"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktig spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre?"
(Jon Kabat-Zinn)
Tanker i natten, til deg som godt vet hvem du er: Følelser kan ikke utraderes eller stanses. Jo mer jeg, og kanskje du kjemper for å bli kvitt dem, jo sterkere blir de kanskje. Det er lik en bølge. Den er upåvirkelig, det vet du av alle veldig godt. Bedre enn meg til og med, men jeg ser bildet for meg. Er den høy belter du, i verste fall tar den deg, trekker deg ut og du drukner. Så det handler om å holde seg flytende oppå den. Forstår du ? Hilsen til deg i natta. Savner deg intenst H.
Undertegnede er kvinne, ikke bare myk og god og moderlig og til for å behage alle mennesker rundt meg til enhver tid. For meg er slikt umulig. For som jeg er skrudd i hop blir jeg eitrende forbanna av og til, og jeg er så "ufin" at jeg viser det i tillegg. Tror det er bra for helsa mi, å stenge inne frustrasjoner for å tekkes et avleggs kvinnebilde går ikke. Har alltid fått høre at jeg ikke må ta ting personlig, eller hisse meg sånn opp. Vel, vel. Noe er personlig, og noen ganger er det grunn til å bli sint. Det er til og med lov, og det gjør godt.
Jeg forsøker leve mitt lille liv, ikke vinne kriger. Selv om det for andre helt sikkert kan se motsatt ut noen ganger. Alt avhenger jo ikke av meg, men av øyet som ser og observerer. Noen av mine handlinger, ord eller holdninger blir noen gang oppfattet stikk i mot det som foregår i mitt indre.
Om noen lurer veldig setter jeg pris på å bli spurt hvordan det er, så kan jeg i det minste få sagt noe om det. Antakelser kan det bli så mye leit av. Har opplevd det mer enn en gang, og har utsatt andre enn meg selv for det også. Perfekt er jeg ikke.Rekk opp handa den som er det.
Er jeg for stille kan jeg bli oppfattet som sur, eller er jeg for glad har jeg opplevd å bli stemplet som useriøs. Balansegang er krevende. Noen ganger faller man. Nei, jeg tryner.
Jeg mener at jeg er unik(som alle andre mennesker er det) og har mine sanne farger som bare er mine. Samtidig kjenner jeg mange likheter mellom meg og mine medmennesker i livet. Vi har mange av de samme følelsene og behovene. For min del er livet godt når jeg føler meg vel, lykkelig og frisk. Mitt største ønske er innerst at jeg hadde vært helt frisk på alle vis.
Kroniker som jeg er vet jeg det er umulig, men jeg dagdrømmer innimellom.
Mitt indre setter lykke, kjærligheten og vennskapet før det meste, og jeg har fått min skjerv av alt.
Sånn sett er jeg veldig heldig. Noen ganger bobler jeg over, både positivt og negativt. Følelser kommer og går, det vet jeg jo. Enten de er positive eller mindre positive. De negative er ubehagelige og jeg forsøker noen ganger, nei mange ganger, kjempe mot dem. Stoppe dem. Det hender jeg lykkes, men det er vanskelig. Jeg skjønner jo at jeg var død om jeg ikke følte noe. Mer enn en gang i livet har jeg fått høre at jeg føler for mye. Men tenk på det: Kan man føle for mye?
For meg er det sånn at følelsene har ubetalelig verdi. Tror de er grunnsteinen i hele min eksistens.Når jeg er i balanse, aksepterer dem som en del av det som er meg hver eneste dag kjenner jeg meg bra. Euforisk er jeg ikke, men jeg er tilfreds og glad. Tenker følelsene mine er som de er, uten fasit enten jeg vil det eller ikke. Når jeg er depressiv, oppe i en komplisert situasjon eller har angst tenker jeg motsatt. Da snur jeg meg selv og verden trill rundt og får det til at kun angstfrie, enkle, lykkelige personer kan føle det riktige. Skjønner du?
På en dag som akkurat denne har jeg følt mye. Angst for min fysiske helse. Redsel for å miste et nydelig dyr jeg bryr meg om. Livet har bydd på, for meg, en sterkt emosjonell samtale. Jeg kan være dypt ulykkelig for at jeg ikke greier føle ting og saker enkle innimellom. Syk er jeg ikke, ikke uten manglende impulskontroll heller. Følelsene er bare kompliserte, ja og så tillater jeg meg jo å vise dem noen ganger. Uttrykksformer, temerament, personlige egenskaper kan man sikkert diskutere til tapeten faller av veggene. Flott det, spennende det. Særlig om det til og med blir følelsesladet. Mye bedre med en hevet røst en total nummen likegyldighet og resignasjon.
Når jeg opplever tap eller sorg er lykken umulig... Når jeg blir misforstått eller tillagt meninger og egenskaper jeg ikke besitter blir det komplisert og vanskelig for meg. Temperamentet mitt er enda så sterkt at jeg kan heve stemmen om det trengs, og noen ganger når det ikke trengs. Det er menneskelig, noe jeg i høyeste grad er. Helgenstatusen har jeg for lengst gitt opp.
Dog lurer jeg ennå på om vi ikke er kommet dit at kvinner skal ha lov å vise sinne sånn i det vanlige. Tålmodig og mild skal man være i alle henseende om enn det betyr at man blir dørmatte, eller servil, neiende og skrapende... I ett med tapeten. Heftige følelser i det offentlige rom er farlig det !
Om en mann derimot, i alle fall en av den sorten som sees på som vellykket (hva nå enn det er..),
hever stemmen, blir klar, tydelig eller krass blir han som oftest tillagt engasjement i livet. Integritet.
Det er livet, sånn er det bare", sier de som for meg ser ut til å stå stødig og ha en større porsjon sinnsro enn meg..... Akkurat det funderer jeg på denne kvelden.
Jeg har langt fra alle svarene, jeg bare undrer meg.
Slik både jeg har lest forskning om og oppfatter i mitt daglige liv, så er det slik at vi har hatt store tilbakeslag for hvordan kvinner skal kunne oppføre seg, se ut og snakke. Det er lenge siden kvinneopprøret, og " Lov om likestilling mellom kjønnene"ordner langt fra alt. Den kom i 1978, og enda er kjønnsforskjellene store. Ikke for samfunnstoppene eller kvinnene som makter bygge seg en tilværelse som ser "vellykket " ut.Noen klatrer helt til topps, får gode lønninger og har det som menn. I betydningen ei lønn å leve av, fast bopel, frihet og uavhengighet til å bestemme sitt liv. Jeg er kjempeglad for det, og jeg er enda mer glad for at en middelklasse kvinner har det de trenger og også stor frihet uavhengig av kjønnet sitt i sine liv. Sjøl har jeg jobbet intenst for å komme dit, og har undervegs snubla over humpene. Noe er vunnet, annet synes tapt pr. i dag, eller i alle fall i tilbakegang.
Til slutt:
Jeg har ingen ambisjoner om å være noe annet enn et menneske, ei heller bli dørmatte i alle sammenhenger. Det har jeg ikke temperament til, tror det er farlig for meg som menneske å stenge negative følelser i alle situasjoner, bare fordi noen kanskje ikke synes om det. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg er som jeg er, og det blir som det blir. Så viser jeg i alle fall ærlig hvor jeg står!
Det er godt å kunne dagdrømme litt sammen med kaffekoppen og tallerkenen med avokado, tomat og agurk. Lime og urtekrydder klemt over for smakens skyld. Har det ikke sånn hver morgen hva maten angår, men jeg er inne i en periode hvor jeg med strengere grep forsøker skape meg holdbare rutiner. Skjerp meg, og forsøke få til et enda sunnere kosthold enn det jeg er. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe alle dager, men jeg vil jo gjerne leve så da må jeg. En dag av gangen er det man har, men når det gjelder noen tilstander må man tenke på lang sikt. Jeg har høyt blodtrykk blant annet, ikke en sykdom i seg selv, men likevel en tilstand som øker risikoen for hjerte- kar sykdommer eller hjerneslag. Det er alvorlige greier, og jeg har hatt denne tilstanden i over ti år nå. I sommer ble det betydelig høyere, medisinering til tross. Så nå er det altså døgnmåling av trykket. Igjen. I går ble jeg vennlig spurt om jeg ville drive og gå med den måleren, om det var jeg selv som bestemte det. Vel, vel... hadde jeg bestemt hadde jeg vært frisk, i full jobb basert på min lange høyere utdanning. Men, sånn er det altså ikke, og det blir det ikke heller. Så her sitter jeg og drikker kaffe, har tent et stearinlys, småspiser grønnsaker og forsøker tenke positive tanker om varme steder, nydelig musikk, sunn deilig mat, massasje og velvære. God behandling av føttene på blå resept og ei regjering som ville gi fradragsmuligheter for forebyggende behandling utover pilleform. Det hadde vært fint det, men jeg vet det er dagdrømmerier pr. nå.
Jeg klør og verker i venstre arm. Rundt den sitter det en mansjett, eller hva jeg skal kalle det, som måler blodtrykket mange ganger i timen. En slange kobler det til en maskin. Jeg fikk den satt på klokka ett i går, og skal ta den av til samme tid i dag. Etterpå skal jeg snakke med legen om resultatene. Døgnmåling for jeg har høyt, alt for høyt blodtrykk, medisinering på tross. Det er ikke første gangen jeg går med en slik. Hvor mange ganger jeg har gjort det siste tiåret har jeg ingen ide om. Høyt blotrykk er ingen spøk. Når mansjetten strammer til blir venstre arm mørke rød og tildels blå. Ja, men den må vel ikke være så stram? Jo da, den må det. Strammer de den ikke såpass finner den ikke trykket og maskinen den er koblet til har kun ett å si: ERROR! Noen ganger gjør det såpass vondt at jeg renner over av kraftuttrykk mens den holder på.
Om jeg sover godt om natta med det der? Vel, når jeg til slutt sovner så sovner jeg jo. Problemet er å komme så langt. Klokka ble sånn bortimot halv tre i natt, men da fikk jeg syv og en halv time.
Jeg er rimelig uthvilt her jeg sitter og skriver "dagbok" for all verden.
Hvorfor jeg skriver om dette? Fordi jeg tenker det er for lite åpenhet rundt disse tingene.
Jeg mener faktisk at Norge er blitt slik at man ikke skal snakke særlig om noe som er vanskelig.
Det skal handle om det ytre, det suksessfulle, det rike, det vellykkede. Mulig jeg trekker det litt langt, men innimellom, nei ganske ofte, kjennes det slik. Ikke at jeg har lyst til å bli ansett og betraktet som diagnoser, for jeg er så mye mye mer enn det. Men, jeg har noen og lever med konsekvensene av dem. Så her kan den som gidder lese om noen av utfordringene ved dem i praksis...
Jeg lever med dem, og forsøker så godt jeg kan forebygge tidlig død. Ja, for det handler om å leve. Jeg skriver ergo er jeg, jeg verker ergo er jeg, og jeg drømmer ergo er jeg. Jeg er, og det er det store spørsmålet hver eneste dag. Jeg er dypt takknemlig for å ha våknet opp til denne.
.
Tilbake til dagdrømmen.
Jeg drømmer om Portugal(der har jeg aldri vært så det skal jeg nok greie få til en gang), fordi jeg kan lese statistikk over oppslag på Ytringsstedet. Hvilke tekster som leses, og i hvilke land på jorda det blir gjort. Akkurat nå er det i Norge og Portugal. Siste landet har jeg aldri vært i, så jeg lurer på hvordan bloggen min havnet der og hvorfor. Synes statistikken er spennende. Den tar meg med over hele verden, men i dag Portugal. Ønsker meg dit en gang, til Lisboa for å høre pradomusikk og oppleve byen. Sol og badesteder er nok vakkert, og jeg er blitt fortalt om noen fantastiske havnebyer i syd, men akkurat her og nå kjenner jeg dragning mot den portugisiske hovedstaden. Det handler om å leve, og den som lever får se...
Armen kaller meg tilbake til virkeligheten.
Jeg får reise meg herfra, om en time og et kvarter vet jeg resultatet av siste døgns måling.
Det er noe helt spesielt å oppleve et berømt feriested en skikkelig uværsdag helt utenfor turistsesongen. Ikke at det egentlig spilte så mye rolle, for jeg var fylt av kjærlighet, godhet, nysgjerrighet og fryd. Sånn som livet kjennes sammen med et (eller flere) menneske(r) som skattes inderlig. Det kunne bare hyle rundt ørene. Inni meg var det hett, det brant og var sommer.
Ei varm hånd å holde i hadde jeg også.Ei reise har alltid minst tre plan.
Følelser er viktig for meg.
Mye viktigere en saker.
Siden jeg har primærbehovene mine dekket kan jeg tillate meg å føle, minnes og kjenne etter.
Noen ganger hender det jeg realiserer og handler på det jeg føler.
Da disse skapningene fra havet bare dukket opp tenkte jeg de ville være fine å ha med hjem.
Ideen der og da var at de kom til å minne meg om fantastiske opplevelser i sterke følelsers land.
I dag kunne jeg hatt bruk for kjæresten her. Til å holde omkring meg, gitt meg kaffen og bredd over meg teppet for fire timer søvn. Jeg kjenner litt lengsel etter omsorg og at noen synes litt synd på meg som ikke er helt pigg. Det hadde vært fint å få høre at jeg må tenke på meg selv og ikke alle verdens - og andres problemer. Det er han ikke og forkjølelse tar på initiativet. Ikke at jeg ikke har både ryddet, kastet og vært på gjenbruken. Jo da, og jeg fikk stablet vinterveden før regnet kom. Etterpå sov jeg fjorten timer den dagen. Så fikk jeg hostesaft av legen, og sov tolv timer til neste natt. Eneste lyskilden i rommet her akkurat nå er skjermen på datamaskinen. Vel vitende om at en ikke bør jobbe på soverommet sitter jeg likevel her. Stua ble for stor. Rommene for tomme. Egentlig var planen en tur ut for å treffe venner sånn på kveldinga, men jeg måtte stå over. Feber , hodepine og hoste. Skikkelig smittsom med andre ord, noe en ikke kan gjøre med vitende og vilje. Så i stedet: Knekkebrød, te og saft på nattbordet og teppet over skrotten rundt sju. Alt for tidlig, jeg vet det også, men sånn er dagene på halv snei. Takknemlig for å ha seng, varme, mat og tak over hodet. Orker ikke tenke på alle som ligger ute og er på flukt fra alt tenkelig og utenkelig. Kjenner bare at jeg får ta vare på den lille smulen ydmykhet som finnes i meg. Viktig å fortsette øve seg.
Jeg har fyrt på peisen, spis oppvarmet middag fra en annen dag og sett tv.
Jeg kan bli sittende time ut og inn med serier. Engelske, amerikanske eller norske. Det kommer an på tema. I dag har det vært den amerikanske "Scandal" sesong fire. Ja, jeg har sett de tre foregående med. Det gir meg glede og tiden flyr. Jeg hadde ikke fått det til uten hjelp. Nå er klokka 23 01 og jeg skal se enda en episode før jeg sovner. Ha ei riktig god natt der ute i verden. Jeg satser på fjorten timer stevnemøte med Ole, og sterkt forbedret formkurve etter det....
Dette fikk jeg listet opp i en samtale her om dagen.
Som om jeg ikke vet det. Jeg har tilgang til det meste, gjør det meste.
Kjemper mine kamper.
Lever mitt liv, hele mitt liv utenfor det vanlige arbeidslivet.
Det som så mange mener er det eneste legitime for å bli betraktet som fullverdig medlem av samfunnet. Ingen jobb er lik pariakaste. Min høyere utdanning er jeg ved flere høve nesten blitt bedt om å tørke meg bak med fordi den ikke gir meg inntekt. Samfunnet betaler for mitt livsopphold.
Jeg betaler skatt av trygda, og er med på å bidra til andres livsopphold. Det gjør jeg med glede. Noe får jeg, men en stor del betaler jeg tilbake til samfunnet. Sånn at det er nevnt. Uførhet fører ikke til skattefritak. Den ble skjerpet siste året. Sånn er nå det. Jeg er glad jeg har trygghet for livsoppholdet, men rik blir jeg aldri om noen innbiller seg annet...Snylter på samfunnets store bak og så videre.Stigmatisering heter det visst. Helsebringende er det ikke !
Helsereiser i Asia har vært godt noen av de siste vintrene. Ikke i fjor. Ikke i år. Dessverre, men sånn er det akkurat nå. Jeg skal ikke denne høsten, og er spent på hvordan kroppen og psyken min vil takle det. Antakelig kommer jeg til å besøke venner andre steder i Norge, og tenker: Det skal nok gå på et vis! Samtidig som jeg vet det er mange måneder til våren igjen, og at jeg blir svært sliten og ulykkelig om jeg går over i det modus som kalles eksistens (ikke liv). Den som overlever får vite.
Jo jeg har sett mer av verden enn mange. Sykdommene mine synes ikke så godt utenpå, og jeg tenker det kan være årsaken til at noen oppfatter meg som en rød klut i hverdagsslitet og vinterkulda.
Misunne noen å være kronisk syk og ha utsikter til å dø mye tidligere enn gjennomsnittlig levealder på grunn av tilstandene. Jeg forstår det egentlig ikke. Men, kanskje er det noe med tiden. Dette med de politiske strømningene som peser at om man ikke jobber femti timer i uka, tjener opp mot millionen og er frisk som en fisk fram til gravens rand det året en fyller nittifem, så er det fritt fram for spytt og spark. Frimodig nevner jeg det ennå en gang. Hvorfor? Fordi det kjennes riktig, og så vet jeg at vi er flere som bærer disse tankene. Vi er noen i samme situasjon. En velger ikke kronisk sykdom. Slikt er ikke til salgs. Genetikk er genetikk. Vi er maktesløse i den sammenhengen.
Har fått sleng i snuten at jeg ikke kan drive med noe så useriøst som å skrive blogg.
-Skriv en roman !
-Gi ut poesi!
-Skap en biografi!
-Vær seriøs!
Underforstått at å skrive blogg ikke har noen verdi.
Det er jeg ikke enig i, og skriver videre.
Hva definerer det seriøse?
Hvorfor er det slik at enkelte tillater seg å definere andres levenet og liv?
Hvem er disse som defilerer inn i andres tilværelse med den største selvfølgelighet og uten tanke for noe annet enn sine egne behov. Disse individene som ser noe å hale og jaggu skal jeg si de gjør.
Mitt liv er mitt ramme alvor for meg.
Aleneboende har jeg vært i flere tiår, og vet mye om den livssituasjonen.
Mer enn de fleste kanskje.
Livet er dog ikke kjærlighetsløst.
Den finnes i mitt som andres.
I ulike fasonger og farger, og er kraften som får meg til å stå opp om morgenen.
Lys og luft trenger den for å leve, så det sørger jeg for at den får.
Kjærligheten er enke og den eneste kraften større enn seg selv.
Seriøst sagt!
Mange morgener, formiddager og kvelder gir det meg stor glede å tenke på den.
Reflektere, gruble og erkjenne. Ordene jeg skriver forteller meg hvor jeg befinner meg i så måte.
Hvorfor gjøre det på blogg?
Ja si det? Kanskje jeg får gitt noen noe, eller at jeg blir fri et og annet.
Å reise er livet, eller noe i den duren. Likevel får jeg tanker om at vinteren er lik et goldt landskap i mitt indre. Varmen ligger godt gjemt langt langt inne. Som i en stilnet vulkan. I går sa min mor at hun ønsket seg snø. Da blir det lyst og fint i stedet for dette mørket. Jeg skjønner hva hun sier, og jeg ser det også. Men, jeg gleder meg ikke til vinteren likevel. Var det som jeg ville var sommeren til året rundt. Sånn sett er jeg veldig lite norsk.
Jeg forsøkte meg på ski igjen for noen år siden. Kjøpte nye, la i veg både alene og i selskap med andre.Jeg hadde en venn som sleit med helsa slik som jeg. Vi gikk noen bra turer sammen noen ganger. Turer som ikke handlet om å legge i veg i hurtigst mulig tempo. De handlet først og fremst om å være som en var. Kose seg og leve. Sitte i sola, spise, prate, drikke kaffe og så tusle tilbake til bilen igjen. Noen ganger måtte jeg ta skiene av og gå ned de bratteste bakkene. Så unngikk jeg brukkede bein. Finest med disse minnene er vissheten om at vi var der på samme premisser.
Ingen irriterte seg over at det gikk for tregt.
Takknemligheten siger inn når jeg tenker på øyeblikkene, og jeg kjenner savn.
Fint å ha følelser i kroppen.
Nåvel:Kalenderen sier 1. november 2015. Fortsatt henger noe farget lauv igjen på trærne.
Denne dagen skulle sola vise seg i følge yr.no. Foreløpig har jeg ikke sett snurten. De som kjenner meg, eller kjenner til meg vet at jeg har hatt masse sol siste året. Vært på reiser i inn og utland, uten å ha hatt helt inspirasjonen til skriving om dem. Sånn er det noen ganger. Klage over at jeg ikke har vært noen steder skal jeg ikke, for det ville vært direkte løgn. Heldig er den som kan sette seg i et fly og komme seg til sydligere strøk for noen uker. Jeg kjenner meg i så måte priveligert. Det er så mye og så mangt forferdelig som foregår i verden, og man har da øyne i skallen...
Likevel: Jeg har typen helseutfordringer som handler om å gå i dvale vinterstid.
Noen ganger sover jeg langt mer enn ønsket. Kroppen våkner bare ikke. Rett og slett. Når jeg kommer meg ut er den stiv og treg, og jeg "sloss" meg i gang. Heldigvis går det over etter ei stund. Jeg vet det forskes på diabetisk stivhet, og det skal bli spennende å se resultatene.
Tanken kan være: I morgen skal jeg ta meg sammen, være oppe, være våken mørket til tross.
Som om slikt lar seg styre med viljen. Paradoksal tankegang når jeg vet at sykdom ikke er viljeavhengig. Hadde det vært slik var jeg frisk som en fisk alle dager.
Her kom bare noen ord om hvordan reisen i livet forholder seg akkurat nå. Det er ikke langt til havet fra her jeg bor. Får jeg puste ordentlig tar jeg meg en tur ned mens dagslyset ennå er over hodet på meg. Før det skal jeg drikke te med mye lime. For dagen i dag handler også om å pleie en kraftig forkjølelse. Har dessuten tolv sekker ved a femten kilo liggende i bilen. Vil ta si tid, men jeg får det nok til. Varme betalt på forhånd klinger bra for meg. I midten av desember er planen å gjøre opp personlig status. Blir klimaet og livet mitt med det, og annet, for komplisert pakker jeg sammen og tar turen til "Smilets land" igjen for ei stund. Har hatt helsereise på lavbudsjett før, og kan nok klare det om det skulle knipe... Den som lever til nyåret får se. . .
Ja! Kikke på mulighetene ikke manglene, ikke sant?
Nytter ikke ta inn et kvidder til, og i alle fall bare halvløgner, sannhetens fortielser, og andre saker som ikke henger på greip med et liv for voksne folk. I alle fall ikke for meg.
Har ikke så mye på hjertet her og nå, det er for seint men vil si:
Jeg har ikke fått livet for å leve det i absolutt uærlighet til evig tid.
Som det blomstret akkurat der. Følget tog dette bildet, og jeg glemmer ikke stemningen og duften fra det blomstrende stedet. Tidlig vår sydover . Hva skulle vi gjort uten øyene vinterstid?
Jeg vet jeg hadde det rimelig godt akkurat der og da jeg ble foreviget...
Ut av ingenting kommer du, og inn i det går du. Ikke til å forstå kanskje knapt nok til akseptere.
Ikke vanskelig å innrømme at det er lett å skrike høyt i protest mot den evige natta. Skrape hælene opp mot det faktum at en ubønnhørlig eldes. Kommer i reparasjons- og vedlikeholdsalderen, og det finnes ingen veg tilbake. Selvoppfordringen blir å omfavne alderdommen. Være glad i den og holde den tett. Nyte øyeblikkene og dagene som blir gitt. Kjenne en smule ydmyk takknemlighet over bare å få være her. Når en har tippa godt over det første halve århundret er livet blitt langt nok til å ha mistet mennesker på veien. Livsvisdommen peker på at hver eneste dag er en gave.
Paradoksenes veier ser ut til å være uransakelige.
Lik en slags evigvarende tilstand eller alder.
Spørsmålet om hvorfor jeg har skrevet så lite i det siste har dukket opp igjen både her og der. Årsakene kan nevnes eller ikke hviskes så mye som et ord om.
Livet har gitt stor glede og kjærlighet siste året.
Under over alle under har hendt.
En ny liten sjel har åpnet øynene mot verden, et nytt hjerte banker på jorda.
Et mirakel i lys levende nærhet.
Følelsene finner ikke ordene. Jeg sovner med takk på leppene rett som det er.
Kjærligheten har flyttet inn.
Den slamrer ikke i dørene, eller roper fra takene.
Bare er der, som en livsvarig livsviktig visshet. Noe som måtte og skulle komme. Singeltilværelsen er ikke min lenger alle dager.
Noen ganger finner ikke ordene feste eller rot.
Følelser og opplevelser romsterer utenfor språket.
Takknemligheten synger i meg.
Jeg er heldig.
Heldigere enn de fleste i verden antakelig.
Paradoksenes veier kommer jeg ikke utenom...
All gleden til tross... Jeg blir sliten-til døden, for å si det noe melodramatisk. De sier jeg ser godt ut rundt meg. På innsiden kjennes jeg til tider ut som en zoombie.
Ufrivillig har jeg hatt en runde bivirkninger av medisiner som skulle forebygge alvorlige sykdomstilstander. Alt med seg, og jeg skal ikke utbrodere, bare meddele at jeg ikke tålte dem.
Det ble både fysiske og psykiske bivirkninger jeg ikke var forberedt på, og de har vart lenge. Selv om jeg har vært tre uker på solens øy er jeg fortsatt utmattet.
Høsten merkes. Utenfor dundrer havet mot skjærene, og vinden raser.
Har akkurat dratt vind ned i lungene mens jeg bøyde hodet mot regnet.
Noen lang promenade tok jeg ikke, men nok til å kjenne at jeg fortsatt lever. Når høstmørket setter inn må jeg bruke krefter på å ikke la det ta over. Høst- og vinterdepresjoner har jeg kjent på kroppen, og gjør det jeg kan for å ikke slippe dem til. Det krever tenkning og atter tenkning.
Ikke sove på vakt ved tankens port, og holde negative mønstre unna vei.
Kanskje jeg trenger hjelp fra ei glødelampe?
Siden jeg ikke kan plukke sola ned og inn på kjøkkenet, ei heller reise der den skinner varmere hele tiden. Hvis jeg ikke kan nærmere lyskilden, må jeg kanskje dra den nærmere meg.
Finnes det noen som har peiling på slike lamper, hva prisen er og hvor man kan få kjøpt det så fortell meg gjerne om det.
Har hørt noen snakke om å ha slikt på bordet ti - femten minutter og ha mye mer energi vinteren gjennom. Kan det være verdt forsøket for meg?
Små bagateller for noen, utfordring for meg.
Høres kanskje noe patetisk ut for den som ikke vet hva dette er, men det er.
Uansett så handler det om å bebo seg selv og ikke bli skjøvet til side av indre mørke.
Finne lys.
Både her i nord og andre steder.
Om ikke lenge skal jeg oppleve lyset et annet sted.
Sammen med det mennesket jeg liker aller mest.
Skape nye minner og lys i det beste selskapet livet gir meg for tiden.
Likevel er jeg sliten.
Paradoksenes veier er uransakelige.
Synnøve Sætrum
Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. (Hans Børli)
Selv for den ordinære som meg, er det den og bare den som holder det hele flytende.
Uten kjærlighet hva var da vitsen med å stå opp om morgenen, leve dagen, og sovne om kvelden?
Kan en sovne med et smil uten kraften over alle krefter liksom?
Et menneskeliv rommer kanskje ikke mange bind kjærlighet.
Nei. Ei side eller to kan likevel fyller.
Våre sider: Du rekker ut hånda og jeg tar den. Du stryker meg over håret og jeg flyr. Du sier jeg er vakker, og jeg faller. Du møter meg med det ytterste mot det innerste. Så elsker jeg deg, og du elsker meg. Når du ikke er her savner jeg deg grenseløst. Siden, når vi møtes igjen, blir ordene for små. Følelsene for store. Vi kjenner hverandre bortenfor ordene du og jeg. Kjærligheten er alltid ny og større enn alt annet. Bak alt, over, under, foran og ved siden. Hvordan skulle det hele barket i veg uten den. Og hvor skulle savnene bli rettet om ikke dit, mot den elskede fra den elskende? Det er sagt før og det vil sies igjen: Størst av alt er den. Kjærligheten. Sterkest sidene våre i kjærlighetens bok. Synnøve Sætrum
"Kjærligheten blir berøvet sin største sjarm når ærligheten forlater den".
Jean-Jaquess Rossau JJR SJARM Han tenker på kjærligheten og ærligheten nå for tiden. Utfordrende. Å gå gjennom livet uten er de færreste forunt. Etter runder med tro og tvil, taushet fulgt av samtale opplever han alltid at blir lyset klarere og horisontene tydeligere. Han elsker oppholde seg ved havet, skue horisontene mens han tenker på livet, døden, kjærligheten, ærligheten og evigheten. Filosofen skrev ned sine ord, og her lever jeg tenkende på dem. Det er lenge siden han levde, men han var ingen hvem som helst.I ham lever tanker om kjærligheten i livet. Om sannhet og om løgn. Denne mannens erfaringer er ikke filosofens, men ordene snakker til han på en måte som får ham til å prøve dem mot eget liv. Når han elsker kan han ikke lyve om det for seg selv, og ei heller for andre. Omgåelse av virkeligheten, hvite løgner eller fortielser passer ikke sammen med å elske. Å elske betyr kjærlighet og ærlighet. Ærlighet og kjærlighet. Kjærlighet og ærlighet. Synnøve Sætrum
Kjærligheten har mange ansikter, farger og fasonger, så det sitatet er ikke sant for meg.
I mitt liv finnes mange mennesker jeg opplever å få kjærlighet fra.
Jeg er mor, mormor, datter, søster, svigerinne, ei god venninne og kjæreste. Siden jeg bor alene er det godt at det finnes flere jeg kan få lov til å være grei og snill med, og det med hengivenhet på kjøpet. Jo jeg trives i mitt eget selskap, men det betyr ikke at jeg kan leve uten medmennesker og kjærlighet.
Hva slags tilværelse ville det blitt?
Denne orkideen fikk jeg av et menneske som betyr mye.
I disse dager skyter den ei ny grein fra rota. Som kjærligheten oss i mellom kanskje?
Fint å se den med en slik tanke. Den vakre planten gjør meg uansett glad, og jeg nyter synet av den hver eneste dag. Jeg ser den står der som et symbol for kjærligheten. Den var pjusk og liten da den kom i hus i begynnelsen av mars, men siden har den vokst seg sterkere. Lyser frodighet og livskraft. Blomstrer, blomstrer og blomstrer. Et fryd for øyet, en glede for hjertet, lik kjærligheten.
Ytringsstedet er så mangt. Tanker i natten denne datoen. Natt til 11.september 2015. Det er gått mange år siden terroren i USA.
Likevel husker jeg det. Hvordan det var hvor jeg var da tårnene raste...Slikt sitter, det er så overveldende. Var så utrolig, så uhåndgripelig, så langt bortenfor fantasien.
Fantasien rommer ikke flyktningestrømmer, katastrofer av dagens art. Jeg kjenner det gjør vondt, og jeg kjenner jeg blir dobbel. Det meste har minst to sider, eller tre, eller fire. Komplisert og stort og langt utenfor bildet... Eneste som ikke er uklart er at det handler om medmennesker og å være et. Også natta til 11. september.
Natta til morgen i morgen er lengter jeg etter deg, du som sjøl vet hvem du er. Jeg teller minutter til neste møte. Før det skal jeg sitte under solen, nyte den og lade batteriene.Kroppen min trenger det etter både pisten og histen og deromkring saker og ting som ikke passer for Ytringsstedet. Og , når jeg tenker på dagen som var kjenner jeg meg svært priveligert. Jeg sover under tak, senga er herlig, mat har jeg nok av og kaffe kan jeg drikke når kaffetørsten rår. Ikke sitter jeg i en plastbåt mellom Tyrkia og Lesbos. Ingen kyniske menneskehandlere har satt klørne i meg.
Jeg tilhører den heldige flokken mennesker på jorda. Bor i et trygt hjørne. Har alle basale behov dekket, og mye mer til. '
Det kan jeg ligge her på magen i senga og skrive. Strøtanker i natten. Uten noen litterær verdi, men jeg taster i vei. Stoler på prosessene fram til møtet med Jon eller Ole, helst begge to.
Håper på snarlig treff og åtte ni timer søvn. Minst.
I morgen er det fredag, den skinner over jord...
Om to dager reiser vi venninnene til "solens øy"...
Om jeg gleder meg. Jeg er klar. Helt klar.
Jeg skriver ytterst sjelden blogg om natta, men denne gjør jeg.
Tenker det får bli som det blir. Emosjonelt antakelig, men hva så?
Akkurat nå kjenner jeg meg såpass alene og søvnløs at det er ul.
Ulykkelig er jeg ikke på noe vis. Bare er litt mer våken enn jeg setter pris på. Ikke noe nytt det heller, sånn for menneskeheten.
Jeg finner ikke ordene for følelsen som rommer smerte, tungsinn og håpløshet. Kanskje fordi alt slikt er så langt vekk i dette øyeblikk.
Tipper andre også har hatt det sånn.
Jeg beskuer min egen navle litt til, før jeg igjen løfter blikket og tenker på de tre tusen som stupte i døden sammen med tårnene...
Så tenker jeg på dem som krysser havet, går gjennom Europa mot et bedre liv. Håp kan være så sterkt så sterkt.
Så tenker jeg på barna som drukner.
Maktesløse.
Ville de valgt den vegen om de kunne velge`?
Hva jeg skal forvente?
Hvor skal jeg sette grensene?
Har jeg bruk for dette jeg tenker på nå?
Om jeg ikke har det, hva skal jeg i så fall gjøre med det?
Hva blir det til om jeg ikke gjør noe selv?
Spørsmålene er mange, svarene få.
Naturlig nok når jeg sitter her og skriver til meg selv ut i eteren.
Grubleriene henger på skuldrene i mange lange nattetimer.
