DET PARADOKSALT PATETISKE...

Det er så mye ved dette å eldes i livet.

En side ved det er at man i sitt indre ikke føler seg så annerledes bare mer fylt av livserfaring.

Noen dager, når podagraen gjør beinet stivt, eller diabetesen har taket på meg føler jeg meg ganske gammel. Er blodtrykket ute og kjøre, mens migrenen flimrer for øynene skal jeg ha riktig takk. Heldigvis hører dette ikke hver eneste hverdag til. Andre dager, når jeg våkner uthvilt klar til vekking av fuglene merker jeg ikke så mye til skavankene.

Jeg kjenner jeg meg ung, akkurat som om det hele nettopp har begynt.

Og, det har det jo i og for seg også.

Tida går så fort, og femti år er ingenting i evighetsperspektivet.

"Nå må du se og bestemme deg", sa en venn.

Men, må jeg egentlig det? Hvorfor i så fall?

 For å bli statisk? Det ville jo være naturstridig.

Jeg tror ikke jeg får det til mer enn jeg vil. 

Mennesket er det jo like lite som livet selv, ikke sant ? 

Kan vi ikke bare være akkurat som vi er, menneskene, alle våre dager?

Leve i fred, og være snille mot hverandre. Det er jo derfor menneskene vandrer på kloden.

For å få fred, og for å finne mat og et bedre liv. Noe vi også gjorde i stor stil fra Norge for ikke så forferdelig mange år siden. En million til Amerika herfra. Hvordan hadde vi hatt det i dag om ikke så mange hadde dratt? Hvis vi hadde vært flere til å dele rikdommene?

 Kontrafaktisk ja, men likevel et perspektiv når man debatterer innvandring.

Jeg skal ikke spore av, holde meg til det med alderen og sånn, men en digresjon passet liksom.

Jo, det var det med femti år mot evighetsperspektivet...

For den som har sett noen utforbakker er det godt her på flatmarka.

Ikke så mange overraskelser kanskje, men hva så?

Det er fint å våkne om morgenen og fortsatt oppdage at en ikke er død.

"Det blir en kjedelig morgen", sa den samme vennen. Vi enes alltid om det der. Og, jeg synes jeg har en klok venn, som alltid hjelper meg inn på den (for meg) riktige tanken. Jeg bestemmer at jeg synes alt er bedre som det er, og har ikke tenkt vike. Ser jeg det slik, er det helt greit å bestemme seg for dette med alderen. Alderen som en del av livet...!

Kanskje den til og med kan gi en smule ydmykhet, og akkurat det har vel ikke skadet så mange.

Å bli ydmyket er ei helt annen greie, og det kan jeg skrive om i en annen tekst en helt annen dag.

 Så fint man har valg.

Noen ganger kjenner jeg ikke igjen det lett aldrende ansiktet i datamaskinens skjerm, særlig vinklet nedenfra og opp. Ikke særlig flatterende må jeg si. Jeg kan helt tydelig se naturen 'svikte' unghetsidealet noe så til de grader.I det speilet nærmer jeg meg seksti, enda det er ti år til. Ja, altså om jeg ser det fra reklamesiden, og plastikk-kirurgene sin. Fra den siden som stadig presser menneskene her på denne siden av kloden til å se ut som de ikke har levd mer enn tjuefem år.

Når man tar det innover seg kan jeg ikke si annet enn at det er et underlig fenomen, og enda underligere er det at vi aldrende menneskene finner oss i det. Hvorfor høres ikke et unisont rungende nei fra alle steder.Her snakkes jo om eldrebølgen. Er det ikke på tide å enes om en skikkelig protest mot alt det der fiksfakseriet. Vi er da vitterlig mange nok til det. Nå vet jeg at å være femti ikke er å være gammel, men man får en tanke om at aldringen er i gang. En er ikke ungdom lenger, bare for gammele til å være ung og for ung til å være gammel. Menneskene lever jo som kjent sjelden til de blir hundre, og da vet man jo hvilken veg det går. Dermed skulle det vel være sånn at de fleste mente nå får det være nok. Vær som du er, selv om det ikke er salgbart. Og, det er ikke det at jeg har det minste imot de unge menneskene. Jeg  er oppriktig glad i mine ungen medmennesker. Kjenner til og med noen godt, de lever i familien min. Som den yngste generasjonen. Men, jeg er da akkurat like glad i dem som er på min alder og eldre. Det er den kunstige motsetningen jeg ikke skjønner noe av. Sjøl har jeg alltid tenkt at mennesker som har levd lenger enn meg kan lære meg noe. Nettopp på grunn av erfaringene. De jeg har vært så heldig å få ha rundt meg har beriket perspektivet, og det er det viktigste. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å være rynkeredd. 

Jeg mener, i speilets furer og rynker ser jeg jo levd liv. På godt og vondt.

Mest det første faktisk. Merker av kjærlig strev og latter. Noe sorg følger jo alltid av slikt, tegnes på huden, men når jeg resonnerer dypt synes jeg det er flott. I møtene med medmennesker forteller merkene ganske mye om hvem de er og hvem de har vært.

Ikke alt selvfølgelig, siden mennesket også er et åndsvesen, men det gjør det jo bare mer spennende.

Gir snill og positiv nysgjerrighet.

Nei, for meg blir det mer og mer ubegripelig det der med at man skal jobbe mot aldringen som om det var det værste som kunne hende.

For, om man har det rimelig godt, ikke er så syk av smerter at det hele er et helvete,

ønsker man da alternativet?

 Sjøl har man overlevd en del mennesker, fulgt andre som bare var på samme alder til endestasjonen. Det var alt for tidlig tenker man, ikke mening i, urettferdig og så videre.

De fleste jeg kjenner har gitt uttrykk for akkurat det samme i disse sammenhengene.

Så hvorfor styrer vi da så fælt med furer og rynker?

Kjøper age-beauty-kremer som om de var livsnødvendige vitaminer?

De rikeste opererer og styrer værre. Helt frivillig.

Hvor sykt selvopptatte skal vi være i en verden hvor millionene sulter, er arbeidsledige, dør i krig?

For det er noe sykelig over denne utseende-, anti-aldring- og kroppsfikseringen.

Vi lider faktisk også en smule under den typen tyranni uansett hva vi sier, ikke sant?

Jeg kjenner mennesker som har et daglig smertehelvete men likevel ikke ønsker seg ned i det store mørke hullet.De kjemper i mot. Tviholder seg til livet, for det er det som er saken når alt kommer til alt. Å få være, akkurat som en er.   

Noen ganger er det som det går oss/meg hus forbi at det viktigste er å være til stede i dagen og sitt eget liv siden det nå en gang er det eneste man har noen som helst garanti for.

Alt annet er og blir paradoksalt patetisk, ikke sant?

Kunsten å eldes

Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld forgylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er mennskeslektens adelsmerke,
ver det hun særlig talte om ...

Og stemmens pikelig naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens et sibylle-smil fortalt
at alt var tilgitt og forstått.

Jeg tenkte: Du har elsket meget,
og like meget har du ledd!
Hva var ditt liv? Det var ditt eget.
For deg er ingen skade skjedd
ved det å eldes. År som synker
og blir til ringer i et tre,
har lagt en ring av latterrynker
rundt munnen som du smiler med!

Jeg så: Den kunst å eldes riktig
består i at man langsomt lar
sitt vesen helt bli gjennomsiktig
for lyset fra det liv som var.
Hver speilreflekse av drøm og handling
og alt de åpne sanser fikk,
skal gjennomgå en sen forvandling
til indre hørsel, indre blikk.

Å møte deg er som å hvile
ved bredden av et vann, hvor all
den vise aftensol får smile
som brutte stråler i krystall.
Du lattermilde! Det skal være
mitt gode håp for jorden nu:
at dens beboere må lære
den kunst å eldes slik som du!

(Andre Bjerke)

Om manglende unnasluntring og 'slabbedaskisering'...

Foto: Synnøve Sætrum, 2012.

Noen må vekke fuglene og Jon om morgenen. Denne tok jeg på meg oppgaven, til tross for at jeg ikke sitter i skjærgården og kikker på strandnelliker vaie i den lette brisen.Å stå opp så tidlig er enkelt nok når jeg møtte puta før uret viste halv ni i går kveld. Temperaturen har falt som spådd, men sola skinner ennå. Jeg er verken trist eller lei av den grunn. Naboene fra andre himmelstrøk har akkurat begitt seg til bussen og arbeid. De klager ikke de heller, er bare positive og hyggelige. Jeg følte for å si det siden noen finner det for godt å kalle våre nye medborgere unnasluntrere og slabbedasker. At de kommer hit i strie strømmer for å gå på sosialen hele gjengen. Vel, det er så absolutt ikke mitt inntrykk. Jeg kjenner en mann som bruker de veldig tidlige morgentimene på sykkel i ganske stor omegn for å plukke med seg tomflaskene rike norske medborgere kaster fra seg. Hele året, også når det er vinter og snø. For å spe på den elendige lønna han har i skrubben på en av byens restauranter (for de rike). Jo da, det høres ut som et annet land enn 'verdens beste', men det er ikke det. Jeg skriver om Kristiansand i Norge. Min venn har akkurat mottatt sitt norske statsborgerskap etter mange år her. Før det var han statsløs.Som kjent er det en menneskerettighet med beskyttelse og tilhørighet et sted. Nå har han det i Norge. Velkommen, sier nå jeg. Veldig velkommen!Ikke sluntrer han unna noe, ikke 'slabbedaskiserer' han heller...

Her jeg sitter og hører det er gode meningsmålinger for Høyre og Frp, setter jeg ikke morgenkaffen i halsen. Jeg har hørt dårlige meningsmålinger mange ganger før. Meningsmålinger er ikke nødvendigvis sannheten, og takk for det. Takk for at det ikke er valg i morgen heller for da ville høyresida fått solid flertall på Stortinget. Det bekymrer meg, i det hele tatt så bekymrer høyrebølgen som skyller over hele Europa meg( untatt Frankrike da). Av flere grunner aner jeg lyden av sabler og annet utrivelig. Synes det ser mørkt ut i horisontene, men håper ennå det mulige uværet går i oppløsning før det rekker oss. Det er for mye nynazisme og ekstremisme ute og labber med sine tunge sko. All historisk erfaring og kunnskap peker mot at det ikke er gunstig for menneskene.

Skulle disse bevegelsene med sine utpregede nazistiske trekk komme til noen form for reell makt er jeg stygt redd vi kan få tilstander vi nå ikke helt ser konsekvensene av. Uansett så er det vel naivt å tro at ekstremhøyre er blitt noe 'snillere' siden sist de var på banen. Bevegelser som har sine forbilder i nasjonalsosialismen er ikke det. Vi vet hva de stelte i stand under siste verdenskrig.

Jeg er klar over at begrepet nynazisme brukes noe upresist, og som generell betegnelse på høyreekstremistiske, nasjonalistiske og rasistiske organisasjoner og aktivister. Men, det betyr ikke at disse grupperingene finnes eller at de ikke vokser. Vi ser det jo i valg. I Ungarn for eksempel.

Slikt tenker jeg altså på mens her stekes fletteloff med olivenolje, timian og rosmarin. Det dufter og stimulerer sansene. Snart gleder jeg meg over nykokte egg, tomater og kanskje til og med litt smør på de nyskårne skivene. Mat må man ha, enten verden ter seg skeivt eller rett, sånn eller slik. Interiørblogging blir det ikke fra denne kanten denne dagen heller.

Det tror jeg mange skal være veldig glade for.

Nyt sommeren så lenge den varer!

Synnøve Sætrum

NÅR NOEN ELSKER DEG...

Størst av alt er kjærligheten...

Rusler rundt, pusler med mitt. Hverdagsfilosoferer. Lever, bare er, har det godt eller i alle fall brukbart. Ingen sirkler utenom dem man møter, ingen overhengende skam for et eller annet eller en nylig blackout å gremmes over. Det er deilig å være noenlunde våkent til stede i verden med det meste av sansene inntakt alle dager. Distraksjoner forekommer, man er bare et menneske. Men, det er nettopp akkurat det. At man er, her og nå i den lille bobla som heter et liv. Et menneskeliv gjennomlevd fem tiår på jorda. Sånn flaks man har hatt, så vanvittig heldig å få være den man er. Sånn kan man vandre rundt og småfilosofere i en liten norsk by på jorda. Være langt borte, men likevel ha sommerskoende godt planta på fortauskanten.

- Hei, lenge siden jeg så deg sist.Hvordan går det?
-Joda jeg har det fint, godt. Livet er godt. Spireaen min blomstrer av og sola skinner. Det er fred og håpet om lang og god sommer er like grønt som alt det nye lauvet. Over tyve grader i skyggen klokka ellve om kvelden, og det før St.Hans. Det ser ut til at sommeren blir mer sommer dette året, i alle fall så kan man nyte dagen i dag og håpe på mer. Hvem ønsker seg ikke mer av det beste?
-Hvordan går det med kjærligheten? Blir det noe med deg og ....? 
-Jo det går bra. Den er knappet riktig kjærligheten. Jeg holder den i hånden morgen, middag og kveld. For meg handler det om å kikke etter, og så finner jeg den alle steder.
-Men, blir det ikke til noe med deg og?
Undertegnede kjenner hun vrir seg innvendig. Finner spørsmålene for nærgående. Strengt tatt har hun ikke noe behov for 'skrifte' til en bekjent. På den andre siden så er det fint når noen viser interesse utover det der jo da bare bra, og været er godt...
På den andre siden, nei, noe er mitt og bare mitt. Noe har ikke andre bruk for å vite.
-Den som lever får se, blir svaret.

Man unngår rundansen med spørsmål om hvorfor man fortsatt ikke har en kjæreste. Påpekt med at du er da både vennlig, og enda ganske så vakker ditt relativt modne liv til tross. Og, det er så underlig at du har vært singel i så mange år. Jeg kan slett ikke forstå det og så videre, du er jo ikke sååå stygg. Litt sær kanskje, men et godt menneske. En kjenner på litt engstelse og redsel for å utlevere seg for nye. For det er jo sånn at en fortsatt er mer sårbar alene. Noen ganger kjennes det både trist og fortvilet, ja til og med litt skammelig og flaut. Når det er sånn mangler både gleden, stoltheten og trivselen litt. Man får bare takke for at slike sinnstilstander ikke er kroniske. Alt går faktisk over, alt endres.

Jeg vet ikke om det er stuerent for denne singeldama å si det rett ut, men kjærligheten går det utmerket med.For meg er den kneppet riktig, og jeg elsker opptil flere medmennesker på ulike vis. Likevel kjenner jeg ikke for konkretiseringene overfor et menneske jeg ikke kjenner, og langt mindre kjenner motivene til. Nei, det får bare være. Hva jeg skriver er en annen historie. Jeg kunne nevnt ti tusen tårer i havet og bølger som fortsetter bryte mot likegyldighetens sand. For noen ganger er den sånn, kjærligheten. Den smerter, og bøyer. Ingen kan leve et liv uten lengsel etter noen å lene seg mot, og en dypere mening med tilværelsen. Finne noen å være raus overfor og utvikle toleransen sin sammen med. Det er enkelt å elske, men noe helt annet å leve i tosomhet sammen med den en elsker. Jeg er alene i betydningen bo alene. Ingen eldes ved siden av meg i senga, eller under samme tak. Det ønsket jeg meg tidligere i livet, men sånn er det ikke blitt. Betyr det at man må leve i en mangeltilstand uten, og det på livstid? Eller er meningen å sitte ned alene, roe ned og ha det fint? Kan man ikke ha det godt som singelboer, selv om noe av det beste en vet er å legge seg på sofa eller seng og bli holdt rundt? Teller det ikke når man har mennesker i livet som bor andre steder, men likevel er ens tilværelse. Her om dagen tenkte jeg på det når jeg  satt sammen med en av mine beste venner. Jeg satt der og tenkte: 'Du er jo faktisk en av dem jeg eldes sammen med. Kjærligheten er der, tilliten, tryggheten, gleden og samhørigheten like så'.

Jeg vet hva som står skrevet, og hva som blir igjen:
Tro, håp og kjærlighet.
Men, størst av alt er kjærligheten.

Synnøve Sætrum

Tusen millioner smils takk...

 

 

Jeg er kommet hjem igjen og har landet. Reisen mot vest var fysisk sett mye enklere enn reisen mot øst. Jet-leg, ja vel, men det var helt over i løpet av ei lita uke. Raskt har jeg glidd inn i tilværelsen min her, og erkjenner at jeg har et liv også hjemme. Våren er treig, men den er i kjømda om dagen. Fellesskapene er der fortsatt, og i det hele tatt bryr noen seg om at jeg finnes. Det står til liv. Ok, vårens vær har vært traurig, men jeg lengter ikke til Asia akkurat nå. Monsunen med nesten 100 % luftfuktighet tror jeg ikke jeg takler over måte godt, så jeg blir her til reisefoten rykker igjen. 
Dessuten: Jeg har et liv. Er så frimodig at jeg våger sette det på trykk i cyberspace til og med. Stikke nesa frem og tro jeg vet noe, at jeg er, at jeg til tider er ganske klok også. Vel vitende om at endel vil mene det motsatte. Ikke kan man lese om mine eiendeler hos ligningsetaten, ei heller i statistikken for sysselsatte. For noen er jeg kun en byrde på samfunnets bak.

Jo, her er en hjemvendt 'globetrotter' så til de grader plassert på landjorda i Norge. Her går dagene sin gode gang. I går lå jeg strekk ut på et berg det meste av dagen, hørte havet, kjente den samme sola varme panna og ønsket meg ingen andre steder på jorda. Likevel: Smilene fra salige Siam sitter i sinnet, og jeg kan se i furene rundt øynene at de smiler. Jeg kjenner meg mer fornøyd enn jeg kan huske å ha vært på år. Det skyldes all varmen og vennligheten jeg har vært så heldig å få motta fra alle menneskene jeg har levd blant på den andre siden av jorda. For ikke å glemme at jeg var så heldig og dele mange av opplevelsene og inntrykkene med reisefølge. Vi gjorde det sammen, og fikk det til. Endel spådde oss nord og ned, at vi kom til å bli uvenner og måtte skille lag. Sjøl var jeg temmelig sikker på at så ikke ville skje. Jeg sitter her og er takknemlig for at jeg har et flott vennskap. Så sterkt at det holder et halvårs ekspedisjon. Det er de mellommenneskelige relasjonene som betyr noe her uti tilværelsen. Ikke sant?

I mitt indre svirrer ti tusener av bilder, stemninger, situasjoner, minner. Jeg erindrer et smil i Ao Nang, lukten av grillet fisk på Koh Lanta, trafikkstøyen i Karon, svensk frokost på Kamala, massasjen i Hua Hin, templene i Chiang Mai, bazarene i Georgetown Malaysia osv. osv. En vakker dag skal jeg pakke sekken igjen, sette meg på flyet og returnere. Thailand blir jeg ikke ferdig med, og Asia som sådan har jeg så vidt begynt snuse på. Det er utrolig deilig å vite at det finnes der, en flyreise unna bare. Ukomplisert, gjestfritt, lykkelig og generøst velkomment for den som måtte ønske opplevelsen. Landet er ei perle, et paradis og et gedigent smil.

Takk, sier jeg. Tusen millioner smils takk!

Synnøve Sætrum

TILGI DEM IKKE, DE VET HVA DE GJØR...

Jeg tenker på 22. juli 11 over morgenkaffen en lørdag 19. mai 12.
Det sitter en rødstrupe og blåmeis og spiser utenfor vinduet mitt.
I fredelig og fargerikt fellesskap. Sola er så vidt gjennom, men den store varmen blir det nok ikke. Mye mer kulde skal ikke til før en begynner fable om Egeerhavets strender og milde Meltemi, selv om det ikke er det milde varme som preger tanken akkurat her og nå. Jeg har lest nyheter på nettet, og noen gir flere tanker enn annet...

Jeg ser referert at en 10.klassing støttet terroristens politiske syn i sin 17.mai- tale.På Gran Canaria. Selv om en facistisk diktator styrte Spania for litt siden, hørtes vel malplassert ut i den settingen. For ikke å snakke om at noen må ha  glemt hva den norske grunnloven egentlig er. Det er jo den vi feirer nasjonaldagen, ikke sant? Friheten. Massemorderen står for det motsatte ikke sant? Man har jo fått med seg at massemorderens politiske ståsted er i godt selskap med andre nazister/facister/høyreekstremister. Bare et bitte lite historisk blikk bakover forteller at både den ene og andre har selskap. Sjøl kan jeg ikke begripe at mennesker tror på disse ideene. Det kjennes som iskalde gufs mot panna, mens ondskapen puster meg i nakken.

Hånd i hånd med denslags 17.mai-taler går rettsaken etter 22. juli 11 sin sørgelige gang. Jeg får med meg mye av vitnenes historier fra den dagen. Det er hjerteskjærende trist og vondt. Enkelte velger å slå av knappene på radio- eller tvapparat, men jeg kjenner det som en forpliktelse å delta. Hvorfor skulle jeg egentlig ikke det? Jeg får også med meg at massemorderen sitter der like følelsesløs. Beregnende følelsesløs, tenker jeg.

Jeg kan ikke fordra det nazismen, fascismen og andre ytterliggående ideologier/religionstolkninger står for.Venstreradikale terrorister appellerer ei heller til undertegnede. Bare så det er sagt. Har aldri gjort det. Som ung og ung voksen var jeg venstreradikal, men innså etter hvert at individer til ytterste venstre hadde idealer jeg ikke kunne identifisere meg med.  Det trengs ikke så mange store historiske blikk bitte litt bakover for å skjønne det også. Dessuten så har jeg jo levd mens noen av de sorte begivenhetene fant sted. Mange autoritære ledere gikk i bresjen og pent sagt sviktet idealene. De ble stående til albuene i blod og vel så det. 
Jeg husker jeg tenkte de hadde misforstått totalt. 
Kanskje var jeg for ung og naiv til å ta innover seg hva noen mennesker kan være troende til når de utøver makt/maktmisbruk?Kanskje visste jeg ikke noe solid om makt- og maktforhold i samfunnet før jeg leste min første maktutredning?Aldri har jeg hatt tro på voldelige metoder for å fremme ideologien sin, ei heller religionen. For meg går det ut på ett når man med våpen i hånd dreper for å hevde det man kaller rett. Metoden er kriminell, ikke noe annet. I disse dager tenker jeg ekstra på høyreradikalisme og feighet. Jeg ser for meg gjenger som i flokk trakasserer den eller de gruppene de skylder for det som måtte være feil i samfunnet. Ofte uten at det får andre konsekvenser enn analyser av hvilke samfunnslag disse 'rebeller' måtte komme fra. Denne unfallenheten i forhold til ytterste høyre har vi hatt lenge. Et par tiår av mine i alle fall, og nå har vi fått et skikkelig uttrykk for typen 'værste skuffe' i Norge.

"Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. De puster på hatets og ondskapens glør"..

Det tar alt for mye energi å hate noen.  Likevel er det helt forståelig om noen gjør det, hater ham. Eller hater dem som har myrdet millioner. Sinne må til når man bearbeider traumer. Det er naturlig. Undertegnede bearbeider også den kullsorte fredagen fra i fjor sommer.22.juli 2011 er et nasjonalt traume. For meg handler det om å kikke på det, kjenne etter og å komme seg videre. Leve livet, glemme, men ikke tilgi. Hvorfor i all verden skulle man det?  

Synnøve Sætrum

SVEN HENRIKSEN'S GUIDE TO THE GALAXY: UBEHAG

SVEN HENRIKSEN'S GUIDE TO THE GALAXY: UBEHAG: UBEHAG Ja, det er ubehagelig. Ja, det stikker et sted i samvittigheten når vi går forbi en utstrakt hånd.  Se en mor i et kaldt p...

Ikke mye vårsol i bakkene...

Alle fugler små diiiii er, kommet nå tilbake.

Gjøk og sissik, trost ååg stær synger alle dage:

Bruuuuuuuuummmm!

Skrap, skrap, skrap!

Dunk, dunk, dunk!

Bruuuuuuuuuuuuummmmm!

Et eller annet fullstendig galt med det naturskjønne kvitter denne morgenen.

Så 'stod' jeg i senga, og kunne nesten lurt på om nabolaget var i ferd med forsvinning i et synkehull.

Hadde jeg hatt enda litt mer anlegg for katastrofetenkning sånn i otta mener jeg...

Det hadde for så vidt vært fånyttes ; - siden jeg sitter her fortsatt.

Glad for det er jeg. Alternativet er for dårlig, ikke sant?

Ikke et vondt ord om asfaltgutta, samt ei jente, som røska meg rett ut av skjønnhetssøvnen før fanden hadde sko på. Slike gutter det vil gamle Norge ha nemlig. Har latt meg fortelle så år inn og ut. 

"Dovne" uførepensjonister derimot, sier Siv og de . . .

Nei, jeg skal ikke ta meg inn i den regla.

Stiv som en pinne lirka jeg meg ut av senga(slikt går heldigvis over),

 og nå sitter jeg her med kaffekopp nummer to. Den smaker utmerket. Knekkebrødet med servelat og agurk også! Egentlig er det ikke så mye annet man kan ønske seg, annet enn sommervær. Ikke at jeg klager siden jeg nå har hatt det meste av vinteren i sola, men jammen skal det ikke mye nordvest og regnvær til før jeg tenker: "Gjev eg var i eit varmare land"... Lengselen gnager lik regnbyger...

Her blinker ikke mye vårsol i bakkene nå om dagen, og så jeg som vil "danse mot vår"...

Synnøve Sætrum

HAN SOM KYSSER GLEDEN...

Foto: Synnøve Sætrum

Sola henger på himmelen fortsatt, mens skyene gjør sitt til for å dekke over det faktum denne formiddagstimen. Spireaen blomstrer utenfor vinduet mitt og jeg synes den er god å hvile øynene på. Som så mange blomster i mai. Det er ei nydelig tid våren, og meg slår det like sterkt hvert eneste år. Dette året renner den ikke opp med vinteren som baketeppe for meg, men tvert i mot den asiatiske sommeren. Ingenlunde gjør det blomstringen mindre mektig. Snarere tvert i mot. Min viten om bitte små frø som slumrer under is og snø knekkes ikke av all verdens asiatiske somre. Norge sitter i blodet og det er her jeg hører til. Morgenstunder med rykende kaffe mot det nordiske vårlyset er en magisk opplevlse for den som er så heldig å være i den. De kommer og går med all tydelighet. Skiller seg fra den enda lysere dagen med like skarpe konturer som årstidene her på denne siden av jorda.

Man får fryde seg og nyte mens man kan.

"Han som knytter gleden til seg, vil bli ødelagt av det bevingede liv. Han som kysser gleden mens den flyr forbi, vil leve i evighetens soloppgang", skriver William Blake. Klok kar det!

Ha god mandag!

Synnøve Sætrum

Om skrik og sånn...

Foto: Synnøve Sætrum

Noe står og noe forgår. "Skrik" ble solgt for 107 milloner hører man på morgennyhetene. Gammel kunst står. Menneskers skrik er det noe annet med. De forgår, også angstskrikene fra øya da de reddet seg ut fra busk og kratt og på land. Hørte en hjelper snakke om dem her på morgensida over kaffekoppen. Dødsangstskrik er noe av det mest rystene man kan høre. De ble kringkastet de forferdelige dagene i juli. Det gjorde et uutslettelig inntrykk som står, om enn elendigheta er over. Skrikene fra damene som blir slått halvt ihjel i heimen slutter ikke heller. Ei heller fra dem som kjønnslemlestes, spørsmålet er bare om verden fortsatt hører dem?

Noe står og noe forgår. Gamle imperier for eksempel. Fordums storhet og fantastisk historie hjelper ikke når man tenker kortsiktig profitt. Den tjener kun her og nå for de få, og bygger i beste fall luftslott for de mange. Bare å se til det greske samfunnet. Troikaen regjerer mensde vanlige menneskene sliter nå om dagen. Noen sitter på sin store vom vel plassert over sin brede bak, mens andre... Det er millioner av sultne. De går under.
Om ikke hungersnøden slår til akkurat ved Egeerhavets strender er det nok av andre steder hvor levende 'knokkelhauger' vandrer etter mat og vann.

Da jeg reiste til Hellas de første gangenen for over 20 år siden møtte jeg et helt annet land enn det jeg har sett det siste lille tiåret. Moderne har det blitt, og hadde det ikke vært for varmen  og de hjelmløse motorsyklistene kunne man like godt blitt forledet til å tro man befant seg betydelig lenger nordover i lendet. Økonomisk vekst og framskritt kalte de det i EU. Vel, det varte ikke så lenge. Det kan se ut som de kan bli satt mer enn som så bakover om ikke noe uventet skjer. Hundre år tilbakeskritt sier de vanlige medmenneskene.
 Å påkalle undere er nok å forvente for mye den kapitalismen rår.

Jeg har latt meg fortelle at noe går meg hus forbi siden jeg ikke frekventerer den kongelig norske statskirka i utide. Kirkebyggene står tomme og låste heromkring. Alle andre steder i verden får den som vil gå inn i gudshusene om behovet måtte melde seg. Jeg tenker endel på Hellas for jeg har uendelig mange gode minner fra landet. Det handler om solidaritet, og litt om at man for første gang på årevis ikke har banka ei reise i mai du skjønne milde. Vel, jeg regner med turistnæringen i det fantastiske landet får sitt påfyll helt uavhengig av meg. Midt oppi alt vil de greske hanene fortsette å gale dag og natt, og Egeerhavet vil være like tiltrekkende. De sølvgrønne olivenlundene vil fortsatt forskjønne landskapene, og havet forbli asurblågrønt og vakkert. Jo, noe består. Det hjelper ikke om jeg ber.Kapitalismen rår der nede også.Men,kanskje den fogår (under) om ikke så lenge. Neeeeeiiii vil de som sikrer pengebingene protestere. Den slags skriking har en tendens til å bli hørt.
Her er så underlig i verden. Pengemakta rår fortsatt.
Likevel kan man vel få lov til å drømme om en litt annen verden?
Var det noen som sa vi ikke trenger en internasjonal solidaritets- og kampdag?
Gratulerer med overstått solidaritets- og kampdag !!!

Synnøve Sætrum

COGITO ERGO SUM

Foto: Synnøve Sætrum

At det er noe "råttent i Verdens tilstand" er ikke en ny betraktning.
Bevisst - ubevisst er det samme.
Det lukter av noe. Nansen sa det allerede i "Eventyrlyst".
Han var heller ikke den første verdensborgeren som skrev og snakket om stanken.
"Cogito ergo sum":
Refleksjoner og tumlerier. Inntrykkene og impulsene er nesten uendelig mange.
Kommer ikke utenom det når man er vitne til rettssak over bestialiteten godt blandet med nettedebatter(bare å lese dagens utdrag på ABC-nyheter) om "Barn av regnbuen", hvis ordlyd fra enkelte anonyme deltakere får gir iskalde grøss. Enkelte har holdninger som stammer fra ei iskald fortid. Det er som om de ikke har fått med seg noen historiekunnskaper i det hele tatt.
Enkelte ser ut til å mene at man ved å vise medfølelse, medmenneskelighet og solidaritet med alle dem som er utsatt for massemorderen og har det tøft disse vårdagene er å bane vegen for flere av sådant kaliber. Så man skal ikke vise følelser, ikke mene noe hevder disse stemmene.
Hersketeknikker har man sett i bruk før, det er ikke det.

Bare at i denne sammenhengen lukter de ekstra råttent.

 Avsporing er også et ord som renner en i hu.
Kjærlighet, fred, ikke-vold og solidaritet provoserer høyrekstremister.
Ubegripelig sett fra et medmenneskelig ståsted.
Bruker man akademisk analyseverktøy ser man krefter som opptrer helt etter 'oppskrifta'i historiebøkene.
 Paradokset er at de synes historieløse i seg selv, disse holdningene og meningene.
Hvorfor er det slik?

 Det er noe råttent i Norge. Det er feigt å gjemme identiteten sin mens man slenger ut av seg oppfordringer til å sympatisere med massemorderen. Ideene om over- og undermennesker går hånd i hånd med disse uttalelsene. Ikke sant?  

Bevisst - ubevisst er det enkelt å få øye på det gode og onde disse dager.
Man kan ønske seg omsorgsfulle, nestekjærlige, åpne, sørvendte dager og få dem med vårsol på kjøpet til og med. Likevel kan man bevisst betrakte det onde på avstand.
Dikotomiene lever i beste velgående. Heromkring tenkes og diskuteres mye om dagen, ja til og med om morgenen går 'interndebatten' over de gode kaffekoppene.
Fredelige dialoger omkranser hverdagstilværelsen som skarp kontrast til det onde.
Det er av det gode. Mer åpenhet, mer demokrati. Demokrati er jo pr. definisjon folkestyre som kjent. Undertegnede tror på demokrati, og er en liten del av et folk.
Bevisst legger man hodet på bloggen...
Nok til å provosere den som måtte mene man skulle holde munn.
'Jante' fyrer sterkt under at man skal tie, og lide i stillhet. 

I alle fall i disse tider hvor velferdsordninger og andre positive sider ved Norge er under sterke angrep fra høyre. "Cogito ergo sum"!

Synnøve Sætrum

MANAGEREN

Til Albert Speer etc. etc.

Det er ikke sikkert
de store ødeleggerne
er de farligste i livet.

Ofte, tror jeg,
er de et restultat
av uheldige omstendigheter.

En høyere instans
enn Nürnbergdomstolen
vil kanskje frifinne dem.

Men manageren skal du notere deg,
han som ifølge Observer for 9.april 1944
var viktigere for Tyskland enn Hitler
Himmler, Gøring, Gobbels og generalene.
Mannen uten annet enn konvensjonelle politiske
meninger.

Ingen oppsiktsvekkende og pittoresk nazi.
Kunne ha sluttet seg til ethvert annet politisk parti
bare han var sikret arbeid og karriere.
Vokt deg for gjennomsnittsmennesket med suksess,
den internasjonale typen som i økende utstrekning
er viktig i alle krigførende land.

Godt kledd, høflig, ikke korrupt.
Den upolitiske teknikeren.
Den klasseløse toppmannen uten herkomst,
uten annet mål
enn å ban seg vei i verden.

Vår tidsalders mann!
Hitlerne og Himmlerne kan vi bli kvitt,
Speerene blir -

(Kolbein Falkeid, 1974)

BARN AV REGNBUEN

Våren står ikke helt i flor utenfor, og landskapet åpner seg ikke. Ikke fullstendig ennå, men det skjelver i trærne. Noe hender med bjørka, og snart ganske snart så...

Så graver de i jorda utenfor. Legger ned kabler for at vi som sitter her bak veggene rundtomkring skal få enda flere digitale signaler helt inn i stua. Kanskje er det et gode, kanskje ikke. Det kommer an på perspektivet. For noen er det et must, for andre mer likegyldig om tv-skjermen er krystallklar. Noen er jo oppvokst med litt skurr og uro og bryr seg ikke så stort. Dessuten er det dette med sviktende skarpsyn kanskje. Det kan være en fordel i noen sammenhenger, mens man skulle sett mye mer man faktisk ikke gjør i andre. 
Kan hende er det enkelte ting man slett ikke ser før man virkelig tror det. 

Jeg tenker på dem som gjemmer seg vekk med sine dødbringende budskap i krokene av cyberspace. Under påskudd av at de ikke kommer til ordet, og den som er skikkelig forskrudd bruker det som argument for å myrde uskyldige mennesker for fote med bombe og skytevåpen i hånd. Nå skal jeg ikke si at absolutt alle høyrevridde er terroriseter, det ville være feil. Like feil som å si at alle venstrevridde eller muslimer er det. Jeg vet jo at det ikke er sant.
Men, jeg vet at all ekstremisme i værste fall kan bære kimen til vold for å fremme sitt syn i seg.
Det forteller både den politiske og religiøse historien mye om.
Det værste er at mennesket vil bedras, og at elendighet også har en tendens til å gjenta seg.
Om man ikke protesterer på alle tenkelige fredelige vis.
 Vi er mange som er glade for fred og samhold og sier ja til et fargerikt og tolerant samfunn.  Jeg tror på uendelige muligheter for alle 'barn av regnbuen', og at 'det er vi som vinner' som Lillebjørn Nilsen stille uttrykte etter den hjertevarme sterke opplevelsen dagens markering var.

Synnøve Sætrum

Himmelen gråter

Dråper fra rosene utenfor tingretten.

Himmelen gråter fortsatt.

Synnøve Sætrum

Alltid - aldri

Alltid savner jeg deg når du ikke er nær.

Aldri finnes lengsel i verden når du er her.

Synnøve Sætrum

Livet rusler sin vante gang heromkring. Undertegnede lufter sin firbeinte gjest, verker i foten, hører musikk, koser seg med 'På kjøret', og lengter etter ordentlig vår til tross for at hun har hatt en hel vinter i Thailand. Ingen tvil om hvilken værtype og årstid som er mitt element. Sånn  er det å leve i hverdags-Norge for meg. De små detaljer og ting er det som utgjør mitt liv. Her er ingen store tanker om revolusjoner, eller annet. En ønsker bare å ha fred og leve i fordragelighet med verden omkring. Antakelig vanlig for flere enn meg.

Disse dagene er dog litt annerledes. Ingen lever i vakum, ro eller ikke ro. Tankene snurrer stadig rundt de store spørsmålene den berørte ikke kan komme forbi. For jeg er berørt. Til tider veldig. Stumme skrik blandet med den store trøtte utmattelsen er det som finnes på innsiden i denne tiden. Det er så en bare vil trekke dyna over hodet og sove til det er over.
Noen sider ved tilværelsen er pent sagt krevende berøring.
Så hvordan det må være for dem som har fått sine liv dirkete berørt har man ingen forutsening for å forstå til fulle.Tårene renner igjen. Inntrykkene blir sterke. 
Å gråte med de som er rammet direkte er det eneste man kan gjøre. 
Medfølelsen dør ikke sammen med dem som ble myrdet den dagen. 
 Det er ufattelig å høre bare bruddstykker av rettssaken, og få inntrykket av at denne vanvittige gjerningsmannen ikke viser en eneste følelse i forhold til alt han har forårsaket av menneskelig lidelse og smerte. 'Uvirkelig' sier de fleste. Det beskriver følelsen man får når man ser og leser nyheter og rapporter. Akkurat som man følte det i de nære ukene etter terroren i fjor sommer.

Uansett så er det godt å se at rettssystemet vårt fungerer. At rammene rundt gir verdighet til alle involverte. Det betyr noe for å bevare troen på norsk rettssystem og samfunnssystem.
Her om dagen var vi noen som snakket om akkurat det, og undertegnede ble spurt om hun trodde på framtida for Norge. -Selvsagt gjør jeg det! For meg var det ingen nøling i svaret. Jeg mener, man må jo tro på ei framtid. Den gode framtida og det positive for oss menneskene i den.
 Ellers vinner denne feigingen. Det fortjener han ikke. I det hele tatt fortjener han ikke noe som helst.
Som mange andre gleder jeg meg til dom og straff er avsagt, og han kan parkeres og glemmes.
Erfaringen fra gjerningene er en annen sak. Det kommer man alltid til å huske.
 Maktesløsheten gjenoppleves på en måte disse dagene, selv om det værste allerede er historie.

Ha god lørdag!

Synnøve Sætrum

INTELLEKTUELLE VERDIER

INTELLEKTUELLE VERDIER

er viktige,

men uvesentlige i forhold til de eksistensielle.

(Håkon Bleken)

DET FINNES MENNESKER

DET FINNES MENNESKER

som er mye bedre å ha som fiende enn som venn.

Da vet man i hvert fall hvor man har dem.

(Håkon Bleken)

DØGNVILL HANE

Haner på øen her aneraldri hva klokken er slagen.
Nattblinde hilser de dagen.
Knapt er det midnatt, så maner
alle de døgnville haner
verdner av gull og skarlagen!

Hanen som Shakespeare beskriver...
Men når det er klokken 12 den
opptrer som "morgen-herolden",
syns jeg den overdriver,
syns jeg the golden cock's iver
blir meg en smule for golden!

Sol efter sol har besatt den:
Sprengfull av morgengryer
huier den ut sine vyer!
Midt inni svarteste natten
teller jeg hundre og atten
skingrende kykkelikyer...

Straks jeg  er sunket i dvale
her i min Skyros-alkove,
vekkes jeg opp, kan jeg love:
Maken til vekkelsestale!
Gal gjør meg gal! Faen gale!
Hane hold nebb! Jeg vil sove!

(Andre Bjerke fra Syros, Egeerhavet)

Ytterst personlig sett

Gårdagens tv-overføring fikk meg til å tenke på tre ting. Oppgjør, verdighet og beskyttelse. Andre uttrykker inntrykkene bedre enn meg, og jeg har ikke tenkt å gi den fyren mer oppmerksomhet enn nødvendig. Han fortjener det slett ikke. Alt han er og framstår som er konsekvenser av grusomheter. Oppgjørets time er kommet. Veldig fint! Det handler om å beskytte samfunnet mot den komplette meningsløse ondskp, og egentlig tenker jeg det er likegyldig for meg hvorvidt det skjer i fengsel eller i annet avlukke. Denne personen har, slik jeg ser det diskvalifisert seg fra det norske samfunnet til evig tid, mener jeg fortsatt.
Rettsstaten er i dette tilfellet utvilsomt oppe og går. Det er bra, og helt nødvendig. La ham få det han fortjener innenfor de rammene, og ut fra det lille jeg så ser det ut til å skje på en verdig måte. Blir fint når punktum er satt, alle traumene bearbeidet og alle ofrene kan gå videre. Og jeg tenker på ordene som som poengterer at kjærligheten er det viktigste. Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen. Jeg tenker meg at jeg skal øve meg på det fokuset gjennom disse ti ukene også.
Ja, sånn ser jeg det og tenker at den som leser er ikke nødt til å bifalle.
Det fine med bloggen er at man kan være ytterst personlig om man vil. Så det så. Nok om det.

Synnøve Sætrum

MEDGANG OG MOTGANG

Sitter her med en klump i magen etter å ha lest dagens nytt rundtomkring. En blanding av harme og oppgitthet er ikke noe særlig og brenne inne med. Man får blogge om det, og ta sjansen på å bli oppfattet som ei sur gammel kjerring. Vel, det skjer atskillig værre ting i Norge og på kloden. Ikke har man mistet noen i tragedier, ei heller blitt innkalt som manesjeklovn i rettssaken. Livet som ikke-kjendis har sine helt udiskutable fordeler. Akkurat nå har ikke noen vulkanområder rast i havet og sendt kjempetsunamier kloden rundt. Over formiddagskaffekoppen hersker fredagsro. Den eneste motstanden jeg kjenner litt på er den naturlige ulystfølelsen for kommende fredagsrengjøring. Bagateller, bagateller, bagateller!

Men først litt om solskinnet om medgangen bloggeren kjenner når hun kikker på de utslitte permene foran seg på bordet.I går var hun hos gode venner på fantastisk mat, kaffe og prat. Siden jeg er gått inn i klenodienes tidsalder ble jeg foræret en utgave av "Modgang og medgang" utgitt 1897. Gotisk skrift, ført i pennen av Camilla. Utgitt post mortem. 
Bokryggen er tråklet sammen. Sidene er løse, men de er der.
Verket er bokstavelig talt lest i filler, merker av kaffe og annet får fantasien min til å tenke mer enn de gotiske ordene mellom permene. Klenodier er et sant svir. Venner som skjønner hvordan hun er skrudd sammen en gave. 'Noe så fantastisk', sa han og begynte lesingen av femtiårspresangen så smått akkurat der og da...

Over til det mindre oppstemte uti tilværelsen.Min norske verden handler ikke lenger om samhold og solidaritet og felles mål og goder for alle medmennesker på jorda. Himmelen er fortsatt full av stjerner, noen steder er det klart hav så langt du ser. Men, det er ikke nok. Det er ikke fred. Grådigheten har ikke tatt kvelden, og egoismen har ikke gått hjem. Følelsesløsheten har et spillerom man kan få mer enn ei søvnløs natt av, mens andre 'smir' og opprettholder varmen i grua.

Massemediene speiler gjengvoldtekter, blind vold, terror, kriger og annen umdertrykkende 'festivitas'. Den som leser nyheter får se.Hvor mange lemlestede lik har  ikke flimret for mine øyne de femti årene jeg har levd? Og hvor mange mediekremmere har jeg bivånet smi mens likene er varme?Ikke en kjeft har klarer å glemme lyden fra blåsebelgene.Tellingen av 'smeder' har for mer enn lengst gått i ball, og å begynne forfra er mer en sjela tåler. Skrikene fra levende lemlestede høres fortsatt. Denne dagen bæres enda flere småjenter til omgangen med sløve kniver. En gang i min barndom falt jeg ned på plankegjerdet jeg balanserte på. Glemmer det aldri, enda jeg er viss på de skarpe barberbladers morgen har hundre ganger sterkere traumatiserende effekt. Jeg har sett mange flere sultne barn enn dem som engang var i Biafra. Små barn vandrer fra hver en verdenskrok mot et bedre liv, ikke mot Betlemhem. Vekk fra gudene vet hva av traumer på kontinenter Norge ikke ligger.

Krisa på det europeiske kontinentet bare eskalerer til fortvilelse for tusener som ikke hadde noe særlig fra før av, mens andre ferier akevittens dag. Viktige nyheter det siste!
Dessuten blir Tore Sagen kåt av motgang, melder NRK.. Kanskje noe å legge seg på minne for enkelte. Undertegnede undrer seg frimodig over nyhetsverdien. Kanskje hun slett og rett ikke forstår hvordan verden er skrudd i hop. Det sies det er i motbakke det går oppover, men...

Synnøve Sætrum

Tanker om sirkus og statsreligioner...

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Jeg-nekter-a-vitne-6803042.html


Det er utrolig trasig om pressa greier gjøre rettsaken til et mediasirkus, og at man på den måten skulle kunne komme i skade for å glemme hva 22.juli 2011 gjorde med livene til mange mange uskyldige mennesker, og med alle oss andre indirekte. I løpet av påsken har jeg tenkt 'sirkus' og hørt andre i min nærhet si det samme. Jeg finner Stein Lillevoldens møtenekt (artikkel vedlagt m kobling ovenfor) som det vettuge bidrag i denne saken. Her trengs ingen kjendis-pauseklovner. Ikke at jeg på noe vis oppfatter eller har oppfattet Lillevolden som en sådan. Godt det fortsatt finnes noen som taler Roma midt i mot. Man, kan jo spørre seg hvorfor sirkus og brød egentlig skal knyttes så til de grader til denne forferdelige hendelsen, hva for en relevans det har med tanke på tragedien? Annet enn at noens lommebøker vil bli feite, og tiltalte får spille ut vanviddet han står for for åpen scene. Jeg er ikke for å avskaffe rettstaten på noe vis, men jeg undrer meg sterkt over noen av sidene ved den. Vi vet jo alle hva slags tankegods morderen bærer til torgs, og ønsker spre via journaliter og advokater. Har vi bruk for det? Eller forholder det seg faktisk ikke slik at han har gjort og sagt så det holder til evig tid? Nevner det igjen. Han har så til de grader diskvalifisert seg fra absolutt alt og det til evig tid.. Det bettyr ikke at vi ikke må inn i de mørke krokene å se hva som befinner seg der av skit og støv. Vaske det ut må vi også. Noen drittjobber må gjøres. Likevel, akkurat nå lurer jeg på hvem som gjør hva for hvem og hvorfor. Motivene synes å være ullne og så mange. Hau hau!
Jo, det tenker jeg på.
Sammen med at jeg tenker på alle dem som har mistet sine, og også hva det har gjort med Norge som sådan.
Det er helt betimelig å spørre seg: Hvem er det som tjener på medieshow annet enn nettopp mediene?
(Nå er det ikke slik at jeg mener man ikke skal ha rettsak mot massemorderen om noen ville skulle vri på det jeg ytrer...)

Erna Solberg har tatt pusten fra meg flere ganger, eller luven.Kjenner jeg blir rimelig oppgitt og i elendig form av kampsangene fra henne og hennes like. Det er mange for tiden. Flere enn det var før. Egoismen vokser og vokser, og man skal bøye sin nakke i skam om man ikke greier bidra med 150 % stilling innenfor det private næringsliv. Helst! Det offentlige er bare et pengesluk kapitalistene kunne dratt nytte av. Er det ikke det de mener, og sier på alle slags fordekte vis?

Jeg blir så sliten av å høre på dem! Siden jeg nå en gang tilhører de 'unnasluntrerne og slabbedaskene' som er uførepensjonert. Ikke som ungdom, men relativt ung sett i det perspektiv at 'alle' ønsker stå i jobb til de er 80 minst. 'Alle' har helse til det. Eller resthelse, hva nå det måtte være? Egentlig? Effektivitet über alles, og for alle. Uansett evne eller sosial stilling i Gnore. Ingen begrensninger for noen. Det er som om alle evner et liv hvor dem i Monsen's regi blekner. Her skal det deltas om man ligger meg flytende medisin i armene, mangler armer eller bein. Psykiske lidelser finnes egentlig ikke, det er jo bare å ta seg sammen. Ikke sant?

Rene skjære galskapen sett fra mitt ståsted, men jeg er jo pr. definisjon dem det presses mot så egentlig hadde man kanskje sett jeg holdt trut. Enda mindre blogget om slikt. Vel, den gang ei.
Søtti kroner dagen rekker ikke til mat på bordet, og det vet Erna Solberg også. Eller gjør hun ikke det? Kanskje maten hennes bare har stått der all sin dag, og hun har sluppet tenke på slikt. Vært så heldig at hun er født med ei sølvskje i r.... Er det en naturlov at mennesker med den utrustningen også mangler empati fra barnsbein av? Jeg vet ikke, men det kan synes slik. Høyresiden 'sliper sine kniver'. De ønsker jo skjære vekk alt av sosiale goder, kappe hodet av oppsigelsesvernet, arbeidsmiljøloven og så videre. Kravet om karensdager, høyere pensjonsalder, lavere lønn og mindre trygd kommer fra den kanten. Alt sammen for å øke overskuddet i bedriftene. Når det gjelder den hellige alminnelige profittmaksimering synes det som om alle menneskelige hensyn får vike. Vi har to statsreligioner i Gnore om noen måtte være i tvil. Begge begynner med bokstaven K.

Synnøve Sætrum

Kjærlighet er kjærlighet

Til I

" I vennskap må det være en gnist av kjærlighet, i kjærlighet må det være en åre av vennskap." (Novalis)

Kjærlighet er kjærlighet.
 Kraften som skaper .
Den gode stillheten.
 Kjøttmeisen som plukker i stykker bollen utenfor kjøkkenvinduet.
De små nebbenes arbeid.
Mat til ungene.
Det er vår.

Vår er kjærlighet for den som tror og kjenner etter.
Den fineste tida når alle levende dager ligger akkurat der og videre framover.
Noen ganger kan man ikke riktig mettes når man er sammen med et  menneske som evner ro og tillit.
Lykkelig tid lik en  kokong som holder inne der og da. Et bord, to stoler.

Kjærligheten trenger ingenting. Ei skråning er det som behøves for å stille seg de viktige spørsmålene, fintenke rundt det som svarer seg å fylle tiden med.
Det er godt å være den man er når premissene ligger stille på godtakelsens bord.
Ingenlunde vil man bytte med noen. Bare være og vite det nok.
Kjenne det store ordløse uten tvil.
Våge stole på kjærligheten uavhengig av uttrykket eller fasongen.
Bare tar i mot mens den kvepper til, og står over funderinger i våken tilstand.

Kjærlighet er kjærlighet. Den sterkeste kraften. Noen mener den ulykkelig om den ikke leves ut?
Det stemmer, og det stemmer ikke. Kraften er der betingelsesløst i seg selv og det helt uten jaktmarker eller objekter. Den som kjennes ved den vet. Kjærlighet er kjærlighet.

Synnøve Sætrum

Tenker på henne, og det kribler...

Vil han greie det?

Si det som det er og ta det derfra...

Synnøve Sætrum

Feigingen og psykiatrien . . . 10. april 2012

Enfoldig kan jeg vel neppe kalles, ikke direkte tungnem heller.

Likevel skjønner jeg at jeg har tungt for det noen ganger.

Slik som nå.

 Når Feigingen av tungt fagpersonell ble kjent strafferettslig tilregnelig, etter først å ha blitt kjent strafferettslig utilregnelig av samme fagfolkene.

Først paranoid schizofren, så friskmeldt...

 Hvordan kan det ha seg at man to proposjonalt ulike konklusjoner om samme person?

 Det lurer jeg på, og jeg kan ikke hoste opp noen forklaring på det.

Jeg har nemlig tungt for å forstå det, men er ikke fagmenneske og kan dømme om det. 

Rapportene er det ikke jeg som skal dissikere( Heldigvis!), men retten.

 Nå er det bare ei uke til rettsforhandlingene starter.

Det jeg derimot ikke har tungt for er å tenke at Feigingen, uansett hva han er eller ikke er må ha diskvalifisert seg fra deltakelse i det norske samfunnet til evig tid. Slikt kan man da ikke ha gående løs. Kanskje man må ta opp til en bredere samfunnsdebatt hva man gjør med slike som Feigingen?
Dog må jeg si satser på at han får maks straff og sikring på et vis som gjør at han ALDRI slipper ut igjen. Det går ikke an å se ham som annet enn en bestialsk massemorder.

Hva det vil bety for Feigingen spesielt vil jo bare utfallet av rettsaken fortelle.  

 Likevel får jo alt dette masse medieomtale. Særlig i dag. Forsvareren hans sier han ikke kommer til å beklage noe som helst i retten. Ut av det kan man jo slutte mye, men bare avvente og høre selv. Uansett for meg er og blir han Feigingen med stor F.

I det hele tatt er de det 'alle' som måtte sympatisere med denslags tankegods han står for.

Massedrap og terror kan man ikke godta. Ikke på noe vis.

Synnøve Sætrum

Reisa er målet... God påske!

Det er langfredag, og tidlig formiddag.
Den stille lange dagen.
Vi har statsreligion i Norge, om enn religionsfrihet.
 Arbeidslivet stoppet opp i går, og kollektivt går vi gått inn den stille uka.
Jeg er ikke kristen,eller muslim.
Budhismen tiltrekker meg med sin erkjennelsestenkning, men jeg har ikke konvertert.
Det utelukker ikke at jeg har tanker og ideer om høyere makter, og evige krefter langt større enn meg selv. Der ute finnes lys hjerte og sinn kan hvile i og ved.
Jeg er ikke blitt filosof, men jeg liker tenke selv.
Humanismen derimot står høyt i kurs.
Selv om jeg ikke i alle sammenhenger skjønner hva et humanistisk ståsted er.
Tar jeg innover meg perspektivet liv - død er reisa målet.
Noen annen måte finnes ikke for meg.
Veien blir til mens man går, en dag av gangen.
En time en dag er det slutt.
Jeg vet heldigvis ikke når.
Likevel vet jeg at dette er den lange lidelsesdagen i kristendommen.
 Veien som fører til oppstandelsen og løftene til menneskene om livet etter døden.
Paradokset er at et redskap for tortur og død er den kristne kirkens fremste symbol for evig liv.
Ser jeg det fra et for meg menneskelig ståsted og overført betydning tenker jeg at noen ganger er vi alle korsfestet. Hudløst nakne spent ut i livssmerten.
Alle enkeltmennesker har sine kors å bære.
Sine lidelseshistorier.

Denne formiddagen skal jeg ut og gå runden. Gi kroppen min det den trenger av mosjon for å kunne fortsette livet. Fintenke på dagen mens jeg vandrer. Kanskje oppdager jeg noe jeg ikke har gjort før.
Det er ikke snø som det trues med heldigvis. Hestehov og hvitveis blomstrer. 

Skulle vel stått han a' med 'zen-tid' over snøskuffa også, men trenger ikke opplevelsen.

Lett bekymring for unønsket snue (på gang) er det eneste som murrer litt, men bare å slå fra seg.

Anne Karin Elstad døde i går.
Hvil i fred.
Alt det fantastiske hun har skrevet lever videre.

Undertegnede har hatt stor glede av å lese rubb og bit som kom fra hennes penn. 

Kommer helt sikkert til å lese om igjen.

God litteratur kan man ikke lese for mange ganger.

For mitt eget lille store liv finnes ikke noe å klage over.

Jeg sitter her og bare er sløv og tilfreds mens appelsinen smaker sol og ullsokkene varmer beina. 

Litt trøtt er jeg også, og skal ikke ut og forandre verden.
Jeg gjør mitt aller beste og frigjør meg fra alle krav og forventningers store skrekk og gru.

 Livet er reisa, ikke bestemmelsesstedet man går mot.

 Det er det koker ned til enda en gang.

Nyhetene forteller meg at verden går sin elendige gang.

Selvmordsbomberne fortsetter.

Ingen kriger er slutt. Millionene som sulter er ikke mette,

og de norske myndighetene skal fortsatt sende små integrerte barn ut av 'verdens beste land'.
Alle blir tildelt sine kors å bære!

Det er faktisk ganske deilig å kunne brekke den tankerekka med at det finnes fredelige harmoniske paradiser rundtom på jorda også.
At ikke absolutt alle mennesker lever i den ytterste nød og elendighet.

Eagles 'New kid in town' lyder i bakgrunnen, og snart kommer 'Påskelabyrinten'.

Mosjøværingen er i teten dermed er det ekstra spennende for ei dame som har barndommen og store deler av dialekta si derfra... !!! Måtte seieren gå til byen midt i Norge.

Så her skal jeg bare sitte helt stille.
Resonnere meg fram til radioens reisemål og lade opp til langfredagspromenaden.

Man kan ikke alltid være på reise i tropene eller ved Egeerhavet.
Det meste er helt vanlige dager.

Hverdager jeg setter stor pris på.
Den er priviligert som har en flekk på jorda å kalle hjemme.

Likevel er jeg sikker på at mitt indre tar meg langt vekk sammen med radioprogrammets deltakere.

Jeg skal riktig kose meg, ikke skue annet enn min egen navle og bare være.

Synnøve Sætrum

"Når sinnet er frigjort fra selvets begrensende strupetak vil dine evner og begavelser naturlig stige opp til sitt høyeste potensiale og manifestere seg - kanskje som dyp medfølelse, kanskje som kultivert visdom, kanskje som kognitiv innsikt, kanskje som helbredende nærvær, kanskje som tordnende formaner, kanskje som kunsteneriske talenter, kanskje som atletiske ferdigheter, kanskje som stor læremester eller kanskje som noe så enkelt som den beste blomstergartneren i nabolaget..."  (~ Ken Wilber)

Ja for hva skal vi tro på når vi ikke lenger har noen tro på oss selv?

Hvor skal vi gå når børen av ansvar blir for tung?

Hva gjør vi med det uendelige gru og skrekk alle våre dager på jorda?

Hva skal vi tro på?

Hva skal vi gjøre?

Hvor skal vi gå?

Spille pingpong med ordene?

Ripe aforismer i snø?

Ja for hvor skal vi gå når børen blir for tung?

Ja for hva skal vi tro på når vi ikke lenger har noen tro på oss selv?

Synnøve Sætrum

NÅ

Siden får det briste eller bære.
Stundene får være.

Hun rekker ham gaven.
Arket med alle de usagte ordene.
Gjør sitt usynlige synlig.

Kanskje blir de to i haven.
Erato skimtes stille mellom bordene.

Han tar i mot, vil leve eller lære.
Sannheten får briste eller bære.
Urania kan sanke ære.

Synnøve Sætrum

LIVSANSKUELSE

Hvis du ser livet

i bare svart og hvitt

i en verden

full av nykker

hvis du rir

ville bukkeritt

ikledd Thalias masker

og bisarre parykker

da hjelper det lite

med akevitt, gudetro

og alt for korte krykker

(Erik Hedin)

Ravi Shankar

Er det mulig?

Foto: Synnøve Sætrum

Noko skal hende deg ein

strålande time du ikkje

kunne rekne inn i døgnet.

(Ann Kavli)

Så sitter jeg der, leser de kjente ordene fra en fremmed mens jeg tenker;

Er det mulig? Er jeg ikke ensom mer? Er det dette jeg har lett etter all min dag?

Skal jeg slippe løpe mer nå, søke mer nå?

Eller er det bare ordenes konnotasjoner i møtet med mitt blikk?

Er tolkningene riktige, eller finnes en annen fasit et sted?

Eller er det umulige mulig også for meg?

Kom fred.

Kom sinnsro.

Kom ydmykhet.

Vær velkommen loven om menneskenes iboende godhet.

Døra er åpen og plirer:

Velkommen hjem!

Synnøve Sætrum

BERØRTE

I påvente av rettsaken som snart starter tenker jeg ganske mye tilbake på i fjor sommer. Den kalde måneden juli ble, både mentalt og værmessig.

 Som det regnet!

himmelen gråt med oss!

Vi er alle berørte hva 22. juli 2011 angår.

 I Norge har vi ikke hatt noe felles traume siden krigen.

Selvsagt sitter jeg ikke her og sier mitt er værre enn det ofrene og deres pårørende gjennomlevde, men jeg er fortsatt berørt.

 ABB lyser mot meg utallige steder alle disse dagene.

Mediakjøret er i gang i forkant av rettsaken mot ham.

Hvorvidt han prosederer saken sin før den i det hele tatt er oppe skal jeg ikke uttale meg for skarpt om. Jeg skal i det hele tatt holde munn og undre meg...

Holde penn og ikke engasjere meg er en helt annen greie.

I dag 'angriper' han sakkyndigrapporten om egen helsetilstand.

Diagnoser er stilt, og jeg har ingen forutsetninger for å betvile dem.

 Det får også bli opp til helt andre. Heldigvis er det ikke opp til ham.

Hvordan ting blir eller ikke blir i denne prosessen kan det vel likevel ikke være noen tvil om at han har diskvalifisert seg fra samfunnet, og det noe så ettertrykkelig.

Helst ville jeg ikke sett massemorderens ansikt, men jeg vet jo at problemer ikke forsvinner ved at man stikker hodet dypt i jorda.

Før eller siden må strutsen ha luft, og det også i dette tilfellet.Om han er tilregnelig eller ikke er det opp til fagfolk og rettsapparat å avgjøre.

Undertegnede er maktesløs, akkurat som i juli-dagene i fjor.

 Likevel berører det meg.

Plutselig, som ikke-direkte-berørt har jeg et og annet 'backflash' av følelser.

Jeg husker sjokket jeg fikk da jeg hørte om regjeringskvartalet. Etter hvert skulle jo den gjerningen, i all sin grusomhet blekne mot blodbadet i Tyrifjorden.

Jeg husker vi satt rundt bordet mange i familien min, og at spørsmålet ble stilt om hvorvidt det foregikk en massakre på Utøya? Man orket ikke ta det helt inn men ante.

Noen av meldingene som kom fra folk pressa intervjuet tydet på forferdelige tilstander, og så var det noe med bildene fra helikopterne som varslet tragedie.

At det skulle bli så jævlig som det ble skjønte jeg ikke ordentlig før jeg våknet morgenen etter. Morgennyhetene traff som en knyttneve i magen.

 For min del kom gråten øyeblikkelig, og jeg ringte til min mor som også gråt. 

Etter hvert flagget jeg på halv stang, og jeg gikk i demonstrasjonstog. Det var sterkt på en positiv måte midt oppi all elendigheta. Verdig. Jeg reflekterte mye rundt den norske væremåten også gjennom de første ukene etter terroren.

Det gjorde vi alle.

I dag tenker jeg på rettsprosessen.

Hva som vil komme for en dag, og i kjølvannet av den.

Det er jeg neppe alene om.

Vi er fortsatt mange som føler oss berørte.

Synnøve Sætrum

Hjertet banker jevnt den gamle sangen. Lunt, stødig, stille.
Der finnes ingen falske toner, kun den rene milde.
Det pumper lyrisk hopper blandet.
Tung lett lett.
Tung lett lett.
Tung lett lett.

Synnøve Sætrum

GYLDNE ØYEBLIKK

Gyldne øyeblikk i ettermiddagssola, 31.mars.. Foto: Synnøve Sætrum

Lengselen etter gyldne øyeblikk kastes på den bortskjemte lik jula på kjerringa.
Uten forvarsel fra ingenting. Sturing over en lav sko, om en vil eller ikke. Toget for de dystre selvoppfyllende profetier bare går og går og går... Noen ganger er det ikke noe særlig med singellivet, tenker man mens egoet svinger seg i dansen med ru følelser. 'Hvis bare' og 'hadde jeg bare'. Sjela sitter veggpryd mens sanseligheten er godt parkert på is. En bare sitter der, er ikke på veg til en drømme-date i New York,eller vinterferie i Chiang Mai. Nesetippen er utenfor rekkevidde.
En bare er og er og er. Stuck! Fast! Årets påskekrim 'suger' mens timene går. Drømmemannen vil ikke høre snakk om noe som helst, annet enn fred over rødvinsglasset og boka i godstolen. Deg estimerer han i alle fall ikke. 
Det eneste han ønsker seg er en solskinnsdag... 
Utsiktene til nye prinser er lik null hvor mye en enn finpusser fasaden.
Selvtilliten svinner i motsetningen til snuen som bare gror.
Selvbildet er labert , og lommeboka skranten.
Drepen kjedelige greier, og sånn er livet.
Det bare er sånn, det bare er sånn, det bare er sånn... Yeah!

Få ræva opp av sofaen kjerring! Soppfasong er intet å trakte etter!
Reis fra selvopptattheten og gjør en forskjell! Under mang en fremmed himmel på jorda finnes ufattelige mange fattige unger å hjelpe. Vet du det ikke?
Særlig de kveldene du sitter sur, selvopptatt og strunk i lengselen etter noen å lene deg mot? Blikket er godt festet på egen navle og alt det en ikke har eller mestrer i livet. Selvmedlidenheten er en sur fis som forplanter seg i rommet med ideer om levd liv i vanlig supermaterielt vestlig A4-format. Den som intet eier faller gjennom, ikke sant? Nei, det er ikke det! Den der er relativt lett å gjennomskue, og rive fra hverandre. Ensomhetsfølelsen derimot er en slu tabusatan insisterende på sitt.

 Annerledesfølelsen, ensomhetsfølelsens trofaste følgesvenn er kompakt materie. Opp mot årets høytider kommer den snikende innpå bakfra,smetter forbi og sperrer vegen for all takknemlighet.Treig og tung står den der med føttene godt plantet midt i løypa. 'Se hvor stor og sterk jeg er', sier den. Den er ingen god venn, men like forbaska så kommer den ubedt, setter seg ned og blir noen timer. Så lenge at høfligheten er smuldret og tålmodigheten en saga blott, og man bare kaster den ut. Fokusskifte heter det. Nødvendig gode i et menneskeliv.

Kanskje skulle man stått over denslags runder.
Dratt i nødbremsen før toget gikk. Avvist melankoli og tungsinn i døra.
Satt opp skilt pålydende: Ubrukelige sinnstilstander uønsket!
Brukt Brønnøysundregisteret om intet annet nyttet. Hmmm... så enkelt er det ikke!
Kanskje avmakt faktisk er bra en kveldstime eller fire.
Så får man tenkt gjennom hva man 'har' og hvor man går, hva man er og ikke er. Vareopptellinger er sunt har jeg latt meg fortelle.

En kan ikke alltid be seg til lykke eller sinnsro, kjøpe tilfredshet eller nettdate seg til kjærligheten. Skifter man fokus derimot kan fantaskiske ting hende. 
Man blir plutselig overrasket og glad rammet av de gode timene. Timer med snille tanker og vennlige ord.
Et uventet besøk, en kjær venn, en god komentar, ei hånd å holde i.
 Et smil, et glimt.
Det hender til og med at selv den single får tid til å lene seg mot de gyldne øyeblikkene. Så det så... 

Synnøve Sætrum