Vakre Ao Nang. Foto: Grete Wågen
Hei Norge, hei verden!
Barnelatter. Fyrverkeri. Gråt fra ei kvinne. Musikk, eller kanskje snarere coverlåtskrammel fra et middelmådig band. Litt trafikk. Lyden fra rennende fontener. En scooter. En tuk-tuk. Gatelydene utenfor her jeg sitter i senga på Swiss Chalet i Ao Nang og reflekterer over kontrastene i meg, og i verden. Hvordan det påvirker sjela på godt og vondt. Mest det første heldigvis.
I tillegg til mine fysiske lyter tilhører jeg den delen av befolkninga som har opplevd 'å møte veggen' og frivillig bedt om hjelp for psykiske plager. Depresjoner og angst for å være spesifikk. Noe av det der knytter seg pr. i dag til de fysiske skavankene som er kommet til. Naturlig nok. Det er egentlig ikke noe sykt over å frykte egen forgjengelighet, og i tillegg sørge over tapte muligheter innimellom.
Helt menneskelig vil jeg tro, og jeg hadde store ambisjoner og mange drømmer det ikke ble noe av.
Jeg var veldig syk da jeg kasta inn håndklærne og erkjente tingenes tilstand overfor både meg selv og andre. Situasjonen kjentes helt låst, og jeg visste at fikk jeg ikke hjelp så ville det bli vanskelig med veien videre. Alvorlig depresjon er en livstruende tilstand lærte jeg siden. Ikke noe å kimse av.
Det var ikke akkurat det jeg hadde gjort, men jeg hadde forsøkt i årevis "å ta meg sammen".
Jeg kan ikke beskrive lettelsen da legen min møtte meg på alvor og sa:
" Når det gjelder dette hjelper det ikke ta seg sammen, det har du gjort nok".
Jeg lærte også at hjelpeapparatet stort sett fungerer og tar sykdommen på ramme alvor.
Dessuten er ikke depresjoner eller angst rigide tilstander. Antakelig er det like mange variasjoner der som ellers i menneskeheten, selv om det også finnes endel spesifikke felles trekk ved tilstanden. Noen blir helt friske og får aldri mer problemer. Andre blir ikke det, men får det likevel mye bedre.
Man lærer seg noen knep og måter for å leve med ståa. Kognitiv terapi er god støtte på vegen. Undertegnede tilhører vel den gruppen som sikkert ikke blir helt i hundre igjen, men likevel kan klare tenke positivt og kjenne på det gode liv sykdom til tross. Stort sett er livet blitt som om problemstillingene ikke finnes, ikke i hverdagen og den jevne tralten i alle fall. Folk spør meg av og til om jeg ikke kjeder meg med 'tralten', men jeg gjør altså ikke det. Den fyller livet mer enn nok.
Jeg opplever hver eneste dag som fylt, og at tiden bare går fortere og fortere.
Alt er stort sett blitt mye bedre enn det var, så mye og mangt har hjulpet.
Det er håp for alle som opplever det samme!
Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum
Jeg kjenner for å si noe om det midt i all denne reisinga.
Nevne noe om at alt ikke er bare solskinn og herrens glade dager.
Jeg mener fortsatt at om man ikke har en politisk nøkkelstilling, eller ellers et navn eller viktig posisjon i samfunnet er det ikke helt 'stuerent' å si at man har plagdes og til tider plages av slikt.
Her finnes fortsatt mange tabu, og mange vrangforestillinger om hva det handler om.
Man hører ikke stemmer, ser mannen med ljåen eller har en elsker på månen.
En kan bli tillagt så mangt, om en bare hvisker ordene 'psykiske lidelser'.
Og blir en det ikke føler en rett som det er stor skam over tingenes tilstand.
Skam er kan være tungt å bære enten den er påført utenfra eller innenfra.
Det er vel kanskje unødvendig å tilføye at den som bærer slike til tider føler stor skam og er veldig veldig sårbar. Selv om en vet at depresjoner også har fysiske sider, som andre sykdommer kan en likevel finne på å bebreide seg selv for at en ikke holder mål, fordi fysikken 'har sviktet'.
Ja, og så sier jeg god natt fra senga her i Ao Nang!
Hei Norge, hei verden!
God morgen torsdag fra Krabi-provinsen!
Nok en varm dag på gang i Thailand.
Jeg har spist frokost i den koselige kafeen her på Swiss Chalet.
Både bacon,skinke, smør, syltetøy, ost, omtlett, brød, kaffe,salat og juice for 120 bath.
Billig og bra, og nå vet jeg hva jeg snakker om siden det er blitt mange frokoster i Thailand.
Det er nesten som å være hjemme igjen.
Her kjenner jeg alle ansiktene, og når vi kom ble vi tatt i mot som noen fra familien.
Både klemming og smil og latter fra alle kanter.
Det føles trygt, og det føles rolig. Jeg ble glad. Veldig glad.
Selv om jeg akkurat her jeg sitter og skriver ser i speilbildet at jeg har hatt mye bearbeiding i nattetimene som gikk. Ansiktet er ikke helt avslappet, men det kommer seg nok om litt.
Jeg skal ut og gå snart, bare suge inn sydhavsidyllen og kjenne det er godt å være meg mens føttene går av seg selv. Det er slutt på de tidene da jeg måtte bruke vilje for å drive beina framover.
Nå synes det som jeg kan gå og gå og gå så langt det måtte være, bare jeg får vann og mat nok.
Lykkelige øyeblikk i Ao Nang. Foto: Grete Wågen
Etter mine begreper har det vært mye 'pes' og ganske så stygge kontraster og underlige tildragelser de siste par ukene siden vi forlot Chiang Mai for så å ende opp her. Noe som har vist seg å være helt riktig og en lykke her jeg sitter og 'lander'. Være i ro, rusle langs stranda. Ta loangboats til småparadisene. Da jeg sa farvelt til 'rosen i nord' visste jeg bare at jeg ville ned til havet for å ha ordentlig med sol og bad før det er hjem til vinteren i Kristiansand. Er jeg heldig får jeg en skitur eller to på Drivenesheia.
Først Jomtien. Der jeg hadde blitt overbevist om at man kunne reise, men var likevel i tvil ut fra heller grimme reiseberetninger jeg leste pist og hist. Det hjelper ikke å si 'man skulle hørt på dem'. Sånn er det ikke skrudd sammen, da var det enkelt. Noen ganger må man gjøre seg sine egne trasige oppdagelser. Sånn er det bare. Jeg var i tvil, men prøvde likevel.
Det er noe med undersøkelse før avvisning og alt det der.
I dette tilfellet ble det en gedigen skuffelse for meg som har sett det skjønne Thailand i måneder.
Forsøkte så godt jeg kunne å holde den nede.
Skuffelsen altså, for sånt kan slå meg helt ut.
Sånn kan det også være når man er et følelsesmenneske.
Jeg skjønte jo jeg måtte vekk, men hadde ingen plan B å dra rett opp av lomma.
Slett og rett så hadde man ikke tenkt på hva så om stedet viste seg å være det hølet enkelte andre sjeler kalte det. Ville ikke høre på det helt, håpte på noe annet.
Jommen sa jeg Jomtien.
Aldri mer sier jeg nå. Aldri aldri mer!
Ei lettvint løsning kanskje med tanke på hvor mange og lange mil man igjen skulle reise for å finne paradiset. For det er jo mange av dem her til lands. Jeg sitter takk og pris i et av dem nå.
Jeg drikker gulrotjuce sammen med formiddagens tredje koppe kaffe.
Rent natruprodukt fra ei lokal presse. Smaker utmerket, og gir næring av det riktige slaget.
Ikke for mye fruktsukker. Blodsukkermålingene viser at det er akkurat passe.
Noe så deilig, siden det er sånn at man alltid må tenke på akkurat det.
De fleste av mine dager lever jeg fint med den sykdommen også.
Andre ganger kommer angsten inn. For at jeg ikke gjør det riktig, for senkomplikasjoner og tidlig død.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var likegyldig til kroppens 'meldinger', men det greier jeg ikke være. Til det er skavankene blitt for mange. Jeg følger med. Kroppen min er jo den eneste jeg har.
Det kan kanskje høres paradoksalt ut for andre, siden jeg noen ganger beskriver hvor svart jeg ser tilværelsen. Likevel er det sånn at jeg elsker livet med sine premisser.
Alternativet er det store intet, og der kommer jeg tidsnok.
Jeg sier egentlig at så lenge det er håp står det til liv.
For meg ligger mye av overlevelsesmekanismene i håpet.
Om det blir borte er alt en annen sak. Der befinner jeg meg ikke nå heldigvis.
I går formiddag derimot opplevde jeg et skikkelig angstanfall.
Det værste på mange år.
Jeg er takknemlig for at jeg ikke var alene, og enda mer takknemlig for at reisevenninna mi vet hva sånt handler om og kunne begripe hva som skjedde sett utenfra.
For det virker sånn at den som ikke vet noe om det ikke skjønner et pip eller i alle fall veldig lite.
Selvsagt kan man vite at det er noe 'på gang' når man ser det i ettertid, men mens 'toget går' har man ikke annet valg enn å henge på. Som sagt har det vært mange sterke negative opplevelser siste tiden. Så kom vi hit, og det ble en overveldende sterk opplevelse. I går oppdaget jeg også at på Ao Nang hadde jeg bare sett halvparten av sist. Den turistifiserte delen. I går gikk vi til høyre og oppdaget sydhavsparadiset rett utenfor stuedøra. Swiss Chalet ligger midt i smørøyet, eller rettere sagt midt mellom to diametralt motsatte strender. Den ene med båter og selgere og tett med kafeer, samt trafikk. Den andre er kilometer på kilometer med nesten urørt natur. Vannet blir bare klarere og klarere jo lenger man går og det hele ender et sted man vasser ut til ved litt fjære sjø, og bare nyter og nyter synet. Perlemorskjellene blinker som tusener av skatter på sandbunnen. Den grønne vegetasjonen på sukkertoppklippene har en farge som ikke finnes i nordområdene. Sola steiker og alt er bare skjønnhet og ro. Jeg hadde brukt opp reservene mine for å holde elendigheta ute i de ukene som har gått. Så da jeg gikk i denne skjønnheten ble alt utrolig sterkt. Jeg hadde kuldegysninger og kjente halsen snøre seg. Hadde lyst til å gråte av glede men greide det ikke. Det var helt ubeskrivelig fantastisk.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
Når en har et sårbart sinn, så er det sånn at gledene, langt fra alle, men noen ganger blir like intense som skuffelsene. I går var det en sånn gang.
Det blir rett og slett alt for mye av både det gode og det vonde.
Etter en del vandring og bading og overveldende følelser satte vi oss for å spise. Jeg bestilte noe jeg egentlig ikke ville ha. Kjente at jeg trengte noe, men var ikke sulten. Tenkte på blodsukkernivå og følingssymptomer. Har hatt det en fire fem ganger i løpet av turen og synes det er ubehagelige opplevelser. En ting er at det er trasig for meg selv, enda værre er det når man påfører andre stress av den grunn. En vil jo ikke være til bry, gjøre andre urolige og kanskje til og med redde.
Det er jo så mye i vår kultur som gjør sitt til akkurat det. Meget er jo så innrettet mot fasader og materiell suksess at det er lett å gå og late som det basale ikke eksisterer. Skyve det vekk.
Føling ligner såpass på angst at jeg kan få angst for angsten.
Det var bare det at det ikke var saken i går.
Jeg satt der, med vifte mot meg.
Rolig liten thai-kafe i sydhavsparadiset og kjente dødsangsten krype inn under huden.
Med et knips er alt det rasjonelle borte.
Sydhavsparadiser gir heller ingen garanti om sinnsro når det er blitt for mye.
Jeg vet jeg hadde tenkt noen dager; 'Det er for mange inntrykk nå, det er rett før det renner over'.
Verden blir bare overrumplende, og selv har jeg ikke noe annet valg enn å følge med til det hele angsten er over. Når 'toget går' for de tankerekkene er det bare å holde seg fast, henge på.
Halsen snører seg sammen, man begynner hyperventilere.
Inn fra venstre kjenner man hjertet flimre, ikke vondt, men ukontrollerte energibølger.
Jeg tror min siste time er kommet, og at jeg kommer til å dø der.
På flekken! Slik gikk det jo ikke.
Jeg sitter her og formidler det.
Kan se mer objektivt på årsakene til panikkanfallet.
Men, likevel kunne jeg ikke forhindre det da det kom.
Det eneste jeg kunne gjøre da jeg skjønte det virkelig var et panikk-angst-anfall var å følge på bølgene.
Vite med den lille rasjonelle delen av hjernen at dette har jeg vært med på før, selv om det er årevis siden går det over. Jeg kjenner det igjen og kan med sakte drypp begynne å snakke rasjonelt til meg selv. Denne gangen var jeg også så heldig at det var et menneske der som vet hvordan det indre lanskapet ser ut når man gjennomlever denslags. Så jeg fikk beskjed om at jeg hadde alle ytre symptomer på panikk-angst, og at hun var helt sikker på det ikke var noe med hjertet eller føling.
Takk for det, tenker jeg nå. Til slutt satt jeg med hodet mellom knærne og kjente pusten roe seg og tårene komme. Da slapp det taket. Alt ble bedre, og har vært det siden.
Heldigvis har jeg også erfaring for at slikt ikke opptrer i serier og ett kjør. Det kan gå en årrekke til neste gang jeg opplever det. Kanskje aldri mer for den saks skyld. I dag er det en annen dag. Uten angst. Bare med tanker om det. Bearbeidelsesdagen.
I går kveld var det marked i Ao Nang.
Turen bort til stedet var selvfølgelig mye lenger enn man trodde.
Vi hadde hvilt og spist, og jeg svettet kraftig i tropevarmen, men kjente at alt fungerte igjen.
Da vi kom fram spiste jeg en smultring.
De er forresten også fra østen, og smaker mye bedre enn dem hjemme.
Jeg drakk vann, og forsikret reisefølget om at alt var bra.
Det er ikke bare bare å være til stede når folk får angst-anfall.
En blir lett litt urolig og går og følger med i timene etterpå. Alt annet ville være rart.
Men i går kveld som i dag: Fullstendig ro, som er det vanlige for meg.
Jeg gikk der og følte meg egentlig litt blasert etter alle de jeg har sett, men det var deilig å komme hjem med god og billig sydhavsfrukt i posene. Sunnhet for noen få kroner. Dessuten var det fint med enda en god promenade før man kom så langt som inn i blant markedsbodene.
All mosjonen bringer kroppen min nærmere meg selv. En ting er at vekta sakte men sikkert reduseres. Det er fint for diabetikeren. Jeg gikk der og tenkte på kroppen, og på varmen.
At det ikke ble snakk om å gå tilbake.
Sist jeg var i Ao Nang var det jet-leg, og ei traving av en annen verden
Det var begynnelsen på måneder i Thailand. Et annet liv på et vis, i alle fall var det et møte med et land man ikke hadde noe forhold til. I dag er det helt annerledes. Jeg har snart fem måneder reise bak meg. Mitt indre billedgalleri er sprengfylt av materiale. Det er så utrolig mye som er sett og erfart. I tillegg er jeg blitt femti. Bursdagsfeiringen var flott, dagen i seg selv også. Ikke noe traume, bare stort. Men, å bli femti er en milepæl. Det gjør noe med selvbildet. Jeg kjenner at identiteten min er rokket litt ved. Visst ser jeg framtid i massevis, men jeg ser også fortid i lange baner. Alt som er godt, og det som har gjort vondt. Ting jeg håpte på som kanskje aldri blir noe av, samtidig som denne vinteren har lært meg noe vesentlig om å leve sine drømmer.
Mitt livs lengste feriereise er snart over.
Mange følelser er knyttet til det også. Snart er det slutt, snart skal jeg være hjemme igjen.
I leiligheten min, i min verden av små detaljer og rutiner.
Jeg skal treffe datteren min igjen.
Pappa og Mamma.
Søsknene mine.
Alle de andre i familien.
De gode vennene mine.
Alt jeg er så heldig å ha i livet.
Den er priviligert som har noe å kalle et liv hjemme.
Jeg har det, og er dypt takknemlig for det.
Nå er jeg er for å avslutte den lange turen.
Slikke ekstra sol,og bare nyte varmen før vinteren i Norge venter der oppe på den andre siden av jorda.
Horisontene skal igjen bli lave og himmelen høyere.
De nordlige horisontene ser annerledes ut enn her, men det er dem jeg kjenner best.
Jeg sitter enda i sør, men kikker oftere mot nord.
Synnøve Sætrum
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
