Going under

The Book of Love... Peter Gabriel

Til sengs med en indianerhøvding og på vandring blant Buddha-er...

Kokosklatt... Foto: Synnøve Sætrum

Om de skal forestille noen, kokoshodene ved bassenget her på gjestehuset med det lite beskjedne navnet "Kings Home"vet jeg ikke.

Her på bruket er det så mangt av slagene en ikke er vant til.

Slikt som å ha et rimelig avansert dusjkabinett godt plassert inne ved senga, men ingen do. Kanskje det kommer av at unge backpackere ikke later vannet så ofte som de litt mer tilårskomne, og at målgruppa for dette etablissementet muligens er dem. Ikke for det, eieren kaller oss "girls" på den fine måten. Det kan jeg like. Ingen madam(er) her...

Nedenifra og opp... Foto: Synnøve Sætrum

Toalettet finnes to trapper ned,og sånn er det med den saken. Men, som plaster på det såret har jeg "a room with a view", dvs. hver kveld går jeg til sengs med indianderhøvdingen. Jeg mener bestemt jeg husker det ansiktet, men her kommer ingen navn opp... Kan noen være behjelpelig?

 Man bør jo helst hvite hva "sengekameraten" heter. Evig eies jo kun det dårlige ryktet, ikke sant? Det kan man jo ikke ha noe av når sjels år og alder er nådd. Den første klassekameraten fra småskolen fylte 50 i går. Det gir perspektiver.

Foto: Synnøve Sætrum

Her befinner vi oss i et relativt stort og noe tilårskommet hus hvor det er lagt vekt på å skape hjemlig atmosfære, sier de. Ingen tvil om det, men jeg mistenker at vi bor i deler av rommene som ellers er hjem. I alle fall for slektninger og venner eierne måtte ha. Jeg gjør i det minste det ser jeg på innredningen. Hvem som pleier bo på rommet til reisefølget er en annen sak. Vi er hjertens enige om at der mangler atmosfæren, og det må være noe av det kummerligste sett på denne turen.

Kommer du hit stå over køysengrommet om enn det er rimelig. Komplett bad ja, men for et bad... Men, fordelen der er at det er så mørkt at man sover, noe som kan være bra for oss litt mer tilårskomne. Man kan egentlig leke ungdomskandidat der inne mens man klatrer opp stigen til andre etasje. Så har vi det likt reisefølget og jeg. Vi må begge stavre oss ned en etasje når naturen krever sitt.

Internettsingnalene er mer enn gode nok.

Fint det, så har man noe å drive dank med på rommet.

Her er ingen stoler som er sittende i, så livet leves i senga. Begynner venne meg til å være uten bord og stol når jeg skriver.

Er glad jeg valgte en litt større utgave av bærbar. Det hadde blitt mye plunder og klunder ellers når man delvis ligger og skriver.

Kanskje det er derfor den ene skuldra har fått seg akutt verk...

Men, man kan da ikke avstå fra skriveriene.

Det ville jo være som å kutte av seg hånda eller foten.

Køysengrommet i "The kings home", på størrelse med en togkupe, men utstyrt med mikro og tre dører... Foto: Synnøve Sætrum

Vel, ligger sommerpalasset til den thailandske kongen bare i meget kort gangavstand herfra det er så. Jeg vanskelig for å forestille meg at monarken ville slått seg til på huset her. Vi er blitt opplyst om at han spaserer i gatene rundt her med livvakter og det hele, men ikke nå. For nå er han syk og befinner seg i Bangkok. Kongen er som før nevnt høyt elsket i den thailandske befolkningen, så også jeg er blitt informert. 

Vel, noens lodd i livet er å bo i palassenes enorme rom. Andre velger en mer enkel stil og camperer på 'hemsen'.. Slikt kan man også leie her.

Adgang via stige. Jeg hadde ikke fått bagasjen med inn.

Godt det i grunnen.

Misforstå meg ellers rett. Jeg klager ikke, og trekker ingen bastante konklusjoner om valg av innredninger og stil. Synes egentlig stedet har særpreg så det holder, og jeg kommer til å sove godt enda ei natt.

Rom for ungdomskandidatene ... Foto: Synnøve Sætrum

 Her er så underlig i "The kings home", og jeg har nesten ikke ord på tross av at mitt indre bobbler av bilder. Rommet jeg frekventerer har store tunge soveromsmøbler, og et merkelig dusjkabinett klemt inn i et hjørne. Senga og alt ser ut til å være kjøpt til et rom en gang for alle. Ikke så værst hadde det bare ikke vært såpass med støv som her er. I et hjørnet benyttes en safe som tv-bord. Om det er en Frantz Jeger fra Berlin vet jeg ikke et kvidder om, men assosiasjonen bare detter inn hele tiden.Ingen gekko i taket her altså, men derimot ei vifte som snurrer og snurrer. Der er lamper også for den som ønsker så.

Songthaew og tuk-tuk er det tett av i denne lille byen. De stopper og tar en med dersom man gir tegn. Tilbudet er der for den som ikke ønsker bruke apostlenes hester. Undertegnede har trava rundt i ei drøy uke. Alene og sammen med reisefølget. Mest det siste. Vi har sett nesten hver lille gatesnutt, og blitt jaget flere ganger av hunder i flokk.

Hundene som opptrer på det viset er det bare å komme seg vekk fra.

Jeg hadde hørt om det før, men ikke opplevd det.

Siste gangen var på stranden forleden kveld.

Det var såpass fjære at vi hadde tenkt oss en lengre promenade uten trafikk, men akk... Hunder i det fjerne østen er ikke alltid det samme som hunder i det kalde nord. Spesielt ikke de som streifer omkring i flokker på en fjorten femten dyr.

 Siden er jeg blitt fortalt at man bare tar et trestykke og hytter med, så forsvinner de som lynet.

Tenker noen har fått skikkelig juling med slikt.

På den annen side:

Hvem i huleste har et trestykke for hånden under en mer nattlig promenade langs Siam-bukta?

Fram til nå har det liksom ikke falt seg helt naturlig å tenke på slikt. 

Hvasom skjer siden er et annet lærret.

Stranden her i Hua Hin er egentlig ikke noe særlig å skrive hjem om. Skulle jeg på bad og solferie ville jeg nok heller dratt litt lenger nord. Cha Am skal etter sigende ha den beste stranden heromkring.

Tenker det blir en buss dit snart.

Noe skal man jo gjøre når alle gater er beglodd.

Ja, og sånn går nå dagene.

Kort sagt og fortalt.

....

Her ble det en dags pause i skrivingen. Ingen tur til Cha Am (enda), men derimot så tok vi en lokalbuss (eller songthaew) til stranda og stedet Ao Takiap sånn syv kilometer sør for Hua Hin. Det viste seg å være skjønt, så nå blir det noen dager badeferie før bussen går til Chiang Mai.

Stranda er idyllisk som bare det. Der er mye å se, og lite folk. Selv om noen høye hoteller allerede forstyrrer idyllen kan man bare snu ryggen til og kikke på det som er vakkert. Solstolene står ikke så tett, og man får leie dem for bare 50 bath. Bussen koster 20 tur-retur, så det er ingen kompliserte eller krevende strabaser for å komme seg dit. I hele området rundt der ligger det templer, utsiktspunkter og statuer som er verd å kikke på. Når man er som meg får man gått litt også. Trim gjør ingenting, enten det er langs stranda eller ved statuens fot.

Man kan få massasje der også selvsagt, og matservering er det nok av. Det eneste en trenger å forholde seg til er vraking og velging.

 

Idylliske Ao Takiap. Foto: Synnøve Sætrum

Luksusproblemstillinger med andre ord.

Hua Hin er passe liten.

Man får ganske mye fortere oversikt enn antatt de første vandringene. Chatchai Market, som strekker seg over et helt kvartal og er oppe om dagen fant vi fort. Der har vi rotet rundt i alle deler noen ganger.

Det er trivelig stemning og muligheter for pruting.

En kan sikkert gjøre noen gode kjøp innimellom.

Når en er på langtidsreise blir det likevel begrenset shopping.

Man skal jo dra på 'junket' og det krever sin kvinne.

Liker å kunne buksere trillekofferten selv.

Sånn er det nå bare. Neste gang blir det en atskillig mindre sak, eller ryggsekk. Siden jeg må ta ei reise av gangen forholder jeg med til den bagasjeemballasjen jeg drakser rundt på nå. Hjem skal den ikke, for jeg har mistanke om kakerlakk-invasjon i sømmer og annet.

De vil jeg ikke under noen omstendighet ha i hus.

Har helt utskyldig og høyst ufrivillig måttet forholde meg til den problemstillingen en gang for et stykke tid tilbake.

Er det noe som ikke frister til gjentakelse så er det det sponhælvete..

Bagasje ja... Noen ganger får man hjelp, men det hører unntaket til. Thaiene er mindre enn oss og når man drar på alt for mye er det eget blod, svette og tårer som får kjørt seg. Eier du mer enn ni ting eier de deg eller noe sånt. Begynner får en viss innsikt i baksiden av 'klamringen' til alskens 'stuff'. Hva skal man egentlig med det? Når det er mulig å være ute hele dagen blir det faktisk ikke så interessant med alle tingene. Andre betingelser enn heime hvor vi faktisk lever inne store deler av året. Da betyr det mer hva omgivelsene inneholder. I alle fall innbiller jeg meg å være skrudd sammen på det viset. Ikke at jeg skal banne og sverge, men jeg har tenkt litt på slikt etter som ukene i Thailand går. I alle fall føles det som om toleransen vokser for både det ene og det andre man hoppa og skvatt over til å begynne med. Slikt som kryp og mygg på rommet. Jeg kunne gått vært uten de humpete armene og den oppspiste ryggen, men det er vel tilleggsprisen man betaler i tropene. Malaria skal det nå ikke være her på disse kanter, så jeg smører meg med "Relief Balm" fra munkene ved den store B på Phuket. 

Nå er det natta, og kanskje jeg snart får blund på øynene.

Alt vel... Det skulle vel ellers være rart om jeg meldte noe annet fra disse breddegrader. I tillegg til at senga er utmerket, er jeg utslitt.

 Å vandre mellom buddhaer og gå til sengs med indianerhøvdingen hver eneste kveld krever sitt... ;-)

Trappedekorasjon i "The kings home" Hua Hin. Foto:Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

GODT NYTTÅR 2012

 

Godt nyttår i 2012 fra Hua Hin.

Vi er kommet til året hvor de som tror på Maya-profetier venter på verdens undergang.

Jeg tar det der med knusende ro. Man kan så likevel ikke ha noen kontroll eller makt over noe som helst av de store ting. Store sivilisasjoner har gått under før uten at vitenskapen kan si noe helt eksakt om årsakene til det, men det skjedde neppe på grunnlag av profeter. Så kan man diskutre 'syner' og 'seere', men det blir ikke akkurat her. Kjenner på meg at det vil jeg overlate til andre.

Hver må få lov til å ha sitt, og jeg mitt...

Jeg er fortsatt i Thailand som smiler, også i provinsen Prachuap Khiri Khan. 

Jeg finner ut at byen har noe over 70 000 innbyggere, og det ligner jo litt på heime.

Men, her må være mange flere turister. Selv en riktig smeigedag i Markens.

 Likevel føler jeg at jeg befinner meg i Asia her.

Vi som er gjester er ikke i flertall som for eksempel Karon eller Kamala.

Man kan faktisk se at folk driver med annet enn turisme.

Her er lekende barn, og her er tradisjonelt folkeliv.

Denne provinsen lang grense mot Myanmar, så man skulle kanskje tatt seg en tur dit.

 Eller vente til Chiang Mai.

Når oppholdet her er over om ei drøy uke går vegen videre dit via Bangkok.

Meningen er å reise med tog. Sovevogn virker som en god løsning.

Først skal jeg likevel bese noen temlpler, møte litt regnskog.

Finne en tiger, og i det hele tatt fortsette å rusle rundt i denne trivelige byen.

Litt sol og bad blir det nok også.

Kjennes ut som jeg kunne ha godt av et par-tre timer med nesa vendt mot sola igjen.

Det føles som om kroppen min er på helsereise de luxe.

En kur jeg ikke under noen omstendighet kunne hatt råd til hjemme.

Her er sunn mat, ubegrensede mosjonsmuligheter som jeg benytter meg av,

 massasjen har jeg nevnt før. Den er helsebringende uten tvil.

Samt alt det andre av egenpleie en får gjort.

 Det er utrolig deilig at varmen og sola er der.

 Nesten ikke et skybrudd siden monsunen var over.

Likevel er det fint med regn av og til. Det gjør landet så frodig.

De siste dagene har jeg sett orkideer som aldri har vært i handel på Rema 1000, Mosby.

Helt fantastiske klaser og for meg helt ukjente typer.

 Akkurat i dag har det regnet ganske sammenhengende hele formiddagen.

En skikkelig gråværssommerdag, og sånt legger til rette for internett.

Jeg har sett statsministerens tale, og kongens også.

Dette året syntes jeg de hadde bra tanker å melde begge to.

Mye mer substans enn i 2010. Jeg tror det må handle om at ordene er har farger av 22. juli.

Både for det offesielle Norge, og den helt vanlige innbyggeren meg. 

Jeg er av dem som vet at hendelsen gjorde noe med meg om enn jeg ikke er direkte berørt.

 Noe forandret seg i tankene om åpenhet, om å alltid tørre stå for det en mener med fredelige ytringer. Om å tørre si det man mener. Protestere med åpen identitet.

Motsi dem som lusker i krokene med ubehagelig tankegods.

 Si nei, ved hjelp av kunnskap.

 Demokrati og ytringsfrihet er først og fremst for oss vanlige mennesker.

Var det ikke slik ville statsformen bare ha sin funksjon i skinnet.

 Jo, jeg starter dette året som gjest i 'smilets land', men likevel:

Jeg er norsk og veldig veldig glad i landet mitt, og de unge bærer framtiden.

Husker jeg mange ganger tenkte med en følelse jeg ikke finner ordene for:

"Herre Gud, det er noen som har myrdet ungene våre".

Landet's engasjerte unge. Grusomt. Fortsatt ubegripelig.

Selvsagt var jeg med i gatene og demonstrerte hva vi samla sett står for.

Aldri har jeg sett så mange fakler og mennesker i noe tog i Kristiansand. 

Et utrolig verdig motmæle etter bomben og alle skuddene.

Det handler selvsagt om mye mer enn det, men ordene er allerede sagt av blant andre statsministeren.

  

Her i Hua Hin har den thailandske kongefamilien sommerstedet sitt, og det bærer byen preg av.

Bilder av monarken hvor en enn snur seg. Ingen tvil om at monarkiet står sterkt her i byen, eller hele landet som sådan. Jeg synes likevl frekvensen bilder er mer enn intens akkurat her i Hua Hin.

Det er enkelt å få noen tanker om gudedyrkelse eller noe tilnærmet, selv om jeg ikke vet om det er sannheten. Uansett så må populariteten være helt udiskutabel.

Greit nok. Diskutere thaienes skikker og seder skal jeg ikke.

Bare oppleve det jeg ser og møter her.

Jeg er gjest og besøker landet som det er på dets egne premisser.

Dessuten er det noe som heter å reflektere i sitt stille sinn.

Tanken er fri, og takk for det.

Nå er også himmelen i ferd med å få sol på seg igjen, så nå skal jeg ut på vandring.

Synnøve Sætrum

ROMJUL I HUA HIN

Vandring i Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum

Jo da:

Hua Hin i provinsen Prachuap Khiri Khan har utsikt mot Siambukta så det er sant det som står i diverse reiselektyre og oppslagsverk på det store internettet. Når det blir kveld så ser man lysene i de tre forgylte båtene som passer på monarkens palass. Det den slags bøker ikke sier noe om er sangen fra tempelet man kan høre i det fjerne en fredag kveld når mørket faller på. Jeg forstår ikke et kvidder av ordene, men hører stemmen er klokkeklar og vakker.

For sikkerhets skyld er her såpass at jeg også hører innsekter spille og forstår jeg fortsatt befinner meg i tropene.

 Det hører likevel til dette lille reisebrevet, at da jeg kom hit klokka kvart over to natt til mandag så jeg ikke noe som helst. Sjøen stod meget hardt på bryggerhuset vi skulle overnatte i. Det forespeilte 'kongelig rene vannet' var og har siden sett heller brungjørmete ut. Har gått langs stranda, men der er det røde flagget oppe, så da blir det ingen dukkert. Vel, det gjør ikke så mye her er tid nok til mer sol og bad etter hvert.

Jeg er ikke bekymret.

Den evig varmende sola lyser stadig rett opp på himmelen.

Panikktilstander på grunn av temperaturer synes som ren fiksjon, til dess har jeg vært så mye på strender og slipt føttene mot melissand.

Natt til mandag var det derimot stiv kuling og ti grader kaldere enn Phuket som vi forlot ni timer før. Havet buldret, og vi ankom et halvt døgn for tidlig. Ting skjer noen ganger fortere enn det man blir forespeilt. Så vi ble lagt på et rom der det blåste tvers gjennom veggene. Som vi frøys og hutra... 22 grader virker som 2 for den som er vant til 30-33... En del av akklimatiseringa slikt. Akkurat som man blir helt vant til lyden av et språk man ikke forstår et kvidder av. Smil forstår jeg likevel, og thai-engelsk. Det er så man må skjerpe seg skikkelig når det dukker opp noen man kan ha en ordentlig passiar med. Vokte seg vel for 'same same', og andre forenklinger. Den som har opplevd eller kommer til å oppleve det skjønner hva jeg mener...

Å reise med buss er i grunnen en opplevelse i seg selv. Slik jeg opplever det er det ikke nødvendig å humpe avgårde med ei høne på skulderen og en kobra i taket for at noe skal skje. Lange nordiske damer trenger plass til rygg og bein. Da kjører man VIP-buss og får den beste sørvis, som det heter i reisereklamen, og da må det jo være sant. Ikke sant?

 VIP og VIP. Ruta heter Phuket - Bangkok. Hua Hin er eneste stopp langs vegen.To svenske par først ut med og reisefølget i fin stim etter. Jeg skulle tråkke ut da det sa pang. Døra igjen og bussen for videre gjennom nattemørket. Ingen stoppknapp, ingen mulighet til å få kontakt med føreren. Tre timer til Bangkok, òg hvor i h...... var den uniformerte bussvertinna som ikke kunne et ord engelsk?

Jo, sovende på gulvet bak de bakerste setene. Vi kunne selvsagt tatt en tur ekstra til Bangkok, men det var jo ikke planen. Etter et par mil nordover og mye tumulter for å få kontakt med «cockpiten» ble vi satt av ved 7-eleven. Der jobber det kun «barn» nattetider, men de er sjelden alene, og de har mobil her som andre steder. Snille jenter og gutter ringte og styrte, og etter ei stund kom det en mann i pickup og kjørte oss milene tilbake til Hua Hin og Mod Guesthouse. Vi var trøtte og kalde, og så ikke land. Sov gjennom vindkastene gjorde jeg, for jeg liker havlyd. Egentlig trodde jeg det ville bli bedre når vi bare fikk de rommene vi hadde betalt ganske bra for. Vel, Agoda’s glansbilder er jeg for lengst sluttet å tro på. Derfor er saken å legge seg inn for to netter og bruke dagene til å finne billigere og bedre herberge. 

Mod Guesthouse viste seg å være noe i retning 'skrekk-kabinettet' på Koh Lanta. Bare verre. Småkakerlakkene kravla og krøyp absolutt over alt. Til og med i datamaskinen. Helt vanvittig. Utrolig at jeg fikk sove et sekund, men jeg gjorde altså det i de påfølgende nettene. Er det kakerlakker i boligen er løsningen å trave rundt til man segner om og lar skadedyr være skadedyr. Kan det være et symptom på akklimatisering?

Den som vandrer blir kjent, og dessuten får en mosjonert kraftig på kjøpet. En del av akklimatiseringa det også. Akkurat de to dagene før vi skulle ut var det ikke så varmt heller. Litt 'tima og tilrettelagt' kan man vel si siden torsdag og fredag er blitt varme nok. Ser her er 28 i skyggen, og det holder for meg. Særlig siden vi ikke har svømmebasseng så lenge vi bor på Soontree Guesthouse. Himmelen her, om enn rommene er litt små og uten veggdekorasjoner pluss. Men, her er så reint man kan spise av golvet, og senga har ordentlig dyne. Det som eventuelt kryper sparyer jeg, for det er det jeg som har dratt i hus. Kofferten står som et giftkabinett og koser seg i sola etter tredje gangs behandling. More to come...

 At dette gjestehuset ligger i ei rolig sidegate bort fra byens støy er bare et pluss, og her er varmt godt vann, rent bad og verdens beste luftkondisjonering. Til alt overmål er det også WiFi inkludert.  I Hua Hin går prisene opp i helgene når alle turistene fra Bangkok kommer for å ha sitt «chill out». Jeg har dog en mistanke om at akkurat denne helga blir det fest. Biler med roperter kappes om å lokke til utallige evenementer disse dagene. Dessuten er rakettene på plass i salgsbodene, for her er det intet forbud mot fyrverkeri. Jeg har kjøpt stjerneskudd med fire farger med tanke på morgendagen. Gigantsmellene får den som lyster ta seg av. Jeg kan høre at noen 'øver' seg i det fjerne. På den måten er det nesten som å være hjemme. Men, dette er slett ikke hjemme. Det er midt i Siam-bukta, og ganske så annerledes. Undertegnede kommer til å ha mer enn nok med å beskue himmel, og suge atmosfære som sådan når morgendagen blir midnatt...

Jo, her kommer Bangkok’s innbyggere for å roe ned og slappe av. Hos kaffedama vår fikk vi vite at grunnen er at her er så rolig og kjedelig og lite å gjøre. Vel vel: En tur på Markens er ikke en tur i Hua Hin. Opplevelsene er endeløse for den som ikke er så bereist i Asia.

Markeder, trafikk, bygninger, lyder, lukter, mennesker, hunder og katter i skjønn forening. Her er vakre orkideer, og palmer som for meg bærer ukjent frukt. Jeg kikker på mango og kokos. I tillegg finnes alle de moderne hotellene med Hilton i spissen. Her kan man ete junk på både Burger King og McDonalds for en «blodpenge» om man ikke liker den utmerkede maten på det lokale markedet. I går hadde vi for eksempel en treretters middag og betalte 12 kroner pr. person med vann.

Maten er helt utmerket.

 I de dagene jeg har vært her er det blitt mil i beina, og oppdagelser rundt hvert gatehjørne. Begynner nok å ha ringet inn det som er gangavstand til, men her er mye mer. Mange templer og elefanter og jungel og snorklemuligheter bare for å ha nevnt noe. I morgen skal jeg ikke slite meg ut allerede formiddagstid så da blir det å sette seg på noen lokalbusser og se hvor det bærer hen før man får dagens massasje hos det blinde folket. Den ypperste i sitt slag så langt. Nei, jeg er ikke lei av Thailand. Her har jeg det som en unge med den store godteposen.  Åpenbaringer på rad og rekke, og appetitten er upåklagelig.

Her er romjula forsvunnet i spennende dus og sus. Jeg anbefaler igjen, og i morgen er det nyttårsfeiring!

Julaften på Kamala Beach

Denne oppblåsbare er som andre av den sorten. Holder trut. Foto: Synnøve Sætrum

God julaften i ut- og innland. Jeg er i førstnevnte for første gang i mitt liv, og synes det er litt trist og underlig. Her jeg sitter tenker jeg på at datteren min, resten av familien min, samt de nære vennene jeg er så glad i, ennå sover på den andre siden av kloden.

Jeg håper søvnen har vært utpåklagelig og at dere vokner med ro.

Ha fredelig og god julefeiring i 2011 alle sammen!

Juledekorasjon i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Det nærmer seg morgen, men det er bare veldig små barn som våkner rundt seks fulle av forventning til dagen som kommer. Først ble vi bedt om å legge oss igjen. Ikke så lenge etter fant julestrømpen. Jeg kan huske det fra min egen oppvekst. Jeg gledet meg sånn til julekvelden det gjorde vondt i magen. I jula kom bestefar med toget fra Oslo, og bare det i seg selv var spesielt. Jeg var veldig glad i min morfar. Hos oss var julaften til for barna, og jeg har ikke et eneste vondt minne fra den. Privilegert er den som bare har gode minner fra den viktigste familiehøytiden i Norge. Juletradisjonene er sterke i min familie, så det er veldig rart og ikke skulle være sammen med alle sammen. Ha fredelig og god julefeiring, som alltid!

 Denne formiddagen skal jeg 'bare' ha bade og mosjonstur langs Kamala Beach.
 Blir siste gangen også, for i morgen formes vegen videre her i landet som fortsatt smiler til meg.Nytt rom er booket i Hua Hin, og de følgende bad blir i Siam-bukta. Har hørt at vannet er kongelig rent der siden Kong Bhumibol Adulyadej, Rama IX av Thailand bruker stedet til feriering.Reisehåndbøkene omtaler den farne fiskerlandsbyen med mange godord. Så vil det se om det stemmer, forutsatt at man styrer unna de værste turistfellene.
 Det beste er høyst sannsynlig godt nok. I hope!

 I kveld skal vi på sirkus som svært så alternativ markering av julaften. Vi har betalt flesk(det nærmeste jeg kommer ribba denne jula) for å oppleve ‘Phuket Fantasy’ som showet kalles. Der skal det være halsbrekkende akrobatikk uten noe sikkerhetsnett, samt titalls elefanter på scenen. Elefantene har draget på meg og er antakelig hovedmotivasjonen for å ta seg ut på slikt denne julekvelden. Man skal jo alltid leve som den man er der man er. Jeg gleder meg som det lille barnet jeg er på innsida når slikt er i gjære. Det blir velsigna å slippe «julesirkuset» en del rett så beduggede mennesker fra landene i det høge nord steller i stand. De gjør så godt de kan for å opprettholde myten om Ola Dunk og Svenske Synden. Hva russerne har for kallenavn mens de raver innbitte rundt vet jeg ikke. Men de opptrer som oftest i brautende flokk. Finnene synger i det minste karaoke og danser tango. Det var altså noen som drakk jula inn så det holdt denne natta. Lille Kamala Beach ble plutselig spetakkel Kamala takket være alle i hop.  Jo da jeg høres ut som tante Sofie, men det er greit det. Jeg har aldri forstått vitsen med å reise jorda rundt for å gå på fylla, den kan man jo like godt ta heime i sofaen eller noe. Langt fra folk mens en klør seg både foran og bak… Jeg håper i alle fall de tar det litt roligere denne kvelden slik at alle barna som også er her kan ha det litt trivelig. Både gode og dårlige gjerninger fester seg i barnesinnet til evig tid. Det vet alle som er foreldre, og alle som har kommet i skade for å feile overfor sine søte små sjeler. Sår og anger har kun det til felles at de gir arr, men den store som handler bærer ansvaret, aldri den lille som såres.

Av skade blir blir man faktisk ikke annet enn skadd. Punktum!

Det skrevne ordet er som ringer i evighetens sjø tenker jeg.

I alle fall alle som er skrevet på pergament eller papir.

Hvordan det vil gå med milliarder tegn på i cyberens store univers er kanskje en annen sak.

 Skrevne ord ja, men dog bare 1010100101100001010 osv., i den uendelige rekken kombinasjoner.

I alle fall var det det vi lærte i «Basic» i riktig gamle dager lenge før den personlige datamaskinens tid. Vi lærte til og med om noen unge menn som hadde satt seg fore å lage noe slikt, men læreren nærmest harselerte over det som den gangen ble betegnet som rene galskap. Å kunne snakke og se hverandre fra ulike universer fantes kun i fiksjonens verden. Jeg leste så øyet ble stort og vått. Drømte og drømte. Tok forresten ikke adjunktens ord for helt god fisk. På skolen lærte jeg også å stille spørsmål ved autoriteter. Heime og for den saks skyld. Demokratisk skolering fungerer sånn, men det er tanker for en annen tekst en annen dag.

Nå skal jeg ut og nyte julebadet i det store Stillehavet!

Så får dere andre nyte nøttene til Askepott og etter hvert Sølvguttenes klokkeklare sang.

Morgentur ved Kamala Beach. Foto: Synnøve Sætrum

Om et par timer skal jeg snakke med familien min på Skype, og står naturloven om den gode Karma oss bi blir bildet krystallklart og lyden likeså. Det blir så jeg nesten kan lukte juleribba. De utrolige fiksjonene er realiteter julaften 2011. Akkurat det gleder jeg meg veldig over her i østen.

 Synnøve Sætrum

GEORGE TOWN, MALAYSIA OG VISUMTUR I RASENDE FART...

Foto: Wikipedia

På det nordøstlige hjørnet av øya Penang ligger provinshovedstaden George Town. Oppkalt etter den britiske King George III. Monarken vet jeg ikke så veldig mye om,dvs. nesten nada utover navnet. Må bare innrømme det store hullet i den historiske kunnskapen. Men, jeg har vært en svipptur i Malaysia og oppholdt meg der. Det var en veldig hyggelig opplevelse, og jeg skulle gjerne vært der et litt lenger stykke tid.  Skyskraperne møter en i horisonten når en kjører over brua som gjør øya landfast. Den er lang og stor og man får tid til å forstå det er et metropol man skal inn i. Først etter køståing på Thai Ambassy selvsagt. Visumtur i rasende fart er og blir visumtur i rasende fart. Det betyr en to døgns tid. Vi dro ti sjeler (i minibuss) fra Phuket for å ordne mer oppholdstillatelse i "smilets land". Det forekom meg at opptil flere i den bussen skulle skaffe seg mer tid til alt annet enn feriering i Thailand, og jeg så ting jeg bare antar og tror og skal derfor la være utgreiinger. Lærerikt var det åkke som, på mer enn et vis. Malaysia hadde jeg nå ikke tenkt jeg skulle havne i på denne turen, men jeg gjorde altså det. Det vi raste gjennom av landet framsto som kontrast til Thailand. Veiene er velregulerte og fine. Bomringene står rimelig tett, akkurat som heime. Husene er like i farge og stil. Mye byggverk langs vegene får en til å tenke på økonomisk vekst. Til og med kokospalmer og andre trær var friserte og kultiverte. Rismarkene stod der med sitt vekselbruk, og i det hele tatt... Når man passerer grensen til Thailand endrer verden seg helt på streken. Kaos er et faktum. Bygningene er der tett i tett, med et mer pine og hytt utseende. Mange hus med kun første etasje i bruk. Den andre bare står der, eller nesten ramler ned. Men, butikkene av alle slag skal jo også ha en bolig. I disse traktene jeg har sett så langt bryr man seg lite om stil og snitt. Det er som det er, og blir som det blir ser det ut til. Kaos-happy-Thailand.
Den mest iøynefallende kontrasten jeg registrerte var mopedistene. I Thailand kan man sitte både fire og fem familiemedlemmer på en scooter. Babyen eller småbarnet på styret selvsagt. Ikke antydning til hjelm noe sted. I George Town så jeg en doning med fire sjeler på. Men, der har alle hjelm. Akkurat denne familen's var røde, også den lille som satt foran var utstyrt sikkert for turen.

Flott taksi... Foto: Synnøve Sætrum

 Farten minibussen kjører i er det ingenting å si på. Jeg syntes nok jeg så døden i kvitøyet mer enn en gang. Tenkte det ville være for idiotisk, men har man satt seg inn i en sånn buss er man maktesløs. Så det er bare å lukke øynene under de værste tildragelsene og håpe på det beste. Reisevenninna's hjemmehekla teori til trøst var at jo flere bilvrak vi passerte jo mindre sjanse, sånn statistisk sett, for at det ble oss neste gang. Jo, man har da sett noen ulykker, eller vrakene etter dem.Trafikkpoliti som står og dirigerer brølende trafikk og sånn også. Det kan likevel ikke dokumenteres med fotografier, siden vi passerte hvert et ulykkessted i ei 'velsigna' fart... ;-) 
 Siden naturloven om den gode Karma stod meg bi har jeg nå to måneder mer tid stemplet inn i passet, og kan visstnok bare oppsøke en ambassade eller et konsulat og få en tredje om behovet skulle melde seg. Den som reiser får se hva det blir til. Veiene blir til mens en går. Plutselig kan det være nok, og man sitter på flyet hjem. Jeg liker det der med å leve en dag av gangen, men jeg foretrekker også å ha formalitetene i orden, hvilket er en nødvendighet skal man oppholde seg 100 dager eller mer her i landet. Det gir frihet. Jeg elsker frihet. Og, jeg er blitt rett så betatt av kaos-happy-Thailand.

George Town er en millionby. Dama som booket turen for meg kalte den 'sånn passe stor'. Kanskje hun var fra Bangkok eller Tokyo siden hun uttrykte seg slik. Steder som lille Halsøy i Vefsn er sikkert ren fiksjon for den som er menneske under slike himmelstrøk. Jeg kaller jo Kristiansand for en sånn passe by.... Men, det er rart med det. Har man vært i Kairo, så gyver man på det meste uten å blunke ( Ikke sant Berit?).

Foto: Synnøve Sætrum

Så vi vandret og gikk i vanvittig svære markeder. Gate opp og ned. Det var skikkelig Asia, og skikkelig trivelig. Vennlige var de også selgerne og bød oss smake både det ene og det andre av sylta fremmedartede smaker. Vakre farger, men litt mye sukker for en diabetiker. Pent sagt. Fisk og kjøtt og klær og fyrverkeri og husalter. Datt og ditt i skjønn forening. Små hus som for lengst har hatt si storhetstid godt blandet med høyblokkene. Skyskrapere i mine øyne, og det slår meg her og nå at jeg ikke kjenner definisjonen for en. Hvor mange etasjer må det være?

Morgenhimmel over Continental Hotel i George Town, Malaysia. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg i 15. etasje på Hotel Continental. Utsikten alle veger var formidabel. En opplevelse selv om gulvteppet på rommet for lengst hadde sett sine beste dager. Skulle vi vært der lenger hadde jeg klagd, men man får utporsjonere energien på de viktige ting når tiden er knapp.

Kort sagt: Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid der i  byen. Men, nå er jeg her i Kamala igjen. Jeg registrerer og observerer at juleferieturistene fra Norge og Sverige er kommet. Overtrøtte unger hyler og skriker. De kan vel ikke vite at de har jet-leg stakkars. Jeg ser en mann behandle sin to-treåring ganske så dårlig akkurat her og nå, så nå må jeg fly for å blande meg inn. Det får da være grenser!

Ha god bitte lille julaften.

Synnøve Sætrum

Ennå intet trebein å spore... ;-)

Foto: Synnøve Sætrum

God morgen. Sarongen er behagelig svøpt om kroppen, og jeg tenker med takk på all den sinnsroen jeg er i besittelse av akkurat her og nå. Ennå intet trebein å spore... ;-) Phuket har dårlig med mat for 'de ville'...
De knusktørre fakta er vel snarere at sivilisasjonen har dype røtter i traktene heromkring.
Den som trodde Phuket var ei fjern øde sydhavsøy får tro om igjen og kikke godt etter hva glasset er fylt med alt for mye av......

Så godt det er å slippe bare holde ut vinteren, vente på Godot, som som kjent ikke dukker opp noensinne, mens man venter på våren. Alt av helsemessige greier synes å være bedre når man får være ute og gå hver eneste dag. Sporene av sylfiden glimrer likevel med sitt fravær, og kommer antakelig til å fortsette med det. De skulle sett meg med alderstilleggene de som kalte meg «synåla» og «flaten» i tenåringstiden...

Jo da, her står så absolutt til liv fredag morgen i Kamala, Phuket, Thailand. Toppen av turistsesongen avsegstyres akkurat nå fra midten av desember til midten av januar sies det.  Likevel regner det i dag, og det er deilig. Nyter «kulda» innendørs. Sånn blir man av å oppholde seg lenge i varmen.  Verandadøra står på gløtt, og jeg hører noen spille asiatisk musikk. Sangerinnen nærmest gråter uforståelige ord med sin klokkeklare stemme. Det er så hårene reiser seg på huden. Jeg har kruttsterk kaffe, fjernkontrollen, men ikke «Fantomet».  Derimot har jeg «Tibetanske veier til sinnsro», og tid nok til å øve på akkurat de meditasjonene jeg trenger (Så mange slags takk for lesestoffet Imre, det kommer stadig til nytte på ettermiddagstid).

 Jeg sitter ofte i skyggen og skriver om formiddagen, enten på rommet, som nå, eller på Iris Kafe. De har god mat, kaffe og gratis internett.

«Madam working » smiler personalet og vender tommelen opp. Hyggeligere kan jeg nesten ikke bli møtt av fremmede. Det blir ikke lenge til jeg skifter skrivekrok. Blogg-tekster skal publiseres.

  Jeg vurderer en lokalbuss til et eller annet sted etter hvert. Kanskje det blir i dag, eller kanskje det blir i morgen. Den som lever får se. Dagen lager seg alltid selv, og blir som den blir.  Phuket by har jeg ikke vært i på ei stund. Der finnes saker og ting jeg ikke har sett ennå.  Etter sigende skal den ha både kinesiske templer og hvite arkader. For ikke å snakke om ryktet som sier der finnes gourmetrestauranter som er ei utfordring for «det vanlige» både hva mat og miljø angår. Slike ord pirrer nysgjerrigheten. Dessuten setter jeg umåtelig stor pris på spennende matretter. Eller man kan forholde seg til det mer kjente som tandori, sitrongress og satay. Stekte nudler er jeg i ferd med å gå ganske lei av, men heldigvis har Thailand så uendelig mye mer å by på med sitt velsmakende kjøkken. Phuket by har drøye hundre års erfaring i å være internasjonalt samlingssted. Det finnes fire religioner praktisert der, og enda mange flere uttrykk.  Byen har både portugisisk og kinesisk innvandring i historien og byens form ble til under 1900-tallets gummiboom. Der finnes bankpalass og de typiske hvite villaene som jeg har skimtet godt gjemt i store hager. Man skal få følelsen av å være i Sørøst-Asia når man går langs gatene Krabi, Thanon Thalan og Phang Nga. Tenker jeg vil teste ut akkurat det. Ferskvaremarkedets labyrint har jeg så vidt skimtet allerede, og snust inn lukten av krydder, salt og fersk fisk.  Jeg liker byer på sitt vis. Selv om jeg foretrekker å ha nattesøvnen i roligere strøk. Uansett: Tilværelsen blir akkurat det man gjør den til, når man handler som hjertet ønsker.

Ha en flott dag der heime i nord!

Synnøve Sætrum

"Det som bare er sånn"...

Foto: Synnøve Sætrum

Sukk. Kjempesukk. Hjernen min jobber med teksten. Undersøker hva jeg vil ha med i denne reiseskildringen fra Thailand. Mye og mangt er sagt rundt tematikken jeg grunner på før, og det kommer til å bli sagt mye mer. Å ta mål av seg til å greie utgyte det store revolusjonerende nye i sakens anledning er nok å legge lista for høyt. Likevel; - Noe bare må jeg skrive. Jeg bare må. Noen ganger ser jeg ting jeg skulle ønske jeg slapp å skrive om. Sånn er det akkurat her jeg sitter og funderer. Kikker meg i speilet og ser tankerynka i panna bli stadig dypere.  Kanskje den er et resultat av konsentrasjon og empati. Ikke vet jeg, men kan i alle fall henge den på det.

Sukk. Kjempesukk.  Skal man få skrevet noe får man begynne i et hjørne. Eller rettere sagt med et ord og ei setning. En tekst har alltid utgangspunktet der. Noen ganger er det vanskelig å finne de riktige ordene for det en skulle ha sagt. Så jeg får slett og rett starte med følgende observasjon: Det er sånn i Thailand, at den som har gangsyn ser barjentene. Prostitusjonen. Kjønnsmarkedet. Menneskehandelen. Sexsalget. Ukjært barn har også mange navn. Selvsagt er ikke Kamala som Patong eller Karon. Stedet har ennå sitt småbyaktige særpreg. Her er stille om nettene, og strandpromenaden er uten trafikk. Ei heller synlig kjønnstrafikk. Måtte de gode gudene gjøre fortsettelsen enda bedre. For er det ikke det vi trenger guder til?

Her oppi gata hvor gjestehuset mitt ligger er det litt andre forhold enn nede på den idylliske strandpromenaden. Biltrafikkene overdøver ikke froskene etter et kraftig regnskyll hvilket betyr den er tålelig.  ‘Redlight-barene’ finnes klemt inn mellom alle massasjestedene og skredderne. De er i mindretall, men de er. Hvor mange skreddere kan tjene seg fete på 250 meter? Hvor mange barjenter tjener seg fete og lykkelige i Kamala? Finnes 'den lykkelige prostituerte' her? Vanskelig å forestille seg om enn sextrafikken her er aldri så tilbaketrukket.

Man hører ikke så fullt mange: «Hallo welcome», fra veldig unge thailandske kvinner dinglende på barkrakker. Det var mange flere i Karon, og Patong kan vel ta knekken på selv den mest utkrøpne kyniker tenker jeg. Der må det være mange mange medmennesker som går til grunne på kjønnsdriftens alter.  Når jeg hører og ser disse «hallo welcome» forundres jeg litt over at de er så vennlige, at smilene sitter så løst.  Men, jeg ser også døde blikk bak alt stæsjet. Oppgittheten. Maskeraden. Tristessen. Sukk. Kjempesukk.

 Nå legger jeg ikke opp til en debatt om hvorvidt man skal gjemme eller vise verdens elendighet åpent. Den var utvilsomt mer skjult på Koh Lanta eller i Ao Nang, eller Kristiansand for den saks skyld. Ikke poenget egentlig, for det er ikke sånn at det du ikke ser og vet det har du ikke vondt av. Så enkelt er det bare ikke. For syltynne greier å skulle komme unna med faenskapen fordi man ikke viser den fram. Noen tjener seg rike på andres elendighet. Andre har et menneskesyn som tillater å utnytte medmenneskers sårbarheter av ulike slag. Punktum!

Selv om ‘ en lille smule’ diskresjonen hersker her på stedet ser jeg virkeligheten rett i kvitøyet fra balkongen min. Dette lille universet rommer alt. Jeg har verandautsikt til Kamala Coffee House, Yut Seafood Restaurant og WAEW BAR. Sistnevnte har ikke noen dukedidunkdunk musikk. Derimot har bardisken der to mørkerøde lysstriper som tennes etter mørkets frambrudd. Lyset understreker på sitt sørgelige vis jentene som sitter der og dingler. Det er også Thailand. Skyggesiden. Jeg ser den hver eneste kveld, med unntak av kongens fødselsdag. Da var barene stengt, og jentene hadde fri.

Jeg befinner meg for den som måtte lure fortsatt på Phuket. Den største øya i Thailand. Viktigste turistmålet også sier reisehåndbøkene. Det kommer sånn omtrent fem millioner mennesker hit i året. Her kommer de kåte i flokk, flokk, flokk… Nei, det var vel å trekke det litt vel langt. Majoriteten av turister er som undertegnede mennesker som elsker sol og hav og varme, som bare koser seg og slapper av. Nyter de fantastiske stedene, all vennligheten og all den gode maten.  Likevel. Noen er her for å kjøpe sex. «Sånn er det bare i dette landet», sier medreisende fra de mer polare strøk på kloden. «Sånn er det bare» må være noe av det mest fatalistiske man kan si om forholdene disse jentene lever under. For må det være sånn at «det som bare er sånn» nærmest må regnes som naturlov?  En lov som har den virkningen at man toer sine hender og tenker ja det er sørgelig, stakkars dem, og ser en annen veg. Så får systemet som «bare er sånn» fortsette og fortsette.  Dette kvinneundertrykkende og mannsfordummende(noen menn… ikke alle takk og pris og heldigvis) systemet. Jeg tror fortsatt ikke på myten om den lykkelige unge hora, som smilende tar i mot store feite brander med både hengebuk og hengek…!

Sukk. Kjempesukk.  Hallo, finn på noe annet den som kan! Vi skriver 2012 snart. Jeg kan ikke for det, men jeg knurrer mens kloden fortsatt snurrer. Teksten kommer garantert til å fortsette etter siste punktum satt herfra. Spørsmålet er bare om det blir framlengs eller baklengs rett inn i…?

Ja, bare Gud vet hva.

Synnøve Sætrum

Sommervinden har bosted her i Kamala...

Her er bæres ingen slags bønner i bleike dager mot noen kald sno.

 Sommervinden har bodsted her i Kamala. Lettskyet himmel igjen, og uførepensjonisten kan sitte her i skyggen med sitt sodavann uten dårlig samvittighet for manglende strandliv. Jo jeg er veldig glad for at jeg er godt i gang med denne overvintringen i Thailand. Det er ikke så mange dager til jeg skal til Malaysia for å ordne nytt visum. 'Pakketuren' er kjøpt og betalt. Søndag kveld legger bussen avsted fra Karon, så det blir sikkert intense dager. Uansett så gleder jeg meg. Kanskje Malaysia også viser seg å være et alternativ for den som reiser på budsjett. Den som reiser får utforske saken.

Phuket, Thailand.  Foto: Synnøve Sætrum

I Kamala blir jeg til og med julaften. Så begynner trekket nordover. Inn i Siam-bukta først og så videre 'oppover' i landet. Planen er noen stopp i bukta, og så ta toget fra Bankok til Chiang Mai. Jeg ser ikke bort fra det kan bli noen stopp langs jernbanelinja også, men ingen ting er 'spikra' pr. i dag. Man har bare noen løselige tanker om det som skal komme videre på vegen.

Å'backpacke' med trillekoffert gir friheten til å ta en dag av gangen. Jeg liker det godt.

Noen ganger kan jeg bli litt satt ut og sliten av pruting på rom og løping opp og ned trapper.

 Likevel er det ikke værre enn at jeg står og går i det.

Gjestehusene befinner seg i mi prisgruppe, men de har ikke heis. Denslags fasiliteter hører hotellene til. På den andre siden spiller det ingen rolle.

 Hjertet, blodtrykket og diabetesen har godt av all mosjon det er å hente i ekstra bevegelse. Jeg leste et eller annet sted (uten at jeg vet om det er vitenskapelig korrekt) at franske kvinner ikke ble overvektige fordi mottoet var å gå så sant de kunne.

 Heller gå enn sitte, stå og kjøre.

Siden jeg ikke for mitt bare liv tør kjøre bil her er den stillesittende sysselen utelukket. Jeg går og går og går. Synes ikke jeg ser det så veldig noen steder ennå, men kanskje på sikt.

 Men, jeg kjenner det på beinmusklene, og massørene kommenterer at jeg har 'stein' i legger og lår.

Fikk himmelsk fotmassasje til aftens i går.

Man kan sove som en stein av mindre.

Det er uten tvil positiv utvikling på beinstykket. 

Måtte det flytte seg oppover.

Vel, det tar vel lenger tid.

Tyngdekrafa er gjenstridig rundt 'ribba' og buken...

Derfor er det på tide å reise seg opp og bort fra laptopen.

Sommervinden har som sagt bosted her i Kamala.

Assosiasjonen er fløyel når den treffer huden.

Hodet har fått sitt for noen timer, men kroppen er som kjent en del av det.

Egentlig veldig bra det ikke er mer ribbefett i vente.

Synnøve Sætrum

SÅNN GÅR DAGENE...

Kamala Beach... Foto: Synnøve Sætrum

Dagene fortsetter å flyte under den evig brennende sola, og jeg med dem.

Jeg sitter på Iris Kafe med datamaskinen og har lest morgennyhetene fra Norge. Ser det ikke blir smørkvotering og tenker at her jeg er er det 'fett nok'... Ingen problemer med julebaksten, siden jeg ikke gir meg i kast med sju slag denne advendtstida heller.

Viktig å holde tradisjonene i hevd. He he.

Smørkrisen merkes ikke her jeg blir traktert med akkurat det jeg måtte ønske meg her av hyggelige Hung og Da. Som alle thailandske damer er de blide og hyggelige og imøtekommende. Rundt beina mine leker skjønne Aylis på snart tre. Jo, her er det veldig godt å være menneske. Hun viser meg stadig sin hjemmelagede veps, og teddyjulenisse. Byr meg å kjøre trekkoppbilen og er i det hele tatt hjertelig til stede i verden. Hun skjønner ikke norsk, men hun skjønner smil og vennlig tonefall. 

Jeg har det i det hele tatt som øvelse i dette landet. Smile så mye jeg kan.

 Enda koseligere er det at jeg har fått gode livstegn fra arvingen, opphavet og sjelebroren. 

Slikt gjør dagen enda bedre. Jeg har skrevet svar, og 'reist litt hjem' i mitt indre.

Noen sier de fristiller seg fra alt heime når de er på reise.

 På sett og vis gjør jeg også det med tanke på trivialitetene.

Men, man kan ikke reise fra den man er. 

Det som er meg og mitt liv er først og fremst menneskene som finnes i det.

De er alltid med i mitt indre uansett om jeg befinner meg på den andre siden av kloden.

Menneskene i livet betyr tilhørigheten, samhørigheten,

 innholdet og de viktigste grunnene til at livet føles rikt og levelig. 

Kamala er en nydelig opplevelse som gjør livet mitt enda rikere.

 Som den ferske kokosnøtta jeg sitter her i skyggen og nyter.

Jeg hadde bare lest om denslags kulinariske nytelser, og forstod egentlig ikke hvordan den smaker. 

For det er ikke i nærheten av kokos-makroner eller tørket søt kokos som finnes i min verden der hjemme. Bare drikke den deilige ferske 'melka' og skrape ut det tynne ferske laget med kokos er et høydepunkt og et lite måltid i seg selv. Kamala Beach huser en del turister fra Skandinavia. Synes det er godt å høre norsk og svensk og dansk igjen jeg.

Russisk har vært gjennomgangmelodien på de andre stedene her på øya. Sier ikke mer om det...

Denne er beskyttet med lette skyer, og takk for det. I går var det over 30 grader og i varmeste laget selv for den som har vært her lenge. Likevel var her Lucia-tog, med deltaker fra Hånes. Jeg så ingen journalist fra Fædrelandsvennen, men har lest om det i nettavisen.

 Hyggelig tildragelse siden jeg er i Kamala akkurat nå jeg også.

Skyene trekker seg enda mer til. Det er vind. Kanskje det kommer regn.

Spiller ingen rolle. Her finnes ikke dårlig vær...

Sukk... sånn går nå dagene.

Synnøve Sætrum

GET RHYTHM

Solslikkende bakoverlente dager på Kamala Beach...

Ettermiddagsliv i Siam Guesthouse, Kamala.  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg er helt ordinær forutsigbar solslikkende turist nå om dagen. 'Laid back' på solstolen. Ren nytelse rett og slett. Vil du ha ro og fred og passe mye folk på akkurat passe stor strand er Kamala anbefalt uten et eneste forbehold. Pakk og dra. Ryk og reis... ;-) 

Jeg leser mye om budhisme for tiden, men har ennå ikke kommet opp med noen dypere forståelse. Gamle religioner krever sitt, og jeg må nok yte mitt om dypsindighetene skal ramme meg. Overflatestudier er akkurat det, og lenger er jeg ikke kommet. Har det for travelt med å svømme i grønt hav, smøre solfaktor pist og hist, og bare være menneske mens solen går sin gang... Har det så flott at jeg 'kan ikke annet enn klage'.... ;-)

Noen ganger er livet som ubestemmelige fettslingser i pølsa. Å kalle det godt ville være pent sagt overdrivelse. Man nesten brekker seg og kunne egentlig vært opplevelsen helt foruten. Men, andre ganger ligner livet kjernen, rosinen i pølsa. Det er det beste av det beste, og man ville ikke unnvært opplevelsen for noe. Med andre ord:

Hurra. Jeg sitter i ei myk deilig seng. Putene er gode mot ryggen. Tv-en sender mest asiatiske kanaler, men det gjør ikke noe. Her er doble dører som stenger eventuell støy utenfor ut, og ditto gardiner med tanke på sola. Jeg har ellers tenkt å sitte på verandaen og se sola stupe i havet. Her er skygge om morgenen og skygge om ettermiddagen. Mellom buskene ser jeg stadig badende mennesker i det grønnblåe havet. Slikt hører med til fasilitetene her på bruket. Gulvene er så reine at man kan spise av dem, og badet er av atskillig bedre standard enn det jeg har i heimen. Rett og slett det beste jeg har sett siden gudene må vite når. Her drikker jeg min egen kaffe til frokost og ettermiddag. Denne første morgenen i Kamala var det ei lise å riste brød og legge på smør, servelat og ost.  Kose seg utenfor. La tid være tid. Nydelig hadde jeg sovet, og ingenting hastet. Rimelig stille og rolig også.  Gå over vegen og runde et hjørne og så var jeg på stranda uten å måtte trave langs en veg som egentlig ikke passer for trøtte halvunge damer når man akkurat har gnidd søvnen ut av øynene. 

Utsikt fra solstolen min Kamala Beach mandag 12. desember 2011.  Foto: Synnøve Sætrum

Siam Guesthouse er en oase for den som har vært i Karon må vite. Her utgytes ikke et vondt ord om strand og vann borti de trakter. Ei heller noen klage over den suverene maten på restauranten rett over gata der vi bodde. Men: Skal du til Karon så finn deg ei roligere «lomme» å hvile ut i enn Karon Guesthouse. Der blir ingen ordentlig hvile om du ikke er nærmest stokk døv og bortimot blind. Hadde jeg kommet dit som intetanende forventningsfull pakketurist med mine skarve fjorten dager til disposisjon hadde jeg strigrått. Da jeg så kakerlakkene pile over gulvet i går kveld tenkte jeg ‘det var det jeg visste’. Rotter, skorpioner og annet observert (i den umiddelbare nærhet utenfor) skal jeg ikke utbrodere noe videre. I Karon Guesthouse lukter det for innestengt og gammelt der til at det kunne bli reint om de skrubba golvet aldri så mye. Madrassen i senga viste seg etter hvert å være redselsfull, for ikke å snakke om putene. Skrekk og atter skrekk og gru, og så den vanvittige støyen som aldri tok slutt. Festen og bilen sover ikke i Karon. For sikkerhets skyld har de ikke ordentlige vinduer i bygget… Så både eksos og støy forblir ikke ute.  Men, damene i resepsjonen er kjempehyggelige. Det skal de ha. Sitter der trofast hele døgnet, og er ikke sure og gretne likevel. Thailand lever stadig opp til smilet det kjennes for.

Nok om det. Nå sitter jeg altså i Kamala. Ei fredelig lita strand med tilhørende strandvei. Den bor jeg i. Her er nesten ikke trafikk, og jeg ser havet... Noen vil kalle den periferi og langtvekkistan, jeg sier det er mer etter mitt hjerte her. Stranda har form som en parentes her den ligger mellom de store. Sanden sliper huden under beina her også, og vannet er klart. Dessuten er strandpromenaden bilfri, så man kan være både svimete og trøtt uten å risikere noe som helst.  Når man leier med utsikt mot storhavet får man panoramavinduer på kjøpet. Så nå sitter jeg enda en gang denne mandagen og ser på havet og nyter dagslyset sammen med mitt første krus ettermiddags kaffe. Denne dagen har jeg bare vært solelskende turist. Lagt i skyggen når det har passet. Spasert stranda fram og tilbake to ganger, slik at man ikke blir for feit i fisken. Har slikt å gjøre. Jeg spiste nydelig spagetti med grønnsakssaus til lunsj. Det ble kalt bolognese, men var mye bedre. 20 kroner med vann. Det eneste jeg måtte ha å klage på er at jeg må ned trappa og inn på Iris kafe for å få koblet meg på internett. Vel, det er for mye elendighet og lidelse på kloden til å nedlate seg til den slags. Kafeen har utmerkede signaler, utmerket betjening og utmerket kokosnøtt. Den ligger for sikkerhets skyld i samme bygningen som jeg bor i. Trapper er godt for lårene har jeg latt meg fortelle. Hva lår ellers kan være brukanes til sånn rent utover at de sitter øverst på beina skal jeg ikke begi meg inn i noen støtende refleksjoner rundt.

Jeg har ellers sett et par merkverdige juletrær her etter vegene, men ellers er det ikke mye som minner om kulde og snø og ribbefett. Om her er «smørkrise» eller ikke er egentlig ett fett for den som ikke skal bake ei eneste julekake.

Ha en fortsatt utmerket mandag.  

Thailandsk 'juletre'... Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum