske og danske. Fastboende og dem på reise.Inspirerende der og da feriesamtaler. Sånne man bare kan finne i skyggen mellom kaipilarene mens man betrakter soloppgangen og ellers nyter Zen-tiden. Jeg traff en som forsøkte aklimatisere seg etter to år i india. Han hadde reist rett hjem til Tyskland først, men sjokket hadde vært så stort at han mellomlandet i Scala Eressos på ubestemt tid., jeg tror jeg forstod litt av det i alle fall. Jeg var begynt å like meg virkelig godt på reise, og drømte om mulighetene til den virkelig store reisen. Den jeg ikke har vært på enda, men drømmer om. Det begynte å slå meg at det ville bli et sjokk å komme tilbake til Norge.Jeg kunne godt ha vært i Hellas enda flere uker. Er helt sikker på jeg skulle taklet det rimelig bra. Jeg håper jeg kan være der en hel vinter en gang... men det er en annen historie. Inspirasjon finnes det nok av på steder som dette. Det er så vakkert at man mister pusten innimellom. Munn og mæle og bare er. Jeg satt timer og bare hørte på havet eller så på månen. Skiftningene i landskapet var fasinerende. Regn og vind forandret det helt. Bare grekske gamle menn og meg ute i de stille morgentimene. Noen klagde fordi det regnet et par dager i den korte ferien, og jeg forstår den godt. Men, for meg spilte det ingen rolle. Sånn sett er syv små uker nok. Hysteriet setter ikke inn om temperaturen faller til bare 25 grader en dag eller to.Egentlig er det bare ei lise. Vi er jo vant til mye vær her oppe i de polare strøkene.

(Skilpadder i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

I Scala Eressos matet jeg skilpaddene med tørt brød hver eneste morgen. En facinerende kamp nesten på liv og død. I alle fall så fantaserte jeg meg til at det var sånn. Jeg lå på magen i sanda, og savnet et ordentlig fotopparat. Kanskje jeg får det en gang.

Ikke at jeg var ulykkelig for mangelen, det går det ikke an å være, men med mitt enkle apparat ser jeg at jeg ikke klarte fange fargene helt.

(Kattunge i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Det er en lykke i livet å sitte på en stein helt alene, skue mot havet, og så plutselig få følelsen av at noen stirrer på en. Så oppdaget jeg et lite fjes, og etter hvert flere. Jeg ble sittende der lenge og bare fintenke over livsunderet mitt. Scala Eressos er et sted for lyrikk, drømmer og fine tanker.

Denne sommeren skal jeg tilbake til Lesbos, og jeg håper inderlig jeg får til et lite gjensyn med Scala Eressos.

(Solnedgang over stranda. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Farewell to the Muse


Thou Power! who hast ruled me through Infancy's days,
Young offspring of Fancy, 'tis time we should part;
Then rise on the gale this the last of my lays,
The coldest effusion which springs from my heart.


This bosom, responsive to rapture no more,
Shall hush thy wild notes, nor implore thee to sing;
The feelings of childhood, which taught thee to soar,
Are wafted far distant on Apathy's wing.


Though simple the themes of my rude flowing Lyre,
Yet even these themes are departed for ever;
No more beam the eyes which my dream could inspire,
My visions are flown, to return,--alas, never!


When drain'd is the nectar which gladdens the bowl,
How vain is the effort delight to prolong!
When cold is the beauty which dwelt in my soul,
What magic of Fancy can lengthen my song?


Can the lips sing of Love in the desert alone,
Of kisses and smiles which they now must resign ?
Or dwell with delight on the hours that are flown ?
Ah, no! for those hours can no longer be mine.


Can they speak of the friends that I lived but to love?
Ah, surely Affection ennobles the strain!
But how can my numbers in sympathy move,
When I scarcely can hope to behold them again?


Can I sing of the deeds which my Fathers have done,
And raise my loud harp to the fame of my Sires?
For glories like theirs, oh, how faint is my tone!
For Heroes' exploits how unequal my fires!


Untouch'd, then, my Lyre shall reply to the blast--
'Tis hush'd; and my feeble endeavors are o'er;
And those who have heard it will pardon the past,
When they know that its murmurs shall vibrate no more.


And soon shall its wild erring notes be forgot,
Since early affection and love is o'ercast:
Oh! blest had my Fate been, and happy my lot,
Had the first strain of love been the dearest, the last.


Farewell, my young Muse! since we now can ne'er meet;
If our songs have been languid, they surely are few:
Let us hope that the present at least will be sweet--
The present--which seals our eternal Adieu.
(Lord Byron)

Synnøve Sætrum

Lesbos

(Torget Scala Eressos, Lesbos, mai 2009, 05:45. Foto: Synnøve Sætrum)

And onward viewed the mount, not yet forgot,

The lover's refuge and the Lesbian's grave.

Dark Sappho! could not verse immortal save

That breast imbued with such immortal fire?

(Lord Byron)

Jeg kom fra intermessoer på Tinos og Mykonos, før jeg landet i Lesbos hovedstad, Mytilini, midt på natta siste uka i mai. Jeg hadde etter hvert blitt ganske dreven i å finne ledige sofaer i kafeer og sånn på båtene. Når man reiser utenom, eller tidlig i sesong finnes det alltid en plass å slenge seg ned på. Selv om jeg betalte for plass på dekk. Har man øyne til å se hvordan grekerne ordner seg, så går det bra. På den tiden av året er det Hellas man reiser i heldigvis. Ikke en intens turiststrøm… Noen ganger blir man dultet i av vakter om bord, men det er oftest bare i forbindelse med at nye passasjerer ankommer. Kanskje det er for at skipet skal se mer inntagende ut. Hva vet jeg. Sove sittende gjør jeg også om det kreves. Jeg la meg alltid ned igjen etter på. På båten til Lesbos traff jeg et ektepar som skulle dit. Sommersted fortalte de, og de syntes jeg var modig som ikke visste hvor jeg skulle på øya. Kanskje de syntes jeg så noe forpjusket ut. Jeg hadde en smule magetrøbbel etter et tre døgns bevegelse, og hadde hatt noen vandringer fram og tilbake fra et visst sted. Maten om bord på de greske fergene er av det slaget det ikke er noe særlig å skrive reisebrev hjem om. Kaffen er brukbar, og de har vann og Mythos, men det er også alt som er noe å ha. For meg er det likevel begrenset hvor mye kaffe jeg drikker på nattestid. Jeg prøver jo å få sove om enn det er noe ukomfortabelt.

Grekerne ga meg i alle fall hjemmebakt kjeks, og jeg tror syltetøyet kom fra damens komfyr også. Det var nydelig som teen jeg fikk. Under vegs fra Mykonos hadde vi blant annet stopp ved Chios, og jeg kjente det i magen der også. Et sted jeg har vært før. En av de aller nydeligste greske opplevelsene mine. Selvsagt fristet det, men sjøl jeg skjønner jeg ikke kan rekke alt på snaue syv uker, og på dette tidspunktet var jeg begynt å få det litt travelt. Selv om det var nesten tre uker igjen. Det hadde for lengst gått opp for meg at jeg ikke kom til å få oppfylt drømmen om å bli lei av Hellas i betydningen så lei at jeg bare ville reise hjem og aldri returnere. Bli ferdig med grekofilien på en måte. Vel, vel. Ingen skal fortelle meg at jeg ikke kan fantasere og drømme.

Faktisk kjente jeg meg litt alene der jeg satt, og ikke ante om det kom noen leilighetspushere til på kaia midt på natta utenom sesong. Og, jeg sendte en tanke ut i universet, eller hvor det var: ”Jeg greier ikke ordne opp i dette selv, tenkte jeg. Fiks det på en eller annen måte, en eller annen!”

Plan B fikk være, tenkte jeg( om ikke henstillingen til et eller annet ble hørt), å ta en taxi til et hotell, og ta det hele derfra når det ble lyst.

Klokka fire klappa vi til kai i Mytilini(Hovedstaden på øya som ellers har 100 000 innbyggere og er den nest største i øya i Egeerhavet).

Vi gikk i land ryggsekken og jeg. Ikke et rop om rom til leie å høre. Bortsett fra bilene som kjørte av ferga var natten helt tyst og stjerneklar.

 Taxi-køen var derimot lett gjenkjennelig også i mørket. Jeg hadde ikke stått der lenge før noen tappa meg på skuldra. Utrolig egentlig. Ei voksen singel dame, med ryggsekk.Nesten akkurat som meg. 

Den første dama av det slaget jeg så den turen.

Universet hadde svart  meg på anmodningen om hjelp utenfor min fantasi!!!

I motsetning til meg visste kanadiske Bo meget godt hvor hun skulle. Hun var bare ute etter å finne noen å spleise på taxi med. To timer kjøretur er rimelig dyrt også i Hellas. Det er slutt på veldedighet i den næringa. Ikke kommer det en vennligsinnet sjel på esel lenger heller. Verden har gått videre i Hellas også.

Jeg visste at jeg ville ha ro og fred i minst ei uke, og at jeg ikke orket noe sted med partytelt og hoiende unge voksne mennesker. Turistfeller nei takk var blitt mottoet etter tilbudet om opphold på Paradise Beach på Mykonos. Så jeg snarintervjuet om hvordan det var der hun hadde tenkt seg, og om det var enkelt å finne bopel. De viktige ting klokka rundt kvart på fire om natta. Svarene var så gode at jeg ble med. Scala et eller annet fikk jeg med meg.Sluttsummen skulle bli 80 og ikke noe annet. Grekerne kan være utrolig omstendelige når det gjelder avtaler.

Det ble en fantastisk tur tvers over det meste av øya... Fra det grønne frodige, til det mer karrige. Fra mørke, til en helt fantastisk soloppgang over olivenlunder og Egeerhavet.Opp og ned. Lesbos har kuppert terreng. Smellvakker natur.  Vi kjørte gjennom mange mindre og større landsbyer. Hav og stender. Blomster. Varm vind. Hellas på sitt beste. Endelig ei øy jeg ikke blir ferdig med ved første besøket tenkte jeg.

I en sving rett før Scala Eressos holdt det på å smelle. Mulig sjåføren var vel trøtt, og han hadde alt for stor fart inn i svingen.
 ”Akkurat ja”, fikk jeg tid til å si. Bo tok meg i hånda.
Jeg sitter her og skriver om det, så det gikk bra.

Ikke så lenge etter kjørte vi inn på det bitte lille torget i Scala Eressos. Sapfo’s fødested. Jeg forstod det da jeg tok to skritt lenger ut og så torget og statuen av dikteren. Dessuten kjente jeg igjen en fjellformasjon jeg har sett på fotografier.

Varmen slo mot oss, og det var stille. Ingen våkne mennesker å se. Et kort sekund betvilte jeg det ville være så enkelt å finne bosted, men jeg fikk annet å tenke på. Taxisjåføren satte i gang. Han doblet like godt prisen, og da vi strengt nektet truet han med politiet.Jeg ble litt betenkt, men Bo mente det kunne bli interessant. Hun trodde ikke et sekund på at han ville tilkalle politiet over noe slikt. Undertegnede var helt sikker på at akkurat det kom til å skje.
Jeg har latt meg fortelle noen mindre hyggelige epistler om visse av arten, så jeg ble betenkt.

For å gjøre en fram og tilbake historie kort, så stod vi på vårt, og han ringte politiet. Eller, den lokale sheriffen for å være presis, men det visste vi ikke på det tidspunktet.Etter en halv times venting dukket han opp. I en pickup som hadde sett sine beste dager, men den var merket landsbypoliti.Stjerna var slitt, men vi så den. T-skjorta han hadde på seg var også tilårskommen, men vi ante konturene av sheriff-stjerna og han hadde med seg håndjern som eneste ”våpen”. Håret stod rett til vers, og han så trøtt ut. Jeg kan ikke så mye gresk men et og annet ord forstår jeg. Skjellsord som gærning og annet "snadder"... Ikke skal jeg gjengi utskjellingen heller. Men, sjåføren fikk i alle fall det glatte lag. Både for å ha vekket politiet, og for å forsøke seg på å gå fra avtalen med oss. Han ble behørig opplyst om at folk nå til dags har tilgang til internett og dermed har greie på priser. Dessuten ville det være dårlig reklame for stedet. Så etter litt mer plunder og enda et forsøk på dobbel pris ga han seg, med en lett håndspåleggelse fra det stedlige politiet.

Vi betalte og jeg dro sikkert et lettelsens sukk eller to. Action på morgenkvisten er jeg ikke vant til. Jeg lever et meget rolig liv i så måte.

Bo kom fra Athen hvor hun hadde vært med å lage film, og var bare lykkelig, for at intet nazipoliti hadde vist seg. Jeg innrømmer jeg var noe betenkt ei stund. Såpass at mi nye venninne fra millionbyen i Canada ble litt betuttet også(de som kjenner meg vet jeg kan ha ei overbevisende mine i gitte situasjoner), og gikk med på at vi straks betalte om en sådan dukket opp.Noen ganger kan det være lurt å ta sorgene litt på forskudd... I alle fall tenke gjennom plan b.Begge dro, og det ble stille. Noe det også er klokka seks om morgenen i Scala Eressos. Bakeriet var åpnet.Damen bak disken der er av det kjempehyggelige slaget. Vi satte sekkene fra oss og gikk etter lukta. .Det er ikke lange biten før man finner stedet.... 

(Statue av Sapfo. Scala Eressos. Lesbos. Foto: Synnøve Sætrum)

Ferskt middelhavsbakverk til frokost på torget i Scala Eressos anbefaler jeg på det sterkeste.Panoramaet må man bare se og kjenne på... Særlig litt tidlig om morgenen når sola akkurat har stått opp. Før heten setter inn. Det er varmt der på den sida av øya, også i mai. Jeg var kommet til et aldri så lite paradis på jord. En fredens plett i verden, men visste det ikke riktig enda, selv om jeg så det var et lite sted.

Så dukket han opp den lokale taxisjåføren jeg kunne spørre om vegen til et bra og billig sted å bo. Klokka halv åtte satte jeg nøkkelen i døra, og stupte i seng.For åpen dør, og uten myggnett. Jeg var kommet så langt ut i ferien at jeg var blitt immun mot myggen. Det har jeg aldri opplevd på en tidligere reise i Grekenland.

Første kapittel på Lesbos var over.

(Synnøve Sætrum)

...more to come...

Ting tar tid

i en ny verden. Bloggverdenen. Noen av leserne mine har på andre steder spurt hvordan de skal kunne kommentere det jeg skriver.
Omsider har jeg sett på innstillingene mine, og så vidt jeg kan se, har jeg gitt tillatelse til det...
Jeg visste ikke at jeg måtte styre alt... Eller kunne det rettere sagt... Veldig bra!!!!
Men, ser avgjort fordelen med det.

Men, altså: Kommenter i vei. Det gleder meg.

Synnøve S.

FORSTOD IKKE

Angående våre religiøse læresetninger -

den tomskallede Julian sa: "Jeg leste, jeg forstod,

jeg fordømte." Som om den latterlige mannen

hadde utryddet oss med sitt "Jeg fordømte".

Men denslags kvikkheter har ingen vekt hos oss

kristne. "Du leste, men du forstod ikke, for hadde du forstått,

ville du ikke ha fordømt, " svarte vi straks.

Konsatntin P. Kavafis "Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet", 1928

Så mye har jeg betraktet

Så mye har jeg stirret på skjønnheten
at mitt syn er blitt oppfylt av den.

Linjene på en kropp. Blodfylte lepper. Sanselige lemmer.
Hår som hentet fra greske skulpturer,
alltid vakkert, også ukjemmet,
når det faller litt ned over bleke panner.
Kjærlighetens ansikter slik min poesi
ville ha dem... I min ungdoms netter,
slik jeg møtte dem, i smug, dypt i mine netter...

(Konstantin P. Kavafis "Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet", 1917)

Noen ord om myndigheter og Kari Ann Volden i India

Søndag morgen og formiddag i solskinnet og min smeltende verden er over. ”Zen-tiden” med øvelse i bare å være er finito for i dag. Det kom nemlig et kaldt gufs fra alle steder(både VG og vinden oppi bakken), som fikk meg til å trekke inn til tastaturet. Ikke at det er noen dårlig løsning som jeg ser det. Mange ganger er det bare å få satt ord på det. Godt triks for sjelefreden sier de vise. Sunt for engasjementet også, sier jeg. Så kjenner jeg i alle fall at jeg er i livet.

Ut av vinduet fra her jeg sitter, ser jeg snøen smelte og renne som vann ned i takrenna på redskapsbodene. Det er jammen flott. Jeg har gardin foran halve vinduet for å holde fokus der.
Hvis ikke ser jeg den brune kompostdunken i det fjerne.
Den ”forstyrrer” snart-vår-fokuset mitt... Søppel… hvem trenger vel det? Tilværelsen skal jo være ren og vakker…

OK:Som vanlig har noen nyheter av dagen rørt meg en smule her jeg sitter. Jeg blir ganske provosert når jeg leser om Kari Ann Volden som ikke får ta tvillingene sine med hjem fra India, fordi hun er alenemor. Er det nedfelt i noe lovverk at man å være gift for å ha omsorgen for barn?
Den debatten trodde jeg var over for lengst, men det er bare at jeg har fortrengt den ei stund. Ei god stund. Hvis man ble alenemor for eksempel på 1980-tallet hørte man det der rett som det var.
Med Karl I...og andre først i koret om alenemødres fordervelige atferd med all slags fedre og så videre (det var før han ga han seg til med innvandrerne). Noen i min generasjon er til og med så gamle at de har fått barn før den nåværende barneloven trådte i kraft. Var du ikke gift med faren ble du automatisk skrevet inn som eneansvarlig for barnet.
Selv om du bodde sammen med faren.
Juridisk sett helt alenemor.


Hva er det de driver med de som har noe vettugt de kunne ha sagt i denne saken?
Det er jo rett og slett meget pinlig at noe slikt er førstesideoppslag i VG. Eller er jeg helt på jordet?
Hvordan barna er unnfanget og født er da knekkende likegyldig så lenge mor er mor både biologisk og juridisk. Men, hun er altså alenemor, og får ikke barna sine ført inn i passet av den grunn(I følge VG).
Jeg synes det er som et gufs fra ei fortid vi ikke kan være oss vedkjent her i likestillingens høyborg, eller er det ikke sånn?
Er det bare papirer og lovverk som spill for et eller annet galleri jeg i alle fall ikke sitter på?

Jo, jeg blir veldig undrende, og aldri så lite irritert.

2. mai 2011 føyer jeg bare til:
Velkommen hjem, og jeg støtter henne fortsatt, om situasjonen enn ikke var som da jeg begynte å skrive om denne saken.
Barna er født. Hun er den eneste moren de vet om og har, så la henne nå være det da. La ungene få det godt her i Norge.
Velkommen hjem!!

Synnøve Sætrum

”Jeg vil at du skal vite alt om meg. Alt. Jeg har aldri snakket med noen om alt. Jeg har aldri åpnet alle gjemmer. For deg vil jeg åpne alle mine gjemmer. Det er det eneste jeg har igjen å gi deg. Kroppen min har jeg gitt før, lysten har jeg gitt før, kjærligheten har jeg gitt før. Men jeg har aldri gitt den totale kunnskapen om meg selv til noen. Det finnes ingen nye strender jeg kan vise deg. Men jeg vil vise deg alle mine strender!” (Theodor Kallifatides ”Kjærligheten”)

Rikdommen i mitt liv er det mennesket som får sekundene til å stilne. Som evner å brekke opp grensene mine, så jeg kan klyve over i den annens liv. Møte ei sjel. Kikke forbi furer og merker, og være totalt lykkelig tenkende: Jeg ser deg, jeg ser deg! Du ser meg, du ser meg!

Samtalen, skatten i livet… Den oppriktige interessen for en annens eksistens. Speiling i og mot noe. Utsikt. Innsikt. Gleder, store gleder. Hensikten. Motivasjonen.

Når jeg våkner om morgenen tenker jeg rett som det er ”så godt jeg har det”. Livet mitt er for tiden en rolig strøm av dager, hvor jeg har tid til å reflektere over de impulsene jeg får."Zen-tid" over kaffekoppen og til og med Fædrelandsvennen... 

Jeg tar som vanlig dødelig høyde for at jeg ikke helt har forstått det samme som ham. Lama mener jeg. Antakelig har jeg ikke forstått et kvidder… Men: Som den søkende sjel jeg er har jeg akkurat bestilt ”Den tibetanske boken om livet og døden, og det fordi et medmenneske har vist meg muligheten. På stuebordet sitt. Jeg har en bestemt følelse for at den har noe nytt å tilføre meg. Jeg har sett tittelen så lenge som måtte til for å handle, og det ut fra den ærlige interessen for andres interesser. Dessuten gjør det ikke vondt å tenke, som er filosof fra de mer nærliggende himmelstrøk uttrykte det.

Sammenligner jeg meg med andre her på berget faller jeg utvilsomt gjennom hva det rent materielle angår. Munnhellet om at det handler om hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, er en sannhet for meg. Ettertrykkelig. Ingen trøst for de mindre velbeslåtte her i gården.

Jeg er ikke verdens rikeste sånn materielt sett. Langt i fra den fattigste heller. Helsa mi er ikke vedens beste, men det er veldig mange som er veldig mye dårligere enn meg. Ikke er jeg verdens slankeste, ei heller direkte feit. Jeg kan være lykkelig uten eufori, og nedstemt uten depresjon. Sanseligheten har jeg i behold, selv om den ikke alltid blir benyttet av ”singleseten” på nesten femti.. . Når det er ”fest” er det likevel akkurat det det er. Ikke har jeg absolutt gehør, men jeg synger rimelig bra i kor. Jeg elsker musikk, teater, litteratur og særlig lyrikk. Noen ganger tenker jeg at jeg får overlate skrivingen min til de mer kompetente, men det er så morsomt å holde på at jeg fortsetter. Reelle valgmuligheter skulle vært nedfelt i menneskerettighetserklæringen. Takk for dem!

Det er mange sannheter i at tastaturet renner over med det hjerte og hjerne fylles med. Det være seg navlebeskuende eller mer universelle tanker. Jeg elsker åndelighet, men ikke i religiøs betydning. Flaks at jeg har mulighet til å få med meg alle deler i livet. Å være eller ikke være, er når alt kommer til alt det største spørsmålet. ”Cogito ergo sum”, det er jo noe de fleste vet stemmer. Men, jeg betviler at det er nok bare å være. Selv om det kan være en øvelse i å oppnå sinnets ro.

Store tenkere, som før nevnte Dalai Lama, har mange gode betraktninger og erkjennelser om lykke som motivasjon for alle menneskelige anliggender. Det er besnærende det. Noe til å bli lykkelig av bare i seg selv. Enda bedre er det at han hevder jeg kan øve meg opp til varig lykke gjennom å ta i bruk åndelige redskaper.”Zen-tid” i selskap med oppvask og sørlandsskuffe. Middelet helliger målet, eller var det omvendt? Dypere erkjennelser, og en bedre tilværelse. Egentlig er alt som kreves at jeg øver meg, om jeg forstår den store mesteren riktig. Jeg erkjenner at det, for meg, er noe sant i at lykken neppe finnes i det materielle, men i å elske inderlig mye og håpe enda mer.

 Åndelighet, uro, kjærlighet og refleksjoner er reneste lykken!

Såpass må jeg unne meg her uti tilværelsen.Hadde Shakespeare skrevet som han gjorde om han ikke hadde hatt usedvanlig uro i sjela?

Synnøve Sætrum

http://www.youtube.com/watch?v=XF_bpS-tv-I

Forelsket

Forelsket? Brått og nådeløst truffet
av et ansikt. Og hvor jeg går, er det der
ikke til å komme utenom. Trekk for trekk avslører det meg

Skyggen av skam som brenner i huden, i
hver bevegelse røper jeg meg. Såret, lamslått
av en gjenkjennelse som oversvømmer, alt tidligere hendt

Er dette kjærlighet? Følelsen av at en
har stjålet ansiktet mitt. At jeg bare får
meg selv tilbake hos en, som dømmer meg til livet mitt

Så nær lengselen, så nær paradis, måtte det
være et helvete. Og ingen vei tilbke. Kom uro
Fra nu av vil jeg alt. Kjærlighet eller tilintetgjørelse

(Stein Mehren)

Hvem er du?

Til
I P L

( Foto: Synnøve Sætrum)

En kjær venn stilte følgende spørsmål her om dagen:

”Hvem er du”?

Jeg visste fort at jeg ikke kunne svare på det sånn uten videre. Ikke fordi jeg ikke vet noe om meg selv. Det er ikke der det ligger. Jeg vet mye om mine tanker, verdier, handlinger, egenskaper, mitt potensiale og mine begrensninger, min trygghet, frykt, kjærligheter, drømmer, gleder, følelser, skuffelser, sorger, svik, nederlag, seire, tro, tvil og så videre…

Jo, substansen meg har jeg rimelig godt grep om. Jeg kunne nok legge ut i timer, og skrive side opp og ned med eksempler hentet fra livets dagbok. Ikke noe problem det. Selvbiografien ville bli omfattende.

Men:Selvsagt dro jeg etter pusten og begynte i enden med egenskaper. Jeg ble fort avbrutt.

”Det er egenskaper, men det er ikke det jeg spør om. Hvem er du?”

Siden har jeg tumlet rundt med den tanken, og jeg kommer ikke utenom: Hva er et jeg? Hva er et du? Hvordan definere et jeg? Eller et du?
Vi er kanskje enklere, men det var jo ikke det det var snakk om. Fort å spore av her!

Ordet er i seg selv et pronomen, som står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Første person entall om man gir seg grammatikken i vold. Selvsagt forstår jeg mer enn veldig godt at det ikke er der jeg finner svaret...

Naturvitenskapen, eller matematikken er helt uanvendelig i dette her. I alle fall som matematiske regnestykker som fordrer svar med to streker under. Selvsagt vet jeg at det finnes formler for fysikken, kjemien og den molekylære medisinen som også er meg. Ikke kan jeg skule til det heller for å finne svaret på spørsmålet. Det er i grunnen fint jeg ikke kan det, eller kommer til å kunne det.Et menneske er mer sammensatt enn som så. Budhismen har noen fine refleksjoner rundt dette, har den samme vennen fortalt meg, men jeg forstår ikke nok av det til å skrive om dem nå...

 Refleksjonen har likevel vært i gang siden, takket være spørsmålet.
Det er en gave når noe gir så mye bevegelse i det mentale landskapet mitt. Jeg blir gitt tanker å fintenke på. Tilværelsen blir uten tvil rikere. Det gjør godt å ha noen å gjøre tankesprang sammen med, og det selv om byksene noen ganger blir så krappe at jeg snubler litt i dem. Lykkelig blir jeg, av det, og jeg er takknemlig for at jeg har tid til å være det sammen med et medmenneske.
En eller annen har sagt noe i retning av at tiden ikke må oppfattes som en trefils motorvei mellom vugge og grav, man må heller finne ei lomme å parkere i sola. Jo, det er noe i det.
De siste kveldene har det vært stjerneklart. Månen har jeg også sett, og så kom jeg til å tenke på Inger Hagerup, og en tekst jeg har vært glad i hele livet.

Månekveld

Så underlig det er å stå og fryse

i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset,

men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg

av lyst og smerte og av kropp og sinn.

Og disse ting skal døden snart ta fra meg.

Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen

og kjenner lykkens forte, søte sting,

for ennå har jeg ikke nådd til broen

som går fra allting og til ingenting.

Å, være tålmodig død, og skynd det ikke!

Du blir min siste mørke kjærlighet.

La meg gå langsomt gjennom øyeblikket

imot din dype, dype evighet.

Vakkert ikke sant? Som livet ofte er det også. I dag skal jeg ut i seinvinteren og se på snøsmeltingen. Kanskje får jeg et solstreif gjennom skyene mens jeg spaserer til byen.

Treffe mennesker skal jeg også. De betyr et og annet viktig for meg...

Heldiggrisen meg!

(Synnøve Sætrum)

Paros og Naoussa...

Lone hadde anbefalt meg å reise til Paros(gresk: Πάρος). En av de største øyene i Kykladene, men ikke større enn at man fint kjører rundt den, og får sett masse i løpet av en dag.194 kvadratkilometer, og etter sigende skal den ha sånn 8000 fastboende. God tid til å stoppe blir det også. Venninna mi var overbevisende da hun sa hun trodde jeg ville like øya. Jeg har lest meg til at Paros betyr fyrtårn. Paros har levert mye av marmoren til de kjente antikke greske kunstverkene. Så det i seg selv gjør øya spesiell.

(Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum)

Da jeg forlot Samos visste jeg at jeg ville ut i Kykladene, så hvorfor ikke starte med en titt der. Ingenting å tape, og jeg hadde aldri vært der. Santorini var eneste øya jeg hadde opplevd i øygruppa, og dit hadde jeg ikke tenkt meg. Da jeg var der sist rystet det meg at turismen var blitt så intens, og jeg var lykkelig over at jeg hadde opplevd øya mens den enda var en smule gresk. Jeg håper de ikke ødelegger den helt. At det blir helt Ibiza eller Kos.

Ok, det er fortsatt vakkert og dramatisk med Oia og Fira på kanten av stupet. Et yndet sted for kameralinser og for å kjenne det spesielle suget den greske estetikken gir i magen… Jeg glemmer aldri første gangen jeg stod i Fira og kikka utover kanten mot vulkanen. Det var min aller første tur til ei gresk øy, og i det øyeblikket var det gjort for min del. Synet tok meg så sterkt, at jeg visste jeg ville vende tilbake til Hellas greske øyer alltid.

(Kritthvite hus og blomstring, Paros. Foto: Synnøve Sætrum)

(Naoussa. Blomsterprakt mot Egeerhavet. Foto: Synnøve Sætrum)

Nok om det, etter å ha vinglet litt i meg selv da vi la til kai i Naxos… Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle gå av der. Men, så sterke vindkast at møblene blåste alle veier nede på kaia fikk meg til å bli med båten videre.

Beslutningen om å dra til Paros ble endelig, og når jeg kom til kai skulle jeg finne veien til den gamle fiskerlandsbyen Naoussa. Ikke at jeg hadde den fjerneste ide om hvorfor. Jeg hadde lest om stedet veldig overfladisk i ei brosjyre på ferga.Trykksaken omtalte byen som feriested for Europas jetset i tidligere tider. Akkurat motsatt type folk undertegnede vanker sammen med… Det var alt. Mitt første møte med Paros var havna i Parikia, som er den største byen der. En koselig liten by som er verdt et besøk eller tre. Det kan godt hende det er der jeg skal bo neste gang jeg besøker øya.

(Balkongen i Naoussa. Foto:Synnøve Sætrum)

http://www.youtube.com/watch?v=GPVUv9UWhzQ

Jeg var omtrent kommet til slutten av tredje uke i ferien, og jeg tenkte jeg skulle være i ro noen dager. Ei uke hvis jeg trivdes. På kaia i Parikia ble jeg møtt av ganske mange hotellselgere. De første hadde ikke noe i Naoussa. Lenger bak stod han, og skulle ha 30 daler natta. ”Aldri i livet”, sa jeg. ”Naoussa er et eksklusivt sted, du vet ikke hvor du skal sa han”, og så egentlig litt morsk ut bak fliret. ”Greit nok, men jeg vet at hotellene er alt annet enn fulle, og at det er langt utenfor sesongen ennå”, sa jeg. ”Så si hva du kunne tenke det å betale da”, sa han. ”10 euro”, sa jeg. Vi ble enige om ei uke for 15 euro natta inklusive transport fram og tilbake til ferga. Grei avtale. Han sa det var med havutsikt, og det var det. Dessuten var jeg stort sett alene hele uka, så jeg kunne sikkert tatt hardere i. Men, ok. Korina, fra Romania skulle også ha lønn ut av den prisen. Hun gjorde utmerket rent hver eneste dag.

(Kolymbithes. Paros. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg kunne sove med åpen dør hele tida. Jeg ble dysset i søvn av dønningene, vinden var luftkondisjonering (jeg trengte ikke den kunstige), og jeg så rett ut på Egeerhavet når jeg slo opp øynene om morgenen. Perfekt. Det lille leilighetshotellet lå høyt oppe, og i utkanten av Naoussa. Det passet meg bra, for jeg liker å få gått litt.

Jeg har aldri følt meg uttrygg på sånne rolige steder, heller ikke på seinkveld eller nattestid, og akkurat i denne byen oppdaga jeg på første spaserturen at jeg hadde politistasjonen til nabo. Så sånn var nå det.

Det blåste skikkelig ”kjørlig” vind den første dagen. Så etter at jeg hadde slengt fra meg, funnet sommeranorakken tok jeg første spaserturen til havna for å finne litt lunsj. Jeg så nesten ingen mennesker, og jeg fikk vite at i Naoussa avholdt man siesta fra omtrent to til seks på denne årstida. Men, det var heldigvis taverna åpen, og en nettkafe. Jeg var reddet på flere måter. Hadde nemlig ikke lyst på siesta, og stedet så tomt ut. Jeg kjøpte gresk salat, middelhavsbrød, hvitløkssmør og kaffe. Jeg kikka på båtene ved kaia. Fiskebåter og havseilere. Jeg registrerte at fiskerestaurantene lå tett. Et sted for alskens godis fra havet. Blekksprut for eksempel. Men, ikke til lunsj. Meltemi het tavernaen jeg satt på. Jeg skjønte at jeg var begynt å bli godt vant med sommeren. Jeg lurte på om jeg ville brukt anorakk hvis jeg var hjemme. Jeg kikket på to andre turister i samme habitt. Kanskje de kom fra en av havseilerne. Det fikk jeg aldri vite. Jeg snakket ikke med dem. Så spaserte ti hvite fine ender rett forbi bordet mitt. Andeby. Jeg lo høyt. Tror ikke noen hørte meg for vinden.

Å skrive om Paros er ei utfordring. Jeg har mye å si. For mye kanskje. Torbjørn Egner - øya, eller noe sånt… Kardemommeby(er) over alt hvor man drar. Enten det er ved havet eller oppi høydene. På dag to begynte jeg utforske Naoussa. Umulig var det for meg, som bor i Kristiansand og har hatt utallige årskort i dyreparken, ikke å assosiere til Egner. Jeg var nødt til å fundere på om han hadde besøkt byen eller lignende steder ved Egeerhavet og funnet inspirasjonen sin.

(En av strendene ved Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum)

Uansett så var det bare så fredelig og vakkert og idyllisk. Hvitt og blått, og blomstring. Masse vakre blomster mot alt. Og, det var nesten ingen turister. Bare uendelige rekker av små skatter rundt hvert nye gatehjørne. Fantastisk deilig, og jeg kjente meg etter hvert virkelig på plass i øyhoppe-eventyret.

Naoussa har smale idylliske gater hvor ingen bilser slipper frem. Noen steder så jeg så avgjort butikker som samsvarer med det jeg var blitt fortalt om jet-set liv for europas overklasse. Havseilerne lå da også rimelig tett ved Naoussa. Sammen med noen cruisere som er gedigne sammenlignet med de aller største vi ser i småbåthavna her i Kristiansand om sommeren. Så noen kakser måtte det være der også da, uten at jeg så noen i det hele tatt. For meg er sommertøy sommertøy. Jeg har langt fra et trenet øyne når det gjelder rikmanns- eller kvinnsmote.

(Jeg på et trappetrinn i Parikia. Foto: Hege Sætrum)

Parikia, den største byen, er også så avgjort verd et besøk for den som liker trange gater, blå kupler og grønt hav.Stranda ved byen er helt utmerket.

På kjøreturene rundt øya fikk jeg sett og prøvd de nydelige gule strendene i Logares, og Pisso Livadi. I høydene er landsbyen Lefkes verd å få med seg. Samme trange gatene der, og flott utsyn over øya. Jeg har sett mange steder og små øde strender på Paros. Idyller som bare eksisterer i mitt indre øye, og noen få fotografier. Selv om noen av dem er riktig heldige gjengir de likevel ikke atmosfæren, fargene, lydene, luktene og den varme vinden.

Badebåtturen fra Naoussa til Kolymbithes er vakker. Fjellformasjonene på den stranda er himmelske, og vannet er krystallklart. Tidlig i mai er det smått med turister også der, og kun to av tavernaene holder åpent.

Som sagt, det er ufattelig mye å si om Paros' skatter bak hvert et hjørne. For meg var øya et av de absolutte høydepunktene på turen, og jeg har vært der igjen etterpå.

Reis dit, og se selv. Spis den fantastiske sjømaten på utrolig idylliske tavernaer i Naoussa. Der finnes mange av dem. Fersk fisk, spennende retter av blekksprut og annet snadder. Bare å forsøke seg. Jeg fortærte saker og ting jeg ikke har sett før der. Alt var nydelig.

Tavernaen "Karinas Dream" ligger litt utenfor sentrum av Naoussa. Den er verd et besøk. Maten der er en drøm. Belgiske Karina et utrolig hyggelig menneske, som gjorde at jeg gikk tilbake dit en del ganger. Enda prisene var noe stive sammenlignet med andre steder. Kokken på det kjøkkenet er verd å sette sin lit til. Både hva fisk, og tradisjonell gresk mat angår. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på det.

(Inngangen til bostedet mitt i Naoussa. Foto:Synnøve Sætrum)

Paros var vennligheten selv i de 8 dagene jeg ble.Takk for et veldig godt tips Lone!

 Lykkelig og uthvilt dro jeg videre. Som sagt: Jeg anbefaler å prøve!!!

(Synnøve Sætrum)

Gratulerer med 8.mars 2010 alle sammen!

Jeg er kjempeglad for hundre år med 8.mars som internasjonal kvinnedag. Vi får håpe det blir like mange rettigheter vunnet for verdens kvinner i neste århundre.

Det undrer meg når medsøstre i denne delen av verden uttaler at vi ikke trenger en spesiell dag for kvinner. Solidaritet kan jeg ikke fri meg fra å lure på om enkelte vet hva er. Om disse har hørt ordet. Det sjokkerer meg faktisk at kvinner ikke vet at rettighetene vi har her i Norge er kommet til oss gjennom de som gikk vegen før. De som kjempet og sloss mot et samfunn der menn bestemte alt og eide alt. Historien er lang, og veldig mange har ofret veldig mye for at vi er der vi er i dag. Det har skjedd mye i kvinnesakens navn i mitt liv, og jeg er ikke hunngammel heller. Bare 48. I mi levetid har ”Lov om likestilling mellom kjønnene”, ”Lov om selvbestemt abort” for eksempel kommet til som grunnleggende rettighet. Disse lovene kom ikke fordi vi ikke trengte dem, og vi trenger dem fortsatt. Også i Norge, selv om vi har det veldig bra her sammenlignet med kvinner andre steder.

Vi bestemmer selv hvem vi vil gifte oss med, om vi i det hele tatt ønsker å inngå ekteskap. Svikter helsen har vi økonomisk støtte samfunnet, slik at vi slipper å prostituere oss for å overleve (enten det er på gata eller i ektesenga, eller bare legge oss ut i skogen for å dø). Ok, jeg spissformulerer, men hvordan skulle det vært om vi ikke hadde det som vi har det i Norge? 

Utdanningssystemet er åpent for den som vil. Vi har rett til svangerskapspermisjon med lønn når vi får barn, og vi kan dele tiden med partner om vi ønsker det. Barnehagedekningen er etter hvert ganske så god, og da vet vi ungene er trygge mens vi er på jobb eller skole.Når vi blir gamle har vi som andre opparbeidet pensjonsrettigheter. Vi trenger ikke lenger "arve" dem fra en mann.

Hjemme finnes vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, lys, varme og rom. Og, ikke minst så kan vi stort sett gå trygt hjem til oss selv, og også være trygge på gatene våre.

Mennene vi møter behandler oss stort sett som likeverdige medmennesker. Det er mye å være glade for at vi har. Det skulle også ellers bare mangle, det handler om grunnleggende menneskerettigheter.Likevel, så ville det være veldig veldig naivt å tro at dette bare blir her om vi ikke verner om det. Det blir noe søkt å innbille seg at makta alltid vil være sjenerøs og snill, og bare la ting være som den er. Historien viser noe helt annet. Hegner man ikke om demokratiske rettigheter er det alltid noen som kan tenke seg å fjerne dem.

Det vil alltid være et eller annet system som tjener på det. Som jeg ser det er det mye motivasjon for å undertrykking i det økonomiske verdenssystemet vi lever under, også i Norge.

Selv om vi har oppnådd mange rettigheter og tryggheter som kvinner i Norge, er det likevel på sin plass å nevne at det fortsatt er kvinner som ikke er trygge i hjemmene sine. Krisesentrene har vi bruk for som aldri før. Til tross for lovverk er kvinner fortsatt tvunget til å selge kroppen sin på gatene (også i Kristiansand), og blant de vi regner for fattige i Norge er selvsagt den aller største andelen kvinner. Det er ikke lik lønn for likt arbeid alle steder, og kvinner blir fortsatt forbigått i ansettelsesprosesser nettopp fordi de er kvinner. Alle tall viser at kvinner er dominerende i deltidsstillinger og lavtlønnsyrker.

Fortsatt blir vi tillagt kjønnsmerker… les; det stilles sterke krav til hvordan vårt ytre skal være.”Skjønnhet” er per definisjon en passiv og tidløs artsegenskap. Det der står vi og tramper i fortsatt… Til langt over halsen. Jeg tenker fortsatt litt sånn at kvinner synes måtte bruke energien på det forgjengelige arbeidet. Endeløse timer med husarbeid er byttet ut med endeløse timer skjønnhetsarbeid. Fokuset er bare blitt sterkere og sterkere de siste årene. Som gammel feminist forsøker jeg å stå i mot, men jeg sier det bare, det gjør noe med meg også dette presset. Hverdagen inneholder energilekkasje så det suser i den retningen… Overvekt er for eksempel et evigvarende arbeid for en moderne vestlig kvinne. Det handler om å bli pådyttet mindreverdighet så det holder.

Kosmetikk-industrien går så det suser, og plastikk-kirurgien også. Enhver er sin egen lykkes smed hevdes det fra mer enn et kvinnehold, og er du ikke munter glad og overfladisk i det daglige har du et problem. Om du er kvinne.

Nei, vi har likevel kanskje ikke de store problemene om vi sammenligner norske kvinner med de utallige av verdens kvinner som sulter, er syke, blir voldtatt i krig, jobber 16 timer i døgnet, sover på gaten, steller for familien gratis, dør av enkle og alvorlige sykdommer, lever innestengt i klær eller hus, får kjønnslemmene skåret av seg i religionens navn (… jeg kaller det ukulturen og maktmisbrukets og undertrykkingens navn…). Ufattelige mengder medsøstre er ofre for menneskehandel, pornoindustri, prostitusjon, kvinnemishandling og så videre. De får aldri en jobb. De må begrave flere av sine barn. Jeg kan fortsette i det uendelige, og det verste er at jeg bare skummer overflaten. Lidelsen blant verdens kvinner er ufattelig. Så meg skal ingen fortelle at den internasjonale kvinnedagen er overflødig. Som det ser ut kommer vi til å trenge 8.mars i 100 år til. Minst! Dessverre!

Undertegnede har løftet vekter denne formiddagen, for å styrke helsa og kvinnekroppen min.

I ettermiddag har jeg tenkt meg ut i vintersola, feire dagen, og se om jeg ikke finner noen medsøstre å feire sammen med.Det skal foregå ett og annet i sentrum.

Igjen: Gratulerer så mye jenter.

God 8. mars 2010!!!

(Synnøve Sætrum)