Har fått en del kommentarer om at jeg ikke er en profesjonell siden jeg ikke tjener penger på den, siden jeg gir ut mine av kvalitet varierende åndsverk gratis.
Det er et valg jeg gjorde tidlig i prosessen nettopp fordi jeg forsøkte meg med reklame.
Ingen suksess.
Da mener jeg ikke at oppslagene var for få til å tjene kroner .
Nei, jeg opplevde at en del av reklamene som ble knyttet til tekstene mine både var kvinnediskriminerende og også forfektet politiske syn jeg ikke kan stå inne for.
Så jeg kuttet det ut.
Integritet er viktig for meg.
Nevner nå, siden jeg ikke har skrevet om det på lenge at jeg har en del høgskole- og universitetsutdanning i sekken. Åtte og et halvt år for å være helt eksakt. Jeg har hatt gleden av å studere nordisk litteratur og språk i tre år , økonomisk og politisk nyere historie i like mange år . Jeg er utdannet pedagog. Har lest organisasjonsteori, sosiologi, statsvitenskap og medieteori til øyet ble stort og vått. Statens lånekasse for utdanning har jeg ennå med mine snart 55 år et månedlig forhold til. Etter studieslutt og fram til jeg ble syk jobbet jeg i videregående skole. Men, jeg er ufør blitt, noe som slett ikke var planen. Når så skjedde er jeg veldig heldig som bor i Norge hvor man ennå ikke har klart å rasere økonomiske ordninger for kronisk syke. Jeg kan bare håpe at så ikke vil skje, for meg selv og for de som kommer etter meg. Nettopp fordi man ikke blir syk fordi det er et ønske. En kan ikke dikte seg til et knippe diagnoser .
Altså: Jeg har ikke helsa i orden, jeg har ikke arbeid, jeg eier ikke min egen bolig, jeg er ugift, men jeg er likevel velsignet. For jeg har fantastisk familie, fantastiske venner og til og med en kjæreste. Mitt liv leves enkeltstående i leiligheten her, men jeg er slett ikke ensom til alle tider .
Jeg trøster meg med det når virkeligheten butter , og noe eller noen gjør meg vondt.
Har det til og med slik at jeg kan invitere mennesker på besøk . Det hender at folk kommer.
Jeg setter pris på samtale om både lett og tung, dypt og overfladisk. Nevner det overfladiske sist for akkurat det er jeg minst begeistret for . Men, i et liv er det sånn at i noen sammenhenger kommer en ikke utenom snikksnakk. Noe bærer en med lett overfladisk innsikt, på andre områder er en profesjonell amatør . Eller sagt som jeg ville ha fram. Utdanningen min har kostet flesk.
Men, jeg tjener ingen penger på den når jeg skriver blogg !
---
Jeg fant dette fotoet og teksten et eller annet sted på internettet. Gjenkjennelsen er stor for min være- og tenkemåte. Når jeg ikke bare antar noe, og gjør mer ut av dagen og tiden min . Når jeg husker at jeg i grunnen trenger lite fordi jeg har mer enn nok kommer smilet fram . Drømmene lever videre i meg , det er jo så mye jeg ønsker . Kanskje blir det ikke noe av . men det er godt å ha dem og de er mine. Noen ganger ler jeg av alt bare for å bli avløst med sorg . Jeg er velsignet så til de grader . Det er nok de aller fleste av leserne mine også. Og når det gjelder blogg så er jeg pr. nå helt fornøyd med status som profesjonell amatør .
Akkurat nå hører jeg at 700 mennesker har druknet utenfor Italia de siste dagene.
Egenverdi. Jeg savner akkurat det for tiden. Bevisstheten om den i en kommunikasjon som har kjørt seg litt fast. Det du overfører til meg reflekterer den du er ... Akkurat som mine reaksjoner på deg er oppmerksomhet rundt min egen verdi. Egenverdi er viktigere enn alt annet tenker jeg nå. En bombastisk tanke som neppe varer i evigheter . For tankene skifter med livet. De er på en måte når en kan speile dem i en annen. På en annen måte når en kun speiler i seg selv. Er ensomhet, sårhet og svik tema skal en ha takk. Avvisning bare understreker tomrommet i tilværelsen. Noen plukker fra øverste hylle, mens andre kun tilbys smuler fra de rikes bord. Verden er rå. Slett og rett. Livet er til tider et helvetes pes. Jommen sa jeg egenverdi. Egenverdien eksisterer ikke annet enn som en fin teori som andre nyter glede av i praksis. Sjøl er du ikke noe annet enn brukt og kastet skrot. Skjønner du hvor jeg vil? Reflekterer det jeg sier noe av deg, eller forteller det mest om meg? Kommentarer tas i mot med takk, takk og atter takk. Synnøve Sætrum
Dag etter dag, år ut og inn sitter jeg med kaffekoppen og leser og lytter til nyheter. - Noen morgener blir jeg ikke så veldig opprørt, andre kjennes tøffere. De siste månedene har det som gjør meg nedstemt handlet om disse holdningene lederne i landet viser overfor mennesker i nød, og jeg registrerer at alt for mange vanlige folk mener det samme. Undertegnede finner det skremmende og veldig trist. Kall meg gjerne naiv, men ikke si at jeg er dum fordi jeg kjenner en smule empati.
"Du er alt for snill", sier min hjertens kjær . Jeg vet nå ikke det tenker jeg, men det er ikke så vanskelig å forestille seg at det like godt kunne vært meg som var på flukt. Så mange tiår siden vi hadde helt andre forhold i Norge er det dog ikke. Samtidig tenker jeg at verden er i stadig forandring, og som det ser ut er ingen trygge for at en alltid kan sitte trygt i sitt hjem. Hva da?
Dypest sett ser jeg disse diskusjonene om innstramninger og annet som uttrykk for manglende empati., og den gyldne regel anvendes ikke lenger . Ministeren som har hengt korset rundt halsen later til å se helt vekk fra den hellige boka."Du skal elske din neste som deg selv", står det i 3. Mosebok 19.18. I Matteus 7.12 kan den som vil lese: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem". Siden damen på taburetten ønsker både å endre asylrett og annet, må det bety at hun mener alle mennesker bør møte stengte dører på flukt fra krig og elendighet. Asylretten er internasjonal, som menneskerettighetserklæringene er det. Likevel durer de i veg, regjeringen, blå-blå som de er . Enda mer bekymrer det meg at Stortinget i mange av disse sakene legger seg flate og støtter? Hvorfor? Er det tanken på neste Stortingsvalg som styrer?
---
Litt mer kaffe her. Det gleder meg at våren er ordentlig på vei. Jeg kan jo ikke krangle med kalenderen, og våren kan ikke holdes tilbake. Selv om jeg leser vinteren prøver sine siste stunt andre steder i landet. La biler med sommerdekk stå !
Er av dem som blir sliten av flyktningespørsmålene, enda det slett ikke handler om meg.
Jeg har det jo godt, er trygg, har tak over hodet her i lille gode Norge. Da jeg vokste opp trodde vi på et samfunn som var til for alle. Vi trodde på likestilling og inkludering. På skolen lærte vi hvordan noen trodde seg bedre enn andre på grunn av hudfarge, legning, religion eller annet.
Vi hadde til og med gruppearbeider rundt det, og diskuterte slikt allerede på ungdomsskolen.
Slik jeg er oppdratt jubler man over arbeidsmiljølov, lov om likestilling mellom kjønnene, menneskerettighetserklæringen og så videre. Jeg ble oppdratt til å se alle mennesker som likeverdige eiere av samme jorda. Siden jeg var liten har jeg ønsket fred i verden, vært overbevist om at det er eneste vegen. Fortsatt tror jeg på dialog mellom menneskene. Slik jeg opplever det disse dager får jeg prøvd verdiene mine mot det den blå-brune regjeringen med Listhaug og Jensen i spissen drar inn i norsk samfunnsliv . Jeg er ikke nevneverdig begeistret over det jeg registrerer. Er du?
Undertegnede er frustrert over den såkalte innvandrings- og integrerings ministeren (påståtte)sine iskalde kalkulerende stunt hvor hun ikke skyr et eneste middel for å sette seg selv i sentrum.
Om du ikke skjønner hva jeg mener så les koblingene nedenfor. De forklarer godt.
Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja.
Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.
---
Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet.
Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?
Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ?
Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.
Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?
Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag.
Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.
"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned".
Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.
Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.
Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.
Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.
Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve.
Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.
Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.
Mai som er skjønn både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu. Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....
Stavangerensemblet på radioen.
Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden.
Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...
Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.
Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.
Kaffen sist og først som de aller fleste morgener.
Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.
En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme.
Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg.
Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer.
Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor.
Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.
Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen.
Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.
Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.
Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.
Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...
Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status.
Jo, det blomstrer og gror.
Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.
Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.
Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...
Mandag 25. april 2016 "Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.
Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?
Når jeg kikker mot lyset og tenker mine første tanker hver morgen konstaterer jeg ofte at bevisstheten kretser om politikk. H og FRP-politikken i disse dager. Det er ikke så underlig for påvirkningen som føres gjennom mediene er massiv for tiden. Det er mye frykt ute og går . Mye skremsel godt blandet med tåkeprat. Politikken som for meg ikke er bedre løsninger for Norge, men det motsatte. Løgnene deres er tydelige, og jeg hører det snakkes om at man ikke kan begripe dem som trodde disse partiene/statsrådene ville styre for "folk flest". Arbeidsløsheten stiger, og jeg lurer på hva den enkelte uten jobbe kommer til å møte i tidene som kommer. I går snakket jeg med ei dame som mistet jobben i november . Hun beskrev møtet med den situasjonen som alt annet enn lett. Ledigheten øker over alt, og nå begynner ringvirkningene å vise seg. De blå politikerne snakker om omstilling og at det vil bli bedre på sikt. Damen som sitter uten arbeid uttrykte null tro på det. Hun mente oljebransjen aldri ville bli som før igjen. Dessuten fortalte hun om 6-700 søkere på hver enkelt jobb. Da skal det noe til for å nå fram. Når en får arbeid er det fortsatt hundrevis uten. Jeg har vært arbeidsledig selv under mitt yrkesaktive liv, og kjenner mye av følelsene. For meg var det liten trøst i at mange andre hadde det slik. Ok, jeg visste at konjunkturer og politiske føringer ikke var min skyld, men jeg forstod jo fort at jeg ikke kunne bruke det til noe som helst. I den perioden fikk jeg problemer med gjelden min. Både i statens lånekasse for utdanning, og den på boligen. Trygda kunne ikke dekke avdragene, så boligen måtte jeg selge. Jeg har aldri kommet meg tilbake til eid bolig. Statens Lånekasse får stadig sine avdrag hver eneste måned. Jeg føler oppriktig med dem som nå får problemer når lønnen er kraftig redusert. Når det handler om om å kanskje ikke kunne oppfylle sine egne forpliktelser hjelper det lite at mange andre er i samme situasjonen. Faktisk gjør det saken verre... Kampen om stolene blir så intens! --- Regjeringens politikk er til å gjøre livet enda enklere for rikinger flest, ikke vanlige mennesker. Særlig ikke svake grupper og slett ikke flyktninger . Noen ganger hører jeg nevnt frykt for at disse menneskene som kommer til oss fra andre kulturer vil komme til å ta over. At de vil få demokratisk mulighet til å innføre sharia-lovgivning og det som verre er . For meg høres det vel paranoid ut. Hallo, hallo !!! Dessuten: Mens statsminister, innvandrings-og integreringsminister, samt finansminister snakker seg svette om flyktninger er det lett å miste perspektivet. Lett å glemme at det blir gjort mange politiske endringer rundtomkring. Endringer som gagner de rike, og tar goder fra vanlige mennesker . Jeg tenker på alle kutt, alle steder i offentlige tjenester og etater . Denne regjeringen er uttalt mot offentlighet, men for at private aktører kan stikke sugerørene sine dypt i statskassa. Det er vanskelig å diskuterer politikk, og særlig flyktningespørsmål i disse dager. Norsk politikk framstår i mange henseende som fremmedfiendtlig og usolidarisk.Opinionen har snudd fra solidaritet og hjelpsomhet, til frykt og utestengning. Europa er stengt, det er vel udiskutabelt? Gjerdene bygges, og mange medmennesker sitter fast og i limbo langs yttergrensene. Jeg har en uro jeg aldri blir helt ferdig med. Dette som handler om å sitte fast på et vis, i det som hender rundt oss i verden. Situasjonen synes fastlåst i frykt for det meste, og lysninger er langt unna. Huff og huff, og hallo!!! Synnøve Sætrum
De siste dagene har fjesboka fyltes til randen av innvandring- og integreringsministeren duppende i overlevningsdrakt. Jeg deler ikke ministerens synspunkter i flyktningespørsmål, og siden jeg lever i et demokrati har jeg lov til å si det. Som jeg oppfatter det plikter en å alltid ta den svakeste sitt parti.
Ministeren er ikke svak, ei heller er det synd på henne, men frykt er et mektig våpen og hun bruker det for det det er verdt. Flyktningespørsmålet blir behandlet ut fra et fryktperspektiv.
Frykt for medmenneskene og enda større frykt for den norske økonomien. Pressen skriver stadig at ministeren "frykter" store strømmer av dem. Hun snakker om at bistandsbudsjettet må kuttes om det kommer for mange, og at velferden generelt vil lide.
(Mellom linjene leser jeg at det kommer til å bety å ta fra andre svake grupper i samfunnet .Ikke et øre blir tatt fra de rike, der gis det ufattelige summer i skattelette .)
Frykt-ordet brukes titt og ofte. men det er ikke det fotoet overfor viser . Og opinionen har endret seg, fra solidaritet da de første bildene av tragediene nådde oss til frykt for disse desperate krigsherjede medmenneskene.
Det finnes også en video som framstiller hvordan dette fotografiet ble til (se koblingene overfor om du ikke vet hva jeg skriver om), og som brukes som argument til støtte for hennes politikk. Hun skal ha at hun skjønte at det å duppe i en trygg drakt ikke kunne sammenlignes med å sitte våt og kald i timevis og i tillegg være utstyrt med vester som drar ned. Noe som man ikke trenger være minister for å forstå. Akkurat det der skjønner jo hvemsomhelst. På den andre siden: Videoen gjør seg bruk av Deep Purples "Soldier of fortune" som alle vet betyr lykkejeger . Siden vi vet hvem som ser flyktningene som det kan en jo spørre seg hvilket politisk standpunkt denne videoen tjener . Gjentakelsene ministeren bruker får meg ikke til å støtte politikken hun står for,
- jeg oppfatter dem som febrilske forsøk på å framstå som empatisk minister .
(Skjønner du ikke hva jeg mener? Vær snill å se filmen overfor enda en gang.) Det betyr ikke at jeg ikke forstår man må ta en demokratisk diskusjon på alvor . Regjeringen står for noe annet enn meg. Jeg tenker ofte på at disse menneskene, medmenneskene denne diskusjonen handler om ikke har gjort noe annet galt enn å bli født på et annet sted enn meg. Jeg ser det slik at det kunne vært meg som ikke fikk gå hvor jeg ville, at det var meg som ikke visste hva som skulle skje med meg i framtiden. Jeg forestiller meg, etter fattig evne, hvordan det ville være å stenges inne bak høy piggtråd som om en var fobryter bare fordi en var flyktet fra bomber .
- - -
Jeg kjenner ofte på avmakt og noe som ligner sorg for hvordan Norge utvikler seg politisk.
Mer og mer tenker jeg på dette med at det sees bort fra menneskerettigheter og solidaritet.
På fjesboka og andre steder registrerer jeg at flere og flere bringer til veggen tekst som handler om innvandringsfrykt, muslimparanoia godt blandet med den politikken som handler om å ta fra de fattige og gi til de rike. Jeg er ikke markedsliberalist og kommer aldri til å bli det.
Nå vet jeg at noen øyeblikkelig tenker at "vi lever da i et demokrati" så det må være greit med debatt. Det er jo akkurat det jeg gjør , jeg debatterer og reflekterer et annet syn enn regjeringens.
( Bare så det er sagt, jeg er demokrat på min hals, og menneskerettighetserklæringene må etter mine begreper alltid være grunnlaget for hvordan vi behandler våre søstre og brødre på jorda. )
Nei jeg mener ikke at hele verden kan komme til Norge, hvilket jeg har gjentatt til det kjedsommelige. Jeg opplever at det er argument nummer en når en forsøker diskutere menneskesyn. Jeg er ikke med på at å nekte leve i konstant paranoia betyr at jeg er naiv og dum og "godhetstyrann" eller støtte for terrorister og massevoldtekter og fanden hans oldemor . Å møte medmennesker med åpent sinn betyr ikke at jeg setter menneskerettighetene til side til fordel for ekstremister . Det betyr bare at jeg tenker at de aller fleste av oss er mennesker med samme behovene og drømmene for våre liv.
Jeg tenker ofte på at det ikke er så mange tiårene siden vi ikke satt trygge her i nord, men akkurat nå er det altså dem. Hvem vet når det blir oss her i nord igjen?
ALENE Det fører over jorden så mangen vei og led, men alle har samme bestemmelsested. Et følge kan du ha på en reise og et ritt, men du må gå alene det siste skritt. Så er da det din beste viden - at du vet: Alt vanskelig må gjøres i ensomhet.
(Hermann Hesse)
Jeg vet ganske mye om å oppleve livet alene. Bo alene. Være enkeltgående på veien.
Verdien av gode venner og nær familie er heldigvis umulig å tallfeste. Det viktigste i livet er gratis.
Jeg vet ikke hvordan det er å leve førti år sammen med noen, eller femti eller seksti. Kommer ikke til å få oppleve det heller. Tiden er gått. Samtidig vet jeg med visshet og som det står i teksten her: "Alt vanskelig må gjøres i ensomhet". Døden er alltid enden på livet, og i det perspektivet spiller sivilstatusen ingen rolle.
Dette får meg til å grøsse. Og, nei jeg har ikke lest absolutt alt i høringsforslaget i sin helhet, men etter hvert er det blitt noen artikler fra ulike tidsskrifter, aviser og nyheter som er grunnlaget mitt. Disse siste uttalelsene fra Sylvi Listhaug får meg til å virkelig gremmes.
Barn er det svakeste, og skal beskyttes først og sterkest av alle tenker nå jeg.
Om det er såkalt "godhetstyrrani" så gjerne for meg. Skal bære tittelen med stolthet.
Sånn er jeg, siden jeg er for et inkluderende samfunn for barn som ber om hjelp.
Barn flykter med eller uten foreldrene sine fordi de opplever bomber, granater, terror, fattigdom, sult og nød. Absolutt alle i hele verden kommer ikke til Norge sine grenser for å be om asyl og hjelp.
Men:Om barn kommer fra Norge eller andre steder, så ser jeg dem som fremtiden.
Det er de som skal arbeide og opprettholde velferden når vi blir gamle. Hvorfor fokuseres det bare på frykt og utgifter? Hvorfor snakker man ikke om mennesker som ressurser og ser på mulighetene i hvert enkelt menneske? Hvorfor denne utrolig følelsesløse holdningen til våre små søsken?
Kall meg gjerne naiv og svak. Skal bære det med stolthet.
Slik jeg ser det er politikken som akkurat nå føres barnefiendtlig og skremmende.
Denne regjeringen er en katastrofe for Norge. Punktum!
(Noen som vet hvem som har laget dette, så fortell meg det gjerne. Har lastet ned fra nettet.)
Befinner meg i sofakroken, under lyset og vendt mot den åpne døra. Tenker på livet, døden og kjærligheten som alt fortoner seg i min verden denne dagen.
"If you go away" lyder like mektig som alle ganger fra radioen min.
Noen kunstneriske uttrykk følger med hele livet, og blir en del av det.
Rik jeg som har noen jeg er redd for å miste,
Den ungarske forfatteren Imre Kertesz døde i uka som gikk. Så har jeg lyttet til et gammelt radioprogram fra da han fikk nobelprisen i litteratur, og blitt inspirert til å ta en av bøkene hans ut av hylla igjen. Ikke "Uten skjebne", men "Fisasko". Jeg er halvvegs i historien om den gamle mannen. Anbefaler veldig !
Det tikker inn noen sms på min Iphone s6 plus.
Litt av en maskin, jeg drømmer om et nettbrett med tastatur.
Til dess går det fint med min heller hanglende Toshiba. Vet det er et tidsspørsmål før det endelige sammenbrudd er et faktum, men ordene setter seg fortsatt på denne bloggveggen.
Når jeg er ferdig med skrivingen skal jeg gå den lille runden langs havet.
Kose meg og kikke på regnet som strømmer. Så tar jeg en buss og rekker et møte.
Regnsøndager er til for radio og lesning. Det har jeg bedrevet hele denne dagen.
Nyhetene er ikke særlig lystige, så jeg er glad for å slippe bildene.
Synet er en mektig sans.
Hagearbeid er ikke mulig når marka er så våt.
Vinteren gjør det den kan for å holde på sitt disse dagene, men jeg både ser og vet den kommer til å tape. Snøklokker og påskeliljer gror utenfor vinduet. Jeg har sett hestehov i veikanten.
Krokus like så. På fjesboka kappes amatørfotografene om blomsterbilder.
Det blir ikke storstreik i industrien. Sikkert bra på sitt vis, for alle involverte parter. Likevel skjønner jeg at lønnsveksten dette året ble svært lav. Som jeg oppfatter det er det kun de aller rikeste som blir rikere dette året. Alle andre må stramme livreima, og særlig de som har minst.
Så er det er vel fåfengt med håp om at politikken som føres kan skiftes til noe varmere og mindre menneskefiendtlig. Finansministeren er igjen ute og sier at alle andre enn hun lyver og i kjent stil framstiller hun seg selv som et offer for politikere på venstresida. Vel, jeg tror ikke på henne.
Det er mer og mindre hakk i den der plata. Hun høster slik hun stadig sår...
Noe annet opptar tanken akkurat nå:
En gang stopper kanskje terrorismen også, og for å legge til en drøm ser jeg for meg at fattigdommen på jorda er borte. Jeg ser for meg tider hvor vanlige mennesker våkner, reiser seg og sier nok er mer enn nok! Vanlige mennesker har endret verden før. Visste du det ikke? Les historie!
Når vinteren er på hell våkner drømmene, ikke sant?
I dag ser jeg det svart på hvitt, det vi på den "dumme", "ignorante" venstresiden påpeker skjer i Norge i disse mørkeblå tider. Skatteoppgjøret ligger der og forteller meg at skatteskjerpelsen jeg forutså for de med lavest inntekt er et faktum. Et fradrag er borte, og nå ser en resultatet.
Skattelette for de rikeste. Sittende regjering jobber gjør akkurat det høyre vil, en dypere deling mellom fattig og rik. H og FRP under argumentasjonen "det skal lønne seg å jobbe". Selvsagt skal det det. Men, nå er det en gang sånn at er man kronisk alvorlig syk, er lam fra halsen og ned eller annet "morsomt" kan man ikke ta seg sammen og bli frisk fordi jobben lønner seg. Politikken som føres nå gjør det nærliggende å tenke at man skal straffes for å være syk.
Hva jeg tenker på?
Skatteskjerping og skattelette selvfølgelig.
Uføretrygdede, som jevnt over har lav inntekt (..ser bort fra dem som har vært millionærer før de ble kronisk syke...ja for man må være kronisk alvorlig syk for i det hele tatt å få en slik ytelse...og man blir langtidssykemeldt av legen..ikke seg selv..) ble i fjor fratatt muligheten til særfradrag på selvangivelsen. Hvilket i alle årene det har eksistert har vær en skattelette for kronisk syke/uføre.
Veldig fint å ha med tanke på at det påløper ekstra utgifter for å ta i tu med sykdom.
Men, den blå regjeringen gjorde altså dette grepet under argumentasjonen "det skal lønne seg å jobbe". Igjen:Selvsagt skal det det, greit nok. Men, for meg sier dette samtidig at det skal straffe seg å bli kronisk syk. Denne torsdagen er nyhetene full av "kvirrevitt" om skattelette for de aller rikeste. Ikke et ord om at uføretrygdede i praksis har fått en skatteskjerpelse mellom 32 000 - 40 000 kroner i året. Alt etter som.Nå vet jeg at noen straks vil si at dere fikk jo brutto hevet, Sant nok, men hva hjelper det når man skjerper skatten såpass? Det synes ikke i lommeboka i det daglige i alle fall. Sammen med dette går alle priser opp. Særlig merkes det på matvarer. Alle basisvarer er blitt vesentlig dyrere. Jeg vet at dette høres sprøtt ut for noen, men sånt merker en når det ikke finnes ubegrensede midler på konto. Ikke sier jeg at jeg er av de trygdede som er vanskeligst stilt, for andre må dette være rene katastrofen tenker jeg og har dyp medfølelse.
Det lønner seg ikke å bli uhelbredelig syk, så unngå det for enhver pris...
Nå sier jeg ikke at man ikke skal betale skatt, for det mener jeg faktisk at man skal gjøre med glede.
Bidra til fellesskapet mener jeg alle skal.
Det jeg sier er at det for meg skurrer veldig veldig veldig at gruppen med de aller laveste inntektene i samfunnet får skatteskjerpelse, mens de styrtrike får det motsatte. Jeg fatter ikke at det kan finnes tvil om hvem som tjener på politikken i disse tider. Se hva de faktisk gjør, ikke hva de sier... Ta et kritisk blikk på selvangivelsen og regn etter for de siste årene sier nå jeg. Undertegnede er ikke spesielt god i matematikk, men akkurat disse tallene greier jeg holde styr på sånn noen lunde.
Ikke er jeg overrasket, bare forundret når jeg hører andre trygdede uttrykke skuffelse, at det hadde trodd noe annet. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig, Når man går til stemmeurnene nytter det ikke med tro, man må vite. Man må faktisk lese partiprogrammer og se hva de står for.
Det er ingen hemmelighet at høyresiden i prinsippet er mot offentlige ytelser, og for å ta fra de dårligere stilte og gi til de rike. Selv om de ikke sier det høyt er det det de gjør. Årets skatteoppgjør er et prakteksempel på akkurat det som skjer i disse mørkeblå politiske tider.
Får de fortsette å sitte på taburettene sine ved neste korsveg er jeg stygt redd for at vi bare ser konturene av et samfunn med dype klasseskiller og mye elendighet. Legg merke til hvordan de svarer på spørsmål om tiltak og hjelp til alle dem som i disse dager mister jobbene sine...Ikke mye å hale i kroner og øre gitt. Tvert i mot ! Grøss!
For egen del tenker jeg at jeg nok skal klare meg så lenge politikerne ikke begynner skjære ned på trygdene, selv om jeg har bange anelser og frykter akkurat det. Syke, arbeidsledige og fattige er ikke prioritet nummer en . Hvor jeg tar det fra? Fra det statsrådene våre selv uttaler.
Det er også god mørkeblå politikk i gata Ayn Rand. Våre topp-politikere uttrykker klar støtte til denne tenkningen. Jeg grøsser når jeg leser om denne etter mine begreper inhumane tenkeren.
Denne skremmende tenkningen som slett ikke gir noen form for trygghet for vanlige mennesker.
Tanken på et slikt samfunn får det til å gå iskaldt nedover ryggen på meg.
For den som ikke har lest dette anbefaler jeg å ta en titt på vedlagte koblinger.
Jeg har ikke noe stort og revolusjonerende å tilføre de lesende "skarer"...
Bare noen tanker som faller seg inn her jeg sitter i sofaen.
På bordet står et tomt påske-egg.
Gjestene koste seg med innholdet, og nå har de reist hjem igjen.
Det har vært veldig koselig med besøk fra Danmark. Dagene har flydd. Jeg har fått besøkt familie også, og det gjør seg. Heldig med familien jeg.
Kan nesten ikke huske at noen påske har forsvunnet så fort.
Når alt kommer til alt har jeg jo ikke hatt så veldig fokus på selve kjernen i denne høytiden sånn opp gjennom livet. De siste årene har jeg tenkt mer over hvorfor vi har denne feiringen, men likevel har det ikke ført til noen intens deltakelse i religiøse sammenhenger.
---
Nå er det hverdag igjen, og det våres. Jeg er nesten lykkelig her jeg sitter, for du verden som jeg lengter og venter på lysere tider. Klokka er stilt en time framover mot sommeren, og det er et godt vårtegn hvert år. Selv om det fortsatt går ras i fjellene og snøen daler i andre deler av Norge.
Våren kan ikke holdes tilbake, like lite som en forelskelse. Ikke sant du?
Akkurat nå er jeg også forelsket i ideen om sommeren som skal komme.
Inne i meg kurrer det ved tanken.
Uansett om her skulle komme noen rier med elendig vær er denne vinteren, som jeg og kroppen min, synes har vært så tung snart over.Neste vinter har jeg planer om reising på lavbudsjett og opphold i Thailands-regionen. Hvor nøyaktig vet jeg ikke ennå, det eneste jeg skjønner er at sparingen er i gang, og seriøs beslutning tatt. Slikt må til, siden jeg ikke har vunnet i lotto, men faktisk er uføretrygdet.( Noen har fortalt meg at jeg gjør enkelte misunnelige og dømmende fordi jeg drar til andre siden av jorda. Og jeg tenker, at jo det er kanskje til å forstå at det provoserer. Om man bare kikker på det ytre. Her er jo mange som henger i strengen og ønsker seg andre steder.
Jeg er ufør og drar på grunn av helsa. Så enkelt.
Selvsagt kunne jeg la være å blogge om det, så ble ingen sinte eller misunnelige.
Jeg kan forresten ikke tenke meg at noen ved sine fulle fem misunner kronisk alvorlig sykdom.
Nei, jeg tror ikke det! Ikke i det hele tatt.
På den andre siden er det slik at jeg er glad i skriving, og det gjør ingenting å fortelle om hvordan livet er for sånne som meg. "Heltids-naverne" som ikke så vennligsinnede tunger kaller det. Fortsatt er det slik at man ikke kan kjøpe eller gråte eller lure seg til uførestatus.
Dårlig helse er vel ikke akkurat førstepremie i noe, eller?
Vel, helseferie i Europa er ikke mulig for mi lommebok, så da blir det som det blir. Jeg er i grunnen ganske lykkelig for oppfinnsomheten, og at jeg en gang begynte med det der. De årene jeg ikke har vært avsted har jeg merket det veldig både fysisk og mentalt. Jeg sier det igjen: Deilig å ha tatt ei beslutning for neste vinter.
Men, før det skal jeg leve her og nå. Nyte sommeren, og dra på en og annen utflukt. Er invitert et par steder og gleder meg til det. Mest av alt skal jeg være hjemme og nyte livet akkurat her og nå. Utenfor ligger tre sekker med jord. Det er også veldig meningsfylt for meg. Rote i jorda.
Så, plante og se det spirer og vokser. Ordne og kikke.
Har alltid vært interessert i hage.
Det gir en fred jeg ikke finner i så mye annet.
Å få bo et sted hvor jeg er velsignet med stor plass utenfor er nesten som en drøm. For meg har det ikke vært slik at jeg har kunnet velge på øverste hylle hvor jeg ville bo, så da jeg fikk leie dette stedet var det nesten for utrolig godt til å være sant. Forrige sted var vendt ut mot en parkeringsplass. Stadig var det bråk hos naboene, og det lå så langt vekk fra buss og by at jeg virkelig måtte "arbeide" for å trives sånn noenlunde. Jeg fikk det ikke helt til, bare nesten.
Så da jeg flyttet alle tingene på lager for å kunne oppholde meg lenge i utlandet var det egentlig på høy tid. Planen var å være borte lange tider i flere år, men planer blir ikke alltid det en tenker.
Det skjedde ting hjemme, som gjorde at jeg absolutt ville være hjemme mye.
Så nå har jeg et sted jeg liker å bo, og det er en stor gave.
Havet er nært og turmulighetene er mange.
Bare å ta sekken og gå akkurat hvor og så lenge jeg vil.
Bussforbindelsene er gode, så gode at jeg bestemte meg for å leve uten bil.
"Don't put the key to your happiness in someone else's pocket".
Undertegnede er i perioder skrudd i hop slik at hun trenger tenke bevisst på det. For å lette på svartsynet, og huske at hun har alt.
Alt det fantastiske som ikke kan kjøpes for penger.
I så måte er hun veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig rik.
Ironisk nok kan det komme sterkt over henne når lommeboka er heller slunken og kontoen er tom.
Teksten lyser mot henne fra en av hennes mange kjøleskapmagneter.
Hun samler på slike.
Mange av dem tatt med hjem fra varmere strøk til minne om stedet og en friskere kropp.
Så husker hun det, at hun i så måte er veldig heldig.
Ikke rik av å være trygdet, men tross alt god til å snu på krona så hun får det til.
På en dag som denne, når knær, skuldre og nakke verker kan det bli skeivt fra starten av.
(Bare at denne morgenstunda ser jeg det litt utenfra fordi jeg skriver om det.
Livet mitt føles fritt og det er ubetalelig.)
Hun er relativt frisk til å være så sjuk som hun er, får medisiner på blå resept.
De er ment å virke slik at hun ikke skal dø for tidlig med alvorlige sykdommer i kroppen.
Når hun tar på seg kronikerperspektivet husker hun diverse om at dagen i dag er den eneste hun kan være sikker på, og så blir hun litt mindre utakknemlig og lysere i hugen.
Det kjennes godt når hun kommer så langt i tankerekkene.
Mange ganger i løpet av hennes dager må hun virkelig anstrenge seg for å få det til.
Helgen er hun ikke, og rett som det er tenker hun på sangen og at "gleden har hull i lomma" og ingen stiller for å sy igjen.
Hun trenger bli påminnet om delaktigheten i sin egen glede. Noen ganger ønsker hun seg et litt lysere sinn, sånn vinterstid. Men nei ! Hun kan bli ordentlig misunnelig på dem hun oppfatter går rundt og har det lett, eier riktig fokus og liksom flyter gjennom livet alle dager. Som om hun kan se ting utenpå mer enn andre.
Ting og saker må visst læres om og om igjen.
Kanskje hun rett og slett må godta at hun har litt tungt for den kroniske gleden?
Jeg har ikke arbeidet et minutt siden jeg ble langtidssykemeldt 41 år ung. Nå er jeg femtifire, og har for lengst vennet meg til at jeg ikke skal tilbake til ordinært arbeidsliv så lenge jeg lever. Det skjedde ikke over natta og var en smertefylt prosess, men den tok heldigvis slutt etter en god del arbeid og et godt stykke tid.
Jeg håper jeg får leve riktig lenge, selv om de som betaler ut trygda antakelig ikke gjør det.
En er jo en utgift for samfunnet, og så videre. Det kan ikke nytte med disse velferdsgodene framover sies det, og så skremmes vi med flyktninger og annet disse politikerne måtte finne på. Vi får jo høre mye om det under denne mørke blå brune regjeringa. At det "skal lønne seg å arbeide" drev de på med da de gjorde om uførepensjon til uføretrygd og nesten fordoblet skatten på for mage en heller minimal inntekt. Millionærene og de som enda rikere er fikk skattelette... Jeg synes det er så underlig jeg. Men, nå har jeg nå fortsatt ideer om samfunn som er for alle mennesker ikke bare de som har baken full av kroner.
Vi er ikke bærekraftige på sikt, vi syke , gamle eller fattige. Det tutes stadig om det fra oven. Hver sjanse som byr seg later det til. Samtidig så går pensjonsfondet med et overskudd av en størrelse det aldri har gjort før. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner denne svartmalingen side om side med de opplysningene. Nei, jeg gjør ikke det. Om noen saklig vil forklare meg hva disse motstridende meldingene handler om vil jeg gjerne høre etter.
Det har vært en lang vinter, og nå lunker det mot vår. En vinter hvor hverdagslivet mitt har handlet om å lunte i veg på sitt vis, og ha nok med det.
Jeg har hatt mye verk i skroget og lange perioder med utmattelse.
-Hva gjør du når du har det sånn ? Det er legen som spør, og jeg som svarer:
-Da sover jeg, vaker opp litt, og så sover jeg igjen. Det kan vare et døgn eller to, eller flere uker som den siste runden.
-Bra, sier legen. Selv om han også oppfordrer til lange turer og sunt kosthold.
Jeg gjør faktisk så godt og så mye jeg kan, og setter pris på å komme meg ut.
Ingenting er deiligere enn det.
At det går mot lysere tider gir håp om riktig mye frisk luft.
Akkurat i skrivende øyeblikk sitter jeg oppreist etter femten timer i horisontalen.
Søvn det meste av det. Nakke og skuldre verker.
Energi har jeg lite av, men er glad for at jeg ikke fortsatt sover.
Forkjølelsen som har lagt seg oppå det hele er på retur. Takk for det.
Kanskje jeg kommer meg ut og får gått en lang tur i morgen igjen.
Etter som årene går er jeg blitt litt flinkere til ikke å ta meg nær av velmenende forslag om hva jeg kunne gjøre for å fylle tiden min med noe meningsfylt. Gjerne noe gratisarbeid for samfunnet, så jeg ble en verdig trengende. Jeg opplever innimellom å bli mistolket og mistrodd. For meg er det helt klart at enkelte tror jeg lyver om helsa. Det handler blant annet om at jeg den ene uka skriver en blogg om ei reise i Chiang Mai, mens jeg i neste øyeblikk sier jeg har vondt. At en ikke ligger rett ut overgitt til diagnosene hele tiden kan visst være vanskelig å svelge for enkelte. Og, det er blitt verre etter at vi fikk denne mørkeblå politikken over oss. De gjør det de kan disse blå for å mistro alle som strever med et eller annet.
De siste ukene har jeg hatt en periode utmattelse. Hvilket betyr at jeg sover mye, veldig mye. Jeg drar ingen steder. Ingen ser meg heller, for jeg bor alene og er ikke på arbeid. Så i neste nu skriver jeg kanskje i en status på facebook at jeg har tatt meg til Phuket eller Bangkok, samtidig som jeg legger ved et bilde jeg ser smilende og bra ut på. Nettopp fordi kroppen min har det bedre i varmen. Jeg skulle virkelig ønske en kunne sette sydenvarmen i banken og ta den fram etter behov. Sånn er det ikke, det trengs påfyll, og denslags gis ikke ved dørene i Norge.
En av utfordringene mine heter fibromyalgi. Akkurat i mitt tilfelle handler det om kronisk verk rundtomkring i kroppen. Ulike steder, men det er der nesten alltid. Innimellom er jeg veldig heldig og har en smertefri dag, eller noen ganger ei helt smertefri uke. Det siste er mulig i for eksempel tropene. Fibromyalgi setter ikke stempel i panna som forteller at du har det, ikke har du en tank med oksygen på ryggen for å få puste. Når du er ute er du oppreist, og da blir det vanskelig for andre mennesker å forstå at fibromyalgi ikke er noe du er, det er noe du har. Du ser ut som de fleste, men har denne utfordringen. Det henger over deg 24/12, og du blir ikke frisk igjen.
Så hender det jeg føler trang til å forsvare meg og alle andre som har disse plagene, uten å bli hørt eller trodd. Legene behandler tilstanden stemoderlig, og nettopp viste undersøkelse at fibromyalgi er det sykdommen leger rangerer nederst i status. Nei, det er ikke noe særlig.
Jeg har med årene funnet ut at varme, massasje, yoga, grønt kosthold og mye gåing gjør tilstanden bedre. Kulde får kroppen til å verke og skrike om nåde. Rått regn greier jeg nesten ikke finne ordene for, men fælt virker det på meg. Jeg har mer enn en gang, gående ute med andre mennesker i slikt vær, fått tilbakemeldinger på at det ser ut som jeg er redd for å gå fort. Saken er mer at jeg verker sånn i musklene at jeg ikke greier større tempo.
Klimaet er blitt tema med år og alder.
Tidligere i livet tenkte jeg alltid det ikke fantes dårlig vær bare . Sant til en viss grad, og periode. En typisk morgen her er å sitte ganske lenge for å få kroppen i gang. Jeg kan huske at da jeg var ung kunne jeg omtrent gå rett ut av senga og avsted til hverdagens gjøremål. Trengte ingen oppmykning av muskler og ledd, og jeg tok det antakelig som en selvfølge at det skulle fortsette sånn hele livet. Satset på det og slet buksebaken på høyskoler og universiteter i mange år. Fordi det var interessant, men først og fremst for å skaffe meg utdanning og arbeid jeg kunne leve av. Det er flaks at jeg er født i Norge siden det ikke gikk som jeg hadde tenkt. Men, jeg er heldig i den betydning at jeg blir bedre av å gå. Ledd og muskler mykner, og går jeg ikke alt for langt og bratt er det gevinst å hente. Tenkte på det i går igjen da jeg kreka meg opp en bakke tidlig om morgenen. Stiv og vond, men den var såpass langt at i nedoverbakken følte jeg meg mye bedre.
De aller fleste av mine morgener er jeg stiv og verkende (også i tropene) lurer jeg ofte på hvor lenge det skal fortsette slik. Så får jeg på et eller annet vis varmen i meg, og får det bedre.
Akkurat her jeg sitter nå ser jeg solen på vinduet. Ute er det våraktig, men jeg har sovet siste døgnet mer eller mindre, og kommer ikke til å gi meg våronna i vold denne dagen heller. Greier ikke, og så handler det om å ikke rundjule seg selv fordi jeg ikke kommer meg ut i det fine været. Verken i nakke og skuldre er såpass intens, at jeg velger ikke utsette meg for den litt skumle trekken i lufta akkurat nå. Det kan komme til å koste mer enn det smaker.
Ja, dette skriver jeg altså om akkurat nå. Fordi jeg føler veldig for det. Det handler om motet til å være seg selv, som en er for det meste av tiden. Når en blir liggende nede gir det rom for tanker om livet som sådan og hva en holder på med. Hvorfor en tenker som en tenker og handler som en gjør. Siste året har jeg hatt krise, nesten mistet meg selv til alle fysiske og psykiske utfordringer. Noe som ikke er noe særlig. . Så denne dagen er det fint og godt å innse at det lakker mot vår og sommer, og bedre tider. Varmen er uomtvistelig helsebringende for meg. Og den eneste som kan la meg være meg selv i verden er nettopp meg selv. Innimellom trenger jeg masse mot for å få det til.
Jeg opplever det offentlige rom kledd i mørk blått, i disse tider. Nesten brunt.
Mine tanker vandrer stadig mot totalitære regimer tømt for menneskerettigheter.
Samfunn-systemer som bare nører oppunder dem som har penger(mye penger) og makt (mye makt). Det er den "nye retningen med bedre løsninger" denne regjeringen leder samfunnet vårt mot. Ingen hemmelighet at jeg er mot hele denne veldig egoistiske politikken.
På startsiden.no står det i dag å lese at "pensjonsfesten" er over. Fest? Er det det rettigheter for vanlige mennesker er blitt til i det mørkeblå politiske perspektivet. Jeg lurer på hvem det er som skriver på denne måten, og hvilke ærend vedkommende egentlig går? Nærliggende å tenke at dette er nok et ledd i denne mørke blå brune politikken hvor utøverne er et oppkomme av elendige forslag for vanlige folk. Noe ullent budskap er det, men handler det dypest sett om å fortsette den politiske prosessen som setter menneskene opp mot hverandre?
Tror det er første gangen jeg ikke har skrevet noe om den internasjonale kvinnedagen 8.mars.
Gratulerer med overstått. Selv om den gikk over uten å bli nevnt den dagen, er den på ingen måte glemt. Og jeg er fortsatt ikke enig med dem som sier dagen er overflødig. Det er lenge lenge lenge til kvinner har samme rettigheter og muligheter som mennene på kloden. Bare å fortsette løfte fanene.
Men, altså, jeg lå ganske mye av de timene i år.
Dagen var en av dem for meg i relativ utmattelse, så jeg var ikke ute og satte preg på feiringene. Hvilket ikke betyr at jeg er sluttet brenne for verdens kvinner.
Av og til er ånden mer villig enn kjøttet......
Om disse vinterdagenedagene kunne jeg egentlig nynne:
"Bjørnen sover bjørnen sover i sitt lune hi..."
Er inne i en lang periode utmattelse av den sorten jeg ikke har opplevd på noen år.
Ikke farlig, bare sånn det er inni mellom.
Sovner tidlig og våkner seint, mer søvnig og sliten når jeg omsider våkner.
Nei, jeg er ikke lat.
Jeg gleder meg bare til det går over, for det gjør det.
Jeg kan ikke la være å nevne at jeg sitter på kjøkkenet, nyter min trygge tilværelse og kaffen.
Det er enkelt nok å være meg alt tatt i betraktning.
Eneste er at jeg synes det er synd jeg ikke har krefter til å stå i første linje i hjelpeaksjoner og annet.
Tenker på alle de som er ute og flykter for sine liv.
Jeg har signert Amnesty-aksjon. Gjør det du også da (trykk på signert så kommer muligheten opp). Disse medmenneskene trenger verdens oppmerksomhet.
Det er så mange menneskerettigheter som brytes hver eneste dag og time.
Denne dagen har jeg ikke lyst til å skrive om sykdom og skit, det blir for smått, for navlebeskuende og for leit. Og, det høres ut som om jeg er diagnoser og ikke meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn, men bloggen kan se ut som det motsatte innimellom. Vennen min sier at jeg ikke må la meg plage av tullinger som leker borgervern i gatene, eller flyktninger eller politisk elendighet, men jeg er ikke han og virkeligheten er fæl for tiden. Den har det med å bli verre om vi menneskene snur oss bort fra det som skjer.Det er ikke så mange tiårene siden store deler av den europeiske befolkningen kollektivt lukket øynene for jødene og andre forfulgte sin stilling. Vi vet hvor det bar, så jeg mener fortsatt at vi ikke har lov til å snu oss vekk. Jeg skjønner at jeg ikke har helse eller krefter til å stille i frontlinjene og utføre frivillig arbeid. Men, jeg kan gjøre det jeg kan. Skrive om det er viktig. Nå overdriver jeg heller ikke Ytringsstedets betydning, men et og annet oppslag er det nå her også.
NRK skriver om "stakkars" Siv Jensen som får en slik vanskelig jobb med å få folk i arbeid. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Bruk fellesskapets penger som gis i skattelette til milliardærer og millionærer på tiltak innenfor forsømte deler av samfunnet så ordner det seg nok. Jeg tenker på helse, omsorg, skole og så videre. Nok å ta av. Man vet jo fra før av at det er nettopp i nedgangstider det er viktig å bruke penger på å holde samfunnet i gang. Det har virket før, og det vil virke igjen. Men, det er klart er det bare rikingene som er i fokus så blir det ikke noe særlig på de andre heller. Det føres en grådig politikk på vegne av de få, og heller ikke i dag forstår jeg hvorfor vanlige små mennesker ikke ser dette og stemmer dem over og ut en gang for alle. Punktum !
Ja da, jeg er en venstrevridd tulling, men ikke fortell meg at jeg ikke forstår noen ting.
Jeg skjønner mye. Det handler om politikk, om menneskesyn om retningen for Norge og Europa som sådan. Undertegnede støtter ikke sittende regjering. Menneskerettighetene må alltid komme først.
På greske øyer legger forresten båtene stappfulle av flyktninger til dag ut og inn. Noen av rutene mellom Tyrkia og greske øyer, har jeg selv reist. Som turist på dagstur. Det er en ganske annen tur disse menneskene legger ut på i gummibåtene. Jeg forsøker forestille meg desperasjonen og nøden, men greier det bare til en viss grad. Tenker på at regjeringene i verdensdelen min hyler om at de ikke må komme, det er ikke noe å hente her. Det er for mange. Ja, jeg forstår også at hele verden ikke kan flytte til Europa. Men, nå er det nå slik at disse menneskene lever i områder med krig og krig og atter elendighet. Hvor skal de gå? Skal vi virkelig internere dem som forbrytere, eller bare la dem drukne i havet? Det kan da i menneskerettighetenes og solidaritetens navn ikke være noen god plan. Og ikke kom her og si at jeg bruker disse ordene som "rambukk". Ser noen fra høyre mener vi bør kutte ut både det ene og det andre i disse tider.Det handler jo om å redde pengebingene til de styrtrike må vite. Hvor kan det bære hen? Menneskerettigheter og solidaritet er ikke vold, men påminnelser om hva denne enorme krisa handler om. Jeg bare nevner det ennå en gang. Tror ikke noen plan som involverer mennesker i nød kan lykkes å gjennomføre uten nettopp medmenneskeligheten i bunn. Ikke behandle nødstedte som forbryter, men som det de er: Mennesker ! Maktens høye herrer og damer ser ut til å ha store vanskeligheter med å ta det innover seg i disse dager. Planene som snekres er ikke gode.
Videre leser jeg at EU har som høyeste prioritet å stoppe flyktningestrømmene, stenge yttergrensene mot Europa. Det blir understreket at mennesker i nød ikke kommer til å få asyl her, og de blir sendt tilbake der de kom fra. Uansett hvordan der ser ut. I går hørte jeg en eller annen mørkeblå høyre mann uttale at hadde disse menneskene brukt halvparten av energien på å bygge opp noe der de kommer fra hadde det blitt bra. Jeg klødde meg i hodet, og lurte på når denne politikeren har vært i stand til å ta i tu med bomber, granater, terror og raserte byer med sine to hender mens krigen fortsatt raser rundt ørene. Selvsagt uten mat og vann og trygghet. Jeg sitter og lytter, river meg nesten i håret og forstår ikke denne måten å argumentere på. Høres ikke ut som noen god plan i det hele tatt, bare nok et ledd i den totale ansvarsfraskrivelsen. Solidaritet finnes ikke, og fuck menneskerettighetene kunne han like godt sagt!
Nei, det spikres ikke noen særlig god plan for medmenneskene i disse dager.
Fotografiet overfor sorterer under dem jeg har i minnenes koffert. For meg finnes det en historie der som leseren ikke ser. Jeg kan kjenne temperaturen, det lette regnet i håret, og gjenskape følelsen i kroppen. Rimelig lykkelig tror jeg jeg var, og det var enda noen dager igjen av den lille avstikkeren til Sverige. Ikke vært så mange ganger på den kysten, så for meg var det en begiventet. Fotoet fungerer som et lite privat reisebrev jeg drar på smilebåndet av hver gang jeg ser. Jeg vet akkurat hvor det var, hvem fotografen var og hvorfor vi var på det stedet sammen. Jeg mener, vi kunne jo vært et helt annet sted. Vi behøvde ikke vært sammen en gang, men sånn var det ikke. Vi var der, og nå er jeg her og tenker litt på det. Opplevelser som ikke kommer igjen, men som er bagasjen i min tilværelse siste året. Som vanlig håper jeg det skal bli flere gode erfaringer rundt neste sving, men jeg har ikke annen garanti enn øyeblikket og dagen i dag. Den har jeg levd helt alene. Forsøkt å gi mening til mine timer, ikke mangeltilstander. Et sted på veien bestemte jeg meg for akkurat det. Noen ganger mister jeg fotfestet litt, men så henter jeg meg inn igjen.
Takknemligheten for bare å være kjennes nær, selv om det snør utenfor. Jeg er åpen for besøk, for samtaler og for å tilbringe tid sammen. Har kaffe også, og det er lenge siden du besøkte meg! Så det er bare å komme, ikke sant?
Medmenneskene har veldig travle liv later det til, og så blir en sittende mye alene på tua. Ikke at jeg ikke trives i mitt eget selskap, men jeg trives i andres også. Det er derfor det heter vennskap, ikke sant? Misforstå meg rett, jeg skjønner travelheten jeg gjør det, men år ut og år inn?
- - -
Å leve alene betyr å leve utenfor en del sosiale greier. En blir ikke inkludert, og jeg tror det handler om at en er singel. Det minsker selvaktelsen og tilliten. Når en så en sjelden gang blir inkludert kjennes terskelen høy for å komme seg av sted. Dørstokkmila blir veldig lang sammen med de plagsomme tankene som forteller at en en har minimalt å si eller bidra med. Det er en vondt tankesirkel, som kan være vanskelig å stoppe og komme seg ut av. Etter som en eldes kjennes det enda mer slitsomt.
- - - Facebook og annet ja... For meg handler oppslagene der om å holde kontakten med de som finnes i tilværelsen, samt folk som har vært der i forskjellige epoker. Den biten er det hyggelige. Det er mange jeg ikke ville vist noe som helst om livene til om jeg ikke hadde hatt fjesboka. Men, jeg er samtidig veldig klar over at det hele er litt kunstig. Man legger bare ut det en ønsker sett. Ikke mer. Greit nok, men jeg minner meg på egensensuren innimellom. Skjønner? Hvis en bare har sosial kontakt på medier, så blir det kunstig. Det sier jeg ikke at jeg kun har, men minner meg selv om det av og til. Det andre jeg liker med fjesboka er samfunnsengasjementet, politikken og nyhetene. Dessuten invitasjonene til ulike arrangementer, som jeg ellers ikke hadde visst noe om. Kort sagt innblikket jeg får i hva som rører seg i folk, politikken, kulturen og til og med litteraturen. For meg er det en god kilde til engasjement. Som jeg har skrevet før så vet jeg at noen sier de aldri kommenterer noe politisk eller lignende, ikke synes det er stedet. De om det, jeg kunne ikke vært mer uenig. Brenner for ytringsfriheten, og det er et ypperlig sted for det. Derimot brenner jeg ikke for mobbing og hetsing. Har forstått at noen opplever det, men heldigvis så er de vennene jeg har på lista ingen "troll" og slikt hender ikke.
Søndag formiddag sitter jeg her med kaffen og skriver en blogg, eller flikker på en jeg allerede har publisert. Tar den tilbake, trekker fra og legger til. Det er fordelen med å være sin egen "redaktør". Hopper litt fram og tilbake, leser aviser og andre nyheter. For meg er det heller ikke i dag mulig å overse denne skremselspropagandaen som massivt sprees fra høyresiden i politikken. Om flere flyktninger kommer, så tar de velferden fra oss som er avhengige av den. Sånn lyder "allsangen" fra den siden. Jeg gremmes, og jeg blir bekymret. Er fortsatt kronisk syk, kommer aldri til å bli frisk og kommer til å være avhengig av trygd så lenge jeg lever. Nei, jeg kan ikke bare "ta meg sammen og bli frisk". Vet at jeg noen ganger føler meg svært ensom i den situasjonen, selv om jeg ikke er den eneste.
Så leser jeg litt om det kommende lønnsoppgjøret. Veldig spesielt er det at politikerne fortsetter snakke om skattelette for de rikeste samtidig som de sier vanlige folk skal stramme inn. Nå er ikke dette noe spesielt for et mørkeblått høyre, det er ikke det. Helt etter boka akkurat det, men det som er så rart er at folk ser ut til å kjøpe det. Ser ut til å være plantet en sånn maktesløshet hos vanlige mennesker, som betaler sin økte skatt, mens de rike blir stadig rikere. Gapet mellom dem som har og ikke har øker. Hvorfor snakkes det så lite om dette sånn rundt kafebordene eller andre steder hvor vi møtes ansikt til ansikt?
Det har vært ei lang helg. Lørdagen våknet jeg tidlig, og morgenkaffen tok jeg alene. Det er det vanligste for meg. Ikke mange morgener i et år jeg har besøk til frokost. Men, det hender at ei venninne kommer innom for noen dager, og det setter jeg stor pris på. Ikke at jeg reiser så mye rundt i landet sjøl heller. Når jeg bruker mine oppsparte grunker på reiser handler det oftest om å få seg noe sol og varme for ei stund. Helse går først, og kanskje er det sånn for de andre også. Jeg ser ikke bort fra det.
Dog var jeg veldig glad for å sitte oppreist på stolen i går som i dag. Som før skrevet siste uke har det vært mange dager i liggende og sovende. Er blitt møtt med uttalelser som "det hadde jeg ikke greid" når jeg forteller om døgn i ørska. For meg handler det jo om at jeg ikke greier være våken. Enkelte deler av kroppen verker, og så blir jeg helt utslitt av det. Søvn tenker jeg, søvn ! Hvile. Våkner enda mer utslitt enn da jeg la meg tolv timer før, vaker noen timer og så er det tilbake til søvnen igjen. Sånn kan det holde på i ganske mange dager, før jeg plutselig våkner på ordentlig igjen og er rimelig uthvilt.
--- ---
Jeg fant denne lille tekstsnutten overfor og tenkte på mitt eget liv. På sårbarhet, og mennesker som kanskje ikke ser det hender. Ikke i tvil om at jeg kan ha ei blindsone selv og være utilsiktet lei mot noen. Det beklager jeg og håper jeg får vite om det så jeg kan handle annerledes.
Det er antakelig bedre å ha sterke følelser, sitte ønsket ved noens side, og ha hele livet sammen som arena enn å leve livet enkeltstående. Særlig om du sliter økonomisk. Men, det er ikke for alle å få til en tosomhet, selv om det ligger en aldri så sterk lengsel der.
---
I dag som i går har det vært radiolytting foran alt. Sammen med litt matlaging, ganske mye husarbeid samt endel tenkning er det blitt filosofi, musikkhistorie, lokalhistorie, interessante utgreiinger om jazz. Kort sagt P2. Jeg kjente på savnet etter en god venn som også hørte på den kanalen med glede. Han er borte fra livet mitt. Det måtte være sånn, men det hender jeg tenker den vegen, og håper livet hans er godt. Siden har jeg fått, til min store overraskelse, en ganske lang epost og det ventet jeg meg ikke fra den kanten. Blitt litt mye et par setninger eller to de siste månedene, så jeg ble glad. Mer skal det ikke til, egentlig er jeg i denne forbindelsen for lite kravstor. Såpass vet jeg. Men, det er vel opp til meg når jeg tenker meg om. Noe for noe heter det jo, og da så.
