Opp alle jordens deprimerte, opp I som skammen knuget har...
Gratulerer med dagen i dag, og alle dagene som kommer...
For det er grunn til det.
Å gratulere med alle dager når en står opp av senga og har det godt,
men forsåvidt også de dagene det ikke er på det viset.
Vitenskapen sier at 15 % av alle mennesker opplever å bli deprimert.
Samtidig blir det sagt at ubehandlede depresjoner har økt risiko for å bli kroniske eller tilbakevendende. Ikke lystig lesning akkurat det,
men kanskje desto mer grunn til å si i fra om at en ikke har det så bra.
Undertegnede mener det ikke er noen skam å få en depresjon, samtidig som hun vet det er stigmatiserende. Den delen står både 'de andre' og den deprimerte selv for.
Mot stigmatisering er det ytterst viktig med kunnskap.
"Rosinen i pølsa" fra legevitenskapens side
er at fysisk aktivitet er en hjørnesten i behandlingen av depresjon...
Den som har slitt eller sliter med depresjoner skjønner hva jeg mener med alt dette her tror jeg...
Kanskje skjønner de som ikke skjønner noe litt etter lesing av denne lille snutten.
I alle fall så er det å håpe på.
Stort sett er det tyst om fenomenet i det daglige.
Depresjoner og andre psykiske lidelser er liksom bare stuereine, eller noe man snakker om når en eller annen kjendis forteller om det på forsiden av Dagbladet eller VG.
All honnør til dem, det er ikke det.
Men, verden fortoner seg ofte litt annerledes for den vanlige dødelige med mollstemt sinn.
Slik undertegnede ser det kan stadig vekk stille seg spørsmålet om hvorvidt depresjoner er tabu,
eller utbrenthet eller andre psykiske lidelser (de kaller det så de vise).
Ensomhet reell eller innbilt,
er i alle fall fort ei uønsket bivirkning av slike sinnstilstander.
Mollstemtheten er liksom ikke det helt store å bringe til torgs i et samfunn som fokuserer mye på det ytre og overfladiske.
For vi gjør jo det her på berget.
Måler hverandre ut fra hva vi eier, hva slags utdanning vi har, hvilken jobb som gjøres og hvor reisene våre går. Eller er det ikke sånn?
Er ensomheten et tabu?
Og, om den er det er den da det siste vi har?
Vinklingene er mange når man skal skrive noe om depresjoner, eller opplevelser den deprimerte har. Depresjoner har fellestrekk, men det finnes ikke en eneste identisk deprimert.
Ingen mennesker eller personligheter er helt like.
Fint å huske på akkurat det.
Det skal jo dessuten være så bra å dele.
Den heldige gjør ei deling om både til egen styrke, eget håp og kanskje enda flottere håp for andre. Lett omskrivning av det som er sagt før er en av dem.
Lenge har jeg reflektert rundt dette med depresjoner og ensomhet og tabuer og sånn.
På den internasjonale kampdagen for ikke så lenge siden rant den meg ihu omskrivningen av "Internasjonalen"...
Jeg er kanskje ikke den første som har tenkt det, men:
"Opp alle jordens bundne trelle,opp I som sulten knuget har...".
Depresjonen og skammen er opplagte ord til omskriving. For depresjon er en skammelig sykdom.
En mistenkeliggjort sykdom. Man kan ikke se den utenpå.
Folk som har den kan se uforskammet friske ut, og så videre.
Det er utfordrende å skrive om dette temaet. Balansegangen mellom det selverfarte og det generelle er jeg ikke sikker på å mestre. Likevel må man prøv.
Brønnen har vært temmelig tom noen dager( hva dette temaet angår),
men grunnvannet var ikke borte.
Teksten blir igjen til mens jeg sitter her ved tastaturet.
Det er alt annet enn deprimerende å skrive, selv om man er ensom i prosessen.
Ensomhet av det gode slaget.
Selvvalgt.
Selvutviklende.
Meningsbærende stirring i femte veggen. Eller skal jeg si skjermen.
Luksus for den som har sinnsro, og tid til å være snill med seg selv.
Bare være i den gode aleneheten.
For noen ganger kan det være motsatt.
En kan føle seg utenfor alt og alle, og på toppen av alt mene seg fortjent til det.
Sånn er depresjonen en drepende tilstand for den som er der.
Svartmaling.
Katastrofetenkning.
Sjølpisking.
Sjølplaging.
Nedvurdering av alt.
Spiralen bare graver seg nedover og nedover.
Til en til slutt ikke kan komme ut uten hjelp.
Heldigvis finnes det hjelp.
Til å bli sin egen beste hjelper.
Man må ikke ha det sånn. Svart.
Veien kan være både smertefull, kronglete og lang, men det går an å bli glad igjen.
Se farger!
Få det godt igjen.
Bli levende igjen.
Tenke:
Så deilig det er å være her!
Hver eneste morgen.
Takke for alt det som er bra om kvelden.
I alle fall for meg selv, og jeg er jo i senit for meg når alt kommer til alt.
Så det er viktig at det stedet er et godt sted.
Et levende sted.
Et takknemlig sted.
Et sted der det mørke er lysår unna.
Et lysår, det er langt det.
Kanskje man kan forstå det først når man har vært til langt over hodet i mørket og kava seg ut i lyset.
Jeg har ofte hørt og lest noe i retningen av at alle tabuer er borte.
Det finnes ikke flere slike i det moderne samfunnet.
Ingenting er forbudt.
Alt er tillatt.
Er det virkeligheten?
Jeg tror ikke det.
Presisering:
Jeg er langt fra overbevist om at det er virkeligheten.
Det meste avhenger av perspektivet.
Øynene som ser, ørene som hører.
Paradigmene skifter som grunnen man står på.
Man ser det man ser, og hører det man hører.
Ingen kan være nøytral.
Ingen kan leve i vakum.
Depresjon er tabu, i alle fall for noen.
Vi vet at lidelsen er utbredt,
og at mange bedrøres av den i løpet av livet.
Direkte eller indirekte.
To sider av samme sak, ville kanskje teoretikeren si.
Teoretikeren sier så ja.
Praktikeren noe helt annet.
Den kjenner trykket best som har støvelen på.
Depresjonen og meg er noe ganske annet enn meg og depresjonen.
Når man er topp-politiker eller kjendis er det helt greit å være litt utbrent,
møte veggen, ha noen depresjoner eller bipolariteter, eller kanskje bare et aldri så lite godt gammeldags nervesammenbrudd.
Tro om noe ble glemt i iveren?
Fint som snus går det om man er offentlig (av rang).
Ikke noe tabuaktig ved det.
Bare å smøre på i Dagbladet eller VG eller Brennpunkt eller noe annet
En eller annen kanal tar gjerne i mot og lager et scoop for massene(og inntjeningen) av det hele.
Eliten blir på den måten "menneskeliggjort", og tabuene faller.
Sier man.
Hvem er egentlig "man"?
Hvem definerer egentlig agendaen?
Kan en hvem som helst kline seg til utover forsider eller i beste sendetider,
og snakke om meg og depresjonen eller depresjonen og meg?
Gjør det samme susen, futten eller anerkjennelsen?
Er jeg på tusta eller villstrå?
Henger jeg ikke med, eller blir jeg hengt om jeg sier noe om denne psykiske lidelsen fra almuens ståsted?
Mer presist:
Fra en representant for almuens ståsted.
Jeg har lenge tenkt jeg vil skrive noe om depresjon.
Jeg har lenge tenkt jeg vil skrive noe godt og viktig om depresjon.
Nå når jeg er i gang blir jeg usikker på om jeg får det til.
Det er ikke så mange tabuer igjen her på berget.
Ikke sånne helt åpenbare i alle fall.
Depresjon og ensomhet er to av dem.
Siden noen offentlige personer har stått fram og snakket om å møte veggen, utbrentheten og depresjonene sine kan det se ut som den lidelsen befinner seg i ei slags gråsone.
Ok, mulig jeg gjentar meg selv, men kjente behovet for å presisere.
Sånn på det viset at det er greit å gå ut med det med fanen løftet i media,
og særlig når du blir god igjen, og aller helst er en eller annen type kjendis (les: politiker).
Det synes mere usikkert om sykdommen er stuerein for den som er kroniker og anonym i verden.
De vanlige menneskene som utgjør tallene i statistikkene.
Vi som "belaster" NAV-systemet. Får uførepensjon på grunn av lidelsen.
Vi som ser fordømt friske ut selv om vi plages med slikt.
Depresjonen og meg-situasjonen.
Min opplevelse er at når man er alvorlig deprimert så finnes nesten bare det svarte, den negative tenkningen, stengslene og smerten.
Jeg-et er nesten vekk. Nederst på lista.
Først depresjonen, siden, hvis man er litt heldig meg.
Ofte er det sånn at når man omsider skjønner man er syk, så er tilstanden omtrent sånn.
En hører ikke stemmer, en tror ikke en er noen annen, en har ikke hallusinasjoner eller annet gøy.
En er bare rett og slett langt nede, og fortsetter gravinga nedover.
Det er ikke måte på hvor svart alt kan bli, og når en tror seg nådd til bunnen kan det alltids bli enda værre. For i stedet for å snu, ta tankene opp til vurdering.
Finne ut av sannhetsgehaltet i dem.
Skille mellom tanker og følelser.
Sa du?
Det er jo bare å ta seg sammen, snu på flisa, ikke bli sittende der og sutre?
Var det det du sa?
Gid det hadde vært så enkelt når man er nedi der.
Der hvor en tror at en ikke kan vente seg annet så elendig menneske en er.
Ikke går det an å få sagt noe om det til andre heller der og da.
For hva skal man si, tenker man.
Hvem gidder høre?
Det skal jo være så lyst og lett og overfladisk livet, og det er jo bare å ta seg sammen...
Bortsett fra at man ikke klarer ta seg sammen.
Det eneste man klarer er å fortsette nedover.
Man skjemmes over å være seg selv, og i stedet for å være sin egen hjelper, si til seg selv at en faktisk er menneske med samme verdi som hvilken som helst annen kan en i stedet for finne på å føle seg fortjent til skammen. Depresjonen først og størst, sagt med andre ord.
Depresjon kan være som et usynlig teppe mellom en selv og de andre. Isolert. Avsondret. Ensom.
Uten hjelp er og blir depresjonens bilde av virkeligheten svart.
Ubarmhjertigheten fortsetter og fortsetter.
Jeg hørte en psykolog kalle depresjonen menneskefiendtlig og antihumanistisk, at den oppfører seg som propaganda.
Jo, jeg skjønner hva det ble siktet til.
Jeg tenkte, ja, akkurat sånn er den.
Heldigvis finnes det mye god hjelp å få.
Gjennom systematisk arbeid går det an å få bukt med det meste av selvplagingen,
energiløsheten og motivasjonsmangelen.
Det finnes til og med gode medisiner som hjelper om ikke all den andre jobbinga alene er nok.
Jo, det kan være svart, men det finnes likvevel ingen grunn til å gi seg.
Opp alle jordens deprimerte!
Synnøve Sætrum
