GEORGE TOWN, MALAYSIA OG VISUMTUR I RASENDE FART...

Foto: Wikipedia

På det nordøstlige hjørnet av øya Penang ligger provinshovedstaden George Town. Oppkalt etter den britiske King George III. Monarken vet jeg ikke så veldig mye om,dvs. nesten nada utover navnet. Må bare innrømme det store hullet i den historiske kunnskapen. Men, jeg har vært en svipptur i Malaysia og oppholdt meg der. Det var en veldig hyggelig opplevelse, og jeg skulle gjerne vært der et litt lenger stykke tid.  Skyskraperne møter en i horisonten når en kjører over brua som gjør øya landfast. Den er lang og stor og man får tid til å forstå det er et metropol man skal inn i. Først etter køståing på Thai Ambassy selvsagt. Visumtur i rasende fart er og blir visumtur i rasende fart. Det betyr en to døgns tid. Vi dro ti sjeler (i minibuss) fra Phuket for å ordne mer oppholdstillatelse i "smilets land". Det forekom meg at opptil flere i den bussen skulle skaffe seg mer tid til alt annet enn feriering i Thailand, og jeg så ting jeg bare antar og tror og skal derfor la være utgreiinger. Lærerikt var det åkke som, på mer enn et vis. Malaysia hadde jeg nå ikke tenkt jeg skulle havne i på denne turen, men jeg gjorde altså det. Det vi raste gjennom av landet framsto som kontrast til Thailand. Veiene er velregulerte og fine. Bomringene står rimelig tett, akkurat som heime. Husene er like i farge og stil. Mye byggverk langs vegene får en til å tenke på økonomisk vekst. Til og med kokospalmer og andre trær var friserte og kultiverte. Rismarkene stod der med sitt vekselbruk, og i det hele tatt... Når man passerer grensen til Thailand endrer verden seg helt på streken. Kaos er et faktum. Bygningene er der tett i tett, med et mer pine og hytt utseende. Mange hus med kun første etasje i bruk. Den andre bare står der, eller nesten ramler ned. Men, butikkene av alle slag skal jo også ha en bolig. I disse traktene jeg har sett så langt bryr man seg lite om stil og snitt. Det er som det er, og blir som det blir ser det ut til. Kaos-happy-Thailand.
Den mest iøynefallende kontrasten jeg registrerte var mopedistene. I Thailand kan man sitte både fire og fem familiemedlemmer på en scooter. Babyen eller småbarnet på styret selvsagt. Ikke antydning til hjelm noe sted. I George Town så jeg en doning med fire sjeler på. Men, der har alle hjelm. Akkurat denne familen's var røde, også den lille som satt foran var utstyrt sikkert for turen.

Flott taksi... Foto: Synnøve Sætrum

 Farten minibussen kjører i er det ingenting å si på. Jeg syntes nok jeg så døden i kvitøyet mer enn en gang. Tenkte det ville være for idiotisk, men har man satt seg inn i en sånn buss er man maktesløs. Så det er bare å lukke øynene under de værste tildragelsene og håpe på det beste. Reisevenninna's hjemmehekla teori til trøst var at jo flere bilvrak vi passerte jo mindre sjanse, sånn statistisk sett, for at det ble oss neste gang. Jo, man har da sett noen ulykker, eller vrakene etter dem.Trafikkpoliti som står og dirigerer brølende trafikk og sånn også. Det kan likevel ikke dokumenteres med fotografier, siden vi passerte hvert et ulykkessted i ei 'velsigna' fart... ;-) 
 Siden naturloven om den gode Karma stod meg bi har jeg nå to måneder mer tid stemplet inn i passet, og kan visstnok bare oppsøke en ambassade eller et konsulat og få en tredje om behovet skulle melde seg. Den som reiser får se hva det blir til. Veiene blir til mens en går. Plutselig kan det være nok, og man sitter på flyet hjem. Jeg liker det der med å leve en dag av gangen, men jeg foretrekker også å ha formalitetene i orden, hvilket er en nødvendighet skal man oppholde seg 100 dager eller mer her i landet. Det gir frihet. Jeg elsker frihet. Og, jeg er blitt rett så betatt av kaos-happy-Thailand.

George Town er en millionby. Dama som booket turen for meg kalte den 'sånn passe stor'. Kanskje hun var fra Bangkok eller Tokyo siden hun uttrykte seg slik. Steder som lille Halsøy i Vefsn er sikkert ren fiksjon for den som er menneske under slike himmelstrøk. Jeg kaller jo Kristiansand for en sånn passe by.... Men, det er rart med det. Har man vært i Kairo, så gyver man på det meste uten å blunke ( Ikke sant Berit?).

Foto: Synnøve Sætrum

Så vi vandret og gikk i vanvittig svære markeder. Gate opp og ned. Det var skikkelig Asia, og skikkelig trivelig. Vennlige var de også selgerne og bød oss smake både det ene og det andre av sylta fremmedartede smaker. Vakre farger, men litt mye sukker for en diabetiker. Pent sagt. Fisk og kjøtt og klær og fyrverkeri og husalter. Datt og ditt i skjønn forening. Små hus som for lengst har hatt si storhetstid godt blandet med høyblokkene. Skyskrapere i mine øyne, og det slår meg her og nå at jeg ikke kjenner definisjonen for en. Hvor mange etasjer må det være?

Morgenhimmel over Continental Hotel i George Town, Malaysia. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg i 15. etasje på Hotel Continental. Utsikten alle veger var formidabel. En opplevelse selv om gulvteppet på rommet for lengst hadde sett sine beste dager. Skulle vi vært der lenger hadde jeg klagd, men man får utporsjonere energien på de viktige ting når tiden er knapp.

Kort sagt: Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid der i  byen. Men, nå er jeg her i Kamala igjen. Jeg registrerer og observerer at juleferieturistene fra Norge og Sverige er kommet. Overtrøtte unger hyler og skriker. De kan vel ikke vite at de har jet-leg stakkars. Jeg ser en mann behandle sin to-treåring ganske så dårlig akkurat her og nå, så nå må jeg fly for å blande meg inn. Det får da være grenser!

Ha god bitte lille julaften.

Synnøve Sætrum

Ennå intet trebein å spore... ;-)

Foto: Synnøve Sætrum

God morgen. Sarongen er behagelig svøpt om kroppen, og jeg tenker med takk på all den sinnsroen jeg er i besittelse av akkurat her og nå. Ennå intet trebein å spore... ;-) Phuket har dårlig med mat for 'de ville'...
De knusktørre fakta er vel snarere at sivilisasjonen har dype røtter i traktene heromkring.
Den som trodde Phuket var ei fjern øde sydhavsøy får tro om igjen og kikke godt etter hva glasset er fylt med alt for mye av......

Så godt det er å slippe bare holde ut vinteren, vente på Godot, som som kjent ikke dukker opp noensinne, mens man venter på våren. Alt av helsemessige greier synes å være bedre når man får være ute og gå hver eneste dag. Sporene av sylfiden glimrer likevel med sitt fravær, og kommer antakelig til å fortsette med det. De skulle sett meg med alderstilleggene de som kalte meg «synåla» og «flaten» i tenåringstiden...

Jo da, her står så absolutt til liv fredag morgen i Kamala, Phuket, Thailand. Toppen av turistsesongen avsegstyres akkurat nå fra midten av desember til midten av januar sies det.  Likevel regner det i dag, og det er deilig. Nyter «kulda» innendørs. Sånn blir man av å oppholde seg lenge i varmen.  Verandadøra står på gløtt, og jeg hører noen spille asiatisk musikk. Sangerinnen nærmest gråter uforståelige ord med sin klokkeklare stemme. Det er så hårene reiser seg på huden. Jeg har kruttsterk kaffe, fjernkontrollen, men ikke «Fantomet».  Derimot har jeg «Tibetanske veier til sinnsro», og tid nok til å øve på akkurat de meditasjonene jeg trenger (Så mange slags takk for lesestoffet Imre, det kommer stadig til nytte på ettermiddagstid).

 Jeg sitter ofte i skyggen og skriver om formiddagen, enten på rommet, som nå, eller på Iris Kafe. De har god mat, kaffe og gratis internett.

«Madam working » smiler personalet og vender tommelen opp. Hyggeligere kan jeg nesten ikke bli møtt av fremmede. Det blir ikke lenge til jeg skifter skrivekrok. Blogg-tekster skal publiseres.

  Jeg vurderer en lokalbuss til et eller annet sted etter hvert. Kanskje det blir i dag, eller kanskje det blir i morgen. Den som lever får se. Dagen lager seg alltid selv, og blir som den blir.  Phuket by har jeg ikke vært i på ei stund. Der finnes saker og ting jeg ikke har sett ennå.  Etter sigende skal den ha både kinesiske templer og hvite arkader. For ikke å snakke om ryktet som sier der finnes gourmetrestauranter som er ei utfordring for «det vanlige» både hva mat og miljø angår. Slike ord pirrer nysgjerrigheten. Dessuten setter jeg umåtelig stor pris på spennende matretter. Eller man kan forholde seg til det mer kjente som tandori, sitrongress og satay. Stekte nudler er jeg i ferd med å gå ganske lei av, men heldigvis har Thailand så uendelig mye mer å by på med sitt velsmakende kjøkken. Phuket by har drøye hundre års erfaring i å være internasjonalt samlingssted. Det finnes fire religioner praktisert der, og enda mange flere uttrykk.  Byen har både portugisisk og kinesisk innvandring i historien og byens form ble til under 1900-tallets gummiboom. Der finnes bankpalass og de typiske hvite villaene som jeg har skimtet godt gjemt i store hager. Man skal få følelsen av å være i Sørøst-Asia når man går langs gatene Krabi, Thanon Thalan og Phang Nga. Tenker jeg vil teste ut akkurat det. Ferskvaremarkedets labyrint har jeg så vidt skimtet allerede, og snust inn lukten av krydder, salt og fersk fisk.  Jeg liker byer på sitt vis. Selv om jeg foretrekker å ha nattesøvnen i roligere strøk. Uansett: Tilværelsen blir akkurat det man gjør den til, når man handler som hjertet ønsker.

Ha en flott dag der heime i nord!

Synnøve Sætrum

"Det som bare er sånn"...

Foto: Synnøve Sætrum

Sukk. Kjempesukk. Hjernen min jobber med teksten. Undersøker hva jeg vil ha med i denne reiseskildringen fra Thailand. Mye og mangt er sagt rundt tematikken jeg grunner på før, og det kommer til å bli sagt mye mer. Å ta mål av seg til å greie utgyte det store revolusjonerende nye i sakens anledning er nok å legge lista for høyt. Likevel; - Noe bare må jeg skrive. Jeg bare må. Noen ganger ser jeg ting jeg skulle ønske jeg slapp å skrive om. Sånn er det akkurat her jeg sitter og funderer. Kikker meg i speilet og ser tankerynka i panna bli stadig dypere.  Kanskje den er et resultat av konsentrasjon og empati. Ikke vet jeg, men kan i alle fall henge den på det.

Sukk. Kjempesukk.  Skal man få skrevet noe får man begynne i et hjørne. Eller rettere sagt med et ord og ei setning. En tekst har alltid utgangspunktet der. Noen ganger er det vanskelig å finne de riktige ordene for det en skulle ha sagt. Så jeg får slett og rett starte med følgende observasjon: Det er sånn i Thailand, at den som har gangsyn ser barjentene. Prostitusjonen. Kjønnsmarkedet. Menneskehandelen. Sexsalget. Ukjært barn har også mange navn. Selvsagt er ikke Kamala som Patong eller Karon. Stedet har ennå sitt småbyaktige særpreg. Her er stille om nettene, og strandpromenaden er uten trafikk. Ei heller synlig kjønnstrafikk. Måtte de gode gudene gjøre fortsettelsen enda bedre. For er det ikke det vi trenger guder til?

Her oppi gata hvor gjestehuset mitt ligger er det litt andre forhold enn nede på den idylliske strandpromenaden. Biltrafikkene overdøver ikke froskene etter et kraftig regnskyll hvilket betyr den er tålelig.  ‘Redlight-barene’ finnes klemt inn mellom alle massasjestedene og skredderne. De er i mindretall, men de er. Hvor mange skreddere kan tjene seg fete på 250 meter? Hvor mange barjenter tjener seg fete og lykkelige i Kamala? Finnes 'den lykkelige prostituerte' her? Vanskelig å forestille seg om enn sextrafikken her er aldri så tilbaketrukket.

Man hører ikke så fullt mange: «Hallo welcome», fra veldig unge thailandske kvinner dinglende på barkrakker. Det var mange flere i Karon, og Patong kan vel ta knekken på selv den mest utkrøpne kyniker tenker jeg. Der må det være mange mange medmennesker som går til grunne på kjønnsdriftens alter.  Når jeg hører og ser disse «hallo welcome» forundres jeg litt over at de er så vennlige, at smilene sitter så løst.  Men, jeg ser også døde blikk bak alt stæsjet. Oppgittheten. Maskeraden. Tristessen. Sukk. Kjempesukk.

 Nå legger jeg ikke opp til en debatt om hvorvidt man skal gjemme eller vise verdens elendighet åpent. Den var utvilsomt mer skjult på Koh Lanta eller i Ao Nang, eller Kristiansand for den saks skyld. Ikke poenget egentlig, for det er ikke sånn at det du ikke ser og vet det har du ikke vondt av. Så enkelt er det bare ikke. For syltynne greier å skulle komme unna med faenskapen fordi man ikke viser den fram. Noen tjener seg rike på andres elendighet. Andre har et menneskesyn som tillater å utnytte medmenneskers sårbarheter av ulike slag. Punktum!

Selv om ‘ en lille smule’ diskresjonen hersker her på stedet ser jeg virkeligheten rett i kvitøyet fra balkongen min. Dette lille universet rommer alt. Jeg har verandautsikt til Kamala Coffee House, Yut Seafood Restaurant og WAEW BAR. Sistnevnte har ikke noen dukedidunkdunk musikk. Derimot har bardisken der to mørkerøde lysstriper som tennes etter mørkets frambrudd. Lyset understreker på sitt sørgelige vis jentene som sitter der og dingler. Det er også Thailand. Skyggesiden. Jeg ser den hver eneste kveld, med unntak av kongens fødselsdag. Da var barene stengt, og jentene hadde fri.

Jeg befinner meg for den som måtte lure fortsatt på Phuket. Den største øya i Thailand. Viktigste turistmålet også sier reisehåndbøkene. Det kommer sånn omtrent fem millioner mennesker hit i året. Her kommer de kåte i flokk, flokk, flokk… Nei, det var vel å trekke det litt vel langt. Majoriteten av turister er som undertegnede mennesker som elsker sol og hav og varme, som bare koser seg og slapper av. Nyter de fantastiske stedene, all vennligheten og all den gode maten.  Likevel. Noen er her for å kjøpe sex. «Sånn er det bare i dette landet», sier medreisende fra de mer polare strøk på kloden. «Sånn er det bare» må være noe av det mest fatalistiske man kan si om forholdene disse jentene lever under. For må det være sånn at «det som bare er sånn» nærmest må regnes som naturlov?  En lov som har den virkningen at man toer sine hender og tenker ja det er sørgelig, stakkars dem, og ser en annen veg. Så får systemet som «bare er sånn» fortsette og fortsette.  Dette kvinneundertrykkende og mannsfordummende(noen menn… ikke alle takk og pris og heldigvis) systemet. Jeg tror fortsatt ikke på myten om den lykkelige unge hora, som smilende tar i mot store feite brander med både hengebuk og hengek…!

Sukk. Kjempesukk.  Hallo, finn på noe annet den som kan! Vi skriver 2012 snart. Jeg kan ikke for det, men jeg knurrer mens kloden fortsatt snurrer. Teksten kommer garantert til å fortsette etter siste punktum satt herfra. Spørsmålet er bare om det blir framlengs eller baklengs rett inn i…?

Ja, bare Gud vet hva.

Synnøve Sætrum

Sommervinden har bosted her i Kamala...

Her er bæres ingen slags bønner i bleike dager mot noen kald sno.

 Sommervinden har bodsted her i Kamala. Lettskyet himmel igjen, og uførepensjonisten kan sitte her i skyggen med sitt sodavann uten dårlig samvittighet for manglende strandliv. Jo jeg er veldig glad for at jeg er godt i gang med denne overvintringen i Thailand. Det er ikke så mange dager til jeg skal til Malaysia for å ordne nytt visum. 'Pakketuren' er kjøpt og betalt. Søndag kveld legger bussen avsted fra Karon, så det blir sikkert intense dager. Uansett så gleder jeg meg. Kanskje Malaysia også viser seg å være et alternativ for den som reiser på budsjett. Den som reiser får utforske saken.

Phuket, Thailand.  Foto: Synnøve Sætrum

I Kamala blir jeg til og med julaften. Så begynner trekket nordover. Inn i Siam-bukta først og så videre 'oppover' i landet. Planen er noen stopp i bukta, og så ta toget fra Bankok til Chiang Mai. Jeg ser ikke bort fra det kan bli noen stopp langs jernbanelinja også, men ingen ting er 'spikra' pr. i dag. Man har bare noen løselige tanker om det som skal komme videre på vegen.

Å'backpacke' med trillekoffert gir friheten til å ta en dag av gangen. Jeg liker det godt.

Noen ganger kan jeg bli litt satt ut og sliten av pruting på rom og løping opp og ned trapper.

 Likevel er det ikke værre enn at jeg står og går i det.

Gjestehusene befinner seg i mi prisgruppe, men de har ikke heis. Denslags fasiliteter hører hotellene til. På den andre siden spiller det ingen rolle.

 Hjertet, blodtrykket og diabetesen har godt av all mosjon det er å hente i ekstra bevegelse. Jeg leste et eller annet sted (uten at jeg vet om det er vitenskapelig korrekt) at franske kvinner ikke ble overvektige fordi mottoet var å gå så sant de kunne.

 Heller gå enn sitte, stå og kjøre.

Siden jeg ikke for mitt bare liv tør kjøre bil her er den stillesittende sysselen utelukket. Jeg går og går og går. Synes ikke jeg ser det så veldig noen steder ennå, men kanskje på sikt.

 Men, jeg kjenner det på beinmusklene, og massørene kommenterer at jeg har 'stein' i legger og lår.

Fikk himmelsk fotmassasje til aftens i går.

Man kan sove som en stein av mindre.

Det er uten tvil positiv utvikling på beinstykket. 

Måtte det flytte seg oppover.

Vel, det tar vel lenger tid.

Tyngdekrafa er gjenstridig rundt 'ribba' og buken...

Derfor er det på tide å reise seg opp og bort fra laptopen.

Sommervinden har som sagt bosted her i Kamala.

Assosiasjonen er fløyel når den treffer huden.

Hodet har fått sitt for noen timer, men kroppen er som kjent en del av det.

Egentlig veldig bra det ikke er mer ribbefett i vente.

Synnøve Sætrum

SÅNN GÅR DAGENE...

Kamala Beach... Foto: Synnøve Sætrum

Dagene fortsetter å flyte under den evig brennende sola, og jeg med dem.

Jeg sitter på Iris Kafe med datamaskinen og har lest morgennyhetene fra Norge. Ser det ikke blir smørkvotering og tenker at her jeg er er det 'fett nok'... Ingen problemer med julebaksten, siden jeg ikke gir meg i kast med sju slag denne advendtstida heller.

Viktig å holde tradisjonene i hevd. He he.

Smørkrisen merkes ikke her jeg blir traktert med akkurat det jeg måtte ønske meg her av hyggelige Hung og Da. Som alle thailandske damer er de blide og hyggelige og imøtekommende. Rundt beina mine leker skjønne Aylis på snart tre. Jo, her er det veldig godt å være menneske. Hun viser meg stadig sin hjemmelagede veps, og teddyjulenisse. Byr meg å kjøre trekkoppbilen og er i det hele tatt hjertelig til stede i verden. Hun skjønner ikke norsk, men hun skjønner smil og vennlig tonefall. 

Jeg har det i det hele tatt som øvelse i dette landet. Smile så mye jeg kan.

 Enda koseligere er det at jeg har fått gode livstegn fra arvingen, opphavet og sjelebroren. 

Slikt gjør dagen enda bedre. Jeg har skrevet svar, og 'reist litt hjem' i mitt indre.

Noen sier de fristiller seg fra alt heime når de er på reise.

 På sett og vis gjør jeg også det med tanke på trivialitetene.

Men, man kan ikke reise fra den man er. 

Det som er meg og mitt liv er først og fremst menneskene som finnes i det.

De er alltid med i mitt indre uansett om jeg befinner meg på den andre siden av kloden.

Menneskene i livet betyr tilhørigheten, samhørigheten,

 innholdet og de viktigste grunnene til at livet føles rikt og levelig. 

Kamala er en nydelig opplevelse som gjør livet mitt enda rikere.

 Som den ferske kokosnøtta jeg sitter her i skyggen og nyter.

Jeg hadde bare lest om denslags kulinariske nytelser, og forstod egentlig ikke hvordan den smaker. 

For det er ikke i nærheten av kokos-makroner eller tørket søt kokos som finnes i min verden der hjemme. Bare drikke den deilige ferske 'melka' og skrape ut det tynne ferske laget med kokos er et høydepunkt og et lite måltid i seg selv. Kamala Beach huser en del turister fra Skandinavia. Synes det er godt å høre norsk og svensk og dansk igjen jeg.

Russisk har vært gjennomgangmelodien på de andre stedene her på øya. Sier ikke mer om det...

Denne er beskyttet med lette skyer, og takk for det. I går var det over 30 grader og i varmeste laget selv for den som har vært her lenge. Likevel var her Lucia-tog, med deltaker fra Hånes. Jeg så ingen journalist fra Fædrelandsvennen, men har lest om det i nettavisen.

 Hyggelig tildragelse siden jeg er i Kamala akkurat nå jeg også.

Skyene trekker seg enda mer til. Det er vind. Kanskje det kommer regn.

Spiller ingen rolle. Her finnes ikke dårlig vær...

Sukk... sånn går nå dagene.

Synnøve Sætrum

GET RHYTHM

Solslikkende bakoverlente dager på Kamala Beach...

Ettermiddagsliv i Siam Guesthouse, Kamala.  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg er helt ordinær forutsigbar solslikkende turist nå om dagen. 'Laid back' på solstolen. Ren nytelse rett og slett. Vil du ha ro og fred og passe mye folk på akkurat passe stor strand er Kamala anbefalt uten et eneste forbehold. Pakk og dra. Ryk og reis... ;-) 

Jeg leser mye om budhisme for tiden, men har ennå ikke kommet opp med noen dypere forståelse. Gamle religioner krever sitt, og jeg må nok yte mitt om dypsindighetene skal ramme meg. Overflatestudier er akkurat det, og lenger er jeg ikke kommet. Har det for travelt med å svømme i grønt hav, smøre solfaktor pist og hist, og bare være menneske mens solen går sin gang... Har det så flott at jeg 'kan ikke annet enn klage'.... ;-)

Noen ganger er livet som ubestemmelige fettslingser i pølsa. Å kalle det godt ville være pent sagt overdrivelse. Man nesten brekker seg og kunne egentlig vært opplevelsen helt foruten. Men, andre ganger ligner livet kjernen, rosinen i pølsa. Det er det beste av det beste, og man ville ikke unnvært opplevelsen for noe. Med andre ord:

Hurra. Jeg sitter i ei myk deilig seng. Putene er gode mot ryggen. Tv-en sender mest asiatiske kanaler, men det gjør ikke noe. Her er doble dører som stenger eventuell støy utenfor ut, og ditto gardiner med tanke på sola. Jeg har ellers tenkt å sitte på verandaen og se sola stupe i havet. Her er skygge om morgenen og skygge om ettermiddagen. Mellom buskene ser jeg stadig badende mennesker i det grønnblåe havet. Slikt hører med til fasilitetene her på bruket. Gulvene er så reine at man kan spise av dem, og badet er av atskillig bedre standard enn det jeg har i heimen. Rett og slett det beste jeg har sett siden gudene må vite når. Her drikker jeg min egen kaffe til frokost og ettermiddag. Denne første morgenen i Kamala var det ei lise å riste brød og legge på smør, servelat og ost.  Kose seg utenfor. La tid være tid. Nydelig hadde jeg sovet, og ingenting hastet. Rimelig stille og rolig også.  Gå over vegen og runde et hjørne og så var jeg på stranda uten å måtte trave langs en veg som egentlig ikke passer for trøtte halvunge damer når man akkurat har gnidd søvnen ut av øynene. 

Utsikt fra solstolen min Kamala Beach mandag 12. desember 2011.  Foto: Synnøve Sætrum

Siam Guesthouse er en oase for den som har vært i Karon må vite. Her utgytes ikke et vondt ord om strand og vann borti de trakter. Ei heller noen klage over den suverene maten på restauranten rett over gata der vi bodde. Men: Skal du til Karon så finn deg ei roligere «lomme» å hvile ut i enn Karon Guesthouse. Der blir ingen ordentlig hvile om du ikke er nærmest stokk døv og bortimot blind. Hadde jeg kommet dit som intetanende forventningsfull pakketurist med mine skarve fjorten dager til disposisjon hadde jeg strigrått. Da jeg så kakerlakkene pile over gulvet i går kveld tenkte jeg ‘det var det jeg visste’. Rotter, skorpioner og annet observert (i den umiddelbare nærhet utenfor) skal jeg ikke utbrodere noe videre. I Karon Guesthouse lukter det for innestengt og gammelt der til at det kunne bli reint om de skrubba golvet aldri så mye. Madrassen i senga viste seg etter hvert å være redselsfull, for ikke å snakke om putene. Skrekk og atter skrekk og gru, og så den vanvittige støyen som aldri tok slutt. Festen og bilen sover ikke i Karon. For sikkerhets skyld har de ikke ordentlige vinduer i bygget… Så både eksos og støy forblir ikke ute.  Men, damene i resepsjonen er kjempehyggelige. Det skal de ha. Sitter der trofast hele døgnet, og er ikke sure og gretne likevel. Thailand lever stadig opp til smilet det kjennes for.

Nok om det. Nå sitter jeg altså i Kamala. Ei fredelig lita strand med tilhørende strandvei. Den bor jeg i. Her er nesten ikke trafikk, og jeg ser havet... Noen vil kalle den periferi og langtvekkistan, jeg sier det er mer etter mitt hjerte her. Stranda har form som en parentes her den ligger mellom de store. Sanden sliper huden under beina her også, og vannet er klart. Dessuten er strandpromenaden bilfri, så man kan være både svimete og trøtt uten å risikere noe som helst.  Når man leier med utsikt mot storhavet får man panoramavinduer på kjøpet. Så nå sitter jeg enda en gang denne mandagen og ser på havet og nyter dagslyset sammen med mitt første krus ettermiddags kaffe. Denne dagen har jeg bare vært solelskende turist. Lagt i skyggen når det har passet. Spasert stranda fram og tilbake to ganger, slik at man ikke blir for feit i fisken. Har slikt å gjøre. Jeg spiste nydelig spagetti med grønnsakssaus til lunsj. Det ble kalt bolognese, men var mye bedre. 20 kroner med vann. Det eneste jeg måtte ha å klage på er at jeg må ned trappa og inn på Iris kafe for å få koblet meg på internett. Vel, det er for mye elendighet og lidelse på kloden til å nedlate seg til den slags. Kafeen har utmerkede signaler, utmerket betjening og utmerket kokosnøtt. Den ligger for sikkerhets skyld i samme bygningen som jeg bor i. Trapper er godt for lårene har jeg latt meg fortelle. Hva lår ellers kan være brukanes til sånn rent utover at de sitter øverst på beina skal jeg ikke begi meg inn i noen støtende refleksjoner rundt.

Jeg har ellers sett et par merkverdige juletrær her etter vegene, men ellers er det ikke mye som minner om kulde og snø og ribbefett. Om her er «smørkrise» eller ikke er egentlig ett fett for den som ikke skal bake ei eneste julekake.

Ha en fortsatt utmerket mandag.  

Thailandsk 'juletre'... Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Diagnose: panikk-angst!

Alarm! Alarm! Alarm!

Hele systemet meg er i beredskap, noe er helt feil og jeg tenker ganske så straks på lavt blodsukker. Følingssymptomer har egentlig mye til felles med skikkelig panikk-angst eller fyllenerver. Nå er det veldig lenge siden jeg har hatt det sistnevnte så den greia var utelukket. Derimot er det ikke så mange uker siden følingssymptomer. Den kjenner jeg og sa det som det var til reisevennen ved min side i tuk-tuk-en. "Nei det er jo bare et lite kvarter siden vi spiste frukt og drakk kaffe", sa hun.

Riktig og når jeg tenkte nærmere etter var det toppen to timer siden lunsj.

Jeg spiste både kjøtt, grønnsaker og ris, så nei.

Diagnose: panikk-angst!

Pusten går i korte støt helt oppi halsen.

Som lyn fra ingensteder.

Det er mange år siden en sånn opplevelse også. 

"Det er nok innlevelses-evnen din som er litt for god", fortsatte hun.

Noen ganger er det sånn at kroppen reagerer på fare eller ubehageligheter før hodet er helt med.

Jeg begynte å se på ordentlig ut gjennom bilvinduet.

Vi kjørte gjennom Patong sentrum.

Noe så vanvittig støyende, og skittent og bråkete og tragisk på alle vis.

Prostitusjon, elendighet og kaos i det uendelige så langt øyet rakk alle veger.

Gate etter gate, kilometer etter kilometer.

Jo, jeg har sett bråkete turiststeder, men jeg har slett ikke sett dem alle.

Noen kan jeg faktisk klare meg godt uten å se også. Men, der satt jeg altså med panikken om hjertet på vei tilbake til støyende Karon som fra det øyeblikket syntes som en bitte liten miniputtby med ei traffikert gate. Som jeg tilfeldigvis bor ved så lenge jeg befinner meg her.

Jeg så for meg hvordan det depressive sinnelaget skulle kommet til å tatt meg om jeg ved en feiltakelse hadde kjøpt hotell-rom usett for et par tre netter på det stedet.

Bare som et utgangspunkt for  å finne noe annet. Jeg var faktisk inne på tanken der jeg satt nesten med tærne i vannet på Moonwalk Beach Resort (Ko Lanta)....

 Reisefølget sa: " Det er ok, hvis vi ikke finner noe annet på Phuket, men jeg har ikke lyst".

Takk og atter takk for at vi fant ingensteder i Ko-Ko. Så mange slags takk.

Takk og pris for at jeg ikke må holde ut tøylesløst 'sex, drugs og rock'an roll',

 i så mye som et eneste minutt. Jeg har ikke reist til andre siden av kloden for å balsameres i slikt.

For meg var det mer enn nok bare å se elendigheta gjennom tjukke vindusglass. Luftkondisjonert bil, som tok kaldsvettetoktene også. Vann hadde jeg også å gulpe i meg mens jeg hørte yoga-instruktøren for mitt indre øre: "Pust inn, pust ut. Hold fokus på pusten, og bare det".

Det virka sammen med at vi nærmet oss Karon.

Karon som  i dag, i likhet med resten av landet feirer kongens bursdag.

Så det er mer smell og pang og sang og lyder enn det pleier. Blomsterkvastene er vakrere og tettere enn ellers, og her sitter jeg med rolig hvilepuls og nyter tropekvelden. Det handler alltid om perspektivet!

Synnøve Sætrum



"I will wait for you sister"....

Heldige meg!

Noen ganger må man tenke seg om enda en gang, særlig når man slurver med det grunnleggende. Slikt som sikkerhetskopiering. Jeg har blitt fortalt at man må lagre ekstra, ellers kan mye arbeid bare forsvinne ut i det uendelige cyberspace.  Så skulle altså vederfares forfatteren tidlig i går formiddag. Det har hun kun seg selv å takke. Hun slurvet med sikkerhetskopiene.  Jeg tok meg en tur vekk fra hele skrivingen resten av gårsdagen. Jeg kunne tatt en songthaew til Patong, Kata eller Phuket men valgte bli i Karon. Det sies at Karon er godt sammenlignbart med Patong, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte. Har ikke vært der ennå. Patong skal visst være mye større. Her er egentlig stort nok synes jeg.  Hotell, butikker og barer strekker seg over flere kilometer akkurat som stranda. Jo da. Selvfølgelig ser jeg menneskehandelen, prostitusjonen og annen elendighet midt i alt. Det sier ikke reisehåndboka noe særlig om, ennå alle vet det. Men, dømme jentene vil jeg ikke. Skal heller ikke gi meg i kast med et illsint innlegg hva kundene angår. Unødvendig å nevne at menneskesynet deres slett ikke passer med mitt, men jeg nevner det for ordens skyld slik at ikke noen tar meg til inntekt for det.

Heller sier ikke bøkene noe om den intense larmende trafikken som verken stopper dag eller natt om man bor nært hovedferdselsårene. Hadde jeg ikke visst litt om hva det vil si med slikt da jeg leide meg inn her ville jeg vært sinnssyk allerede. Men, jeg har bodd nederst i krysset i Østervegen i over to år og har litt øvelse. Skjønt jula skal jeg ikke feire her på herberget. Da skal jeg være et sted det finnes ro. Stresshodepinen er i ferd med å snike seg på meg enten jeg vil eller ikke. Det handler forresten ikke om akkurat det, det handler om støy hele døgnet. Og, er det stille for biler et stakket øyeblikk, så kan man ta seg faen på at alle øyas hunder er samla til et skikkelig slagsmål utenfor sånn i halv femtida om morgenen. Man snur seg rundt en kort halvtime og det er det før trafikkbrølet starter igjen.Heldige meg, som er fastboende et sted på kloden hvor det er helt stille om natta! Jeg kjenner et lite stikk av lengsel etter stillheten og kulda. Faktisk gjør jeg det akkurat nå.

Heldige meg!

Falt fort i andre tanker i det jeg møtte alle de smilende thaiene og svette turistene i det jeg runda hjørnet i går. Om enn det er støyende og i meste laget trafikk er det likevel noe besnærende ved hele atmosfæren. Turiststed ja, men så avgjort et asiatisk et. Tror det er overvekt av besøkende russere her, men det betyr jo også nord. Jeg blir rett som det er spurt om det er opprinnelsen min, hvilket jeg kan skjønne for vi er jo ikke helt ulike utenpå i alle fall. Dessuten: Hvem aner hvor hvem har vandret til og fra når alt kommer til alt? Vi er alle noen generasjoners innvandrere om vi begynner granske slekta litt nøye. Noen liker ikke denslags granskning, men det gjelder ikke meg. Kunne vært interessant å vite både det ene og andre og tredje og fjerde og femte og sjette... ;-)

Heldige meg!

Jeg har tid til å fintenke så mye jeg vil, på akkurat hva jeg vil. Slikt er luksus for travle nordboere, og enda mer for travle asiater.  Beundrer dem til langt over ørene gjør jeg. Jobbe fra tidlig morgen til seine kvelden, for luselønn. Samtidig er de blide, vennlige, imøtekommende, smilende, varme, hjelpsomme og i det hele tatt helt suverent oppmerksomme på gjestene sine. Her forleden satt jeg meg bare vilkårlig ned på et sted. Soda og postkortskriving på programmet. Jeg har jo familie og venner, og det er snart jul der hjemme. Skal kortene komme fram må jeg få dem i veg nå. Det er kjempelangt til Danmark og Norge, og sikker på postgangen er jeg ikke. Jeg er veldig glad for å ha ordene i min penn, og kunne sende noen tanker til alle dem jeg ikke skal være sammen med dette året. Kommer til å savne alle den 24. Heldige meg som har noen å savne.

 Uansett: Heldige meg som kunne sette meg ned på en restaurant for å skrive kort, men få flere timers samtale med Pan i stedet. Hardt arbeidende kvinne, like gammel som meg. Født i en by jeg ikke klarer si navnet på nær grensen til Kambodsja. Hun fortalte meg hun hadde jobbet på Phuket de siste 30 årene og snaut vært hjemme. Ingen barn. Skilt fra drikkende mann. Jeg fortalte noen overskrifter fra mitt liv, om datteren min, familien min og noen av vennene mine. Pan jobber 12-16 timer hver eneste dag. For det får hun 3400 bath i måneden. Det er ikke rare timelønna. Understatement! Det er sykt lite penger!  Noen ganger er hun så trøtt at hun ikke orker kjøre de 20 minuttene det tar hjem. Da overnatter hun bare på jobb.  ‘ I can see that you understand sister’.

Jo, jeg forstår samtidig som jeg ikke skjønner et plukk. Hvordan kan hun være så vennlig og imøtekommende? Hvordan kunne smile så ekte og vise livsglede med sånne rammer for hverdagen? Sett fra mitt ståsted har hun et liv jeg høyst sannsynlig ikke ville overlevd mange årene med. Hun er sterkt underbetalt og fattig. For henne er det ikke snakk om å la være arbeid om hun blir syk. Det er å stå på til hun stuper og ferdig med det.  Igjen er jeg inne i takknemligheten for å være født der jeg er født. For Norge og for sikkerhetsnettene og velferdsordninger som hjelper når du blir syk. Vi kan være veldig stolte over systemet vårt. Samtidig tenker jeg på dette med at når noen får så lider andre. Det er nesten som en naturlov. Verdensordningen er utrolig skeiv. Det må snart gjøres noe! Gjøres mye! Men, ikke slik at de vanvittig rike bare kan fortsette å karre til seg enda mer, mens fattigdommen øker. Jeg leste de hadde oppjustert grensen for fattigdommen de høye herrer, og dermed blitt kvitt noen millioner.  Det kan så være at jeg er dårlig i matematikk, men idiot er jeg ikke. Tror ikke fattige mennesker er det heller, de er bare fattige.  

Pan har ikke penger nok, selv om hun jobber hardt. Hun trenger mer, og bønnfalt meg om å nevne henne for mine kjente hvis noen skulle trenge hjelp til matlaging og husarbeid.  Hun trengte en ekstrajobb. Ikke vet jeg hvordan hun tenkte hun skulle få døgnet til å gå i hop med enda mer arbeid. Mennesket trenger jo hvile også… Hva vet jeg egentlig. Jeg kommer jo som sagt fra en helt annen klode og skjønner ikke det plukk av min ‘søster’ s ‘ livsbetingelser. Hva var og er hennes drømmer? Jeg vet egentlig bare hva mine egne drømmer består og har bestått i. Hva jeg betegner som lykke eller kjenner som utfordringer i stedet for problemer. Noen ganger har jeg muligheten til å ta en sjanse. Jeg kan gripe den eller gå forbi. Jeg er litt engstelig om endringer skjer alt for brått.  Folk som har reist mer, og antakelig vet mer enn meg sier vi er grunnleggende like, og grunnleggende ulike vi menneskene.  Kanskje svaret finnes et sted midt i mellom. Eller kanskje man må stille spørsmålet på en annen måte? For meg har det viktigste i livet alltid vært kjærligheten. Enten det har handlet om å elske og bli elsket, selv om det også gjør sårbar og hudløs. Når jeg tenker dypere etter undrer jeg over hva jeg egentlig skriver. Hva er jeg når jeg er sårbar, og når er jeg hudløs? Er det når jeg tar sjanser, eller når jeg forplikter meg? Eller sånn som nå når jeg bare har lagt ut på ei reise uten fasit? Jeg liker spørsmålene, selv om jeg ikke har svarene.

Jeg vet ikke helt hva Pan hørte eller ‘så’ i ordene mine, men jeg endte opp med telefonnummer, adresse og en stående invitasjon til å være gjest hos henne når som helst . Du trenger ikke bo på gjestehus eller hotell, sa hun.  Da jeg gikk derfra la hun til at jeg ikke kjenner henne, men kanskje i morgen eller dagen etter. Kanskje møter jeg  noen som kan gi henne ekstraarbeid.  Det var hennes håp, som jeg er redd jeg ikke kan innfri.  For Pan spilte det ingen rolle. Hun klemte meg og sa: ‘Don’t forget me, I will wait for you sister’. Heldige meg!

 Synnøve Sætrum

MASSASJE

Utsikt fra en stol... Foto: Synnøve Sætrum

Massasje skulle vært delt ut på blå resept for diverse kronikere,

og som forebygging mot alt mulig for dem som er så heldige at de bare er kronsisk friske.

Godene må fordeles likelig må vite.

Når det ikke er sånn skrudd sammen her i verden,

så kan man gjøre seg ekstra fortjent til luksusen det finnes så rikelig av heromkring.

Tjenesten tilbys tett i tett, men den fallbys ikke.

Bra det, for de skal ha all respekt disse damene (og noen få menn) for jobben de gjør.

Noen små 'vondter' har jeg ennå, men det er ikke tvil om at berøring virker.

 Sakte men sikkert blir man blir knadd velsignet fri for alskens smerte og spenninger.

I landet med alle smilene har det vært gråværfredag.

Ingen hindring...

Bare noen timers pause fra den evig skinnende tropiske sola.

Ikke dårlig vær.

Ikke dårlig klær heller.

 Her snakker man kun bikini med sarongen slengt over.

Jeg har gått den drøye tre kilometer lange vegen til sørenden av Karon Beach.

Havet var et ganske voldsomt bulder i øret denne formiddagen,og etter at jeg hadde spist lunsj bestemte jeg meg for å gå veien tilbake. Se hvor langt det egentlig er fra den ene til den andre siden. Mye lenger enn forventet. Sikkert fem kilometer tilbake, og havets bulder er intet mot den infernalske trafikkstøyen etter hovedveien her. Svetten spruta, men tuk-tuk førernes oppmuntrende 'taxi madame' var likevel helt forgjeves. Har man bestemt seg for noe så skal det gjennomføres om enn det muligens avstedkom ei lita blemme under den ene foten. Jeg skjønner jeg må være noenlunde tilvent varmen siden jeg kan labbe i veg på det viset uten å segne om.

Ved vegs ende tok undertegnede bare en dusj som snarest før hun satte seg i stolen for fot-massasje. Heldige meg.

De gangene jeg sitter der vekk for verden, med lukkede øyne og bare nyter hender det jeg tenker på hvordan man kan artikulere noe så vanvittig deilig.

Det er som om alt jeg har hatt av sorg, bæven og stress i livet renner ut sammen med berøringene. Lutter velvære. 

Alt blir bare et stort:

 Hvordan kan det være mulig?

 Ikke snakk om å ville bytte liv med noen en plass.

Den totale tilstedeværelsen i ren nytelse.

Hver eneste gang kommer jeg sakte tilbake til verden i det timen er på hell, alltid som et nytt og totalt avslappet menneske på jorda. Massasje skulle vært...

Ha god fredag!

Synnøve Sætrum

DET ER DEILIG Å VÆRE NORSK PÅ PHUKET I THAILAND

Karon Beach.  Foto: Synnøve Sætrum

Fløyelsdager mot sinn og kinn.
Den ene ut, den neste inn...

Tiden renner lik melissand og jeg følger villig med.
Deilig å være norsk i Thailand.
Riktignok er ikke bostedet i Karon som havstedet på Ko Lanta, men ikke et knyst til klage herfra.
 Man har jo bein å gå på vekk fra trafikkstøyen.Her finnes mange av dem.
 Jeg utvider horisonten hver eneste dag.
Her er stort nok til å finne noe nytt hele tiden.
Følelsen av at jeg kan komme til å bli lenge på Phuket har satt seg.
Karon Beach har mang en fredelig lomme.
Sola kan det med å skinne varmt på disse trakter.
Det er som om Thailand er i ferd med 'å suge meg inn'.
Jeg liker varmen og menneskene, skjønnheten, kontrastene og kaoset.
Føler meg oppriktig hjemme i det fremmede.
Det gir ro til å 'bare være'.

Tillate meg å være meg.
Like gode stoler og bord med rene duker.
Jeg er ikke noe luksusdyr, men liker snevet av komfort.
Øynene er til for sånne små detaljer.
Det skal så utrolig lite til for å øke trivselen mange hundre prosent.
Akkurat denne morgenstunden sitter jeg på Baankaron med skygge over hodet.
Slurper kaffe, og leser om den sinnsyke norske mannens tankegods.
Uansett hva mannen feiler, så har han diskvalifisert seg for deltakelse i det norske samfunnet til evig tid. Sånn lyder i alle fall logikken min her og nå.

Jeg samtaler litt med dama i resepsjonen.
Hyggelig er hun, hjelpsom og språkmektig.
Som de aller fleste thaier jeg snakker med møter hun meg med ekte vennlighet, åpenhet og smil.

 Hun forteller hvordan jeg kan få fornyet visumet mitt med endagstur til Burma herfra.

 Den andre øya kaller hun det.
Jeg kommer til å følge opp tråden etter hvert.

Vi snakker om vinterklima og likheter og forskjeller mellom Thailand og Norge.

 Litt kvinnesak og litt annet.

Samtalen gjør meg glad og konsentrert.

Som sagt: Det er så mange hyggelige mennesker her.
Og, sånn går denne dagen også tenker jeg.
Nå skal jeg spise frokost sammen med reisefølget,
mens jeg fintenker litt på hvor deilig det er å være norsk på Phuket i Thailand.

Synnøve Sætrum 

Dere skulle vært her alle sammen...

Aftensang i Wat Karon. Foto: Synnøve Sætrum

Den siste dagen i november er over som skikkelig turistdag på stranda.

Har funnet en liten fredelig plett helt i nordenden av Karon Beach.

Et lite stykke veg og gå.

Såpass at det blir mosjonering langs havkanten.

Deilig sliping under beina.

Den terapien mot diabetiske seinskader finner man ikke på klinikker.

Fintfølesen er så avgjort i orden ennå.

 Der er det nesten ingen mennesker, bare steiner og trær.

 En liten taverna klint inntil skogen.

Krystallklart vann over hvit sandbunn.

Ramsalt hav kjennes som fløyel mot kroppen, og i dag var dønningene dovne.

Jeg liker meg på Phuket.

Når jeg tenker etter er nå ikke det så merkelig.

Vi er noen millioner av den oppfatningen at  her er det liv laga å være.

Ville jo gjøre meg temmelig spesiell om jeg ikke kom til at verden er vakker og avslappende der jeg tilbringer den disse soldagene en god måned inn i Thailands-turen.

Tida flyter avsted og jeg med den på et vis.

Jeg er ikke lei dette moduset ennå.

Bare å innrømme at jeg ikke savner snøslaps og stiv nordvest godt ispedd mørketidstungsinn. Slikt høres ut som ren teori sett fra dette ståstedet.

I går kveld oppdaget jeg et marked foran Wat Karon, tempelområdet bare sånn 150 meter utenfor døra. Det var ingen trist oppdagelse. Turister og fastboende i herlig blanding. Fikk for første gang beskuet stekte gresshopper, larver og annen moro. Jeg kjøpte ikke noe. Har ikke lyst til å prøve. Noen av gresshoppene var så store at man kunne se øynene på stilk stekt.

Skal fotografere neste gang!

Vakker sang fylte plassen, og det ble en helt spesiell ettermiddag og kveld.

Det er det ved nærmere ettertanke hver eneste en.

Fint å leve en dag av gangen, og øve seg på åndsnerværelse.

Jeg har mye å være takknemlig for her jeg sitter.

Til slutt i kveld: Gode tanker til alle dere som står meg nærmest fra 'smilets land'.

Dere skulle vært her alle sammen.

Klem fra Synnøve

H A K U N A M A T A T A......

Foto: Synnøve Sætrum

Toleranse er flott, i alle fall i teorien.

Empirien kan være en ganske annen sak.

Hvor går grensen mellom sann toleranse og det servile, bukkende og skrapende?

Hvordan være tolerant uten å være selvutslettende?

Denslags dilemma kommer rekende når man minst trenger dem.

En strategi er selvfølgelig å forsøke tie fakta ihjel og kikke en annen veg.

 Slikt nytter for ei stund, men før eller siden må strutsen trekke hode opp av sanda og kikke på terrenget. Vanskeligheten er når man ser man ikke kan komme utenom å såre et medmenneske.

Det værste som finnes når man er glad i noen. Skal man da tie, unndra seg sannheten.

Være en 'bærer' for husfreden eller hva det nå er for en fred si skyld?

Når det ikke går i hop har noen av oss det slik at vi peker innover i stedet for uteover.

I alle fall først.

Kanskje er det jeg som gjør noe feil?

Problemet er kanskje meg og bare meg.

 Ser hvordan vi kan endre vår holdning til medmennesker og verden som sådan...

Vi prøver oss selv mot virkeligheten og finner ut hvordan det ligger an.

De fleste gangene er det en selv som er problemet, og da er jo saken grei skuring. 

Men en og annen gang er det ikke slik, men likevel tier man kanskje der noe burde vært sagt.

Det handler om at man ikke vil såre, eller skuffe eller gjøre en situasjon værre enn den er.

 Når man er kommet til sjels år og alder vet man at mennesker har skalker og sår og sånn.

Noe annet er det når det stikker enda dypere.

 Det er da de diffuse samtalene oppstår.

Der det blir galt uansett hva en gjør.

Vogga går, vogga går, vogga går...

De som kanskje trenger andres inngripen, eller assistanse.

Femtiåringer av den typen jeg tilhører er ikke 'fiksere', vi vil bare leve og ha det godt de dagene som finnes til rådighet. Særlig når man har vært ute ei vinternatt før, og vet at livet kan gi en trøkk seksten når man minst venter det. Da er det deilig med hver og en dag av gangen i balanse og ro.

Uten sorger.

 Dager hvor man bare er, og kjenner det er evig nok.

Enten det er i en leilighet på Høietun, eller et hotellrom i Karon.

Euforien er totalt borte, likevel kjennes tilværelsen bare god.

Hakuna Matata!

 Noen sloss for den gode dagen i dag, forsøker øve seg i å se det som er bra i livet her og nå.

Innser at det å ha dagen er og ha alt.

Elske livet.

 Fryder fryder seg over det. 

Har det godt.

Slike livsanskuelser gir plenty sinnsro.

Kunne leve med gode, og mindre gode sider.

Eie erkjennelsen av å være et menneske.

Det er menneskelig å ikke være perfekt.

Sinnsro er å slippe spille skuespill og opprettholde fasaden for enhver pris.

Tabbekvoter har alle.

Andre velger å ligge under for alt det som ikke finnes i tilværelsen.

Fokusere beinhardt på fasaden som vellykket og veltilpasset utad om enn alt annet er tilfelle...

 Et ståsted hvor et vanlig dødelig menneske er nødt til å bli taperen.

Det er utrolig vanskelig å bevare toleransen overfor den livsholdningen.

Men, man kan øve seg om man ikke har noe bedre å ta seg til.

Hakuna Matata!

Synnøve Sætrum



BAANKARON RESTAURANT TIRSDAG 29. NOVEMBER 2011

Karon Beach. Foto: Synnøve Sætrum

Svak murring i knotten her jeg sitter på Baankaron Restaurant som ligger rett ut døra fra Karon Guesthouse. Heimen her i traktene akkurat nå.
 Utrolig traffikert og støyete gate, som synes dobbelt intenst denne ettermiddagen.
Det skyer til, og er høg luftfuktighet.

Rundt 70 tenker jeg, er ikke vant til akkurat det lenger. Såpass var det ikke på Ko Lanta.
Den eneste støyen var havets dønninger mot stranda. Livet er kontraster for tiden.

 Jeg spiser skikkelig god American Club S....... nesten 'junk'.
Fri meg for stekte risnudler i ettermiddag sier jeg bare. 

Utmerket vestlig klin. Jeg kikker mot den tilskyende himmelen og venter på regnværet.
Retting:
Jeg lengter skikkelig etter det asiatiske styrtregnet som synes så vidt i lufta.
 Dagen som har vært brennheit.

Utstyrt med faktor 50 og 25 har jeg vandret langs Karon Beach att og fram.
Sandkornene er som melisknasing under føttene. Finere enn på Tsambika for de som vet hvor det er, og antakelig lenger. Kjenner noen som hadde likt seg her, bare flyturen som er ei sperre... Vel, det er verdt bryet, og dessuten glemmer man den jo øyeblikkelig på grunn av jet-leget. Gratis-rus uten å være rusa på annet enn tidssoner og forskyvning av timer.
 Størrelsen på Karon Beach er vesentlig, siden det er så mye folk.
Likevel er det ikke tett i tett hele vegen.

Lange strekk er det bare ei seng i rekka.

Reisehåndboka sier den er tre kilometer, så da er det blitt et stykke veg.

 Oversikten har jeg fått.

Vet hvor jeg kan finne litt grissgrendte strøk.

Liker meg best der selv om jeg ikke på noe vis har noe mot folk.

Baankaron Restaurant. Foto: Synnøve Sætrum

Her på bruket rigges haien til på isseng for kvelden.

Kanskje den avstedkommer inntak av ekte haifinnesuppe for undertegnede.

Julegavehadling og adventslysestaker synes som på en annen klode,

og sånn går no dagan...

Synnøve Sætrum

Karon Beach første søndag i advent.

På bussen til Karon. Foto: Grete Wågen

Så sitter jeg her da, og stirrer ut på det asiatiske styrtregnet.

Den første søndagen i advent hørte jeg på norsk nattradio rundt syv denne morgenen.

 Jeg var oppe tidlig for å forflytte meg fra Ko Ko (stedet ingen visste hvor var) til Karon Beach.

Finnes det noen typisk Thailand-farer som ikke vet hvor det er? Eller drar hit for selvsyn? 

Jeg hadde allerede leid meg inn på Karon Guesthouse, men hadde ingen god magefølelse ved tanken. Regnet på det på vegen og fant ut at la jeg på 140 kroner for 2 uker ville jeg kunne bo atskillig mer standsmessig. Det er grenser for hvor backpacker jeg kan være.

Jeg 'bor' jo her for tiden, og har hatt nok perioder i livet hvor det bare har handlet om 'å holde ut'.

 Ikke noe annet enn 'lyset på men ingen heime' når det er på det viset. Dit har jeg ikke dratt halve jorda rundt for å være. Får jeg ikke rene lakner og ordentlig luftkondisjonering samt noenlunde ro og mak om natta kan det være det samme. Dagens første rom manglet det meste, og jeg kom fra et av de beste jeg har hatt på denne turen om enn hotellet lå i Ko Ko.

Ting gikk som de måtte. Oppjustering for 140 kroner.

Jeg fikk ikke balkong, men ellers det jeg ville.

Kan jeg uten balkong på sikt?

Har jeg lagt meg til noen skikkelige nykker? 

Er jeg privligert eller?

Tempel. Foto: Synnøve Sætrum

Jordbærdrikken jeg akkurat fikk servert av stedets helt skjønne katoy er i alle fall til å leve med.

Ingen problemer å finne både alkoholfrie og sukkerfrie gode drikker i dette landet.  

Den smaker norsk sommer, og er like rød og frisk som julenissedraktene jeg ikke skal se snurten av dette året. Blir nok litt rart å ikke være sammen med familie på julaften. Akkurat det har jeg aldri opplevd, men her er så mye glitter og glam og oppheng at her har de 'julegater' hele året.

Regnet slår i bakken fortsatt og jeg har det herlig herlig herlig, og ikke på noen måte farlig.

Foto: Synnøve Sætrum

Phuket ja, som er blitt så annerledes enn det jeg trodde.

For jeg var grum i hu og tenkte her ser jeg ikke annet enn sørgelig prostitusjon og så videre.

Det har jeg sett ja, og ser det stadig.

Men, jeg har også sett ufattelig skjønne tempelområder, mediterende munker som ligner voksfigurer (nesten). Jeg lurer på hva hvilepulsen er når man kommer så langt innenfor kunsten?

Buddhaer som er så fantastisk vakre og storslåtte at det er til å miste pusten av.

Mate store elefanter, og klappe små på hodet mens man står helt på siden, stryker den til den begynner dilte etter. Da løp jeg tilbake i tuk-tuken. De er jo tunge fordi om de er barn. Stå der og kjenne hvordan en snabel er på tuppen, uten å være redd. Den utrolige følelsen det er å ta på huden til det fantastiske dyret. Jeg kan ikke reise hjem fra Asia uten å ha sittet på ryggen til en slik en. Det er nå sikkert.

Dulter til meg i ryggen etter mat. Foto: Grete Wågen

I morgen skal jeg bare lese roman, være i sola og havet det jeg orker.

Være skikkelig solelskende turist.

Jeg digger denne tilværelsen.

Og, må modifisere meg i forhold til påstanden om at har man sett et turistmål så har man sett dem alle.

Jeg glemte helt det der med årsak og virkning.

Synnøve Sætrum

FOLK SOM SER I SAMME RETNING VANDRER OFTE DE SAMME VEGENE...

Til Mia

I Karon, Phuket. John er fotografen...

Jeg tilhører den typen mennesker som er åpen for at det finnes krefter som er atskillig større enn det vi kan se med det blotte øye. Ikke vil jeg lukke meg for muligheten for at mennesket kan kommunisere på frekvenser vi ennå ikke er oss bevisst på dette stadiet i evolusjonen heller. Vitenskapen forteller oss at bare en liten del av hjernen brukes bevisst. Hva vi gjør med resten finnes ingen sikre svar på.

Heldigvis blir man i disse tider ikke stekt eller kokt av å si slikt høyt.
Det er gått ei stund siden siste kjetter- og heksebål slukket på våre kanter.

I Karon. Foto: Synnøve Sætrum

Noen vil sikkert være totalt uenige med meg. Helt greit.

Jeg har stor kjærlighet til den frie fredelige ytringen enten den er sånn eller slik.

 Dette er ingen argumentasjonstekst bare så den premissen er klargjort først som sist.

Bare en anskuelse jeg har gjort meg noen ganger opp gjennom livet.  

Det er bare det at noen ganger skjer det ting som får en til å undre seg litt utover det opplagte.

 Som om ting bare er tilrettelagt eller timet.. 

Tilfeldigheter blir for enkelt forståelse av noen tildragelser.

Det må være noe mer i sving...
Høyere makter?
Lovene om årsak og virkning?
God eller dårlig karma?
Skjebne?
 Skjønner?

Ko Ko heter stedet vi har havnet på her på Phuket,

og man må kanskje være akkurat det for å få det til.
I et mylder av ulike muligheter på internettet bestemmer vi i fellesskap akkurat dette.
 Passe bevisstløse, men likevel et valg blandt endel tusen mulige. 

Jeg har roet meg ned, og vil ikke gå med tap. Her er stille og rolig, det jeg trenger mest om natta.

Senga er helt utmerket, og temperaturen på rommet nesten nordisk,
 så her er det bare å sove som en stein de nettene jeg har betalt for.

 Jeg kan bare tenke meg hvordan det ville blitt inne i trafikk-kaoset i sentrum av Phuket...

Alt endte opp som timet og tilrettelagt.

Denne morgenen hadde vi et eneste uttalt mål med dagen.

Finne bolig for en lengre periode, og etter å ha sett kaoset i sentrum fristet det mer med turiststrender tross alt. Jeg kan vel ha godt av å ta i selvsyn endel av det 'folk' er så opprørt over...
Antar jeg kan bli det selv også, og kommer nok tilbake til saken.
 Man kan alltids klare det en fjorten dagers tid mens man ellers drar rundt og utforsker severdigheter og ting å tang både til lands og til vanns.
Mye å utforske rundt øya, og den er vel ikke særlig mye større enn Rhodos tenker jeg.

 Reisehåndbøkene og 'de som har gått vegen før' lover en god del.
 Det skal bli nok å ta seg til.

Først forsøkte vi å få tak i et kjøretøy for å komme oss til bussen i Phuket by.

Det ble mye plunder og fram og tilbake, så det endte med at den vennlige hotell-eieren kjørte oss dit selv. Bare det at vi ikke har bil, og ingen av oss tør kjøre scooter i dette kaoset,
i det hele tatt at vi er to voksne damer midt uti her er underlig nok i seg selv.
Dessuten er det ikke en taxi-sjåfør som aner hvorfor vi er her når vi ikke skal videre til flyplassen.

Ruta går den vegen kun, om man forstod det som skjedde i resepsjonen noenlunde riktig.

Når vi beveger oss ute blir vi smilt og vinket til i hele nabolaget.
De vet om oss.

 Man får litt følelsen av å være den første av hvilket slag det nå enn måtte være på bygda...

Riktig sjarmerende opplevelse på sitt vis.

 Maten på det lokale spisestedet er billig og velsmakende.

Vi slo oss løs med mat fra havet i kveld...
Både krabben og fisken smakte utmerket.

Tilbake til formiddagen.

Vi kom oss vel opp på busslasteplanet og vegen til Katon og Kata var en fornøyelse.

 Bedagelig fart, ingen bråbremsing på tvers over sørspissen av Phuket.
Mye spennende å se etter vegen, skygge over hodet og vind i håret.
Deilig bussvær.

Jeg satt der og ergret meg litt over Netcom som kobler seg av og på mobilen min etter forgodtbefinnende. Mest av. Hjelper ikke at kontankortet er fylt til randen med tusinger heller. Tyst for signaler fra den kanten.
Jeg har latt meg fortelle det kommer av at Telenor rår grunnen her i landet, men likevel...
Det spiller jo ikke så stor rolle, når man har Skype og andre kommunikasjonsmuligheter i forhold til heime. Dessuten har jeg og reisefølget landets mobiler.
Men, noen ganger er det greit at teknologien virker som forutsagt.
Denne morgenen trengte jeg virkelig å nå noen heromkring.
Like dødt. NetCom tar ikke denslags smålige hensyn.
Så: Skype ble brukt til å kontakte venninne om at jeg var på veg i hennes retning denne dagen.
Og, så håpte jeg mobilen ville komme seg 'opp og gå' når vi kom til mer turistifiserte strøk,
slik at hun kunne nå meg...

Myggbeskyttelse er en del av livet her, enten det er under måltid eller annet.

Foto: Grete Wågen

Vi kom til Kata.
Vi spiste frokost.
Tok livet med ro en god time, og det gjorde NetCom også.

Ingen dekning i det hele tatt.

Jeg hadde fått et hotell-navn, men hadde først og fremst mer enn nok å gjøre med eget bosted de neste par ukene. Det ble mye ut og inn og opp og ned trapper og ganger.
Svenske og danske og himmelen vet hvilke nasjonaliteter av hotelpushere krysset våre stier.
 Det tok sine timer.
 Vi gikk på en slags 'hunsh', eller i alle fall jeg.
Den som handler om at greit nok her, men ennå har vi ikke det rette. Enten er det prisen eller skiten eller lukta eller klientellet man ser eller alt sammen eller ingenting.
Å pakke turer selv har endel utfordringer i varmen.
Et sted på det varmeste satte vi oss litt, fikk i oss Soda og sorterte de alternativene vi hadde.
Egentlig ikke stort, men...

En vegstubb til å gå.
Det må man når man ikke lenger vil kjøpe bolig usett.

Alt la seg til rette ennå en gang,

og minutter før skikkelig tropisk regnvær og blodsukker på 0 fant vi det vi kunne gå for.

Tropisk øsregn i Karon.  Foto: Synnøve Sætrum

Så ble vi sittende lenge og spise og hvile i det forrykende tropiske regnværet på et sted som skal bli nabolaget om et par dager. Jeg kjente meg sliten, og ettermiddagen var langt på hell.
Tenkte det blir ikke noe av å oppsøke venninne og co.
 Dumt egentlig, jeg hadde gledet meg til å møtes i Thailand.
Vi har jo hatt så mye felles på den store reisen gjennom livet,
men så er det de der tingene man ikke kan forandre.
Som NetCom.

For lenge siden gikk jeg på 'lekeskole' i Mosjøen.
I den klassen gikk også hun.
Vi var små, og vi kjente ikke hverandre.
 Det vet vi, godt over fire tiår seinere i livet.
Hun flyttet fra Mosjøen som lite barn.
Jeg som et litt større.
Vi viste fortsatt ingenting om hverandre før vi møttes igjen på nordisk mellomfag på den gangen Agder Distriktshøgskole. Mennesker som ser i samme retning vandrer ofte de samme vegene.
Undertegnede hadde kommentert et utsagn om Bjørnson's avslutning på 'Synnøve Solbakken'.
Gjort seg bemerket, og helt sikkert snakket den dialekta jeg har store deler inntakt av også i dag.
 I pausen dumpa det ned ei dame på sida av meg.
Den ennå helt ukjente lekeskoleklassekameraten :-)
Hun bretta opp armen på skinnjakka og blottet med det tatoveringen.
Kvinnesakssymbolet.

Noen ganger er det sånn i livet at man er i stand til å oppfatte når ting skjer, når livet 'svinger'.
Man blir seg bevisst å se i samme retning, og vandre på samme vegen.
Noen sjeldne ganger fødes dypere vennskap av slikt.
Sånn ble det og sånn er det over tyve år seinere.

Så jo, jeg kjente på det der jeg gikk denne dagen, og var maktesløs overfor teknologien.
Samtidig var det noe som sa meg at det kanskje ville legge seg til rette likevel.
I alle fall så lenge jeg fortsatt var deromkring.
Det hender jeg får fornemmelser som sier ting vil ordne seg på vis jeg ikke kan forutse.

Så som om det var en 'hverdagslig sak' kom de kjørende på andre siden av vegen bare et lite stykke tid etter at tanken var tenkt. Som om vi skulle vært i Kristiansand, Farsund eller Vanse. Ikke på andre sida av jorda, og på toppen av alt i en annen by enn noen av oss har bopel akkurat disse dagene.
Som utallige ganger før i de årene vi har kjent hverandre og bare møttes 'tilfeldig'...
Jeg hørte bare en stemme som sa:
 "Jeg vet da vel hvor du er hen".

Så moralen er:
Hvorfor ergre seg over ubrukelig teknologi?
Mine livserfaringer og sannheter er jo blant andre:
Folk som ser i samme retning vandrer ofte de samme vegene.

Synnøve Sætrum