Foto: Marit Sætrum
Denne dama reflekterer mye rundt dette med verdighet, dårlig samvittighet og politikk.
Årsak og virkning, eller sagt mer folkelig, kjenner jeg på hva som fører til hva i min livssituasjon.
Noen ganger skulle jeg nok ønske jeg bare kunne la være, leve i mi lille bobble, nyte både gode og mindre gode dager og ikke ta inn noe som helst. Slik er jeg ikke skrudd i hop.
Når den dårlige samvittigheten siger inn bakfra synes tankevirksomheten som en ulempe.
For jeg vet det er meninger der ute som hevder at slike som meg er unnasluntrere og slabbedasker som bare må se og ta seg sammen og komme seg på jobb.
Ikke sitter jeg i rullestol, og ikke har jeg uhelbredelig kreft.
Det man ikke ser med det blåtte øyet finnes ikke.
Når en hører slikt tilstrekkelig mange ganger blir en påvirket.
Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er kronisk syk, og noen ganger føler jeg meg utenfor og annerledes.Det kjennes uverdig.
Når jeg løfter blikket ut og bort fra meg selv kjennes evnen til refleksjon rundt livet og livssituasjonen min god. Selv om jeg ikke er "helt god" har jeg det fint.
Jeg får tak i selvrespekten, og får øye på verdigheten.
Alt handler jo til syvende og sist om at man får dekket grunnleggende menneskelige behov, og om likeverdighet enten man er sånn eller slik.
Jeg kjenner det som å ha hatt ufattelig flaks, som om jeg har trukket vinnerloddet.
Det er et gedigent paradoks, men forandrer ikke tanken.
Helseproblemer skal man ikke få så mange andre steder enn her.
Jo mer jeg løfter blikket mot verden, jo mer styrkes takknemligheten over å være født i trygge gode lille rare rike fredelige medmenneskelige Norge.
Landet som ikke var så rikt da jeg ble født på sekstitallet, men som ble det i løpet av mine tre første tiår.Slik jeg ble oppdratt ble det sterkt veklagt at man skulle bidra, og bruke livsdagen. Foreldrene mine har alltid vært yrkesaktig, og jeg lærte tidlig at kjønn ikke var noe hinder for utdanning eller arbeidsliv. Denslags ser jeg nærmest på som selvfølgeligheter. Noe som bare skulle mangle. Man gjør sin plikt og krever sin rett. Veldig tidlig visste jeg hva solidaritet som prinsipp innebærer, og jeg fant det ubegripelig at noen kunne forfølge medmennesker på grunnlag av rase, kjønn eller seksuell legning. Bestefaren min husker jeg som gledesstrålende da de første sosiale velferdsordningene ble innført, og jeg kan ennå minnes begeistringen hans over arbeidsmiljøloven.
Endelig skulle livet bli levelig for vanlige mennesker.
Jeg tilhører ikke dinosaurene, men jeg forstår at min nevø på tolv kunne komme til å tro det.
Jeg har aldri opplevd krig, eller sultet.
Min overbevisnig sier meg at flere medmennesker på jorda gladelig skulle villet bytte med meg om de kunne. Like så er jeg overbevist om at jeg på mage måter ikke kan begripe hva det vil si å leve i krig, være sulten jamt mens man i tillegg blir forfulgt på grunn av sine fredelige overbevisninger.Jeg vet egentlig ingenting om hvordan det er å måtte tie om det man tror eller mener av frykt for konskevensene.Noen av mine venner ble født uten den beskyttelsen statstilhørighet gir.
De har måttet ta sine få saker og flyktet i nattens mulm for å berge livet.
"Etter andre gangs besøk om natten, og min bror var blitt borte bestemte vi oss for å dra", sier venninna mi. Jeg kan føle med henne og familien, respektere dem, men aldri fullt ut forstå hvordan det er å måtte forsvare seg for den man er sånn til daglig. Jeg lever nemlig ikke med tilleggsbelastningen som åpenbart finnes i å bli møtt med mistenksomhet og mistro.
Særlig om man er muslim eller har betydelig mørkere hudfarge enn vi har heromkring. Frykten for den som på en eller annen måte skiller seg litt ut er seiglivet fyr.
Den kan bøye menneskenes nakker, og gjør noe med verdigheten.
Kanskje er det nettopp dette vi har til felles sånn hun og jeg.
Vi er født samme året, men under ulike himler på jorda.
Vi har opplevd fundamentalt forskjellige livsbetingelser, men likevel kjent på dette med annerledesfølelse og den kan bety for verdigheten.Hun har stått over for helt andre utfordringer i livet, men vi har begge bøyd nakken i skam over å være den man er.
Den dårlige samvittigheten for at vi ikke bidrar aktivt til å øke landets brutto nasjonalprodukt kjenner vi begge på. Intellekt er en ting, følelser noe ganske annet.
Den er heldig som er såpass i form at man kan gå mange timer ei lita uke i fjellet.
Syv til åtte timer jevn gange kjennes, men det går. Sinnsroen blir dypere, og ryggen rettere.
Man bøyes ikke under vekten av ryggsekken, snarere tvert om.
Det er ingen ting jeg er så takknemlig for som takknemligheten.
Forstå det den som kan og vil, men den gror under nevnte omstendigheter.
Smilet mitt ble bare blir større jo lenger inn på vidda jeg kom.
Den dårlige samvittigheten fordufter mens man fortsetter sette det ene beinet foran det andre.
Den norske fjellheimen gjør stolt.
Setesdalsheiene vidunderlige.
På ei vandring fødes drømmen om flere turer.
Mange flere. Hele tiden! Umerkelig blir man bare revet vekk og med.
Finest i hele verden spør du meg!
Norsk sommertemperatur passer den norske.
Ingen tvil om det. Jeg synes faktisk det mest behagelige er norsk sommer som for meg betyr å kunne være ute uten lue, skjerf og votter men likevel være kledd.
Når opplevelsen tidvis ga knallblå himmel, strålende sol ville jeg ikke byttet med noe sted på jord.
Forventningene ble mer enn innfridd.
Dessuten viste formen seg brukbar.
Skavanker tar ikke automatisk helt knekken på den seige.
Ikke nevneverdig vondt annet enn i baken.
Skuldre og magemuskler greide åtte kilos sekk med glans.
Helt tvert i mot sank skuldrene ned, mens sinnsroen siger inn og den glade vandrer bare nyter og nyter og nyter den norske fjellheimen.
Noe vakrere er det vanskelig å komme på.
Ingenting gjør vondt, det bare "strøymer på ein så ein knapt kan andas".
Men helt ærlig: Jeg skulle ønske jeg kunne vært der helt uten snev av dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet for min sviktende helse svekker verdigheten min.
Uførepensjonisttilværelse hører med i mylderet av norske selvbilder. Uførepensjon betyr i utgangspunktet verdighet for mottakeren, og den er velferdstatens gullmedalje
.En rettighet som andre har kjempet for i mange år, og som jeg og andre kronikere er heldige å kunne motta. Det hadde vært fint å kunne kommet unna dårlig samvittighet, men det er vanskelig.
Jeg gruer meg allerede til neste valgkamp.
Legene mine har flere ganger spurt meg om hva jeg gjør når jeg er utslitt og trøtt.
"Sover" svarer jeg da.
Et svar som alltid blir mottat positivt.
Hjelperne mine gir meg verdigheten jeg så sårt trenger,
samtidig som de letter på min kronsik dårlige samvittighet.
Å være innvilget uførepensjon fra NAV betyr tid til å kjempe imot kroniske sykdommer, helst med verdigheten i behold. Samtidig betyr det dårlig samvittighet påført utenfra.
Et liv med rett rygg er en gave for den kronisk syke.
Forutsetningen finnes i et samfunn som evner likeverdighet som grunnleggende verdi og rettighet.
Tur retur Bossbu - Gjuvasslega ga stillhet og rom for å grunne rundt det som er viktig i mitt livet enten det leves sånn eller slik.
Verdighet styrker, mens dårlig samvittighet svekker.
Som enkeltmenneske handler det om å gjøre så godt en kan for fellesskapet.
Bruke livsdagen, og gjøre sitt beste.
Kan man egentlig gjøre mer?
De ting den enkelte ikke kan kontrollere skal man vel ikke ha dårlig samvittighet for?
Enten den påføres innen- eller utenfra.
Eller er det slik at man skal føle seg som en byrde for samfunnet uansett?
Uten politisk vilje til velferdsordninger for alle hadde jeg ikke kunne gått fra hytte til hytte med verdigheten i behold. Jeg kunne ikke møtt de menneskene jeg møtte med rett rygg.
Hadde jeg ikke selv sittet på skolebenken i flere tiår, og etterpå arbeidet i mange år hadde jeg ikke hatt de trygderettighetene.
Jeg kunne i det hele tatt ikke kjempet som best jeg kan for den livskvaliteten jeg har.
Alt er politikk sa man på seksti- og syttitallet.
For meg kjennes det ikke mindre sant drøye tre tiår seinere.
Til slutt og enda en gang:
Min takknemlighet over at jeg er så frisk til å være så sjuk har jeg problemer med å finne beskrivende ord for. Verdigheten min er til stede hver eneste morgen når jeg tenker "så godt jeg har det".
Den er heldig som er uførepensjonist og ikke alltid har vondt over alt,
at helseproblemene som finnes ikke bare handler om smertehelvete på jord.
Oppvåkningen til augustsommerdagen kom seint, men den kom.
Siden har jeg sittet i skyggen og skrevet mitt bidrag til norske selvbilder.
Akkurat det har gjort dagen min til en av dem uten nevneverdig dårlig samvittighet.
Synnøve Sætrum
.JPG)
.jpg)
