TYPE 2 DIABETES, BLOMSTERFESTIVAL OG OVEROPPHETING...

Lunsj. Nice Kitchen i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

'Siesta' på femte timen.

Jeg skulle ha snakket med flere på Skypen, men orker ikke. 

Elgen er her ropt på et par ganger, og det eneste jeg orker er å slå av og på luftkondisjoneringen.

Drikke Soda som reisefølget så snilt har hentet til meg på 7-eleven, og jeg nipper til et par potetgullskiver for å få i meg litt ekstra salt. Dessuten har hun tatt med en liten pakke jucie til kjøleskapet i tilfelle blodsukkeret mitt skulle bli for lavt i løpet av natta. Det er lenge siden jeg hadde lunsj, og jeg er for slapp til å komme meg ut og spise noe nå. Varm er jeg også, men ikke febervarm.

Dette er en tilstand som jeg sjelden er i, og som jeg i alle fall ikke blogger om før nå.

Har turens andre magetrøbbeldag og fjerde utmattelsesdag.

 Ikke så værst det på over tre måneder. Når jeg er hjemme i kulda om vinteren, som er det vanlige i livet ligger jeg i gjennomsnitt og sover minst ett av ukas døgn. Magen trøbbler atskillig mer enn her. Det sies at å ha diabetes2 tilsvarer 1/3 stilling trøtthet.Mosjon og dagslys er uhyre viktig for å motvirke akkurat det, og antakelig utviklingen av alvorlige sen-komplikasjoner som det så 'vakkert' kalles.I tillegg til at man rett og slett er 'for søt', fordi sykdommen gjør at sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Hos meg som andre med greier ikke kroppen lage nok insulin. Den produserer insulin, men den virker for dårlig. For den som ikke vet det kan jeg tilføye at insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene inn i cellene som omdanner dem til sukker og lagrer det til kroppen trenger det. Jeg er i godt selskap med 350 000 andre nordmenn... For meg er det ei trøst.

Blomsterfesival i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Ellers kan jeg jo, for opplysningens skyld, si at type 2-diabetes er regnet som en alvorlig sykdom og en medvirkende årsak til utvikling av hjerte- og karsykdommer, hjernesla, nyresvikt, blindhet, sår på føttene og amputasjoner. Utviklingen av sykdommen skjer langsomt, og har diffuse symptomer.

For min del merket jeg flere i et par år før jeg fikk det konstatert. Til slutt, etter å ha fått høyt blodtrykk pluss et par andre saker, slo det meg at det var et eller annet med maten.

Det sa jeg til legen, og da ble det kjapt konstatert. Men, det var en flere år lang veg dit. Med mange undersøkelser av alt mulig. Jeg var etter hvert helt sikker på at det feilte meg noe, men ikke hva.Selv tenkte jeg ikke på sukkersyke, men en eller annen allergi. For lavt stoffskifte kanskje, for jeg var blitt feit til meg å være...Ikke artig, men det var sånn det var.Jeg ble scannet og gjennomlyst og undersøkt både pisten og histen. Antakelig utelukking av diverse kreft og annet, tror jeg...

Å få diabetes betyr at man fra den dagen må lære seg og være sin egen beste, eller noen ganger værste, hjelper. Egenomsorg, egenomsorg, egenomsorg eller noen ganger svikt i sådant. Det er som et mantra en må bære med seg, bruke og for all del ikke glemme. I alle fall ikke for mye. Fordi det er menneskelig å feile. Det er en utrolig krevende og til tider nærmest umulig oppgave og alltid være 'nazi' i forhold til seg selv i en verden som flyter over av sukker, og andre usunne saker og ting. Det er jo så mye som inneholder fett nok som også er godt, og det er heller ikke bra. Jeg har sluttet med mye usunt i mitt liv, og lever fint med det. Å få trøbbel med kostholdet er dog den største utfordringen.

Man kan slutte å røyke eller drikke, men man kan ikke slutte med mat.

Jeg har lagt om mye, så mye jeg bare makter og klarer alle hverdager og det er dem det er aller flest av.Diabetikere reagerer forskjellig på ulike typer omlegginger. For min del hjalp det godt å fjerne en del overskuddssukker. De åpenbare sukkertingene. Men, jeg fikk også erfare at det jeg trodde var sunt ikke var det. Nesten alle halvfabrikata samt for ikke å snakke om hel, inneholder sukker. Mye unødvendig sukker. Begynn å les innholdsfortegnelsene og en får lettere sjokk. Jeg lærte fort at det handler om grovt og ubearbeidet som tommelfingerregel. Lage mest mulig fra bunnen av, samt for min del å kutte så mye jeg klarer på brød, ris, pasta og poteter. Samtlige av de matvarene sitter som klister i kroppen, og har kjappe karbohydrater som øker blosukkeret. Sånn er det. Omlegging og læring.

 Hjemme hos meg selv, eller hos datteren min, eller på et sted som Chiang Mai er det enkelt nok.

Her flommer det over av Vegetar-restauranter, og i det hele tatt er mye av kosten som sådan ja-mat.Yess og yess. Jeg merker det på formen og på vekta. Derimot er ikke verden enkel.

Nesten ingen vet noe om hvor viktig kostholdet er, og det hersker en myte der ute om at når man tar insulin eller sukkersenkende medisiner kan man spise som normalt. Dvs. spise sukker som ikke-diabetikere. Akkurat det er feilinformasjon av verste skuffe, og en hemsko for den som forsøker holde blodsukkeret i sjakk. En merker det særlig i sosiale sammenhenger. Noen ganger greier jeg legge til side, eller ikke forsyne meg. Andre ganger 'sprekker' jeg totalt. Ryggrad som et virvelløst dyr.

Så straffer jeg meg selv mentalt, i tillegg til at kroppen blir som en avfallsmaskin i flere døgn.

Men jo: Jeg mosjonerer, går så mye jeg kan samt annen trening. Jeg har redusert vekta, enda indremedisineren definerte meg som veldig lite overvektig. Problemet er buken og brystpartiet. Kvinnelige former, men for mi helse ikke så bra. Siden min diabetes opptrer som et syndrom må jeg bruke medisiner mot høyt blodtrykk, medisiner mot høyt kolesterol for å holde blodårene myke (selv om kolesterolet er lavt) i tillegg til flere typer blodsukkersenkende tabletter. Knallharde realiteter. Kommer aldri til å glemme sjokket jeg fikk da apotekeren sa hun syntes det var på tide jeg tok meg meg en dosett hjem. Det er fort gjort å glemme noe når man skal ta medisiner flere ganger om dagen.

Likevel: Legen sier det er signifikante funn som viser at den som medisineres riktig overlever lenger, eller har betydelig mindre sjangse for utvikling av komplikasjoner enn den som ikke tar noe.

Så da så...Som før sagt: Man skaffer seg ikke en diagnose eller fem for 'artig' i Norge.

Diabetes mellitus, er faktisk vår vanligste stoffskiftesykdom. Den er kronisk og som før sagt utvikles den av at man mangler hormonet insulin eller har insulinresistens. Noen kan ha et yrkesaktivt liv likevel, andre har 'tilleggsproblemstillinger' og blir rådet til å stå over...

Grekerne beskriver sykdommen for over 2000 år siden, så den har trolig vært kjent enda lenger.

Likevel er fortsatt mange sider ved sykdommen en gåte. Jeg gjentar muligens meg selv men:

Årsakene til utvikling av diabetes er en kombinasjon av arvelig disposisjon og miljøfaktorer, men hva som ligger bak selve sykdomsprosessen er fortsatt veldig uklart.

Blomsterdekorasjon i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Vel, det fintenker jeg på her jeg ligger. Det var på tide jeg skrev noe om det der igjen. Langt hjemmefra, vondt i beina av all gåinga. Mosjoneringa, min måte å ta i tu med fysikken, samtidig som hodet har godt av å oppleve noe positivt. Chiang Mai har blomsterfestival denne helga, og det er i høyeste grad en vakker folkefest. Fantastisk parade fikk jeg sett deler av på ulike hjørner i byen. Flyttet meg raskt mellom ulike hjørner for å få med mest mulig. Begynner bli relativt godt kjent så man tilbakelegger fort noen kilometer hit og dit. I dag ble det helt sikkert godt og vel ei mil gatelangs.Kanskje mer, og helt klart for mye. Det straffet seg denne lørdagen. Nå ligger jeg her overoppheta siden jeg tok det for kraftig ut i dag midt i solsteika. Yr.no fortalte meg at det var 31 i skyggen de timene jeg trava som mest. Det er blitt en vane å gå og gå og gå. Så spiste jeg min vegetarlunsj sånn rundt tre halv fire. God vane det. Siden har jeg ikke kommet meg ut av rommet. Siesta på overtid for å si det som det er. Jeg verker fortsatt intenst under fotsålene, men luftkondisjoneringen er i ferd med å få romtemperaturen ned i 16 grader, og da kan jeg straks legge meg til å sove. Klokka er blitt 22: 33 og det passer seg å ønske god natt fra Thailand.

Synnøve Sætrum :-)

Utrolig,men det er blomster alt sammen. Foto: Synnøve Sætrum

......................

Hvem eier problemet?

Fra tid til annen kommer det lite hyggelige kommentarer inn på bloggen. Anonyme kommentarer som noen ganger er både truende og usaklige i sin form.
Kort sagt så mottar jeg anonyme hatmeldinger på Ytringsstedet mitt.
Heldigvis er det svært svært sjelden, men det hender.
Disse meldingene kommer fra personer som faktisk mener jeg er 'psykopat' og 'luller meg inn' i en forestilling om at jeg ikke kan jobbe bare fordi 'jeg ikke gidder bidra' i samfunnet og at jeg enda mindre burde skrive om at jeg faktisk forsøker ha et liv som kroniker.
Ingentig å tillate seg som uføretrygdet/uførepensjonist.
 I det hele tatt så mener noen at man ikke bør nevne egen eksistens eller glede over livet selv om det pekte nese til en. Denslags skal man ha seg frabedt. Er en utenfor det 'produktive' skal en tie om det.
 Særlig det at det ikke gikk som en hadde planlagt og tenkt som ung iherdig student med rimelig store ambisjoner for et langt, godt og interessant yrkesaktivt liv.
 Noen ganger går planer og drømmer i knas...
Det hender til og med at unge mennesker dør fra alt de hadde drømt om.
Noe vi alle skal til slutt, men med andre tar det lenger tid.
 I Norge får man til og med offentlig hjelp til å kunne leve anstendig i den tiden som er en tildelt.
Blant annet derfor man med glede betaler sin skatt, både for seg selv og andre.
 Når en er glad i livet kjennes det feil å sette seg ned og vente om enn livsdagen er sånn eller slik.

Den som har opplevd at livet på eget forgodtbefinnende vender seg helt andre veger enn tenkt, vet utmerket hvor skogen trykker og hvordan gnagsårene kjennes.
 Den som har en smule empati, fantasi eller livserfaring skjønner det også.
Heldigvis er det sånn at man kan reorientere seg, tenke nytt og endre perspektivet.
Leve livet på livets premisser enten de er utdelt sånn eller slik...

Det gjør meg undrene når holdninger som finnes i hatmeldingene formidles er omtrent sånn:
For all del må en ikke forsøke være positiv på tross av situasjonen, eller i alle fall ikke nevne det høyt. Når jeg har lest disse kommentarene under for eksempel en gammel tekst om fattigdom eller undertrykking eller livet som sådan. Jeg ytrer meg jo om mye akkurat i dagen 'her og nå'.
Benytter meg av rettigheten alle mennesker har til det. I tillegg til at jeg elsker skrivingen. Den gir tilværelsen min et innhold jeg har godt av.Jeg har ellers full forståelse for at ikke enhver har mitt verdenssyn og livssyn, at vi er ulike og har ulike ståsteder.
 Verden ville jo vært et trist sted uten mangfoldet.

Men jeg skjønner ikke den tanken om at den eneste som er noe verd som menneske er den som er hundre prosent frisk, eller rik eller.... Skjønner? For meg blir det veldig vanskelig å se at mennesker som ikke bevarer helsa fram til de er nitti skal kasseres og knebles på skraphaugen.
Ok, jeg spissfomulerer. Det er man nødt til noen ganger.

Altså:
 Man skal sitte hjemme og vente på slutten og dermed basta, ellers risikerer man å bli tillagt egenskaper som nevnt overfor. Ei heller skal man skrive og ta opp, for noen 'kjedelige' tema som kvinneundertrykking, det å være eiendomsløs i Norge, eller diskriminering av ulendinger, single damer og menn, skjønnhetshysteri, manipulering, fattigdom, rasisme, vold, terror, eller tiggernes levekår i Norge eller andre steder. I det hele tatt så skal man tie stille, holde seg hjemme bak nedrullede gardiner og skamme seg over at man er syk.

Det blir litt som det der noen mener om lesbiske og homofile.
 Eller forfattere, eller skuespillere, eller journalister, eller kristne, eller ateister, eller muslimer eller budhister eller, eller fattige, eller, eller, eller...Man kan godt være den man er, men ikke leve det ut...

Når jeg leser anonyme hatmeldinger er likevel den aller klareste tanken:
Hvem eier problemet?

Synnøve Sætrum

Greek song... beautiful one...

HARD DAY ON THE PLANET

DATTER...

YOUR SONG...

STILL LOVIN YOU....SCORPIONS

THE LIVING YEARS..

Everybody hurts... REM

UTARMENDE ØKONOMISK SYSTEM OG MANGEL PÅ GRUNNLEGGENDE RETTIGHETER...

-Til IPL med takk for alle samtalene som har vært, og med forventning til de som kommer...

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg sitter i Nord-Thailand fortsatt.

I Chiang Mai som lever så totalt opp til kallenavnet "Rosen i Nord".

Som priviligert back-pack light (jeg reiser med trillekoffert) har jeg gode dager her på Elegant Lanta. Energiene her er gode i denne stille bobbla midt mellom gamlebyen og Chinatown.

I løpet av uka som kommer har jeg tenkt å busse litt rundtomkring utenfor byen,

mer i provinsen som sådan og kikke meg litt om.

Se hvordan menneskene har det der.

Finne ut. Lære. Erfare.

Freden her jeg sitter nå har bare krøpet inn under huden,

og jeg kan ikke annet enn å bøye meg for livet og takke.

Tenk at livet bare fortsetter å tømme overflødighetshornet's toner over meg.

Noen ganger kan jeg føle meg fristet til å klype meg i armen for å våkne.

Igjen:

Så utrolig heldig jeg er.

Jeg har kroniske alvorlige sykdommer, ja.

Men, jeg er utrolig frisk til å være så sjuk.

Sommeren og mosjoneringen jeg er i stand til å bedrive her gjør underverker både fysisk og psykisk.

Noen ganger er det sånn at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Som om jeg er blitt en annen, uten at jeg klart kan definere eller presisere hva forandringene består i.

Men, livet kjennes sterkere, og kontrastene mellom meg og dem som ikke har noe føles tydeliger 

 

Jeg har ennå ikke vært i hele Chang Mai der de mindre priviligerte bor for eksempel.

Det jeg har sett på mine vandringer er det mer jevne.

Der man har det sånn noenlunde ok, og ikke noen ser ut til å være sultne eller plagede.

Men, jeg har sett tiggerne med bøyde hoder, og barn sendt ut med blomsterbuketter for salg til rike hvite turister på kveldstid.

En kveld kom det en liten gutt bort til bordet, og reisefølget kjøpte hele buketten.

Det var noe med den gutten.

Reaksjonen var helt ubetalelig.

Fra å være forsiktig søkende og litt lut rettet han ryggen og småsprang hoppende og fri avgårde.

Ingen tvil om hvor han skulle legger ruta der vi så han forsvinne i smugene.

Jeg tror vi felte en tåre eller ti begge to, og kjente på klumpen i halsen.

Hva det betydde for kvelden hans vet vi ikke,

men at det var noe veldig pjokkens kroppsspråk krystallklart.

Jeg gråter når jeg tenker på det.

For det er så stort dette med nøden og fattigdommen og ugjevne dypt urettferdige levekår for menneskebarna på jorda. Menneskerettighetene skulle ikke være 'lotteri'.

Like rettigheter til felles ressurser på jorda, tenker jeg.

Demokrati, sier hodet mitt. Individuell suverenitet.

Mat, klær, varme, beskyttelse mot sykdom, medisiner, tak over hodet, trygghet, utdanning, arbeid.

Sikkerhetsnett ved all type sykdom.

Offentlig sådan.

Ikke almisser for 'verdige trengende'.

Sykehus for alle uavhengig av inntekt osv. osv.

Ingen fengsling eller forfølgelse på grunn av tro eller politisk overbevisning.

Når skal festtalene ta slutt, og handlingene begynne på ordentlig og i enorm skala?

For det er det som må til.

Realpolitikk.

Verdens barn trenger i særdelshet hjelp, enten de befinner seg i Markens, Chiang Mai eller i Gaza.

I Egypt eller Oslo.

Enhver må kunne hjelpe med fritt, med fredelige metoder uansett hvor nøden finnes.

Ingen skulle forfølges eller fengsles fordi de forsøker bøte på, eller forandre urett.

Mennesket er født fritt og suverent, og må ha rett til å uttrykke seg med fredelige midler om enhver sak. Ikke med overgrep, trussler, vold eller krig. Jeg hører noen si jeg 'tyter' for mye om det der.

 Får stå sin prøve tenker jeg.

Problemene blir ikke borte ved å tie dem ihjel, kikke en annen veg,

 toe sine hender og si 'stakkars dem' og så videre. Det er jo så fryktelig, men du verden så enkelt...

Nylig leste jeg ei Facebook-side som oppfordret til å fjerne tiggerne fra Markens.

Vel, jeg rapporterte den, sammen med mange andre som ei hat-erklæring.

På det grunnlaget at den skikkanerer i dette tilfellet en hel gruppe mennesker.

Det er ingen forbrytelse å være fattig, men det er stor og blodig urett å kikke en annen veg mens man velter seg på sofaen, jafser ostepop og skyller ned med sin nyåpnede rødvin.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at blir man bare mett nok så blir man forbanna...

Menneskerettigheter. Menneskerettigheter. Menneskerettigheter.

Ordet kommer sterkere og sterkere til meg, enten jeg ser NRK,

leser Bankok News eller Chiang Mai Post...

Jeg tenker på dama jeg ga mine lusne bath til her om kvelden.

Hun satt på gata med en bein- og armstubb. Blodige var de. Jeg vet ikke om hun hadde vært utsatt for noe, eller var født slik. Men, at sårene var betente og at hun led var det ingen tvil om.

Inni meg forsøker forsvarsverket stenge det ute, ikke se, fordi det er så forferdelig.

Men, det nytter ikke. Kontrasten til mitt liv er et ubegripelig kvantesprang.

 Samtidig ser jeg ei kvinne, på min alder. Det kunne vært meg.  

Millioner av sædcellers kamp, og så ble jeg jeg... 

'Lotterivinneren' skulle bli tildelt sin skjerv av tid på jorda. 

Den dyrebare og ugjenkallelige tida blir som den blir mens jeg tråkker stien.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt:

Hvem er jeg som forsøker snu meg vekk?

Hvor har jeg all denne arrogansen fra?

"Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få lycka och solsken på färden?"

Så jeg fortsetter å se, og gi fra meg det jeg måtte ha av smågrunker der og da.

Noe valg finnes ikke.

Det handler om akkurat det samme i Markens.

Fattigdom grunnet et utarmende økonomisk verdenssystem.

Et system som blant annet er tuftet på total mangel på grunnleggende rettigheter for utallige medmennesker. Jeg føler trang til å hyle, legge meg ned og hamre med armer og bein.

Skrike så høyt at folk våkner der de sitter og bivåner Plumbo, eller annet 'viktig'...

Og, når jeg kjenner ekstra godt etter enda en gang :

Det har jeg tenkt å fortsette å gnåle om så lenge det er 'tyt' i meg!

Synnøve Sætrum

Leonard Cohen... :-)

LULLABY - LEONARD COHEN

Dette er også Thailand ...

For det har seg slik at alt ikke bare er lutter idyll og gammen alltid. Jeg liker ikke at det er kakerlakker rundtomkring. Mange flere sorter enn jeg noen gang kunne drømt om i min villeste fantasi, og de er ville. De som kjenner meg godt vet hva jeg har stått i  i virkeligheten, uten at jeg skal trekke den gamle historien fram. Men, det er i alle fall noe herk å få i hus.

 Så jeg tenker det er deilig om det er vinter og frost når jeg kommer hjem,

 sånn at jeg kan få frosset kofferten og drept det som måtte være av egg og faenskap.

Her bruker jeg spray uhemmet før og etter hver flytting, men vet jo ikke hva som skjer egentlig. Da jeg kom inn på dette rommet dukket det opp noen svære, og en sort jeg ikke hadde lest om.

De ble sprayet til døde øyeblikkelig. Buddhist er jeg ikke blitt.

Ekle og vemmelige og motbydelige kryp...

Som jeg bar vekk i badehåndkleet av mangel på annet å ta dem med.

De gikk til vask, og dette stedet driver miljøvennlighet i praksis. Så selvsagt ble jeg spurt om det var noen grunn til at jeg skiftet hver dag. Jeg ventet meg et eller annet av mer ubehagelig art, men fikk selvsagt et smil og : "Next time. Call me. Sorry". Da jeg kom hjem den ettermiddagen lurer jeg på om de hadde vært her mer noe mer effektivt enn jeg har funnet på 7 eleven for siden har jeg ikke sett dem. Annet enn utenfor på hellene, og da møter de sprayen.

Kort sagt: Jeg liker ikke kakerlakker.

Blir stresset av de skadedyrene.

Ikke er jeg nevneverdig begestret for at jeg må sause meg inn i anti-myggmiddel til alle tider.

Gjør jeg det ikke sitter det en med løftet snabel og stikker. Jeg er allergisk, og det blir deretter.

 Kløing og verk og byller og til slutt arr. Ganske store noen av dem også.

Dessuten finnes jo malariamyggen her, så jeg bør ikke slurve.

Vet ikke om det er fordi jeg er diabetiker de suger sånn på meg.

Kanskje tilfeldig, men i Karon møtte jeg to andre diabetikere.

Samme problematikken, så det er kanskje ikke bare en myte det der med at myggen liker søtt blod.

For det tredje er jeg bare sånn måtelig begeistret for all eksosen en suger inn når en setter seg i en tuk-tuk, eller lokalbuss. Selv om munnbindet er i bruk har det begrenset effekt. Porene blir helt sorte. Kanskje jeg skulle fotografert vaskekluten... Nei, jeg lar det være.

Konstaterer bare at fogg er skittent og giftig.

Ellers synes jeg det er tragisk når jeg ser alle tiggerne, særlig de med funksjonshemninger av ulikt slag. Eller de som har amputerte lemmer, eller er noe som ligner på spedalske eller blinde.

Det smilende landet gjør visst ikke så mye for dem.

Egentlig vet jeg lite om det, men det er helt tydelig ikke nok om det skulle være slik at noe blir gjort.

Noe av det jeg har sett er så hjerteskjærende at jeg antakelig aldri kommer til å glemme det.

Medmennesker er de jo, men med helt andre utgangspunkt og odds.

 En skal ha mektig flaks for å være født i Norge under velferdsstaten.

Dessuten finnes det et tvilsomt strøk også her. Helt sikkert både red-light og mere til. I ei sidegate borti her står det uttrykkelig slått opp at det er forbudt med pistol, kniv eller andre våpen i lokalet. Da vi satte veskene på bordet kom betjeningen bort og sa vi måtte passe på den. Ha den ved siden på stolen. Veskenapping er egentlig et sjeldent fenomen her. På samme stedet har de god og rimelig mat, så vi bestilte. Jeg ble sittende å se på mennesker som reparerer alkoholismen. Skjelving som er så omfattende at det må drikkes for å løfte skeia til munnen. Man spiser med skje og gaffel i Thailand. Det hadde jeg litt problemer med til å begynne med, men nå oppfører jeg meg akkurat som en innfødt og aner ikke hva jeg bala med. Egentlig. Snakk om å være lite fleksible i utgangspunktet. Det kan man jo heller ikke slå seg på brystet med. Blitt litt bedre, og øver meg stadig. Gjør så godt jeg kan.

 Har latt meg fortelle at da er det godt nok...

Vel, på samme selsomme stedet satt det en som ikke hadde sett mat på ei stund. Alkohol hadde han derimot sett. Ufattelig full satt han og spiste og spydde og spytta og drakk samtidig. Nei, jeg likte ikke det noe særlig. Det hører med til historien at det er europeere jeg snakker om her.

Har ikke sett en thai på det viset.

 Noen hadde et muntert lag i Hua Hin i forbindelse med nyttårshelga, men det er en ganske annen sak.

Ja, det var kveldens lille solstreif.

Takk Gud for seng å sove i, tak over hodet og mat på bordet.

God helg...

Synnøve Sætrum

Chiang Mai...3...

Foto: Synnøve Sætrum

Gullet skinner på Wat Doi Suthep. Foto: Synnøve Sætrum

Fortsatt bopel er Elegant Lanne her i byen med det vakre kallenavnet "'Rosen i Nord".

Det stemmer som bare det.

Alltid et nytt kronblad som åpner seg og springer ut.

 Vakker opplevelsesby. Storby med ufattelig mange store vakre trær. Utallige mengder blomster.

 Klimaet er akkurat som å komme hjem igjen.

Det er iskaldt om morgenen. Myggfylt om kvelden.

God norsk sommer med andre ord. Slikt faller meg jo naturlig.

Jeg vet jeg er i tropene, på den motsatte sida av jorda.

Bare en liten kikk på stjernehimmelen understreker det.

Det som er på skrå heime står rett opp her. Månen også. 

Realiteter og følelser henger ikke alltid helt i hop...

Smilets land. . . Foto: Synnøve Sætrum

Det har vært langstragt morgen her.

Jeg våknet litt før åtte, og lå lenge og strakk meg til fuglekvitteret.

Kaffen varierer sammen med frokosten her på bruket, men her føles som hjemme.

Når man har funnet noen skiver ost til å ha under egget smaker det helt topp.

Allerede på dette tidspunkt vet jeg at jeg kommer til å oppsøke dette stedet om jeg skulle komme til Chiang Mai en gang senere i livet. For her trives jeg.

 Det på tross av at jeg har "tatt rotta på" tre ganske gigantiske kakerlakker,

samt et helt ubestemmelig antall mygg.

Maaaaaaaaaaange!

 "Ha-ha" hender det jeg sier med fryd når jeg lykkes å klaske til en så blodet spruter.

"Meg eller deg", tenker jeg, og smell!

Jeg har ikke konvertert så er nå det sagt.

Budhismen har utrolig mange fine sider.

Den mest forlokkende religionen i mitt univers, men jeg har nok for mange karakterbrist til å kunne gi meg i kast med noe slikt. Som for eksempel å slå ihjel mygg.

Elegant Lanna hadde opptatt på alle rom(forrige helg), så jeg dro til et lite sted rett borti veien.

Det var den bevingede elefanten som gjorde utslaget i første omgang.

Dessuten var der et basseng, og jeg så for meg at der skulle jeg ligge og slange meg.

 Bade og ikke bevege meg et skritt utenfor hotellområdet. Ha hvilehelg.

 Skjønt hvile fra hva?

Flott femtiårsdag?

Fineste byopphodet på reisen?

 Sola?

Maten?

Så det ble ikke slik.

Prisen var stiv, men når man så det hele etter i sømmene var det et typisk lyset på men ingen heime hotell. Fasade, men egentlig ikke et innhold som svarer til det. Jeg trodde jeg hadde sluttet tro på glansbilder, men akk... Rommene var ytterst små, selv om badet var bra.

Kun to kleshengere til to damer med koffert.

 Ingen gjorde tegn til å komme ilende til og hjelpe.

Når man er på langtur liker en å pakke ut, om det enn er for noen få netter.

På et vis føler man etter hvert at reisetilværelsen er hverdagen.

 Man lager seg små rutiner. Henger tilværelsen på noe.

Som å gå på yoga, ta massasje. Spise en del på de samme stedene.

 Etter hvert møter man kjente ansikter.

 Her på Elegant Lanna bor det mange europere på min alder +.

 Langtidsgjester synes det som.

Akkurat som jeg er blitt det.

 Kommer jo til å ha vært her over tre uker.

Her om dagen fortalte jeg at om tiden jeg har tenkt å tilbringe her til et ungt par.

De så himmelfallende ut og lurte på om det var så mye å gjøre her.

Her er mer enn nok. Alltid noe nytt.

 I tillegg til at det er fint med den snutten av byen som begynner bli kjent for meg.

 I alle fall såpass at jeg slipper gå så mye i ring med kartet snudd opp ned.

Fordelen med å gå feil, er at man blir kjent.

Wat Doi Suthep..  Foto: Synnøve Sætrum

I går gikk jeg ikke feil, for da ble jeg kjørt til Wat Doi Suthep ca. 1300 meter over havet. I åpen minibuss leid for dagen. 400 bath er til å leve med for denslags. Turen oppover hørtes mer strabasiøs ut for girkass og speed-wire, enn for oss. Men, det var mange svinger og endel fri eksos. Trollstigen er vel det som er sammenlignbart. Heldigvis for munnbindet, og yoga-treningen i å puste rolig med magen. Det gikk unna, og etterpå gikk vi alle trappene opp til toppen. Skal være noe over trehundre trinn temmelig bratt opp. Formidabelt tempel. Gullet skinner i sola, og er ikke påvirket av fogg og annet. Utsikten er ubetalelig. Man ser hele Chiang Mai og omegn.

Livet i storbytrafikken i åpen buss. Foto: Anonym

Noe av ettermiddagen gikk til å kikke på orkideer og tigre. Orkideene fikk godt stell, og noen sorter har jeg aldri sett før. Heller ikke her til lands. Tigre har jeg sett i dyreparken. De har herrens glade dager sammenlignet med dyrene her. Men, du verden så dresserte de var. Folk i hopetall til stede for å bli avbildet med dem. Jeg holdt meg på avstand. Torte ikke nærme meg. Men, jeg har ridd på elefanter og har tenkt meg opp på enda noen rygger. Tøft nok for meg!

Veldig modig jente det der.... Tror ikke jeg hadde våget...  Foto: Synnøve Sætrum

I dag skal jeg 'bare' ut og gå igjen.

På-egen-hånd-dag!

Man  må ha det innimellom...

Synnøve Sætrum

Chiang Mai...2...

Wat U Mong. Foto: Synnøve Sætrum

Ekornet smatter i treet utenfor.

Et par katter hyler og har seg.

Det stunder til midnatt om ikke så lenge, og bloggeren vet slett og rett ikke hvilken kant hun skal begynne fra. De utgjør litt av et nøste dagene i Chiang Mai.

Chiang Mai gir noe hver eneste dag.

 Så mye at jeg sovner som en dupp og våkner med smil om munnen om morgenen.

For det aller meste. Kjenner ingen steder at jeg savner snøskuffa og sånn.

Sosiale medier holder meg orientert om klimaet på andre siden av jorda.

Foto: Synnøve Sætrum

Noen andre ganger har jeg drømt at jeg er hjemme igjen.

 I søvnen sitter jeg ved et kjøkkenbord i Gislemyrveien, på Buhusheia eller hjemme hos meg selv.

Drømmer kan være så virkelige at jeg noen øyeblikk kjenner meg ganske så forvirret over at jeg fortsatt befinner meg her. Det hender jeg lengter hjem til senga mi rett før jeg sovner nemlig.

Denne bingen her på Elegant Lanna er såpass hard at jeg må ha ei ekstra dyne under meg, og jeg har kjøpt meg pute. Det hjelper litt, men ikke helt.

Man kan ikke få all verdens komfort for 500 bath natta...

Jeg har aldri vært så lenge hjemmefra før, og ei heller så langt vekk fra Norge geografisk.

Skal jeg være helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg kom til å gjennomføre noe slikt.

Den lange flyreisa har stått som ei stor barriere for det.

Jeg liker meg ikke i fly, men jeg liker å oppleve verden.

En fot i skrekken, og en for i nysgjerrigheten.

Reiser gir innsikt og utsyn når en er heldig.

Og så noe for syn, hørsel, mage og hjerte.

Minst.

Som for eksempel tempelet i skogen; - Wat U Mong.

Var der for et par dager siden. Nok en opplevelse av et tempel.

 Ikke så gullbelagt som mange av de andre, men atmosfæren var spesiell. 

Bygd midt i middelalderen, og jeg tipper gangene under bakken må ha vært forsvarsverk.

Dro dit med tuk-tuk etter motorvegen og andre veger.

Vind i håret og eksos i lungene.

Det siste kan jeg være helt foruten i grunnen.

 Man har jo ikke knattet røyken(snart gått 6 år..eller er det 7..),

 for å dure på med noe annet skittent.

 Så jeg bestemte meg for munnbindhandel sporenstruksen.

 

Jeg hadde hørt fuglekvitter, duekurr og en spinnvill vrælende hane akkurat den dagen jeg skriver om.

Motorduren fra den lille tuk-tuken midt i trefelts motorveg er ikke noe å nevne sammenlignet med monstrene som durte forbi på alle kanter.

Det er nesten utrolig at de holder det gående med det geskjeftet.

Tuk-tuk er veldig veldig typisk Thailand.

Happy Thailand.

 No problem Thailand.

Vi kjørte stort sett fortere enn scooter, så dem hørte jeg ikke noe til den dagen...

Jeg liker meg best i tuk-tuk akkurat her. Paradoksalt nok.

For der kan man se både framover og ut til siden.

De lokale bussene innbyr ikke til omvisningstur for egen maskin.

Trange og tette er de.

For trange og tette for den som har noen cm på sokkelesten.

Silkeorm. Foto: Synnøve Sætrum

På forleden dags rundtur så jeg også smykkesteiner bli slipt, silkeormen i aksjon side om side ved veverskene. Sølsmedene så ut til å kunne sitt fag, akkurat som bomullsprodusentene.

Jeg var for trøtt til å kunne bedømme lærskredderne når vi kom så langt,

 men det var sikkert ikke noe i vegen med dem heller.

Chiang Mai er jo blant annet kjent for sine håndverkstradisjoner, så det var på tide man fikk sett noen. En kan jo ikke bare labbe rundt fra det ene tilfeldige tempelet til det andre.

Selv om det gjør godt for helsa. Gatene er fulle av 'eventyr' på disse trakter nemlig...

Ingen strender, men du verden så mye annet.

Thailand er fint å oppleve i skandinavisk mindretall.

Det gjør seg å slippe vandre i flokk med alle de andre hjemmefra.

Ikke at det er noe galt med oss, men jeg har jo reist til det fjerne østen.

Selvsagt har jeg møtt en trønder eller fler uten at det var grunn til å bli rabiat...

Skjønner?

Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai...1...

Wat Pra Singh. Foto: Synnøve Sætrum

Fuglene kvitrer utenfor.

Dagslyset er tilbake. Strekke seg, lytte.

Enda en dag i Thailand.

 Sms på mobilen fra venninner i Kristiansand.

De er på rundreise i sør, og har blitt fortalt jeg var der for tre uker siden.

Noen felles bekjente som er blitt igjen på Phuket-øya visste det :-)

Morsomme småting i min hverdag i landet som smiler og smiler og smiler og smiler.

  Jeg befinner meg i skrivende øyeblikk sittende i senga på Elegant Lanna.

Et rolig og fint gjestehus til rimelig penge. Her er for det meste godt voksne langtidsreisende. Franskspråklige, amerikanske og så oss fra Norge.

 Det er fire bord under tak hvor vi spiser frokost alle sammen. Der får en tips om severdigheter og reising i Thailand som sådan. Atmosfæren føles heimslig på et vis. Det er som om en har bodd her all sin tid, og kommer til å fortsette med det. Et av de gjestehusene jeg kommer til å plukke med meg adressene og kortene til. Hit vil jeg når jeg kommer tilbake. Akkurat hit.

Her er ei stemning jeg ikke har hatt andre steder i hele Thailand.

Et fin-fint utgangspunkt for et fantastisk opphold i Chiang Mai eller 'Rosa i nord"...

 Før jeg fikk begynt på siste avsnitt er det blitt enda en kveld etter en opplevelsestett dag. Som alle dagene heromkring er. Alltid hender det noe. Tiden står aldri stille. Jeg koser meg intenst.

Chiang Mai fyller meg til randen. Bobbler av inntrykk stiger stadig for mitt indre øye. 

Stjernene synes sikkert for forbipasserende... 

Men, nå ligger jeg altså i senga og vurderer sushi fra Chinatown bare for å komme meg i seget.

 Bli ved tastaturet.

På den andre siden verker båre bein og korsrygg etter ukas strabaser, så jeg tenker det blir en runde oljemassasje hos Lila Massage. Jeg skippa yoga-klassen i dag, så da får jeg nøye meg med det 'nest beste'................

 Beste i byen.

Beste i hele Thailand så langt.

Synnøve Sætrum

SLITSOMME DAGER...

Den som konsentrerer seg om å leve i øyeblikket vet at det finnes. Evig nå. At dagen i dag er den eneste man kan være sikker på, og alt det der. Likevel sitter takknemligheten langt inne, og gleden er snudd vrangt.

Noen dager er det slitsomt å være på reise. Jævlig slitsomt.

Man lengter rett og slett hjem. Til menneskene 'sine'.

Til hverdagene i Norge. Om enn de er hengende over snøskuffa.

En kommer på at det finnes et liv der også, et en er veldig veldig glad i. Mer glad i enn Thailand eller Burma eller Hellas eller Malaysia eller noe annet. Norge langt der oppe mot kanten av verden i nord.

 Det kan man også kjenne på i tropene.

Vite veldig godt hvem en er og hvor en kommer fra og hvor en skal tilbake om et ikke så veldig langt stykke tid.

Derfor skulle en jo bare nyte livet ute alle dager uten ett kny, men:

Det er for mye mygg, for mange motoriserte bråkete veier som skal krysses. Trafikklysene virker ikke for fotgjengere, og en må konsentrere seg som f... for ikke å havne under en motorisert doning.

Man blir møkka lei av å snu kart på hodet, og for ikke å snakke om kun å finne syltynn nuddelsuppe som eneste alternativ når det er to timer for seint med matinntaket. Den som hadde en skikkelig kjele fårikål, eller lapskaus! Eller vafler med jordbærsyltetøy og meierismør i stedet for det elendige skvipet. Det kaller en altså kosten til millioner av mennesker når den slitsomme dagen er der.

 Når en tror en har fått grepet på retningene og 'skjønt det' peker hele greia nese til en. Oppdagelsesferden som er et eventyr i dagslys framstår ikke alltid på det viset når mørket har falt på.

Man går der man trodde man visste helt til det kommer farende en flokk med ganske så agressive løshunder som forsvarer revir.

Heller ikke andre eller tredje gangen har man trekjeppen klar.

Bare å ta beina fatt, og rote seg enda mer vekk.

Er det ikke hunder så er det en selv, eller...

Dagen som begynte bra ender mindre bra. Blir til en av dem som det bare er å får fortest mulig avsegstyrt og i glemmeboka. Selv om blomsterangen henger over byen og sola skinner. Hva som rir en?

Ikke noe annet enn tomhet og trøtthet. Det eneste som hjelper er søvn. Får man ikke sove om dagen er det bare å ta natta til hjelp.

Synnøve Sætrum

CHIANG MAI

Nytt og gammelt, Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Der kunne jeg bare stå og oppleve magisk lys og stemning. Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai. Nord i Thailand.

 Byen er den nest største i landet.
 Rundt ligger fjellene, og elva renner gjennom.
Her er kanaler og grønne lunger mellom vegene. Hundrevis av budhistiske templer fra mange ulike epoker i landets historie. Vakre statuer og ufattelig skjønne bygninger.
Asiatiske ornamenter og kunst.
Det er så pusten nesten stopper opp i øyeblikkene man møter de hellige stedene.
Det veksler mellom kuldegysninger, gåsehud og varme. I går satt jeg et sted midt mellom en 'nyere' fantastisk bygning lysende i gull og hvitt og en gammel gedigen tempelruin og bare så.
I den tempelhagen finnes også noen trær som må ha stått der i mange århundrer.
Hva har de sett og hørt?
 Hvilke historier hadde de kunnet fortelle om århundrenes gang?

Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Så heldig jeg er, tenkte jeg.
Om livssituasjonen min til tider både synes krevende, vanskelig og til tider litt trist der hjemme er den det ikke her(skal ikke mase i veg om hellet ved å være borger av et velferdssamfunn når man blir kronisk syk...men det er alltid bakteppet i tankene mine..).
Jeg satt som sagt der, og bare var. Tenkte: Her sitter jeg og er blitt et rikere menneske.
 Hvis jeg ikke hadde opplevd dette hadde jeg gått glipp av noe på livsvegen. Jeg tror egentlig ikke jeg kan finne ordene for det jeg har kjent på i disse dagene i Chiang Mai.
Men, det handler om dyp takknemlighet for det jeg lever akkurat nå.
  Det er de aller beste opplevelsene på turen.
Ikke et sekund på stranda eller noe som helst i den retning.
Bare fantastiske vandringer i utrolig deilige miljøer.
Mitt livs massasje. Spa.
Fantastisk mat.
Osv.
Osv.
Osv.

Foto: Synnøve Sætrum

Klimaet her er mer som norsk sommer, og man må bruke langbukse og jakke om kvelden. Det blir friskt sånn etter ni, og når man våkner viser gradestokken sånn 14.

Iskaldt for meg som er blitt vant til brennheten i sør.


Gode dager er gode dager, de kan ikke komme tilbake som dårlige.
Udiskutabel kjensgjerning det. I Thailand har man stort sett gode dager.
Sommerdager. Sunt liv. Siden temperaturen er stabilt varm blir det mye mosjon.
 Dessuten er kostholdet enklere å få til siden utvalget av grønnsaker og frukt er så gjennomført.
Brød er det dårlig med.
Det kan man savne noen øyeblikk, men det er ikke værre enn at erstatningene er gode.
 Mange gode alternativer i hverdagen, og kroppen til diabetikeren ser ut til å like det godt.Pragmatikeren får tilfredstilt seg her ja...
 Jevnt over lavere blodsukker, men heldigvis meget sjeldne følinger.
Det er som det sies i boka:
Spise lite og ofte, sammen med mosjonering så blir det vei i vellinga. Nesten som å være på en omfattende helsefarm slett og rett.
 Og, i Chiang Mai skal jeg være den dagen jeg fyller femti. Hæ?
Jentungen fyller femti.

Jeg skal skrive hjem om det etter hvert.
Feire om igjen i Norge.
Livet kan neppe feires en gang for mye.

Under parasollene. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

 

Siste natta i *King's Home* Hua Hin.......

Foto:Synnøve Sætrum

Det er kvelden sittende i senga rett før en tipper sånn rundt ti. For i morgen er det opp grytidlig. Kofferten står alt pakket og klar, bare å putte tannbørsten og datamaskinen ombord før en stavrer seg ned trappa til kaffekoppen. Eierne her har hjulpet oss med bestilling av buss og tuk-tuk på døra.

Hun har hatt orden på sakene og vært veldig hjelpsom.

Om jeg ikke har misforstått totalt, men det tror jeg ikke, så har hun jobbet med reisende hele livet.

 I kveld fikk jeg et turistkart over Chiang Mai,

 og noen tips om hvor vi burde bevege oss for å finne rimelig og bra bosted for tiden der.

Greie råd å ta med. Hun er thai og vet hva det handler om.

Han er nedelender og sier han jobbet med fjærkre før dette. Over hele verden i følge ham selv.

The Kings Home er ikke noe luksushotell, men et trygt og trivelig sted for budsjett-reisende.

Mer sjel enn veldig mange andre steder jeg har vært, så jeg anbefaler det uten å blunke.

Til å begynne med trodde jeg det var et typisk sted for litt yngre backpackere, men jeg har justert inntrykket etter som dagene har gått. Vi er flere midtveis på ferden og vel så det.

 Kanskje fordi det er lytt her, og intimt så om man er ung og vil være på fest ut i de små timer er det kanskje ikke stedet å komme ramlende.

Vekke alle de andre gjestene samt eierne er ikke noe særlig. Så denslags hører man ikke her.

Derimot er det nok av lykkelige katter som har seg rundt hjørnene. Kan høre skrikene akkurat nå.

De ter seg just presis på samme vis som i Norge.

 Men, om man er avhengig av eget bad,

og frokostbuffet samt andre bekvemmeligheter så la vær dette utmerkede gjestehuset.

Det man får her er ekte gjestfrihet.

 Noen å snakke med til alle tider utenfor rommet.

Utmerket har det vært å sitte i skyggen utenfor med slurpende over morgenkaffen og alles 'god morning". Hadde jeg kommet til Hua Hin alene og skulle finne ut av ting og tang er jeg ikke i tvil om at jeg hadde fått glitrende hjelp ved å legge meg inn her noen overnattinger.

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg håper jeg kommer tilbake til denne delen av Siam-bukta en gang.

Hua Hin er et hyggelig sted å være, så det kjennes ikke ut som om jeg er ferdig med byen.

Den har satt noen spor jeg ikke har fått andre steder i landet. Blitt en smule frelst rett og slett.

 Thailand på ordentlig dette, og det liker jeg.

Synnøve Sætrum

Det var en vakker vakker dag, og tenkt snart er den over...

Tempeltrappa. Foto: Synnøve Sætrum

Kuling med storm i kastene, i alle fall noe nesten der omkring.

 Gjøre den ene sarongen om til turban med ly for ørene, og binde seg fast til solstolen et stakket kvarter eller noe deromkring før beina varsler gå.

 De vandret med freidig mot, opp hundrevis av trappetrinn.

Først til den ene tempeltoppen, så videre til den andre.

Rett gjennom ville apers territorium uten å nøle. De så alle bedagelige og uinteressert i undertegnede der de lå og lyska hverandre i sol eller skygge. All min skepsis og smule frykt og beven direkte gjort til skamme. Sluntre og fotografere i veg uten noen nærkontakt.

 Hadde jeg derimot hatt med meg noe spiselig, så spørs det. Men, hvem i h....... har med seg mat i sekken når man vandrer matlysturen sånn rett før lunsjtid.

Foto: Synnøve Sætrum

 Kanskje det var sånn man skulle levd tropelivet i stedet.

Ligget og lysket noen i stedet for å trave mil etter mil etter mil på singelstien.

På den andre siden gjør det jo ikke så mye om man traver omkring.

Vakre steder, utenkelige panorama og mye mer dukker opp.

 Diabetes og blodtrykk får sin behandling, og kroppen roper hurra!

Det samme gjør mitt mentale landskap. Thailand er topp. Thailand er et eventyr.

Jeg setter meg på en benk. Det kommer ei hvitkledd dame og setter seg ved min side. Det glattbarberte hodet forteller meg at hun lever i tempelmiljøet jeg har forvillet meg inn i.

 Kvinnelig buddhistmunk stryker meg over armen og smiler.

 Sier ord jeg ikke forstår, men jeg skjønner det er vennlig.

Så surrer hun meg inn i nok en sarong.

Greit å være sømmelig kledd før man stiger inn i tempelet på trappens topp.

 

Det er helt spesielt der oppe.

Jeg ser mot Hua Hin, og jeg ser Siambukta begge veger så langt øyet kan rekke.

Vinden var varmere og svakere enn nede i lavlandet.

Gyldne øyeblikk under sola.

I det hele tatt:

Det var en vakker vakker dag, og tenkt snart er den over...

Mot Siambukta. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum