Latskap og omgåelser av virkeligheten...

"Overraskende fra Tom Jones", skrive en nettandmelder. Ingen trusekasting! Jøss og jøss, tenker jeg, som aldri har fulgt med i den musikk-karrieren og neppe kommer til å gjøre det i framtiden. Jeg går glatt så langt som å kalle det knekkende likegyldig for undertegnede, men siden jeg ennå er i lesedyktig forfatning er det enkelte overskrifter jeg ikke kan unngå å få med meg. Det handler ikke om en viljesak. Bare at skrifttegn er meningsdannende.

Lese- og skrivedyktighet ja… Tillatter meg å komme med et par tre små apropos, eller refleksjoner eller hjertesukk i den sammenhengen. Jeg har i noen år søkt mulige vennskap, kjennskap, kjærester, partner, selskap, reisefølge, etc. etc. via nettsteder. Kjært barn har mange navn. Urutinerte nettfarere som undertegnede en gang var, har urealistiske forventninger til fenomenet. Til å begynne med syntes det meg som overveldende muligheter for ei singel dame i sin beste alder. Når en er av den typen som ikke kunne tenke seg å finne partneren hengende over bardisken eller sittende innerst i kroken på en brun pub.

Så mange hyggelige menn, tenkte jeg til å begynne med. Så mange muligheter.Jeg ilte til nettet sånn på kveldstid særlig, og det ble investert både krefter og tid i brevskriving. Det var ganske rart å legge ut en profil offentlig. En kontaktannonse med fjes. Så slik jeg er skrudd sammen forsøkte jeg jo å gjøre den litt tiltalende, og å være så ærlig som jeg kan på et sånt begrenset område. Det er jo et faktum at vi er mange ansikter i det ”markedet”, så det må til. På den andre siden har jeg skrevet brev hele livet, og liker den formen. Det gir fortsatt glede å utveksle tanker om mangt og mye på papir. Et godt brev i postkassen mellom all spam og annet snadder er rett og slett ei lise som kan gjøre dagen.
Til å begynne med var jeg så høflig at jeg svarte alle på en pen måte, enten det var tostavelser uten punktum og komma og stor bokstav og så videre. Alle mine kurs i lese- og skrivevansker hang over meg som en mørk sky, og i anstendighetens navn og så videre, tenkte jeg. Jeg har god oppdragelse og utdanning.

Nybegynner er dam heldigvis ikke så lenge. Realismen tar over med litt erfaring i epostboksen. Det skal mange heldige omstendigheter til for at noe skal klaffe uti nettdatingens verden. Like mye som å rase hvileløst rundt på byen til spott og spe. Som det skrivende og lesende mennesket jeg er., med utdanning av høgere art innenfor feltet kan jeg ikke unngå å gjøre meg noen tanker rundt det mennesker skriver om seg selv, eller til meg. Jeg begynte fort å undre meg over hvordan det kan være mulig å tro man skal få til en seriøs kommunikasjon med et fremmed menneske gjennom tostavelser, eller å sende telefonnummeret eller msn-adressen i andre beskjeden. Er det sms-språket som er i ferd med å overta? Eller er det utrolig mange menn utpreget plaget av dysleksi på disse kanalene(Ikke noe galt med å være rammet av det, misforstå meg rett, men det er ikke forbudt å anstrenge seg en liten smule likevel. Ikke noe galt i originalt ordforråd og syntaks om innholdet er i orden...)? Eller er det bare ren latskap? Hvis det er det siste, er det derfor nesten 50 prosent av den norske befolkningen er singel? Det nytter lite å ligge på ryggen å vente på å bli betjent, eller sitte i sofaen og lytte etter kimingen fra dørklokken. Køen av duknakkede blomsterbud uteblir. I alle fall på mi trapp. Ser ut til at jeg må gjøre min bit uansett hva det handler om her i livet.

Jeg er av den sorten nettfarer som viser ansikt, mitt ytre som det er i dag når jeg nærmer meg fem tiår. Det vil i likevel bli avslørt i det øyeblikket man møter noen, så hvorfor ikke være ærlig om det i utgangspunktet? Ikke for det at det ene ytre har mer status eller er bedre eller verre enn et annet. Men: Smaken er jo ulik, noen liker mora og andre dattera sånn er det bare, så jeg tenker at når noen skriver til meg kjenner de i alle fall ansiktet, og tenker sannsynligvis ikke:”Aldri i livet...
Det er jo trist om man skriver og skriver og så rammes av det totale sjokk i det øyeblikket realitetene kommer for en dag. Kommunikasjonen var god, trodde jeg, og så ble det tyst…
Så jeg svarer vanligvis ikke på henvendelser hvor det ikke finnes fotografi. Sjeldne unntak gjør jeg når det ligger et godt brev i postkassen, men spør raskt om et fotografi av den jeg kommuniserer med. Når jeg mer enn en gang har fått til svar noe i retningen av: ”Nei, du får ikke det for min erfaring er at i det jeg sender det hører jeg ikke mer fra dem”, men likevel mener vi skal fortsette skrivingen undrer jeg meg. Jeg leker jo ikke blindebukk heller. Det er mang tiår siden klassefestene med kyssing av den du støtte på i mørket. Var ikke det på barneskolen? I min verden blir det noe mer enn søkt over tildragelsen. Undertegnede viser fjes, den andre gjør det ikke. Hva er det da det handler om for den som sitter og kikker på meg, som jeg ikke får se? Trekker jeg den tankerekken videre dukker det opp saker og ting som gir meg et lite grøss eller to. Bare forsøk selv!

Jeg betrakter meg selv som voksen nå, og med såpass livserfaring at jeg vet det ytre tenner, men at det er det indre som teller i det lange løp. Skremmer mitt ytre noen i utgangspunktet så gjør det ikke så mye. Det finnes noen i verden ennå, som synes jeg er attraktiv, og det er ikke snakk om gerontofili. Sånn tror jeg det er for flere en meg.
Når jeg møter noen har det mer enn en gang hendt jeg ikke kjenner igjen mannen. Fotografiet viser seg å være en historisk utgave av ham. Sånn for ti femten år siden. Lenge før de digitale kamera og skannere var allment brukt. Eller mannen røyker som en dampmaskin, har langt framskreden kols, eller ønsker en skikkelig fest på en tilårskommen pub, og det sammen med meg. Jeg mistenker da vedkommende for bare å ha sett bildet, og egentlig ikke fått med seg en eneste av formuleringene i profilen min.
Det har slått meg at jeg er på date med en behersker av velformulerte standardfraser undertegnede har funnet tilforlatelige nok til møte på en kafé eller noe. Hundre i stil, men null i innhold.
Enda en grunn til å få møtt mennesker litt fort mener nå jeg da. Å skrive kan være en illusjon. Den som sitter ved tastaturet har makten, og den som behersker skrivekunsten mer enn andre. Sånn er det bare.
Jeg ønsker meg ekte ord fra et ekte menneske, men garantien for det finnes ikke i denne verdenen. Så en viss risikosport er det jo dette her. På den andre siden er det vel liten risiko å møte et menneske på nøytralt sted. Jeg velger tross alt å tenke at de fleste som er på disse nettsidene søker et menneske å ha det fint sammen med. Akkurat som undertegnede har gjort. Det hender noe positivt skjer.

Bare et aldri så lite undringspunkt til før jeg iler ut i virkelighetens verden og dens laden og gjøren. Jeg skal på middag og kino...
Men først og sist:Feighet. Er det spesielt mange feige menn på datenettstedene? Så skriver dam og skriver. Relativt omstendelig, men med litt varierende tidsbruk og lengde. Så avtaler man at man skal møte noen. Ja, da. Det blir levert telefonnummer så mennesket kan googles, og foreslått sted og tid. Dobbeltsjekket i sistnevnte tilfelle. Mannen møter ikke opp, og melder heller ikke avbud. Så sitter eller står man der og klør seg i knotten, og tenker det var enda en, ja hva er de for noe de der?

Eller det blir skikkelig tyst før det kommer så langt. Ikke et kløyva ord. Merkelig fenomen, og jeg har latt meg fortelle mer enn ti ganger om den typen tildragelser. Lurer igjen på hva disse typene egentlig driver med hva fotografiet og brevene mine angår, men orker ikke trekke den tankerekken for langt heller. Grøssingen kunne gå over i direkte frostskader, så jeg tilskriver det en eller annen type feighet jeg ikke skjønner filla av. Islenderen fortsetter jeg å holde tett til kroppen. Det er visst det beste.

I rettferdighetens navn får jeg tilføye til slutt, at det også er kommet noen fine hendelser og menn ut av den høystakken jeg snakker om.
Sjelefrenden fant meg der. Jeg har da møtt et og annet menneske i årevis, og jeg har fått flere mannlige gode venner. Det kimser jeg ikke av i det hele tatt. Alt som beriker livet, beriker livet. Gode erfaringer er bare gode erfaringer. Rekylen blir aldri dårlig.
Sivilstatusen er fortsatt den samme, singelboer er jeg, men jeg er i det minste mer undrene uti nettmøtestedenes verden...

Konklusjonen i dag må være: Latskap og omgåelser av virkeligheten har aldri fått trusene til å sitte løst, om det er det som er hensikten med over for nevnte underlige atferd!

Synnøve Sætrum

Det handler om å seile...

Foto: Synnøve Sætrum

”I am sailing”, synger Rod på radioen. Godt å høre den, lukke øynene og ta en liten indre seiltur til fordums tider og mennesker. Skjønne bilder og brusende blod, og ja jeg kunne legge ut, men noen ting er jo bare mitt. Gode minner er gode minner, og kan aldri bli noe annet. Jeg er glad jeg har dem, og de gamle melodiene. Musikken framkaller indre filmer og historier på en måte som ikke noe annet kan…

Jeg tok en indre kikk framover også. I denne uken kommer de store seilskipene til Kristiansand. Jeg har da vitterlig tenkt meg av gårde både for å se dem, og kanskje få muligheten til å drømme en drøm om livet på de sju hav til lyden av en av de mange gratiskonsertene som skal forefinnes. Yr.no lover fortsatt gode rammer, så hva kan gå galt da?
Yr.no er jo like ”sikkert” som at sommeren varer og varer nesten hvert eneste år etter en lang vinter.

Med andre ord: Det er morgen, og reiseradioen står og spiller. Den sikre tidsbestemmelsen her i gården. Armbåndsuret er ikke lenger en integrert del av min verden. Tok det av meg for noen år siden, og det kommer ikke på for særlig lang tid av gangen. Blir for varmt rundt armen, og hva skal jeg nå med det egentlig?
Tiden går jo ikke… Den kommer!
Sommeren varer og varer i 2010. Til midt uti november er min spådom…
Jeg tar i alle fall i mot skikkelig kompensasjon for å bo i skyggenes dal om vinteren med stor takk. Jeg har nesten alle morgener siden i slutten av april kunnet åpne døra og gå rett ut. Det er det ikke alle som har kunnet rundt omkring har jeg latt meg fortelle. Jeg klager ikke…

Jeg har hatt trivelige besøk utenfor på den lille verandaen også, og jeg har ikke hørt et skeivt ord. Noen kommer til og med tilbake. Om enn plattingen burde vært olja, og det skulle vært skruer i stedet for spiker. Hammer har jeg, men den er ikke utslitt denne sommeren. Vel, sånn er det når det er når fru singlesen regjerer. Jeg snakker stadig til henne om at i ”morgon i morgon”, men kan det nytte? Mann har hun ikke fått seg denne vinteren heller. Kan det være på grunn av forefalt arbeid av praktisk art?  Oi, der trakk jeg det visst noe langt. Det var ikke det denne drøsen skulle handle om...

Sommer og seilturer derimot... Så: Klimaet er utvilsomt et av de beste argumentene for å bli boende i denne delen av landet. Vi er mange med mer nordlig bakgrunn som tenker sånn.
Særlig annerledes enn sørlendingen føler jeg meg ikke, men jeg tenker noen ganger på fjell og fjord, og reinere og (unnskyld sørlendinger) mye mye vakrere natur. Akkurat det nytter det ikke å diskutere. Nord er best for øyet. Nord er i det hele tatt best. En smule åpnere og mer direkte mennesker er innimellom et lite savn. Men, jeg blir i det blide sør. For her kommer sommeren alltid tilbake. ”Singlesen”er andre generasjons innflytter. Integrert!

Det er bare å seile ut i enda en solskinnsdag.
Hva betyr vel sivilstatusen?
Det handler om å seile!

(Synnøve Sætrum)

Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot.

(Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke liker skuespill og teater i nære relasjoner. Så jeg øver meg på å være så ærlig jeg kan, og så modig jeg kan. For det er to sider av samme sak. Det kan være skummelt å si ting som det er. Kan koste. Jeg mener ikke at man skal høvle over andre mennesker for enhver pris. Buse i vei med det som kan såre og ødelegge mer enn det gavner. Men, reglerett løgn som svar på direkte spørsmål som blir stilt meg, forsøker jeg å holde meg fra. Selv om jeg kan komme i den situasjonen at jeg blir nødt til å forsvare meg. Eller si noe som jeg synes er ubehagelig eller flaut. Det er fordi jeg synes det er noe i munnhellet om at vennskap som ikke tåler at alt blir sagt holder ikke i avgjørende øyeblikk.
Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot. De vokser ikke på trær. De er en gave jeg har stor respekt for.

Selv om det kan være skummelt, eller til og med gjøre litt vondt. Ikke minst for meg selv, så får jeg gjøre så godt jeg kan og stå i det.
Det er så mye her uti tilværelsen som er utfordrende i nærkontakt med andre mennesker. Alt er jo ikke en dans på roser, og heller ikke det motsatte. En dans på nevroser mener jeg da.
Tabbekvoter har vi heldigvis, og det er menneskelig å feile.

Enda mer menneskelig er det når man øver seg på å gjøre det enda bedre neste gang.

Synnøve Sætrum

Molivos - og gjensyn med Lesbos!!!

(Molivos. Foto: Synnøve Sætrum)

Det ble 16 deilige hele dager på øya for harmoni og drømmer. Stedet der Sapfo vandret rundt vet dere. Jeg har nevnt det i et reisebrev tilbake i tid. Fra fjorårets ekspedisjoner.
Helt klart at jeg ville tilbake. Scala Eressos gav mersmak med stor M. Lillesøster og jeg bestilte to uker i Molivos mens kulda sprengte som verst. Å reise med ei søster som i tillegg er bestevenninne i verden, er et veldig bra utgangspunkt for en vellykket ferie. Ei gresk øy også. Så jeg gledet meg mengder til denne turen. Det er helt greit for meg å reise alene på tur, men det er enda bedre å dele gode opplevelser med ukomplisert reisefølge.

Lesbos er pent sagt et godt valg. Øya er frodig og grønn og vakker, med fjell og daler både i syd, nord og vest. Vi kunne valgt rene badebyer, eller en pittoresk liten fjellby helt renset for turister. Vi hadde leid bil i ei uke og så mange steder av Hellas tredje største øy. Antissa, Eressos, Scala Eressos, Kalloni, Filia, Skoutaros, Petra, Skala Sikiminas, Efanthou, Anaxos, Stipsi, Mytilini, Pyrgi, og Plomari fikk vi sett godt på kjøreturene.
Antissa ligger høyt til fjells, og bare skinner mot de sølvgrønne olivenlundene. Eressos likeså. Stedene ”skriker” etter å bli fotografert. Men, igjen, så vet jeg at mitt kamera ikke helt holder for å få fanget lys, kontraster og andre nyanser. Den som hadde vunnet i Lotto…

Scala Eressos er et av de fredeligste små steder på jord. Verdt å være i ukevis for den som bare søker fred og ro, ei strand å være naken på, og ikke annet å ta seg til enn spising og snakking på kveldstid. Det har jeg jo også gjort, så jeg måtte ta et gjensyn, og samtidig få vist det til lillesøster. Hun syntes det var vakkert.

(Kunst i Scala Eressos. Foto: Marit Sætrum)

Kalloni er ei åpen og vakker bukt. Der finnes flamingo også. Stranda i Scala Kalloni er langgrunn og nydelig. Ikke så mange senger sammenlignet med andre steder, men nok til å betrakte den som ei av de litt mer livlige vi besøkte. Mer ungdom der enn ellers. Mye flott ballspill å se på. De makter mer av det, de som er sånn nesten tre tiår yngre enn undertegnede. Jeg ble liggende å lese Sara Gruen’ ”Vann til elefantene”, mens jeg fikk servert kjørlig drikke. Det er godt å kunne velge aktivitetsnivå. Tavernaene har super mat. Dionysos het stedet vi valgte. Vi spiste noen grønnsakfrikadeller som jeg skulle ønske jeg hadde oppskrift på, og en ovnsbakt sak med pasta jeg vil huske. Det lille torget er bare en skjønn idyll. Små greske båter langs moloen er herlig krydder.

(Panorama over Kallonibukta. Foto: Synnøve Sætrum)

Filia er et kapittel for seg når man snirkler seg dit på veien over høydene, og Skoutaros likeså. De smale veiene er ingen ting for skvetne billister. Vi ”listet” oss gjennom dem, med kulerunde oppsperrede øyne. Mobil tur tvers gjennom små torgtavernaene har jeg bare sett fra stolen før, ikke vært billisten. Så har man opplevd det også. De gamle grekerne bare smilte og vinket.

Skala Sikiminas med nærliggende fantastiske steinstrender og det klareste vann i fløyel jeg både har sett og badet i var verd kronglinga på meget svingete veier. Det var brennhett den dagen. Tordenværet og regnet kom dagen etter. Men, rent objektivt sett var det utrolig. Den greske salaten vi fikk der er den beste jeg har spist, og for ikke å snakke om steinovnsbrødet som kom rett fra ovnen. Vi skulle kjøpt med i lader. Latterlig billig var det også.

(Klar for inntak av turens beste brød og greske salat. Foto: Synnøve Sætrum)

Efanthou med sine varme kilder er verd opplevelsen, og det er ikke noe skitt i havet der heller. I Stipsi finnes ikke en eneste turist. Der var det vi og gubbene på tavernaen. Greske blide gentlemen som vartet oss opp etter alle kunstens regler. Vi var heldige å være der rett i etterkant av siestaens slutt klokka seks, og fikk sett på trafikken og menneskenes gjøren og laden. Shopping er avleggs, og det har de skjønt der. Den skjønne naturen er gratis, og veldig egnet til sanselig konsum. Jeg tok for meg så mye jeg kunne greie. Slikt er ikke vanskelig å bevare for sitt indre øye.

(Klar for morgenbad i fløyelsvann. Foto: Marit Sætrum)

I Mytilini, som er hovedstaden kan man derimot shoppe til krampa tar en om en orker. Særlig i bikinimarkedet. De butikkene lå tett. Siesta tar de der også. To lukkes alt, og det åpner ikke igjen før etter seks. Fint det finnes et havneområde for den som er sulten eller tørst eller begge deler. En rolig side langt fra fergeterminaler og trafikk. En skikkelig støyet del vis a vis, hvor en kan betrakte alle som forflytter seg pr. bil og båt samtidig som en drikker en latte eller noe annet internasjonalt. Kafeene ligger tett. Stranden ligger tett inntil sentrum, og du kan bade i krystallklart vann rett fra kaia. Det finnes badestiger ved frihetsstatuen. Så byen har det den trenger for den som vil ha fart og fres.

Petra har deilige strender, og fine tavernaer hører til. Den ligger nært Molivos og det går badebusser dit hele dagen. Kirken på klippen er landemerke og severdighet. Nydelig opplevelse. Det finnes mange gode spisesteder der, og menneskene er som ellers på øya bare vennlige.
I Petra slo det meg med ganske stor tyngde at jeg har mye å huske derfra. Mange bilder for mitt indre. Stedet er inntagende for øyet. Stranden er flott. Solsengene gratis. Tavernaer er det nok av. Vi hadde makrell der. Tilberedt på gresk vis som sørlendingene bare kan se langt etter. Ei lise for ganen. Det var så et jippi og ja bare boblet opp i munnen i det man tok den første biten. Jeg er vanligvis ikke av dem som løper rundt med armene ei været og roper om at ”makrælen e kommen”, bare så det er nevnt… Grekeren som serverte oss dette fikk velfortjente ovasjoner.
Lenger oppi byen fikk vi servert feriens høydepunkt hva lammeskank angår. Gjestfrie grekere inviterte oss etter hvert med til fjellbyer med virkelig tradisjonell mat. Turistfritt og autentisk.

(Plomari. Foto: Synnøve Sætrum)

Plomari er ei perle jeg ikke ville unnvært besøket i.

(Plomari. Ved et torg. Foto: Synnøve Sætrum)

Base i Molivos var likevel det beste valget vi kunne gjort. Den lille byen står på lista for det verden arver. Uproblematisk å fatte hvorfor. Det var helt spesielt. Etter hvert ble jeg mektig forelsket. Stedet med stor S, og så avgjort for harmoni og gode drømmer. Man kan ikke forandre på noe der. Alt skal holdes i den stilen som er og har vært. Til og med fargene på vinduslemmer og dører. Estetikken inntakt hele vegen. Fantastisk!

(Litt av stranda i Molivos sett gjennom fikenblader. Foto: Synnøve Sætrum)

Den lille steinstranda holder hordene av turister unna, sammen med at øya som sådan ikke er avhengig av den. Helt greit for meg, jeg takler da slikt godt med et par badesko. Sand i trusa er slett ikke et ”must” som mål på en vellykket ferie. Olivenolje og Ouzo produseres i rikt monn på holmen. Akkurat i Molivos var det litt turister, men ikke noe som sjenerte meg. (Jeg vet hva jeg snakker om som har vært så mange ganger i Rhodos by. Der er det maaaange, og enda liker jeg det også. Det må ha noe med arven som finnes der også. Men det var ikke det jeg skulle skrive om. Det var Lesbos, og i sær Molivos.) Selvsagt finnes det noen ting å handle i Molivos, men det er slett ikke så mye. De har behersket seg. Spisestedene er det flere av. Havna kan anbefales særlig. Der er det mange gode fiskerestauranter. ”Sea Horse” ble en gjenganger.

Hver gang vi kom tilbake til byen etter en utflukt til et annet sted på øya syntes jeg fortsatt vi hadde valgt det skjønneste stedet.
Den lille byen som liksom henger oppover skråninga mot borgen er full av sjel. Vidunderlig håndverk i mur. Terrakotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått. Byen kler det. Gir harmoni i byen hvor lærerinnen med de gyllne øynene valgte å begå selvmord av hjertesorg over ulykkelig kjærlighet 80 år gammel. Det kan hende jeg bare er en håpløs romantiker, men jeg tror det er mulig. Kjærlighetens kraft er ufattelig. Den bare er ulykkelig eller lykkelig. Fullbyrdet eller på avstand er to sider av samme sak. Ikke mindre, ikke mer verd.
Agape og meg.
Der og da.
Her og nå.

Efaristå!
Det tenkte jeg mye på mens jeg satt ett eller annet sted og betraktet palmebladenes bevegelser i vinden, og ungdommer spille ball i vannet. Havna i Molivos blinket stadig bakenfor i sollyset. Greske rolige sanger på høytalerne i disse strandtavernaene. Ord jeg ikke forstår mye av, men de når meg alltid som en universell kunnskap jeg bare har. Tonene rører noe i meg som jeg lukker øynene og er i når det blir vintermørke og
- 17. .

Vandringer i kveldsmørke smågater likeså. Kafeene med utsikt over byen, stranda og kalderaen er der til så mange besøk en kan klare å få presset inn. Jeg ble lykkeligere og lykkeligere jo mer jeg så. Fornøyd, men ikke mett. Kunne ikke se meg mett.
Jeg kan ikke fullt ut skrive fargen på disen og havet. Eller sola mellom palmebladene, hvordan Meltemi føles på huden, men når jeg lukker øynene kjenner jeg det. Indre rikdom i stort mon. Mange timer i sola var utelukket for en nordboer som meg, så jeg holdt meg i skyggene. Molivos har mange fine steder for det gode liv. Jeg fant ei fantastisk rose å hvile blikket på. Jeg ser det internasjonale blå flagget vaie over den lille steinstranda i Molivos. Petunia som ei godt voksen busk sitter på netthinna.
Alltid kjørte en scooter vekk utenfor, mens en kjekk ung gresk gud spylte steingolvet. Et sted var damen som satt noen bord bortenfor veldig tynn og hvit. Hun hadde et blått tykt skjerf rundt halsen, og leste. Førti varme grader under der, og jeg tenkte på om hun var syk, eller i alle fall engelsk. Siste reis kanskje? Vel, det er vi da alle på slo det meg. Dagen i dag og evig nå er det universelle ved å være menneske.

Kirkene i Molivos har ikke samme framskutte plassene som for eksempel i Kykladene. Men, religionen er der også. Kuplene og korsene glir mer inn i resten av arkitekturen, og klokketårnet er plassert ved siden av hovedbygningen.
Selvsagt vet jeg ingenting om hvordan Molivos tar seg ut for den som bor der hele året. Når kafeene stenger, og havet bryter ubarmhjertig mot moloen i den lille havna. Men, å sitte der i ly for sola det kan jeg si noe om. Da hører jeg Egeerhavet rulle mot steinene på stranda. Linjen der det brytes er helt tydelig, og melodien som spilles der har jeg hørt utallige ganger. Og, jeg reiser og reiser i det i mitt indre. Siden jeg har fått oppleve det kan jeg minnes vindenes kjærtegn på kroppen min, og solens brann mot ansiktet. Havet av salt fløyel sitter i porene, og det finner alltid veiene mellom hårstråene på hodet mitt. Det vet jeg noe om, det kan jeg minnes like mye som en kopp filterkaffe servert på hvit og rødrutete duk.

Jeg vet også noe om at store deler av Lesbos er grønn og frodig og rik. Hvordan det er å kjøre i steikende varme på svingete fjellveier har jeg prøvd. Men, jeg har null erfaringer med å leve på søppelhaugen utenfor Mytilini. Noen gjør også det. Jeg har sett det med egne øyne, siden vi kom til å kjøre gal vei på en av turene. Slum som jeg bare har sett i Egypt tidligere. Ser man veldig godt etter ser man noen skur mellom trærne i Molivos , men om noen lever der vet jeg ikke.
Kanskje jeg har sett dette andre steder i verden eller Hellas, uten virkelig å se. Jeg vet ikke. Og, hvordan det er å ha en slik tilværelse vet jeg i alle fall ikke. Jeg kan forsøke å snu situasjonen opp ned og se på meg fra det ståstedet. Ei velfødd dame som spankulerer mot stranda under stråhatten, eller trykker på gasspedalen i leiebilen. Hva hadde jeg tenkt om jeg stod der og plukket søppel? Hva hadde jeg følt?
I Norge er ikke jeg av de rikeste. Det vet jeg noe om. Jeg spinker og sparer gjennom vinteren sånn at jeg kan reise på tur til syden et par ganger i året. Slikt kan ikke all verdens fattige.
Jeg vet noe om å bli en smule ”nedbrutt” og å ”falle gjennom” ut fra et rent økonomisk perspektiv. Sammenligner jeg meg med jevnaldrende her på berget kan jeg fort havne i ei grøft jeg ikke vil være i. Heldigvis er jeg sånn skrudd sammen at jeg finner det mest fornuftig å sammenligne meg med meg..:-)
Å skule til de rike her i :Overflodssamfunnet Norge, materialismens høyborg. Oljenasjonen og så videre.., kan man bli en smule matt av. I alle fall når man tenker som undertegnede. For meg synes det som om gapet mellom de som har, og de som strever bare vokser også her. Selv om det ennå ikke blir fokusert tilstrekkelig på det...
Sosialdemokrati har vi heldigvis, og opparbeidede trygderettigheter om vi blir syke. Yrkesaktive år gjør at man har et nett å falle i når noe uventet hender. Det må vi fortsette å ha her i Norge. Noe vi kan være stolte av som samfunnssystem. Medmenneskelighet. Solidaritet. Alt det tidligere tiders fattige har kjempet fram. Ingen selvfølge noen steder, men her har vi det. Vi har fortsatt så mange statspenger at det ikke er noen grunn til å oppgi det.
Man skal velge sine foreldre med omhu heter det, og akkurat det har jeg visst gjort. Takk for det!

Likevel: Fattigdom er et relativt begrep!
Jeg vet heldigvis ikke noe om å være henvist til avfallshaugene for å sortere skrellingene fra de rikes bord. Måtte finne noe der for å overleve av, og for å sette opp skuret med. Det elendigste lille skuret av alle. Leve sitt liv der, alle sine dager kanskje. Noen kan ikke velge. Mennesket er ikke alltid sin egen lykkes smed. Ikke i ubarmhjertige økonomiske systemer. Det vet jeg også noe om.

Jeg vet heller ingenting om hvordan det er å sitte foran pappa på motorsykkelen og suse av gårde i morgensola. Jeg har bare sett det utallige ganger i grekenland. Men, jeg er helt overbevist om at smårollingene har det trygt og godt og er små prinser og prinsesser uti tilværelsen sin. I Norge ville vi fått hastevedtak i det lokale barnevernet, med øyeblikkelig overtakelse av barnet. ”Omsorgsvikt av grov karakter” ut fra tanken om å sette liv og helse på spill. Meget er forskjellig og ikke bare utenpå. Men, jeg kommer ikke i nærheten av tanken om at grekere er skjødesløse hunder som har til hensikt å sende unger eller resten av familien på hodet i røysa rundt neste sving. Jeg er derimot overbevist om at de, som oss, elsker sine barn som de kjæreste gaver i livet. De har bare ei litt rolig holdning til livet i trafikken. Litt mindre krisemaksimering kanskje. Akkurat på Lesbos er ikke trafikken så enorm. Det erfarte vi godt ei uke i bil. Relativt ufarlig er det å kjøre der. Antakelig som i Norge på 60- og 70-tallet. Jeg kan huske jeg likte å ligge på hattehylla bak i den gamle PV-en. Der nede ser hunder og barn ut til å trives utmerket i vinden på små lasteplan.
En gresk venn har ellers fortalt meg at det er forbudt også der å kjøre uten hjelm på tohjulingen, men ”Who care’s”?
Det kan bli mer balluba om man kaster papir i toalettet.

Balluba av ”Frutopia” på Sea Horse blir det ikke. Kiwi, youghurtis, mangosorbet, vannmelon og store søte kirsebær på toppen. Bedre enn det høre ut. Bare nytelse i skyggen og de gode stolene. De små greske båtene ligger som smykker langs kaia, og havet er krystallklart. Små og stor fisk hopper nesten opp på bordet. Det er ikke til å tro. Du sitter mitt i plommen og nynner: "...you are a moviestar!"

(Fruktopia på Sea Horse. Foto: Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum

"Livet er herlig og osten er rund"...

(Bare et lite billedlig apropos: Storfangsten..... eller? Foto: Hege Sætrum)

Servilitet, bukking og skraping er ikke noe for meg. Jeg beklager å måtte si det, men sånn er det. Jeg er temmelig sikker på jeg har lest det mer enn et sted her i verden også, så det må være atskillig flere enn meg som har tenkt den tanken. Ulike grunner har vi vel alle, men konklusjonen er den samme ser det ut til. Eller refleksjonen. Eller erkjennelsen. Kjært barn kan ha mange navn. Eller kjært og kjært?

Heller er det ikke noe for meg å leve mitt liv på nettet. Det har slått meg mens jeg har vært på ferie nå, og hatt seksten herlige dager helt internettfritt. Tror det er gått ei god stund siden sist jeg kan skryte på meg det. Skjønt skryte skal man jo ikke trenge.Det er flott å kunne legge ut selvprodusert tekst, og underskrive med fullt navn. Det er en del av ytringsfriheten, og jeg får utløp for det som finnes av kreative årer. Kjempeglad blir jeg for kommentarer fra lesere rundt omkring. Om det jeg skriver ikke engasjerer de enorme massene, så er det i alle fall tekst jeg kan stå inne for, og jeg skriver under med navnet mitt. Ingen alias.

Likevel: Jeg bare konstaterer, for egen del, at det blir litt mye innimellom. Mer enn jeg liker, og her for et stykke tid tilbake fikk jeg noen kommentarer inn på chatten på Facebook som fikk meg til å undre meg skikkelig over hva enkelte kan få seg til ... Jeg skvatt en smule fordi man får servert "flekkfri" fasade fra den kanten. Dokumentert i kav og søkk i boka med fjes. Det er til tider så svulstig at det kan synes som  livet ikke er levd på ordentlig om man ikke har dokumentert det med store bokstaver og sukk i ruten for de "dype tankene"… ???
Jeg har gått i fella sjøl mer enn en gang, og gremmes. Det er menneskelig å feile, og jeg har gjort det. Faren er til stede for å gjøre det igjen også. Men, jeg kan øve meg i å bruke hodet, og tenke på at dette er et mektig medium som i mange tilfeller tar sine egne veier, mens ”livet er herlig og osten er rund”. Eller var det fotballen? Påvirkning fra VM kanskje som gjorde at jeg fikk dette sleivsparket fra et ellers så strikt og stilig "sted"... Jeg fikk meg en rett venstre under beltestedet i et ordelag som ikke har noe med verken flekkfrihet eller medmenneskelighet eller noe annet å gjøre. Vel, vel jeg svarte ikke i samme stilen, og kommer ikke til å gjøre det heller. Ikke kommer jeg til å referere ordrett, for sånne usakligheter vil jeg ikke ha fra mitt tastatur. Jeg driver ikke med regelrett sjikane, og uttalelser som sikkert kunne bli prøvet som injurier om man gadd ta rundene med det.Enkelte ting har jeg ikke energi til. Det gidder jeg ikke, men alt er kopiert og lagret sånn for sikkerhets skyld. Jeg kan jo ikke være helt sikker på at det ikke skrives inn mer søppel... Ytringsfrihet sier kanskje noen? Det skal vi ha sier jeg, og det er en menneskerettighet.
Nei, det er ikke det det er snakk om her. Det er snakk om regelrett ...bing, i tillegg til at det minner sterkt om feighet og andre grumsete greier.

Jeg understreker atter en gang : Selv om dette er cyberspace så skal man vokte sine ord, og i det minste utvise bitte litt kritisk sans i forhold til hva man slenger utav seg.
Man skal også være klar over at en profil og et navn kanskje ikke er det den tilsynelatende er, eller gir seg ut for å være. Det hender det sitter en helt annen person og spyr ut hva som helst alias xxx. Ting er ikke alltid som de ser ut som.
Jo da, jeg er klar over det vanlig å bruke pseudonymer i noen tilfeller. Bare ikke snakk om det her. Det er sikkert morsom ”sport” for noen, å late som den er en annen person og legge det ut offentlig, men jeg stiller meg undrende til det hele. Det er en del som knirker kraftig.
Jeg lærte i alle fall tidlig at det er forbudt å åpne andres brev, eller gi seg ut for å være en annen både skriftlig og på annet vis. Svindel kan man faktisk få fengselsstraff for. Det er jo ordet for den slags virksomhet.
Som sagt kler jeg servilitet, bukking og skraping veldig dårlig.Liker ikke å bli utsatt for løgn.Under lavmål er nå en gang under lavmål. Derimot har det aldri vært noen forbud mot å bruke hodet.Jeg er takknemlig for å ha et sted jeg kan ytre akkurat det, og at jeg enda har en smule kritisk sans i behold. Elementær lærdom oppsummert i spørsmålet: Hvem sier hva til hvem hvor hvordan og hvorfor?

Videre utbrodering avstår jeg fra , men tenker på teksten som sier her er så underlig.
Hvilket det også er.


Synnøve Sætrum

Scala Eressos, Lesbos juli 2010. Bare noen små dager siden, så jeg har et reisebrev eller to å skrive. Men, i kveld er det å sove i kjørlig rom og egen seng. Minijetleg å pleie.

Jeg skal kose meg og drømme godt.

Natta!

Synnøve Sætrum

Øyet som ser

(Foto: Synnøve Sætrum)

Sommersolskinn mot regnvått gress. Liljene mine blomstrer nesten, og det lukter sånn det bare kan om sommeren. Deilig. For meg som ikke er allergisk. Den som plages i denne tiden ser det nødvendigvis ikke sånn, og det er forståelig. Jeg er allergisk mot mygg, og vet hva det fører til av besvær når jeg blir stukket. Ei rød frisk rose er et syn for guder, den er vakker, men den kan også stikke. Noen ser solen ”løfter sin trompet mot munnen”, andre klager over steika rett i øynene når de er ute og kjører. Forbanner og sverter de tre manglende cm solskjerm...
Jo det kommer an på hvem som eier perspektivet.
Øyet som ser, eller øret som hører.
Noen sier man hører det man vil høre, og ser det man vil se.
Sånn rent umiddelbart virker det jo sant.
Vanskelighetene med objektiviteten som begrep og innfallsvinkel er det skrevet metervis om, uten at det har gjort den enklere.Hadde jeg ikke vært et subjekt hadde antakelig verden sett bedre ut noen ganger. Som jeg ser det.
Jeg forstår fullt ut at andre synes det jeg ser som godt ikke er det i det hele tatt.Vi er forskjellige og takk for det, og det er heldigvis ikke sånn at vi må like alle de samme tingene og menneskene. Det hadde vært i meste laget å forlange av vanlige dødelige. Så jeg blir antakelig sittende her på trammen, og se verden gjennom mitt paradigme ei stund til.
Sommer er den beste tida for meg, og det farges oppfatningene mine av. På den andre siden har jeg jo ikke noe i mot å forsøke se den andre oppfatninger enn mine fra et saklig perspektiv. Det behøver ikke bety at jeg snur trill rundt på dem, men jeg har levd for lenge i livet til drive med krig og regelrett skitkasting.De ytterst sjeldne gangene jeg blir utsatt for sånt blir jeg bare vantro og lei meg.Maktesløs.Da tenker jeg det ei god venninne en gang sa: "Slike mennesker må man bare holde seg unna!" Det kan føles litt ekkelt akkurat når man tar skrittet vekk, men det er noe vettugt i det for meg.For livet er for kort til inntriger og lignende uhumskheter. Det er for dumt når voksne mennesker nedlater seg til det nivået, og det er for smålig.
Absolutt ikke noe jeg trenger, og ei heller noe jeg vil utsette andre for. Det er menneskelig å feile, og en greier ikke alltid leve opp til idealene, det forstår jeg også.. Så jeg øver meg på: Å ALLTID tenke meg om... og for meg er livet for dyrebart til å drive med skittenheter og sånt. Skulle jeg komme i skade for å si noe andre mennesker oppfatter som sårende får jeg si meg lei for det. Det er ikke meningen.  Jeg liker framsnakking!!!

Dagen i dag begynte veldig godt, den kan jo ikke annet når det er sommer og jeg er i feriemodus. Åpne døra, trekke kaffe og sette seg med den mens jeg hører nyheter og reiseradio. Satt der og kjente på at jeg hadde det godt, og at dagen som gikk også hadde vært det. Den hadde jeg sammen med ei kjær venninne, og familien. Den lille nye hunden fikk jeg også hatt på fanget ei lita stund. Det er godt med gode venner, og jeg meddelte meg om det elektronisk.Elektronikk kan være veldig hyggelig. Det kunne ikke falle meg inn å tenke at det jeg mener godt, skriver i glede om kan bli oppfattet som det stikk motsatte. Jeg blir i alle fall veldig glad når det ligger ei god melding fra en god venn på boksen.
Det som er ment godt kan aldri være annet enn ment godt. Når motivet er rent må det bli bra til slutt. Selv om øynene som ser er ulike.
Deri kan det ligge mange muligheter til misforståelser, og noen ganger noen tunge utfordringer.
Men, som sagt ligger der aldri noen grunn til sjikane, eller krig, eller smålighet.
Som jeg ser det, og akkurat nå er det mine øyne jeg bruker. Det er jeg som eier perspektivet, og ytrer det.

Ha en nydelig sommerdag med eller uten "to pilsnere i en snor etter en båt"...
Livet er enkelt og lett når det er sommer.
Bare å nyte i veg det man klarer,
så lenge det varer...

Synnøve Sætrum

Luksusværdager...

(Lille skjønnheten. Foto: Synnøve Sætrum)

Den lysende kula på himmelen forårsaker førti varme grader på den ene sida. Jeg holder meg barbeint  i skyggene og har tjueto. Det er tryggere for huden det. Osten på skiva er ikke smeltet ennå, og kaffen holder seg varm. Jeg leser en tidlig Knausgård; "En tid for alt".
Det er det jo, mens jeg tenker litt smått og sakte på hva jeg skal benytte denne fantastiske sommerdagen til.
Være mer sammen med datteren min?
Være mer sammen med Castor, den lille hundehvalpen som foreldrene mine har fått?
Ta til byen?
Ta til havet?
Eller bare sitte helt stille, og nyte nyte nyte det blide Sørlandet.
For det er ikke annet enn akkurat det når det er som i disse dager. Luksusværdager...
Sommeren er bare det beste som finnes.
Når jeg tenker ordentlig etter er det mulig å få med seg noe av alt!
Ha en fantastisk dag!

Synnøve Sætrum

Romvesen og ufoer...

SMS, eller Short Mesage Service, og Facebook er blitt en del av tilværelsen. Sosiale medier kalles det, og på godt og vondt. For noen år siden sa datteren min at jeg var heldig som var denne generasjonen, at jeg i det minste kunne slippe unna hvis jeg ville, fordi vi på vår alder var vant til å kommunisere på andre måter, som for eksempel ansikt til ansikt. Eller vi hadde i det minste lange, ordentlige telefonsamtaler.

Det er mye som er kjempeflott med Facebook. Jeg kommuniserer mye mer enn før med forskjellige mennesker jeg ellers ikke hadde hatt kontakt med. Mennesker jeg har kjent i ulike perioder i livet er dukket opp igjen. Verden er blitt mindre selv om jeg bor hundrevis av mil unna disse.Det synes jeg er berikende og trivelig.Jeg har til og med fått noen nye nettvenner. Det er ikke så dumt det heller.  Kontaktflaten er så avgjort utvidet, og for meg synes det bra. Dessuten ser jeg mye fint. Fantastiske fotografier. Jeg hører mye bra musikk. Blir oppdatert på hva som skjer. Finner nye ideer. I det hele tatt så er det berikende.
På den andre siden, den negative siden, er FB en tidstyv i mitt liv. Jeg har en tendens til å bli sittende så lenge at jeg ikke får lest den boka jeg skulle, støvsuget, eller tatt den sårt tiltrengte telefonen til en god venn, min søster, eller mine foreldre. Dessuten treffer jeg jo vennene der, så hvorfor treffe dem på ordentlig? Ok, jeg overdriver, men det er et poeng for meg å huske at Facebook ikke er virkeligheten. Det er bare spor av virkelighet, eller sagt med andre ord en virtuell verden. Selv om sender og mottaker er ganske klare størrelser i kommunikasjonssituasjonen mangler mange dimensjoner. Som observasjonen av bevegelse, lyd, stemme, mimikk, klær, og så videre. Spontaniteten blir nesten borte. Eller virkeligheten. Jeg kan kalle denne verdenen hva jeg vil. Men, uansett hvordan jeg vrir på det, så er det jeg selv og andre presenterer der inne valgt. Man velger ordene man skriver på veggen. Man velger hvilke bilder av virkeligheten man vil legge ut. Man velger musikk. Man velger profil, og så videre. Er den nødvendigvis sannhet? Er den seriøs? Eller er det skuespill, og skisserte personligheter?
Jeg har ikke alle svarene, men jeg har etter hvert ganske mange spørsmål.

Sms egner seg godt til korte opplagte beskjeder som: Vi møtes klokka ti, eller kommer du med neste trikk? Når det derimot blir snakk om mer uopplagte problemstillinger er det en helt annen sak. Da kommer misforståelsene på løpende bånd. For når man velger den måten å kommunisere på overser man glatt hva som må til for en vellykket kommunikasjon. Det er med ett ingen klar sender eller mottaker av et budskap. Ikke ser man hva partene gjør, ikke vet man hvor de er, ikke aner man hva slags tankerekker den andre egentlig er inne i. Noen synes slikt er spennende, jeg synes det er nifst. For hva er egentlig spennende med at det mennesket du kommuniserer med misforstår totalt det viktige jeg forsøker å formidle. I beste fall kan jeg kalle det utfordrende, men da legger jeg mer enn godviljen til. Nifst kaller jeg det når jeg er mer realistisk. Man risikerer jo både å såre, og i verste fall miste den man snakker med.

Så hvorfor bruker man da ikke snakketuten i stedet? Man sitter da vitterlig med den i hånden likevel?
Hva er det som holder på å skje med oss, vennene, når vi kommuniserer på denne vanskelige uklare måten? Hvorfor gjør vi ikke som før, og snakker med hverandre i telefonen? Eller møtes på en fisketur eller kafé?
Er det fordi vi har det så travelt med å administrere alle våre elektroniske profiler at vi ikke har tid til det virkelige livet? Glemmer vi virkeligheten som sitter og skriver ordene på papiret, eller skjermen. Glemmer vi at slikt bare er levende i møtet med en leser eller seer? Jeg føler meg av og til som et romvesen kastet ut i noe jeg ikke kjenner realitetene i. Venner jeg før hadde nesten daglig kontakt med fremstår nesten som ufoer... Om dere skjønner hva jeg mener? Nei, jeg synes ikke alt dette er bare bra jeg. Ikke når jeg er helt ærlig.

Når jeg betrakter det sånn, så savner jeg gamle dager jeg.
I betydningen tid og mening i den gode lange samtalen. Det er så avgjort noen venner jeg savner ofte. Jeg savner virkelighetskontakten. Skal vi møtes på tur eller over kaffekoppen snart dere?

Synnøve Sætrum

........

(Årets blåklokker. Foto:Synnøve Sætrum)

I går spurte datteren min meg hvilket tema, eller prosjekt jeg hadde på bloggen min. Da måtte jeg jammen tenke, for må man ha det? Mye har jeg skrevet akkurat det som faller meg inn her og nå, det som opptar i min lille verden. Trodde jeg. Mange hverdagstumletanker, og litt reisebrev. Jeg leste litt bakover og den røde tråden kom fort til syne.
Takknemlighet, for dagene, for gode mennesker og gode opplevelser.  Det er mange år siden jeg begynte øve på å takke for det jeg har, og ikke velte meg i grøfta av misunnelse og annet usunt over hva andre har. Flytte fokus fra jeg vet ikke hva det var alt, men til å se det store i det små. Ha nærhet til her og nå. For det aller meste går det bra, og livet er blitt mye bedre.Skyggene har jeg sett så jeg vet hva jeg sammenligner dagen i dag med. Jeg vet hva grå, transparente og triste dager er. Farger, håndgripelighet og glede er det lett å takke for.
Kaffen smaker fantastisk her på trammen, og jeg har mye å være takknemlig for kun et par timer ut midtsommerdagen. Jeg er priviligert som sitter her og bare tar imot, er til stede i mitt eget liv, og gleder meg til resten.

Synnøve Sætrum

Vekket av gongongen

Vekket av gongongen,det vil si telefonen. Jeg var sein i går kveld. Deilig sein.
Tror kroppen min virkelig hadde tenkt å gi seg sovingen i vold, så da er det godt å være savnet i verden. Noen koblet meg på:
-Hallo sov du?
-Ja, og nå var det kjempefint at du vekket meg.
Fin morgenprat og nå er jeg helt våken.

Jeg spiser et beger norske delikatessetomater, som kostet det hvite av øyet, men for en smak. Frokost mens jeg ser en brun fugl hoppe rundt på plassen.
Nei, ikke en spurv, de er jo nesten borte, og den er mye større. Det er ungen til en eller annen jeg ikke vet hvem er. Jeg får ikke studert den ordentlig siden jeg kastet kikkerten på forrige øytur. Nok er nok, tenkte jeg. Har man gammelkvinnssyn må det sterkere lut til. Butikkene er fulle har jeg hørt, så løp og kjøp.

Vel, det var det med den løpinga! Sommer og sol enda en dag. Det fineste stedet på jorda Norge når det er sånn. Ville ikke byttet med noen. Patrioten bare vokser i brystet. Litt svulstig formulert kanskje, men jeg bare elsker sommertiden. Kanskje spesielt sterkt i år fordi vinteren var så tøff i år. Jeg drømmer om ei overvintring i varmere strøk, et helt år med sommer, se om jeg kanskje ville bli lei, enda jeg har mine tvil. Den som lever får se. Ikke så lett å få tak i leilighet på åremål, eller i alle fall på halvårskontrakt der jeg vil. For jeg er av dem som må leie, ikke eie. I grunnen helt greit akkurat det. Tror ikke jeg hadde vært et mer tilfreds menneske om jeg hadde eid leilighet i syden.
Ting tar bare av og til et stykke tid, men de har en tendens til å ordne seg etter hvert. Men, jeg tar gladelig i mot tips om noen skulle komme over noe lurt.

Portugal har jeg ikke vært i, men jeg har lest Saramago, og nå er han død. To dagers landesorg har det vært. Litt annerledes rundt nobelprisvinnere i litteratur der på berget. Jeg får plukke en roman eller to ut av hylla igjen, når jeg er ferdig med den som ligger på bordet. Skal snart finne ferieromanene. Jeg gleder meg til Hellas igjen. Steike meg mer under den greske sola. Det betyr ikke at jeg ikke har fått med meg problemene grekerne sliter med. Jeg sympatiserer med dem uten å blunke. Så vidt jeg har forstått tillyses ny generalstreik 29.juni i fortsatt protest mot nedskjæringene til EU og det Internasjonale pengefondet. Fattigdommen er på trappene igjen for mange.
En kan jo bare lukke øynene litt og forsøke forestille seg hvordan det ville bli her om rette karene kom til makten, fikk skalte og valte som de ville med pengene over ei tid. I stedet for lønnskamp for mer kroner ville vi også hatt streik mot økte skatter etter allerede store kutt i lønningene. Lærere ville gå på timelønn. Folk ville bli kastet ut av husene sine(bankene sine..høye renter), og så videre. Mange ville ikke fått lønn på månedsvis.
Akkurat det skjer i ferieparadiset mitt i disse tider. De største organisasjonene for de greske offtentlig ansatte er de som tillyser streik nå.Jeg har et par greske venner som er i den situasjonen.De er ganske slitne, men kan ikke gi opp. Det handler jo om å leve, og å overleve.

I Norge er mange av mine venner offentlig ansatt. Selv lever jeg på trygd.  Å forestille seg en lignende situasjon her er helt absurd. Men, sånn kan skje om man ikke passer på, og forvalter ”saker og ting” riktig.
Jeg er veldig glad for at jeg fortsatt lever i et system hvor det er en rettighet med offentlig støtte når helsa svikter. At jeg ikke sitter på gata og tigger, men kan sitte her og ytre meg fritt uten å bli kastet i kasjotten av den grunn. Men, å være så naiv og tro at det bare fortsetter sånn i evighet uten at man passer på er jeg ikke. Makta og pengene har aldri vært snille... Til syvende og sist handler det alltid om politiske prioriteringer. Om medbestemmelsesrett og så videre. Dessuten så er vi jo så heldige at det har vært fred her i mange tiår. Ikke en gang en liten borgerkrig mellom nord og sør å spore.

Mellom Usbekistan og Kirgisistan er det konflikt, og snart 100 000, kanskje det dobbelte eller mer, er på flukt. Kirgisistan er, for oss, ubegripelig fattig. De lå på 184.plass hva BNP pr. innbygger angår. Jeg leser om etniske og økonomiske konflikter der, og spiser en tomat til. Forstår at jeg ikke aner filla om konflikten egentlig, men at det er snakk om ufattelig mange mennesker som rammes, og at det geografisk sett ikke er så vanvittig langt dit. I alle fall om jeg sammenligner med andre steder jeg har besøkt.

Et er det ingen tvil om: Det handler om hvor man har fokus.
Å ha perspektivet et sted, gjør at et annet blir usynlig.
Når jeg leser Fædrelandsvennen blir jeg fortalt at Superspeed skal rustes opp for 100 millioner kroner av Color Line.
Jeg bare spør om det kan være nødvendig?
”Melkeruta ”mellom Kristiansand og Hirtshals…
Jeg lurer på om pengene kunne vært brukt til noe helt annet jeg.
Og, mens jeg er inne på det skal jeg ikke legge ut om pengene som ble brukt hos søta bror under sirkuset der i helga.
Sykt! Sykt! Sykt!
Fotballen er fortsatt rund, og jeg skal ikke fordype meg i den heller.
Bare å nevne at vi er en halvpart her i verden som er mindre enn måtelig interessert, og livet går videre for oss også, selv om vi ikke ser på tv store deler av døgnet.
Men, for all del. Folk må bare se så mye VM de vorker for meg.
Fritt valg, i frie land. Jeg tåler det.

Men, nå fryser jeg på tærne her i pc-kroken.
Det er på høy tid å komme seg ut i sommervarmen mens den er her.
Nevnte jeg at jeg er takknemlig for å kunne velge i fred?

Synnøve Sætrum

Kveldstanker om å være lykkelig...

Steve Harley

Lykken er å begynne dagen med et fotografi av lille Castor som blir hentet i Horten til onsdag. Nok til å bli glad av i timevis over morgenkaffen.
Søndagen bare fortsatte i trivelig takt.
Det ble sol igjen, og hyggelig middag sammen med søsteren min.

Kvelden ga meg en utmerket konsertopplevelse. Steve Harley & The Cockney Rebell, nok en gang på ganske kort tid. Jeg hørte dem sammen med kameraten under Dark Season for et par år siden. En skal ikke oppsøke noe som har vært kjempebra to ganger, er det visse stemmer som hevder. Hvorfor undrer nå jeg? Det som er bra kan vel neppe bli det motsatte, i alle fall når det kommer til musikk. Hvem var det som hostet opp det sprøytet? Da teknikerne bare hadde fått justert lyden ordentlig sånn midt uti tredje låt tok konserten seg bare opp og opp og opp. Kjempeopplevelse var det. Det har ingen verdens ting å skamme seg over de som har holdt på rundt sånn førti år. Tvert i mot. Levende lyd av den kvaliteten tenner jeg på. Jeg var ikke alene både så og hørte jeg,og det på tross av at det var søndags kveld med de litt mer tilårskomne konsertgjengere.
De kristiansanderne som heller valgte og gnome foran fotballkampen gikk glipp av noe, jeg våger å påstå det selv midt under VM. Heldigvis ble vi til slutt såpass mange i antall, på Kick, at det ikke ble direkte pinlig.
 Det så glissent ut ei stund.
Poenget er: Det var valuta for kronene gang nummer to, og vel så det.
 Dessuten er vi jo så ufattelig rike i Norge, at vi har råd til det iflg. vokalisten selv.
Samme hva det kostet tenker jeg, selv om jeg ikke er av de rikeste i landet har jeg råd til slikt.
Som jeg hørte det var de enda bedre enn på Caledonien den mørke oktoberkvelden, uten at jeg har noen annen forutsetning for å si det enn det fornøyde publikumet jeg var de timene det varte.
Mer sånt tenker jeg, meeeeeeer....!
Musikk er bare det mest fantastiske av det fantastiske.
Når det svinger sånn som denne kvelden gjorde i mitt gehør (ikke absolutt... men godt nok for meg), får jeg avslutte dagen mer lykkelig enn jeg startet den.
Fokusert på noe av det viktigste her i livet: Gleden.
Det være seg over en hvalp,ei elsket datter, vitale foreldre, ei kjær søster, en snill bror, en sjelevenn og andre gode venner, samt et gammelt og høyt skattet band....
Skal nok ha gode drømmer denne natta også. Livet er herlig.

Synnøve Sætrum

...........

(Castor)

Søndagsmorgen, og sol mellom skyene.
Det er bare 16 grader men jeg holder ut på trammen likevel.
Lykken er en e-post med fotografi av en liten skjønn bokser.
Et snarlig kommende medlem av familieklanen. Å si vi gleder oss er et kraftig understatement.
For undertegnedes del er det så det krøller seg i magen når jeg ser den fantastiske skapningen.
Det skal bli utrolig spennende å bli kjent med personligheten.
For det er jo det de er, hundene også.
De har sine særtrekk og spesielle egenskaper, akkurat som menneskene har det.


Jo, det vil jeg fintenke på mens jeg setter meg utenfor med kaffekopp nummer to.

Ha en nydelig søndag!

Synnøve Sætrum

...♥♥♥♥♥♥♥♥...

(Sommermorgenlykke... mer skal det ikke til. Foto: Synnøve S)

Nettet har klusset litt denne morgenen, men langt fra nok til at jeg har fått tanker om å kaste maskinen ut av vinduet eller lignende. Jeg greier rett og slett ikke bli så hissig lenger. Jo da… Jeg leser agurktidene, og andre tekster mens jeg sitter her og har sommeren i glasset. Mango, appelsin og litt yoghurt blir god miks og en pangstart på dagen som jeg har tenkt å bruke til mitt eget beste. Navlebeskuende og privilegert som jeg er i disse dagene. Jeg føler meg i alle fall sånn sammenlignet med verdens kav og søkk utenfor dumpa her. Dessuten: Dette har jeg ventet på så veldig lenge. Sommeren! Sommer i Norge og på Sørlandet.

Her nede, i leiligheten nesten i skogen, har ”noen” glemt å tømme filteret i vaskemaskinen, og dermed må undertegnede tømme alt vannet utover badegulvet, og alt som følger med det. Sa jeg at jeg blir litt matt? Har man ikke arbeid, så lager man seg, og så videre. Og, hvor er den praktiske mannen i mitt liv som ordner opp i alt sånt? Dvs. jeg har hørt at menn kan brukes til sånt. Vel, noen grunn for ekteskap og forhold er det vel ikke. Man har jo hender selv, det var bare det der med å huske bruke dem. Det utsetter jeg til kvelden, eller neste gang jeg må bruke maskinen. Jeg ser for meg fordums tider hvor jeg kunne eke meg opp til vanvidd over sånt. Og, det kom til meg som lyn fra klar himmel. Min ungdoms energi rant over i alle bauer og kanter, tenker jeg gammelmodig, midtlivsaldersk… moderlig. Innrømmer jeg innimellom blir litt matt av nettopp meg selv...

Blir om mulig enda mattere når jeg leser nyhetssidene på nettet denne formiddagen. Det skal være bryllup og flere hundre millioner kommer til å bivåne tildragelsen der borte hos søta bror. Noen av dem kommer antakelig til å lage bryllupsfest hjemme hos seg selv. Det er jo lørdag må vite, og gode grunner for å trekke i finstasen mens man sitter foran skjermen. Brudepiken fra Gnore har øvet seg i mange dager sies det også, så hva kan egentlig gå galt? Store begivenheter! Store begivenheter! Askeladdhistorier selger, som en askepotthistorie et stykke tid tilbake. Her er penger å tjene; -)
Surmagede anti-royalister bør vel la være å heise de høyeste flaggene akkurat nå, men jeg tillater meg en liten kinaputt på vegne av flere. Jeg vet ikke hvor mange som aktivt støtter de greiene der, men det minner meg om både det ene og andre som mediene framstiller som store begivenheter for ALLE. Fotball-VM kan være et eksempel, eller mulige kommende vulkanutbrudd og annet snadder. For ikke å snakke om kaoset som kom til å oppstå på grunn av vekternes streik. ”Hele” Norge sitter jo nå fast på flyplassene igjen…

Nei, jeg har tenkt å ta meg en tur til havet, og bare nyte det store i det lille.
Lytte til havet og være lykkelig fri for bryllupsklokkeklang!

Synnøve Sætrum

(Foto: Synnøve Sætrum)

Våknet med et smell, ikke av fuglene. Den ene blomsterpotta raste ned av rekkverket på verandaen. Jeg holdt på å tenke den forbaskede katta til…, og så videre. Intet amnesti enda den er liten.Så hørte jeg vinden. Sterk vind. Sms østfra fortalte meg at der er skyene kommet også.

Jeg tok en pangstart for kroppen også. En stor hjemmemikset jordbærdrikk med smak av sommer, sammen med et krus kruttkaffe. Jo, morgenstund har gull i munn, og livet er herlig.

I gamle dager, da jeg var ung, hadde jeg kort lunte om morgenen.Dagens oppvåkning fikk meg til å erindre rundt før og nå. Det slo meg at lunta tidligere for det meste var så  kort at jeg mange ganger glemte å glede meg over det faktum at jeg faktisk våkner til en ny dag. Jeg hang i klokka, og i det faktum at jeg var et b-menneske, og led av konstant søvnmangel. En gang ble til og med vekkeklokka mi anmeldt til politiet, men det er en annen historie. Mange ganger lurer jeg på hva jeg tenkte på i de årene, hva som var hovedfokus ved siden av datteren min, arbeid med fag og politikk. Jeg husker ikke så godt.Kanskje jeg ikke hadde tid til å tenke og fundere på de små tingene som er så store i hverdagen. Jeg finner ikke noen bastante svar. Dog aner jeg en sammenheng mellom korte lunter og søvnmangel, at den er blitt lenger av den motsatte situasjonen i nåtid.
Når det gjelder fortida er det ett jeg er brennsikker på, og det er at jeg ikke problematiserte rundt klesskjøp. Klærne passet jo da!

Det var før det.Nå er no, og i dag er det så avgjort en dag for aktiviteter. Det blåser for mye til å sitte i solveggen. Da blir jeg bare lurt og svidd, noe huden min kan få solskader av. Det trenger jeg ikke. Sommeren er jo å sitte i skyggen og nyte livet. Eller ha ”tean i tanga”, og nyte bølgeskvulpet.
I dag tror jeg det ville være med fare for å bli blåst til havs.
Jeg trenger en ny bikini, og tenker: ”For et mareritt”.
I går kom jeg i skade for å si det høyt i går til en viss venn, og han repliserte fort:
”Du har det veldig godt, du Synnøve”.
Jeg ga ham øyeblikkelig og uten å nøle helt rett.
For er det ikke et luxusproblem jeg snakker om hva er det da?
Ok, litt forfengelighetsproblem kan det kanskje kalles. Siden jeg er kommet i den alderen hvor alt har en tendens til bare å.., ja dere vet dere damene som er i samme alderen. Det er noe med denne alderen som gjør at det ikke bare er å blåse i tekstiler og sverte ræva og gå naken i stedet. Sånn som man kunne i fordums år... I alle fall på et øde svaberg rundtomkring.
Nevnte alder betyr for meg at jeg ikke bare kan gå til Gina T, Cubus eller Kapp A, eller hva som helst,og forvente finne det jeg leter etter uten motstand og på automatikken.
Sist jeg var på et slikt sted med medfølgende prøverom konstaterte jeg at det ville bli et langt lerret å bleike, at jeg nok måtte på mange runder før jeg finner bikini som passer til både topp og bunn på en gang.
Dessuten ble jeg øyeblikkelig mett, veldig mett. Så mett at det viser to-tre kilo ned på vekta siden.
Et luxusproblem det også, jeg vet det.

Ha en nydelig vindfull sommerdag!

Synnøve Sætrum

Hverdagslykkelig...

(Rosa og grønt. Foto: Synnøve Sætrum)

Stille sommerkveld. Stille hverdagslykkefølelse.Stille i verden rundt meg. Fuglene har stort sett gått og lagt seg.. Enda nesten 25 grader her i dumpa, og det uten at jeg har tatt ut noen terrassevarmer. Ikke at jeg har en, og hadde jeg hatt hadde det ikke vært lov. Det er for tett mellom naboene her hos meg. På godt og vondt akkurat den biten. Men, det var ikke det jeg skulle drøse om nå. Jeg ville lovprise årstiden, og jeg husker det var sånn i fjor også på denne dagen.

For en hukommelse..?
Nei, jeg kom hjem fra min lange loffetur i den greske øyverdenen, 17.juni i fjor. Forhåpentlig er det ikke så lenge til jeg legger i veg til et nytt gresk besøk. Om verden vil det slik. Jeg mener, om vulkanene holder seg i ro, vekterne slutter å streike, eller alt annet uforutsett tar det helt piano.

Men, denne dagen har jeg ikke ønsket meg vekk. Det har vært sommer. Sommermorgen utenfor med nyplukkede jordbær, meloner, kaffe og sitronvann. Bedre frokost var ikke å oppdrive noe sted, ikke at jeg prøvde. Det var helt herlig og jeg følte meg veldig sydlandsk.Sommer er det når man kan sitte i skyggen og nyte det. Noen har ringt og fortalt meg det var kaldere vind der nede i byen ved kysten. Sukk, ja... En viss balanse må det alltid være i ting. Den ga kompensasjon for 3 ukers -17 og snøhelvete i vinter dagen i dag.

Litt utpå formiddagen kom sjelefrenden, og vi spiste mer jordbær. Vi forsøkte å sitte direkte ”under grillen” også, men ble fort ferdige med det. Bedre med skygge mens man konstaterer at Argentina fortsatt kan spille fotball, og at fotballen enda den er rund...Fint at vi er enige også om det.
Jeg har brukt mye av livet til å rase i veg, og ikke ha tid til det som er viktig. Ikke sittet nok sammen med mennesker jeg er glad i, og som betyr mye for meg. Jeg forsøker ta det igjen nå. Venne meg ordentlig til at noen gjør meg mer glad enn andre. En sjelefrende har den egenskapen. En sånn en kan du tie sammen med uten at det føles anstrengende. Ikke er samtalen anstrengende heller.Jeg føler meg fri til å si akkurat det jeg tenker uten å veie ordene. Intellektuell og åndelig stimulans er en gave å få dele. Jeg skjerper meg og strekker meg for "en sånn" har evnen til å få fram det beste i meg, og gir meg lysten til å bli et bedre medmenneske.

Da jeg var i full jobb og full løping alle veger overså jeg nok noen ganger verdien som finnes i bare det å være, og være fornøyd med det. Og, du verden så skuffet jeg ble når livet ikke gikk som jeg hadde tenkt. Mye gikk på tverke i en periode, og jeg ”grov meg ned”. Jeg var i ”grøfta” såpass lenge at jeg trodde jeg måtte bli der, at jeg aldri skulle få klatra over kanten igjen.
Der jeg lå og kava med alle mine mørke tanker, tungsindighet, misunnelse, sjalusi osv., tenkte jeg at dett var dett. Jeg kan like godt ta elendigheta helt ut. Heldigvis var jeg ikke kreativ nok til å ta det helt ut, eller ta av for den saks skyld Er det ikke det det heter?

Jeg burde være takknemlig, tenkte jeg utallige ganger, men var det ikke. Takknemlig er ikke noe en bare kan være sånn i hytt og pine. Som jeg erfarer det er det ei holdning, og jeg må stadig øve meg på den. Så mangt kan stå i veien også. Det nytter for eksempel ikke å leve i fortid og "balsamere seg" i det som gikk galt, eller være i en nåtid med tanker om "hvis bare" det og det og det hadde vært i orden, eller den og den og den idioten hadde holdt seg unna. Så altså... Eller drømme grandiose drømmer om hva man skal bete seg meg i framtida om man bare vinner i lotto. Tre fire fem små millioner hadde vært nok!
Jeg tror ikke på den euforiske lykken annet enn i veldig små ekstatiske øyeblikk.Ikke noe å jage etter for det blir det bare frustrasjon og skuffelser av. I spann og bøtter har jeg erfart.

Mirakuløst nok forstod jeg på et tidspunkt at jeg måtte endre tankegang. Det vil si daglig øve meg på endring av tankegang. Det har vist seg å være effektivt, om enn det tar tid. Men, jeg har jo den tiden jeg får til rådighet til den bruken....

Jo, jeg får fortsette med troen på at å være fornøyd med en dagen i dag er det som teller. Det gir mye å fokusere på her og nå. Det er det jeg får så godt til sammen med gode medmennesker.Jeg er løen som fikk være sammen med et sånt et i dag. Være bare i der og da, og vite det er nok. Det er det ”evige nå”. Når jeg er oppmerksom på det så skjønner jeg at det ikke spiller det spøtt rolle om jeg ikke har oppnådd mange hundre kvadrat bolig, eller samlet i lader.Kunne ikke ramle meg inn å trille ned i "grøfta" med sånne erkjennelser på plass. Det er ikke en gang fattigkvinnstrøst. Jeg er bare utrolig takknemlig og hverdagslykkelig.

Deilige tanker å ta med seg under fell og myggnett. Jeg kjenner jeg kommer til å sove godt til fuglesymfonien setter i gang igjen, og vekker meg sånn smått utpå morrasida.

Synnøve Sætum

(Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg er for ung til å være gammel, og for gammel til å være ung. Leiligheten min er alt for liten til å være stor, men for stor til å kalles et kott. Det var det første jeg tenkte da jeg kom ut av drømmenes verden for en drøy time siden. At tilværelsen min er sånn midt i mellom... Siden jeg frekventerer FB dukker det opp mennesker og minner til og med når jeg sover. Gamle hendelser blir så levende som om det var i går. Jeg trodde jeg hadde glemt min ungdoms kjærlighet's vakre øyene og utrolig flotte smil. Eller lukten av parfyme på den aller første kjærestens lærarmbånd.Det er lenge siden jeg var atten eller femten. Likevel i drømme helt levende og nært, selv om du vet du drømmer mens du holder på. I våken tilstand er det lenge siden, og mer utydelig. Mindre og mer tre tiår siden, men jeg trenger ingen psykolog til å tolke noe som helst. Det er fint å rekke hånda til den jeg engang var. Gode minner er gode minner, de kommer aldri dårlig tilbake. Så kan jeg kose meg med kontra faktiske funderinger over kaffekoppen, se for meg hvordan ting og tang kunne blitt om jeg hadde valgt andre veier. Slikt kan den som har god tid ”puske” med. På det viset er jeg ufattelig rik her jeg sitter, ”ungjenta” på nesten femti.

Utenfor på verandaen ligger førti liter kompost fra kua til hageflekken. Det vil si et lite bed som rommer mye. Jeg hadde glemt å så sydlige valmuer som er noen av det fineste jeg vet, så det skal jeg gjøre i dag. Arkitektens trøst skal gjødsles spesielt godt, selv om den vokser i rasende fart. Og jeg vil kjerne ha litt mer futt i Kaprifolen jeg har satt ned på sida. Vil oppleve å sitte og kjenne lukta fra Johan Borgens novelle ”Kaprifolium” utenfor på min egen platting i løpet av sommeren. Jeg kunne rett og slett tenke meg en liten bedøvelse fra den duften. Ikke tilbakeføring til den komatøse tilstand, bare et lite krydder i sanseapparatet.

Denne morgenen er jeg langt fra bedøvd. Sammen med Fædrelandsvennen fant jeg propagandamagasinet fra ”Med Israel for fred”. Jeg satte ikke kaffen i vranga, men det var jammen ikke langt unna. Sånn er det med ytringsfriheten. Man kjenner at man lever, og det er godt. Ytringer må vi ha, om en er aldri så uenig i dem. Hva fotball angår, som er det store i Fædrelandsvennen og ellers for tiden, har jeg ikke noen mening om annet enn at det interesserer meg lite.
Jeg må straks vedgå jeg er av personene som er i den andre leiren. Les: Ikke overvettes interessert. Av årsaker jeg fortsatt vil holde for meg selv vet jeg hvor jeg var da Norge vant over Brasil. Det har skjedd jeg har heiet meg gjennom noen sluttspill under VM, men jeg har da også kastet tv-en ut gjennom vinduet en gang da jeg var yngre. Gjett selv hvorfor!

Tror ikke jeg hadde greid å oppvise samme motstand og engasjement i dag gitt. Jeg er blitt for gammel, eller er det likegyldig det heter? Man kan jo bare gå vekk…
Som sagt, jeg er for gammel til å være ung og for ung til å være gammel. Det er i grunnen helt fint å være sånn akkurat passe, eller midt i mellom alt. Jeg er jo, og det er og blir spørsmålet over alle spørsmål også denne morgenen.

Ha en god dag!

Å reise er å møte seg selv heter det, og det er sant. Når du reiser alene gjør du det i enda sterkere grad.

Da er du prisgitt deg selv, dine tanker,din glede og sorg, ditt humør, dine luner, dine redsler, din angst, din nysgjerrighet, dine livserfaringer,dine evner til å opptre alene i alle sammenhenger, ditt eget selskap, din egen fyllthet og tomhet, din styrke, dine begrensninger og svakheter, og så videre......

Men, jeg ville ikke vært det foruten et eneste sekund....

Det er ganske flott å bli kjent med seg selv rykket ut av alt det vante og trygge i hverdagen...

Så vokser man...

Og så vet man mer om hvem man er...

Og så lever en ikke i en mangeltilstand, fordi en ikke er halvdelen av et par....

Opp alle jordens single reisende, vi er mange!!!

Synnøve S.

Ixia og Rhodos by...

(Foto: vakten i museumshagen)

Der stod jeg etter et par uker på solens øy. Ganske fornøyd med gråvær og varme. Veldig varm dag den der husker jeg.

Fotografiet ovenfor er fra  Rhodos medio mai 2010...i en av hagene på det arkiologiske museet i gamlebyen. Flotte omgivelser... ikke noen konstruerte byggverk eller murvegger.Borgen er ekte. Den stårsom den en gang ble reist. Absolutt et sted verd besøket........Eller fem besøk... Jeg kommer snart ut av tellinga. Helt greit det. Er man rodist, så er man rodist..

Likevel har det tatt meg lang tid å kunne formulere noen ord om den forrige Rhodos-turen. Antakelig fordi den ble en av det slaget hvor man først bare lader batterier etter lang vinter. Det skjer ikke så mye. Sol, solseng, mat, kaffe, litteratur, tur på beina, sove, hvile, kose seg. I alle mulige rekkefølger...

 Svært uthvilt kom jeg hjem igjen til Norge og 17.mai 2010.

(I gamlebyen. Foto: Synnøve Sætrum)

24. april landet jeg igjen på øyas flyplass, etter behagelig reise hadde jeg 3 hele uker ferie foran meg. Ixia  og hotell Posedonia ble første bostedet. Leilighet med to rom pluss bad. Jeg kunne leid ut til flere.Men, jeg fant ingen.

 Sånn går det når venninna jeg skulle reise med ombestemte seg i siste liten.

 Siden jeg landet med et av de første flyene etter at askeskyene la seg ble vi mottat som på film.

Hotellets personale stod utenfor, og ønsket oss hjertelig velkommen.

Jeg kunne fort konstatere at hotell Posedonia er en fredelig oase vendt bort fra trafikken og støyen fra hovedveien utesom går rett forbi.  

Man må krysse den for å komme til stranda, som jeg ikke lå på første uka. Der var det fortsatt sterkt preg av vinter, noe som betyr at det ikke var gjort klart og ryddet søppel.

Sesongen fikk sin forsinkelse på grunn av Eyjafjallajökull. Vulkanen som etter hvert ble viden kjent i Europa. Når naturkreftene setter inn er det ingen som vet hva som skjer. Og slik spådommene kunne høres ut kan jeg godt skjønne det ikke var noe poeng i å rydde ei eneste strand.

Det ville jo ikke komme noen likevel. Særlig ikke fra Norge, for vi var jo "hardest rammet av alle".

(Perspektiv fra solsenga. Foto: Synnøve Sætrum)

Vel, jeg satt i alle fall noen dager svært lykkelig alene på Posedonia, fikk skuldrene ned og landet i feriemodus. Hver morgen var det bare å tusle ut og kjøpe ferskt brød på butikken, ta med litt pålegg og sette på kaffetrakteren. Ut på terassen med stasen, og bare våkne sakte til liv. Da jeg reiste hjemmefra lå det ennå snø i skråningene, så det tok tid før kontrastene sank helt inn. 

Vår. Fin temperatur om dagen, enda litt kjørlig om kvelden.

Posedonia i seg selv ville jeg ikke finne på å si et eneste skeivt ord om. Fredelig som sagt. Nydelig buffet.

Eneste innvendingen for ei singel dame var familiefaktoren. Det vil si ungfamiliefaktoren. For mye familieidyll med små badende barn gir veldig singelfølelse. Så jeg trakk langt vekk fra bassenget og under en skyggefull palme. "Ute av verden" fikk jeg lest. Det vil si første romanen til Knausgård. Under treet var det såpass ro at konsentrasjonen holdt.

Jeg kommer ikke til å reise tilbake til det hotellet med singelstatusen i kofferten. Der bør man ha selskap. Både på grunn av den høye familiefaktoren, men også fordi Ixia som sådan, i alle fall den delen av stedet, er noe kjedelig for ei enslig dame.Spaserturer langs traffikkert vei er ikke det helt store, om man da ikke er interessert i å notere bilnummer. Men, jeg erindrer jeg ble ferdig med det før tenårene satte inn. Så da så...

(I Ialyssos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg hadde ikke vært der mange dager før jeg hadde første spaserturen til Rhodos by. Det tok snaue timen til Mandraki og en noe støyete kaffebar.Så jeg satt der og konstaterte jeg hadde havnet på galt bosted. Tidlig i sesongen der også. Elly hadde store områder med bare sand. Mye grekere og lite norsk. Jeg følte meg nesten som på øyhopping til mindre turistifiserte steder for en stakket stund.Flere ettermiddager lå jeg der og bare lot det synke og synke.Akkurat det var veldig flott. Jeg har aldri sett den stranda uten turistmylder, og det er slett ikke sikkert jeg får opplevelsen en gang til.

Slaraffenliv, varme og sommer de neste dagene.

 Vips så var "Faktotum" av Charles Bukowski også en saga blått.

Å være på stranda, når jeg gidder det, er for meg ensbetydende med lesing av god litteratur.

De første kveldene spiste jeg av hotellets helt utmerkede greske buffet.

Bare 10 euro for alt jeg kunne klare å stappe i meg, inkludert drikke.

Jeg klager ikke. Annet enn på manglende selvbeherskelse.

Trafikken utenfor vinduet til spisestedet vitnet om alt annet enn økonomisk krise. Bilparken var stort sett bedre enn her hjemme, og hadde det ikke vært for traffikantene på to kunne hvem som helst trodd man var hjemme.Hoder uten beskyttelse plasserer geografien.

For å si det som det er, ble det litt kjedelige kvelder, så jeg ble glad da jeg inne i gamlebyen ble invitert til bordet av to damer som kjente meg igjen. Kjekke jenter fra Eigersund, som jeg hadde de neste kveldene med.

De både viste meg Ixia og Ialyssos by night, og noen bedre spisesteder der.

(Gjenglemt utenfor Ialyssos. Foto: Synnøve Sætrum)

(På vandring mot Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Men, damene skulle bare være ei uke, og jeg hadde to til. Jeg innrømmer jeg innimellom savnet ukomplisert reisefølge, men stod i det.

Savnet var ikke inderlig nok til at det skygget i over deilige dager.Kveldene i Ixia ble bare litt for lange...

Ving var behjelpelig med å finne annet rom til meg, så de siste ni dagene bodde jeg i Rhodos by.

Den første dagen satt jeg på skyggefulle steder rundt omkring og konstaterte at turistsesongen var i gang. Det ble bare rolige dager, helt uanfektet av opptøyene i Athen og Tessaloniki.
Men, når jeg snakket nærmere med de grekerne jeg kjenner i Rhodos by hørte jeg om frustrasjonene folk bærer på.

Et par dager registrerte jeg også at euroen hadde blitt grådig dyr om jeg skulle vekslet den der nede, men jeg har heldigvis minibankkort.

Helios Aparthotel var som å komme hjem. Null bamseklubbfaktor, og midt i byen. Jeg anbefaler stedet for den som vil betale. Leilighetene hadde alt. Jeg sov som ei dronning på skikkelige rammemadrasser og under dyne. Soverommet var separat fra stue med kjøkkenkrok. Luftingen var perfekt, og på badet kunne jeg lagt inn fire mann. Det i følge brosjyren "enkelt utstyrte" kjøkkenet hadde det aller meste. Elektrisk fruktpresse for eksempel. Alle slags jern til hva man måtte lyste å kokklere, micro osv. Helt nordisk standard.
Noen steder betyr den beskrivelsen knapt en kjele til å koke vann i ...

Ok, kanskje verandaen skulle vendt ut mot stillheten og havet for å gjøre det helt perfekt.Noen av dem gjør det, og ligger høyere opp.

 På den andre siden var det bare deilig å sitte litt nært gaten, og se byen våkne om kvelden. Bare sitte der også, i stedet for å vandre rundt hver eneste en.

Jeg har behov for sånt...

Skal jeg slappe av, så skal jeg slappe av.

Kort vei til Elly Beach var det også. Jeg lå nedenfor Meltemi 

resten. De vante guttene ønsket meg velkommen tilbake, og havet slo nesten helt opp i solsenga. Å ligge under parasoll og høre dønningene er bortimot perfekt tidtrøyte.

Etter hvert ble kveldene også varme.Undertegnede sank igjen inn i tanken om at det da må være mulig å få leid en vanlig leilighet på den øya. For et år eller så, eller kanskje mer?

Kjenner noen noen som vet om noe, så hører jeg gjerne om det.

Heftig og begeistret er jeg fortsatt for solgudens valg.

Selskap fikk jeg også, og jeg kunne fortalt inngående om flotte kjøreturer til øde, vakre strender med fløyelsvann. Timevis vekk fra Rhodos by. Meze hinsides vettet på fantastiske greske spisesteder.Den eneste turisten var meg. Det er deilig å være norsk i Hellas...Å få oppleve gresk vennlighet nok til å invitere meg med ut i det ekte, utenfor allfarvei, og frakte meg helskinnet og veldig fornøyd tilbake til hotellet om kveldene.

Vel, noe er bare mitt, og sånn tenker jeg det skal fortsette...

Jeg gleder meg allerede til neste tur.

(Solnedgang over Ixia. Foto: Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum