Det har vært morgen for meg de siste tre timene nå noen minutter over ti.
Jeg er takknemlig for å være i Chiang Mai, "rosa i nord". Over meg er et fly på vei opp i marsjhøyde, i retning nord eller "bare" Bangkok for mellomdropp av passasjerer.
Om litt sitter jeg inni en sånn stålkropp selv, og er på vei hjem til vinteren.
Til dess gjør det ikke noe om jeg er som en asiat og må ta på jakke, fordi det synes kaldt med vind og tjuefem grader. Nordboere blir også akklimatisert i tropene. Tro det eller ei. Jeg anbefaler å prøve!
Heime hadde det vært overlevelsesdress og Iglo!
Med andre ord: Ikke noe i veien med utsynet framover, bakover og akkurat her og nå.
Jeg kjenner meg på det punktet i livet også.
Sånn jeg er blitt med årene som er gått.
Fortsatt farer jeg sammen og tenker; Herre min Gud, jeg er blitt femti år.
(Feil, jeg er jammen blitt femtien.)
Det er snart tretti år siden min enbårne ble født.
Alle på min alder er også femti eller mer.
Noen ganger studerer jeg fotografiene av oss alle og undrer meg.
Jeg har så mange fotografier og indre bilder av yngre ansikter og unge tider.
Var det ikke oss nettopp?
For et perspektiv.
Jeg har vært så heldig å få leve så lenge at jeg kan tenke det.
(For mange som skulle vært på min alder har vært borte flere tiår.
Ulykker, selvmord, kreft og infarkt.)
Takk og takk for å få lov til og bare være.
Det tenker jeg på her og nå.
I Danmark og Norge er klokka bare 04:36 ennå.
Der sover alle dere jeg har inderlig kjære her i livet, og så sender jeg noen gode tanker dit.
Hurra! Jeg er ennå på reise i Thailand.
Hurra! For øyeblikket føler jeg meg frisk.
Hurra ! Jeg er femtien og nyter livet!
Til slutt: God morgen Tyskland!
Statistikken sier meg at Ytringsstedet leses mye mer der enn i Norge.
Hva kommer det av tro?
Chiang Mai, 5. februar 2013
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar