Kjærlighet

 

Foto: Synnøve Sætrum



 

Første del:

 

Uvesentligheter og trivialiteter distraherer.

Utseende.

Usikkerhet.

Fremtidsfrykt.

Vi er unge og ærlige.

Ønsker oss utdanning, ektefell og barn.

Et vanlig hjem. Ha det godt. Trygt og godt.

Dele hverdagen med noen.

Elske noen og få kjærlighet tilbake.

Ingen tvil om at en ikke vil blr veid og funnet for tung eller lett.

Og, vi har tida foran oss alle sammen.

Frydefulle studiedager.
Kjærlighet.

Partner.

Favntak og gå aldri i fra meg!

Barn, et fiks ferdig menneske ut av kroppen.

Livets genuine før og etter.

Kanskje ikke det huset en ønsket seg, men tiden ligger der ennå og en tenker:

Det ordner seg.

På toppen av forelskelsen sitter fryktløheten.

 

Andre del:

 

Som dine dager blir skal din styrke følge etter.

Tida går, og det ordner seg ikke helt som en tenkte.

Jo da, man bor. Men, ikke i hus.

Jo da, man er. Men, singel.

Lesesalenes fantastiske opplevelser og innsikter fikset ikke kjærligheten.

Så står man der, og roper til hverandre.

Tinningene sprenges nesten.

Gråter jeg nå så mister jeg kontrollen, tenker du.

Et ulykkelig samlivsbrudd krever kontroll.

Trodde vi.

 

Tredje del:

 

Kloke ord.

Vi har lært tror vi.

Kjenner den gode viljen til å lykkes andre gang.

Mer erfaring i blodet, inderlighet i favntaket.

En sjangse til.

Vi elsker, og dagene er gode.

Samhold .

Samliv.

Svik.

Slutt.
På bunnen av forelskelsen rer frykten leiet...

 

Fjerde del:

 

Kom bitterhet og treng deg på,

her skal du grobunn finne.

Elsken på defensiven.

Kjærligheten lagt på is.

Erotikkens blomstrer like så.

Vil noen ha oss?

Rulle i gresset?

Være mer enn fgf?

 

Femte del:

 

Kom frustrasjon og treng deg på,

her skal du husrom finne.

Så kommer livets store og siste kjærlighet.

Den som rommer en større virkelighet.

Sanseligheten våkner.

Perspektivene får farger.

Det er lett å være god klokka seks om morgenen.

 

Sjette del:

 

Alle kvinner over femti vil ha sex.

Alle menn også.

Vi sier det ikke,

men vet den stille avskjeden med livet er der.

Aldringen er der.

Det værste er unnagjort.

Et sinn har mange lag.

Virkeligheten synes større.

Kjærligheten ekspansiv.

 

Sjuende del:

 

Med våre ord førsøker vi nå hverandre.

Den siste store kjærlighetens ...

Uten eller med ord strever vi med  kjærlighetsgavene.

Gjør store forsøk.

Det siste forsøk.

 

Kanskje vi ikke møtes.

Men vi er sanne mot oss selv.

Tar vare på øyeblikkene.

Kikker samme veien.

Mitt søte kjøtt, min elskede..

 

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

ONDSKAPEN SOM GJØR SEG TIL HERRE OVER LIV OG DØD...

"Men den som ikke akter noen sjel, kan heller ikke elske noen, og har man ingen evne til å elske, utfyller man sitt liv med sansenes lyst og grove nytelser...alt dette som en frukt av den uopphørlige, sløvende løgn overfor andre og seg selv."
( Dostojevskij i "Brødrene Karamazow)

 

Da jeg hadde grønn lunsj etter steril tannlege denne dagen kunne jeg ikke unngå å høre på to amerikaneres diskusjon. Sånn er det noen ganger på reise alene. En venn av meg mener det ikke er legitimt å innrømme denslags syssler i Norge, men jeg gjør det glatt. Man bare er, gjør ikke noe galt. Hadde jeg ikke tålt sitte aleine ved et kafebord kunne jeg ikke dratt ut på reiser. I det hele tatt kunne jeg ikke beveget meg et eneste sted på egenhånd. For jeg gjør jo mye mye mye akkurat det. 

Ensom, i betydningen bare meg. Å være ensom betyr ikke alltid å ha det vondt. Kun at den eneste jeg forholder meg til er meg selv. Så, som sagt: Jeg tygde, drakk store slurker soda i varmen og lyttet!

 

Satt der og tygde og lyttet, og tenkte: Jo, det er nok sånn at det vonde og unødvendige kan man neppe gardere seg hundre prosent mot. På den andre siden er det som Stoltenberg sa etter 22.juli:

Aldri naive! Aldri mer 22. juli!

Så har jeg fått med meg, at norske statsborgere igjen er rammet av terrorisme, men ikke på norsk jord. For dem som har mistet noen i Algerie er det 22. juli på nytt. Like meningsløst og bortenfor det tenkelige. Noen har bare tatt noens elskede fars, sønns eller brors dyrebare liv. Under påskudd av at målet helliger middelet. Samtidig leser og ser jeg at kvinner som uttaler seg i det offentlige rom trues på livet kun fordi de er kvinner som deltar i demokratiet. Virkelighetsbildet som er grunnlaget for denslags sjikane forstår jeg ikke. Jeg kjenner det slett ikke. For meg hører det ikke til de norske selvbildene. Det hører til et menneskesyn og samfunnssystem  jeg ikke vil være med på.

 

 Diskusjonen ved nabobordet handlet om terror, og om det med at dersom noen vil noe vondt. Vil noen  ta deg, så tar de deg, sa den ene. Ekstremisme og terrorisme fungerer sånn.

Den ene mente man ikke kunne gå inn i totalovervåkning som konsekvens.

Andre karen stilte seg mer filosofisk likegyldig til hele greia.

Var mer relativist i forhold til virkeligheten. Trakk det lenger ut rundt hva som er virkelig?

Om noe i det hele tatt er? Han var litt der jeg er noen ganger. Man kommer ut av det evige føreksistensen. Så får man ei tid på jorda, for så å gå tilbake til den samme eksistensen.

Bare at da er den etter.  En evighet, et øyeblikk, og så evigheten igjen. Hvorfor være så onde og slemme med hverandre da? Hvorfor skade sine medmennesker i stedet for å elske dem?

Tiden er jo så kostbar. De man møter på vegen så vedifulle.Vanskelig å begripe, men hvem kan egentlig forstå ingenting mens en er her knyttet til tid og rom?

Kort sagt: De diskuterte dette med ondskapen som gjør seg til herre over liv og død.

Undervegs står det ethvert menneske fritt å velge holdning til livet og til døden.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

Det minner til forveksling....

20.januar 13.  Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Chiang Mai Mail er den engelskspråklige månedsavisa for byen her i Nord-Thailand. 

Siden engelsk er innenfor det jeg kan forstå er det den jeg forholder meg til.

I går fant jeg en ny utgave på et bord.

Litt annet på trykk enn i Dagbladet eller VG.

Den er lokal må vite, og så er Thailand et godt stykke unna Norge og Europa.

Likevel er noe til forveksling likt stoff.

Verden er stor, men på enkelte områder synes den bli bare mindre og mindre og mindre. Dessverre.

På forsiden vektlegges at ulovlig dyrking av opium er på vei opp, og at Rajabat University vant Miss Chiang Mai tittelen. Premien lyder på 100 000 bath sammen med kronen og utmerkelsen.  

Ok, det er da blitt et visst fokus på dette i hjemlige trakter siste årene.

 Tenker på alle idol- og talentkonkurranser ++++++++....

Det som kalles en spesialenhet som jobber med narkotikasaker har hatt inspeskjoner i grenseområdene. I den forbindelsen er det blitt funnet mange illegale opiumsplantasjer i fjellene.

 Så store som tjue dekar, som er en størrelse man ikke har sett på over to tiår. Noe som er svært bekymringsfullt. Som om ikke det var nok så har politiet beslaglagt 2.6 millioner methamfetamintabletter i områdene rundt her. I tillegg nevnes det at en politimann som ble fengslet for salg av narkotika er pågrepet på nytt med mer. Videre har politiet arrestert fire personer som sammen med en tilhørende bande skal ha stjålet over fjorten biler.

 

På side tre finner jeg en omfattende artikkel om å leve, lære og ri som en ekte elefantfører.

Det kan man nemlig gjøre utenfor Chiang Mai. Hvilket ikke blir noe av denne gangen, men hvem vet hva som hender ved neste korsveg ? Ser både spennende og morsomt ut.

 

Jo, det ligner nyhetsstoffet heime. Selvsagt leser jeg artikler om helse, sport og biler. Endog er her også et horoskop. Kanskje var det bare artikkelen om elefantene som forteller meg at jeg er i Asia.

 

Men nå: Finne en tannlege. Igjen!

Det minner også til forveksling om tilstandene heime, bare ikke prisnivået.

Takk for det, i det minste!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 



MENN OG NETTHAT...

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Frihet er det viktigste...
 

Jeg har vært ute og gått i nesten tre timer.

Formiddagen er det såpass lav temperatur at det går an.

Jeg har ikke opplevd trussler eller sjikane på veien.

Her i denne byen føler man seg meget vel.

Menneskene på veien smiler og nikker som regel.

En blir varm og glad av mer enn sola.

Gikk i en stor bue fra hotellet og om Warrot Market, eller Chinatown.

Det begynner å synes det snart skal feires kinesisk nyttår den 10. februar 2013.

Blir flott i tillegg til ekspedisjonen jeg skal være med på lørdag.

Blir fine opplevelser begge deler tenker jeg.

En skal alltid ha noe å se fram til.
Den som har frihet til å velge får benytte seg av den.

For det handler jo om å leve, og leve i fred med og respekt for sine medmennesker.

 

 Sammen med de ekstra gradene kommer det mer mygg med kvesset

snabel. Så da er ikke balkongen så yndig som den var etter mørkets frambrudd.

Dermed blir det Ytringsstedet som kveldssyssel.

I ettermiddag lå jeg en halv time ved bassenget.

 

Dvs. jeg var femten minutter i sola, og like mange i bassenget.

Heldivis er det kaldere der enn i havet ved Hua Hin.

Hva er det med mannssjåvinistiske ytringer?

Hva er det med mannsdominerte kulturer?

Hva er det med alle disse hatsfølelsene?

Finnes det noe prinsipp i dem?

Er det snakk om pornofisert indoktrinering?

Eller voldsindoktrinering?

Er det redsel?

Identitetsløshet?

Matt blir jeg når jeg ser hva kvinner som deltar i det offentlige rom utsettes for.

Maktesløs er jeg heldigvis ikke.

Jeg kan kritisk forholde meg til enhver ytring og holdning som uttrykker sjikan, sexisme, vold- og drapstrusler. Ta sterk avstand fra det til og med. Offentlig.

 

Det passer ikke inn i et humane, siviliserte samfunn, som vi liker kalle oss her nord at denslags skal være en del av arbeidsdagen til kvinner. Sjøl er jeg ingen kjendis i det offentlige rom, men jeg har også fått hatbrev og trussler her på Ytringsstedet. Medmennesker har uttrykket at det må jeg bare ta med i beregningen når jeg stikker hodet fram på denne måten. Den holdningen skjønner jeg ikke grunnlaget for. Jeg er ikke enig i at å ytre seg fredelig om verden og tilværelsen skal kvalifisere for hatbrev og annet. Etter mine begreper er det en menneskerettighet... osv. osv. osv.

  Derfor har jeg gjort begrensninger i kommentarfeltene.

 Hatmeldinger fra fremmede anonyme mennesker er ikke det Ytringsstedet står for.

Gjerne diskusjon, veldig gjerne diskusjon.

Selv om jeg vet noen ikke er i stand til å diskutere bakgrunnsbasert,

kunnskapsbasert, nyansert eller saklig. 

 

 Som kvinne blir jeg varm, sint og fortvilet over tilstandende på nettet.

Over menn som netthater kvinner.

Hva er det som gjør alt dette kvinnehatet?

Hvorfor alle disse truslene om seksualisert vold og drap?

 

Det er så primitivt.

Så bortenfor all medmenneskelighet.

 

 

 http://www.svt.se/kultur/ska-morda-dig-nar-du-minst-anar-det

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.10902460

http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/menn-pa-kanten/

 

Chiang Mai, 7. februar 2013

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Jeg klager ikke!

Fredelige i morgensola.  Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Nok en gang:

Jeg klager ikke!

 

Den som sover i nesten tolv timer sover dypt og godt.

Blir helt slått ut av varmen som melder seg utpå ettermiddagen her nå.

Så det stemmer at jeg vender nesa nordover snart.

Kan fint forestille meg at her blir hett nok i månedene framover.

Alt for mye ettter min smak, og da er det deilig å komme seg heimorver til kjørlig vårklima i Norge.

Ja, for om det ennå er vinter er det kort tid igjen til fuglesangen starter i skogen.

 

Her nyter jeg fuglekvitteret, og den klare kjørlige morgenstemningen på balkongen.

Jeg har faktisk sid kjole og varmere sjal for ikke å fryse.

Veldig kontrast til seinettermiddagen under klimaanlegget.

 

I dag begynner markeringene av det kinesiske nyåret i følge Bangkok Post. Så da får apostlenes hester ta meg til det mer kinesiske området av byen denne dagen. Kanskje får jeg kjøpt noe skikkelig flott, eller i det minste tilegnet meg et blinkskudd med kameraet. Det står til kvessing, og nå er det ikke så lenge igjen. Tenker meg ut snart. Nyte tempen.

 

Sånn går dagene...

Jeg teller nok ned innerst inne, men:

 

Jeg klager ikke!

 

Synnøve Sætrum

Chiang Mai, onsdag 6. februar 2013

Du skal ikke fostre ormer som kan gnage dine egne innvoller.

(Thailandsk ordtak)

 

 

Nygasset område. Foto: Synnøve Sætrum

 

Det går riktige vegen.

Ingen flying til badet siste nettene.

Invollene later til å være kvitt amøber, bakterier, virus eller ormer.

Tror for så vidt ikke på den siste der(så tynn er jeg ikke blitt nemlig).

Brennsikker er jeg likevel på at man skal passe på så man ikke fostrer ormer for egne involler.

Jeg er blitt mer påpasselig enn jeg var under svineinfluensahysteriet, så det sier sitt.

Hvis noen har tolket meg dit at jeg tror på rulling i selvmedlidenhet og annen elendighet så kunne det ikke vært mer feil. "Komplottet" får man se å komme seg ut av om man tråkker inn i det.

Den som har vært de stedene jeg snakker om, skjønner hva jeg sier. De andre kan lure. Fritt fram.

 

Gasseren. Foto: Synnøve Sætrum

 

 Derimot tror jeg på fuglesang og krystallklar morgenluft.

I alle fall nesten, for skadedyrkontrollen var akkurat her og røykla ei nabogate.

Er det kakerlakkene de gasser eller rotter, eller begge deler tro? 

Vet ikke, men munnbind bruker de, og har en sak i handa som sprøyter røyk i gatene.

Har sittet og sett på det samme på kafe, ja til og med måttet rømme inn på grunn av røyken.

Ingen har forstått hva jeg har spurt om. Null forklaringer på hva som skjer.

Kanskje er det så opplagt at den som er herfra ikke begriper hvorfor jeg i det hele tatt spør.

 

 

Mission completed... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Ulyden fra rensingen av svømmebassenget utenfor får gå. Her stilles ikke et eneste spørsmål !

Blir det like varmt i dag som i går er det nemlig ikke annet å gjøre enn legge seg til ved kanten.

Det er mye jeg ikke vet, men akkurat det vet jeg.

Klage? Nei.

For meg er det nedtelling til heimturen, hvilket medfører ekstra evne til liv i nuet.

Nyte sommeren så krampa tar meg. Ok, bare nesten. Liker ikke kramper.

 

Her er optimismen nå såpass omfattende at jeg til og med tror det blir vår i Norge også dette året. 

Jeg gleder meg til og med til å få oppleve den.Veldig veldig veldig.

Såpass elendige som siste to somrene har vært skulle det, statistisk sett, ligge an til en bra heime.

 

Synnøve Sætrum 

Det er derfor man sover siesta !

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Ytringsstedet's redaktør er på reise som kjent.

Hun koser seg under solen. 

Føler seg som en ungdom her hun ligger og koser seg luftkondisjoneringen.

Siesta i Chiang Mai. Ettermiddagen tirsdag 5. februar 2013.

To og en halv time gåing er tilbakelagt. Reflexologi i en time.

Så drømte jeg om en liten time ved bassenget.

Men, nei mens jeg gikk heimorver kom jeg på helt andre tanker. Så meg selv i horisontalen. Kroppen varslet hodet om at den var både varm og trøtt.

 I dag er her ekstremt varmt til å være nord i Thailand, enda jeg frøys på balkongen tidlig i morrest. De mørke skyene henger som en vegg langt borte i det fjerne over fjellene.

Ser ut som det hele ender med et kraftig smell eller femti i løpet av kvelden.

Til dess skal jeg nå ha en time blund på øyet.

Man må visst forholde seg til været enten det er varmt eller kaldt.

 

Det gode liv som uførepensjonist (ei stakket stund på jorda). 

Slikt kommer ikke rekende på ei bambusflåte eller elefantryggen. 

I det gamle jungelordet heter det nemlig: 

Skal man holde seg ung til sinn er det etter sigende viktig at hjernen ikke får greie på hvor gammel kroppen er. Nå har det seg slik at den kroppen redaktøren skriver om har slått riktig krøll på seg i det siste. Tarmkrøll (ikke slyng)... Som er over nå, og jeg håper immunitet mot diverse jeg måtte komme borti resten av turen er oppnådd med en tre ukers dotrening... Hmmm... Jeg kan det nå !

Ja, noe ekstra  skal man vel vederfares når man er betalt av staten, vil noen straks vende inn, uten at jeg er uenig i det. Jo lenger bort en reiser, jo større er sjangsene for noe ugg.

Tropebakterier, tropevirus, tropeparasitter og tropeamøber skal rett og slett ikke bli en hverdagslig sak. Hvordan skulle det tatt seg ut for et menneske som lever nær Nordpolen?Egentlig?

 

 Det er bare det at man av og til ønsker seg å kunne skru hodet av og sette det på bordet.

Kortslutte varslingene om alt som er galt. Ta fri. Gi blaffen. Slappe av!!!

 La kroppen leve sitt eget liv, ung eller gammel, bokstavelig talt.

 

Det er defor man sover siesta!

 

Synnøve Sætrum

 



NÆRMERE DEG MIN GUD

I'm a fool to want you...

 

 

 

 

Litt takknemlighet på morrakvisten !

 

 

 

Det har vært morgen for meg de siste tre timene nå noen minutter over ti. 

Jeg er takknemlig for å være i Chiang Mai, "rosa i nord". Over meg er et fly på vei opp i marsjhøyde, i retning nord eller "bare" Bangkok for mellomdropp av passasjerer.

 Om litt sitter jeg inni en sånn stålkropp selv, og er på vei hjem til vinteren.

Til dess gjør det ikke noe om jeg er som en asiat og må ta på jakke, fordi det synes kaldt med vind og tjuefem grader. Nordboere blir også akklimatisert i tropene. Tro det eller ei. Jeg anbefaler å prøve!

Heime hadde det vært overlevelsesdress og Iglo!

Med andre ord: Ikke noe i veien med utsynet framover, bakover og akkurat her og nå.

Jeg kjenner meg på det punktet i livet også.

Sånn jeg er blitt med årene som er gått.

 

Fortsatt farer jeg sammen og tenker; Herre min Gud, jeg er blitt femti år.

(Feil, jeg er jammen blitt femtien.)

Det er snart tretti år siden min enbårne ble født.

Alle på min alder er også femti eller mer.

Noen ganger studerer jeg fotografiene av oss alle og undrer meg.

Jeg har så mange fotografier og indre bilder av yngre ansikter og unge tider.

Var det ikke oss nettopp?

 

For et perspektiv.

Jeg har vært så heldig å få leve så lenge at jeg kan tenke det.

(For mange som skulle vært på min alder har vært borte flere tiår.

Ulykker, selvmord, kreft og infarkt.)

 Takk og takk for å få lov til og bare være.

Det tenker jeg på her og nå.

I Danmark og Norge er klokka bare 04:36 ennå.

Der sover alle dere jeg har inderlig kjære her i livet, og så sender jeg noen gode tanker dit.

 

Hurra! Jeg er ennå på reise i Thailand.

Hurra! For øyeblikket føler jeg meg frisk.

Hurra ! Jeg er femtien og nyter livet!

 

Til slutt: God morgen Tyskland!

Statistikken sier meg at Ytringsstedet leses mye mer der enn i Norge.

Hva kommer det av tro?

 

Chiang Mai, 5. februar 2013

Synnøve Sætrum

 

 



CHIANG MAI BLOMSTERFESTIVAL 1. - 3. FEBRUAR 2013

 Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

 

Jommen sa jeg Chiang Mai blomsterfestival fra 1. - 3. februar 2013.

 Jeg er deltaker jeg. I år som i fjor.

Stod sammen med tusenvis av andre og så opptoget.

Tålmodige og skjønne alle sammen. Ingen tumulter.

 Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Var rene skjære 17.mai stemninga ei stund.

Sånn bortsett fra at flaggene manglet.

 

Vrikelig skjønnhet; levd liv!  Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Korps derimot, det er de gode på i Thailand, ikke et notehefte å se eller en fot i uttakt.

Snedig triks for utvikling og hukommelse tenker nå jeg da.

Gammeldags som jeg er.

Tror at enkelte ting er umulig å lære ordentlig uten pugging og gjentakelse til det sitter og vel så det.

Det var så jeg fikk frysninger mer enn en gang.

For noen blåserekker.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Og, for noen blomsterdekorasjoner.

Det er så vakkert at en knapt kan andas.

Både blomstene og menneskene her omkring.

De er nå spesielt vakre iført nasjonal tradisjonell pynt asiaten.

Ja da, mennene også !

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Vet ikke om denne lille jenta følte seg helt tilpass i situasjonen. Foto: Synnøve Sætrum

 

En blir litt sulten og trøtt i beina av å stå i timer og kikke, men her finnes råd.

Både lunsj og fotmassasje.

Etterpå gikk jeg til den offentlige parken og området rundt.

Omgjort til festival alt sammen.

Utrolig mye å se på, og ei stund var det veldig varmt.

Fotoapparatet med meg på slep...

Ble noen timer.

Siden, da det var blitt tidlig ettermiddag gikk jeg tilbake mot denne delen av byen, og spiste middag.

Regnet begynte så vidt, og jeg ble sittende på balkongen et sted og kikke på himmelen og vente.

Lynene blinket og blinket på himmelen, men ingenting skjedde.

Etter et par timer gikk jeg tilbake til hotellet, under blinkende himmel, men ikke noe regn.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Jo det ble lyn,torden og øsregn i flere timer lørdagskvelden.

Det var såpass med blink i det elektriske anlegget her at jeg la lommelykta på nattbordet.

Tilfelle rottefelle. Om strømmen var borte i løpet av natta aner jeg ikke for jeg sov.

Har tenkt litt på hvordagn de løste den problematikken i den enorme festivalparken.

Såpass elendig vær krever jo noen ekstra tiltak.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Ennå en dag igjen av herlighetene. Skal bli hyggelig og se hva denne søndagen bringer.

I går labba jeg så mye rundt at jeg ikke tenker meg ut i verden før det blir mer kveldinga.

En rolig dag uten å gå flere mil må vel være lov for en gangs skyld også her i tropene.

Ser bort fra de dagene magen og jeg har måttet holde oss i ro...

Det jeg egentlig mener er at det er godt å kunne bestemme å bli hjemme uten at det har noe med magasjau å gjøre. Her krysser jeg det som krysses kan, og håper det er over.

Måtte nemlig ta til vettet og slutte med hva det nå enn var jeg fikk hos doktoren.

Jeg holdt forlate meg på å klø meg ihjel, så det tyder pent sagt på allergi...

Jeg håper ikke konsekvensen blir til et spørsmål om pest eller kolera!

Hvis Gud vil...

Skjønner?

 

 

 

Chiang Mai, 3.februar 2013

Synnøve Sætrum



Blomsterfestival med nåko attåt...

 

Doi Suthep står, og jeg sitter.

Ikke annet enn avkokt ris til frokost, hvilket skal være det beste for tropiske magetilstander.

Vet ikke jeg, men kunne ikke få ned noe annet.

Var for mye curry og chili i det andre. Det som jeg egentlig elsker...

Ikke helt i hundre altså.

Men, hundre eller tusen eller ikke.

Ut skal jeg straks, og få med meg blomsterdekorasjonstoget.

Jeg mener: That's it!

Grunngrunnen til at jeg velger Chiang Mai framfor andre byer denne helga.

 

Magasjau lærer rammet kvinne og spinne.

Hømm..les: Utstyret er i orden.

Sterile kluter.

Kløsalve.

Renseremedier av edleste art.

Nok drikke til å forhindre dehydrering.

Piller for enhver tilstand i abdomen.

Ekstra papir til toalettbesøk hvor de måtte komme...

Blomsterfestival med nåko attåt, sagt på annet vis.

 

Togene skal gå, selv om jeg skal står.

Jo, da. Jeg verker i noen ledd, kaffen smaker kvalmt.

Full av livsglede har jeg iført meg rød bukse og ditto sjal.

Jeg føler meg faktisk bedre av slikt..

 

På den kortarma har jeg en tiger, siden jeg er født i tigerens år.

Det skal være et tigerreservat her i omegn.

Kanskje jeg kan finne ut hvor i løpet av helga, og også få tatt den ekspedisjonen.

Siden, når blomsterfestivalen er historie.

 

Synnøve Sætrum

 



Når gode råd er gode råd...

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Jo, det hender jeg går over bloggen etter vann.

Både over og under.

Særlig når gode råd er gode råd...

Her sitter jeg i senga i Chiang Mai og humrer.

Ja, hvem er det egentlig som kan hevde at stringtruser ikke varmer?

Webtussa (http://webtussa.blogspot.com/2013/02/hvem-sa-at-stringtruser-ikke-varmer.html)
 bedriver framskreden kreativ vinterisolering i det høga nord.

Jeg lurer på om det er det som skal til hos meg også, for å få strømregninga ned?

Noen gamle "stringer" finner jeg sikkert om jeg roter godt i boden...

Så kaldt det er hos meg er det lenge siden denslags gikk av vintermoten.

Eneste som nytter for å holde urinveisinfeksjonene fra livet er typen godt trukket opp under armene.

Sexy er det ikke, men bekledningen skal jo av,åkke som, hvis det er snakk om denslags luxus...
Siden jeg ikke er overstrømmet med luxus er det ittno problem.
Køen på døra er så liten at ringapparatet som tok kvelden for tre år siden fortsatt står der ufiksa...
Jeg er rimelig sikker på ikke å ha unngått køer med tungt bærende blomsterbud heller. 

 

 Ikke så lenge til jeg skal møte vinteren, så det der kan være egnet fintenkning på flyet heim. Jeg mener, man skal jo holde flyskrekken unna. Kreativiteten lenge leve i den sammenhengen.

 Men, nå var altså ikke denne vinterisoleringen min ide. Kunne bare ikke la være en kommentar.

 

Sjøl har jeg hatt gjennomtrekk lenger enn jeg liker.
Uavhengig av bekledningen. Som før nevnt har jeg fått i meg noe som slett ikke var bra.
Så i går var jeg etter diverse utprøving av kjerring- og andre gode råd helt opprådd og dro til det dyreste sykehuset og fant en doktor som kunne såpass engelsk at jeg følte meg litt trygg.
Fikk medusin, og det later til den virker.

Den til invortes bruk.

En salve til utvortes bruk fikk jeg også.

Rene skjære syreangrepet!

Ble til veskende sår det som bare var noe rødflammet uten kløe.

Jeg gnikka av fortere enn fanden gikk og la seg, og tok til aloe vera-en.

 

I dag har jeg vært og vist elendigheta på apoteket.

Jo da, sykehussprit til rensning og en av østens beroligende naturmedisiner fra eucalyptus.

Smør på så mye du vil sa hun, og garanterte at det ikke kom til å gjøre tilstandene værre.

Det hender jeg digger apoteket her nede.
Når gode råd er gode råd.

 Hun hadde sett det før farmasøyten.
Hva f..., tenkte jeg. 

Siden har jeg lest på internett om salven fra doktoren, og jo da...

Det skulle smøres på så tynt at man ikke så det, og med redskap.

Svineriet inneholdt saker og ting i som jeg slett ikke er sikker på man får på resept en gang heime.

Jeg skal nå ta med navnet og konferere med doktoren, og ellers håpe naturmedisinen gjør sitt.

 Fint mageskinnet fortsatt er der, og at fingrene henger på.
Tror det der var hakket værre enn superlim Berit!

Bye bye til det der. Jeg foretrekker naturmedisinen.

Og ellers er jeg pent sagt lei av å være svak både foran og bak!

 

Ok, det beveger seg sakte riktige veien invortes, jeg er bare ganske så lei.

Ha god fredag!

 

Synnøve Sætrum

 



KJÆRLIGHET

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Holder deg tett.

Fem seks tiår på jorda kan romme en evighet, men...

Kjærligheten teller ikke år.

Sildrer stille, setter sødmens spor.

 

Det eneste og alt i storm og stille.

Alt den første tanken rommer, og den siste.

Kjærligheten evner ikke kulde.

Savnet, lengselen og dypet veier ikke ord.

 

Synnøve Sætrum

 

 



I N S O M N I A

 

 

Insomnia...

Fullmåne både over Burbon street og Chiang Mai...

Skruen skrudd løst eller riktig?
Ingen sult.
Ingen tørst.

Her er ingen sauer å telle.
Ikke mennesker heller.

Fantasier om det fineste og det styggeste, det beste og det værste.

Ingen døs i indre drømmeslott.
Drømmene polemiserer.
 Gud hjelpe hvor der skal diskuteres hver gang øynene lukkes for en smule ro.
Filmer med divaer, skjønne sonater eller bønner om sinnets ro er uten virkning.
 

Jommen sa en sove som en stein....
De som har kvista løype sier insomnia er bonusen når alderen siger på.

Det er bare å vente.

Den som venter venter ikke forgjeves.

 

 Insomnia i natt.
Ei ukjent natt kommer søvnen for evige tider.

Men, i natt er jeg pip våken, tenker årssakssammenhenger...

Åhhh... kom nattesøvn og slå meg ned, her skal du motstand finne!

 

 

 

Chiang Mai, onsdag 30.januar 2013

04 55

 

Synnøve Sætrum

Om glede og lede...

 

 

Et jagerfly krysser himmelen over hodet her på balkongen, og minner meg om at det langt fra bare finnes lutter idyll, fred, lykke, forbrødring og kjærlighet i verden.

Selv om denne formiddagstimen her på balkongen er av det gode slaget.

Er oppe fra horisontalen, og greier tenke på annet enn å stryke med. 

Ikke helt i hundre, men sånn nittiseks kanskje.

Glede sagt med andre ord.

Det går rette vegen, og jeg får snakke med legen når jeg er hjemme igjen.

Yr.no melder at her skal komme regn klokka ett.

Like mye nedbør som i Kristiansand denne dagen.

Hvorvidt det er sant er en annen sak.

Værprofetene sier her skal være tjue grader varmere på samme tidspunkt.

Akkurat det tror jeg på.

En skarve nordboer langtidsturist sitter på balkongen og nyter pausen fra sola.

Har ikke sett overskyet himmel siden slutten av november. Det var i Hua Hin. Jeg har erindringer om sølepytter og et stengt gartneri pga øs pøs.

  Dagene her nede er så tettpakket med andre inntrykk at tiden synes mye lenger siden enn det det er.

Likevel: Når hadde man to måneder sammenhengende solskinn i Norge sist?

For ikke å snakke om sommerklima?

Samme det. Jeg har vært her i sammenhengende glede over været to måneder.

Turen er kommet til nedtelling. Det er ikke så lenge til jeg skal heim.

Lede blir det ikke. Jeg har mye der heime å glede meg over.

 

Og, jeg kjenner det som ved siste tur. Jeg fryder meg over dagene her.

 Se bort fra salmonella-tildragelser...heime er det fimbul influensatid etter som jeg forstår.

Ikke forhippen på det heller.

Men, helt ærlig: Dersom valget stod mellom salmonellasponhelvete og brodder velger jeg det siste.

Livet skrikende på elgen hvert 20. minutt er værre lede enn brodder for unngåelse av hjernerystelse eller lårhalsbrudd (det siste må man jo ikke få ... begynner jo bli voksen..)

 

Ennå noen dager skal jeg sitte her, kikke rett ned i krona av et tre med gule blomster.

Høre fuglene synge, og takke for at hundene ligger rett ut og holder kjeft.

Hundeuling halve natta kan være slitsomt. Sikkert værre for hunden, men likevel. 

Det kan være et rabalder hvor dyreværnet hadde grepet inn for lengst var det heime.

Jeg har sett noe behandling av hund som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Ingen glede.

 Men, for all del, noen hederlige unntak har jeg også vært øyenvitne til. 

Jo, vi har forskjellig syn på menneskets beste venn. Det er helt klart.

 

 Ukomplisert kjennes det også å være 'koblet fra' materialismen heime. Kanskje særlig fordi en ikke henger med, ikke kan henge med. Ikke vil heller. Har forsøkt å forestille meg om jeg ville brukt lottomillionene til stærsj og skrammel, men kjenner at det er ikke akkurat det det handler om for meg lell. Så da er jeg jo heldig. Når en savner noe i livet som aleneboende, så er det vel at noen bare stikker innom uten at jeg inviterer. Ikke nødvendigvis for å bli døgnet på tamp,men bare ta en prat og en kaffe. Noe jeg alltid har. Dessuten har jeg alltid tid nok, det er ikke det det står på heller.¨

 

Jo, det kjennes som et privilegium og stor gled med frakobling.

Ikke snurre rundt i mindreverdighetsfølelsene som lett kommer i Norge.

Greiene som handler om å skamme seg over det en ikke har, enda det ikke er noen grunn til det.

Det siste tiåret er hjemlandet mitt blitt et mye vanskeligere sted å 'falle utenfor'.

Mangt og mye kjennes som hets mot alt som ikke er 'main stream'.

Jeg avskyr det der, samtidig som jeg elsker mitt lille land.

 

Ja, det tenker jeg på mes flyet fra air.asia vender nesa mot sør over hodet mitt.

Om noen uker sitter jeg i en sånn en, og begynner den lange reisa heim.

For det er langt hjem.

Fjorten timer til sammen i over nihundre kilometer i timen.

Det er fort det.

 

Men igjen, enda er jeg her. Skyene sprekker, så det ser ut til at Yr.no farer med saker de ikke har greie på enda en gang. Jeg er glad for at beina bærer meg og at skumle bakterier kapitulerer.

Tre dagers lede ut av en liten times glede.

Sånn kan det gå, man har ikke kontroll over noe som helst.

Kroppen seirer alltid, og den gjør rett som det er det stikk motsatte av hva en ønsker seg. 

Lede eller glede finnes antakelig ikke på molekylært nivå...

Eller gjør det?

 

Synnøve Sætrum



ET SALMONELLA-AKTIG...HELVETES LIV..

 

 

"Selv et firbent dyr kan snuble, og en lærd mann likeså."

 (Thailandsk ordtak)

 

 

 Jo, det er akkurat det jeg nå skriver heim om: 

 Et salmonella-aktig...helvetes liv.

Det har det vært siste to og et halvt døgn.

Jeg har fått det for meg at jeg skal være høflig, til tider overdrevent høflig.

Siden vi menneskene langt oppi fra nord er så totalt ulike thaiene, og helt sikkert kan virke både strenge og uhøflige. Det enda vi kommer fra verdens rikeste, beste og lykkeligste land, var det ikke så? Litt av hvert å leve opp til. Sånn som det der med å være rik. Ja, jeg er rik sammenlignet med en gjennomsnitts lønnet thai. Men, siden jeg ikke kan språket er det vanskelig å få forklart at jeg ikke er det spøtt rik i Norge.  Lykkeligere enn alle andre i hele verden er jeg også slår undesøkelsen fast.

Hømmmm. Hømmm. Hømmm.

Altså, må jeg alltid forsøke å være lykkelig, høflig og oppføre meg som en riking.

 

Vel, her om dagen tok beina meg inn i et vakkert tempel i nærområdet. Det viste seg å være kinesisk-thai, og akkurat den dagen var det fellesmåltider for hele trossamfunnet.

Jeg ble invitert på lunsj. Og, enda jeg hadde spist relativt nettopp og så at det var matvarer der jeg ikke tåler takket jeg likevel ja. Den høfligheta, den høfligheta.

Jeg tok til meg lite, smilte og snakket og spurte og lærte en masse.

Sånn sett var det hele kjempetrivelig.

 

Det ble et salmonella...helvetes liv.

Den bakterien virker nesten sporenstruksen.

Jeg gikk derfra, rotet meg ut av kartet og inn i et ferskvaremarked jeg ikke hadde sett.

Selvsagt står det ikke på turistens kart.

Alarm i kroppens bakside...

Hvor finnes en do?

 

Jeg spurte et par mennesker men ingen forstår.

Ikke var det tiden for pantomime heller. Kunne gått galt på stedet, og det hadde vært mer enn jeg kunne hamle opp med der og da. Varmt var det også.

 

7-11 ble redningen.

Alle steder i Thailand har et 7-11 eller femti.

Ungdommen der viste meg et sted over gata.

Jeg løp dit.

Spurte etter toalett, og noen åpnet døra.

Det var det skitneste jeg har sett av denslags.

Og, krise: Ikke papir!

 

Tilbake til 7-11 for papir og steriliseringsremedier.

Fikk ordnet det sånn noenlunde brukende, og satt meg.

Alt er relativet, men i nøden spiser fanden fluer som kjent.

I dette tilfellet mygg.

Da jeg hadde satt meg kastet flere hundre mygg seg på vingene, og gikk til angrep.

Heldigvis for myggsprayen i veska.

Der satt jeg på ringen og spraya i veg, både foran og bak !

 

Den dassen er det skitneste jeg har vært på, noen sinne.

Jeg kastet alt som hadde vært i befatning med gulvet, og håpte jeg hadde unngått den værste sumpen. For det var det det var, hundretusen mygg tar ikke feil av våtmarksområder. Merkelig nok fikk jeg ikke mer enn to stikk.

Hvilket jeg kan takke tilfeldighetene for.

 

Siden kom jeg heim, med gode vietnamesiske vårruller i posen, og var sliten men tenkte det var over. Jommen sa jeg myggsump.

To og et halvt døgn salmonellahelvete av det slaget hvor man fabler om at dør jeg her kan jeg ikke gjøre noe med det. Man kan ikke en gang greie ta telefonen.

Heldigvis kom vaskedama og fikk sett tilstandene.

Så var jeg sikret på den sida.

Fikk nummer å ringe hvis jeg skulle trenge lege.

 

Vel, nå er det kvelden den tredje dagen.

Jeg har akkurat klart å spise en godt stekt thailandsk vårrull.

Den satser jeg på blir sittende i kroppen, og at jeg slipper legen.

Jeg har lest mye om skumle arter av salmonella i tropene,

 så man får være på vakt de neste dagene. 

 

Uansett, moralen heretter blir:

Høfligheten og lykken får ta seg en tur, og jeg får lyve det jeg klarer om hvor mett jeg er der bønnespirer og sticky rice dukker opp, om enn tarmene hyler etter mat.

 Et salmonella-aktig helvetes liv hyler de nemlig ikke etter.

Safety first!

 

Her skal det soves, og håpes på en ganske annen dag i morgen.

 

Synnøve Sætrum

 



TOK SEN

Foto: Synnøve Sætrum

 

Altså Tok Sen, ikke tosken... ;-)

I det følgende skal tenker jeg etter fattig evne forsøke formidle noe jeg ikke hadde fantasi til å tro jeg skulle. Det handler om ny innsikt og uten å ane det ble tatt til et sted i meg selv jeg til nå i mitt enogfemtiende år ikke hadde vært. Jeg har både lest og hørt om lignende erfaringer, men de har ikke vært mine. Jeg tenker mine forsøk har vært mange, og jeg har prøvd mye for å finne sinnsro, og samtidig utvide de indre perspektivene. Resultatet har stort sett vært fiasko.

 

Kan hende har jeg en egen evne til å søke enden av regnbuen etter drømmene.

Se utover, i stedet for innover.

Men, jeg øver meg, hver eneste dag på å kikke inn.
Det er gått et lite tiår siden jeg begynte aktivt med den sporten.

Poenget er å finne ut hva jeg selv gjør som stenger for indre harmoni og kjærlighet.

 Det går sakte framover.

Utlært og ferdig håper jeg aldri jeg blir.
Bare på å fortsette.
Erkjenne og erkjenne enda mer.

Øve og øve og øve.

Så stresset og forknytt har jeg til tider vært, at "prosjektet" er nok for et helt liv.

Hva andre mennesker søker og lengter etter, dypest sett, kan jeg ikke vite.

Siden vi menneskene både er grunnleggende like og ulike.
Det jeg synes swinger i en roman f. eks kan føre en annen nærmest til brekninger.
Fargene jeg elsker er for andre motbydelige.
Musikken jeg digger ville en annen aldri finne på å ta inn i sin samling.
Filmene jeg koser meg glugg over på kino finner andre under pari.
Konserter og teater like så.
Og så videre og så videre og så videre...

 Noe av livets søken for undertegnede er å greie slappe helt av, siden jeg lett bærer med meg unødvendig stress. Hvorfor jeg ble så var for enkelte sider ved tilværelsen, og oppfatter dem veldig veldig stressende har jeg ikke svaret på. Mange ganger ønsker jeg meg inderlig det, selvsagt. Dessverre handler det ikke om en av eller på-knapp.
Det sier seg vel selv at indre og ytre spenninger til tider er belastende både for fysikk og psyke.

Siden jeg til tider synes jeg sjøl er litt for mye av det meste søker jeg indre og ytre ro og harmoni.
Ved sjels år og alder, som jeg kommet til er jeg blitt flinkere til å ta vare på de menneskene som gjør og vil meg godt i livet. Tiden er for kort til de andre. Refleksjonene rundt akkurat det handler om å ha utlevert noe som slett ikke varer evig. Det kan være slutt før jeg får sagt kake. Så når jeg i en alder av fylte femti opplever mennesker som krangler og slåss, lager intriger og styr. Er ufine og slemme da bakker jeg vekk. Jeg fatter slett og rett ikke vitsen. Nå snakker jeg ikke om det menneskelige, at man tråkker i salaten og gjør noe eller noen forkjært uten å mene det.
Det jeg tenker på er folk som går manipulerer og herjer for å lage ustemning.
Sånt blir jeg til tider stresset av.
Kan ikke ha det....
 

 

Vel...
Forleden dag gjorde snutten av en samtale med en tilfeleldig forbipasserende meg oppmerksom på terapautisk massasje i Chiang Mai. Jeg dro dit sporenstruksen, og møtte ei vennlig dame som intervjuet meg lett om mine helsemessige utfordringer "all over the place"...
Etter det jeg fortalte foreslo hun ei behandling, og jeg fikk time dagen etter.

I går ettermiddag hadde jeg mitt første møte med den eldgamle metoden Tok Sen.

Jeg kjenner alt for lite til bakgrunnen og opprinnelig bruksområde, men finner en del når jeg googler.

 

Jeg siterer:

 

"Tok Sen is a technique developed in the Chiang Mai region employed by farmers and others involved in physically taxing employment. The usual tools are a simple stick and wooden hammer. The stick end is placed over the tight muscle (or sen lines) and rythmic percussions are performed causing deep but safe vibrations to transmit through muscle tissues. This is a very quick way to release muscle knots and create overall relaxation."

 

Jeg leser videre om bruken på det moderne mennesket, altså moa...
Tok Sen forbedrer de organiske og metaboliske funksjonene i kroppen.
Den stimulerer vital energi, harmoniserer nervesystemet.
Videre balanserer den forholdet kropp - sinn.

Som om ikke det er nok fører behandlingen til dyp avslapping og velvære.

Som krona på verket elimineres stress, samtidig som den roer ned sinnet og musklene.

 

Jeg tror ikke det organiske og metabolismen endrer seg bare med ei behandling(det må nok mer til). Men, jeg har likevel tenk å ta så mange jeg har mulighet til før jeg reiser hjem igjen.

  Ett og annet kan jeg si.
Ut av to timers behandling kom jeg forundret/forandret, og så avslappet(les også lykkelig) jeg ikke kan huske å ha vært på mange mange mange år.
Mens jeg lå på matta og fikk behandling ble jeg av rytmen fra trehammeren tatt til et sted inne i meg selv hvor det bare finnes harmoni. Det var akkurat som det de som ufører det lover.
Plutselig har jeg en helt ny og ukjent erfaring med hva det vil si å være avslappet.
Total balanse mellom kropp og sinn.
Alt stress rant av meg før første kne var nådd.
Jeg innbiller meg det må være noe som ligner transe.
Eller i alle fall dyp dyp meditasjon. Endelig tenker jeg.
Endelig. Ny sjelsettende innsikt.
Kanskje finnes egentlig ikke ordene for det som skjedde.
Jeg vet ikke.
Noe er ordløst, men det er!

Jeg ble på underlig vis tatt inn i det dypet av meg selv som bare rommer hvile.

Sinnet ble stille og kroppen slappet av på en for meg ukjent måte.

Fantastisk var det, og helt annerledes enn noe jeg i fantasien har kunnet forestille meg.

Etterpå ble jeg sittende ganske lenge i en stol og bare smile og smile og smile.
Jeg smiler ennå bare jeg tenker på det, og gleder meg til neste gang som ikke er om så mange dager.
Tok Sen gjorde det utrolige for "tosken" som stadig jager etter ro på steder og i situasjoner som ikke gir det hun søker.....

Derfor skulle jeg til Chiang Mai, tenker jeg nå.
Møtet med Tok Sen ble milepæl med stor M i mi indre reise.

 

Ha en god dag der ute...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 Jeg fant blant mange andre videoer disse på You-tube,

og har selvsagt ingen rettigheter til dem.