Kalimera/ ΚΑΛΗΜΕΡΑ Ipomoea Tricolor...

Ipomoea Tricolor.. Foto: Synnøve Sætrum

Kalimera Ipomoea tricolor (Heavenly Blue) lyder morgenhilsenen her må vite.

Det sier seg jo selv i disse fantastiske vårtider.

Både til himmelen som lyser utenfor, og til frøene som spirer i vinduskarmen. 

Frø fra Grekenland. Kommer man ikke til kilden, får kilden komme hit. 

De spirer som bare det. Strekker sommerfuglbladene mot lyset. 

Viktig å bruke språk som blir gjenkjent med andre ord. Få dem til å føle seg varme og hjemme. 

Her blir ingen utplanting i norske omgivelser før de kommer seg litt mer. 

Ellers kan det jo fort bli stress, og er de like sårbare for det som undertegnede er vegen til å henge med bladene kort. Stulle og stelle blir saken her. Skape trivsel inne og ute.

 Ikke skal jeg fortelle dem om hvordan det gikk med Melodi Grand Prix.

Stella er ute, og jeg så det ikke en gang. 

Alle sannheter skal man jo ikke eksponere "de søte små for".

Behøver jo ikke fortelle mine Heavenly-blue-barn hva jeg egentlig syntes om låta, og at jeg ikke er så overrasket over at Europa syntes som meg.

Det er lov å være blid, og det er hun syngedama, så det er ikke der det ligger. 

Men musikk skal treffe mellomgulvet liksom.

Haba Haba var bomskudd hva meg angår, så da så. Men småspirene får ikke vite noe om det.

 Her får de nemlig Garbareks "Officum" sammen med morgensolstrålene.

 Ingen utplanting før nattetempen kommer seg litt mer.

For denne som gikk var det kaldt. Våknet opp til ishus.

Hadde glemt å lukke dørene, og soveromsvinduet stod oppe.

Vel, det er i ferd med å forandre seg nå.

13.7 i skyggen utenfor. Skal sette meg i solveggen når morgendisen er borte.

Det blir en deilig dag for meg og mine "Heavenly blue"...

Synnøve Sætrum

Barak Obama og Osama Bin Laden

Her skal ikke blogges om navnerot mellom den amerikanske presidenten og superterroristen. Slikt har mange nok gjort fra før av etter Bin Ladens død. Her er intet nytt å melde i så henseende.

Den som stiller spørsmål ved at Osama Bin Laden fikk som fortjent bør få undersøkt hodet, sier Barak Obama. Man kan skjønne synspunktet. Mannen stod bak massemord av amerikanere. Hevnlysten er antakelig sterk i det amerikanske folket. 11.september 2001 virket rystende i USA, samt i hele den vestlige verden. Derom ingen tvil. Undertegnede husker for eksempel nøyaktig hvor hun var, og hva hun gjorde da hun så bildene av styrtende fly i Twin Towers første gang. Det er faktisk ikke så mye annet som huskes like sterkt fra det året. Helt forferdelige bilder var det, og stemningen var dyster i lang tid når stopolitikken ble diskutert. Undertegnede jobbet på en videregående skole på Helgelandskysten, og der gjennomførte vi markeringer til minne om uskyldige drepte medmennesker i terroraksjonene. 

Det kom rundskriv om håndteringen av eventuelt hvitt pulver i posten også.

Mangt og meget hendte i kjølvannet av terroranslaget.

Barak Obama kan velge hva han vil si. Det han sier påvirker det vi som hører tenker. Den amerikanske presidentens inflytelse er sterk.Likevel er det litt rart å høre disse "wanted dead or alive" som kommer fra den amerikanske makta.Eller rettere sagt fra den kanten. Bush var såpass "harry" og "cowboy" at man på sett og vis kunne vente seg denslags språkbruk. Det er noe annet med Obama. Man venter seg på et vis mer vidsyn og dybde når han uttaler seg. Litt "Change", på et vis. Eller var det bare valgflesk nok en gang?

For å henrette forbrytere uten dom er... ja: Slikt er da vitterlig å sette til side demokratisk tankegang.

Den der som handler om at ethvert individ har rett til å få prøvd saken sin for en domstol.

Er det unntak for terrorister?

Eller sagt på en annen måte: Bør det være unntak for terrorister?

Synnøve Sætrum

Den evige hedonisme( gresk..ἡδονή=hedon)...

Den evige hedonisme har tungt for å slippe taket i den som har fått smak på slikt.
Her skal det nytes, når bare temperaturen stiger igjen.

Det sier i alle fall meterologene, og ABC-nyhetene.
Hvor mye skal de stige?
Her i solkroken min er det allerede som å være på ei vårlig gresk øy i morgentimene...

Enkel som jeg er håper jeg de har rett.
La det bli sommer tidlig på våren.
Jeg varmer meg på kaffekruset. Klokka er 08:55 sommertid.

Resolutt skyfler jeg unna den lille tanken som sier:

"Det er normalt med 12 grader og skyer i begynnelsen av mai. Vi bor jo i Norge".

Ørene vil ikke høre det der. I skyggen her er det allerede 14.4, og klokka er egentlig bare 07:56...

Jeg er jo hjemme denne våren, og vil det skal være like varmt som på Symi eller Rhodos eller Lesbos eller Mykonos. Et øyeblikk visualiserer jeg ei lengre vandring i Mykonos by.
Kjenner meltemien om kroppen i Lille Venezia.
Beundrer vindmøllene, og den kritthvite kirka mot det asurblå havet...

Når jeg drømmer får jeg nesten ønskene innfridd.
Tankens kraft er kraft.
Likevel:
Jeg "våkner" igjen og er hjemme.
Har lest "de store nyhetene" på Startsiden.no.
Ikke et ord om den greske krisen som fortsatt er høyst aktiv.
Derimot: Fulle dansker tisser i midtgangen på flyet til Kypros, mens det nødlander.
Eller var det før?
Samme det egentlig, men flatterende nordisk reklame er det ikke.
Det ligner jo faktisk grisen.

Dessuten er man(ABC-nyhetene) begynt å skrive om etnisk og ikke etninske nordmenn med tanke på hvem som får sommerjobbene. Er ikke alle norske statsborgere norske?
Eller legges det opp til etterfølgere av en karakter vi som har lest historie har sett før...?
Det ble skutt på Kongsberg i natt, men ingen ble drept.
I Syria forholder det seg helt annerledes.
Der er mange drept siden opptøyene startet i mars.
Hvorfor hører vi så lite om akkurat det?
Hva er det Syria mangler som Libya har...?
Jeg bare undrer...
Tenker litt på det svarte gullet,
men innser jeg ikke har nok kunnskaper om landet(det får jeg se og skaffe meg snart).
Sukk...

Tilbake til dagdrømmeriene. Det var jo den evige hedonismen jeg skulle skrive om. I betydningen nytelse som høyeste gode, forutsetningen for lykke og "det gode liv". Ikke nytelsessyke må vite. Jeg tenker ikke på det materielle perspektivet, hvor det å karre til seg betraktes som nytelse.
Eller den der totalt egoistiske greia, som det ser ut til å finnes mye av særlig innenfor det seksuelle området.
Bare jeg får mitt så skiter jeg i deg ...
Viktig å skille klinten fra hveten i denne sammenhengen.
Eller omvendt.
Sukk og atter sukk.

Grekofilien plager meg ikke, men den er der som en visshet under alt det andre.

Selv om mine to tomatplanter frøs ihjel her om natta.
Kanskje like greit. Det er jo så mye styr med de tomatene.
Så jeg husker absolutt at jeg egentlig befinner meg på en helt annen breddegrad enn Dodekaneserne.
Slikt ville ikke skjedd i ei verandakasse ved Egeerhavet.

 Her for leden var det bare 1 grad, og jeg er kommet i skade for å gjødsle jorbærplantene mine.
Så da er det bare farvel til drømmene om hjemmeplukkede norske jordbær (med sol i) til frokost.

Vel, vel. Skal man nyte så får man yte, sier noen. Her nyt(t)er det i alle fall ikke med gjødsel.
Så jeg får ta en sving innom et gartneri eller noe og finne noen nye planter.
Her er nok av steder til nye jordbærbed.
Lurer litt på grønn hekk for å stenge ute naboen også.
Det hadde vært velbehag det.
Samtidig husker jeg  foreningen for thujaens evige utryddelse eller noe sånt.
Nei, det mangler ikke på engasjement her i røysa.

8. mai 2011 (...frigjøringsdagen/fredsdagen.. men Norge er jo i krig..ai...den ble kinkig den der....) viser gradestokken akkurat 16.7 i skyggen.
Det er mer enn nok for det gode liv.
Den evige hedonist får tusle ut og nyte søndags morgenen med jord på hendene.
Lage blomsterbed og plante nye dagdrømmer.
For en lykke, for en lykke!

Synnøve Sætrum

Osama Bin Laden

Treet i blomst april 11  Foto: Synnøve Sætrum

Nyhetskanalene på nettet flommer over om at Osama Bin Laden er død. USA feirer, og selveste Obama holder tale som bekrefter at USA har tatt livet av ham. 

Presidenten forsikrer den muslimske verden om at den kroppen blir behandlet etter reglene islamsk tradisjon krever.

Osama Bin Laden er altså død.

I følge det jeg leser av nytheter, om de er sanne, så er jubelen  brutt løs mer enn et sted på kloden.

Da jeg registrerte nyheten for en liten time siden må jeg ærlig talt si jeg ikke kjente det noe sted.

Ingen ting.

Nada.

Skal man måtte føle noe i denne sammenhengen?

Jeg tenkte det. 

Er det slik?

Selv om jeg er sterkt mot terror og krig og all slags vold føler jeg likevel ingen trang til å kaste på meg skoene, finne fram sjalene og løpe rundt og vifte med dem foran her på parkeringsplassen. Gi meg festbrølingen i vold liksom...

Jubelen sitter løst i amerikas gater ser jeg. 

Det kan til og med tenkes at muslimer rundtomkring jubler, i alle fall de muslimene som også er blitt direkte rammet av terror 11. september, eller krigen som har rast i årene etterpå mot terror. Noen hevder at tørsten etter hevn er grunnlaget for feiringen.

At det der med "øye for øye, tann for tann" fortsatt er sterkt til stede i menneskenes psyke når urettferdigheter inntreffer. 

Det er forståelig sett fra den synsvinkelen. 

Men, for meg er det et stor men her: 

Når man dreper for å hevne drap gjør ingen levende igjen.

Døden er definitiv. Uopprettelig.

Når noen dør er det for seint.

Noen kaller dette rettferdighet, jeg kaller det meningsløst.

Øye for øye, tann for tann-tankegangen altså.

Mulig jeg er naiv, men jeg tror det er sånn at de fleste mennesker ønsker fred og ro. Rolig lykke og tilfredshet.

Liv levd sammen med sine nærmeste, og det de ellers holder på med. Ha et lykkelig helt vanlig liv.

Lykken er for de fleste livsdagen.

Hverdagslivet.

Undertegnede legger også merke til at spekulasjonene rundt konsekvensene av denne døden også er i gang.

Her skal jeg ikke spekulere rundt noe som helst.

Ikke noen andre steder heller for den saks skyld.

Det har jeg ikke kunnskaper nok til, og takk for det.

Og om jeg hadde hatt det, er det uinteressant slik jeg ser det.

Et eller annet stritter 100% i mot å feire et menneskes død.

Enten det heter Bin Laden eller Ola Normann.

Osama Bin Landen står bak mange menneskers død, og det er ille. Veldig ille for alle dem som direkte eller indirekte er rammet. Det har jeg empati nok til å begripe. Sakens kjerne handler ikke om mangel på medfølelse med alle som har lidd tap.

Men, jeg greier ikke hoppe opp og ned over hans bortgang likevel.Det synes noe umenneselig og uverdig rett og slett.

All ekstremisme er ille.

All terror og krig også.

Hvor mange uskyldige liv som har gått tapt i jakten på denne mannen får vi vel aldri vite, men mange er det.

Jeg kan ikke for det, men jeg tenker på "operasjonene" hvor Norge er med. Afghanistan, Libya...etc.etc.

Vi får jo stadig meldiger om at uskyldige sivile dør på grunn av krigshandlinger for den gode sak.

Det skurrer.

Det regnestykket går bare ikke opp.

Ikke i det hele tatt.

Så jeg får bare fortsette med hverdagen jeg er så glad i i stedet.

Jeg spiser sein frokost.

Salami med agurk og lettmajones på skiva.

Kaffen smaker godt, og jeg har tenkt meg mer enn en kopp før jeg finner fram joggesko og staver og gir meg til skogs. Nye medisiner i kroppen skal i teorien gi drahjelp i forhold til bukfettet.

Det fettet som er det værste for diabetikeren.

I dette tilfellet denne..

Hun har fått en del å tenke på denne morgenen, og det fine ved å gå er at tankene klarner litt. Dessuten skinner sola og skogen har tatt den grønne kåpa på.

Livet lever så til de grader utenfor døra, og det vil jeg feire på mitt stille vis...

Synnøve Sætrum

1.mai 2011

1.mai er arbeiderbevegelsens internasjonale mønstringsdag.
Den aller første markeringen fant sted i  1890, etter vedtak på internasjonal kongress i Paris. 
1. mai-feiringens historie henger uløselig sammen med kravet om 8-timers arbeidsdag. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav. Siden har dagen utviklet seg til å være både kampdag, symboldag og festddag. Politikk og 1. mai hører sammen. Sånn hvis noen hadde kommet i skade for å glemme det. Antakelig ikke, men man vet jo aldri.

Fraulein Siv Jensen synes 1.mai er arbeidernes dag, ikke bare AP's. Var det noen som ikke visste det egentlig? Har hun virkelig skjønt såpass? At hun ellers for dagen slenger ut at det eneste Adecco-saken viser er at man trenger "bedre anbudsrutiner" viser at hun ellers ikke har forstått et plukk.
Men, akkurat det kommer jo ikke som noen bombe på noen.Vidsynet der i gården er jo ikke akkurat det som er viden kjent, mer taktikken med å kaste skit på andre for å tåkelegge eget tvilsomt budskap. Slikt som at hun mener alle offentlige virksomheter er snuskete og tvilsomme virksomheter som bryter loven over en lav sko uten konsekvenser. Jeg skal ikke uttale meg om frekvensene av brudd på arbeidsmiljølover i alle slags virksomheter. Det har jeg alt for lite kunnskap om. Men, naiv er jeg ikke. Man skal dog ikke rope ulv uten at ulvene er til stede. Har aldri vært noe sjakktrekk. I alle fall ikke i slike sammenhenger.
I Adecco-saken er det ingen tvil om at lovbrudd er begått så det monner.
Måtte slike arbeidssteder bli låst og lukket for godt.
 Arbeiderne trenger ikke denslags drift, som neppe kan kalle noe annet enn enorme skritt bakover for folkene på golvet.

Jonas GS beklager at sivile liv går tapt i oppdragene rundtomkring. Norge er med, og ministeren beklager.

Det må alltid gjøres sier den samme ministreren. Som vanlig menig dødelig skjønner jeg ikke det der.
Det er noe i regnestykket krig som ikke går opp.
Enda mer er det i retorikken fra maktens taburetter, som ikke går opp.

Drepe sivile for å beskytte at sivile liv går tapt.

 FN-resolusjonen, eller hva-det-nå-var gikk da vitterlig ut på å danne ei flyfri sone, var det ikke det?

Slik at sivile, det vil si uskyldige mennesker ikke skulle måtte bøte med livet i Libya.
Er hele greia bare noe de sier, mens vi andre blir beskyldt for konspirasjonsteorier og det som værre er.
Handler det kanskje i grunnen om olje og penger og tømming av våpenlagre og så kanskje bitte litt beskyttelse for noen yderst få som vi ikke helt vet hvem egentlig er. For ministeren beklager jo at liv går tapt, men sånn må det være i et slikt oppdrag sier han. Han sier ikke krig. Ikke om Libya eller noe annet land.
 Eller noen andre steder der Norge er med yeh-yeh... 

Var det ikke så?

Hvor dumme tror egentlig disse ministrene og politikerne folk er?

Er det slik at de regner det meste av den vanlige norske befolkningen som sterkt hørselshemmede eller helt ute av stand til enkel addisjon?

Undertegnede har visse hull i kunnskapene om matematiske formler,

men det er da grenser for hvor store kraterne er.

Stopp alle kriger og undertrykking og og og og....
Gratulerer med vel overstått og sov godt.

Synnøve Sætrum

FANTASTISKE TING Å TA SEG TIL

Solnedgang Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Greske våreventyr står høgt på fantastiske- ting -å -ta- seg- til -lista mi må vite.

 Det er sannhet for meg, og jeg pleier slett ikke å "velge meg april" her hjemme om jeg planlegger litt godt. Men, i år "har jeg bil", så da må man prioritere.

Skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er, og si at grekofilien er et tilbakelagt stadium, og at det der er jeg ferdig med og sånn.

Nei!

Nei, slik er det på ingen måte.

Jeg klør lett, og gleder meg til høsten når jeg tenker i de baner. Restplassvarslene fra Ving er aktiverte også, og dukker det opp et kupp ja hvem vet hva som da hender over natta.

Den som lever får se/seg. Mest det første for den som dyrker singellivets viderverdigheter i kav og søkk.

Fantastisk flaks bare det å være i verden. Lage smoothie, drikke kaffe og høre lydbok. "Himmelarkivet" av Gaute Heivoll. Fantastisk roman. Høre den lest for seg mens man ligger på knærne i sitt enkle blomsterbed og luker vekk krydderurter som vokser som ugress. Meitemarken får være i fred, foreløpig, men den har det fantastisk nedi der. Ny jord pøses på hver eneste vår. Og, det er fred og ro. Ingen tsunamier eller andre katastrofer. Revolusjonene er ikke snublende nære. Nazistene er for lengst dratt hjem, og det lille rare demokratiet Norge bare fortsetter å være som det er. Det er ganske fantastisk i seg selv når jeg tenker etter.

Det å grave i molda er i grunnen like så. Med ny rik jord føles det enda bedre. Neglene knekker, og furene på hendene får mørke skygger. Rendene er så sorte at neglebørsten får "kjørt seg", og første solfaktor 25 er snart tom. Spankulere til apoteket og finne burk nummer to lørdag 30.april 11.

Nevnte jeg at det var fantastisk?

Kanskje skulle singlesen legge seg til et skikkelig framstøt på Møteplassen eller Match eller i det hele tatt, men jeg gidder det ikke. Fantastiske greier å være så sløv hva det der angår.

Kanskje er det yoga-en som setter meg helt ut.

Fantastisk å ha sinnsro og like tilværelsen akkurat som det er. Nevnte jeg det?

Er rett og slett for lite interessert i det nettkjøret...

Blitt for mye tøv og vas og useriøse henvendelser og så videre.

De kan bare ha det de som har lyst. Jeg har ikke nemlig.

 Jeg kan tenke meg mer fantastiske ting å ta seg til i vårsola. I vårhverdagen og livet mitt her og nå. Her finnes fantastise mennesker i tilværelsen, så trenger jeg egentlig så mange flere? 

Mistanken om at det som er der rett foran øynene på meg allerede her i den virkelige tilværelsen er det beste, og eneste interessante. Sånn er det nå med den saken også.

Og, det var i grunnen ikke slikt jeg skulle blogge om etter mange dagers pause.

Pause fra maskinen på grunn av den totale "kom mai du skjønne milde" naturen og stemningen i solveggene bortetter. Klokka ti minutter over ni viste igjen gradestokken 18.7 i skyggen, og på veggen i solkroken min 35. Varmt nok til at lengselen til Egeerhavet ikke er så intens som den pleier. Fint nok til å invitere på morgenkaffe. Heldig er den som får selskap i en sådan stund. For ikke å snakke om turkamerat i marka rundt her en snaue par timer etterpå. Irriterende at skogeierne ødelegger turterrenget med felling av trær. De forbereder nok allerede vedsalget til den kalde vinteren som skal komme en gang om lenge igjen.

Veldig lenge for min del, for den vinteren som kommer da skal jeg...

Ja det skal jeg!

Men, nå er det vår og sommer og høst som skal gjennomleves først.

En dag av gangen.

Det fine med framtiden er at det er akkurat sånn den kommer.

Fantastiske ting er jeg sikker på det blir å ta seg til hver eneste dag framover.

Brudespirea i blomst april 11. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Jo, det knopper seg. Bare å henge på!

Markblomster 25. april 11.. Foto: Synnøve Sætrum

Teppet av hvitveis brer seg mellom stammer og i grøftene rundt omkring her sør i landet...

Lett som melis eller nysnø,

men det er heldigvis ikke det det er.

Det er bare våren som har tatt plass. 

Sågar nesten sommer i slutten av april.

Bjørka er kommet langt i å kle den grønne kåpa på,

og fruktrærne skinner nysminket både i hvitt og rosa.

Prakten speiler seg i alle de små isfrie vannene.

Kanskje det er for tidlig, eller på den andre siden så er det vel akkurat som det skal være. Dette året er det nesten sommer i april.

Klage skal man i alle fall ikke, bare livsnyte som best man makter...

Vi har jo hatt en vinter ,som startet presis 4. november med bunnfrost, og som varte til midten av mars.

(Ville bare holde opp en kontrast ,

om noen hadde kommet i skade for å glemme.)

Vanligvis velger ingen med vettet inntakt seg april. Ventemåneden over alle ventemåneder som den vanligvis er. Skittent og grått og trist er det meste som kommer fram når snøen går. Men en sjelden gang velger april oss i stedet. Det skal være godt over 60 år siden sist om jeg har fått det med meg på riktig vis.

Som nå i 2011.

 Denne våren er det sånn.

Ekstremt sein påske, kombinert med ekstremt tidlig vår.

Herlig herlig herlig.

Det minner om sommer,

og for meg må det gjerne fortsette med det til langt uti november.

Ikke et ord skeivt om avvikling av vinter kommer til å høres fra denne bloggeren. Ikke et lite pip en gang.

Nix og atter nix,

her er det gavene fra Helios som dyrkes og tilbedes.

Dem og intet annet. Ligge på hodet i et bed og luke ugress, for det vokser som akkuat det i denne varmen.

Nok å henge neglene fast i.

Huden er blitt som av lær, og rendene under klørne er sorte.

Ikke av sorg men god varm mold.

Noen bedre?

Småbjørka tar den grønne kåpa på... Foto: Synnøve Sætrum

Samme dato i fjor var det ikke slik her heime.

Da var det kaldt og jeg pakket min kos og tok første flyet til solens øy. Rhodos, om noen ikke vet hvilken jeg mener.

Det vil si det første flyet som gikk etter askeskyene.

For i fjor "forsvant våren" i røyken fra Eiafjallajøkul.

(Greide jeg det riktig tro. Har ikke slått opp.) 

Fokus ble liksom så helt annerledes.

Flyskrekken tok seg en smule opp, men mer rundt tankene om hvorvidt man ville komme opp i et mer. Noen sinne.

Pessimistene så for seg den europeiske økonomien i ruiner, sammen med et par hundre års uønsket istid. Jo, det var tider for tabloidene det... Ikke som nå, når man kunne boltret seg i all elendigheten norske bombefly forårsaker for sivile rundtomkring.

Men, det ser ikke ut til at det er noe tess.

Jeg mener, det er jo tross alt krig på ramme alvor.

Ikke bare et pressejippoooooo!!

"Oppdrag Afghanistan" på NRK i kveld, men den nystarta krigen da? Ja, for det er det det er om enn aldri så felles FN-resolusjon.

Bombefly bomber, og bomber dreper mennesker. Spiller det egentlig noen rolle hvem ofrene får dem i hodet fra? Resultatet blir jo det samme. Den som dør som sivilist har ingen muligheter til å få det som blir fratatt henne eller ham tilbake.

Det er ikke sånn krig fungerer.

I det hele tatt så er krig helt utålelig, og uforsvarlig.

Ok, der skrev man seg litt utpå igjen. Sånn går det noen ganger.

Våren som var ja:

Deilige uker i Ialyssos og Rhodos by, ble det

om enn litt for tidlig i sesongen. Askeskyene la seg.

Året som er i gang skal jeg ikke ha sagt noe om.  

Resten gjenstår å se.

Grekofilien skal jeg ikke snakke om her og nå,

men merker at den setter inn sammen med sangfuglenes konsert.

Da jeg satt på verandaen i kveld var lufta tett av vakre toner.

Det er en fryd å leve når det sånn rundt dørene/ørene.

Var det opp til meg kunne man bare avvikle vinteren.

Jeg gråter ikke over minimalt med turer i skiløypa dette året.

Ikke halset jeg til fjells for å stå på dem i + 28.

Sjøen derimot, den har jeg studert nøyere fra svabergene i Høvåg påskeuka som gikk.

Stille og fint der ute før brølene fra alle båtene setter inn om en drøy måned.

Da er det ikke værende på Nattvigtangen.

Dessverre.

Sånn var det ikke bare for noen få år tilbake i tid.

På den tiden kunne man til og med overnatte under stjernehimmelen der ute. Hutre seg inn i soloppgangen sammen med den stillheten som bare finnes et stykke uti havgapet. 

Men, nå som "alle" har så mye penger til bruk på båt er det enda flere utfordringer for landkrabber uten slikt eller hytte.

Bare følg i fotefarene mine en dagstur eller to, så skjønner du nok!

Sesongen på Fiskebrygga er også innledet i løpet av uka.

Det gjorde seg med solstrålene og hyggelig selskap noen ettermiddagstimer.

Jeg anbefaler ikke blåskjellene alle steder,

men på Hartmanns pleier de være edanes..

Der koker de dem ikke seige og daue...tvert imot.

Våren derimot, den lever og jeg anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler.

Jo, det knopper seg. Bare å henge på! 

Nattvigtangen. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Å være akkurat der du skal være...

Høvåg 22. april 11 Foto: Synnøve Sætrum

De smelter som dugg for sola, minnene om Sørlandet med enorme snømasser bare for en måned siden. Over,  finito og slutt, og det fortere enn man kunne ønsket seg i de villeste fantasier. Det er så deilig her nå at man kunne tro seg værende på helt andre breddegrader. Bjørka grønnes så det suser.

Noen frukttrær har tatt litt av og gitt seg blomstringen i vold.

Kanskje vel tidlig, så vi får krysse tærne for dem.

Vakkert er det likevel. Tipper bøka viser klærne snart også.

Hestehov.

Hvitveis.

Blåveis.

Smørblomster, de har antakelig tatt litt av noen av dem også.

Strandnelliker og noen andre jeg ikke vet hva heter.

Lupinane har stukket hodet opp av jorda.

Det er så man knapt kan...

 Sitte utenfor tidlig om morgenen. I solveggen er det over 30 +... Lunt og godt. Kaffen smaker nesten som om man satt på ei gresk øy eller noe, og det er bare velstand. For oss som er klimaflyktninger er dette som bestilt, og jeg tipper det er det for de andre sørlendingene også. Sein påske og tidlig vår.

Det kan ikke være stort bedre.

Nesten sommer i april.

Stille smeigedager.
Noen av dem sammen med den vennen man setter høyest i tilværelsen.
Ikke sikkert han forstår det, men han er ved siden din likevel.
Kjærligheten har så mange uransakelige veger, og det er bare å ta i mot...
Å leve det er bare kjærligheten...

Den stille uka, og så så stille og idyllisk den er blitt for oss som lever her...

Ikke sagt for å terge noen nordlending som snør ned.

Ei heller et vondt ord om skispor på solfjellet, men man legter ikke særlig mye dit nå om dagene...

La det være for de som liker det bedre enn bølgeskvulp og solskinnsberg.

 Sympatien er total, men for en lykke at slikt ikke vederfares disse strøkene akkurat nå.

Hvordan skulle det gått? Antakelig ikke i det hele tatt.

Høvåg i lett morgentåke denne langfredagen, som var akkurat så lang som man kunne ønske.

Det kom seg, og ble nesten sommer på bergene. Torsken biter igjen, og seilbåter passerer stille.

Enda er ikke motorbrølene fra alle fartsmaskinene øredøvende ved Kvåsen.

Stort sett høres bare måker og kråker.

Litt flau vind i buskene, og ellers bare den store stillheten.

Det er så man ser for seg den store dikterens inspirasjoner der ute på knattene. 

Markus fiskeren kommer så nær.

Heldigvis finnes steder man ikke kan komme til verken med båt eller bil. Gjelder bare å sondere seg fram til dem i riktig tid. 

Det handler om å være akkurat der du skal være... 

I blomst 22. april 2011  Foto: Synnøve Sætrum

Ha fortsatt nydelig påske...

Synnøve Sætrum

Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger...

"En falsk venn er som en skygge. I solskinn kan en aldri bli kvitt ham, i gråvær er han sporløst forsvunnet.." (Ukjent)

Ingen liker å bli skaltet og valtet med.

Ikke av noen, og det er ikke mulig å komme på noen omstendigheter hvor slikt skulle føles greit heller.

Nevn en eneste en den som kan!

Vi er lutter øre alle vi som har opplevd det der.

I en travel hverdag forventer vi kanskje ikke så mye av våre medmennesker. Kanskje til og med for lite. Kanskje vi er for rause noen av oss. Kan man det, være for raus? Hvor går egentlig skillet mellom raushet og servilitet? Når starter bukkinga og skrapinga?

De fleste er jo opptatt med jobb, familie eller noe annet viktig det meste av tida. Sånn er det i travle moderne liv. Vi vet det. Vi lever i det alle sammen, så det er ikke det at vi ønsker å være vanskelige.

Travelheten til tross:

Man har noen få venner, og noen få avtaler med disse innimellom.

Eller i alle fall så er det det man tror,

og det som er den forventningen man har.

Man gleder seg til et besøk, en felles kveld på kino eller en fisketur.

Gjøre noe sammen.

Pleie vennskapene.

Singlesen tar kanskje mer intitiativ til sådanne,

siden hun har "så utrolig mye mer tid".

Hun er jo "bare alene", så hva skal hun ellers gjøre..... ;-))

Hun holder avtalene sine om det ikke oppstår noe helt unntakstilstandaktig, og forventer samme behandlingen tilbake.

Det handler om respekt, og det handler om at vennskap ikke bare henger rundt på trærne til høsting når det måtte passe andre. Gjensidighet er en viktig ingrediens i et vennskap.

Likevel: Det er menneskelig å feile, selv overfor gode venner. Glemme å avblåse avtale i rimelig tid, sånn at det andre mennesket kan få omprioritert siene disposisjoner.

Eller bare rett og slett gi blaffen fordi det står sånn på.

Mer respektløs den varianten, men noen er faktisk det også.

Men, når det blir et mønster er det en annen sak.

Når det er snakk om mangel på respekt,

eller det som kan se ut som man blir brukt kun som reserve i tilfelle noe mer interessant dukker opp, eller at partneren sier "hopp"...

Vet ikke om det er noe bare noen få av oss opplever,

eller det er gjengs for de fleste...?

I alle fall tror jeg ikke det føles særlig bra for noen når mennesker man en gang stolte på blir til det motsatte.

Venner som begynner med merkelig atferd.

Sånn: Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke.

Uforutsigbare blir de, som virvelløse bløtdyr. 

Vanskelig å forholde seg til slikt.

Uten ryggrad flyter de fleste utover.

I alle retninger, og blir lause og ubestemmelige i fisken.

Ikke noe å stole på, man vet det.

Likevel tror en mennesket blir som før.

Eller det heter vel å håpe.

I det minste på å bli behandlet med respekt. 

Når det lager en avtale, eller i alle fall så tror en det er en avtale, og så blir det bare brutt.

Fem minutter før og med de merkeligste forklaringer om det i det hele tatt finnes antydning til slikt.

Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger.

Nei, ingen liker å bli skaltet og valtet med.

Det er det bare å slutte med om man har tenkt å "reise på første klasse"...

Sånn er det bare med den saken.

Synnøve Sætrum

PÅSKE...DEN STILLE UKA...

For dem som aldri har vært særlig utøvende religiøse er påsken den stille uka.

"Påskemorgen slukker sorgen" og alt det der det vet vi som fulgte med i kristendomstimene på skolen.

Men, sånn utover det stikker kke tradisjonene så dypt. Det hender man henger opp noen malte egg uten å vite hvorfor.

Det er slett ikke alle forunt å vite hvorfor påskeharen legger egg?

Eller hvorfor man spiser lam i denne høytiden.

Verden stopper liksom litt opp, uten kjøpepress og krampaktig hygge.

Ikke noe galt om jula, den er ei flott mørketidsfeiring.

Det er likevel noe med det manglende lyset,

gavehaugene og den feite maten som kan bli litt for mye av det gode.

Selvsagt er det opp til en sjøl hvor stort fjellet av gaver skal være og hvor mye en stapper innpå,

men dere skjønner kanskje hva jeg mener.Påska er noe annet. Den er den stille uka.

Påske er krim på NRK1 og litt trim i og utenfor heimen. 

Når man er i arbeid er det kjærkommen vinterferie- eller vårferie.

Når den er så seint som i år, er det siste et faktum.

Så mange skispor blir det ikke tråkket for en sørlending.

Det er ikke så veldig mange av oss som kjører mil etter mil for å oppsøke snøen.

Båtpuss er vel mer en passende aktivitet på det blide sørland,

og den kommende stille uka lover yr.no ei eneste stor sol her i "hovedstaden".

Så det blir bra. Eller det blir mer enn det, det ligger an til å bli sabla bra.

Jeg tillater meg et ekte sørlandsk "kraftuttrykk".. ;-)

Ha god påske!

Synnøve Sætrum

Bare livet ei stund til...

Kjøre bil under fullmånen.

Klar og stor.

Himmelen er allerede blitt noe lavere.

Som den blir når man velger seg april.

Noen kvelder er det mulig å betrakte Stillhetens hav.

Skygger og krater i den store gule kula. 

Så utrolig fett.

Sitte bak rattet,

være et lite menneske blant milliardene av oss,

 og betrakte månen høyt over horisonten.

Sånn flaks.

For et lykketreff for den som kan.

Utenfor månesykens sfære.

Det lille mennesket er bare forelsket, og det på tross av egne følelsesmessige krater og stille vann.

Slikt vann som har dypest grunn vet du.

I forelskelsen er egne skrammer og slikt delvis fraværende.

Fanen med "pass på" stuet i innerste boden lik

en nesten usynlig bit av personligheten bare.

Det som var i går eller en annen gang.

Ingenting stivnet i fast form lenger.

Bare livet ei stund til.

Synnøve Sætrum

...Lørdag 16. april 2011...

Vårstemning 16. april 11... 

 Foto: Synnøve Sætrum

Nitimen på radio. Ikke noe tsunmivarsel eller jordskjelv her i ytre Setesdal lørdag morgen. Det er langt til Tushka i Oklahoma. Ingen tornadoer som raser gjennom landskapet og dreper mennesker her i bakken. Her finnes ikke spor av ei eneste klasebombe.
Nabolaget står som det gjorde da vi kantet i går kveld.
Transittmottaket i Hønefoss er langt unna. Ingen slosskamper her heldigvis.
Tripoli også, men jeg lurer på hvordan de sivile på bakken har det der.
I det hele tatt lurer jeg på hvordan det er i Libya nå.
Det er blitt så underlig stille om den krigen.
Blåskjell hadde jeg ikke tenkt å spise blåskjell i påsken, og da gjør det ikke noe med grunnstøtte lasteskip. Eller når jeg tenker meg om, så gjør det jo det.
Havbunnen merker skiten helt uavhengig av mi blåskjellslafsing.
Det er det som er saken, ikke sant?

Det er alltid noe å være takknemlig for.
Akkurat når det gjelder det er det bare fantasi og øvelse som setter stengsler eller begrensninger.
For eksempel er jeg så heldig at jeg ikke har kaffeallergi,og det er bra for jeg har ellers allergier nok.
Ikke er jeg barføtt og gravid. Skoeier er jeg og formert kloden har jeg...
 Ørkensola holder ikke på å drepe meg 5 kilometer fra neste oase, ei heller ligger jeg i snøhule og venter på hjelpa. Ingen plager meg når jeg står opp. Her i gården finnes bare muntre god- morgen- sms, mens jeg ordner morgentoalettet. Jeg kan høre så mye radio jeg vil, særlig P1 til å begynne med. Ingen debatterer med meg om det, og fjernkontrollen er min og bare min. Når jeg kikker ut av vinduet ser jeg det grønnes på trærne. Vårsol og jeg sitter i kroken med kaffekopp og aviser. Blir siste runde med den lokale på ei stund. Måtte bare ta litt pause. Det blir for mye reklame på alt mulig jeg slett ikke har bruk for. Jeg undrer meg ofte over hvor mye det går an å kjøpe, hva man tydeligvis "må" ha, og hvor det hele skal ende. Hvor mange butikker kan man strengt tatt bygge til en middels liten storby i Norge? Eller handler det snarere om hvor mye folk har råd til å kaste ubrukt? Tenker særlig på..., nei egentlig teker jeg ikke på noe bestemt. Det der ser ut til å gjelde det meste. Pausebestemmelsen står ved lag. Brorparten av det norske folk lever utmerkede liv uten Fædrelandsvennen i postkassa, så hvorfor ikke også jeg? Forresten så ville jeg ikke lest Marylin eller Liz' private korrespondanse om jeg kunne heller. Hvorfor i all verden skulle man det egentlig?
G-20 landene er blitt enige om å varsle økonomisk sludder og slendrian før det blir krise, sier de. Varslingssystem skal sørge for det. Vel, vel den som lever får se.
Kan man egentlig kontrollere den markedsøkonomien?
Hvor mye makt kan man ha over noe som helst?
Fint lite når alt kommer til alt.

Men, man kan sette seg på trappa, nyte vårsola og ta et raskt overblikk over dagens lille hagevirke.
Alltid noe å være takknemlig for.

Synnøve Sætrum

Før eller siden må også strutsen ha luft...

Det er vår, og jeg skal ikke ut å reise til fremmede land.

Ikke med fly over lange avstander i  alle fall.

Ingenting er så krevende som å reise sier guruene.

Livet er ei reise på livets premisser,sier undertegnede, akkurat som mange andre har sagt før. 

Noen ganger er det helt ålreit, mens andre ganger er trangen til å stikke hodet i sanda påtrengende.

Det er må vite så galt at en godt kan bli stående der, enda det er ikke er en yogaøvelse man utfører.

Tingenes tilstand er bare prekære rett og slett.

Slett og rett.

Nytter ikke snu på noe.

Det er som det er.

Livet på livets premisser!

Sukk!

Verden på verdens premisser!

Sukk!

Man kan sukke i den ene, og ønsketenke i den andre og se hvor man får mest...

Enten det eller seks fot under.

Alternativer finnes ikke.

Det er hårda bud sa reven da han ble flådd.

Du dæven så kult akkurat det er.

Ingen over under eller ved siden.

To be or not to be...

Hurra!

Likevel er strutseposisjonen ønskelig når man bare må stenge litt av.

Beskytte seg mot alle tilstandene.

Anerkjenne sitt eget private uttrykk, og holde på sitt;

- Samme hvordan du snur på deg har du rumpa bak!

Og, det er kanskje det beste.

Volden en som sterk kvinne med menneskelige svakheter har en tendens til å føre inn i strutseposisjonen.

Vi snakker ikke om lyter og skrammer og sår vi sterke.

Det er så skammelig.

Enten lytene er selvpåførte, eller kommet til ved hjelp av et system,

 eller en ukultur, eller en mann spiller vi heller skuespill.

Tier så knokene hvitner, og øynene tørker innover.

Spill spilt helt inn i intimsfæren på grunn av patriarkalske stukuturer,

 f.eks avbildet innenfor pornografien snakker vi aldri om.

Det betyr ikke at erfaringene og problemene ikke finnes.

"Tørk tårene, knytt nevene", heter det.

Flott det.

Ikke ikle seg offerrollen, for man er jo sterk som faen!

Likevel: Redslene finnes.

Lidelsen,volden, fortvilelsen bak fasadene av glede, frihet og kjærlighet.

Det framkaller sinne, og er "trist som faen"!

Trøsten er den at (selv om livet må leves på livets premisser)det finnes grenser for hvor lenge det går an å bli sittende i maurtua, det er det ene.

 Før eller siden må også strutsen ha luft, det er det andre.

Det er slitsomt å være på reise, men enda være å stå stille og bøyd.

Så: den som trekker hodet opp av sanda øyner før eller siden terrenget.

Synnøve Sætrum

Smells like teen spirit... (by NIRVANA )

Load up on guns,

Bring your friends

It's fun to lose and to pretend

She's overboard self assured

Oh no I know, a dirty word.

Hello, hello, hello, hello?

Hello, hello, hello, how low?

Hello, hello, how low, how low?

Hello, hello, hello.

With the lights out, it's less dangerous

Here we are now, entertain us

I feel stupid and contagious

Here we are now, entertain us

A mulato!

An Albino!

A mosquito!

My libido!

Yay! Hey! Yay!

I'm worse at what I do best

And for this gift I feel blessed

Our little group has always been

And always will until the end

Hello, hello, hello, hello?

Hello, hello, hello, how low?

Hello, hello, how low, how low?

Hello, hello, hello.

With the lights out, it's less dangerous

Here we are now, entertain us

I feel stupid and contagious

Here we are now, entertain us

A mulato!

An Albino!

A mosquito!

My libido!

Yay! Hey! Yay!

And I forget just why I taste -

Oh yeah, I guess it makes me smile

I found it hard, it was hard to find

Oh well, whatever, nevermind

Hello, hello, hello, hello?

Hello, hello, hello, how low?

Hello, hello, how low, how low?

Hello, hello, hello.

With the lights out, it's less dangerous

Here we are now, entertain us

I feel stupid and contagious

Here we are now, entertain us

A mullato!

An albino!

A mosquito!

My libido!

A denial!

A denial!

A denial!

A denial!

A denial!

A denial!

A denial!

A denial!

A denial!

http://www.youtube.com/watch?v=hTWKbfoikeg&ob=av2e

http://www.youtube.com/watch?v=R3XIGon2RjY&feature=related

Dalai Lama og lykken (og jeg)...

"Jeg tror at selve hensikten med livet er å søke lykken. Det er innlysende. Enten man er troende eller ikke, enten man tror på den ene eller andre religionene, søker vi alle etter noe bedre her i livet. Jeg tror derfor at den naturlige drivkraften i livet er søken etter lykken...", sier Dalai Lama.

En lykke i seg selv, å kunne lese slike kloke ord.

Å lese rommer muligheten til mye lykke, og heldigvis er det sånn laga at man ikke har noen som helst mulighet til å komme gjennom all den tekst som finnes i løpet av et lite menneskeliv.

Kildene er  med andre ord utømmelige slik det hele er skrudd sammen.

Det er lykke det!

Jeg tror det jeg også, at drivkraften i livet er søken etter lykken ikke et ord i protest fra denne kanten.

Å være lykkelig er godt.

Når en har opplevd det motsatte verdsettes tilstanden enda sterkere.

For undertegnede handler det ikke om eufori,

 selv om det kan være stas om man en sjelden grad finner den typen lykke.

Hverdagstilfredsheten derimot er også lykke.

Det å stå opp om morgenen, og kjenne seg "i water".

"Ha de greit" her, om jeg må få knote Sørlending...

 Ta inn over seg at man ikke våkner opp og er død denne morgenen heller.

Bare være i livet som det er.

Det er lykke nok.

Vite at man i løpet av dagen skal være sammen med mennesker som betyr noe i livet.

Venner er lykke.

 Noen dager jobber man videre med en roman eller utkastet til en tekst. 

Å lese og skrive er lykke.

Å være i kreative prosesser er lykke,

kanskje aller mest når motstanden mot å nå dit man ønsker finnes i seg selv.

 Utfordringer er lykke.

Når det på toppen av alt er solskinn og våraktig også i skyggenes dal, og yr.no, samt Fædrelandsvennen lover godvær for heile helga kan er det ikke mye mer som skal til.

Vårvær er lykke.

Ha god helg!

Synnøve Sætrum

DET ER ALDRI FOR SENT

" Det er min tro, og også min erfaring at det aldri er for sent"

Sogyal Rinpoche

Meditasjon på enkleste vis...

Konsentrerer meg kun om å telle pusten, være i den og hold fokus bare på det.

Enkelt nok skulle en tro.

Selvinstruksjonen trenger ingen hyllemetre vidløftige forklaringer.

Man puster ergo kan man telle.

Så enkelt at man kan lære ved å gjøre.

Gammel god metode.

 Åndelig praksis av ypperste rang.

Jommen sa jeg enkelt...

Før jeg har telt til tre har vel sånn femten tyve tanker forsøkt seg.

Jeg greier telle til fire før det skjærer seg, men da er jeg langt uti spørsmålstillingene.

Å ja, pusten ja.

Telle den.

Det var det jeg skulle fokusere på.

All verdens tanker forsøker stadig å trenge seg gjennom pusten. 

Distrahere.

Rote det til.

 Hvor kommer for eksempel alle disse tankene fra?

Hvordan er det mulig å "styre på" noe så intenst nesten absolutt hele tiden?

På'n igjen.

Det er en fordel å ligge eller sitte i ei avslappet stilling leser og lærer jeg.

Denne gangen holder jeg det gående til tretten før jeg oppdager at armene mine er "borte".

Hvor ble de av?

Et øyeblikk kjente jeg dem ikke?

Hvordan kunne det være mulig?

Hvorfor ble det slik?

Ikke minst:

 Hvor ble pusten av i alle spørsmålene og tankene?

Tanker okkuperer det meste av tiden min.

Jeg forsøker konsentrere meg bare om pusten min, være pust. Ikke tenke på annet enn å telle.

Utøve åndelig praksis av ypperste rang.

Lett er det ikke, men det er...

Det er aldri for sent...

Synnøve Sætrum