SENDER NOEN VARME VIBRASJONER TIL NORGE...

Pannekake- og fruktfrokost på Nice Kitchen. Foto: Synnøve Sætrum

Kunne ikke falle meg inn å klage over varmen i Chiang Mai.

Jeg er så heldig at jeg har luftkondisjonering og dyp skytte på rommet så jeg kan sette meg inn og slappe av den varmeste tida på dagen. Blogger og koser meg gjør jeg også. Klokka er litt før to.

Fram til nå har jeg vært ute og gått.

 Spist alldeles utmerket frokost på 'Nice Kitchen' ennå en gang.

 Det gode sunne livet er et faktum for meg som er så heldig å være i tropene.
Jeg leser på nettet om folk som fryser ihjel i sentrale strøk av Europa, og det er så jeg får gåsehud helt bokstavelig bare jeg tenker på det.

Skjønner det er iskaldt i Norge også for tiden, men der har vi nå i det minste strømleveranser og hus som er lagd for å tåle vinter.

Nei, jeg klager ikke.

 Bare nyter og nyter.

Hedonisten i meg 'suger til seg' mest mulig av alt mulig.

For selv om det ennå er ei stund til jeg er hjemme igjen er returen på en måte i gang.

Vi har snakka om at vi skal ta et ordentlig opphold med sol og bad ved kysten, eller på ei øy før Bangkok og retur. Så reisen ned til Siambukta blir den siste store forflyttningen før flyturen hjem. Månen er hel over Siam enda en gang, mens turen er på hell om du skjønner...

Nydelige rosa. Foto: Synnøve Sætrum

Formiddagen er brukt opp til bare og slentre rundt.

 Tilfeldige gatehjørner er rundet for å nyte byen.

 En butikk her, en soda der.

Thailand's Sodawater er ei lise for tørsten, smaker sprudlende og holder saltmangelen fra livet.

Ikke noe gift og skit som finnes i Zero eller lignende.

 Har klart å venne meg av med denslags inntak.

Det sises at man må legge om i seks samme uker i strekk for å bli en vane.

Jeg satser på at så har skjedd nå.

Det er mye jeg ikke har lyst på lenger.

Både på grunn av farlige søtningsstoffer, farlig fett eller for mye salt.

 Sukker trenger jeg ikke å nevne egentlig.

Den krigen begynte jo for mange år siden, så den er gammel her i gården.

Ipomoea Tricolor mot den blå himmelen. Foto: Synnøve Sætrum

Men, her om dagen kjøpte jeg noe bacon-crisp i Chinatown.

Den typen snacks kommer altså fra Asia i opprinnelsen.

Saken var at det smakte som det pleier, men plutselig var det som kroppen sa det ikke var godt.

Det er blitt vanskeligere for meg å kaste mat i løpet av denne turen, så jeg tenkte jeg fikk mate fiskene i kanalen med det i stedet. Som tenkt så gjort.

 Jeg stod der på brua, tråkka sakene i småsmuler og strødde på overflata.

Fisken kom og nappet til seg småbitene.

Det som derimot ikke var helt som forventet var fettinnholdet.

Man vet det er fett og laget av fett, men likevel.

 Æsj og huttetu;

 -Det så ut som oljelekkasje fra en middels stor båtmotor, og det fra en sånn liten pakke.

 Aldri mer!

 Aldri mer!

Foto : Synnøve Sætrum

Undertegnede har ellers gått til anskaffelse av ei haremsbukse med god ventilasjon i varmen, og ellers sett mye artig jeg kunne tenkt meg...

Det har vært for varmt til å prute så jeg kom ikke heim med posen full.

Greit nok...

Kanskje det skjer etter sein lunsj når sola har roa seg...

Her er vel ingen solstorm akkurat, men jammen er det brennhett nok.

Sender noen varme vibrasjoner til Norge.

Ha nydelig tirsdag :-)

Synnøve Sætrum

KONTRAFAKTISKE DRØMMEBILDER

Rolig nattesøvn, dypt nede og med begripelige drømmer sånn utpå morgensida.
 Ofte så realistiske at jeg ikke begriper hvor jeg er når jeg slår øynene opp.
Noen ganger kan føler jeg dem veldig avklarende for hva jeg enn måtte bakse med i bevisst tilstand.
I særdeleshet det som handler om kreative prosesser sammen med kjærlighetslengsler og viktige samtaler med menneskene i min verden. Eller det som hører fortiden til. Akkurat nå holder hodet mye på med oppvekst og ungt liv i Vefsn. Forundelige greier når jeg ikke kan huske at jeg tenker så mye på det som våken.  Likevel dukker det opp helt klare bilder fra steder og tider som var.
 Noe i den våkne dagen trigger...
Kontrafaktiske drømmebilder om menneskene som var. Hus jeg har vært i. Gater jeg har gått i. Landskap som sitter spikret i mitt indre.
Venninnene. Kjærester.
Til og med en og annen lærer.
Noen ganger er jeg flyttet tilbake til barndommens by og er femtiåring.
Men, ingenting stemmer i de drømmene.
De andre er det ikke, de er som de var.
 Jeg kaver og kommer meg opp til overflata igjen.
 Noen ganger føles drømmene mareaktige.
Stemningene minner meg om de følelsene jeg sliter med i livet. Sårbarheten kanskje...
 Ikke et sekund tror jeg meg noe annerledes enn andre. Så spesiell er jeg ikke, om enn et unikt eksemplar av arten menneske. Akkurat det har vi til felles hver og en av oss, så...
 Underbevisstheten er fantastisk.
Den forteller meg mye om hva jeg driver med.
 Egentlig.

Synnøve Sætrum

EN SMULE REALISME HAR JEG DA INNABORDS...;-)

Vandring langs elva. Foto: Synnøve Sætrum

Utenfor lyser innsektene i lauvet på greinene som henger over balkongen. Månen er full, men jeg er halv. Ikke helt til stede i dette her akkurat nå. Jeg kan innånder lukten fra myggspiralene, kjenner meg tung og har faktisk lengtet både til Norge og til Middelhavet. Varmen er såpass at den plager litt, så jeg ser fram til å kommet til stranda. Alt ordnet. Både bussen og rom for de tre første nettene.

 Tenk om det blir denne gangen Agoda. com holder hva de lover?

Men, jeg vet ikke jeg. Det vil tidsnok vise seg.

Jeg tror det ikke, men det ville vært en gledelig overraskelse.

Glansbilder har jeg sluttet tro på for mange tiår siden.

Det hadde jo likevel vært flott om stedet man kommer til er boende på lenger enn tre netter,

 at man slapp dagene med flying etter husvære for ukene som kommer.

På den andre siden er det slikt man har å bedrive tiden med som backpacker light...

Jeg klager ikke, jeg bare smådrømmer om ei lettvint løsning.

Kortskriving hører med. Foto: Synnøve Sætrum

Det er varmt som sagt, og utenfor skriker kattene under tropemånen.

 Du verden som de sloss og som de har seg på disse trakter. Innimellom bryter musenes dødsskrik også gjennom natta. Kattenes kosthold må være mengder smågnagere om man skal dømme etter lyden.

Sirissene spiller og froskene kvekker. Da jeg krysset trebrua her borte pilte det ei diger rotte rett foran sandaltuppene. Jeg verken ropte eller skrek, men ventet på plasket. Hørte nada og funderte litt på hvor den tok vegen i mørket. Intet skadedyrplask var å høre. Rotter er det garantert nok av så mye mat som det blir satt ut her. Hustempler rommer mye som kan både spises og drikkes. Jeg tenker endel levende vesener drar nytte av ofringen til gudene. I tillegg til all søppel som står stablet utenfor dunkene til enhver tid. Jeg har ikke fotografert det så mye, men det er også Thailand.

Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai er endel skrot og rask og eksos og støv og skitt. Men, aller mest er her frodig, grønt og vakkert. Det er orden og pent. Menneskene er vennlige, veldig vennlige.

Tempelvandringen min har gitt meg mye ny kunnskap om budhismen som religion.

Dessuten har jeg lært et og annet om ulike byggestiler og litt mer historie om Thailand, eller regionen her som sådan. Her ligger tett med land i rundt grensene i nord. Spennende sivilisasjoner.

 Munken i nabotempelet forteller om kyvingene og krigene fram og tilbake opp gjennom siste tusenåret. Endel av det ser man tydelig på tempelbygningen. Gode kunnskaper både i engelsk, om området og selvsagt om budhismen som sådan. En munk må vite veldig mye, og denne gjør det. Best liker jeg når han snakker om den ukontrollerbare tanken.

Mine meditasjonsøvelser har vist meg mye om det.

Tanken er utrolig. For ei fart, for noen perspektiver.

Hvor kommer det fra alt?

Og hvor går det?

Den som har nådd full opplysning kan kontrollere sitt sinn.

Dit tror jeg ikke jeg kommer noen sinne.l

Ikke at det er noe mål, en smule realisme har jeg da innabords.

Kusinahra. Buddhas dødssted. Veggmaleri i et tempel. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

DET ER ENDA TID NOK TIL BÅDE DET ENE OG DET ANDRE...

Foto: Synnøve Sætrum

Det har vært og er varme dager i Chiang Mai siste drøye uka. 

Det er etter mine begreper litt for vame til å være i by uten strand eller badebasseng.

Hadde vært greit om en hadde økonomi til å ligge på luksushotellene, men nei...

 En kan ikke alltid putte posen oppi sekken.

Helga ga nydelige opplevelser med blomster.

Dessuten var søndagsmarkedet i går akkurat like hyggelig som det pleier.

Etter en snau måned reiser jeg fra Chiang Mai uten å ha farta det minste rundt i provinsen.

 Rettelse: 

Jeg har vært ute i jungelen og besett et tempel, og vi har vært på ca 1300 meter og sett et annet, så helt galt er det ikke. Men, vi har ikke vært i landsbyer med diverse særpreg.

Ikke har jeg vært der langhalsene eller andre etniske grupper bor.

Så derfor har jeg mye  å glede meg til med tanke på neste gang.

 Det har vært mer enn nok i seg selv med byen, og siden jeg absolutt tenker meg tilbake hit blr det fint å ha noe igjen til da. Blant annet noen elefanter å bade.

Det er mange fine småbyer rundtomkring i hele området, og vi sitter jo nesten i triangelet uten å ha vært der. Her finnes fosser og stryk og varme kilder, og i det hele tatt møe mer.

 Byen ligger jo også midt mellom flere land som jeg også kunne tenke meg ta en tur til. Burma, Laos, Kambodsja osv.. Jeg føler meg slett ikke snytt for noe som helst. Tvert i mot så føler jeg meg spekka med opplevelser. Deilig å ha tid, og ta det litt med ro. For meg har dette vært turbo-ferie nok likevel. Mange steder er besøkt her i landet allerede. Det er et deilig land nesten over alt.

 En av mine velutviklede egenskaper er å se det store i det små.

 Kan hende andre hadde kjedet vettet av seg uten mer action, men for meg har denne byen mer enn nok bare ved å vandre gatelangs i den.' Bare' 300 templer er nok for meg..;-)

Foto: Synnøve Sætrum

Kan hende jeg kommer til å savne gourmet-maten når det blir mer turistifisert rundt ørene.

Det er meget mulig. Når jeg tenker etter var maten mye mye dårligere for eksempel i Kamala.

Nesten som om spisestedene bare lar det går med middelmådigheter siden de tradisjonelle pakketuristene er hovedtyngden av kunder. Sånn er det ikke her i Chiang Mai, så jeg har skikkelig kost meg med alskens godis fra mange verdenshjørner. Akkurat denne kvelden skal jeg prøve et italiensk sted hvor jeg har lagt merke til at det faktisk går stort sett italienere. Fikk en sånn litt stamkafeen til Soprano-fornemmelse da jeg kikket inn her for noen kvelder siden.

Menyen var dessuten meget omfattende. Lover godt.

Neste destinasjon er Jomtien utenfor Pattaya. Meningene om stedet er delte.

 Noen sier det er et høl av værste skuffe, med bare redlight-barer og fulle europerere/amerikanere...

Andre hevder hardnakket at Jomtien er et bra sted, at stranda er fin og vannkvaliteten god.

Ikke som nede i Krabie eller Phuket, men Hua Hin blir trukket inn som sammenlignig.

Har satt der i 600 år sier de som har greie på det. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg vet ikke ærlig talt, og blir vinglende når jeg leser mye negativt. Så det beste er nok å se etter selv.

 Men, skulle det vise seg å være forj..... så er det korte veger derfra til idylliske øyer i Siambukta. Ingen grunn til å bekymre seg. Stort sett blir det ikke noe av de aller fleste av dem.

Den eneste funksjonen forskutterte sorger har er å ødelegge dagen i dag,

og den som har aller minst nytte av det er jeg selv.

Det er enda tid nok til både det ene og det andre.

Den som har det, og kan bevege seg får se.

Synnøve Sætrum

TIME AFTER TIME....

TIA DET MÅ TA

Jeg ser finmønstrede store sommerfugler sette seg på bladene i treet som gir skygge til verandaen. Mangefargede og noen helt hvite. En kolibri og ei svale lander et øyeblikk. Jeg hører triller jeg ikke kjenner hjemmefra. Det er sommervarme og jeg ligger fortsatt litt matt på dyna.

Vifta kjøler rommet og jeg har det ganske bekvemt. Sodaen smaker i dag også, og de skjønne jentene har vært her og ordnet rundt meg. Alltid smil, alltid vennlighet. Litt ekte bekymring for hvordan jeg og reisefølget har det i dag. Hun ligger på et annet rom og har det omtrent på samme viset.

Varme, mat og et eller annet udefinerbart som sikkert har slått kroppen litt ut.

 Siden reisefølget plages litt av det samme regner jeg med det er som heime... 'noe som går'...

Så her ligger jeg da, og tenker det tar den tida det må ta.

Dessuten får jeg tid til å reflektere over alt jeg har opplevd i Chiang Mai den måneden jeg har vært her.

Kanskje er det ikke så dypsindig, og for andre har det neppe betydd så mye fra eller til, for meg har det vært en bit av livet. En eventyrbit på flere måter, så jeg kommer til å huske.

Om noen få dager er det Siambukta igjen.

Nye steder, nye opplevelser.

Og, på et vis er jeg da på hjemvei, selv om det er noen uker igjen.

Hjemreiser tar også den tida de må ta.

 Sjela er fylt til randen av byen med alle de fantastiske omgivelsene.

Alle Buddhaene, tempelgull mot den klare blå himmelen.

 Noen ganger er det så hårene reiser seg på kroppen.

En kan kjenne vibrasjonene fra historien,

ane noe om alle menneskeskjebnene som har satt sin lit til den opplyste.

 Noen ganger i livet får man opplevelsen av å kjenne et fremmed sted fra før.

Dejavu, ikke sant?

Meditasjon.

Innsikt.

Opplysning.

Sinnsro.

Her er jeg fremmed, men det føles veldig kjent alt sammen.

 Som om man har vært der en eller annen gang, og er det som budhismen lærer kan det så godt være.

Jeg har en sterk følelse av at dette stedet vil meg noe mer, at her skal jeg tilbake for noe jeg ikke ser nå, en eller annen gang i framtida. Noe som handler om noe jeg ikke forstår akkurat her og nå.

Hvis det er meningen da,

 siden heller ikke jeg har noen kontroll på eller anelse om hvor tida går eller skal.

Jeg er dypt forelsket i Chiang Mai.

Dype forelskelser er sjelsettende enten det handler om steder eller mennesker...

Det tar den tia det må ta.

Sånn var det julaften på elefantryggen i Kamala.  Foto: Grete Wågen

Forleden kveld så jeg store flokker meg fugler sverme.

Kanskje de snart er på reise et eller annet annet sted på jorda.

Jeg vet ikke hvor de skal, ei heller om noen av dem trekker så langt som til Norge.

 For det er langt til andre siden av jorda. Langt å trekke til og med for en Airbus fra SAS.

 Selv om jeg ikke husker så mye av flyturen i oktober vet jeg den var lang.

Jet-leg gjorde noe vesentlig med både hukommelse og konsentrasjon den første uka her i 'smilets land'. Dessuten var jeg så overveldet og høyt oppe over virkelig å ha gjort det.

Tatt ut på tur den tida det må ta.

Jeg er fortsatt dypt takknemlig for at jeg sist vinter forstod at denne var det reisetid...

Synnøve Sætrum

ALT JEG ER TAKKNEMLIG FOR OG ALT JEG GLEDER MEG TIL AKKURAT DETTE LILLE ØYEBLIKKET...

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg gleder meg til å få nye rene håndklær slik at jeg kan tørke både meg og mitt lange hår grundig etter formiddagsdusjen. Det er kanskje ikke så mye å skrive om, men det er ingen selvfølge med reine håndklær og varmt vann i dusjen. Millionvis av mennesker har ikke slikt. Enda mindre ei bra seng å ligge i, eller vifte og luftkondisjonering til å holde romtemperaturen nede. Eller myggmidler til å holde de stikkende krypene borte fra huden. Det har jeg, og det er jeg glad for. I motsatt tilfelle hadde jeg antakelig sett både spedalsk og pestbefengt ut. For ikke å snakke om kløen. 

Dessuten er det deilig å kjenne på at jeg ikke på noe vis føler meg ferdig med Chiang Mai eller Nord-Thailand for den saks skyld. En måned her har bare rast avgårde. Hver eneste dag har vært opplevelsestett og meningsfylt. Her finnes hundrevis av gatehjørner med eventyr bak, fjellområder jeg ennå ikke kjenner og elefanter jeg ikke har badet.

Det skal jeg gjøre et annet år, og det gleder jeg meg også til. 

Jeg satser og håper på å komme tilbake mange ganger i framtida.

Foto: Synnøve Sætrum

Smertene under beina ser jeg fram til at forsvinner, samtidig som jeg er takknemlig for at jeg fortsatt er i stand til å kjenne at jeg har brukt dem mye de siste månedene. Smerter betyr at en lever, og noen ganger betyr de at man vokser. Dog ikke de fysiske kanskje. Uansett så kan jeg være takknemlig for evnen til å skille mellom kategorier, at smella enda virker samt at jeg lærte maskinskriving på handelsskolen. Det var en gang jeg så på det som helt bortkastet.

Hvor mange tusen ganger jeg har vært dypt takknemlig for at jeg tok feil vet jeg ikke.

Så gleder jeg meg til 'harangen' kroppen min har kjent på siste døgnene er helt borte.

Jeg gleder meg derfor til sola forsvinner bak husmønet så jeg kan sette meg ut på verandaen og skrive mer der. Det gleder jeg meg virkelig til. Dessuten gleder jeg meg til å komme ned til Siam-bukta til sol og bad og snorkling og alt mulig igjen. Det skal bli skikkelig deilig bare å slenge seg på ei solseng eller femten, og fintenke på hvilke solfaktor som skal brukes hvor... 

Et takknemlig arbeid å ha slikt å tenke på.

Akkurat her og nå gleder jeg meg til søndagsmarkedet i Chiang Mai. For siste gangen skal jeg labbe gatene, suge inn atmosfæren og bare nyte folkevrimmelen av det rolige og gode slaget. Det er deilig å være menneske akkurat her. Bare å bøye seg å takke. Flott å kunne si det høyt og uten skam.

Vende det døve øret til.Jeg vet det finnes ulver i cyberspace, men i dag hører jeg dem ikke.

Synnøve Sætrum



NÅR HIMMELEN FALLER NED....

TYPE 2 DIABETES, BLOMSTERFESTIVAL OG OVEROPPHETING...

Lunsj. Nice Kitchen i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

'Siesta' på femte timen.

Jeg skulle ha snakket med flere på Skypen, men orker ikke. 

Elgen er her ropt på et par ganger, og det eneste jeg orker er å slå av og på luftkondisjoneringen.

Drikke Soda som reisefølget så snilt har hentet til meg på 7-eleven, og jeg nipper til et par potetgullskiver for å få i meg litt ekstra salt. Dessuten har hun tatt med en liten pakke jucie til kjøleskapet i tilfelle blodsukkeret mitt skulle bli for lavt i løpet av natta. Det er lenge siden jeg hadde lunsj, og jeg er for slapp til å komme meg ut og spise noe nå. Varm er jeg også, men ikke febervarm.

Dette er en tilstand som jeg sjelden er i, og som jeg i alle fall ikke blogger om før nå.

Har turens andre magetrøbbeldag og fjerde utmattelsesdag.

 Ikke så værst det på over tre måneder. Når jeg er hjemme i kulda om vinteren, som er det vanlige i livet ligger jeg i gjennomsnitt og sover minst ett av ukas døgn. Magen trøbbler atskillig mer enn her. Det sies at å ha diabetes2 tilsvarer 1/3 stilling trøtthet.Mosjon og dagslys er uhyre viktig for å motvirke akkurat det, og antakelig utviklingen av alvorlige sen-komplikasjoner som det så 'vakkert' kalles.I tillegg til at man rett og slett er 'for søt', fordi sykdommen gjør at sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Hos meg som andre med greier ikke kroppen lage nok insulin. Den produserer insulin, men den virker for dårlig. For den som ikke vet det kan jeg tilføye at insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene inn i cellene som omdanner dem til sukker og lagrer det til kroppen trenger det. Jeg er i godt selskap med 350 000 andre nordmenn... For meg er det ei trøst.

Blomsterfesival i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Ellers kan jeg jo, for opplysningens skyld, si at type 2-diabetes er regnet som en alvorlig sykdom og en medvirkende årsak til utvikling av hjerte- og karsykdommer, hjernesla, nyresvikt, blindhet, sår på føttene og amputasjoner. Utviklingen av sykdommen skjer langsomt, og har diffuse symptomer.

For min del merket jeg flere i et par år før jeg fikk det konstatert. Til slutt, etter å ha fått høyt blodtrykk pluss et par andre saker, slo det meg at det var et eller annet med maten.

Det sa jeg til legen, og da ble det kjapt konstatert. Men, det var en flere år lang veg dit. Med mange undersøkelser av alt mulig. Jeg var etter hvert helt sikker på at det feilte meg noe, men ikke hva.Selv tenkte jeg ikke på sukkersyke, men en eller annen allergi. For lavt stoffskifte kanskje, for jeg var blitt feit til meg å være...Ikke artig, men det var sånn det var.Jeg ble scannet og gjennomlyst og undersøkt både pisten og histen. Antakelig utelukking av diverse kreft og annet, tror jeg...

Å få diabetes betyr at man fra den dagen må lære seg og være sin egen beste, eller noen ganger værste, hjelper. Egenomsorg, egenomsorg, egenomsorg eller noen ganger svikt i sådant. Det er som et mantra en må bære med seg, bruke og for all del ikke glemme. I alle fall ikke for mye. Fordi det er menneskelig å feile. Det er en utrolig krevende og til tider nærmest umulig oppgave og alltid være 'nazi' i forhold til seg selv i en verden som flyter over av sukker, og andre usunne saker og ting. Det er jo så mye som inneholder fett nok som også er godt, og det er heller ikke bra. Jeg har sluttet med mye usunt i mitt liv, og lever fint med det. Å få trøbbel med kostholdet er dog den største utfordringen.

Man kan slutte å røyke eller drikke, men man kan ikke slutte med mat.

Jeg har lagt om mye, så mye jeg bare makter og klarer alle hverdager og det er dem det er aller flest av.Diabetikere reagerer forskjellig på ulike typer omlegginger. For min del hjalp det godt å fjerne en del overskuddssukker. De åpenbare sukkertingene. Men, jeg fikk også erfare at det jeg trodde var sunt ikke var det. Nesten alle halvfabrikata samt for ikke å snakke om hel, inneholder sukker. Mye unødvendig sukker. Begynn å les innholdsfortegnelsene og en får lettere sjokk. Jeg lærte fort at det handler om grovt og ubearbeidet som tommelfingerregel. Lage mest mulig fra bunnen av, samt for min del å kutte så mye jeg klarer på brød, ris, pasta og poteter. Samtlige av de matvarene sitter som klister i kroppen, og har kjappe karbohydrater som øker blosukkeret. Sånn er det. Omlegging og læring.

 Hjemme hos meg selv, eller hos datteren min, eller på et sted som Chiang Mai er det enkelt nok.

Her flommer det over av Vegetar-restauranter, og i det hele tatt er mye av kosten som sådan ja-mat.Yess og yess. Jeg merker det på formen og på vekta. Derimot er ikke verden enkel.

Nesten ingen vet noe om hvor viktig kostholdet er, og det hersker en myte der ute om at når man tar insulin eller sukkersenkende medisiner kan man spise som normalt. Dvs. spise sukker som ikke-diabetikere. Akkurat det er feilinformasjon av verste skuffe, og en hemsko for den som forsøker holde blodsukkeret i sjakk. En merker det særlig i sosiale sammenhenger. Noen ganger greier jeg legge til side, eller ikke forsyne meg. Andre ganger 'sprekker' jeg totalt. Ryggrad som et virvelløst dyr.

Så straffer jeg meg selv mentalt, i tillegg til at kroppen blir som en avfallsmaskin i flere døgn.

Men jo: Jeg mosjonerer, går så mye jeg kan samt annen trening. Jeg har redusert vekta, enda indremedisineren definerte meg som veldig lite overvektig. Problemet er buken og brystpartiet. Kvinnelige former, men for mi helse ikke så bra. Siden min diabetes opptrer som et syndrom må jeg bruke medisiner mot høyt blodtrykk, medisiner mot høyt kolesterol for å holde blodårene myke (selv om kolesterolet er lavt) i tillegg til flere typer blodsukkersenkende tabletter. Knallharde realiteter. Kommer aldri til å glemme sjokket jeg fikk da apotekeren sa hun syntes det var på tide jeg tok meg meg en dosett hjem. Det er fort gjort å glemme noe når man skal ta medisiner flere ganger om dagen.

Likevel: Legen sier det er signifikante funn som viser at den som medisineres riktig overlever lenger, eller har betydelig mindre sjangse for utvikling av komplikasjoner enn den som ikke tar noe.

Så da så...Som før sagt: Man skaffer seg ikke en diagnose eller fem for 'artig' i Norge.

Diabetes mellitus, er faktisk vår vanligste stoffskiftesykdom. Den er kronisk og som før sagt utvikles den av at man mangler hormonet insulin eller har insulinresistens. Noen kan ha et yrkesaktivt liv likevel, andre har 'tilleggsproblemstillinger' og blir rådet til å stå over...

Grekerne beskriver sykdommen for over 2000 år siden, så den har trolig vært kjent enda lenger.

Likevel er fortsatt mange sider ved sykdommen en gåte. Jeg gjentar muligens meg selv men:

Årsakene til utvikling av diabetes er en kombinasjon av arvelig disposisjon og miljøfaktorer, men hva som ligger bak selve sykdomsprosessen er fortsatt veldig uklart.

Blomsterdekorasjon i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Vel, det fintenker jeg på her jeg ligger. Det var på tide jeg skrev noe om det der igjen. Langt hjemmefra, vondt i beina av all gåinga. Mosjoneringa, min måte å ta i tu med fysikken, samtidig som hodet har godt av å oppleve noe positivt. Chiang Mai har blomsterfestival denne helga, og det er i høyeste grad en vakker folkefest. Fantastisk parade fikk jeg sett deler av på ulike hjørner i byen. Flyttet meg raskt mellom ulike hjørner for å få med mest mulig. Begynner bli relativt godt kjent så man tilbakelegger fort noen kilometer hit og dit. I dag ble det helt sikkert godt og vel ei mil gatelangs.Kanskje mer, og helt klart for mye. Det straffet seg denne lørdagen. Nå ligger jeg her overoppheta siden jeg tok det for kraftig ut i dag midt i solsteika. Yr.no fortalte meg at det var 31 i skyggen de timene jeg trava som mest. Det er blitt en vane å gå og gå og gå. Så spiste jeg min vegetarlunsj sånn rundt tre halv fire. God vane det. Siden har jeg ikke kommet meg ut av rommet. Siesta på overtid for å si det som det er. Jeg verker fortsatt intenst under fotsålene, men luftkondisjoneringen er i ferd med å få romtemperaturen ned i 16 grader, og da kan jeg straks legge meg til å sove. Klokka er blitt 22: 33 og det passer seg å ønske god natt fra Thailand.

Synnøve Sætrum :-)

Utrolig,men det er blomster alt sammen. Foto: Synnøve Sætrum

......................

Hvem eier problemet?

Fra tid til annen kommer det lite hyggelige kommentarer inn på bloggen. Anonyme kommentarer som noen ganger er både truende og usaklige i sin form.
Kort sagt så mottar jeg anonyme hatmeldinger på Ytringsstedet mitt.
Heldigvis er det svært svært sjelden, men det hender.
Disse meldingene kommer fra personer som faktisk mener jeg er 'psykopat' og 'luller meg inn' i en forestilling om at jeg ikke kan jobbe bare fordi 'jeg ikke gidder bidra' i samfunnet og at jeg enda mindre burde skrive om at jeg faktisk forsøker ha et liv som kroniker.
Ingentig å tillate seg som uføretrygdet/uførepensjonist.
 I det hele tatt så mener noen at man ikke bør nevne egen eksistens eller glede over livet selv om det pekte nese til en. Denslags skal man ha seg frabedt. Er en utenfor det 'produktive' skal en tie om det.
 Særlig det at det ikke gikk som en hadde planlagt og tenkt som ung iherdig student med rimelig store ambisjoner for et langt, godt og interessant yrkesaktivt liv.
 Noen ganger går planer og drømmer i knas...
Det hender til og med at unge mennesker dør fra alt de hadde drømt om.
Noe vi alle skal til slutt, men med andre tar det lenger tid.
 I Norge får man til og med offentlig hjelp til å kunne leve anstendig i den tiden som er en tildelt.
Blant annet derfor man med glede betaler sin skatt, både for seg selv og andre.
 Når en er glad i livet kjennes det feil å sette seg ned og vente om enn livsdagen er sånn eller slik.

Den som har opplevd at livet på eget forgodtbefinnende vender seg helt andre veger enn tenkt, vet utmerket hvor skogen trykker og hvordan gnagsårene kjennes.
 Den som har en smule empati, fantasi eller livserfaring skjønner det også.
Heldigvis er det sånn at man kan reorientere seg, tenke nytt og endre perspektivet.
Leve livet på livets premisser enten de er utdelt sånn eller slik...

Det gjør meg undrene når holdninger som finnes i hatmeldingene formidles er omtrent sånn:
For all del må en ikke forsøke være positiv på tross av situasjonen, eller i alle fall ikke nevne det høyt. Når jeg har lest disse kommentarene under for eksempel en gammel tekst om fattigdom eller undertrykking eller livet som sådan. Jeg ytrer meg jo om mye akkurat i dagen 'her og nå'.
Benytter meg av rettigheten alle mennesker har til det. I tillegg til at jeg elsker skrivingen. Den gir tilværelsen min et innhold jeg har godt av.Jeg har ellers full forståelse for at ikke enhver har mitt verdenssyn og livssyn, at vi er ulike og har ulike ståsteder.
 Verden ville jo vært et trist sted uten mangfoldet.

Men jeg skjønner ikke den tanken om at den eneste som er noe verd som menneske er den som er hundre prosent frisk, eller rik eller.... Skjønner? For meg blir det veldig vanskelig å se at mennesker som ikke bevarer helsa fram til de er nitti skal kasseres og knebles på skraphaugen.
Ok, jeg spissfomulerer. Det er man nødt til noen ganger.

Altså:
 Man skal sitte hjemme og vente på slutten og dermed basta, ellers risikerer man å bli tillagt egenskaper som nevnt overfor. Ei heller skal man skrive og ta opp, for noen 'kjedelige' tema som kvinneundertrykking, det å være eiendomsløs i Norge, eller diskriminering av ulendinger, single damer og menn, skjønnhetshysteri, manipulering, fattigdom, rasisme, vold, terror, eller tiggernes levekår i Norge eller andre steder. I det hele tatt så skal man tie stille, holde seg hjemme bak nedrullede gardiner og skamme seg over at man er syk.

Det blir litt som det der noen mener om lesbiske og homofile.
 Eller forfattere, eller skuespillere, eller journalister, eller kristne, eller ateister, eller muslimer eller budhister eller, eller fattige, eller, eller, eller...Man kan godt være den man er, men ikke leve det ut...

Når jeg leser anonyme hatmeldinger er likevel den aller klareste tanken:
Hvem eier problemet?

Synnøve Sætrum

Greek song... beautiful one...

HARD DAY ON THE PLANET

DATTER...

YOUR SONG...

STILL LOVIN YOU....SCORPIONS

THE LIVING YEARS..

Everybody hurts... REM

UTARMENDE ØKONOMISK SYSTEM OG MANGEL PÅ GRUNNLEGGENDE RETTIGHETER...

-Til IPL med takk for alle samtalene som har vært, og med forventning til de som kommer...

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg sitter i Nord-Thailand fortsatt.

I Chiang Mai som lever så totalt opp til kallenavnet "Rosen i Nord".

Som priviligert back-pack light (jeg reiser med trillekoffert) har jeg gode dager her på Elegant Lanta. Energiene her er gode i denne stille bobbla midt mellom gamlebyen og Chinatown.

I løpet av uka som kommer har jeg tenkt å busse litt rundtomkring utenfor byen,

mer i provinsen som sådan og kikke meg litt om.

Se hvordan menneskene har det der.

Finne ut. Lære. Erfare.

Freden her jeg sitter nå har bare krøpet inn under huden,

og jeg kan ikke annet enn å bøye meg for livet og takke.

Tenk at livet bare fortsetter å tømme overflødighetshornet's toner over meg.

Noen ganger kan jeg føle meg fristet til å klype meg i armen for å våkne.

Igjen:

Så utrolig heldig jeg er.

Jeg har kroniske alvorlige sykdommer, ja.

Men, jeg er utrolig frisk til å være så sjuk.

Sommeren og mosjoneringen jeg er i stand til å bedrive her gjør underverker både fysisk og psykisk.

Noen ganger er det sånn at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Som om jeg er blitt en annen, uten at jeg klart kan definere eller presisere hva forandringene består i.

Men, livet kjennes sterkere, og kontrastene mellom meg og dem som ikke har noe føles tydeliger 

 

Jeg har ennå ikke vært i hele Chang Mai der de mindre priviligerte bor for eksempel.

Det jeg har sett på mine vandringer er det mer jevne.

Der man har det sånn noenlunde ok, og ikke noen ser ut til å være sultne eller plagede.

Men, jeg har sett tiggerne med bøyde hoder, og barn sendt ut med blomsterbuketter for salg til rike hvite turister på kveldstid.

En kveld kom det en liten gutt bort til bordet, og reisefølget kjøpte hele buketten.

Det var noe med den gutten.

Reaksjonen var helt ubetalelig.

Fra å være forsiktig søkende og litt lut rettet han ryggen og småsprang hoppende og fri avgårde.

Ingen tvil om hvor han skulle legger ruta der vi så han forsvinne i smugene.

Jeg tror vi felte en tåre eller ti begge to, og kjente på klumpen i halsen.

Hva det betydde for kvelden hans vet vi ikke,

men at det var noe veldig pjokkens kroppsspråk krystallklart.

Jeg gråter når jeg tenker på det.

For det er så stort dette med nøden og fattigdommen og ugjevne dypt urettferdige levekår for menneskebarna på jorda. Menneskerettighetene skulle ikke være 'lotteri'.

Like rettigheter til felles ressurser på jorda, tenker jeg.

Demokrati, sier hodet mitt. Individuell suverenitet.

Mat, klær, varme, beskyttelse mot sykdom, medisiner, tak over hodet, trygghet, utdanning, arbeid.

Sikkerhetsnett ved all type sykdom.

Offentlig sådan.

Ikke almisser for 'verdige trengende'.

Sykehus for alle uavhengig av inntekt osv. osv.

Ingen fengsling eller forfølgelse på grunn av tro eller politisk overbevisning.

Når skal festtalene ta slutt, og handlingene begynne på ordentlig og i enorm skala?

For det er det som må til.

Realpolitikk.

Verdens barn trenger i særdelshet hjelp, enten de befinner seg i Markens, Chiang Mai eller i Gaza.

I Egypt eller Oslo.

Enhver må kunne hjelpe med fritt, med fredelige metoder uansett hvor nøden finnes.

Ingen skulle forfølges eller fengsles fordi de forsøker bøte på, eller forandre urett.

Mennesket er født fritt og suverent, og må ha rett til å uttrykke seg med fredelige midler om enhver sak. Ikke med overgrep, trussler, vold eller krig. Jeg hører noen si jeg 'tyter' for mye om det der.

 Får stå sin prøve tenker jeg.

Problemene blir ikke borte ved å tie dem ihjel, kikke en annen veg,

 toe sine hender og si 'stakkars dem' og så videre. Det er jo så fryktelig, men du verden så enkelt...

Nylig leste jeg ei Facebook-side som oppfordret til å fjerne tiggerne fra Markens.

Vel, jeg rapporterte den, sammen med mange andre som ei hat-erklæring.

På det grunnlaget at den skikkanerer i dette tilfellet en hel gruppe mennesker.

Det er ingen forbrytelse å være fattig, men det er stor og blodig urett å kikke en annen veg mens man velter seg på sofaen, jafser ostepop og skyller ned med sin nyåpnede rødvin.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at blir man bare mett nok så blir man forbanna...

Menneskerettigheter. Menneskerettigheter. Menneskerettigheter.

Ordet kommer sterkere og sterkere til meg, enten jeg ser NRK,

leser Bankok News eller Chiang Mai Post...

Jeg tenker på dama jeg ga mine lusne bath til her om kvelden.

Hun satt på gata med en bein- og armstubb. Blodige var de. Jeg vet ikke om hun hadde vært utsatt for noe, eller var født slik. Men, at sårene var betente og at hun led var det ingen tvil om.

Inni meg forsøker forsvarsverket stenge det ute, ikke se, fordi det er så forferdelig.

Men, det nytter ikke. Kontrasten til mitt liv er et ubegripelig kvantesprang.

 Samtidig ser jeg ei kvinne, på min alder. Det kunne vært meg.  

Millioner av sædcellers kamp, og så ble jeg jeg... 

'Lotterivinneren' skulle bli tildelt sin skjerv av tid på jorda. 

Den dyrebare og ugjenkallelige tida blir som den blir mens jeg tråkker stien.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt:

Hvem er jeg som forsøker snu meg vekk?

Hvor har jeg all denne arrogansen fra?

"Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få lycka och solsken på färden?"

Så jeg fortsetter å se, og gi fra meg det jeg måtte ha av smågrunker der og da.

Noe valg finnes ikke.

Det handler om akkurat det samme i Markens.

Fattigdom grunnet et utarmende økonomisk verdenssystem.

Et system som blant annet er tuftet på total mangel på grunnleggende rettigheter for utallige medmennesker. Jeg føler trang til å hyle, legge meg ned og hamre med armer og bein.

Skrike så høyt at folk våkner der de sitter og bivåner Plumbo, eller annet 'viktig'...

Og, når jeg kjenner ekstra godt etter enda en gang :

Det har jeg tenkt å fortsette å gnåle om så lenge det er 'tyt' i meg!

Synnøve Sætrum

Leonard Cohen... :-)

LULLABY - LEONARD COHEN

Dette er også Thailand ...

For det har seg slik at alt ikke bare er lutter idyll og gammen alltid. Jeg liker ikke at det er kakerlakker rundtomkring. Mange flere sorter enn jeg noen gang kunne drømt om i min villeste fantasi, og de er ville. De som kjenner meg godt vet hva jeg har stått i  i virkeligheten, uten at jeg skal trekke den gamle historien fram. Men, det er i alle fall noe herk å få i hus.

 Så jeg tenker det er deilig om det er vinter og frost når jeg kommer hjem,

 sånn at jeg kan få frosset kofferten og drept det som måtte være av egg og faenskap.

Her bruker jeg spray uhemmet før og etter hver flytting, men vet jo ikke hva som skjer egentlig. Da jeg kom inn på dette rommet dukket det opp noen svære, og en sort jeg ikke hadde lest om.

De ble sprayet til døde øyeblikkelig. Buddhist er jeg ikke blitt.

Ekle og vemmelige og motbydelige kryp...

Som jeg bar vekk i badehåndkleet av mangel på annet å ta dem med.

De gikk til vask, og dette stedet driver miljøvennlighet i praksis. Så selvsagt ble jeg spurt om det var noen grunn til at jeg skiftet hver dag. Jeg ventet meg et eller annet av mer ubehagelig art, men fikk selvsagt et smil og : "Next time. Call me. Sorry". Da jeg kom hjem den ettermiddagen lurer jeg på om de hadde vært her mer noe mer effektivt enn jeg har funnet på 7 eleven for siden har jeg ikke sett dem. Annet enn utenfor på hellene, og da møter de sprayen.

Kort sagt: Jeg liker ikke kakerlakker.

Blir stresset av de skadedyrene.

Ikke er jeg nevneverdig begestret for at jeg må sause meg inn i anti-myggmiddel til alle tider.

Gjør jeg det ikke sitter det en med løftet snabel og stikker. Jeg er allergisk, og det blir deretter.

 Kløing og verk og byller og til slutt arr. Ganske store noen av dem også.

Dessuten finnes jo malariamyggen her, så jeg bør ikke slurve.

Vet ikke om det er fordi jeg er diabetiker de suger sånn på meg.

Kanskje tilfeldig, men i Karon møtte jeg to andre diabetikere.

Samme problematikken, så det er kanskje ikke bare en myte det der med at myggen liker søtt blod.

For det tredje er jeg bare sånn måtelig begeistret for all eksosen en suger inn når en setter seg i en tuk-tuk, eller lokalbuss. Selv om munnbindet er i bruk har det begrenset effekt. Porene blir helt sorte. Kanskje jeg skulle fotografert vaskekluten... Nei, jeg lar det være.

Konstaterer bare at fogg er skittent og giftig.

Ellers synes jeg det er tragisk når jeg ser alle tiggerne, særlig de med funksjonshemninger av ulikt slag. Eller de som har amputerte lemmer, eller er noe som ligner på spedalske eller blinde.

Det smilende landet gjør visst ikke så mye for dem.

Egentlig vet jeg lite om det, men det er helt tydelig ikke nok om det skulle være slik at noe blir gjort.

Noe av det jeg har sett er så hjerteskjærende at jeg antakelig aldri kommer til å glemme det.

Medmennesker er de jo, men med helt andre utgangspunkt og odds.

 En skal ha mektig flaks for å være født i Norge under velferdsstaten.

Dessuten finnes det et tvilsomt strøk også her. Helt sikkert både red-light og mere til. I ei sidegate borti her står det uttrykkelig slått opp at det er forbudt med pistol, kniv eller andre våpen i lokalet. Da vi satte veskene på bordet kom betjeningen bort og sa vi måtte passe på den. Ha den ved siden på stolen. Veskenapping er egentlig et sjeldent fenomen her. På samme stedet har de god og rimelig mat, så vi bestilte. Jeg ble sittende å se på mennesker som reparerer alkoholismen. Skjelving som er så omfattende at det må drikkes for å løfte skeia til munnen. Man spiser med skje og gaffel i Thailand. Det hadde jeg litt problemer med til å begynne med, men nå oppfører jeg meg akkurat som en innfødt og aner ikke hva jeg bala med. Egentlig. Snakk om å være lite fleksible i utgangspunktet. Det kan man jo heller ikke slå seg på brystet med. Blitt litt bedre, og øver meg stadig. Gjør så godt jeg kan.

 Har latt meg fortelle at da er det godt nok...

Vel, på samme selsomme stedet satt det en som ikke hadde sett mat på ei stund. Alkohol hadde han derimot sett. Ufattelig full satt han og spiste og spydde og spytta og drakk samtidig. Nei, jeg likte ikke det noe særlig. Det hører med til historien at det er europeere jeg snakker om her.

Har ikke sett en thai på det viset.

 Noen hadde et muntert lag i Hua Hin i forbindelse med nyttårshelga, men det er en ganske annen sak.

Ja, det var kveldens lille solstreif.

Takk Gud for seng å sove i, tak over hodet og mat på bordet.

God helg...

Synnøve Sætrum

Chiang Mai...3...

Foto: Synnøve Sætrum

Gullet skinner på Wat Doi Suthep. Foto: Synnøve Sætrum

Fortsatt bopel er Elegant Lanne her i byen med det vakre kallenavnet "'Rosen i Nord".

Det stemmer som bare det.

Alltid et nytt kronblad som åpner seg og springer ut.

 Vakker opplevelsesby. Storby med ufattelig mange store vakre trær. Utallige mengder blomster.

 Klimaet er akkurat som å komme hjem igjen.

Det er iskaldt om morgenen. Myggfylt om kvelden.

God norsk sommer med andre ord. Slikt faller meg jo naturlig.

Jeg vet jeg er i tropene, på den motsatte sida av jorda.

Bare en liten kikk på stjernehimmelen understreker det.

Det som er på skrå heime står rett opp her. Månen også. 

Realiteter og følelser henger ikke alltid helt i hop...

Smilets land. . . Foto: Synnøve Sætrum

Det har vært langstragt morgen her.

Jeg våknet litt før åtte, og lå lenge og strakk meg til fuglekvitteret.

Kaffen varierer sammen med frokosten her på bruket, men her føles som hjemme.

Når man har funnet noen skiver ost til å ha under egget smaker det helt topp.

Allerede på dette tidspunkt vet jeg at jeg kommer til å oppsøke dette stedet om jeg skulle komme til Chiang Mai en gang senere i livet. For her trives jeg.

 Det på tross av at jeg har "tatt rotta på" tre ganske gigantiske kakerlakker,

samt et helt ubestemmelig antall mygg.

Maaaaaaaaaaange!

 "Ha-ha" hender det jeg sier med fryd når jeg lykkes å klaske til en så blodet spruter.

"Meg eller deg", tenker jeg, og smell!

Jeg har ikke konvertert så er nå det sagt.

Budhismen har utrolig mange fine sider.

Den mest forlokkende religionen i mitt univers, men jeg har nok for mange karakterbrist til å kunne gi meg i kast med noe slikt. Som for eksempel å slå ihjel mygg.

Elegant Lanna hadde opptatt på alle rom(forrige helg), så jeg dro til et lite sted rett borti veien.

Det var den bevingede elefanten som gjorde utslaget i første omgang.

Dessuten var der et basseng, og jeg så for meg at der skulle jeg ligge og slange meg.

 Bade og ikke bevege meg et skritt utenfor hotellområdet. Ha hvilehelg.

 Skjønt hvile fra hva?

Flott femtiårsdag?

Fineste byopphodet på reisen?

 Sola?

Maten?

Så det ble ikke slik.

Prisen var stiv, men når man så det hele etter i sømmene var det et typisk lyset på men ingen heime hotell. Fasade, men egentlig ikke et innhold som svarer til det. Jeg trodde jeg hadde sluttet tro på glansbilder, men akk... Rommene var ytterst små, selv om badet var bra.

Kun to kleshengere til to damer med koffert.

 Ingen gjorde tegn til å komme ilende til og hjelpe.

Når man er på langtur liker en å pakke ut, om det enn er for noen få netter.

På et vis føler man etter hvert at reisetilværelsen er hverdagen.

 Man lager seg små rutiner. Henger tilværelsen på noe.

Som å gå på yoga, ta massasje. Spise en del på de samme stedene.

 Etter hvert møter man kjente ansikter.

 Her på Elegant Lanna bor det mange europere på min alder +.

 Langtidsgjester synes det som.

Akkurat som jeg er blitt det.

 Kommer jo til å ha vært her over tre uker.

Her om dagen fortalte jeg at om tiden jeg har tenkt å tilbringe her til et ungt par.

De så himmelfallende ut og lurte på om det var så mye å gjøre her.

Her er mer enn nok. Alltid noe nytt.

 I tillegg til at det er fint med den snutten av byen som begynner bli kjent for meg.

 I alle fall såpass at jeg slipper gå så mye i ring med kartet snudd opp ned.

Fordelen med å gå feil, er at man blir kjent.

Wat Doi Suthep..  Foto: Synnøve Sætrum

I går gikk jeg ikke feil, for da ble jeg kjørt til Wat Doi Suthep ca. 1300 meter over havet. I åpen minibuss leid for dagen. 400 bath er til å leve med for denslags. Turen oppover hørtes mer strabasiøs ut for girkass og speed-wire, enn for oss. Men, det var mange svinger og endel fri eksos. Trollstigen er vel det som er sammenlignbart. Heldigvis for munnbindet, og yoga-treningen i å puste rolig med magen. Det gikk unna, og etterpå gikk vi alle trappene opp til toppen. Skal være noe over trehundre trinn temmelig bratt opp. Formidabelt tempel. Gullet skinner i sola, og er ikke påvirket av fogg og annet. Utsikten er ubetalelig. Man ser hele Chiang Mai og omegn.

Livet i storbytrafikken i åpen buss. Foto: Anonym

Noe av ettermiddagen gikk til å kikke på orkideer og tigre. Orkideene fikk godt stell, og noen sorter har jeg aldri sett før. Heller ikke her til lands. Tigre har jeg sett i dyreparken. De har herrens glade dager sammenlignet med dyrene her. Men, du verden så dresserte de var. Folk i hopetall til stede for å bli avbildet med dem. Jeg holdt meg på avstand. Torte ikke nærme meg. Men, jeg har ridd på elefanter og har tenkt meg opp på enda noen rygger. Tøft nok for meg!

Veldig modig jente det der.... Tror ikke jeg hadde våget...  Foto: Synnøve Sætrum

I dag skal jeg 'bare' ut og gå igjen.

På-egen-hånd-dag!

Man  må ha det innimellom...

Synnøve Sætrum