Heldige meg!
Noen ganger må man tenke seg om enda en gang, særlig når man slurver med det grunnleggende. Slikt som sikkerhetskopiering. Jeg har blitt fortalt at man må lagre ekstra, ellers kan mye arbeid bare forsvinne ut i det uendelige cyberspace. Så skulle altså vederfares forfatteren tidlig i går formiddag. Det har hun kun seg selv å takke. Hun slurvet med sikkerhetskopiene. Jeg tok meg en tur vekk fra hele skrivingen resten av gårsdagen. Jeg kunne tatt en songthaew til Patong, Kata eller Phuket men valgte bli i Karon. Det sies at Karon er godt sammenlignbart med Patong, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte. Har ikke vært der ennå. Patong skal visst være mye større. Her er egentlig stort nok synes jeg. Hotell, butikker og barer strekker seg over flere kilometer akkurat som stranda. Jo da. Selvfølgelig ser jeg menneskehandelen, prostitusjonen og annen elendighet midt i alt. Det sier ikke reisehåndboka noe særlig om, ennå alle vet det. Men, dømme jentene vil jeg ikke. Skal heller ikke gi meg i kast med et illsint innlegg hva kundene angår. Unødvendig å nevne at menneskesynet deres slett ikke passer med mitt, men jeg nevner det for ordens skyld slik at ikke noen tar meg til inntekt for det.
Heller sier ikke bøkene noe om den intense larmende trafikken som verken stopper dag eller natt om man bor nært hovedferdselsårene. Hadde jeg ikke visst litt om hva det vil si med slikt da jeg leide meg inn her ville jeg vært sinnssyk allerede. Men, jeg har bodd nederst i krysset i Østervegen i over to år og har litt øvelse. Skjønt jula skal jeg ikke feire her på herberget. Da skal jeg være et sted det finnes ro. Stresshodepinen er i ferd med å snike seg på meg enten jeg vil eller ikke. Det handler forresten ikke om akkurat det, det handler om støy hele døgnet. Og, er det stille for biler et stakket øyeblikk, så kan man ta seg faen på at alle øyas hunder er samla til et skikkelig slagsmål utenfor sånn i halv femtida om morgenen. Man snur seg rundt en kort halvtime og det er det før trafikkbrølet starter igjen.Heldige meg, som er fastboende et sted på kloden hvor det er helt stille om natta! Jeg kjenner et lite stikk av lengsel etter stillheten og kulda. Faktisk gjør jeg det akkurat nå.
Heldige meg!
Falt fort i andre tanker i det jeg møtte alle de smilende thaiene og svette turistene i det jeg runda hjørnet i går. Om enn det er støyende og i meste laget trafikk er det likevel noe besnærende ved hele atmosfæren. Turiststed ja, men så avgjort et asiatisk et. Tror det er overvekt av besøkende russere her, men det betyr jo også nord. Jeg blir rett som det er spurt om det er opprinnelsen min, hvilket jeg kan skjønne for vi er jo ikke helt ulike utenpå i alle fall. Dessuten: Hvem aner hvor hvem har vandret til og fra når alt kommer til alt? Vi er alle noen generasjoners innvandrere om vi begynner granske slekta litt nøye. Noen liker ikke denslags granskning, men det gjelder ikke meg. Kunne vært interessant å vite både det ene og andre og tredje og fjerde og femte og sjette... ;-)
Heldige meg!
Jeg har tid til å fintenke så mye jeg vil, på akkurat hva jeg vil. Slikt er luksus for travle nordboere, og enda mer for travle asiater. Beundrer dem til langt over ørene gjør jeg. Jobbe fra tidlig morgen til seine kvelden, for luselønn. Samtidig er de blide, vennlige, imøtekommende, smilende, varme, hjelpsomme og i det hele tatt helt suverent oppmerksomme på gjestene sine. Her forleden satt jeg meg bare vilkårlig ned på et sted. Soda og postkortskriving på programmet. Jeg har jo familie og venner, og det er snart jul der hjemme. Skal kortene komme fram må jeg få dem i veg nå. Det er kjempelangt til Danmark og Norge, og sikker på postgangen er jeg ikke. Jeg er veldig glad for å ha ordene i min penn, og kunne sende noen tanker til alle dem jeg ikke skal være sammen med dette året. Kommer til å savne alle den 24. Heldige meg som har noen å savne.
Uansett: Heldige meg som kunne sette meg ned på en restaurant for å skrive kort, men få flere timers samtale med Pan i stedet. Hardt arbeidende kvinne, like gammel som meg. Født i en by jeg ikke klarer si navnet på nær grensen til Kambodsja. Hun fortalte meg hun hadde jobbet på Phuket de siste 30 årene og snaut vært hjemme. Ingen barn. Skilt fra drikkende mann. Jeg fortalte noen overskrifter fra mitt liv, om datteren min, familien min og noen av vennene mine. Pan jobber 12-16 timer hver eneste dag. For det får hun 3400 bath i måneden. Det er ikke rare timelønna. Understatement! Det er sykt lite penger! Noen ganger er hun så trøtt at hun ikke orker kjøre de 20 minuttene det tar hjem. Da overnatter hun bare på jobb. ‘ I can see that you understand sister’.
Jo, jeg forstår samtidig som jeg ikke skjønner et plukk. Hvordan kan hun være så vennlig og imøtekommende? Hvordan kunne smile så ekte og vise livsglede med sånne rammer for hverdagen? Sett fra mitt ståsted har hun et liv jeg høyst sannsynlig ikke ville overlevd mange årene med. Hun er sterkt underbetalt og fattig. For henne er det ikke snakk om å la være arbeid om hun blir syk. Det er å stå på til hun stuper og ferdig med det. Igjen er jeg inne i takknemligheten for å være født der jeg er født. For Norge og for sikkerhetsnettene og velferdsordninger som hjelper når du blir syk. Vi kan være veldig stolte over systemet vårt. Samtidig tenker jeg på dette med at når noen får så lider andre. Det er nesten som en naturlov. Verdensordningen er utrolig skeiv. Det må snart gjøres noe! Gjøres mye! Men, ikke slik at de vanvittig rike bare kan fortsette å karre til seg enda mer, mens fattigdommen øker. Jeg leste de hadde oppjustert grensen for fattigdommen de høye herrer, og dermed blitt kvitt noen millioner. Det kan så være at jeg er dårlig i matematikk, men idiot er jeg ikke. Tror ikke fattige mennesker er det heller, de er bare fattige.
Pan har ikke penger nok, selv om hun jobber hardt. Hun trenger mer, og bønnfalt meg om å nevne henne for mine kjente hvis noen skulle trenge hjelp til matlaging og husarbeid. Hun trengte en ekstrajobb. Ikke vet jeg hvordan hun tenkte hun skulle få døgnet til å gå i hop med enda mer arbeid. Mennesket trenger jo hvile også… Hva vet jeg egentlig. Jeg kommer jo som sagt fra en helt annen klode og skjønner ikke det plukk av min ‘søster’ s ‘ livsbetingelser. Hva var og er hennes drømmer? Jeg vet egentlig bare hva mine egne drømmer består og har bestått i. Hva jeg betegner som lykke eller kjenner som utfordringer i stedet for problemer. Noen ganger har jeg muligheten til å ta en sjanse. Jeg kan gripe den eller gå forbi. Jeg er litt engstelig om endringer skjer alt for brått. Folk som har reist mer, og antakelig vet mer enn meg sier vi er grunnleggende like, og grunnleggende ulike vi menneskene. Kanskje svaret finnes et sted midt i mellom. Eller kanskje man må stille spørsmålet på en annen måte? For meg har det viktigste i livet alltid vært kjærligheten. Enten det har handlet om å elske og bli elsket, selv om det også gjør sårbar og hudløs. Når jeg tenker dypere etter undrer jeg over hva jeg egentlig skriver. Hva er jeg når jeg er sårbar, og når er jeg hudløs? Er det når jeg tar sjanser, eller når jeg forplikter meg? Eller sånn som nå når jeg bare har lagt ut på ei reise uten fasit? Jeg liker spørsmålene, selv om jeg ikke har svarene.
Jeg vet ikke helt hva Pan hørte eller ‘så’ i ordene mine, men jeg endte opp med telefonnummer, adresse og en stående invitasjon til å være gjest hos henne når som helst . Du trenger ikke bo på gjestehus eller hotell, sa hun. Da jeg gikk derfra la hun til at jeg ikke kjenner henne, men kanskje i morgen eller dagen etter. Kanskje møter jeg noen som kan gi henne ekstraarbeid. Det var hennes håp, som jeg er redd jeg ikke kan innfri. For Pan spilte det ingen rolle. Hun klemte meg og sa: ‘Don’t forget me, I will wait for you sister’. Heldige meg!
