Noen ganger

Blomstene blomstrer i flokk, når de er mange nok.

Noen ganger.

Akkurat det gjør mine Morning Glory nå.  

Det varer i sånn seks timer før de har skiftet farge til rosa og folder seg sammen for godt.

Spesiell skapning.

Våt sommer dette.

Når en tenker at nå får det jammen bli den der sommeren som varer øser det ned igjen.

Søkke peise vått alt sammen.

Stolputer og tepper og hele sulamitten.

Ble liggende fordi madammen plutselig dro til Strømstad.

Så ikke 'Harry' noen steder jeg, men det er kanskje annerledes i slutten av fellesferien?

Båtfolket er kanskje ikke sånn?

Men, mye norskt var det.

Vi har jaggu tatt igjen det søta bror tok fra oss en gang...

Som om ikke det var nok bega man seg ut i skjærene på teater også.

Alt sammen med venner. Koselige mennesker som får tiden til å leve.

Den er heldig som slike har. Ensomheten holdes fra dørene på den måten.

Vært ute en snartur med den firbeinte gjesten.

Han syntes det var vått og litt umake toalettfart i gresset.  

Så nå ligger han i buret og sover etter tørrfor med majones.

Det er hyggelig med hund.

Selskap i singeltilværelsen.

For det er noe med helga av og til.

Det er liksom da man er singlest.

Noen ganger.

Andre ganger er det som det skal.

Vi snakket om det her for leden 'singelforeningen', om nederlagsfølelsen man noen ganger har. Ensomhetsfølelsen.

Den som viser seg i litt halvseine timer, nå man kun har seg selv å dele dagens laden og gjøren med. Da hender det man lengter etter et annet menneske.

Om skammen ved den, om å skamme seg over skammen til og med.

Sånn er det heldigvis ikke noe særlig, men vi visste alle hva vi snakket om.

Det er trasig med skam og nederlag enten det er på det ene eller andre viset man kjenner på det.

Alt er jo så lagt opp til ytre vellykkethet her på berget.

Selv om en tilhører den delen av befolkningen som synes det man er,

ikke hva man har som teller merker en det likevel.

Noen ganger.

Synnøve Sætrum

Det er ikke å'reit

Noen ganger er det ålreit å bare stå opp.

Man blir likevel revet ut av heller elendig søvn.

Være overtrøtt het det i gamle dager.

Kanskje det heter det ennå.

Det er i alle fall for mye noen ganger, alt for mye.

Tanketumlerier over en lav sko.

Den som tenker mye sover ikke.

Ikke helt å'reit... in the morning.

Selvsat bagateller egentlig for den som kan stå opp, sette på kaffen, slå på pc-en og ellers høre at resten av huset har natt. Ingen bomber, ingen smell, bare sommerstillhet.

Det har til og med sluttet å regne. For det gjør det her, i motsetning til i Afrika.

To millioner har allerede lidd sultedøden på Afrikas Horn melder VG.

Et tall som er helt ufattelig. Men, det er fattbart at mennesker dør. Mister livet. Sult dreper.

 Det er ikke å'reit. Aldri noen ganger. Heller ikke om morgenen.

Nok en båt med hundre døde flyktninger fra Libya ankom Lampedusa. Forferdelig det også.

Det er den militære aksjonen der som forårsaker det, og Norge er med.

Forespørselen om bistand kom innenfra, ja jeg vet det.

Like forbanna urettferdig:

Menneskene dør i hopetall.

I dag er det bare 2 små uker siden terroren.

Vi har snakket om det mange, at det føles som en evighet.

Lik den evigheten, like lang som sjokket og sorgen ved den såkalte 'dirkekte berørtheten' tar.

Ikke at man har det like ille som de som er det.

Nei, men det er likevel som om tiden har stoppet opp litt.

Som om den ennå er i vakum. 

Det er, men det er ikke å'reit.

Synes heller ikke det er noe særlig å lese Dagbladet's nettavis om hvor trasig terroristen synes det er på cella. Jeg greier ikke oppdrive fnugg av sympati, og det er det heller ikke meningen jeg skal.

Ærlig talt:

Han får ha det så trasig han vil.

Synes ikke han fortjener spalteplassen, som før sagt.

Det er andre saker her i verden som er viktigere enn ham.

For eksempel hva slags samfunn vi skal ha etter dette.

Hvilke verdier vi skal forfekte.

Hva det vil si at vi som mennesker og nasjon bedre enn før det rammet oss.

Selv er jeg bare et vanlig menneske, men grubler likevel en del over det som skjer nå.

Er litt engstelig for at alt det flotte som ble sagt og vist i de første dagene skal smuldre bort og det hele fortsette som før. Beklager bekymringen, men man er bekymret for ordskiftet framover.

Vil det ta oss tilbake til agurktidene, fremmedhets i fri dressur,

og det evinnelige fokus på penger og eiendeler som det eneste saliggjørende i de norske medmenneskenes liv? Børsen stuper sa man i går. Hvor mange mennesker i Norge er egentlig der? Ikke så mange, det er nå en ting. Hvor mange det berører indirekte er en annen ting?

Nei, tilbake til sporet...

Det er noe med at før dette skjedde så herjet en heller trasig offentlig politisk debatt.

FRP og Siv Jensen i den absolutte ledelsen som slo rundt seg med billige argumenter om hva det måtte være.Og, alltid er 'alt værst for henne'. 

Oportunismen i fri dressur, uten en eneste tanke på hva slags klima det skaper for medmennesker. Noen av oss, har forsøkt å komme til orde.

Snakke dem i mot.

Vise hvordan de tar feil på utallige punkter.

At mye av det som forfektes bare er spill, og røring i heller brungrumsete vann. 

Verbal skyte fra hofta-debatt.

Bombardere med argumenter om 'snikislamisering' og lignende.

Det har ikke vært klima for komplisert argumentasjon og kunnskapsbasert debatt.

Det har ikke vært å'reit.

Demokratene tar vel kaka om dagen.

Av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket.

Navnet passer ikke partiet.

Også de roter rundt i den brune gjørma.

Det er ikke å'reit.

Synnøve Sætrum



Kan det være nødvendig?

ABC-nyhetene legger ut bildet av terroristen i politibilen om og om og om igjen.

Kan det være nødvendig?

Han fortjener jo ikke oppmerksomheten. Ikke i det hele tatt.

Det er jo akkurat det der han ønsker.

Fokus på sin person.

Er det ikke nok avbilding av ham nå?

Vi kommer jo alle til å huske ansiktet så lenge vi lever.

Det kan jo tenkes fjeset virker som positiv propaganda for de mørkebrune kreftene han representerer.

Det finnes faktisk folk der ute som er så menneske- og demokratifiendlige at de ser på ham som helt.For meg virker det helt meningsløst å fyre opp under slike krefter.

Jeg tenker det er nok nå. Mer enn nok.

Løssalgspressen hadde i går klint opp ansiktet på forsida.

Da tenkte jeg: Ikke under noen omstendighet kjøper jeg den avisa. 

Uskyldige mennesker er døde, og mange ligger ennå hardt skadet på sykehusene rundt omkring.

Mange medmennesker begraver sine barn og sine kjære denne uka.

Vis litt omsorg i stedet for monsteret.

Det er helt andre som fortjener alles oppmerksomhet.

Alle medmenneskene som fortsatt sliter og lider.

Det er ikke gått to uker ennå. Ingen tviler vel på hvor forkus bør være. Ikke på morderen.

Jeg spør igjen:

Kan det være nødvendig å avbilde ham hele tiden?

Synnøve Sætrum

KLOKE ORD:

Nothing Else Matters...

Takk for hilsenen  jeg fant i e-postkassa i dag HBR.

Nå får du en her, akkurat som jeg fikk en gang for lenge siden..
I  den grønne postkassa :-) 

1.august 2011

God ettermiddag 1. august 2011.
Sommerettermiddag.
Våknet relativt tidlig og kjente søvnen slippe taket.
Natt til i dag var sydenvarm. Ligge oppå dyna, og få myggestikk. Det er ikke hver natt, så det er ingen grunn til å klage. Kan bare øve meg litt til jeg skal avgårde til Rhodos om ikke så veldig veldig lenge.

 Det er ikke varmen som gjør nattesøvnen litt varierende i disse tider.
Etter å ha vridd meg og tenkt og tenkt og tenkt på bildene av ungdommen svømmende i vannet vekk fra terroristen på Utøya sovnet jeg omsider.

Bildene av det som er hendt kommer alltid til meg når jeg holder på å sovne.

Ikke at jeg på noe vis innbiller meg at jeg er unik i så måte.

Menneskene jeg snakker med i livet sier de har det på samme måten.

Vi får godta at det vil ta den tida det tar.

Når man tenker de mørkeste tankene om null håp for framtida gjelder det å vikle seg ut av dem igjen.

For det er håp likevel.

Det har skjedd store ting i Norge etterpå som bare bekrefter det.
Gate- og blomsterbildene fra Oslo og hele landet sier sitt.
Ikke-debatterbart sterkt samhold mot vold.

Det er så stort at verden legger merke til det.
Jo, det tenker jeg på her jeg sitter og skriver min 'message in a bottle'...

Har fått et par kommentarer om at jeg er heldig som kan skrive og uttrykke mye av det jeg tenker.
 Det er ikke noen selvfølge har det slått meg. Analfabetisme er fortsatt utbredt.
Ytringsfriheten er for mange kun en utopi. Utallige medmennesker sitter fanget, eller blir drept rundtomkring på grunnlag av sien overbevisninger. Det er ikke noe nytt at jeg gnager om akkurat det, men kanskje noen flere er lydhøre nå etter at det samme har rammet Norge.
Selv kan jeg ikke forestille meg tilværelsen uten ytringer og de frie ordene. 
Ord kan være magiske, åpne, gi frihet og glede. Eller de kan bryte ned, legge i lengker og såre. I noen sammenhenger skal man som medmenneske veie sine ord.
Huske litt på tyngden av dem, men likevel ikke la seg kneble.
Har holdt på siden jeg lærte kunsten som syv-åring.
Jeg kan faktisk huske at jeg lengtet etter å begynne på skolen fra i femårsalderen.
For å lære lese og skrive.
Var kjempemotivert.
Hadde lyst til å være en av dem som kunne når de litt større barna snakket om hva de hadde lært.
Fant akkurat ei gammel dagbok av Synnøve 11 år.
Det er en annen verden, et barn, men meg.
Jeg husker ikke følelsene jeg hadde, men ser jeg har skrevet og skrevet.
Om de nære ting.
Som min bestefars gebiss ganske så fritt-talende.
Det er akkurat det ja.
Mange ganger har jeg nok tenkt jeg ville blitt brent på bålet eller annet om jeg hadde vært et menneske som levde under andre forhold, i andre tider, eller i andre land.
Mennesker generelt verden over lider, kvinner i særdeleshet.  
Noen er faktisk så anti-demokratiske at de tyr til terrorisme for å  hindre medmennsker i å fremme meningene sine på fredelig vis. Skremme demokratiet til taushet.

Jo, det tenker jeg fortsatt på denne sommerettermiddagen, som er en fin dag. En sånn til å bli varm og snill av. I dag har jeg vaksinert meg mot ditt og datt. Jeg skal tilbringe en del av vinteren i 'smilets land'. Det blir et eventyr, og jeg øver meg på å smile. Mer enn før, og mer enn før til alle.
Et smil eller femten for mye kan neppe skade noen.
Smilterrorisme er umulig ...

Synnøve Sætrum

Å være på medmenneskesiden...

Endene svømmer i flokk, når de er mange nok... Foto: Synnøve Sætrum

Smeigesørlandssøndags kveld med åpne vinduer og dører.

Sola er akkurat gått. Fred og stillhet her jeg bor.

Det var det også i havgapet hvor jeg har vært det meste av dagen. 

Godt smurt med faktor 50, men likevel synes merkene etter sola.

Den er nå blitt sterkere med årene.

Jeg gidder faktisk ikke debattere det mer.

Solstrålenes kraft er bevis nok...
Et eller annet har skjedd med det laget som begynner på o og slutter på n...
Så det så!

Juli 2011 er snart historie, men ikke den måneden som går i 'agurkglemmeboka'.

Tragisk og uutsigelig trist ble det alt annet å skrive om for samlet norsk presse + + +.

Skulle ønske det hadde vært annerledes, men det nytter ikke.

Ønsk i den ene og se bakover, og drøm i den andre mot framtida... og se...

Dagen i dag:
Sommerfredelige Norge i skjærgården.
Jeg har verken hytte eller båt, men kan likevel komme meg raskt ut i havgapet.
Sørlandet har noen sånne steder heldigvis.
Fjellene som omkranser berg og knatter, som i nord mangler, men det er vakkert likevel.
Det er ingenting som minner om brutalitet av verste skuffe,
alt bare lå der som om ingenting har skjedd.
Men, noe er skjedd.
Undertegnede leste aviser i sommervarmen, og innimellom snakket vi litt om terroren enda en gang.
I dag kjente jeg på hvor inderlig tungt trist jeg blir av det.
Så oppriktig man ønsker det ikke hadde hendt.
Jo,jeg tror ikke noen av oss kommer til å glemme disse hendelsene.
Men, jeg håper på det som kommer ut av det blir et bedre Norge.
Et land som fortsetter å ta avstand fra kreftene som gjør slikt mulig.
For jeg mener faktisk at noe ligger bak.
Nazismen og facismen har vi sett før.
Krevd millioner på millioner av uskyldige menneskeliv.
Å la være å tenke på det ekstreme høyre er for meg komplett umulig.
Paralellene skinner i alle fall meg rett i øynene.
Nazistene ville ta jødebolsjevikene.
Terroristen fra 22.juli muslimene og det han kaller kulturmarxismen.
Jeg har lest litt om hvordan andre ser Norge i disse dagene.
I den franske avisa Liberation blir vi omtalt som et fredelig, velstående land der den ekstreme høyresida har stor makt.
Definisjonsmakt i ungdomsmiljøene, florerende ukultur på internett, og Europas største høyrepopulistiske parti.
Jeg tenker at det der en del i det .
Har tenkt det i et tiår minst, kanskje lenger.
Så nå tenker jeg vi har fått demonstrert på groteskt vis at denslags ikke bare finnes i utlandet.
Derom kan det ikke være noen diskusjon.
I årtier har de vært her fremmedfrykten, ytringene og slagordene som holder den brune gjørma fuktig og farlig. Det har vært nok av billige poenger på andres bekostning i utallige valgkamper. Menneskefientlig argumentasjon.
Tar opp et poeng fra en annen blogger, og sier jeg er på menneskesiden.
Har sagt det før, og sier det igjen:
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske...
Jeg mener faktisk at populistene på høyre fløy bør ta en kraftig selvransakelse med tanke på hvordan de uttrykker seg om det flerkulturelle samfunn.
Så får venstresida begynne ta denslags på alvor og møte dem med motargumenter på ordentlig vis.
68-opprøret er 'long gone'.
Ekstremisme og terrorisme er det samme om det kommer fra høyre eller venstre eller religiøse fundamentalister av ulike slag.
Nytter ikke hvile på laubærene fra fordums tider.
Vi smertelig kommet inn i en annen tidsalder,
men så lenge det gode i menneskene lever videre er det håp.



Synnøve Sætrum

Viktig å være kamerat alle dager!

(Morgenstemning 31. juli 11  Foto: Synnøve Sætrum)

Søndagsmorgen badet i sol.
Jeg skal somle litt før jeg pakker sammen og drar ut og nyter denne deilige sommerdagen.
Det er en av de tingene som er så fint med å være menneske i Norge.
Selv om jeg bor langt inni innlandet, i 'dumpa' her så er det aldri langt til havet.
Slik livet mitt er, er det heller aldri langt til venner.
Havet er jeg oppvokst ved og elsker det.
Egentlig er det naturstridig at jeg bor her jeg bor nå,
men akkurat det har jeg ikke har lyst til å skrive om.
Andre ting ligger nærmere hjertet her jeg sitter med den første kaffekoppen.

Først har jeg lyst til å si:
Millionene sulter og vandrer fortsatt på Afrikas horn.
Hver og en av dem trenger hjelp.
Ikke glem dem midt oppi alt, gi en skjerv. De sulter, og vi har mer enn vi kan klare spise opp...
Det er også 'å være gode mot menneskenes jord', ikke sant?

 For det andre:
Selvsagt er det hjemme man er i tankene det meste av tiden disse dagene, i mitt lille land. Jeg hører Ole Paus tekst sunget igjen, fra konsert i Oslo Domkirke. Mens konserten gikk var jeg på Posebymarkedet og Fiskebrygga. Spiste blåskjell på Pier Ro, og var turist i egen by i sommervarmen. Da vi rusla hjemover sånn rundt halv seks i går ettermiddag viste gradestokken + 36.
Det er som å være på ei gresk øy på sitt beste.
Denne dagen ligger i skrivende øyablikk an til å bli det samme.
Bare at akkurat nå er jeg hjemme, og det er godt.
Borte bra, men hjemme best.
Sånn er og blir det.
Det som er hjemme som er nærmest.
Hjertet nærmest.

For det tredje:

Ei lita uke er gått siden det smalt.

Den har vært lenger enn lang.

Alle de fæle inntrykkene er ikke fordøyd.

Kanskje de aldri blir det helt.

Tankene har mye kretset rundt livet som er det eneste man har,
som de som var ofre for bomber og skudd ugjenkallelig mistet.
Det har ikke vært noe problem å skille det ene fra det andre.
Selv om man blogger og er på fjesboka lever man ikke sitt liv i cyberspace.
Blomstene mine har jeg vært utenfor og vannet.
De er mange nå, om enn ikke som blomsterhavene rundtomkring i Norge.
Seksten himmelske blå lyser mot meg. Pluss alle de andre blomstene.
Sommer og blomster og håp er deilig.

Til slutt:
Nå er de navngitte.
Alle som ble drept i terroren for ei uke siden.

Med ansikter og alder.

De blir virkeligere,

terroren blir enda mer brutal.

 Forleden satt jeg klistret til skjermen,
 og så minnemarkeringen til AUF og Arbeiderpartiet.
Sang sangene sammen med dem som var der.
Da var vi også på sommerleir på Utøya.

Midt i sorgen var det godt å høre AUF-lederen bruke 'Kamerater' når han addresserte tilhørerne til ten av alle talene han har holdt siden 22. juli...
Akkurat da var jeg, og sikkert hundretusener med meg kamerat.
Jeg tenker det nytter ikke å skru tiden tilbake, det går ikke an å få ugjort terroren.
Sjøl har jeg tenkt mye på mekanismer og årsaker til at slikt kan skje, og jeg tror det er viktig at alle mennesker i Norge engasjerer seg i diskusjon om hva slags land vi vil ha i framtida.
For det er jo framover man må se.
Aldri glemme, men går videre.
På grundig og ordentlig vis.
Det blir viktig å være kamerat alle dager!

Synnøve Sætrum



Vincent...Starry starry night...

Vincent, Starry starry night... by Don McLean


http://www.youtube.com/watch?v=oxHnRfhDmrk


http://www.youtube.com/watch?v=4wrNFDxCRzU&feature=related

STILLHETEN ETTERPÅ

Stillheten etter bomben og skuddene har senket seg over hverdagslivet igjen.

Skjønt hverdag og hverdag.

Fotografiene av de som døde blir offentliggjort.

Ennå ligger også mange skadd på sykehus. 

Mennesker, ikke bare tall.

Det er likevel blitt underlig stille.

Når en sitter på trammen med kaffen i sommerskyggen eller sola hører en den bak fuglesangen.

Den er større enn annen stillhet denne her.

Som om den roper etter ord for alle tankene.

Mange tanker tenkes disse dagene.

De små store tankene kan de kanskje kalles.

Enkeltmennesketanker om det personlige, og om felleskap.  

Tanker om å delta.

I sorg, og i aktivitet.

Tanker om det ansvaret det er å alltid 'oppføre seg som folk' mot alle en møter på veien. 

Gjøre dette her til ei endring til det bedre...

Om åpenhet i stedet for reserverthet, innesluttethet og angst for fremmede medmennesker. 

Og om livet ikke minst, det umistelige verdifulle lille lange livet.

Som de aller aller fleste av oss setter så høyt og verner om.

Det vi ikke vil miste.

Et liv er et liv er et liv er et liv.

Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske.

Nå i stillheten etterpå er det viktig å finne håpet.

Synnøve Sætrum

STILLHETEN EFTERPÅ

Prøv å bi ferdige nu

med provokasjonene og salgstatistikkene,

søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,

militærparadene, arkitektkonkurransene

og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

Kom igjennem det og bli ferdige

med festforberedelser og markedsføringsanalyser

for det er sent,

det er alt for sent,

bli ferdige og kom hjem

til stillheten efterpå

som møter det som et varmt blodsprøyt mot pannen

og som tordenen underveis

og som slag av mektige klokker

som får trommehinnene til å dirre

for ordene er ikke mere til,

det er ikke flere ord,

fra nu av skal alt tale

med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset

på undersiden av hvert strå

og i det blå mellemrommet mellem stenene.

Stillheten

som følger efter skuddene og efter fuglesangen.

Stillheten

som legger teppet over den døde

og venter i trappene til alle er gått.

Stillheten

som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,

din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, 1965)

ALDRI ALDRI ALDRI akseptere ...

Sommer i Kristiansand... Blomster og lys etter terroren 22. juli 11

Foto: Synnøve Sætrum

Sørgelige, inn i beinmargen sørgelige dager de siste fem.

Ja for det er bare fem dager gått siden den forferdelige terroren rystet Norge.

Det føles som fem år eller mer.

Jeg vet ikke jeg.

Jeg vet jeg ikke er direkte rammet i betydningen å ha mistet noen nære.

Selv om tankene går til dem som er rammet hele tiden.

Søvnen er elendig, og har vært det disse nettene som er gått.

Og, det er for meg, som egentlig har det bare godt her uti tilværelsen.

Sove ordentlig får jeg vel igjen, så meg er det jo slett ikke synd på tenker jeg.

På den andre siden tenker jeg på dette som blir sagt om at vi som nasjon er traumatisert,

og vi er fortsatt i sjokk og sorg.

Traume kommer fra gresk, som så mye gjør ,og betyr skade eller sår.

Fysisk eller psykisk. Kanskje vil det ta månedsvis før vi er tilbake i normalt gjenge.

Vi er allerede i gang med å forsøke finne tilbake til hverdagen som før.

Gjøre det vi kjenner igjen. 

Har tenkt en del på det vår kloke statsminister har sagt i denne sammenhengen.  

Jo, jeg ser at vi er mange som vil ta Norge tilbake til det vi er glad i.

Vi var mange som var på gatene mandag.

Godt å delta i det, tross alt.

Akkurat det starter jo med en selv, det er jo der ansvaret for å få det til ligger.

Så vi er sammen, finner på noe hyggelig.

Skaper pusterom og ny hverdag så godt vi kan.

Men, så snakker vi om det igjen.

Diskuterer.

På og av, på og av.

Så priviligert jeg er, jeg som har gode venner, og god familie å snakke med.

Jeg har penn og papir jeg kan skrive på, og jeg kan lytte til andre.

Empati gir sorg. 

Samhold gir håp. 

Hodet arbeider hele tiden med å finne en slags forståelse,

eller kanskje det aldri nytter forstå slike grusomheter,

for det blir så svært med slik ondskap.

Så utenfor all fantasi.

Likevel ser jeg bilder for mitt indre.

Tenker, lever meg inn i. Særlig når jeg legger hodet på puta for natta og skal hvile.

I to dager har jeg latt være å slå på tv.

Hører bare radio, men likevel nytter det ikke å skjerme seg helt.

Jeg tror kanskje ikke det er meningen heller.

Her handler det mer om å ta inn over seg virkeligheten litt mer bitvis enn de første dagene.

Fordi den gjør vondt.

Jo, jeg har visst at ekstremister kan være troende til hva som helst,

men jeg har store problemer og vanskeligheter med å fatte slik ondskap...

Synnøve Sætrum

MITT LILLE LAND

http://www.youtube.com/watch?v=yxPJVWb8YN4

http://www.youtube.com/watch?v=0_9BTHcpssM

http://www.youtube.com/watch?v=3Lm8UC3i4MU&feature=related

Norge 25.juli 2011

Det har vært morgen siden litt over kl. 4 her hos meg.

Jeg våknet bare. At man ikke sover så godt som vanlig er ikke så underlig. 

De indre rystelsene er dype, og kommer til å fortsette å være det ei stund framover.

Vi snakket om det, igjen, i går kveld jeg og ei venninne.

Dette med at det nesten blir mye for følelsene og hodet.

Man forsøker stoppe opp og reflektere over terroren som har rammet oss som nasjon,

ta pauser fra tv, radio og internett.

Man blir helt matt overveldet.

Sorgtung og undrende.

Spørsmålene man stiller seg selv er mange.

Det er viktig å gjøre noe annet også.

Ta pauser. Skaffe seg hvile og søvn.

  Til tider for mye, også for oss som ikke er direkte rammet i betydningen at vi har mistet våre kjære.

Likevel er vi rammet rett i medmenneskeligheten.

Vi er mødre og fedre, søstre og brødre, døtre og sønner.

Mennesker. Medmennesker.

Dessuten er vi rammet mitt i verdiene våre. 

Det å være samfunnsborger i det fredelige demokratiske landet som heter Norge kommer plutselig opp i bevisstheten med full kraft.

Selv i søvne jobber man med det.

Alle de menneskelige sider ved denne hendelser, og alle de sidene som handler om verdier. 

Personlige og i større samfunnsmessige perspektiver.

Godt med litt søvn og hvile, men man våkner litt tidligere enn vanlig. 

Så da er det bare å stå opp, sette over kaffen, ta et knekkebrød og få med seg dagslysets begynnelse. Pyttsann, det spiller ingen rolle når jeg våkner.

Sove kan man når man er trøtt igjen.

Lyst eller mørkt.

Den som lever kan det. 

Jeg kan til og med velge akkurat når helt selv.

Ta hensyn til kroppens behov.

Jeg er priviligert, for sånn har vi det her i mitt lille land.

Når helsa svikter på ulike vis er det greit selv om det er ugreit.

 Det er jeg utrolig glad for at det tas høyde for i Norge.

Raushet er en av verdiene det norske samfunnet er tuftet på.

Ja, det er blitt lyst ute i Kristiansand.

Selvsagt er det ganske formørket i mitt indre.

Jeg tenker på alle som har mistet livet i tragediene på Utøya og i Oslo.

Denne morgenen har jeg sett noen bilder av unge mennesker som fortsatt er savnet etter fredages blobad. Jeg kikker på de unge ansiktene, og sakte er det i ferd med å sige inn at det handler om mange mange mange mennesker som bare er skutt og drept og borte for alltid. 

Medmennesker som ikke får leve livet sitt som planlagt.

Mennesker, mange unge mennesker, som ikke er mer.

Myrdet på bestialsk og ubegripelig vis.

Mediene legger stadig ut opplysninger om hva som har foregått,

og om tankegodset til han som står bak denne forferdelige hendelsen.

Disse grufulle hendelsene.

Det slår meg at hver og en av alle disse menneskene som har vært utsatt for denne terroisten hver og en har sin bunnløst sørgelige historie.

Sitt mareritt.

Sitt helvete.

Sin tragedie.

Klokken 12 skal det være 1 minutts kollektiv stillhet for dem alle.

I ettermiddag skal vi gå i fakkeltog.

Synnøve Sætrum

Norge natt til 24.juli 2011

Foto: Synnøve Sætrum

"Hører det skjer fæle ting i Oslo".
Sms fra venn fredag ettermiddag.

Jeg befant meg i Markens og registrerte plutselig uvanlig mange mennesker snakke i mobilen. Alvorlige ansikter.

Ei bombe i regjeringskvartalet. Enorme materielle ødeleggelser.

Dette er jo krig, tenkte jeg.

Det var bare begynnelsen...

Jeg kommer alltid til å huske hvor jeg var, og hva jeg gjorde da Norge forandret seg.

Fredag 22.juli 2011 befant jeg meg i sjokk foran tv.

Hele ettermiddagen og kvelden.

Delvis alene, og delvis sammen med familien min.

Det er godt å være sammen med dem en er nærmest når noe blir så ufattelig rystende...

Uvirkelig virkelighet hele ettermiddagen og kvelden.

Som sagt, klistret til skjermen.

Det ble mye på en gang.

For mye.

Men jeg er heldig.

Jeg kunne legge meg i egen seng og sovne,

uten tanker for at mine aller kjæreste var drept eller savnet i Tyrifjorden.

Urolig søvn, men likevel trygg...

23. juli 2011 startet med tidlige nyheter. Skrekkelige nyheter. 

Ufattelige dødstall fra Utøya.

Sjokkreaksjon.

Spontan sorgreaksjon.

Tårer.

Gråt.

Ringe moren min.

Hun gråt.

Snakke med søsteren min i telefonen.

Hun gråt.

Datteren min gråt.

Faren min gråt.

Alle jeg kjenner har grått med ofrene og deres familier.

Det er det absolutt værste vi har hørt og sett.

De som er direkte rammet har det mye mye værre enn meg som ikke er det.

Likevel føler jeg meg dypt berørt.

"I dag er vi alle AUF-ere", er det blitt sagt.

Jo, i dag har jeg vært AUF-er igjen.

Jeg har vært på Utøya på AUF's sommerleir for mange mange år siden.

Min politiske tenkning og samfunnsinteressert ungt menneske har forankringer der.

Min sterke overbevisning om demokratiets suverne stilling som politisk system har røtter der. Troen på retten til å ytre det man tenker. Diskutere både det vanskelige og det mindre vanskelige på fredelig vis handler om det arbeiderbevegelsen har stått for opp gjennom historien.

 Alle skal har rett til å uttrykke sine meninger og holdninger så lenge det foregår på ikke-voldelig vis.

Terror er noe annet. Voldshandlinger er uakseptable.

Ingen av delene kan forsvares i demokratisk tenkning. 

Det ungdommene som var der ute har opplevd er det komplett umulig for meg å forstå fullt ut.

At et menneske regelrett kan massakrere fredelige uskyldige unge medmennesker ryster på en måte som en faktisk må ta inn over seg bitvis. Det handler om helt naturlige mentale forsvarsmekanismer.  Meningsløsheten har ukjente dimensjoner.

Likevel tenker jeg det må være håp.

De menneskene som har mistet livet kan ikke ha gjort det forgjeves.

Oppi alt reflektrer jeg over hva det betyr å være norsk.

Når kongen snakker om at vi nå står opp og sammen om verdiene våre skjønner jeg faktisk hva han snakker om. Jeg er overbevist om at vi ville være enige om hva ordene rommet om jeg hadde diskutert dem med ham. Royalist eller ikke rolyalist, det spiller ingen rolle.

Når det handler om menneskelivets ukrenkelighet, om 

demokrati, ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter er vi trolig helt enige.

 Kristiansand, natt til 24. juli 2011,

Synnøve Sætrum

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå

inn i din tid!

Under en blodig storm-

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med,

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidenede bånd.

Stans deres drift mot død,

stans dem med ånd!

 Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk - og berik med drøm -

alt stort som var!

Gå mot det ukjente,

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner -

skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er menneske,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og børd og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløst ned!

Skaper vi menskeverd,

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

(Nordahl Grieg, 1936)

I dag er vi alle AUF-ere...

Jeg er egentlig uten ord. Det er for stort og ufattelig tragisk.

I dag er vi alle AUF-ere.

Stoltenberg sa at svaret til de som har gjort dette er mer åpenhet og  mer demokrati. Kloke ord!

'Tenker på Sång til Friheten' av Bjørn Afzelius jeg.

http://www.youtube.com/watch?v=9w1lCmXblKQ

Synnøve Sætrum

God morgen Norge...og USA

Foto: Synnøve Sætrum

God morgen til 38 lesere i USA og 'bare' 4 norske ,akkurat nå, sier statistikken på Ytringsstedet.

Arabisk kaffe i koppen fra Porsgrund Porselen her på skrivebordet.

Melkeskvetten i den kommer fra Bergen, og det lukter snart av franske baguetter i ovnen.

Timeren fra Indonesia påminner meg om åtte minutter. 

Da skal de spises med bringebærsyltetøy fra årets avling i kolonihagene på Lund.

Kristiansand Småhager heter det visst. 

Pc-en min er jeg ikke sikker på hvor er produsert men den heter HP, og har sett sine beste dager for lengst sier de som har greie på slikt.

Jeg om det, og de også for å si det sånn... ;-))

Jeg er glad for den funker, og har i grunnen mer enn nok så lenge det er et faktum. 

Erkenorsk er jeg, men hjemmet mitt er litt internasjonalt hva ting angår.

Spisestua mi er fra Malaysia, men sofaen er norsk.

Mikrobølgeovnen er nok fra et eller annet sted i Asia, siden den var så billig. .

Hvor alle klærne mine egentlig er produsert vet jeg ikke,

for jeg kan ikke fordra stikkende merkelapper.

Klipp klipp klipp klipp klipp klipp.

Orkideene i vinduet har opprinnelsen i Thailand.

Mine Ipomoea Tricolor jeg ser gjennom det samme ved Egeerhavet.

Hurra der fikk jeg nevnt dem igjen!

De blomstrer i regnværet også.

Det later til at flomvarslene kan slå til.Så man får være takknemlig for taket over hodet.

I dag får dagen bare komme.

Den er det viktigste.

Deilig å bare være...

Synnøve Sætrum

Sex er det eneste som selger, eller det er viktig å stokke ordene og holde tunga i rett munn...

Sex er det eneste som selger sier de som hevder å ha peiling på det.

Fru Singlesen får det mitt i fleisen.

 Avskjed på grått papir, om hun ikke nikker der ved kafebordet.

Fru Pinglesen er for en gangs skyld skråsikker i sin sak. 

Kanskje med et unntak : 

Ekte sjelelig smerte av typen som er så vond å skrive at utslettet står i de gule øynene mens kunsten skapes. Den kreative prosessen som ifølge myten bare er de store genier forunt.

Antakelig kan det noen ganger bli kronasjer av slikt. 

For da er det kunst, når det smerter.

Ikke noe feik altså. 

Kun: Udiskutable og ekte smerter...

Kanskje det var det han tok høyde for da han begynte skrivingen av kampen sin han der forfatteren som har gått i exil i Sverige? Han så noe der og bare gjorde det.

Smertefulle oppgjør med sin far godt ispedd sex han hevder å ha hatt med den uheldige eller heldige som måtte ha møtt ham på sin veg før han satte seg ned ved tastaturet. Nei, hun vet egentlig ikke hun. 

Dyneløfting kan i høyden være pirrende, men antakelig er Fru Singlesen for interessert i å være delaktig i denslags trim selv.

Titteskapteater kan fenge, men ikke akkurat den typen der.

Det er noe med det som skjer om og om igjen.

Hun tenker på VG og Dagbladet i helgene.

Alle råd og vink om hvordan man skal ha mest og best sex.

Hun mistenker alle disse 'undersøkelsene' som presenteres for dypest sett handle om det komersielle.

Eller er virkelig Verdens Gang det nye 'seksualopplysningstidsskriftet'?

Kanskje det er derfor hun mer en sjelden kjøper den blekka.

Dagbladet er ikke borte vekk det heller.

Overmettet blir hun, og trøtt og gjespete.

Nei, ikke snerpete. Nytter ikke med det gamle argumentet om at den som leser får se.

Ikke i denne sammenhengen.

Det er det med at det er viktig å stokke ordene og holde tunga i rett munn.

Synnøve Sætrum



God morgen!

God morgen 21.juli 11. Foto: Synnøve Sætrum

Har sagt god morgen til mine blomstrende Ipomoea Tricolor denne dagen.

Jeg glemte ikke et god morgen til alle de andre blomstene heller.

I år har vanningen vært utmeret, så det er frodige tider utenfor.

Høysommer, uten at jeg helt kan begripe vi er nærmere høst en vår.

En sommer er så flyktig, og jeg lengter alltid så intenst til den når den ikke er her.

Noen lengsel etter vinteren har jeg aldri. Jeg er glad i norske fjell og daler, det er ikke det. Skitur på glitrende føre kan være en opplevelse i riktig selskap, men nei, våren og sommeren er det ingenting som slår. Når det grønnes og skogen står ny i tusner av grønne nyanser er de aller flotteste øyeblikkene sett med mine øyne. Nå har trærne lik grønnfarge og naturens blå klokke er også i blomst.

Det sier meg at det snart stunder mot høst, så det er bare å nyte sommerdagene.

 Om 7-8 timer har den foldet seg sammen for godt, blomsten med soloppgangen i sentrum. Forgjengeligheten blir så tydelig for meg når jeg følger livsløpet dens hver eneste dag.

Alt er forgjengelig, også jeg. Men, akkurat nå er jeg, og det er jeg glad for.

 Leste noen blogger jeg følger denne morgenen, og fikk mine perspektiver.

Det kan være en fin opplevelse å gå over blogghimmelen etter vann. 

 Rett som det er får jeg andre perspektiver og innspill i dagen min gjennom dem.

Det slår meg stadig at en skikkelig blogg (med det mener jeg bloggene til skrivende mennesker... jeg er ikke så interessert i interiør og sånn..) er god lesning.

På en eller annen måte inspirerer tekstene, gir større perspektiver.

Nei, jeg får rive meg vekk fra virituelle tegn og bilder. Ut i virkeligheten. Første morgen med solstråler på all den tid. Så det er deilig å kikke ut. Kanskje man skulle luke litt i bedene før de gror over av intest vannet ugress. Den som har dagen får se. Nytes skal den i alle fall.

På en eller annen måte.

Hungersnød eller det er forjævlig alvor allerede...

Reisende til Nord-Afrika vinterstid. Foto: Synnøve Særum

I løpet av en kveldstime i går, og en morgentime er det å konstatere at "Potensgiverne" av Karin Brunk Homquist, "romanen alle snakker om", ikke er noe for undertegnede. Etter sånn førti sider er alt jeg kommer til et langt gjesp over milelange oppramsinger og klisjeer. Egentlig er det god grunn til å være skeptisk når noe er det "alle snakker" om, men mot bedre vitende ga jeg verket en sjangs. Noen i min nærhet likte den nemlig. Nei, det er godt man ikke må lese ferdig ei bok. Sikkert grei nok for den som leser kiosklitteratur, men jeg er enda ikke av dem. Kanskje jeg støter noen, men sånn ser jeg det! Knausgård's kamp er sikkert bedre, men jeg syntes ikke noe om den heller. Tvang meg gjennom 2/3 av bind 1, og så ble det nok. Mer enn nok! Jeg har hørt noen uttrykke at de bare overser slarvet i bøkene hans og koser seg med resten. Sånn klarer jeg ikke lese. Et verk er et verk i sin helhet!

Det interesserer meg midt bak hvem han har hatt fingeren inn i mens han gikk på gymnaset,

eller lignende. Hva har det med 'oppgjøret med faren' å gjøre? Han sa så på Skavland her i vinter. Vel... Spar meg!

Ikke vet jeg, men det er mulig denne navlefokusering er grunnen til at interessen for verdens lidende stadig minker og egoismen øker. Jeg hører på NRK "Norgesglasset" akkurat. Der snakkes det om manglende fokus på sultkatastrofen som nå er et faktum flere steder i Somalia, og som holder på å spre seg til hele regionen. Hungersnød defineres iflg. FN når minst 20 % av husholdningene opplever ekstrem matmangel som de har begrensede muligheter til å gjøre noe med, og akkutt underernæring hos 30% av befolkningen. 3.7 millioner er allerede rammet i Somalia. 

Som om ikke det var mye mye mye mer enn nok er 10 millioner mennesker er berørt i Somalia, Kenya, Etiopia, Uganda og Djibouti til sammen.

Spør du meg var det det alle skulle snakket om.Igjen kommer tanken på alle sultkatastrofene jeg har hørt om i mitt snart 50 årige liv.

Og, når man nå sier at dette er den værste på 60, kan man skjønne det er forjævlig alvor allerede.

78 000 har allerede flyktet til nabolandene.

Omtrent som om hele Kristiansand skulle vandret sin vei det.

Synnøve Sætrum



Fru Singlesen og sex

Hun tenker en del på det Fru Singlesen, om hun kan eldes uten å bli deprimert?

Kan man eldes uten sex? 

Kan man eldes som singel, og likevel ha et liv? Et godt et?

Noen ganger, når hun kaster et blikk eller femten, på speilbildet kjenner hun ikke kvinnen hun ser igjen. Hvem er den litt aldrende kvinnekroppen sin? Sånn liksom?

Litt segen her og der, men slett ikke så værst om enn tiden har satt sine naturlige merker. Den gjør så når man ikke underlegger seg silikon, botox eller tar det helt ut og raser inn i de lange knivers natt.

Er det slike som denne som betegnes som 'fritt vilt, og som er mye morsommere å pule enn ei som er gift. Selv om denslags damer er litt falmende', uttrykte storsjarmøren på 56.

For det handler om å pule, sier han.

Internettet er et sted for de merkeligste anliggender og uttalelser om det meste. Ikke noe for snerper. Googler kvinn for eksempel 'sex' og '50' kan de rareste såkalte sannheter leses. 2300 sider om saken. 

Lesestoff til en er gammel jomfu på 60.. En del er ikke for de skuggeredde eller pingler.

Fru Singlesen tenker instintiktivt på Vita Andersens 'Hold kjeft og vær deilig'.

Eller var det vær ung, hold kjeft og vær deilig den het?

Enkelte greier kommer kvinn, som Gerd Brandtenberg villle uttrykket det, ikke unna.

Fru Singlesen tilhører da tross alt den generasjonen damer som ikke brukte BH før...

Det store tilbakeslaget satte inn!

Trøsten hevdes å være at løpet ikke er kjørt for dem over 30 +...

En britisk undersøkelse konkluderer med at kvinner over 50 har den beste sexen,

om enn de på 30 har den oftere.

Det positive med levd liv er vissheten om forskjellen på kvalitet og kvantitet...

Ikke at undersøkelsen sier noe om akkurat det, men enhver står jo fritt til å tenke sitt. 

Kalle Kanin er ikke alltid det beste. Det vet Fru Singlesen en del om, og en kjapp en redder ikke nødvendigvis annet enn stunden. Ekteskapet er det i alle fall ikke snakk om.

Jo, det kvinn kan lese på nettet kan jo 'en trøst' for den som har noen å ha sex med.

Fru Singlesen og hennes like er det ikke gjort så mange undersøkelser om.

De 'desperate', som jakter villt på hvasomhelst bare det har pikk, leser hun så øyet blir stort og vått. Alt annet tørker fullstendig av denslags 'fakta', og igjen tenker hun på Andersens gamle novellesamling fra 70-tallet eller noe...

Kan Fru Singlesen eldes med verdighet med eller uten sex?

Synnøve Sætrum

.............

 Arendal har også regn.

Hentet fra FVN.no

Morgenen er her igjen.

Med vind og regn.

Middelhavsblomstene er der fortsatt, og man tenker på brennende sol mot huden. Den man kan komme unna under skyggefulle trær på greske tavernaer.

Ikke den ødeleggende varmen som rammer Afrika's horn om dagen (oi der hakket det igjen...).

Om litt er kaffen klar.
Noen gidder ikke kjøpe millionhytter i samme tempo som i fjor sies det på internettet. Har det med været å gjøre?

Eller er det slik at det er grenser for hvor mange millioner også millionærene og milliarderene besitter?
Skarve 5 er vel ikke nok...

Kan hackere ' ta livet av' dem også, lik Murdoch?
Nå skal jeg ikke gi meg inn i en harang om avlyttingen.
Bare konstatere at slikt gjør man ikke.
Pressefriheten rundtomkring, ikke bare i Storbritannia, kan man vel trygt stille spørmål ved.
Friheten i det hele tatt.
Storebror ser deg, var Orwell's dysre spådom for lenge siden.
Det er lenge siden framtida er blitt fortid, og harde realiteter.
Veldig veldig veldig lenge siden.
Jeg nevner i fleng, nei jeg lar det være, tenk etter selv.
Historien er full av...

'Gladnyheten' fra ABC-en kan for noen være:
Erna er fortsatt størst på høyresida.
Pest eller koelera?
Jeg sier ikke mer...

I Ulvdal jager bjørner folk opp på hyttetakene, så det er fint å vite man ikke er der i fellesferien.

Vi er skrudd ulikt sammen, og godt er det.
Tenke seg til om alle satt på drømmenes taverna i det man ankom.
Ikke riktig samme susen med 10 000 turister mysende mot sola.
Det er derfor Costa Brava ikke lokker som i ungdommens dager.
For mye Hammondorgel og fugledans.
Fulle tyskere og skandinaver i skjønn forening.
Man kan ikke en gang snakke om spetakkelparadis.
Bare spetakkel.
Paradisisk er det neppe på veien mot Gaza heller.
Israelerne har startet omringningen av båtene som er på vei dit.
Som vanlig.
Så får man bare avvente det som hender videre.
Måtte alle liv bevares!
Egentlig trenger man bare kjøre til Holmestrand og kikke på veiene, om man er av det spenningssøkende slaget...
Akkurat der må sjangsene for dramatikk være noe større enn eller langs de norske vegene.
Heller ikke denne dagen er hoffnytt helt fraværende.
VG melder at X-kjæresten til Madde 'snakker ut'. Sukk.
Ellers så reklamerer Dagbladet med at man kan få Kate Moss-stilen gratis.
Jeg hadde nær sagt:
Hvem i h..... er Kate Moss?
Hvilken stil?

Nei, nå er det på tide å rive nesa ut i livet.
Vekk fra tastatur og internett og suge inn regnværet.
Nesten nytt regntøy skal testes.
Kosta flesk, og reklamen var det skulle holde med intenst øs i over ni timer.
Den som beveger seg utenfor får se!

Synnøve Sætrum

Hakk i plata, men det er ok. Helt ok.

Foto: Synnøve Sætrum

Regnsus er godt å høre på.

En nydelig bakgrunnsdur her i huset akkurat denne kveldstimen.

Bruset er så sterkt at fuglene er stilnet helt, eller bare blitt vekk. De sitter vel å gjemmer seg så godt de kan. For det høljer, og jeg er takknemlig for å ha tak over hodet. Syndefloden, er det den som kommer? Straffedommen for et eller annet som har med klimatiske forhold å gjøre?

Eller er det bare det at jeg glemmer hvor ofte somrene er sånn også heromkring?

Jeg føler meg i alle fall sykt opptatt ( som de unge sier) av været for tiden,

og evner visst ikke gjøre noe konstruktivt med det.

Det kverner og kverner, og jeg henger på. Som om det var det viktigste på kloden.

Litt sliten blir jeg, venter på noe nytt under skyen, men nei. Ikke i dag.

Noen dager skulle vel antakelig gått unoterte hen, men ikke en gang det...

Hvis man kunne registrert denslags hjerneaktivitet herigården kan det hende det kom noen ...

God kveld Norge, USA, Nederland, Hellas, Coloumbia og Thailand.

Landene er med akkurat nå leser jeg. Jeg undrer hvem som sitter ved de andre skjermene.

Uansett så er det hyggelig.

Fire stater av dem har jeg frekventert, og satser på flere i løpet av året som kommer. Thailand vil jeg oppleve. USA også, om jeg fortsatt er verdig et visum...? Coloumbia vet jeg egentlig lite om, men hvem vet hva man skal kunne komme til å gjøre. Den som lever lever.

Sitter her og er takknemlig for bare å være. Det er ingen selvfølge. Jeg kjenner det vel på meg.

Noen ganger hender ting i ens nærhet, og perspektivet på menneskelivet fokuseres endel. Tenker på det der som er viktig. Som det å kaste det man har i hendene og hjelpe når en venn ber om det.

'Du kan ikke fly rundt og redde andre hele tiden', kom det vennlig fra en venn heromdagen. Slikt kan man ta med seg på omsorgskontoen. Balanse er antakelig noe å tenke på i så måte.

Det er sant at jeg ikke kan ordne opp i all urett i hele verden selv om jeg veldig gjerne ville gjort det. Men, jeg er ikke allmektig.

På den andre siden er jeg ikke totalt avmektig heller.

Språket er intakt. Orden renner av meg. I noen situasjoner stemmer det at ord bare er ord.

Men, i andre ikke. Hvor hadde menneskeheten vært uten det skrevne ordet?

Uten de delte tankene?

Jeg kan lære.

Jeg kan lese.

Jeg kan skrive.

Jeg kan fortsette å nevne saker og ting til det ikke er pip i meg mer.

Argumentene som sier 'sånn er det bare' er ikke gode nok. Legitimerer slikt urett ?

Nei.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Nei.

Det tenker jeg her jeg sitter, hakk i plata, men det er ok.

Helt ok.

Hakk i takknemlighetsplata også.

Livet mitt er godt, om enn det er søkkvått utenfor.

Synnøve Sætrum

  

Den får rosa kant når det regner min Morning Glory for denne dagen...Fantastiske farger...



Postulater

Foto: Synnøve Sætrum

Mine damer og herrer:

Regnet har tatt litt fri, men skyene skygger fortsatt for den gule kula.

Det skal de etter sigende fortsette med hele uka. Om spåmenn og kvinner har rett.

Skulle jeg hevet på et lite sukk her? Eller kanskje et stort?

 Neida, det er ikke noe som heter dårlig vær, bare dårlig klær. Smeigesommere er kun et postulat. Jeg sier det høyt til meg selv. Trenger det inn? 

Det må innrømmes at jeg føler en viss ullen lykke ved å vite at jeg har tenkt meg en tur til solens øy litt utpå, og i tillegg har tenkt frekventere tropene til vinteren. Selv om her er et liv å leve en dag av gangen i mellomtida kjennes de fakta som beskyttelse for humøret mens slusene åpner seg.

Tror jeg hadde vært bra despo om så ikke var tilfelle. 

Siden jeg nå en gang er av typen værsjuk etter ei stund med for mye av det nevrotiske værslaget.

Ja, der var dagens status i den gata.

Skal ikke ramse status på all verdens elendighet, bare påminne om at bakteppet synes kronisk.

Millionene lider.

Mye, ikke bare litt slik undertegnede kan tas til inntekt for å gjøre denne morgenstunda 18. juli 11.

På Afrikas horn vandrer millionene på grunn av tørken.

De kunne mer enn gjerne fått noe av vannet, om jeg kunne gjort noe med været.

I så måte er sørgelig nok rettferdigheten kun et postulat.

Hvem kan forstå en million?

 Cameron reiser hjem for å rydde opp. Føljetongen går sin gang.

Vil hodene rulle, eller er det noe annnet som egentlig ruller?

Korrupte kronasjer eller no sånn?

Den som leser og hører nyheter vil se.Ting og saker åpenbarer seg.

Koreanstudier i regi av Krekar får igjen alvorlige konsekvenser sier ABC-nyhetene. Nærmere bestemt drapstrusler som han anmeldes for. Enda en gang. Han benekter som vanlig alt, og jeg klør meg i hodet av hele fyren. Jeg må bare innrømme jeg har vanskelig for å tro han sitter midt i komplottet. Egentlig trenger jeg heller ikke mene noe som helst om det.

Greit nok, men saken lyser i mot meg over "hele" nettet. Så jeg ser det jo.

 Det er noe med logikken til mullaen som ikke går i hop,

og det sier jeg ikke for å bli tatt til inntekt for Siv J. og hennes parti.. .

Bare ikke prøv å tilskrive meg denslags holdninger!

I Tvedestrand er kvinne funnet drept etter denne helga.

Så var Sørlandet igjen på kartet for denslags.

Ikke for det, hele landet er godt representert hva privatlivets ufred angår.

Medieoppslagene påminner om det hver eneste dag. Da jeg var ung, og det er lenge siden det, var slikt sensasjon som rystet langt inni sjela. Men, nå? Man leer så vidt på øyenbrynet.

Det er så mange ugjerninger, det er så mye sykdom og sult, og det er så mange kriger... 

Noen har sågar filmet en voldtekt utenfor Stortinget...

Man blir så overmettet på et vis. Kari Traa innrømmer hun har brutt aksjeloven. Vil det få konsekvenser tenker jeg, og glemmer det like fort. Inn det ene og ut det andre.

Jeg makter ikke engasjere meg helt.

Bare registrere postulater.

Synnøve Sætrum


PS... Nå når kvelden stunder til tenker jeg enda mer på dette, og noen ord av salige Ivar ...

DAGAR KOMA

Dagar koma, dagar fara,
utan kvild fer tidi fort.
Lenge tykkjest dagen vara,
endå er for lite gjort,
Vist eg ofte ottast må,
at mi gjerning var for små,
endå må eg takksam vera,
at eg noko kunde gjera.

(Ivar Aasen)

Fru Singlesen har tatt fellesferie...

Fru Singlesen bryr seg egentlig ikke noe særskilt om været. Ikke kjønnslivet heller.

Ikke akkurat fremmedord, mer en godt slumrende mulighet hvis at om. Det er fellesferie og regn må vite. Hun hadde sett for seg lettkledde dager på bystranda, men nei. Vissheten om værgudenes vaner gikk i hukommelsens mørke sluk. Av en eller annen grunn glemte hun hvorfor hun pleier være over alle haugene, dvs. så langt sørover i Europa som mulig disse ukene.
Være hjemme, i fellesferien og tusle utenfor og rundtomkring som sommerturist i egen by.
Se på den med nye øyne.
Jau, jau og jammen sier hun jau.
Forglemmelser av klimatisk art (og det er ikke klimateriet ...) tyder muligens på tidlig demens, eller for mye vin i utklekkingsøyeblikket. Hun må jo ha vært hinsides.
Ingen grunn til eureka-rop i regntunge gater.
I fellesferien bør man dra til syden for å være sikker på været.

Sånn er naturlovene.
I juli bør man være langt sørover.
Til Portugal, strender eller ei gresk øy.

Den som ikke er noen av delene får sitte i stolen under pleddet.
De tosomme vurderer romantiske feriemål. Vie hverandre litt ekstra oppmerksomhet liksom.
Man kan reise til Ocean Maya Royal i karibien. Kun for voksne. Akkurat den biten liker hun. Ingen bamseklubb når man skal nyte livet under solen. Ikke at hun misliker unger, tvert om, men er man på voksenferie så er man det. For sitt indre øye ser hun seg liggende i hengekøya under palmen, lyttende til havet og vinden. Hun kan til å med tåle være alene i omgivelser som ellers kryr av par.
Suge til seg smulene fra de rikes bord liksom.
I alle fall om reklamen for stedet skal tas alvorlig. Kun for den som svermer.
De ikke-svermende, får ingen reklame.
Annet enn fra reiseselskaper beregnet  aldrende jomfruer i nød, med dobbel pris og vel så det. Noen skor seg på andres alenehet. Som om ikke prisen til tider kan være stiv nok.

Nei, da er det vel bedre å dra til Hurghada-kysten.
Der er man jo innebura på hotellets strand likevel. Trygt beskyttet fra innpåslitne menn om man driver ene gatelangs. Hun har prøvd før. Det krever sin kvinne å reise til et av historiens skattkamre. På den andre siden er det nok, mer enn nok å ta seg til i der. Vil man ikke friste skjebnen med snorkelen(det hender jo en hai rister livet ut av en badende..eller jafser i seg en arm...) er der mer enn nok templer og statuer, pyramider og beduinleire.

Jo, kanskje det var saken, tenker hun over kaffekopp to.

Ei natt på kamelryggen under stjernene i Sinai-ørkenen.

Eller kanskje en aldri så liten seilas på Nilen.

Tvers gjennom bibelhistorien i grønt, mens man nyter sin SPA.

Bamseklubber tilrettelegger ikke for slikt.

Kanskje det til og med finnes ei singelskute til halv pris?

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det kunne være noe.

Off to Sharm El Sheik med flymaskin...

Den som går over internett etter flybillett får se.

Synnøve S.