Navlebeskuende reisefeber

Slurp, slurp, slurp...

Kaffekopp nummer to er på veg ned på høykant.

En gang i det fjerne kunne jeg ikke begripe hvordan gleden over morgenkaffen skulle kunne bli det samme uten røyk. Det var mens jeg levde med frykten for å slutte. I dag begriper jeg ikke hvorfor jeg ikke sluttet mange mange år før. Tok avgjørelsen og fikk det overstått.

Utmerket smaker dråpene akkurat nå:

Kanskje det er fordi det er - 1.7 utenfor.

Islag på bilen og jeg innser jeg må få lagt om dekk.

Skal heldigvis ikke ut å kjøre før om noen timer,

men her i kneika er det ikke snakk om å utsette akkurat det i det vide og breie.

Enda jeg ikke har tenkt å kjøre så mye rundt med pengesluket denne vinteren.

Doningen skal stå tørt og godt så lenge den trenger det.

 Thailand lokker som kjent, og der har jeg lite som traffikant å gjøre har jeg latt meg fortelle. 

Den som kommer dit snart får se, her er alt teoretisk ennå, og stemningen veksler fra fryd til frykt.

Alt etter som, men mest det første. 

De andre gangen slukes jeg nesten av en sånn tankerekke om hvordan dette skal gå?

Kan jeg klare meg uten zen-tid over snøskuffa denne vinteren?

Vil jeg klare våkne med utsikt over havet under mitt impregnerte myggnett morgen etter morgen? 

Kan det bli for mye for en relativt enkel sjel med den ene soloppgangen etter den andre?

Er nesten femi år gamle single damer i stand til å ta inn over seg så mye fryd?  

Greier jeg finne ut hva jeg ikke skal tråkke på når jeg er ute og snorkler?

Og, maten:

Går det an å leve uten hvitost i mange måneder?

Dessuten:

 Kommer jeg til å få oppfylt alle fordommene mine så til de grader at jeg bare må reise rett hjem igjen?

Skal ikke utbrodere det siste noe særlig, men den som leser vet hva jeg mener. Ungdomskandidatene i mitt liv har himlet litt med øynene når jeg har sagt hva jeg skal. Backpacker med liten koffert og så videre. Spørsmålene om hva jeg har tenkt på og ikke tenkt på er kommet, og jeg har fått tenke meg om en gang til. Det er fint det, siden jeg skjønner jeg ikke tenker ut alt selv hele tida.

På den andre side: Jeg skal jo ikke avgårde i et romskip til månen's mørke siden.

Så vidløftig er det ikke for meg, om enn dette er teoretisk.

Titusener har gått løypene før meg og har klart det helt utmerket.

Ja, det tenker jeg på her jeg sitter.

 Navlebeskuende greier så lenge store deler av landet sliter med flom.

Skal jeg inn i et katastrofeområde?

Og, kolera?

 Nei, det var Haithi.

Mulig det er kjettersk, men jeg kjenner skurret når Hillary Clinton oppfordrer allverden til fordømmelse av Iran.

Hvilken krig er nå på gang tenker jeg helt på automatikken?

 Ingen grunn til å kaste seg på den oppfordringen sånn uten videre.

Eller Høyre-bølgen for den saks skyld.

 Selv om det gleder meg stort at FRP stuper på målingene.

Det gjør det.

Og, jeg håper det fortsetter så langt inn i framtiden.

Måtte de forsvinne under alle sperregrenser og alle veger.

Synes ikke det er hyggelig å høre at FRP kommer i posisjon her i kommunen.

Det kommer garantert til å bety saker og ting jeg ikke finner bra for samfunnsutviklingen.

Toskete undersøkelser om at lærerne er mindre intelligente enn før gidder jeg heller ikke kommentere.

Krysser ellers fingrene for Hamas og Israels forhandlinger om løslatelse av politiske fanger.

 Resultatet betyr mye for mange mennesker.

Jo, da jeg kunne fortsatt lenge.

Det er ikke det at jeg ikke leser nyheter, hører på radio og ser en og annen snutt på tv.

 Er bare det at jeg har reisefeber, og den kjennes. Både over og under navlen.

Synnøve Sætrum

GODE VENNER FINNER ALLTID FRAM TIL HVERANDRE

Jeg omgåes vanligvis ikke særlig tett med naboene mine.

Selvsagt oppfører man seg sømmelig. Snakker og smiler når vi møtes ved postkassa og annet,  eller tar en' debatt' om hvor saker og ting skal stå om det er påkvevet.
Husvenner blir man sjeldent.
Det er jeg ikke vant til i fra oppveksten.

Vet ikke hvorfor, men sånn er jeg oppdratt.

 Ingen regel uten unntak.
Noen blir venner om man har tenkt det eller ikke.

For noen år siden flyttet jeg inn et annet sted, i en annen firemannsbolig. 

Stille boligstrøk et godt stykke utenfor byen.

 Nesten litt avsides, men fint turterreng rett utenfor stuedøra, akkurat som her.

 Bussene går ikke fra lørdag ettermiddag til mandag morgen, men man kan jo alltids gå på beina i skogen omkring her om det ikke er metervis med snø, men det er en annen debatt.
Manglende kollektivtrafikk i byenes utkanter er ikke agendaen i denne lille snutten...
Fargerikt fellesskap derimot mangler det ikke på i dette nabolaget.
Skrev jeg godt nok finnes opplagt grunnlag for romaner innenfor flere sjangre. Så det så.
 Om ikke man kommer ut i verden med, så kommer verden inn i nabolaget og blir sittende.

Den gangen for en god del år siden ble jeg ønsket velkommen i naboelaget med bløtkake.
De nye naboene var kurdere fra Irak. Flyktninger. Muslimer. Alt det der man skal være så redd for å forholde seg til her på berget sier de intolerante kreftene. Neppe helt feil å kalle dem det de kreftene som maner til frykt og beven, samt det som værre er, for medmenneskene.
Kvinnen, mannen og barnet i naboleiligheten viste seg å være snille arbeidsomme ærlige og varme mennesker. De hadde gått fra alt de hadde, og har erfaringer jeg ikke kan forestille meg. Vi er jevnaldrende og jeg har mange ganger forsøkt å forestille meg hvordan livet mitt ville vært om jeg hadde vært statsløs i Irak. I samme året er vi født jeg og mi irakiske venninne.
 Vi er barn av samme jorda, men med så utrolig forskjellige rammer og betingelser for livene våre.
Liv hvor vi grunnleggende søker det samme.
Vi ønsker å ha det godt og leve i fred så lenge vi er her.
 Det vi har til felles er at vi er åpne mennesker som vil nesten det beste.
Det handler om å se medmennesker som mulige venner en ennå ikke kjenner.
Og om en ikke får det helt til alltid, går det an å fortsette øvelsen til en lykkes ikke sant?
Floskel vil kanskje noen si, men det er ikke mer komplisert enn det sier jeg.
Familen som var mine naboer i noen år ble venner. Gode venner.
Vi hadde språkutfordringer ja, mange andre også.
 Det har vi fortsatt, men når har det vært en grunn for å avslutte kommunikasjon?
Men, jeg så godheten og oppriktigheten i øynene deres i møtet med meg nordisk enslig kvinne.
Ingen fordommer møtte jeg. Absolutt ingen.

Så flyttet jeg, tiden gikk. Vi møttes noen ganger, like hyggelig var det.
Geografiske avstander gjorde det vanskeligere. Og, så mistet jeg kontakten, men glemte dem ikke.
Jeg dro tilbake til det gamle naboelaget for å oppdage at de var flyttet. Naboene visste ikke hvor. I de samme tidene ble det snakket om tilbakesending av irakere i stor stil. Kanskje det hadde rammet dem. Uten at jeg egentlig kunne begripe det var mulig. De har sitt å stri med som ville gjort det helt umenneskelig, men myndigheter kan man ikke tilkjenne denslags egenskaper alltid. Jeg vet jo det.
Men jeg håpet det ville ordne seg.
Vi lever jo tross alt ikke i en milliardby her i Kristiansand.
Så her om dagen stod de plutselig der, i kjøpesenteret.
Åhhhh... så vanvittig glad jeg ble da jeg fikk øye på dem.
"Vi har savnet deg så fælt. Du har alltid vært så snill med oss".
Noen ganger får man mye mye mer enn man gir,
og jeg kjenner takknemlighet for at vi møttes og skal fortsette møtes igjen.

Styrelser er kanskje mulig, hva vet jeg.
Uansett synes det som om gode venner alltid finner fram til hverandre.

Synnøve Sætrum

FRU SINGLESENS SISTE KONTAKTANNONSE:

Fru Singlesen har et liv å leve,

 til og med et liv hun lever godt.

 Det skal hun ha.

Masse å gi har hun også.

Ei krukke å øse av.

Det vet hun selv, og så sier de nå det de som er glad i henne.

 Singel ja, men ikke ensom og forlatt i verden.

     Den der manglende tosomhetkjærligheten da?

Det lille spørmålet våkner til liv innimellom...

 Slikt kommer som kjent ikke inn med kroken på fiskestanga, eller duknakkede køer av blomsterbud på døra hennes. Slikt forekommer nesten ikke i film engang.

 Ikke f... og det vet hun.

Så hun har gjort nok et framstøt på en av de mange sidene på internettet.

Ei av dem som farer med garantier for den seriøse kjærligheten.

Slikt skulle vel gi vei i vellinga. 

Akk, den frie konkurransen får så mange slags utslag, sier realismen...  

Fru Singlesen vurderer et krav.

Etter to måneder's annonsering er det fortsatt ingen spiselige svar.

 Kan det ha noe med ordlyden å gjøre?  

"Finnes det noen som er moden for å rulle i gresset,

 leve og være raus nok til å begripe at dette ikke varer?

At å våkne om morgenen uten nevneverdig vondt noe sted er en gave som taes i mot med mange slags takk.... Fantasien er det eneste som setter grenser her...

 Du behøver selvsagt ikke være filmstjerne eller multimillonær, bare ha levd litt og forstått en liten smule av akkurat det... Jeg er ikke kravstor sånn sett, bare realistisk nok til å forstå at fyll og gammel dritt er tilbakelagte livsdager. Det er fint om du har hjernen mellom ørene og noe utviklede sosiale antenner. Liker meg, og liker menneskene rundt meg. 

Du  mangler bare det ene spesielle som er meg.

 Denne dama tenker fortsette å leve selv om det ikke tukles med silikon eller botox i kroppen.

I ytterste nødsfall kan overflødig skinn fjernes fra øyelokkene så trafikksikkerheten opprettholdes, men der går grensen, etter konsultasjon med fastlegen.

Egentlig synes alderen som et vakkert pledd som brees over kroppene etter mange års liv under solen. Alternativet kjenner vi jo, så hvorfor ikke ta det som det er?

Må man være ung og fra andre himmelstrøk for å ha noen verdi som kvinnemenneske? 

(Nå skal jeg ikke gi meg inn på noen debatter om kvinnesynet til den enkelte... men du som svarer meg skjønner hva jeg mener... ) 

Kort sagt:

Kunne du tenke deg å være med på reisa, rulle i gresset, sitte ved et maleri eller en peis, holde meg i handa og bare ha det godt med å være?"

Så lyder Fru Singlesens ord.

Kontaktannonsen skal stå der i hele tre måneder.

Finnes det virkelige mennesker på internettet, eller er fiksjonene i ferd med å overta helt?

Hun har bestemt seg.

 Det er hennes siste kontaktannonse.

Internettet går ingen steder, men det gjør hun.

Hva går den ikke glipp av som ikke vil være med, tenker hun.

Det var det der med livet hun har å leve.

Ikke på liksom nei. Livet på livets premisser ja.

Synnøve Sætrum

GET UP STAND UP

Den som våkner hver eneste dag og ikke har vondt noen steder til tross kroniske sykdommer i skroget er velsignet. Viktig å ha det perspektivet med seg. Ingen grunn til å syte eller klage, bare nyte dagen. Selv om en ikke har det så fett i pengpungen som alle de andre i 'det rikeste landet i verden'. 

 Ikke flyter det over med saker og ting rundt en, ikke hundrevis av kvadratmeter heller.

Men, hva skal en nå egentlig med det?

Det viktigste er tak over hodet og mat på bordet. Verdens virkelige fattige har det ikke sånn. De høye herrer, de som har makt til å definere fattigdommen justerte nylig fattigdomsgrensen oppover. 

Dermed bare 'forsvant' millioner av fattige må vite... 

 Vel, man kan lure en og annen av og til kanskje.

Men, man kan vel ikke fortsette å lure alle på en gang.

Ikke sant?

 Forstå det den som kan... Jeg for min del kan ikke, og kommer ikke til å kunne det heller.

 Så har de noe å kose seg med under festtalene de rike, samt statslederne av alle slag.

Skulle ikke forundre meg om slikt juks legitimerer svinging av svansene i festdansene.

Jeg tenker mye på den jeg.

Fattigdommen.

Den vanvittige fattigdommen rundt om i verden, og at det egentlig er nok til alle.

Framtiden ligger i de vanlige menneskenes hender, ikke statslederne ser det ut til.

Get up, stand up! 

Synnøve Sætrum

VANN...

Nord-Thailand står under vann. I alle fall store deler. I Bankok er det ganske så mye vann også ser jeg. Værtste flommen på over femti år. Klart jeg tenker på det når destinasjonen for denne vinteren nettopp er Thailand. Flybilletten er i boks, rom på herberget de første tre nettene like så.

 Jo, jeg tenker mye på hvordan det må være å gå fra alt man har på grunn av vann.

 Det spiller antakelig mindre rolle om det kommer fra oven eller havet så lenge

resultatet blir det samme. Stakkars dem som må forlate hus og heim på grunn av naturen. 

Det føles nesten litt makabert å være meg akkurat når jeg tenker på mine drømmer om 'seasons in the sun' i stedet for snøskuffing når hundretusener av thaier har det som de har det med alt vannet.

Her sitter jeg på andre siden av kloden,den kommende 'backpaceren' og kikker på Google Earth's utallige fotografier av alle paradisene i tropene. 

Gakk inn og se, og jeg kan love øyet blir stort og vått, men ikke av flomfotografier.

Jeg hørte et intervju med ei dame som var flyktet fra sitt fordi huset stod to meter under vann. 

Det er mye vann det.

Ubegripelig mye vann.

 Og, jeg som mente her har vært ufattelige mengder over Høietun denne sommeren.

Det siden jeg bare har bruk slangen tre ganger siden i april.

 Men, her bor jeg jo i høyden så det renner unna.

Det eneste stedet det er tørt er på Afrika's horn.

Kunne ikke noen lage det litt mer likelig fordelt her i verden?

Ha empatisk søndag dere!

Synnøve Sætrum

Kveld

Så myk og så kvinnelig øm kan jeg ikke
huske en kveld
som den det idag ble forunt meg å drikke
av sommeren selv.
Det seiler en skumring i lønnetrekroner;
hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner
døgnets farvel.

Og blåklokkelydene kimer så svake
fra skogens kapell.
Det er som jeg elsker og elskes tilbake
av alt her i kveld.
Det er som når banet blir vugget av moren.
Er dette den kjærlighet hvormed all jorden
elsker seg selv?

(Andre Bjerke)

AVSTANDEN MELLOM TEORI OG EMPIRI KRYMPER

God morgen.

Klokka er seks.

 Det er lørdag og høst.

 Utenfor er det ryddet og vinteren kan bare komme.

Fire kanskje for korte setninger er kommet ut av tastaturet her.

 Likevel sitter jeg fortsatt godt plantet på min egen stol.

Det får gå som det går.

De blir som de blir ordene mine.

Jeg lever i et vakum mellom teori og praksis.

Ventetid.

All tid er det når jeg tenker etter, og tid er kjærlighet.

Drit i pengene. 

Kommer ikke utenom at noe er på gang. 

Store drømmer skal realiseres. 

Avstanden mellom teori og empiri krymper.

 Jeg skal på reise til andre siden av kloden om litt.

Min verden snues opp ned.

Det skal være sommer når det er vinter, og jeg skal seks timer inn i framtida.

Sveve over Himalaya og gjennom tidssoner.

Lande i noe jeg ikke kjenner annet enn i teorien.

Mest av alt gleder jeg meg over det som bare det.

Ha god lørdag!

Synnøve Sætrum 

GRATULERER

TO LUKER I HIMLEN

Det største mysterium er ikke mer

enn det: at en ørliten kropp

er våknet til jorden. Den nyfødte ser.

To luker i himlen går opp.

Selv femtrinnsraketter og kjernefysikk

blir puslingers puslespill

når det nyfødte barn med et eneste blikk

beviser at Gud er til..

(Andre Bjerke, 1960)

Nobels fredspris til tre fantastiske damer.
Så er det bare å gratulere til all verdens kvinner med gode vinnere.
Til all verdens menn også, som har sånne kvinner.
Det største denne fredagen er mye nærmere.
I nabohuset kom ei jente til verden i går, og jeg møtte henne utenfor i dag.
Ei bitte lita jente.
 Det grep meg med en styrke jeg ikke har kjent på lenge.
Tårene renner for underet.
Og en liten en for vedmodet over livet's sluttbestemmelse.
 Kanskje jeg begynner å eldes på et vis.
Da jeg var ung hadde jeg snudd virkeligheten på hodet i forhold til dette med sterke følelser.
 Hvor jeg fikk det i fra vet jeg ikke, men jeg innbilte meg at man skulle bli herdet etter hvert.
Tåle mer.
Ikke la seg røre så lett. 
Det var jeg nesten skråsikker på måtte være realitetene.
Jeg tok feil, og takk for det.

 Synnøve Sætrum 

Gatelysene skinner som små orange kuler utenfor.

Hvorfor gjør de det?

Egentlig?

Mulig jeg er teit, men jeg sveiper innom det der med ressursbruk og sånn...


Synnøve Sætrum

MIKRO OG MAKRO

Sola skinner inn på oss som er sammen denne formiddagen.

Høstvær med sinnsro og gode følelser.

Bare være til, ikke ville bytte med noen og ha nok med det.
 Livet i water. Nesten som en selvfølge, enda man vet at hver eneste dag spiser døden biter av en. Ikke bare bare å være kommet i vår alder. Selvsagt er det værre for Thailand med værste flommen på femti år, og de har det ikke noe særlig i Hellas heller i dag. Det er spent på Syntagma, og siNeikkert ganske annerledes enn da jeg loffet fredelig rundt der med ryggsekken. Grekerne forventer vel at lederne må gjøre noe, stake ut en kurs. Skjønner det godt. Trasig om de går tom for penger. Det er nesten ikke til å begripe når man har vært der som turist så mange ganger.

Det er jo ellers terrorofre som på Utøya på den andre siden av verden. Like jævlig når studenter der blir myrdet, men det er jo så langt borte. Kanskje derfor mediedekningen er så laber... Eller er det 'feil' land? Vi undret og snakket litt om det i dag. Andre mennesker har sitt 22. juli, og hva gjør vi ? Jo, det er jo statsbudsjett-tider i et land uten krise. Jeg sier ikke mer... Stoltenberg gliste bredt her på nyhetene nettopp. Jeg skal la være å si hva jeg synes om hatten til finansministeren, men er han mann for den?
Det vi kom fram til her lar vi bli her... ;-)

Ingen kjenner dagen før kvelden er der. Enten perspektivet er makro eller mikro.
 Særlig når mikroperspektivet viser  skavank- og reparasjonsalderen.
Det skyer over, begynner regne, både overført og bokstavelig...

Sånn er også livet.


Synnøve Sætrum



MØTE SEG SELV I DØRA FØR EN HAR SAGT SPUNK !

'Indian summer'i nesten to uker.
Nesten to uker i Århus, byen ved havet, sammen med den aller kjæreste i familien min.
 Alle somre har sin ende, og dennes kom midt i norskerenna.
Strekningen Hirtshals - Kristiansand tirsdag ettermiddag.
Da ble det bråstopp... 
Bølgene slo såpass mot bilferga at kapteinen fant det på sinn plass med opplysning om at det bar dårlig vær den dagen.
Årstidene skifter om enn sommeren har regnet helt vekk.
Jeg skal ikke snakke om slike ting som at dynamoen på bilen røk i fillebiter så røyken velta ut , og at ei 'ulykke' sjelden kommer alene.Slikt er en naturlov med biler. Skal ikke ta opp igjen det der med servoen og sånn bare for noen få måneder siden... De har det tross alt mye værre de som sulter ihjel på Afrikas horn. Eller går vinteren i møte som uteliggere i Norge. Jeg kan jo i stedet være lykkelig fordi jeg ikke kjørte skiten til Århus og måtte slepes av motorveien. Mil etter mil etter mil til et eller annet ukjent verksted hvor de virkelig ikke skjønner norsk om konsentrasjonen enn er aldri så mye på topp...
Om enn man er forsikret både histen og pisten hadde det likevel blitt tumulter og styr.
Motorsnakk er ikke min sterke side, enten det er på dansk eller engelsk.
Jeg ser det helt levende for meg, og i grunnen kommer det til at det holder med den gangen jeg kom i skade for å kjøre mot trafikken i trevegs rundkjøring der nedi det yndige land.
Ikke min feil at det gikk bra, og jeg sitter her og nevner det.
Tenker enda på kjekke mannlige bilister som laget luke for meg og vinket meg inn i stedet for å ligge på hornet og gi meg fingeren.
Det er på 'det blide sørland' denslags atferd er en hverdagslig sak i trafikken...
Kanskje derfor mange blir så lenge sykemeldt her.
Nei, da. Jeg skal la usaklighetene være, men når dagen går litt på tverke kan man bli litt tverr. Utbasunert helgen er ikke statusen jeg har tenkt meg å hente inn før jeg hopper i penalet for godt.
Det har jeg ingen planer om på godt over hundre år minst.
Sove godt i egen seng skal jeg, og glede meg til morgendagen som jeg er overbevist om blir fin.
Høst eller ikke høst. Regn eller ikke regn.
Det handler om perspektivet.
Vær takknemlig for at du er i stand til å kjenne det svir overmåte i ei ellers bunnskrapt lommebok, Synnøve! Det finnes da atskillige værre ting å kjenne på !
Saker som ikke dreper deg gjør deg jo sterkere utbasunerte jeg så kjekt her for sånn et par bloggtekster siden...  (Og har noen glemt det er det bare å kikke ordentlig etter på fotografiet overfor her...)
Noen ganger får man gleden av å møte seg selv i døra før en har sagt spunk!
Det handler om perspektivet....


Synnøve Sætrum

Jeg er forskrekket...

Foto: Synnøve Sætrum

http://www.abcnyheter.no/abc-penger/oekonomi/111005/toroms-solgt-74-mill

Overskriften på ABC-nyhetene i dag:

"Toroms solgt for 7,4 millioner".

Riktignok på Aker Brygge, riktignok en "gammel" leilighet.

Men, jeg er ikke som uforskrekkede eiendomsmeglere.

Jeg er uførepensjonist og er forskrekket. Sjøl leier jeg en toroms, for det er det jeg har råd til, og med den utviklingen i boligmarkedet sier det seg selv at det er eneste muligheten.

Meg er det for så vidt ikke synd på. Jeg har tak over hodet og mat i skapet. Sammenlignet med verdens virkelige fattige har jeg det svært godt, og jeg vet det skyldes velferdsordninger vi har rett på som skattebetalere i Norge. Sikkerhetsnettet jeg så mange ganger har snakket om som dette landets store gullmedalje. En blir ikke satt ut i skogen for å dø når helsa svikter, eller på fattighus hvor det sorteres mellom verdige og uverdige trengende når almissene fra de rike fordeles. Takk og pris!

Men, jeg er forskrekket på vegne av andre.

Alt på kloden snurrer som kjent ikke rundt meg og mitt...

For eksempel de unge som aldri i h..... har sjangs til å komme inn i boligmarkedet, om de er aldri så kunnskapsrike og ressurssterke.

Det skal vanvittig gode jobber til for å kunne bære slike boligkostnader.

Rentene spås jo stigning...

Man skal jo leve.

Ikke bo seg ihjel.

Er det ikke snart på tide å nystarte diskusjonen om sosial boligpolitikk i Norge?

Skulle det ikke være slik at det igjen ble en rettighet å leie en anstendig bolig om man ikke har råd til å kjøpe en? Danmark har slike ordninger, Sverige har slike ordninger.

Norge som er 'det beste landet i verden' har det ikke.

Her skal alle eie(koste hva det koste vil), og kan man ikke det må man ha en diagnose eller femten for å få leid noe kommunalt. Eller man får klore seg fast for en formue i det private leiemarkedet, på lykke og fromme eller hushaiene's forgodtbefinnende. Ok, kanskje et 'marginalt problem' i et samfunn hvor det store flertallet eier det meste. Fristes bare til å nevne at marginene ikke bare er tall.

Marginene rommer plenty menneskeskjebner.

Og, jo: Jeg er forskrekket...

Synnøve Sætrum

TEORI ER JO AKKURAT DET, BARE TEORI.

Foto: Synnøve Sætrum

Det høstes ute, ingen tvil.

Denne morgenen høstet jeg frøklasene fra mine Ipomoea Tricolor.

 Så får jeg etter alle solemerker oppleve Morning Glory neste vår og sommer også.

 Det høstes ja hvilket betyr det er på tide med reisefeber.
Jeg og den andre trekkfuglen drar vår kos til den helt andre siden av kloden.
Vi skal erfare og oppleve alt det vi denne høstdagen i Norge bare vet bitte litt om i teorien.
Teori er jo akkaurat det, bare teori.
Ikke en gang en modell av virkeligheten.
Greit når man studerer historie eller grammatiske endringer i språket, men i levende livet er det ganske så annerledes. Man må ut i terrenget og sjekke hvordan størrelsene er plassert rundtom. 

Tenk at jeg skal slippe store deler av denne vinteren.
Synes som en stor gave når jeg tenker på den som gikk.
Siden jeg ikke er noe ski- eller vintersportsmenneske forsempel.
Ikke i det hele tatt.
Polare strøk er en prøvelse når man egentlig bare holder ut og lengter etter våren og sommeren.
Varme i vintermånedene.
Av en art jeg ennå ikke forstår.
Har lest den beskrevet som myk silke mot huden.
Motsetningen til bitende kulde og rennende nese.
Kommer jeg til i realiteten til å savne akkurat det?
Jeg tviler sterkt, men...
Vet jeg kommer til å savne familie og noen gode venner.
Derom levnes ingen tvil.
Men, man har jo Skype og sånn.
Internettet er en fantastisk sak til sådant bruk.

 Solvinter. Varmevinter. Asiavinter.
Fiksjon liksom, men likevel harde realiteter.

Ser det jo på reisedokumentene mine.

Det gleder jeg meg til.

Synnøve Sætrum

HØST

Foto: Synnøve Sætrum

 Tiden er relativ.
Tiden er reell.
Tiden er.
 Det vet den som har forsøkt få den til å gå i påvente av noe stort,
eller ønsket dens ene gyldne time inn i evigheten.
Levende er lik tid.  

Alle dagene.
 Ideene og kreftene følger med dem, og de overlever forgjengeligheten udiskutabelt og alltid.
Kjærligheten og lykken som motivasjon for livsdagen.
Evig nå med dette på plass liksom...
Eller liksom og liksom fru Blom.

Sånn er vi skrudd sammen enten vi fødes i det 'minste, beste og rikeste' landet i verden eller i 'slummen' et eller annet helt annet sted på jorda.
Allting er forskjellig, men det er utenpå sies det.
 Dersom det er riktig handler muligens livet om å ha det så godt som mulig så lenge det varer,
 og om inderlig å ønske det så må.

Om så gjør det absolutt ingenting sier jeg til meg selv.
 Absolutt ingenting.

Som ungt menneske forstod man ikke alt man forstod, men tenkte det ville bli tid nok.
Et heldig barn lik meg lever med gode voksne og er fryktløst for voksenlivet.
Når man er barn går tiden sakte, så den synes stor og lang og nok.
Barnet bare er, og er det godt nok.

Pubertetens følelsesras og store oppvåkning kastes på deg.
 Aner ingenting mens du formes for resten av livet.
Etter fomlende tilblivelse møter du eros og den store beven. 

Skal vi være sammen i verden vi to?

Veiene skilles, men du trodde du skulle glemme...
Tiden leger alle sår, tro det eller ei, sa de gamle.

Alle sår heles ikke i evighet.

Likevel tror du:

Tid nok.

Tornerose sov da også i hundre år, ikke sant? 

Hun som tror seg evig dømt til den store magen i 7. måned savner det store perspektivet.

Litt seinere gir en liv, og tiden forandrer seg til et evig før og etter.

Alt forandres til et etter.

Det største mysteriet og underet av alle rokker alt.

I 'etterbyrden' følger den første angsten og refleksjoner om slutten og begynnelsen. 

Nei, slå det nå fra deg, det er så lenge til!

Dessuten kunne du  røyke og drikke litt til, for statisktisk sett skulle det mer til for utvikling av både det ene og det andre. Er du blant de statistisk heldige har du tid nok. Du aner ikke noe om standardavvik og andre finurligheter. Statistikkens forsøk på å fange virkeligheten gjelder ikke deg.
 Ikke så viktig med oppkjøp av eiendom og annet. Kunne skje senere det med etablering og sånn.
 Tid nok.
Dessuten var det jo det der med utdanning og karriære.
Du gjorde ditt mens tida du hadde nok av kom og gikk.
 Det ordner seg - det er tid nok!

Kjærligheten da?

Det fantes mangslags av den.
Noe stod man i, annet gikk i stykker.

Få og forlate, forlate og få.

Så lenge troen på mange kjærligheter finnes er der tid nok.

Tid nok..

Så en dag ser du søsteren din vinterblek og smal i svømmehallen.
Først kjenner du ikke det litt aldrende mennesket, og grundig granskende blikk for eget speilbilde følger. Hvor ble de siste ti årene av? Er det du som fortsatt bor i denne kroppen?
Hvem er egentlig du, begynner du kanskje å spørre deg selv?
Og, så oppdager du at det er blitt høst.
Tiden går fort fram til vinteren.

Tid nok?

Synnøve Sætrum

Høstelegi

Det stiger i kvelden en sær melodi:
      Sommeren dør.
Og vindene blander sin tone deri:
"Din solstund er omme, din blomstring forbi
      under de øde stjerner.

Vi hvisker det ut mot den grådige natt:
       Sommeren dør.
Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segn, - forlatt, forlatt
       under de øde stjerner.

Vi strømmer som ånde fra frostmørkets pol:
      Sommeren dør.
Dens lys brenner ned. Hyasint og fiol
blir muld og forgår med den synkende sol
       under de øde stjerner.

Vi suser i fallende bladers rad:
       Sommeren dør.
Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
       under de øde stjerner?

Vi isner din leende ungdom ihjel:
       Sommeren dør.
Vi hvirvler det inn under høstens hæl
og ånder Nirvanas pust i din sjel
       under de øde stjerner.

Bered deg til møtet med høstnattens vind!
      Sommeren dør.
Nu ruller en vinter i verden inn;
inatt må du herde ditt sinn, ditt sinn
        under de øde stjerner."

Andre Bjerke

"Salige er uvirksomhetens timer, ti da arbeider vår sjel".

Egon Friedell

HASTER DET?

Det blir ikke som drømt eller tenkt.
Verdensøkonomien, arbeidsmarkedet eller helsa kommer ut av kontroll.
 Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, og det kan sågar hende du bare får et lite sammenbrudd. Møter veggen slett og rett. Livet slamrer hardt med døra, og man får seg et stikk og en uventet stopp. Hva så, hva nå? Du som hadde så store planer og så mange evner. For ikke å snakke om hvor ung og lovende du en gang var.

Så står du der og stirrer i treverket. Like plutselig som du oppdager at du ikke er helt ung lenger, planene er gjennomførte eller mindre. 
Om enn speilet viser en fremmed, kan det være noe lovende likevel. 
"Det finnes jo gerontofile også, sa kjerringa".
 Perspektivetne vil gjelde for og fortelle historien din videre.
Det eneste du vet er at du har fått deg en bråstopp som vil deg noe. Livsprosjektet gikk i vranglås.

Smertelig må du tenke om igjen, og erkjenne på nytt. 
Du leter etter sinnsro til å akseptere tingene som ser ut akkurat her.
Tankearbeid tar tid, og du som hadde det så travelt med å være i svevet.
Hvor står det skrevet at det haster sånn, at man må skynde seg slik? 
For hvem og hva jager du alle dager?
Til hvilken nytte eller pris?

Det haster !

Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden idag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok ha mange poeng.
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja, se å få barndommen unnagjort
             fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers Bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gunderesens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
             fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du må komme tidsnok til endestasjonene
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var det?  Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
              fort, fort!

Det haster! - med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker isteden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt ... så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: Du lever - og livet ditt er
             Nu. Her.

Andre Bjerke

Synnøve Sætrum

Skrekkblandet fryd er en fin tilstand

Siden jeg var liten har jeg lest bøker med reisende mennesker. Robinson Crusoe og Pippi Langstrømpe på de syv hav. Jules Verne reiser både over og under havet, nærmest lest i filler. Fjerne østen og stillehavsstrender var med. Keisere og konger, oppinnere og store verdensreligioner. Mennesker annerledes utseende enn meg, og noen ganger veldig ulikt tenkende.

Jeg oppdaget tidlig romanenes muligheter til å ta meg til andre universer enn lille Halsøy i Vefsn hvor jeg tråkka barneskoene. Dragningen mot det ukjente har alltid vært der.

Mulighetene til å kunne gjøre noe med den har for det aller meste vært strengt begrenset.

 I et travelt studie- og arbeidsliv finnes lite rom for slikt. Så lenge man er småbarnsmor er det det som gjelder, det er mer enn godt nok. En tid jeg ikke ville vært foruten for all verdens penger. Det viktigste i livet er ubetalelig, og det er jeg svært takknemlig for.

 Årene raser, og like plutselig er arvingen for lengst flyttet og begynt på sine egne reiser. 

Selv fikk jeg helseproblemer, og måtte ta i tu med dem endel år.

Iherdig innsats, og så får man det mye bedre som uførepensjonist.

Stress er blitt et fremmedord, og det er en gave for den som ikke takler tilstanden særlig godt.

Tid er blitt en kjær ressurs, en luksus jeg setter stor pris på sammenlignet med hektiske døgn hvor tiden aldri strakk til. Rikelige mengder timer med refleksjoner over hvor man står, og hva man gjør med resten av dagene. Om tiden flyter rolig, er den begrenset. Kjensgjerningen blir tydeligere etter som årene går, og for mitt vedkommende enda mer understreket med kroniske alvorlige sykdommer.

For dårlig helse til å være i arbeidslivet, men det gjelder å finne meningsfylde ved den tilværelsen som faktisk er hver eneste dag. Drømme drømmer der man står og går. Noen forblir antakelig akkurat det, mens andre finnes tid og muligheter for å realisere. Som drømmen om en vinter et varmere sted.

  Realitetsorienteringen begynte under 'zen-tiden' med snøskuffa i hånda vinteren 10-11.

Den første snøen falt 24. oktober.

I første uka av november kom sprengfrosten og snøen med den.

Det varte til langt uti april.

 Undertegnede måtte mer enn en gang klamre seg i vegger for hånden bare for å komme seg ut til postkassa. Utallige ganger ut gjennom verandadør for å spa gangdøra fram.

Atter andre ganger innefrosset. Den var hard vinteren som gikk. Hardere enn på lenge.

Påtrengende ble den etter hvert, den drømmen om en annen vinter til neste år.

 Ikke til å overse i det hele tatt.  

Motivasjonen ble sterk nok.

Skulle jeg reise alene? I så fall hvor? Hvor fjernt tør jeg ta ut helt på egenhånd?

Eller fantes det noen i min nærhet i samme situasjon?

Det heldige er at det finnes flere, og enda heldigere fantes et menneske med samme drømmen.

En eller annen gang i januar-februar bestemte vi oss for å dra ut vinteren 11-12.

To godt voksne damer diskuterte mulighetene i Europa først. 

Det nære og trygge liksom.

Ikke så langt å dra, og enklere å komme hjem om noe uforutsett skulle hende. 

Men, Europa er vel dyrt for uførepensjonister, og dessuten er vi ikke sikre på at det er varmt nok?

Ville for eksempel Hellas være det samme om vinteren?

Er grekerne like blide og trivelige på den tiden, eller ville det bare bli en nedtur?

Økonomien fikk, som vanlig er, siste ordet.

Realisering av reisedrømmer koster kroner.

Så vi reiser til Thailand ganske enkelt.

Ukomplisert land å begynne med om man skal utforske Asia, sier de bereiste.

Langt nok vekk til å være totalt annerledes, sier vi andre.

"Thailand" i Latinerkvarteret. Foto: Synnøve Sætrum

Det er måneder siden jeg begynte lese om landet.

På internett, og gjennom reisehåndbøker.

Jeg har litt erfarng med ryggsekkereising ja, men ikke på den andre siden av jorda.

 Biblioteket i Kristiansand viste seg å være ganske så godt utstyrt, og jeg har kjøpt ei oppdatet lefse fra Vagabond. Dama har alltid vært god til å sko seg på teori.

Nå er det snart bare omsetningen i praksis som gjelder.

Tanken pirrer og opptar.

Innvendingene jeg har møtt i meg selv har handlet om alt fra den lange flyturen til urasjonell frykt for tropesykdommer og ville dyr. Jeg har antakelig tenkt veldig lite på det som blir problemene når realitetene begynner å skrive seg om en snau måned, men noe må man vel våge.

På den andre siden kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg.

Skrekkblandet fryd er en fin tilstand.

Flybilletten og moskitonett er kjøpt. 

Vaksinert er man, og visumsøknaden for lengst sendt den Thailandske ambassaden i Oslo.

Vi skal fly Kjevik-København-Bankok-Krabi, med Ao Nang som første destinasjon på Siam's jord. Turiststed ja, og jeg er overbevist om at det er fint å begynne der. Vakkert sies det også å være. Betagende vakkert, og jeg velger tro dem som har vært der før.

All verdens skildringer og fotografier er neppe fake...

Synnøve Sætum

KJÆRLIGHETEN

I dypeste glede.

 Visshet som ikke vendes.

 Sakte vokser det inn i deg og du i det.

I stillhet skjer det største.

En varsom finger over ryggen.

Styke en arm.

Elske den andre. 

Stille pust ved siden, og ingenting annet er.

Synnøve Sætrum

Det ideelle stedet å kikke på folk, kjenne på egen væren og drømme drømmer...

'Indian summer'  de siste dagene i september 11.

Velfortjente dager for nesten bortregnede skandinaver. Sommeren har vært våt for alle oss nordboerne.

 Etter ei uke vandring under solen i Århus' gater kan man bare gjenta det er deilig å være norsk her.

Deilig å være tilfeldig turist, og bare la dagene komme og gå som det passer dem.

Man kan ta seg til så mangt her i den lille storbyen.

Når sola skinner finnes fantastiske fasader og byggverk til gledelig beskuelse.

Vil man inn kan man se en film på 'Øst for Paradise', som både har en hyggelig kafe og er kinoen med grepet om det litt smalere filmpublikum.

Aros er selvskrevet hver eneste gang man avlegger byen en visitt, og denne gangen opplevde jeg selvsagt Olafur Eliasson's ferdigstilte regnbuepanorama på taket av bygningen.

Fantastisk både før og etter solnedgang

Sansene fikk sitt fra samme kunstner også innenfor dørene.

Takknemlig opplevde jeg verket 'Your atmosperi coulor atlas'.

Deilig for sanseapparatet å måtte slippe kontrollen.

 'The inverted panorama house' er noe av det flotteste jeg har sett.

Ja jeg sier det bare: Gakk hen og gjør like så, om du kan...

Familien Krull's 'Snapshots from slumberland' får man i disse dager på kjøpet, samt 

Leif Djurhuus samling 'Con Amore' som heller intet minus er en museumskveld.

Dessuten:
Slett og rett hyggelig var det å få være med 'De vilde kaniner' på grisefest.
 Jammen kan de sakene sine de danske unge mennesker.

Så var det meddelt her ei lita morgenstund mens jeg sitter og kikker ut på et fantastisk tre et sted i Århus. Den indianske sommeren er over her i dag også, så nå handler det om å komme seg ut på sykkelen. Etter at turen ved åen er gjort,  tenker jeg første stopp blir  på en fortauskafe i Latinerkvarteret. Det er det idelle stedet å kikke på folk, kjenne på egen væren og drømme drømmer om den store reisen til Siam. Cappucino med krem bare understreker det hele på utmerket vis.

Synnøve Sætrum

Det er bare å putte posen i sekken...

Det er ikke det at hun ikke har prøvd livet på livet's premisser Fru Singlesen.
Hun har hatt det som mange andre kvinner trodd seg full av muligheter for evig. Særlig hva dette med mennene angår og gikk... De gikk og kom, og alltid en eller annen rundt neste sving. Ikke noe å styre med, hun var av dem som konstaterer det skal endel til for å få alle ting i klaff. Eller 'water' som det heter i balansekunstens tankegang... For det må balanse til om ting og tang skal gå. Akkurat det er det vel ikke bare fru Singlesen som har erkjent. Mange har det akkurat som henne her i verden. 

 Et eller annet sted på veien bestemte hun seg for at mangeltilstanden i livet ikke skulle kunne henges på størrelsen mann. De dukker jo alltid opp som kjent. 

 .

Så tenkte hun, og jommen sier man smør. For å si det på annet vis. Det ga seg en periode seg til å dukke opp beilere akkurat i det hun hadde tenkt den store nå-er-det-faen-meg-meg(og  bare meg)-og-nå-er-det-faen-meg-nok tanken... Livet mitt, er mitt tenkte hun.  

Når man utstråler jeg er meg selv nok skjer det noe med magnetfeltet.

Et eller flere utstyrte ser ut til å ville trekkes mot det, og helst rokke ved det...

Motivene er ulike, men likevel.
Fetisjer, hus på landet,ekteskap, kinky sex eller bare misjonæren. For ikke å snakke om alle dem som jogger rundt i skog og mark. 85% av samlede norske mannlige befolkning befinner seg ute i sola og oppe i trærne skal man ta nettdateprofilene på alvor.
Fru Singlesen tok etter hvert det hele med store klyper salt, fortsatte å gå sine lange turer i heia.
Det er forbausende få hankjønn på stiene rundtomkring.I det hele tatt har hun erfart det er forbausende få menn med mot i brystet og vett i panna. I alle fall vil de ikke vise det fram, når alt kommer til alt er det vanskelig å få en date utenom i cyberspace. Fru Singlesen har hørt rykter om at mange hankjønn sitter foran dataskjermen bare for å 'å nappe i løken' og drømme drømmer.
Hun vet ikke om det er sant, men undrer seg.


En sjelden gang dukker det opp et menneske på kafe eller langs bryggekanten.
Dating utenfor internett er hyggelig om interessene er en smule sammenfallende synes Fru Singlesen. Bare det at det er så sjeldent noe morsomt skjer.Vanligst er daten med null kjemi hvor man avslører løgner som handler om alder, helse, levekår eller sivilstatus. Underlig er det når mennesker som har levd mer enn femti år klistrer inn et foto av en fyr på 39 i profilen. Greit nok at man er sprek og hopper rundt i trærne, men man vil da bli avslørt i det man sitter ansikt til ansikt. Og typen 'slank' bør ikke ha problemer med å få plass på to kafestoler. Sier man man seg røykfri og måteholden ser det noe merkelig ut at vedkommede styrter nedpå fire halvlitere og må utenfor fire ganger for å røyke i løpet av første timen. Kanskje det har noe med nerver å gjøre, men hjelper det egentlig? Når typen på toppen av alt viser seg å være nyseparert singel på andre uka, men likevel så ferdig med siste forhold er det grunn til en viss skepsis. Det er ikke det at hun er så vanvittig kresen alltid, men det var det der med å leve utenfor mangeltilstandene. For det er faktisk det hun gjør Fru Singlesen. Jeg bare minner om det. Samme dama har ellers ikke uttrykt noe ønske om å dele på, sånn av og til ei eller annen helg. Selv om den godt utstyrte kjekkasen gjerne deler villig vekk. Fru Singlesen mangler ikke integritet, og forventer å være litt spesiell. Om man enn har nådd middagshøyden er det ikke noen tatiltakkefest på agendaen. Amorøse årer bruser heller ikke av snakk om opptjente pensjonspoeng og valg av aldershjem. Hallo, hallo, hun er da ikke femti ennå.  

 - Du er så storforlangende, sier den gifte venninna.
-Hvis du  er sånn kommer du til å forbli singel til du hopper i penalet, sier hun.
- Du kan ikke forvente å få både i pose og sekk i din alder. Fru Singlesen kunne ikke vært mer uenig: Det nemlig bare å putte posen i sekken, og vips...

Synnøve Sætrum

...'bare' er det slett ikke....

Det er deilig å våkne til solskinn over verden, lette høstfarger og vite at man bare kan gå ut og nyte det hele. Akkurat denne morgenen er alt på plass. Skavankene plager meg ikke nevneverdig. Undertegnede er helt utsovet, og alle hun kjenner er i water. Bare å ta i mot og takke, og holde seg i det gode her og nå. Selv om man ikke har funnet ut hvordan man merker tekst uten mus føles livet levelig. Bare å koste på, og ta i mot med takk hva enn dagen bringer. Filosofihjørnet i hjernen er inntakt, batteriene til fotoapparatet ladet og en tur i Latinerkvarteret kan gi nye perspektiver og gode motiver for den som ser.

Nyhetssidene er gjenkjennelige.

Startsiden.no slår opp hvor rike 'vi' er om et år også Bryste-seg-artiklene er på plass igjen.

Hovmod står for fall...

Munnhellet er ikke avgått ved døden så vidt meg bekjent.

 Det er bare drøye måneder siden terroren, og når jeg tenker på det synes det uendelig lenge siden.

 Noe er skjedd med tankegangen min, og det har tatt tid å la det synke inn. Også for den som ikke er ,'dirkekte rammet'. Jeg vet at mange mennesker lider og har opplevd store tap. Hvordan det er å være dem når oppmerksomheten stilner av kan jeg ikke forestille meg. Det blir for stort. Jeg har opplevd tap av et nært menneske på sjokkartet vis, men likevel er terror noe annet.

Rystelsene noe annet. 

Jeg ser fortsatt for meg både det ene og andre skrekkscenariet,

 og tenker på alle dem som opplevde det hele tett på kroppen.

Nrk's nyhetsside er litt mer på bane enda.

Historien til Viljar Hansen er sterk.

 Den gir tanker om ikke å gi seg uansett hvor håpløst det er.

Fokus på de forutsetningene man faktisk har, i stedet for dem man ikke har ser ut til å virke.  

Mens Startsiden. no ikke nevner Asia i ei bisetning gjør NRK det.

Man er ikke av de minst 100 000 som ble rammet av tyfon på Philipinene for noen timer siden.

Ikke er man av det flere hundre som har druknet i Thailand heller. Noe skjer med klimaet er det vel ikke tvil om, og igjen sitter vi her oppe i nordområdene har det ganske så bra alt tatt i betraktning. Selv om mange av oss takler kulde og snø dårligere med alderen. Zen-tid er flotte saker, men alt har sin begrensning. Selv om man presser og øver seg kontinuerlig til å se positivt på det skiftes perspektivet.

Det er for eksempel bedre å være bestevenn, og å ha en. Sitte ved peisen eller vinduet og kose seg. Dele en god samtale eller et måltid. Reflektere over verdens tildragelser i stort og smått. Bare være i slaraffenmodus sammen. Kunne velge dagen når den renner. Det er store gaver. 

Ingen tyfoner i sikte som sagt. Bare vandring i tidlige høstfarger med fotoapparatet i hånda, og sola over hodet. Skjønt 'bare' det er det slett ikke....

Ha en vidunderlig dag.

Synnøve Sætrum

Ordet takk dekker bare en brøkdel...

Når noen en er glad i går ned for telling opptar det tanken ganske mye.

Jeg forsøker sende så mange gode tanker, styrkende tanker, oppløftende tanker deres veg som mulig. Om telepati egentlig finnes har jeg ikke kunnskaper til å godta helt, eller benekte.

Men, jeg har kjent gode vibber på kroppen mer enn en gang, og jeg har vært med på det der med at et menneske som står meg nær tar kontakt akkurat i det øyeblikket jeg tenker på det.

 Så hvem kan egentlig si om det bare er tilfeldigheter?

Det er jo så mye vi ikke vet om menneskehjernen og om energier. 

Jo lenger man lever, jo tydeligere blir det at man ikke vet så mye, eller har nevneverdig kontroll over noe som helst. Øyeblikket i dag er det som er. Alt annet er bare abstraksjoner i fortid eller framtid.
Jeg får øve meg i å oftere gi uttrykk for at jeg er glad i medmenneskene omkring meg.

 Noen betyr riktig riktig mye, og jeg uttrykker det alt for sjeldent.

Det er jo litt dumt, siden jeg midt oppi det hele vet det har betydd enormt mye at mine medmennesker uttrykker omtanke for meg når jeg sliter, og også sånn til hverdags når alt er i water. Hvis jeg ikke hadde vært noe for noen ville det hele kanskje kommet til å synes ganske så meningsløst.

Her reflekteres det en del over at man er kommet i skavank- og sykdomsalderen.
 Det store daglige øvelsesprosjektet er å være takknemlig for det faktum at man er alle dager.
Enda mer takknemlig for de nære menneskene som finnes. Jeg tenker jeg alltid vil ha dem i min nærhet, at de aldri må bli syke eller borte. At det hele ikke skal være forgjengelig, for når jeg stikker fingeren dypt i jorda, evner å skrelle vekk bagateller og distraksjoner så er det de nære medmenneskene som er greia. En enkel sannhet som noen ganger forsvinner bak fjell av materielle ubetydeligheter, og bekymringer over ukontrollerbare sider ved tilværelsen.
Medmenneskene er alt, alt det andre nada.

Uten dem er man lite eller ingenting.

Så: 

'Jeg finner ikke ordene for det din tilstedeværelse betyr for tilværelsen min. 

Ordet takk dekker bare en brøkdel av det du er for meg, så du skal ha så uendelig mange slags takk for at du er du, og at du går veien sammen med meg'.

Synnøve Sætrum


...og så et kjempestort god bedring til deg som ligger nede for telling akkurat nå...

  

DØDSSTRAFF

Forfatteren av følgende snutt er fortsatt 100% prinsipiell motstander av dødsstraff.

Uavhengig av situasjon og sak.

Slik lyder standpunktet når man prøver straffemetoden for min indre domstol.

Man leser nettnytt, ergo tenker man på det og ergo er man.

Sånn er det ikke for Troy Davis som ble henrettet med giftsprøyte i USA denne natta.

Tvilen rundt hans skyld er gedigen.

Mektige støttespillere fra en rekke land har vært på banen og bedt om at man sparte Troy's liv.

Men, nei og atter nei.

Langt fra alt er i forandring om enn Obama sitter i presidentstolen.

Han ville ikke gripe inn.

Injeksjonen av gift i Troy's arm er utført.

Resultatet er definitivt. Kan ikke gjøres om, om enn Troy's uskyld skulle bli bevist.

Jo, verden fortsetter så avgjort sin skeive gang.

Synnøve Sætrum

 

Reiserefleksjoner helt uten spunk...

Ytterst nord på Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Deilig å være kald i Norge får man vel si,
etter tre uker overoppheting i det greske spetakkelparadiset Rhodos by.
Reiste ned litt tidligere enn vanlig med tilsvarende høyere luftfuktighet pluss pluss pluss.

Etter sigende skal der ikke har regnet siden april.

En helt annen verden enn her, hvor himmelen mer eller mindre konstant har grått siden den tid.
Mer enn aldri så lite har det vært å gråte over i Norge denne sommeren, det er ikke det.

Misforstå meg likevel rett.
Det har vært utrolig deilig med tre uker sammenhengende varme og sommer.
Jeg blir et annet menneske.
Sommermenneske.
Er av de priviligerte som kan sette seg på et fly og dra sin kos fra øsregnet.
Snaue fire timers sveving over Europa, og vips befinner man seg i Helios' rike.
Slett ikke alle mennesker forunt, og akkurat det er jeg veldig klar over.
Synes det er på plass med litt takknemlighet for solens øy og grekernes land.
Hvor skulle jeg ha reist om ikke nettopp dit man er helt sikker på at den glødende ildkula alltid viser seg på hvelvingen? Hvilket alternativ bør man velge i stedet til neste år?
Hellas har jo så mange utrolig spennende, vakre og flotte øyer.
Selv om man blir svett og varm av gåingen, og blir bitt sønder og sammen på leggene om man glemmer greskproduserte myggmidler. (De finnes på apotekene der nede og fungerer.)
Nei, jeg klager egentlig ikke.
Jeg elsker livet når jeg kan oppholde meg i den varme skyggen.
Sitte stille med ei bok, drikke mine pressede appelsiner i selskap med en liten lekker fetapai.
Jeg har ikke brukt jakke en eneste kveld hele ferien.
Ingen raggsokker å spore noe sted.
Eia var jeg der...
Men nå er jeg her.
Lester på føttene, og varmen slått på.
Men, i dag har sola vist seg mellom skybruddene.
Jeg har kost meg i den kjørlige høstlufta, mens vaskemaskinen går og går og går.
Før eller siden kommer også den til døra...
Snart skal jeg ha ekte norsk torsk til middag.
Kanskje den er tatt på et av fiskefeltene på kysten i Troms i løpet av vinteren.
For det er mye godt fra havet som kommer derfra.

Jammen har jeg fått med meg førpremiæren av 'Jobben er livet' på NRK.
Flotte bilder og tanker fra livet på Husøy i Senja.

Ikke så værst å ha hatt drøye fem år av mitt unge voksenliv der ute i havgapet.
Det finnes værre steder på kloden å kalle hjemme.

Til og med var arvingens nære familie i fokus.

Datteren min er største 'fangsten' livet har gitt.

 Hav og fjell kjennes heimlig ut og det uavhengig av hvor kombinasjonen finnes på kloden.

På solens øy er det de tyrkiske fjellene man skuer, men fjell er fjell.
Synet av fjell inngir følelse av rammer.
Trygghet.
I alle fall for ei dame fra nord.
Muligheten for at følelsen er annerledes på Rhodos  finnes vel.
Jeg vet egentlig ikke noe som helst om akkurat det, annet enn at Tyrkia historisk sett er erkefienden.
Når jeg har snakket med greske venner om kulde og snø i Norge har jeg mer enn en gang blitt møtt med oppgitt trekk på skuldrene og replikken:
'Men dere har nå likevel ikke Tyrkia'.

Man merker det er endel å gråte over i Hellas om dagen.

Det fantes en del 'tomme hull' rundtomkring.
Typiske turist- saker og ting var endel dyrere enn i fjoråret(forståelig egentlig...selv en uførepensjonist kan virke løen sammen med det greske fattigfolk sliter med om dagen..).
Kollektivtransporten gikk tregere og var fullere enn før.

Undertegnede er vel bortskjemt og etter tre turer tidsmessig ala Rhodos-Gardermoen bare for å komme til ei strand ble det nok.
La dem busse rundt til all verdens sandhelveter den som lyster.
Mennesket er suverent og født fritt, ikke sant?

Ytterst på spissen av Rhodos by er det velsignet solsengfritt og man får vind i håret  mens man ligger slengt på stråmatta mellom innfødte, og andre litt gærne turister.
Følelsen av å faktisk befinne seg i Hellas kommer til den som er villig til å prøve det ut.
Ikke er det 'raveparty' som klippestranden Kalithea..
Stillheten og bølgeskvulpet var blitt til skrekk- og gruplassen...
Perlen var rett ut sagt ødelagt for den som ikke er naturist og soler lendene rett på fjellet litt lenger vekk fra musikkanleggene... Trenger skygge over hodet jeg, så da var det alternativet vekk.

Det er bare å si det som det er.

Jeg ble ikke så sint, bare veldig veldig veldig skuffet.

Rhodos by idyll... Foto: Synnøve Sætrum

Blue Lagoon var derimot akkurat som før.
Assosiasjonene til sjørøverskutene og tropariet i Kristiansand Dyrepark trenger seg på.
'Kaptein Sabeltann' er henger fortsatt under taket,
og en viss sanger (jeg trenger neppe nevne navn...rhodistene vet hvem jeg mener)
spiller Julius dette året også...
Ha ha!!!
Det er til å holde ut en veldig liten halvtime om man fokuserer på komikken.

Caramella er mer eller mindre gjort om til finsk karaoke-bar.
Jeg fatter ikke logikken. . .
Der er det for mye sang, og jeg greier ikke alltid dra fram humoren.
Siden jeg ikke drikker er det ikke mulig å bedøve hørselen i glasset heller.
Ok, jeg godtar at jeg ikke må skjønne alt, og takker for at jeg har bein til å gå vekk med.

Hmmmmm.....!
;-((

Stranden ved akvariet er og blir det eneste gangbare for den som ønsker seg litt fred i knotten og krystallklart vann på skinnet. Det er kreativiteten det kommer an på, og å lette på ræva og se seg om. Ikke vandre rundt i andres opptråkkede stier for enhver pris. Signe nysgjerrigheten og kreativiteten.
Har hørt mye om hvordan Rhodos var i 'gamle dager' (les; gamle turistdager) denne ferien.
Minnet nesten om gnål enkelte dager, men man er da høflig og later som om man hører etter.
Lyset på, men ingen hjemme. Indre blokkering er jo også en kunstart.
Det gjør meg ikke noe at folk har minner,
men for min del opplever jeg Rhodos by som den framstår akkurat nå.
Fortid er fortid, og nåtid nåtid.
I morgen er i dag i går, ikke sant?

Som før nevnt finnes også spor den autentiske greske følelsen i gamlebyens smale gater, bare man våger ta seg vekk fra turiststripene.
Det hender til og med en går seg litt vill og finner nye steder der en kan hilse et høflig 'yassas' til eldre grekere på krakkene sine.

Uten blunking av noe slag anbefaler jeg opplevelsen.
Jeg kan sitte timevis i havna og fantasere om hvordan Kolossen må ha sett ut den gangen den stod der. Om infernoet den må ha forårsaket da den styrtet i havet.
Fantasiene har gode vilkår der Helios råder.

Vemodig å se at en del av de små koselige tavernaene, som aldri har vært innbringende turistfeller var borte. Jeg savnet mine frappe, og fruktfat og gebrokkne samtaler i hagen for eksempel. Det flotte utsiktstaket var også borte. Bare sitrontrærne stod igjen. Skjønt bare. Middelalderbyen har jo stått gjennom mange ulike tider, og blir nok stående i mange til.
Gamlebyen er verdt å utforske mer enn en gang.

Ferieøya mi opplevdes litt annerledes enn de andre gangene.

Hvorvidt den i realiteten var det, eller det bare handler om mitt indre, eller en kobinasjon vil jeg nødig være for bombastisk om, men det var noe mer pes og kjøpepress enn det jeg liker.
Flere intense forsøk på å bli påprakket skit og rask man slett ikke har lyst på eller behov for.
Har man sett en turistskrotbutikk så har man sett dem alle.
Gull- og skinn og diamanter har jeg ikke lommebok for.
Tror forresten ikke jeg hadde hatt interessen om jeg var løen heller.
Er ikke typen.
Har ikke genet. Heller mer til den der greia om at man har så det klarer seg.
Det er ikke det ytre overfladiske livet handler om slik jeg ser det.
Ting er jo bare ting.
Fasade kun fasade.
Det er ikke bare gull alt som glimrer og glitrer
De 'kondisjonerte' raper og fiser som andre folk, jammen blir vi jamsides og like der alt ender.
Enkelte harde realiteter kommer ingen forbi.
Ønsk i den ene og drit i den andre...men dog...
Skjønner?

Så trøtt man blir, så uendelig trøtt.

Det blir noe vulgært over denne grafsingen i gull og annet som krever 'stål'.
Befinner man seg i tillegg på et sted hvor vanlige mennesker etter hvert får 'kjørt seg' ganske så bra(...jeg tror dessuten det kommer til å bli mye mye værre...), og er de som skal betale regningen fra de rikes spekulasjoner og fest får jeg mange tanker om arroganse.

Smaken i munnen blir noe besk, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på hvordan det norske framstår. Jeg er fortsatt veldig veldig takknemlig for de velferdsordningne arbeiderbevegelsen har kjempet fram gjennom årtier knallhard kamp. Ingenting har kommet rekende til noe av oss nålevende på ei fjøl. Det er blod svette og tårer bak det gode Norge.
Det later det til at endel har glemt. Bare hoppet elegant over.
Når ferierende FRP-velgere bryster seg med at alle andre må se 'på oss'
(Les: den nordiske sosialdemokratiske økonomiske modellen... samtidig som de vil styrte den i grus og la ultra-liberalismen råde...)smaker det enda beskere på tunga.

Hovmod står for fall er det fortsatt noe som heter ...

Ytringer av det slaget får meg til å vemmes.

Trasig å høre uttalt at 'alle i Norge var så glade for at terroristen ikke var muslim' fra samme kanten.
En stakkar kan jo få spunk av mindre, ikke sant?
Spunk er en medisinsk vanskelig tilstand. Det har jo salige fru Lindgren ettertrykkelig fastslått. Pippilotta fikk litt av hvert å bryne seg på i jakten på medisinen...
:-)

En vennlig gammel greker snakket om tragedien på Utøya med sørgmodige øyne. 'Elendige sjekketriks det der', klarte sågar et riktig 'lyst' hode å uttale om medfølelsen mannen viste oss.
Hjææææælp!
Hjæææælp!
Hjææælp!
Jeg ville stappe fingrene i ørene og vræææææle.
Uttallelsene blir bare mer og mer søkte jo mer jeg hører den.

Skal man være glad for at en forkvakla høyre-kristen-terrorist plasserer bomber og massakrerer mennesker? Og, når ble medmenneskelighet sjekketriks?
Hvor i all verden er det vettuge i den tankegangen?

Terror er nå like jævlig enten det er den ene eller den andre fanatikeren som utfører den, ikke sant?

Heldigvis har alt sin innebygde balanse, for den som ser og hører etter.

Vennligheten er ikke død.

Smilene er ikke døde.

Litteraturen er ikke død.

Filosofien er ikke død.

Musikken er ikke død.

Solidariteten er ikke død.

Det finnes ennå refleksjon og komplekse resonnementer,
dype samtaler og mennesker som fokuserer på å være menneske.
De fleste grekerne jeg har møtt er vennlige og varme mennesker.
Jeg har truffet mange norske mennesker av samme typen.
Heldig som jeg er.

Ikke alle er opptatt av shopping, aksjer og hvordan det skal gå med kapitalen samlet i pose og sekk.

 Ingen tvil om at vi befinner oss på ulike planeter menneskene.

Takk for mangfoldet, alle fargerike fellesskap,
 og de uendelige rekkene av åndelige perspektiver i menneskeheten.
Måtte menneskene fortsette å være øyer som det må bygges broer mellom.
Ellers hadde kunne det for blitt det det ikke må bli.

Synnøve Sætrum

Heldig er jeg...

Ankom Kjevik lufthavn for en par timer siden i øs pøs og bare åtte grader.

Heldig er jeg som ble hentet og slapp styre med busser som går, og de som ikke gjør det.

Nei, tenkt for de gjør ikke det til Høietun sånn på søndagen.

Et eller flere "genier" har stukket hodene samme og kokt i hop at vi ikke trenger denslag her halvannen mil i fra byen på hviledagen. Er vi spesielt hellige og bare sitter inne her likevel? Er det det som er grunnen? Eller har det kanskje noe med kronasjer å gjøre? Skulle ikke forundre meg det spøtt...I Hellas går flyvelderne sakte, så jeg har vært på reise siden klokka ti, gresk tid.

Som vi ventet og ventet og venten på Diagoras, og som vi svettet...

Vi ventet på Gardermoen også, men der var det er å se.

Folk hadde så mye klær på seg, rene vinteraktige stilen.

Der satt jeg med legionærsandalene mine, og frøs ikke. Så har jeg tatt meg et lite glass saft, og sjekker datamaskinen. Den er oppe og går fortsatt...

Ydmykt registrerer jeg 1357 oppslag på Ytringsstedet mitt den siste måneden, og det til på tross av at ordene har vært meget få. Undertegnede har vært på ferie må vite. Solens øy nok en gang.

Akkurat hjemme, har satt på vifta og gjør meg klar til natt under egen dyne på kjørlig soverom.

Borte bra, men hjemme best.

Reisebetraktninger følger snart.

Natta til alle hjemvendte.

Synnøve Sætrum